Gerhard Flesch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gerhard Flesch
Født8. okt. 1909[1]Rediger på Wikidata
Poznań[1]
Død28. feb. 1948Rediger på Wikidata (38 år)
Trondheim
Skuddsår
Beskjeftigelse
  • Politibetjent Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Medlem avSchutzstaffel
UtmerkelserJernkorset av 2. klasse
TroskapNazi-Tysklands flagg Tyskland
Tjenestetid1933–1945
Militær gradObersturmbannführer
EnhetSS-Totenkopfverbände 3. SS-divisjon Totenkopf 1939
Sicherheitsdienst 1940 – 1945
KommandoerBergen 1940 – 1941
Trondheim 1941 – 1945
Dømt forKrigsforbrytelse
Deltok iAndre verdenskrig
Frankrike 1940
Gerhard Flesch på Commons

Gerhard Friedrich Ernst Flesch (1909–1948) var en tysk jurist og SS-offiser tilknyttet Gestapo som var stasjonert i Norge under store deler av andre verdenskrig. Før han kom til Norge var han tilknyttet en Einsatzkommando under invasjonen av Polen og hadde der erfaring med omfattende overgrep mot sivilbefolkningen.[2] Han var sjef for Gestapo i Trondheim fra 1941.[3]

Flesch ble etter krigen dømt til døden og henrettet 28. februar 1948 for krigsforbrytelser han hadde begått i Norge.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gerhard Flesch ble født 8. oktober 1909 i Poznan som den gang lå i Tyskland med navnet Posen.[3] Han var sønn av Helene Kolat og landmåler Robert Flesch, og vokste opp i Posen som nå er polsk, men den gang hadde vært tysk siden 1793. Flesch vokste opp med mye uro. Etter første verdenskrig ble området involvert i ytterligere seks kriger, der den polsk-sovjetiske krig 1920-21 var den mest inngripende. Antallet tysktalende borgere i Posen sank fra 65.000 i 1910 til 6.000 i 1926.[4]

Familien Flesch flyttet til Bayern, og hadde råd til å la sønnen studere statsvitenskap og jus i Marburg.[5] Det er huller i familiehistorien, kanskje fordi navnet Flesch kan knyttes til en jødisk familie, og jødisk avstamning ville ha stengt døren for en karriere i SS.[6]

Med sin kone Ursula Richter fikk Flesch tvillingsønner[7][8] i 1943. Med Anneliese Zechmeister fikk han en datter, også under krigen. Mor og datter flyttet til Vest-Berlin etter krigen.[9]

Nazismen og andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Arbeid for nazistene[rediger | rediger kilde]

Flesch sluttet seg til NSDAP i 1933, i 1934 var han ferdig utdannet jurist og fikk advokatløyve i 1936. Han ble medlem av SS i 1934.[10] I 1936 ble Flesch utnevnt av Reinhard Heydrich i Gestapo til å overvåke religiøse grupper i Tyskland. I 1938 deltok han i den tyske innmarsjen i Sudetenland og året etter i annekteringen av Böhmen og Mähren. Han tjenestegjorde deretter som rådgiver for Gauleiter Fritz Sauckel i Thüringen.

Da andre verdenskrig brøt ut med felttoget i Polen i 1939, ble han leder av en Einsatzkommando i hjembyen Posen. Først bega han seg til Leszno som fikk sitt gamle tyske navn Lissa tilbake. Mange av polakkene ble forvist med bare en liten koffert som tillatt bagasje. Flesch fikk jødene deportert og synagogen stengt. Rundt 20 % av innbyggerne ble skiftet ut med «folketyskere» fra Baltikum og Romania. I oktober 1939 deltok han i Unternehmen Tannenberg som kostet rundt 20.000 polakker livet. Flesch ledet en standrett der 33 personer ble frifunnet og 20 skutt. På fire dager ledet han 14 standretter som resulterte i 241 henrettelser.[11]

Under felttoget i Frankrike deltok han som medlem av 3. SS-divisjon Totenkopf der han ledet en spesialkommando på jakt etter den franske etterretningstjenestens hemmelige arkiver.[12]

Han nådde graden Obersturmbannführer i SS.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Flesch kom til Norge sammen med Terboven 23. april 1940. Flesch var Obersturmbannführer (tilsvarende oberstløytnant i Wehrmacht) og kommandør for Sicherheitsdienst i Bergen fra sommeren 1940, og fra 11. oktober 1941 (juni 1941 i følge Sivertsen[3]) i Trondheim og frem til kapitulasjonen. Han var Sipo-sjef for Midt-Norge - dvs. fra Dovre og Stad til polarsirkelen.[13] Etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941 ble Trondheim og ubåtbasen der regnet som strategisk viktig. Flesch fikk spesielt ansvar for hele kysten fra Bergen til Troms.[14]

Bergen[rediger | rediger kilde]

I Bergen overtok han Norges handelshøyskoles daværende lokaler, villaen Muséplass 1[15] på Sydneshaugen, men alt sommeren 1940 flyttet han til adressen Veiten 3, der det i dag er museum.[16] Flesch' plan var å etablere kontakt med bergenspolitiet med politimannen Dankert Thuland som mellommann. Flesch ytret ønske om at politiet skulle samle inn radioene i jødiske hjem. Bergenspolitiet innvendte at det ikke fantes lovhjemmel for noe slikt, men siden Flesch ikke ga seg, spurte politiet om noen jøder ville være villige til å levere inn radioene sine. Mange nok apparater ble innlevert til at Flesch roet seg. I mai fikk Sipo også disponere øverste etasje i Bergen kretsfengsel til folk fra motstandsbevegelsen. I juni 1940 ba han det norske kriminalpolitiet om hjelp ved arrestasjoner og avhør av nordmenn. Dette ble avslått, men kriminalsjef Frigaard gjorde klart at han forventet «av enhver innen kriminalpolitiet at han...alltid utviser høflighet og korrekt opptreden overfor de tyske myndigheter, og stiller seg beredvillig til deres anmodninger.» Det har trolig bekymret Flesch at norske politifolk kunne si opp for å slippe å samarbeide med folkene hans, så han truet med at om mange sluttet, ville samtlige bli oppsagt og erstattet av tyskere.[17]

Misjonshotellet (tidligere Grand Hotel) i Kongens gate, fotografert før 1933.

Trondheim[rediger | rediger kilde]

I Trondheim tok jødeforfølgelsene til våren 1941, da synagogen og to boliger ble beslaglagt; men fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Johan Cappelen, og domprost Arne Fjellbu i Nidarosdomen fikk løfte av byens NS-politikere om at jødisk eiendom fremover ikke ville bli utsatt for flere rekvireringer enn andre nordmenn i Trondheim ble utsatt for. Straks Flesch ankom, endret han dette. Han iverksatte sin «aksjon mot jødeveldet» 20. oktober 1941 med beslagleggelse av familien Abrahamsens privatbolig, flere eiendommer og tre virksomheter. Deretter fikk familiene Klein og Mendelsohn beslaglagt privatboliger, bankinnskudd og verdigjenstander basert på falske beskyldninger om skatteunndragelse, og administrert av nordmannen Reidar Landgraff[18] som også likviderte frimurerlosjens formue. Utover våren 1942 var 27 jødiske forretninger i Trondheim beslaglagt og drevet av bestyrere innsatt av Landgraff. I januar samme år hadde Gestapo arrestert fire jøder for å ha lyttet på en ulovlig radio. I Bergen ble fanger stilt for tysk krigsrett underlagt Wehrmacht, men i Trondheim tjente Flesch som dommer i politiretten. Her fikk han dømt de fire jødene til døden, trolig de første henrettelsene i Norge han stod direkte ansvarlig for. Josef Terboven hadde innført dødsstraff for propaganda til fordel for fienden alt i september 1941; men Flesch var den første av okkupantene som tok forordningen i bruk.[19]

En del av hans ansvarsområde i Trondheim var også Falstad fangeleir. Han rapporterte til Heinrich Fehlis. Henry Rinnan var hans viktigste norske agent og medhjelper. Flesch ledet selv standretten på Falstad i oktober 1942, der en rekke dødsdommer ble avsagt etter Majavatn-saken. Gestapo i Trondheim holdt til på Misjonshotellet, senere kjent som Augustin hotell, i Kongens gate/Prinsens gate. I Misjonshotellets kjeller i sørget han en natt i august 1944 for å henge 15 russiske fanger fra Falstad. Hver av mennene fra Sicherheitsdienst måtte personlig henge en av russerne.[10][3]

Flesch ble omtalt som Gestapos farligste mann i Norge. Ved en uanmeldt inspeksjon på Falstad kom han over tre syke og skrøpelige jødiske fanger, og hisset seg opp over leirsjefen som lot syke jøder ligge: «Lag en grav utenfor, og alt er i orden.» Noen dager senere ble Kalman Glick, Herman Schidorsky og Moritz Abrahamsen henrettet i Falstadskogen.[20] Flesch ledet personlig henrettelsen av Johnny Pevik - den eneste nordmannen som ble hengt i Norge.[13] Det er senere blitt antydet at Flesch skal ha hatt personlig glede av å medvirke i tortur.[10] Hans hobby skal ha vært råkjøring, ifølge Norsk Tidend utgitt i London i 1942.[21]

Flesch ledet skinnrettssaken mot David Wolfsohn, David Isaksen, Wulf Isaksen, Abel Bernstein og kommunisten Olav Sverre Benjaminsen. Alle ble dømt til døden og henrettet ved skyting. I NTB-meldingen om saken ble dommen begrunnet med at de dømte hadde drevet propaganda for fremmed makt, ved å ha «spredd engelske nyheter på norsk, som var avlyttet med et ulovlig apparat».[22] Rettssaken varte omlag en halvtime, og etter en pause på 15 minutter ble dødsdommen forkynt.[23]

I oktober 1942 ble det på Terbovens ordre innført unntakstilstand i Trondheim og Trøndelag. Ti personer ble henrettet som «sonoffer»; dette ble administrert av Flesch, og selve henrettelsene ledet av Oscar Hans.[24][23] Flesch ledet standretten 6. oktober etter Majavatnaffæren.[14]

Flesch var, med hjelp fra Henry Rinnan, Trond Jardar Kvaale og andre medlemmer av Rinnanbanden, aktiv i å infiltrere den norske motstandsbevegelsen Milorg. Flere operasjoner endte med tap av norske liv, som da motstandsmannen Hans Enstad tok sitt eget liv fremfor å la seg ta til fange, på Preststulen i Vågå 14. mars 1945.[25] Rinnan skal vært svært imponert over Flesch både som en høy stilig kar med flott uniform og makt til å bestemme over liv og død i sitt distrikt. Flesch skal personlig ha torturert fanger i Rinnans nærvær. Flesch anbefalte aldri benådning. Flesch lyttet som regel til Rinnans råd når Gestapo planla en aksjon. Det var Flesch som gjorde Rinnan og hans gruppe sentrale i forsøket på å nedkjempe norsk motstand og alliert etterretning langs kysten. Det var trolig Flesch som oppdaget Rinnans talent som angiver og lot Rinnan få nokså frie hender til å bygge opp sin organisasjon. I fangenskap etter krigen skrev Flesch at Rinnan var kjennetegnet av voldsom ærgjerrighet, og hensynsløst pågående for å nå målene han satte seg. Ifølge Flesch førte Rinnans kombinasjon av maktsyke og hensynsløshet ham inn på veier et normalt menneske ikke kan fatte og forstå. Flesch var forbauset over at Rinnan hadde sterk innflytelse på kvinner.[14]

Fangenskap[rediger | rediger kilde]

Tidlig i mai 1945 stakk Flesch seg vekk blant vanlige Wehrmacht-soldater med en gullbarre i bagasjen, men ble avslørt av en annen tysker i en krigsfangeleir i Skien.[13][20] Hjemmefronten stormet villaen han holdt til i, men fant bare et hastig etterlatt rot, gangen til bunkeren røyklagt, og innerst i bunkeren en én meter høy askehaug fra dokumenter han hadde brent.[26]

Magne Flem, XU-leder på Nordvestlandet, vitnet mot Flesch.[27] Under rettssaken mot Rinnan vitnet Flesch og uttalte der at Rinnan var tiltenkt rollen som etterretningssjef i Norden.[3]

I sin tid som fange var Flesch stadig i avhør, og måtte vitne i sin egen og andre naziforbryteres rettssaker rundt om i Norge. I oktober 1946 oppholdt han seg en måned i Bergen i samme ærend. Lørdag kveld 26. oktober forlot han byen med Bergensbanen. Noen minutter etter avgang ba han om å få gå på toalettet, og en politibetjent fulgte ham dit; men straks toget stoppet på Arna stasjon, dro Flesch frem en håndfull pepper fra lommen og kastet i øynene på betjenten. Den andre betjenten var imidlertid snar til å overmanne Flesch, som straks innrømmet at fluktforsøket var avtalt på forhånd med hans kontakter i Bergen. Samme dag på Bergenhus skulle han ha fått beskjed om å komme seg av toget i Arna og dra tilbake til Bergen, der han skulle få hjelp til å flykte fra Norge. Angivelig var han blitt fortalt at den ene eller begge betjentene var med på planen. Flesch skulle kaste pepper i øynene på den ene som fulgte ham til toalettet, slik at vedkommende betjent hadde en forklaring på hvorfor Flesch ikke ble stanset. Politimannen Simon Hernes (som selv hadde vært XU-agent[28] under okkupasjonen) skrev i rapporten at Flesch hadde vært svært forbitret på sine hjelpere over fiaskoen. Det forbauset likevel Hernes at Flesch ga opp all motstand straks han ble overmannet. Da han var tilbake i Trondheim, ble han ransaket, og viste seg å være utstyrt med både niste, såpe, stearinlys og kart over Bergen med omegn, norgeskart og kart over Danmark og Sverige. Det ble aldri oppklart hvem hans eventuelle hjelpere var.[29]

Som fange ble Flesch satt til å grave opp de døde i Falstadskogen. Julius Paltiel som var blant dem som vitnet mot ham, oppdaget Flesch foran seg og sparket ham ned i graven. Flesch så foraktelig på ham: «Det er som om Flesch vil si: Sånn er jødene!»[30] Han krevde å bli utlevert til russerne med en påstand om at verken briter eller russere hadde reagert på henrettelsene av russiske fanger, og at det uansett var et tysk-russisk anliggende som ingen norsk rett kunne pådømme.[31] I oktober 1946 erklærte Nürnbergprosessen SS og Gestapo for å være kriminelle organisasjoner, så deres dommer og avgjørelser, f.eks Terbovens forordninger, hadde dermed ingen legitimitet. I ettertid er det derfor påfallende at Flesch ikke ble siktet for sin medvirkning i tyske standretter. Den tyske dommeren Hans Latza hadde selv i en rapport til Tyskland beskrevet standrettene som «bolsjevikiske metoder» i strid med tysk lov.[32]

Dom og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Flesch ble 2. desember 1946 av Frostating lagmannsrett dømt til døden for tortur og drap.[33] Da dødsdommen senere ble forkynt for Flesch, kvitterte han bare med «Gerhard Flesch, SS-Obersturmbannführer». Da han ble spurt om han ennå var Obersturmbannführer, svarte han: «Jeg er og forblir Obersturmbannführer.» I samtale erklærte han at han ikke hadde foretatt seg annet enn det en god soldat skal gjøre. Ifølge legen som fulgte med til retterstedet, var Fleschs siste ord: «Dette er også en herlig dag. Heil Hitler!»[29] Men da han ble hente fra Vollan fengsel, hadde han satt seg kraftig til motverge, og ble da kjørt til en ny celle i fengselet ved Kristiansten festning der han ble henrettet ved skyting. Det var midnatt og stille frostvær da han ble bundet til pålen og fikk bind for øynene med politimester Erling Østerberg til stede. Da blinken ble festet på brystet hans, var Flesch rolig og sa: «Ist auch ein Hertz wirklich da?» (= Er det virkelig et hjerte der?). Han ble bisatt på Trondheim sykehus av fengselspresten, og dagen etter sendt med toget til anatomisk institutt ved universitetet i Oslo.[34]

I januar 1951 da Flesch ble kremert ga anatomisk institutt beskjed til Anneliese Zechmeister, mor til hans datter Gerd Reidun som var født under krigen. Mor og datter var da flyttet til Vest-Berlin, men bosatte seg senere i Spania. I 1954 var urnen hos hans kone Ursula Richter, som satte den ned på familiens gravsted i Øst-Berlin, selv om hun var overbevist om at mannen var i live og engasjert av vest-alliert etterretning. Hun og Flesch hadde tvillingsønnene Tilo og Udo, født i 1943. Tilo Flesch lette senere etter sin fars grav, men da var kirkegården nedlagt.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Jürgen Matthäus (2019) Holocaust in Norwegen: Registrierung, Deportation, Vernichtung. German History, Volume 37, Issue 4, December 2019, Pages 605–607, https://doi.org/10.1093/gerhis/ghz079
  3. ^ a b c d e Sivertsen, Aage Georg (1995). Rinnan: et nærbilde. Oslo: Universitetsforl. 
  4. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 9-10), Museumforlaget, Trondheim 2022, ISBN 978-82-83051391
  5. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 15)
  6. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 296)
  7. ^ Tilo Flesch
  8. ^ Udo Flesch
  9. ^ a b Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 286)
  10. ^ a b c Per Hansson: Hvem var Henry Rinnan? Oslo, Gyldendal, 1972.
  11. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 27-28)
  12. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 29)
  13. ^ a b c Dahl, Hans Fredrik (1995). Norsk krigsleksikon 1940-45. Oslo: Cappelen. s. 107. ISBN 8202141389. 
  14. ^ a b c Bergfald, Odd (1916-1992) (1978). Gestapo i Norge. [Oslo]: Hjemmenes forl. ISBN 8270061662. 
  15. ^ Muséplass 1-3
  16. ^ «Gestapohuset», Veiten 3 i Bergen
  17. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 33-34)
  18. ^ Fremstillingen av Reidar Landgraff i 1945
  19. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 58-60)
  20. ^ a b Ulateig, Egil (1984). Falstad - en konsentrasjonsleir i Norge. Et glimt av helvete. Oslo: Mortensen. ISBN 8252707661. 
  21. ^ [1] Olav Sundvor: «Mysteriet på toget», Bergensavisen 28. desember 2020
  22. ^ Nøkleby, Berit (1996). Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945. Oslo: Gyldendal. s. 201. ISBN 8205221731. 
  23. ^ a b 43 nordmenn henrettet i Falstadskogen. Trondheim: Bruns forl. ; [Levanger] : I samarbeid med Levanger kommune. 1995. ISBN 8270284971. 
  24. ^ Leraand, Dag (19. september 2022). «unntakstilstanden i Midt-Norge 1942». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 12. desember 2022. 
  25. ^ «- Henry Rinnan stoppa meg». www.gd.no (norsk). 8. februar 2011. Besøkt 10. august 2018. 
  26. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 78)
  27. ^ «- Tårene spratt da jeg fattet freden!». Sunnmørsposten. 1. mai 2015. 
  28. ^ [2] «De ukjente politiagentene», Bergens Tidende
  29. ^ a b [3] Olav Sundvor: «Mysteriet på toget», Bergensavisen 28. desember 2020
  30. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 145-46)
  31. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 251)
  32. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 116)
  33. ^ https://phdn.org/archives/www.ess.uwe.ac.uk/WCC/flesch.htm
  34. ^ Tor Busch: Krigsforbryteren (s. 285-86)

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Tor Busch: Krigsforbryteren - oppgjøret med Gerhard Flesch, Museumsforlaget AS, Trondheim, 2022, ISBN 9788283051391

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gerhard_Flesch&oldid=23777519»