Einsatzgruppen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Drap på polakker av en Einsatzgruppe i Leszno i oktober 1939
Drap på jøder i Ivangorod i Russland i 1942. En kvinne forsøker å beskytte barnet sitt med egen kropp før de ble skutt på nært hold

Einsatzgruppen («Innsatsgrupper»), egentlig Einsatzgruppen der Sicherheitspolizei und des SD, var en paramilitær dødsskvadron tilhørende Schutzstaffel. De var mobile formasjoner, som særlig ble brukt til likvideringer i okkuperte områder, og var underlagt Amt IV i Reichssicherheitshauptamt (RSHA).

De enkelte gruppene ble kalt Einsatzkommando, mens staben ble kalt Einsatzstab. Hver kommando var delt i Einsatztruppe. Ved behov ble gruppene forsterket med polititjenestemenn og utkommanderte fra lokalbefolkningen.

De første gruppene ble satt inn under Anschluss og invasjonen i Tsjekkoslovakia. Deres oppgave var da å sikre viktige dokumenter og å eliminere personer som kunne skape problemer. De sørget også for at lokale nasjonalsosialister ble plassert i viktige stillinger, og for opprettelse av konsentrasjonsleirer.

I 1939 ble Einsatzgruppen omorganisert, og under angrepet på Polen ble det brukt for å likvidere polakker som kunne organisere motstand.

Etter invasjonen av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Etter operasjon Barbarossa i juni 1941 ble gruppene sendt østover for å likvidere «uønskede elementer». De er spesielt beryktet for sin rolle i massedrap på jøder. Sammen med spesialpolitistyrker antas de å være ansvarlige for drap på omkring 2 millioner jøder, en tredjedel av det totale antallet som ble drept. Gruppene sto også bak massakrer og enkeltlikvideringer av blant annet sigøynere og kommunister. I utgangspunktet ble fire Einsatzgruppen organisert, hver enhet med 500 til 1000 menn.[1] Hver enhet ble knyttet til en armegruppe: Einsatzgruppe A til armegruppe nord; Einsatzgruppe B til Hærgruppe Midt, Einsatzgruppe C til Armégruppe Syd, og Einsatzgruppe D til 11. Armee i Wehrmacht. Einsatzgruppen ble i noen tilfeller forsterket med soldater fra regulære hærstyrker og disse deltok i oppsamling og drap på jøder.[2]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Einsatzgruppenprosessen

Kart fra Franz Walter Stahleckers rapport fra oktober 1941 med oppsummering av drap gjennomført av Einsatzgruppe A under hans kommando («Von der Einsatzgruppe A durchgeführte Judenexekutionen»): Estland "Judenfrei" (963 drept); Latvia (35.238 drept ); Litauen (138 421 drept); Russland (3800 drept); Hviterussland (41,828 drept)
Utdrag av Jäger-Bericht, Karl Jägers detaljerte rapport om Einsatzgruppe As drap på 137 346 mennesker i Litauen.[3]

Mange ledere i Einsatzgruppen ble etter andre verdenskrigs slutt dømt til døden eller fengsel.[trenger referanse] I 1958 ble de siste som fengslet løslatt.[4] En del unngikk straffeforfølgelse ved å ta sitt eget liv mens noen få klarte å gå i dekning. Karl Rudolf Werner Braune ledet en einsatzgruppe før han ble sjef for Sicherheitsdienst i Oslo. Etter krigen ble han arrestert, og vitnet under Nürnbergprosessene om massedrapene hans kommando gjennomførte. Deretter ble han dømt for krigsforbrytelser og hengt.

Einsatzgruppe A
Einsatzgruppe B
Einsatzgruppe C
Einsatzgruppe D
Einsatzgruppe «Serbia»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jews. Oxford; New York: Oxford University Press. s. 185. ISBN 978-0-19-280436-5. 
  2. ^ Langerbein, Helmut (2003). Hitler’s Death Squads: The Logic of Mass Murder. College Station, TX: Texas A&M University Press. s. 31. ISBN 978-1-58544-285-0. 
  3. ^ MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
  4. ^ a b c d e f g h i Birga U. Meyer (2011) The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History, Journal of Genocide Research, 13:1-2, 183-185, DOI: 10.1080/14623528.2011.554091
  5. ^ Breitman, Richard, og Norman J.W. Goda. U.S. intelligence and the Nazis, Cambridge University Press 2005 ISBN 0-521-85268-4
  6. ^ Andrej Angrick, Peter Klein: Die „Endlösung“ in Riga. WBG, Darmstadt 2006, ISBN 3-534-19149-8,
  7. ^ Stokes, L. D. (2002). From Law Student to Einsatzgruppe Commander: The Career of a Gestapo Officer. Canadian Journal of History, 37(1), 41-74.
  8. ^ Lutz Hachmeister: Der Gegnerforscher: Die Karriere des SS-Führers Franz Alfred Six, München 1998.
  9. ^ Schminck-Gustavus, CU: Winter in Griechenland: Krieg, Besatzung, Shoah 1940-1944. Göttingen: Wallstein, 2010. (
  10. ^ Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. By Alex J. Kay. German History., 15. Juni 2017. doi:10.1093/gerhis/ghx030