Statspolitiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Statspolitet er en betegnelse som i norsk historie er brukt for to forskjellige enheter relatert til det norske politiet.

Statspolitiet 1932–1936[rediger | rediger kilde]

Statspolitiet var en utrykningsstyrke på 76 mann som hadde bekjempelse av opprør som hovedoppgave. Den ble opprettet ved stortingsvedtak 11. juni 1931[1] direkte underlagt Justisdepartementet. På dette tidspunktet var politiet for øvrig et kommunalt ansvar. Mest kjent og beryktet ble statspolitiet for sin innsats mot de streikende under Menstadslaget. Dette førte til at arbeiderbevegelsen etter regjeringsovertakelsen i 1935 gikk i gang med å reformere politietaten. Statspolitiet ble oppløst og skiftet navn til Utrykningspolitiet da Politiloven av 13. mars 1936 ble vedtatt og politivesenet underlagt staten.

Statspolitiet 1941–1945[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Statspolitiet 1941–1945 – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

SS-lederen Heinrich HimmlerFornebu flyplass 21. mai 1941 blir møtt av blant andre Reichskommissar Josef Terboven, Nasjonal Samlings fører Vidkun Quisling og norsk politi i paradeuniformer. Overgangen fra Utrykningspolitiet til et politisk statspoliti skjedde 1. januar 1941.[2]
Ministerpresident (statsminister) Quisling og Terboven hilser et æreskompani fra statspolitiet i forbindelse med Statsakten på Akershus 2. februar 1942.
Nyutnevnt ministerpresident Quisling inspiserer et æreskompani fra statspolitiet på Fornebu etter sitt tysklandsbesøk i februar 1942.
Terboven, Quisling og andre representanter for tyske og norske myndigheter under krigen inspiserer et politikompani under en minnedag for falne.

Statspolitiet, forkortet Stapo, var en nasjonalsosialistisk politistyrke som bestod av norske tjenestemenn. Styrken ble opprettet 1. juni 1941 under den tyske okkupasjonen, etter initiativ fra blant annet dets senere sjef Karl Marthinsen, og var et væpnet politisk politi etter tysk mønster. Det skulle først og fremst settes inn mot politiske forbrytelser, flyktninger, spionasje, sabotasje og væpnet motstand eller annen form for opprør mot okkupasjonsstyret eller de norske nazi-myndighetene. Det var organisert med et hovedkontor i Oslo og seks underkontorer i Oslo og Aker, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kirkenes. Statspolitiet var direkte underordnet sikkerhetspolitiets sjef i det av Josef Terboven opprettede kommissariske Politidepartementet, men kunne også motta kommando direkte fra tysk Sicherheitspolizei. Det opererte uavhengig av det ordinære politiet.

I statspolitiet var det bare fire ansatte som ikke var medlemmer av Nasjonal Samling. Under Karl Marthinsen ble etaten kraftig utbygd og nådde et toppunkt i 1944 med 350 ansatte.[3] Til sammen rundt 919 personer var tilknyttet Statspolitiets ulike avdelinger under krigen. I tillegg trolig 57 personer knyttet til tjenesten på ulikt vis. Dessuten hadde 37 personer i påtalemyndigheten nært samarbeid med Statspolitiet.[4]

Statspolitiet spilte en sentral rolle blant annet under deportasjonen av jødene. Medlemmer av Statspolitiet ble kjent skyldig i tortur, omfattende mishandling, drap og henrettelser under landssvikoppgjøret i årene etter Andre verdenskrig. I landssvikoppgjøret ble Reidar Haaland, Arne Braa Saatvedt, Hans Jacob Skaar Pedersen, Holger Tou, Ole Wehus, Olav Aspheim og Einar Dønnum dømt til døden og henrettet. Til sammen 36 statspolitimenn ble drept, falt i kamp eller ble likvidert under krigen.[4] Stian Bech jr ble dømt til livsvarig fengsel og benådet sommeren 1954.[5] Knut Gamborg Nilsen ble dømt til tvangsarbeid på livstid, benådet og løslatt 1954.[trenger referanse] Sverre Johansen ble dømt til tvangsarbeid i 20 år og løslatt i 1952. Johan Bjørgan ble dømt til 18 års tvangsarbeid. Sverre Johan Dürbeck tjenestegjorde i Stapo fra 1941 til juli 1943, han ble etter krigen dømt til seks års tvangsarbeid. I rettsoppgjøret ble det nedlagt påstand om dødsstraff for Ragnvald Kranz, han ble dømt til livsvarig tvangsarbeid.[5] Knut Rød ble tiltalt og frifunnet i to runder i rettsvesenet, han fikk også gå tilbake til en stilling i politiet.

Sikkerhetspolitiet (overordnet Statspolitiet)[rediger | rediger kilde]

Statspolitiet[rediger | rediger kilde]

Statspolitiet i Oslo[rediger | rediger kilde]

Statspolitiet i Bergen[rediger | rediger kilde]

Statspolitiet i Trondheim[rediger | rediger kilde]

Statspolitiet i Stavanger[rediger | rediger kilde]

Statspolitiet i Kristiansand[rediger | rediger kilde]

Statspolitiet i Tromsø[rediger | rediger kilde]

Berg interneringsleir[rediger | rediger kilde]

Grensepolitiet[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 101), Gyldendal, Oslo 2011, ISBN 978-82-05-41088-6
  2. ^ Om Statspolitiet på arkivportalen.no
  3. ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 101)
  4. ^ a b aftenposten.no Slik opererte det norske Gestapo 22.10.2012
  5. ^ a b Harper, Christopher S. (2012): Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945. Oslo: HL-senteret.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]