Rudolf Lange

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rudolf Lange
Født18. apr. 1910Rediger på Wikidata
Weißwasser, Det tyske keiserrikeRediger på Wikidata
Død23. feb. 1945Rediger på Wikidata (34 år)
Poznań, Nazi-TysklandRediger på Wikidata
Beskjeftigelse JuristRediger på Wikidata
Utdannet ved Friedrich-Schiller-Universität JenaRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Schutzstaffel, Sturmabteilung, Jenaische Burschenschaft GermaniaRediger på Wikidata
Utmerkelser Det tyske kors i gull, Krigsfortjenestekorset, Jernkorset av 2. klasse, Jernkorset av 1. klasseRediger på Wikidata

Rudolf Lange (1910–1945) var en tysk jurist og SS-offiser tilhørende Gestapo som under andre verdenskrig ledet flere massehenrettelser. Han deltok på Wannsee-konferansen der han med 31 år var den yngste og dette var trolig den viktigste formelle begivenheten han medvirket til.[1]

Han døde under kamp i Posenøstfronten eller begikk selvmord der mot slutten av andre verdenskrig. Det er ikke bevart noen personlige dokumenter etter Lange og det er uklart om hans antisemittiske holdninger ble dannet i oppveksten eller ved universitetet. Han gjorde rask karriere i nazisystemet og ved utplasseringen i Wien og i Riga tok han besluttsomme og brutale initiativ for å fremme nazistenes politikk.[1]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Rudolf Lange ble født 18. april 1910 i i Landkreis Rothenburg (Ob. Laus.) i Weisswasser i Preußen i keiserriket Tyskland som sønn av en byggeinspektør ved jernbanen. Foreldrene var protestanter. Lange vokste opp i Treptow i det vestlige Pommern og 10 år gammel flyttet han med familien til Stassfurt utenfor Magdeburg.[1] Han studerte jus i München, Halle og Jena og oppnådde doktorgrad i 1936 ved universitetet i Jena med en arbeidsrettsligavhandling om arbeidsgivers instruksjonsrett. Han arbeidet som assistent ved domstoler i Stassfurt, Magdeburg, Torgau og Naumberg da nazistene grep makten.[2][1]

I Riga ble Lange høsten 1941 kjent med sekretæren Elste Schmitt i Franz Walter Stahleckers stab. Schmitt hadde tidligere arbeidet i Litzmannstadt. De to giftet seg i mai 1942 i Mannheim. De fikk fin bolig i Riga der deres datter ble født i 1943.[1]

Virke under nazismen[rediger | rediger kilde]

Lange tilhørte den unge generasjon etter første verdenskrig og hadde 20 år gammel sluttet seg til Germania en anti-demokratisk og anti-semittisk studentklubb i Jena; klubben ble i 1936 omdannet til nasjonalsosialistisk klubb. Lange hadde arr i ansiktet etter fektekamper.[1] Han ble medlem av Sturmabteilung (SA) i november 1933. Lange var en begavet ung jurist og medlemskap i disse organisasjonen tyder på helhjertet støtte til det nye regimet. Han avsluttet sin opplæringsstiling hos statspolitiet i Halle i 1935. I 1936 ble han ansatt på prøve i Gestapo og forlot SA i 1936 eller 1937 samtidig som han gikk inn i Schutzstaffel (SS).[1][2] I 1937 etter meldte han seg inn i NSDAP (nazipartiet).[2] I 1937 hadde han to måneder militærtjeneste hos luftvernet (tysk: Flak) i Berlin. Lange begynte 30. september 1937 i Sicherheitsdienst (SD) med tittel som SS-offiser.[1]

I 1943 ble han forfremmet til SS-Obersturmbannführer.[1]

Tidlig karriere i gestapo[rediger | rediger kilde]

Lange var stedfortreder for Walter Blume i Berlin. Blume ledet en drapskommando under Einsatzgruppen og dømt til døden for massemord etter krigen, benådet og sluppet fri.

Etter annekteringen av Østerrike (Anschluss) i mars 1938 ble han i mai 1938 utnevnt til leder for Gestapos avdeling IIB i Wien (han var da 28 år gammel). Kontoret i Wien hadde ansvar for å bekjempe de indre fienden, særlig jødene og kirken, og til juni 1939 hadde en sentral rolle i jødeforfølgelsene i Wien der de aller fleste østerrikske jøder bodde.[1] Ved oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig ble det trukket nye landegrenser og de jødiske innbyggerne i den nye østerrikske republikken befant seg da hovedsakelig i Wien.[3] Wien hadde i mellomkrigstiden over 200 000 jødiske innbyggere, nær 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademiske og kulturelle liv.[4][5] Ved folketellingen i 1934 var 92 % av Østerrikes 191 481 jødiske borgere i Wien. Videre bodde 6 % av jødene Niederösterreich som omslutter Wien og Burgenland langs grensen til Ungarn.[3] Jødene ble brutalt behandlet og fikk sine eiendeler stjålet eller ødelagt, blant annet i forbindelse med krystallnatten i november 1938. Sommeren 1938 innførte Lange segregering mellom jødiske og ikke-jødiske pasienter fordi «ariske» sykepleiere ikke skulle pleie jøder. Sammen med Adolf Eichmann forsøkte han i juli 1938 å smugle 400 jøder til Palestina. Walter Stahlecker, som hadde høyere rang, mislikte utvandringstiltaket og rapporterte saken til Berlin.[1]

I 1939 ble han, etter en kort tjeneste i Stuttgart, leder av gestapo i Weimar og Erfurt. Lange ble på den tiden forfremmet til SS-Hauptsturmführer.[1]

I september 1940 var han stedfortreder for Walter Blume, gestapo-sjef i Berlin. Lange ble tidlig i 1941 forfremmet til SS-Sturmbannführer og ble sendt til SS-skolen i Pretzsch ved Elben nær Wittenberg.[1] Fra desember 1941 var han kommandør for sikkerhetspolitiet og Sicherheitsdienst (SD) i Latvia. Han ble i 1942 SS-Obersturmbannführer. I 1945 ble han forfremmet til SS-Standartenführer. Fra januar 1945 var han sjef for sikkerhetspolitiet og (SD) i Warthegau.

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Lange hørte i mange år til «mellomsjiktet» av Gestapo-funksjonærer, som garanterte for at terrorapparatet fungerte. På samme måte som innsatsgruppene fra sikkerhetspolitiet og SD, gjorde også Lange sin jobb.

I Pretzsch sluttet Lange seg til Einsatzgruppe A ledet av hans tidligere sjef Stahlecker og Lange var en av omkring 1000 Sipo-mannskap sendt6 til Sovjetunionen i forbindelse med Operasjon Barbarossa.[1] Einsatzgruppe A kom til Latvia 1. juli 1941 like bak Wehrmachts fremrykkende styrker. Stahlecker og hans mannskap hadde base i Riga. Lange ledet forfølgelsen av antatte fiender av nazistene og samarbeidet med Viktors Arājs og hans milits i forfølgelsen av jøder i og rundt Riga. Den tyske okkupasjonsmakten etablerte en sivil administrasjon i Riga 17. juli 1941 (og Riga fungerte som hovedkvarter for Reichskommissariat Ostland) og Himmler innsatte sin egen HSSPF i Riga. Da den sivile administrasjonen under Hinrich Lohse ikke ønsket å ta i mot deporterte tyske jøder tok Lange Heydrichs parti og begynte snart å iverksette tiltak, blant annet i form av Salaspils konsentrasjonsleir, i strid med Lohses ønsker. Da Friedrich Jeckeln på eget initativ massakrerte 1.053 tyske jøder i Lativa 30. november var det ikke offisielt godkjent og Lange medvirket ikke. Lange ble 3. desember 1941 forfremmet til kommandant for Sipo og SD i Latvia og hans mannskap var til stede da de fleste jødene i gettoen i Riga ble drept 8–9. desember. Lange og hans mannskap hadde 19. januar 1942 drept nylig ankomne fra Theresienstadt.[1] Som leder for gruppestaben i Einsatzgruppe A (som rykket inn i Baltikum bak Wehrmacht) ledet han frivillig Einsatzkommando 2, som fra desember 1941 myrdet ca. 60 000 jøder i Latvia.[2] Lange kommanderte personlig myrderier i utkanten av Riga.

Wannsee-konferansen var han «den erfarne praktikeren» i massehenrettelser.[6] Etter konferansen ledet han den 30. januar en masseskytingsaksjon av ankommende jøder fra Berlin eller den 31. januar 1942 jøder fra Wien, det er uklart i kildene hvilken av dagene han var i aksjon. I februar 1942 fulgte den første større seleksjon av de ikke arbeidsdyktige (nicht arbeitsverwendungsfähigen) i Riga-ghettoen. I mars og april ble innenfor rammen av Aktion Dünamünde om lag 4800 mennesker skutt i skogen ved Biķernieki.[7][1] Han sørget for å kamuflere massemordet slik han selv skrev i en rapport:[1]

Laquote.svgEt mindretall av disse jødene fra det tyske riket er egnet for jobb. 70–80 % av dem er kvinner og barn, eller gamle menn som

er arbeidsudyktige. Dødeligheten blant evakuerte jøder stiger jevnt. Spesielt mangler gamle og skrøpelige jøder styrken til å overleve usedvanlig tøff vinter. For å bekjempe risikoen for epidemier i ghettoen og de to leirene, ble en rekke jøder rammet av smittsomme sykdommer (dysenteri og difteri) ble skilt ut og henrettet. Deres fjerning ble forkledd som en overføring til et jødisk hjem for syke og eldre, for å hindre at melding om henrettelsene når lokale jøder og jøder i riket. En rekke psykisk syke jøder ble behandlet på samme måte.[a]Raquote.svg

Rudolf Lange (fremdriftsrapport, februar 1942)[1]

Under inspeksjoner i konsentrasjonsleirene og i gettoene skjøt Lange mange ganger uten vesentlig foranledning. I uttalelser fra overlevende jøder skildres han som brutal: Den minste avvik hos jødene ble straks straffet med døden og når han besøkte jøder på tvangsarbeid utenfor gettoen var jødene i livsfare. Fra Sipos synspunkt var Lange en effektiv leder. Hver dag forlot flere tusen jøder gettoene for å delta i tvangsarbeid. For Lange var jødiske tvangsarbeidere et irritasjonsmoment, men mangelen på arbeidskraft i Riga gjorde at Lange ikke uten videre kunne drepe arbeidsføre, særlig ikke de tysktalende jøder. Mellom 15 august og 26. oktober 1942 kom det ytterligere 5000 jøder fra Theresienstadt og Berlin. Lange fratok den sivile administrasjonen kontrollen over disse og fikk alle henrettet i Biķernieki-skogen. I 1943 omdefinerte Himmler beboerne i gettoen til konsentrasjonsleirfanger hvorpå de ble overført fra den sivile administrasjon til SS' kontroll. Lange saboterte deretter stadig vekk den vanlige rutinen med at de gikk til arbeid hver morgen. Lange sendt 2. november 1943 eldre og barn fra Riga-gettoen til Auschwitz, mens arbeidsføre familiemedlemmer fortsatte tvangsarbeidet.[8][1]

Det er uklart på hvilket tidspunkt Lange forlot Riga. Hans siste oppgave var å avslutte Sonderkommando 1005 som besto i å åpne massegravene og brenne likene for å skjule forbrytelsen før sovjetiske styrker ankom. Han sørget for å avvikle underleirer til Kaiserwald konsentrasjonsleir.[1]

Slutten av andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Lange ble forfremmet til SS-Standartenführer i januar 1945. Han ble Kommandeur der Sipo und SD i Posen (Poznan) 1. januar 1945. Posen ble utpekt som kritisk punkt som tyske styrker måtte holde så lenge som mulig. Han døde under de sovjetiske styrkenes siste angrep mot citadellet i sentrum av byen.[1]

Han var en av de få SS-offiserene som hadde Krigsordenen av det Tyske Kors i gull samt to jernkors.[1]

Rudolf Lange begikk selvmord 23. februar 1945 ved Poznan for å unngå å bli tatt til fange[2] eller døde i kamp. De tyske styrkene hadde ingen utsikter til å seire ved slaget om Poznan.[1]

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Das Direktionsrecht des Arbeitgebers. Nolte, Düsseldorf 1933. Dissertation Univ. Jena 1932.

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Oversatt fra engelsk: «A minority of these Jews from the German Reich are fit for work. 70–80% of them are women and children, or old men who are unfit for work. Mortality rates among evacuated Jews are climbing steadily. In particular old and frail Jews lack the strength to survive the exceptionally harsh winter. In order to fight the risk of epidemic in the ghetto and the two camps, a number of Jews afflicted with contagious diseases (dysentery and diphtheria) were singled out and executed. Their removal was disguised as a transferal to a Jewish home for the sick and elderly, to prevent word of the executions reaching local Jews and Jews in the Reich. A number of mentally ill Jews were dealt with in the sameway.»[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x Klein, Peter (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Rudolf Lange. Academic, ideological warrior and mass murderer.». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 95–110. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.11. 
  2. ^ a b c d e Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Fotostrecke - Bild 9 - Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids». SPIEGEL ONLINE (tysk). Besøkt 31. august 2019. 
  3. ^ a b Lichtblau 2015, s. 39
  4. ^ «Austria's Jewish Question». The New York Times (engelsk). 3. mai 1981. ISSN 0362-4331. Besøkt 11. februar 2020. 
  5. ^ «Austria». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. «In 1938, Austria had a Jewish population of about 192,000, representing almost 4 percent of the total population. The overwhelming majority of Austrian Jews lived in Vienna, the capital, an important center of Jewish culture, Zionism, and education. Jews comprised about 9 percent of the city's population. However, by December 1939 their number had been reduced to just 57,000, primarily due to emigration. … Between 1938 and 1940, 117,000 Jews left Austria.» 
  6. ^ Mixon 2019, s. 45–47
  7. ^ Peter Klein: Echo auf die gefallene Entscheidung, i: Norbert Kampe, Peter Klein (utg.): Die Wannsee-Konferenz am 20. Januar 1942: Dokumente, Forschungsstand, Kontroversen. Böhlau-Verlag, Köln/Weimar/Wien 2013, ISBN 978-3-412-21070-0, s. 199.
  8. ^ Peter Klein: Dr. Rudolf Lange als Kommandeur, 2002, s. 125.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Albert Lichtblau (2015). «Austria». I Wolf Gruner og Jörg Osterloh. The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935–1945 (1 utg.). Berghahn Books. s. 39–67 https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qd1cq. 
  • Peter Klein: Dr. Rudolf Lange als Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD in Lettland. Aspekte seines Dienstalltags. I: Wolf Kaiser (utg.): Täter im Vernichtungskrieg. Der Überfall auf die Sowjetunion und der Völkermord an den Juden. Propyläen-Verlag, Berlin 2002, S. 125–136, ISBN 3-549-07161-2.
  • Peter Klein: Rudolf Lange : Reichssicherheitshauptamt. Akademiker, Weltanschauungskrieger, Massenmörder. I: Hans-Christian Jasch, Christoph Kreutzmüller (utg.): Die Teilnehmer. Die Männer der Wannseekonferenz. Berlin : Metropol, 2017 ISBN 978-3-86331-306-7, s. 97–109
  • Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8.