Otto Ohlendorf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Otto Ohlendorf
Ohlendorf i 1943 med Goldenes Parteiabzeichen der NSDAP på venstre brystlomme som viste at han var veteran. Foto: Allgemeiner Deutscher Nachrichtendienst. Bundesarchiv, Bild 183-J08517 / CC-BY-SA 3.0
Født4. feb. 1907[1][2][3]Rediger på Wikidata
Hoheneggelsen
Død7. juni 1951[4][2]Rediger på Wikidata (44 år)
Landsberg fengsel
hengning
BeskjeftigelseSamfunnsøkonom, jurist Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorg-August-Universität Göttingen
Universitetet i Leipzig
Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1925–)[5][3]
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Medlem avSchutzstaffel[6]
Sturmabteilung (1925–)[7]
Sicherheitsdienst (19361945)[8][7]
Einsatzgruppen (1941–)[8]
Einsatzgruppe D (1941–) (direktør)[9]
UtmerkelserNSDAPs partimerke i gull
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelse[10][11]
Sonings­stedNürnberg fengsel[12]

Otto Ohlendorf (1907–1951) var en tysk jurist og offiser i Schutzstaffel (SS). Under andre verdenskrig var han kommandant for Einsatzgruppe D som medvirket til holocaust. Under hans ledelse ble 90 000 sivile massakrert i det tyskokkuperte Ukraina. Han var hovedtiltalt i Einsatzgruppen-prosessen etter krigen. Ohlendorf tok ansvar for ugjerningene, men viste ikke anger og innrømmet ikke straffeskyld. Ohlendorf ble dømt til døden og henrettet 7. juni 1951 i Landsberg fengsel i Bayern for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Han var en lojal og overbevist nasjonalsosialist (nazist) som var ærgjerrig og konkurranseorientert. I nazistenes statsapparat arbeidet han mest med innenriks etterretning og økonomisaker. Ved rettsoppgjøret forsvarte Ohlendorf seg med at han hadde fått ordre ovenfra og at utryddelse av jødene var et legitimt selvforsvar for Tyskland. Han hevdet at jødene truet Tysklands eksistens og derfor måtte alle inkludert barna drepes. Ohlendorf syntes overbevist om at han hadde gjort det rette, og i dette perspektivet døde han som martyr for den gode saken.

Det var en tydelig kontrast mellom den intelligente, høflige, normale mannen, og de barbariske forbrytelsene han redegjorde for i retten. Einsatzgruppenprosessen var den første rettssaken som bare handlet om holocaust. Ohlendorf fremsto i retten som troverdig og hans vitnemål var avgjørende for fremstillingen av Einsatzgruppenes rolle i holocaust samt for det bildet som ble skapt av holocaust som sentralstyrt og planlagt. Ohlendorf hadde solid utdanning i økonomi og jus. For ettertiden har det vært et viktig tema hvordan en velutdannet og intellektuelt orientert person som Ohlendorf ble en ivrig massemorder.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sepp Dietrich og Himmler med V-merket på overarmen som viste at de var veteraner i partiet.

Familie og utdanning[rediger | rediger kilde]

Otto Ohlendorf ble født 4. februar 1907 i Hoheneggelsen nær Hildesheim i Tyskland, i en protestantisk kristen gårdbrukerfamilie. Foreldrene var Martha og Heinrich Ohlendorf, og han var det andre av deres fire barn. Han giftet seg i 1934 med Käthe Wolpers, og de hadde fem barn.[13][14][15]

Ohlendorf studerte økonomi og jus ved Universitetet i Leipzig og Universitetet i Göttingen 1928–1931. I 1931 fikk han stipend for et ettårig opphold ved universitetet i Pavia i Italia for å studere organiseringen av den fascistiske staten. Oppholdet førte til at han foraktet den italienske fascismen, og ble mer overbevist nazist.[16][15][14] Ohlendorf begynte på en doktorgrad uten å fullføre, trolig fordi han brukte tiden på å arbeide for partiet[17] eller fordi en konflikt internt i NSDAP (nazipartiet) hemmet hans akademiske karriere. Han arbeidet en tid for påtalemakten i Alfeld og Hildesheim.[15][14][18]

Jens Jessen (1895–1944), foto 1930.

Kort akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Ohlendorf avsluttet sin juridiske karriere da økonomen Jens Peter Jessen i 1933 rekrutterte ham som lærer/forsker og nestleder ved Institut für Weltwirtschaft (institutt for verdensøkonomi) i Kiel. Han og Jessen ble i desember 1934 presset ut av sine stillinger i Kiel fordi de motarbeidet det han kalte «nasjonalbolsjevisme» (som trolig viste til universitetsfolk som sympatiserte med SA). De to arbeidet med økonomiske teorier som ikke fulgte partilinjen. Ohlendorf sto for næringsfrihet og var motstander av den statlige inngripen i økonomien. I 1935 begynte han og Jessen ved institutt for anvendt økonomi ved handelshøyskolen i Berlin (Institut für angewandte Wirtschaftswissenschaften der Handelshochschule Berlin), der karrieren av samme grunn var kortvarig. Han ønsket blant annet å gjøre om handelshøyskolen i Berlin til en nasjonalsosialistisk Wirtschaftshochschule noe Alfred Rosenberg var imot og fikk stanset.[19][15][14][18][20]

Jessen var opprinnelig ivrig tilhenger av Adolf Hitler og nazismen, og da han etterhvert skiftet syn (blant annet på grunn av nazistenes barbariske fremferd) ble han involvert i komplottet for å drepe Hitler, kjent som 20. juli-attentatet. Jessens forbindelse med komplottet ble avdekket høsten 1944 og han ble henrettet 30. november.[21][22]

Jessen oppmuntret Ohlendorf til å gå inn i Sicherheitsdienst (SD).[23][19] Jessen og Ohlendorf arbeidet i likhet med SS-offiseren Franz Six sammen med professor Reinhard Höhn som rekrutterte Ohlendorf og Six til SD. Ohlendorf ble smigret da Höhn, som drev rekruttering til SD, sa at SD trengte et «kritisk intellekt» som Ohlendorf.[24][25][19][26]

Nazipartiet og SS[rediger | rediger kilde]

Ohlendorf meldte seg inn i NSDAP (med medlemsnummer 6531) i 1925 (18 år gammel)[16] og SA i 1926. Han ble overført fra SA til SS (medlem nummer 880) to år senere. Han arbeidet for partiet lokalt mens han var tenåring. Ohlendorf ble nasjonalist og revansjist som skyldte ydmykelsen etter første verdenskrig på jødene og kommunistene. Han var lite aktiv i partiet fra 1927 til 1933.[17][15] Som tidlig medlem i nazistpartiet ble han regnet blant Alte Kämpfer, en elitgruppe med spesielle privilegier og distinksjoner som skilte dem ut fra nyere medlemmer. Ohlendorf hadde blant annet Goldenes Parteiabzeichen der NSDAP på venstre brystlomme.[27] Han kritiserte og kom på kant med politikeren Julius Streicher og landbruksminister Richard Walther Darré.[15]

Ohlendorf var nær venn av SS-offiseren Adolf Eichmann og det var Eichmann som anbefalte Ohlendorf til å lede Einsatzgruppe D. Ohlendorf skal ofte ha kranglet med Reichsführer-SS Heinrich Himmler og sjef for Reichssicherheitshauptamt, Reinhard Heydrich. Himmler beskrev Ohlendorf som en defaitist og antimilitarist og uutholdelig prøysser uten humoristisk sans; i Himmlers øyne var Ohlendorf i alle fall ikke en soldat, og bare en «forbannet intellektuell». Til fysioterapeuten Felix Kersten sa Himmler at Ohlendorf anså seg selv som nasjonalsosialismens «ridder av den hellige gral».[28][29]

Ohlendorf nådde graden Gruppenführer i SS.

Karriere i statsapparatet[rediger | rediger kilde]

Einsatzgruppe Ds bevegelser i Ukraina og Moldova.

Etter at den korte akademiske karrieren var over søkte han seg til SD i nazipartiet (Sicherheitsdienst). I 1936 begynte han i SD som sjef for Abteilung II (innenlands økonomi) i SD,[30][19][16][17] og fikk graden Hauptsturmführer i SS. Arbeidet besto særlig i å etablere et kontor for økonomisk informasjon (innenlandsk etterretning på det økonomiske området).[19] I mai samme år ble han forfremmet til Sturmbannführer.

Da Heydrich omorganiserte RSHA i 1937–1938 ble han forfremmet til leder av avdeling III (innenriks etterretning i SD). Han hadde denne stillingen til den tyske kapitulasjonen i 1945.[17] Stillingen i SD skal ha vært uten betydning.[15] I 1939 ble han forfremmet til Standartenführer og til sjefsstillingen i Amt III (SD Inland, innenriks SD) ved Reichssicherheitshauptamt (RSHA).[31][32] Nesten egenhendig bygget Ohlendorf opp SD til et effektivt etterretningsapparat som var innrettet mot vanlige tyskeres liv under nazistene. Han var også blant dem som rekruttert flest til SD.[33][34][35]

«Meldinger fra riket»[rediger | rediger kilde]

Offentlig kritikk av staten og nazitoppene var ikke mulig etter at nazistene kom til makten. SD hadde derfor til oppgave å holde folks holdninger under oppsikt, og dette var en del av Ohlendorfs oppgaver fra 1936.[36] Reinhard Höhn mente SD trengte intellektuelle som Ohlendorf for å dempe brutaliteten. Ohlendorf ble sjef for SDs avdeling for økonomiske analyser hvor det var flere økonomiutdannede i staben. Ohlendorf skrev en utredning om økonomi i den nasjonalsosialistiske staten der han kritiserte gjenopprustning som kilde til ustabilitet i økonomien.[29] Ohlendorf fikk anerkjennelse for grundige og gode undersøkelser.[37]

Opprinnelig drev SD meningsmålinger for partiet for å registrere stemninger i befolkningen, samt samle informasjon om personer som var negative til regimet. Dette omfattet kartlegging av vanlige tyskeres syn på propaganda, krig, økonomi, nyheter og mange andre forhold ved dagliglivet i Tyskland. Informasjonen ble blant annet samlet inn fra frivillige observatører i alle bedrifter og offentlige etater. Ohlendorfs informasjon ble samlet i rapporter kalt Meldungen aus dem Reich («Meldinger fra riket») som var tilgjengelige for en indre krets i regimet. Ohlendorf ville gi et usminket bilde av opinionen. Hitler ville etter hvert ikke ha rapportene med negativ informasjon.[38][39] Rapportene ble sendt til Himmler, men han mislikte rapportene og nektet at de ble sendt videre til Hitler. Himmler avviklet rapportserien 20. juli 1944, samme dag som attentatet mot Hitler.[40]

Himmler mislikte Ohlendorfs pessimistiske rapporter og avviste dem. Heydrich mislikte også Ohlendorfs arbeid.[37] Reinhard Höhn, Ohlendorfs mentor og sjef i SD, var upopulær i partikretser. Etter en krangel med historikeren Walter Frank (som ble støttet av Streicher) ble Höhn sparket ut av SD. Heydrich plasserte deretter Ohlendorf i en lavere stilling hvorpå Ohlendorf ønsket å forlate SD; Heydrich avslo oppsigelsen og Ohlendorf fikk i stedet en stilling som avdelingssjef for handel i næringsdepartementet samtidig som han fortsatte som avdelingssjef for handel i SD.[29] Himmler mislikte Ohlendorf som person og mente hans økonomiske teorier var barnslige. I oktober 1944 ble Ohlendorf forfremmet til Gruppenführer.[29]

Etter Einsatzgruppen[rediger | rediger kilde]

Stillingen i SD/RSHA hadde han inntil krigens slutt i 1945, og gjenopptok arbeidet der etter oppholdet på østfronten som leder for Einsatzgruppe D. Han var også fra 1943 visegeneraldirektør ved Riksfinansministeriet (Reichswirtschaftsministerium). Da utfallet av krigen ble tydelig begynte han å utarbeide planer for økonomisk gjenreising etter krigen, og han ble forfremmet flere ganger for sitt arbeid. Ohlendorf og Albert Speer var ideologisk svært uenige om den økonomiske planleggingen med hensyn til produksjon og samarbeid med storbedriftene. Fra tidlig i den akademiske karrieren fremholdt Ohlendorf at økonomisk vekst måtte skje i små og mellomstore bedrifter; Ohlendorfs tilnærming ble støttet av fagforeninger og middelklassen. I forbindelse med slaget om Berlin var han en av de siste som forlot hovedkontoret i Berlin og flyktet til Flensburg med den provisoriske Flensburgregjeringen.[36][41] I Flensburg ble han utnevnt til avdelingsleder i Albert Speers departement for økonomi og produksjon.[29] Han overga seg til de allierte og ble arrestert 23. mai 1945.[31]

Einsatzgruppen[rediger | rediger kilde]

Mannskap fra en Einsatzgruppe skyter «den siste jøden i Vinnytsia» mens SS-menn og mannskap fra Reichsarbeitsdienst ser på.[42]

Einsatzgruppene var fire bevæpnede enheter på 600 til 1 000 mann, og de ble sendt inn i de erobrede områdene bak østfronten for å eliminere bolsjeviker (kommunister), jøder og andre uønskede grupper. Innen få måneder etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 hadde de drept flere hundre tusen sivile, for en stor del jøder. Disse massedrapene var «geværkulenes holocaust» (den fasen av holocaust der massedrap ble gjennomført ved skyting og hovedsakelig før gasskamrene ble tatt i bruk) og innledet folkemordet.[43] Etter avtale med Oberkommando des Heeres våren 1941 skulle de opprinnelig tre Einsatzgruppene bevege seg bak den fremrykkende hæren i tre sektorer: Leningrad i nord, Moskva i midten og Ukraina i sør. Da det ble klart at Romania ville delta i felttoget, ble Einsatzgruppe D satt opp i juni 1941.[44]

Einsatzgruppene sendte jevnlig meldinger til Chef des Sicherheitspolizei und SD (sjefen for sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten) i Berlin, den såkalte Ereignismeldung UdSSR (melding om hendelser i Sovjetunionen) med detaljer om antall drepte etter etnisitet, sted og dato. Meldingene inneholdt ofte en slags begrunnelse eller rettferdiggjøring for henrettelsene, for eksempel medvirkning i sabotasje eller gjengjeldelse. Meldingene ble sendt over radio, telelinje eller med kurer, og ble behandlet i gruppe IV A 1 i RSHA. Heinrich Müller i Gestapo hadde personlig kontroll med ordlyd og fremstilling i sammenstilte rapporter som ble distribuert til en utvalgt liste med høyere tjenestemenn i SS og utenfor.[45][46][47] De bevarte meldingene var rapportering fra Einsatzgruppene til Berlin, og det gikk ikke meldinger med direktiver fra Berlin til Einsatzgruppene.[48]

Einsatzgruppe D[rediger | rediger kilde]

I juni 1941 ble Ohlendorf utnevnet til kommandant for Einsatzgruppe D og under hans ledelse ble 90 000 sivile massakrert hovedsakelig i det tyskokkuperte Ukraina.[49] Ohlendorf holdt fast ved tallet 90 000 som ble bekreftet av rapport sendt fra Einsatzgruppe D i Simferopol 8. april 1942 der det fremgår at 91 678 var skutt og drept så langt.[50]

Under rettsoppgjøret hevdet han å ha motsatt seg utnevnelsen to ganger og at han straks ville ha blitt henrettet om han nektet å følge Hitlers ordre. Ohlendorf hadde da rang av SS-Standartenführer. Utnevnelsen kan ha vært en slags straff for at han ikke ville innordne seg. Han utførte massedrapet pliktoppfyllende og beskrev resultatene i rapporter slik han var vant med.[51][29]:338 Denne drapsskvadronen opererte i det sørlige Ukraina, og på Krimhalvøya. Enheten var tilknyttet 11. arme i Wehrmacht, under general Erich von Manstein, og besto i utgangspunktet av omkring 500 mann.[37]

Samarbeidet med Mansteins 11. armé var tettere enn på andre deler av østfronten, og Wehrmacht brukte sin makt til å dirigere Einsatzgruppe D; drapskommandoene ble stadig tilkalt nærmere fronten. Oberst Otto Wöhler, stabssjef for Manstein, protesterte aldri mot massedrapene under Ohlendorfs ledelse. Wöhler mente at han i henhold til ordre fra Oberkommando des Heeres av 28. april 1941 hadde rett til å dirigere Einsatzgruppe D, mens Ohlendorf mente hæren ikke hadde myndighet over SD. Ohlendorf mente han utførte sitt oppdrag mest effektivt om han kunne operere uten innblanding. Tautrekkingen mellom 11. armé og Ohlendorf avtok da Mansteins stab konkluderte med at hæren dro nytte av Einsatzgruppens virksomhet.[29]:329, 338

Ved massedrap på jøder i Chișinău (hovedstaden i Bessarabia) ble Ohlendorfs Einsatzgruppe forsterket med 100–160 mann i Esalon Operativ («operativ skvadron») fra rumensk etterretning. Massakrene vest for Dnestr innledet fordrivelse av jøder til Transnistria (med planlagt videre fordrivelse lenger øst over Søndre Buh) i forbindelse med holocaust i Romania.[52]

Historien om de tyske innsatsgruppene (Einsatzgruppen) og deres blodtørstige mord har ikke blitt samlet i årene siden krigen. Rapportene ble skrevet daglig, som disse forbrytelsene fant sted og av mennene som utførte dem. De viser en særlig iherdighet i å ikke utelate den minste detalj.[a]

Dommen i Einsatzgruppenprosessen[29]:156

Himmler var misfornøyd med at Ohlendorf hadde spart livene til jødiske arbeidere på et kollektivbruk (Ohlendorf lot være å drepe arbeiderne til avlingen var i hus).[28] Under sitt besøk i felten 4–5. oktober 1941 samlet Himmler alle lederne innenfor Einsatzgruppe D. Han skal da ha gjentatt en streng ordre om å drepe alle ansett som en sikkerhetsrisiko, også om det gikk mot Wehrmachts ønsker for eksempel på grunn av behov for arbeidskraft.[15] Ifølge historikeren Hilary Earl var det Himmler selv som i mai 1941 rekrutterte Ohlendorf fra RSHAs avdeling for innenlands etterretning til dødsskvadronen.[17]

Heydrich forsøkte to ganger før 1941 å gi Ohlendorf væpnet oppdrag innenfor SS, noe Ohlendorf unndro seg ved å argumentere for at han var uunnværlig i Berlin. Ved rettsoppgjøret etter krigen begrunnet Ohlendorf dette med at han var uten utdanning og erfaring fra militæret eller politiet. I oktober 1939 skal Ohlendorfs og SS-general Bruno Streckenbachs protester mot massakrer på jøder i det okkuperte Polen ha blitt kontant avvist av Himmler. Den amerikanske historikeren Robert Wolfe antar at Himmler valgte Ohlendorf til leder for Einsatzgruppen for å gi den arrogante og kranglevorne underordnete en lærepenge. Ohlendorf skal i Ukraina ha klaget til Himmler over den store belastningen på mannskapet.[15]

Heinz Seetzen (født 1906) var 1941–1942 leder for Sonderkommando 10a som inngikk i Einsatzgruppe D under Ohlendorf. På grunn av sitt vennskap med Heydrich ble Seetzen i praksis Ohlendorfs nestkommanderende. Seetzen sluttet helhjertet opp om planen for å drepe alle jødene, og om SS' ideal om personlig hardhet (tysk: Härte).[53] Ohlendorf utviklet en egen rutine for massedrap. Skytingen skulle være kollektiv og ingen av mannskapet fikk lov å skyte alene. Han forsøkte en periode gassvogner, men gikk bort fra denne metoden fordi han skal ha ønsket å spare mannskapet for belastningen med å fjerne likene (som var dekket av blod og avføring) fra lastebilen.[29]:328–329

Under Ohlendorfs kommando var enheten den 13. desember 1941 ansvarlig for massakren på minst 14 300 mennesker i Simferopol. Totalt er minst 90 000 drap tilskrevet enheten. Han ledet enheten til juni 1942.[54] Rapportene fra Einsatzgruppe D og underliggende kommandoer oppgir 91 678 drepte til 8. april 1942, innen 11. desember 1941 var 75 881 drept. Raul Hillberg anslo at det kunne være over 100 000 drepte i Ukraina, på Krim og i Kaukasus. De fleste drepte var jøder og i tillegg drepte enheten flere tusen krimtsjaker (en jødisk sekt; de beslektede krim-karaitter ble ikke drept fordi de ble betraktet som ariske), mange hundre sigøynere og noen hundre partisaner og kommunister[29]:329

Ohlendorf fikk permisjon fra stillingen i RSHA for å lede drapskommandoen.[36] Einsatzgruppene rekrutterte ledere og mannskap fra SD, fra Sicherheitspolizei, fra det vanlige politiet, fra SS Totenkopfverbände, konsentrasjonsleirvakter og fra Waffen SS.[15] På grunn av sine «fremragende resultater» i Sovjetunionen ble Ohlendorf 9. november 1941 forfremmet til SS-Oberführer.[29]

Jonas Lie, politiminister under Josef Terboven, reiste mot østfronten fra midten av oktober 1941 og besøkte der Einsatzgruppe D og Ohlendorf. Detaljene fra Lies besøk er ikke kjent.[55]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Arrestasjon[rediger | rediger kilde]

Ohlendorf (stående til høyre) som vitne ved hovedprosessen i Nürnberg (januar 1946). Plansjen på veggen viser et kart over nazistenes SS- og politi-organisasjon.
General Otto Wöhler ble i Overkommandoprosessen etter krigen dømt blant annet for samarbeid om overgrep med Ohlendorf og Einsatzgruppe D.

Britiske okkupasjonsmyndigheter arresterte Ohlendorf 23. mai 1945.[56] Ohlendorf antok at hans ekspertise var av verdi for britene og han hadde med seg mappe med dokumenter blant annet med en plan for etablering av undergrunnsetterretning for de allierte okkupasjonsmaktene. Han hadde planer for Tysklands økonomiske gjenreising etter krigen, og mente han slik kunne bistå de allierte med utviklingen av Tyskland.[57]

Ohlendorf ble satt i varetekt i stedet for å få tilbudt sine tjenester, og han gikk over til å tilby britene så mye informasjon som mulig om overordnes forbrytelser (omtrent samme strategi som Albert Speer benyttet). Ifølge en britisk rapport var Ohlendorf opptatt av gjøre rede for alle detaljer om sine erfaringer under Det tredje rike. Han skal ikke ha blitt lei av å snakke. Han ble forhørt godt over 40 ganger[57] (til dels flere timer hver gang) noe som var mer enn noen annen under rettsoppgjøret. I de innledende forhørene i britisk varetekt var han noe vag med hensyn til navn og hendelser. Han ble klarere, og mer konkret etterhvert og særlig i amerikansk varetekt.[58][59]

Vitne i hovedprosessen[rediger | rediger kilde]

Ohlendorf var i britisk varetekt fra krigens slutt til oktober 1945 da han ble overført til amerikansk varetekt. Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot topplederne) begynte i november 1945. Ved innledende undersøkelser i siste halvår 1945 fikk amerikanske myndigheter, særlig gjennom Ohlendorf, kjennskap til Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Da den amerikanske okkupasjonsmakten i 1946 bestemte seg for å gjennomføre Nürnbergprosessene (de amerikanske sakene etter hovedprosessen) hadde de en klar oppfatning av hvilke deler av nazistenes apparat de ville holde ansvarlig: SS, SD og Gestapo, samt deler av industri og næringsliv. Einsatzgruppene var i utgangspunktet ikke i fokus fordi amerikanske myndigheter ikke kjente særlig til hva disse hadde bedrevet. Etter langvarige forhør forsto amerikanerne omfanget og systematikken i Einsatzgruppenes drapsvirksomhet.[57][17][60]

Einsatzgruppene besto ikke av militært mannskap. De fulgte bak den tyske hæren i de erobrede områdene og hadde til oppgave å «passivisere» sivilbefolkningen. Dette innebar i praksis å henrette alle antatte fiender av Tyskland, eller personer som ble antatt å utgjøre trusler mot landet. Ohlendorf fortalte at gassvogner fra desember 1941 ble brukt til å avlive barn og kvinner, før dette ble kvinner og barn skutt sammen med mennene. Ohlendorf forsto trolig ikke at det han fortalte i forhør og i Nürnbergprosessen ville bli brukt mot ham. I september 1946 antok den amerikanske påtalemakten i Nürnberg at de hadde beviser bare mot Ohlendorf og Eichmann (Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre). De avgjørende dokumentene ble funnet ved årsskiftet 1946/1947. Mangel på beviser mot navngitte enkeltpersoner gjorde at amerikanerne tok kontakt med sovjetiske myndigheter for hjelp i form av dokumenter og vitner, uten resultat.[57][17][60]

Ohlendorf avslørte til å begynne med ikke noe om sin tjeneste på østfronten, og var tilbakeholden med å snakke om aktivitetene der. I oktober 1945 utleverte britene ham til amerikansk varetekt for videre forhør, fordi amerikanske okkupasjonsmyndigheter samlet bevis mot SS-offiser Ernst Kaltenbrunner, Heydrichs etterfølger som leder for RSHA. Før oktober var fokus i forhørene hvordan nazistaten var organisert, etter oktober 1945 skiftet fokus til krigen på østfronten og Einsatzgruppenes rolle i holocaust. Han innrømmet at han hadde ledet drapet på rundt 90 000 sivile, og beskrev i sjokkerende detalj de forskjellige drapsmetodene Einsatzgruppene brukte. I amerikansk varetekt var han svært meddelsom, og ble et viktig vitne for aktoratet i den kommende Nürnbergprosessen. Det var tilsynelatende ikke noen grense for hva han var villig til å fortelle den amerikanske avhørslederen, obersløytnant Brookhart. Ifølge Ohlendorf hadde Wehrmacht og RSHA en hemmelig avtale om hvordan utryddelsene skulle foregå i de erobrede områdene.[56][17]

I januar 1946 vitnet han i saken mot Kaltenbrunner og fremsto der fattet og behersket.[56][17] Ohlendorfs velpleide fremtoning og presise formuleringer sto i klar kontrast til Kaltenbrunners truende fremtoning. Kaltenbrunner benektet til å begynne med at Einsatzgruppene eksisterte, mens Ohlendorf fortalte at de opererte under Kaltenbrunners myndighet og ansvarsområde. Ohlendorf regnet med å dra fordeler av sin samarbeidsvilje med amerikanske myndigheter, og på dette tidspunktet var det uklart om han ville bli tiltalt for noe som helst.[61]

I avhør ga Ohlendorf omfattende opplysninger om Einsatzgruppen, RSHAs virkemåte, organiseringen av SS, økonomisk politikk under naziregimet og om mange enkeltpersoner.[62] Ohlendorf oppsummerte RSHAs formål som «å hindre at den politiske opposisjonen ble en trussel mot staten».[15] SS-offiser Erich von dem Bach-Zelewski ble spurt om hvordan Ohlendorf kunne ha drept 90 000 mennesker og svarte: «Etter min oppfatning er slikt resultat uunngåelig når man i årevis – ja i årtier – doserer en lære om at den slaviske rase er mindreverdig og jødene ikke en gang er mennesker.»[63] Ohlendorf hevdet at han mottok Hitlers ordre om å utrydde jødene i samtale med Himmler sent på sommeren 1941. Dette skal ha skjedd i Nikolajev (Mykolajiv, Ukraina) og Himmler skal ifølge Ohlendorf ha orientert om likvidasjonsordren og forsikret om at han og Hitler hadde ansvaret, mannskapet ville ikke bli holdt individuelt ansvarlig. Nikolajev hadde en stor jødisk befolkning, og Einsatzgruppe D henrettet opp mot 40 699 jøder i og rundt byen, i løpet av par uker i slutten av september 1941.[64]

Utdrag fra Ohlendorfs vitneprov i Nürnbergprosessen:

Ohlendorf: 'Etter registreringen ble jødene samlet på ett sted og derfra ble de sendt til eksekusjonsstedet, som for det meste var en stridsvognsgrav eller en naturlig grop. Eksekusjonen ble utført militært, med avdelinger under militær kommando.'
Oberst John Harlan Amen (forhørsleder): 'På hvilken måte ble de transport til stedet for henrettelsen?'
Ohlendorf: 'De ble transportert i lastebiler, aldri flere av gangen enn så mange som kunne henrettes i en omgang. På den måten var det mulig å gjøre tidsrommet fra det øyeblikk da ofrene forsto hva som skulle skje til selve eksekusjonen så kort som mulig.'
Amen: 'Var det Deres ide?'
Ohlendorf: 'Ja'.
(…)
Amen: 'I hvilken stilling ble ofrene skutt?'
Ohlendorf: 'Stående, eller på kne…'
Amen: 'Ble alle ofrene, menn, kvinner og barn, henrettet på samme måte?'
Ohlendorf: 'Ja til slutten av 1942. Da kom det ordre fra Himmler om at heretter skulle kvinner og barn bare drepes i gass-biler.'
(…)
Amen: 'Hvor lang tid tok det i alminnelighet å drepe ofrene?'
Ohlendorf: 'Omkring ti til femten minutter; ofrene var ikke oppmerksomme på hva som hendte med dem.'
Amen: 'Hvor mange mennesker kunne man samtidig drepe i en av disse bilene?'
Ohlendorf: 'Femten til tyve mennesker. Bilene var ikke like store.'[28]:106–107

De alliertes bevismateriale mot Ohlendorf vokste i 1945 og 1946. Amerikanske etterforskere var ikke sikre på om de skulle tiltale ham. Sovjetiske myndigheter var interessert i å stille ham for retten, og kunne i henhold til Nürnberg-charteret kreve ham utlevert fordi forbrytelsene ble begått på sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter sendte aldri noe utleveringskrav. Det avgjørende øyeblikket var ved årsskiftet 1946–1947 da amerikanske etterforskere ledet av Benjamin Ferencz kom over Einsatzgruppenes rapporter i Gestapo-hovedkvarteret i Berlin.[17] Ohlendorf og de andre lederne ble i praksis tiltalt for til sammen over 1 million mord.[65] Ohlendorfs beskrev som vitne i hovedprosessen i Nürnberg utførlig massedrapene utført av Einsatzgruppene og tilsvarende drapsskvadroner. Vitnemålet sjokkerte tilhørerne og forsterket tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten i den etterfølgende Einsatzgruppeprosessen der Ohlendorf var hovedtiltalt.[66] De overveldende bevisene preget Einsatzgruppeprosessen. Rapporten fra Einsatzgruppene (funnet av Ferencz sent i 1946) var detaljerte og listet opp steder, datoer og antall drepte.[67] Ferencz fortalte at han sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte.[68]

I retten gjentok Ohlendorf flere ganger at mannskapet hans var slitne av all drepingen, og han var bekymret for den følelsesmessige belastningen det medførte. Ohlendorf tok positivt i mot gassvogner som alternativ avlivingsmetode fordi det lettet arbeidet for mannskapet. Han beskrev nytten av gassvogner:[69]

På den ene siden var målet at de enkelte ledere og menn skulle kunne gjennomføre henrettelsene på en militær måte på ordre og slippe å ta en egen beslutning; det var fremfor alt en ordre de var satt til å utføre. På den annen side var det kjent for meg at henrettelsene medførte en følelsesmessig belastning for ofrene slik at mishandling ikke kunne unngås, fordi ofrene for tidlig oppdaget at de skulle henrettes og derfor ikke kunne tåle langvarig nervebelastning. For meg var det uakseptabelt at den enkelte leder og den enkelte i mannskapet som følge av dette skulle bli tvunget til å drepe et stort antall mennesker etter egen beslutning.[b]

Ohlendorf i retten

IG Farben-prosessen[rediger | rediger kilde]

I IG Farbenprosessen uttalte han som vitne at SD under hans ledelse var negativt innstilt til industrikonsernene, inkludert IG Farben.[18]

Einsatzgruppen-prosessen[rediger | rediger kilde]

Ohlendorf mottar tiltaledokumentet, 7. juli 1947, sammen med tiltalte (fra høyre) Erwin Schulz, Erich Naumann og Heinz Jost.[70]
Ohlendorf (stående) ved innledningen av Einsatzgruppen-prosessen, 15. september 1947. Werner Braune, leder for Einsatzkommando 11b under Ohlendorfs Einsatzgruppe D, på raden bak.

Ohlendorf ble sommeren 1947 tiltalt for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, og medlemskap i SS og SD. Han var hovedtiltalt i Einsatzgruppenprosessen; det offisielle navnet var Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al. Saken begynte 15. september 1947, og ble ført i tinghuset i Nürnberg.[71][72] Dommer Michael Musmanno, aktor Benjamin Ferencz og hovedtiltalte Otto Ohlendorf var de sentrale personene i rettssaken.[17] Ohlendorf var den ubestridte lederen blant de tiltalte og blant annet signaliserte han med ansiktsuttrykk og kroppsspråk når de andre skulle svare ja eller nei under kryssforhør.[18] Ohlendorf var jurist og representerte seg selv i prosessen selv om hans offisielle forsvarer var Rudolf Aschenauer.[73]

Ohlendorf ble tiltalt for forbrytelser han 2 år tidligere frivillig hadde innrømmet.[62] Tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten var bredt anlagt. Lederne for Einsatzgruppen var både skrivebordsmordere (som utstedte ordrer) og kommandanter for drapsskvadroner i felten. Første punkt i tiltalen gjaldt både utstedelse av ordre om å drepe sivile, og villig medvirkning til de konkrete drapene.[66] Ohlendorf erklærte seg ikke skyldig.[31] Forsvareren argumenterte med at tiltalen for forbrytelser mot menneskeheten var en lov med tilbakevirkende kraft.[15]

Ohlendorf var svært åpen i sine uttalelser under prosessen, og styrket påstanden om at enheten hans hadde drept omkring 90 000 mennesker. På spørsmål om hvorfor barna ble drept svarte Ohlendorf: «Det var jo en ordre at den jødiske befolkningen skulle utryddes fullstendig» (tysk: Es war ja der Befehl, dass die jüdische Bevölkerung total ausgerottet werden sollte.). Ohlendorf hevdet i retten at Hitler før angrepet på Sovjetunionen hadde utarbeidet en ordre om å utrydde alle jødene. Ohlendorf begrunnet i tillegg massakrene med sikkerhetshensyn og nødverge.[31] På spørsmål fra dommeren svarte Ohlendorf at han under de samme omstendighetene ville ha drept sin egen søster.[74]

Aktor Ferencz ønsket ikke selv å kryssforhøre Ohlendorf, og overlot det til sin medarbeider James Heath, men Heath mestret ikke Ohlendorf som var vanskelig å få ut av fatning. Da Musmanno ikke var fornøyd med Ohlendorfs svar på Heaths spørsmål grep han selv inn og stilte Ohlendorf skarpe oppfølgingsspørsmål. Ohlendorf fremsto veldig selvsikker, noe som ga han en viss troverdighet. Musmanno var svært dominerende som rettens leder, og avhørte selv vitnene regelmessig. Utspørring eller krysseksaminering av vitner er normalt aktors oppgave. Musmanno fulgte ofte opp aktors spørsmål når han ikke var fornøyd med vitnenes eller de tiltaltes svar. Andre tiltalte ga etter under Musmannos pågående og til dels hissige utspørring.[17][68]:15–20; 24 Musmanno forsøkte i sin utspørring å få mer innsikt i Ohlendorfs moralske og religiøse perspektiv for å forstå gjerningsmannens motiver. Ohlendorf ble irritert da Musmanno gikk inn på slike personlige forhold.[73] Aktoratet forsøkte gjentatte ganger og fåfengt å få Ohlendorf til å vurdere de moralske sidene ved massedrapet.[75]

Ohlendorf viste ingen anger, og var mest opptatt av den sterke påkjenningen massakrene hadde vært for de som utførte dem. Den amerikanske psykiateren Leon Goldensohn noterte fra samtalen med Ohlendorf, at Ohlendorf ikke følte ekte anger eller skyld og at hans samvittighet («om det er riktig ord å bruke») er helt «ren og tom». Goldensohn konkluderte med at Ohlendorfs antisemittisme skrev seg fra tiden i Bismarckjugend, ungdomsorganisasjonen til det sterkt høyreorienterte Deutschnationale Volkspartei.[54][28][76][77][78] I samtale med Goldensohn snakket ikke Ohlendorf om massedrapene i anti-semittisk perspektiv, men om jødene som bærere av bolsjevismen.[79]

Ohlendorf argumenterte med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene, og de måtte drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept.[80] I rettssaken forsøkte Ohlendorf å bagatellisere sin egen antisemittisme. Han mente at utryddelsen av jødene, inkludert barna, var et nødvendig tiltak i forsvaret av Tyskland.[c] Under rettssaken gjentok han flere ganger at han mislikte oppdraget, og hevdet han ble overført til Einsatzgruppen i de okkuperte områdene med tvang.[81] Ohlendorf fortalte Goldensohn at de alliertes bruk av fosforbomber mot tyske byer var like ille som «å skyte de jødene».[82][83] I retten viste Ohlendorf til de alliertes bombing av Dresden når han ble presset til å rettferdiggjøre massedrap på jødenes og sigøynernes barn. Et slikt tu quoque-argument («du også»[84][85]) hadde de alliertes domstoler i Nürnberg konsekvent avvist.[15]

Han viste i sitt vitnemål en sterk avsmak for den korrupsjon som hadde utviklet seg i Det tredje rike.[trenger referanse]

Ohlendorf anså seg selv og Einsatzgruppen som en del av Wehrmacht. Einsatzgruppe D som Ohlendorf ledet var knyttet til den 11. armé, og han holdt nær personlig kontakt med generalene Eugen Ritter von Schobert og Erich von Manstein. General Manstein hevdet at han knapt kjente Ohlendorf, og ikke hadde noe kjennskap til hva Einsatzgruppene drev med.[86] Ohlendorf håpet at general Mansteins vitnemål ville frikjenne ham ved at de ville bli vurdert på samme måte som Wehrmacht og Ohlendorf håpet han som Manstein kunne basere seg på «rene Wehrmacht».[87] Gjennom hele rettssaken argumenterte Ohlendorf for at han burde vurderes som soldat: Ohlendorf ville bevise at Wehrmacht vart kjent med og bisto Einsatzgruppene med håp om en mild dom som Manstein. General Manstein hevdet at han ikke hadde kjennskap til Einsatzgruppene, ikke visste om drapet på 90.000 jøder og at dette eventuelt foregikk utenfor hans ansvarsområde.[88] Ohlendorf vitnet om at Einsatzgruppe D lånte soldater fra den 11. arme for å fart på drepingen i Simferopol.[89]

‘Vet De hvor mange personer som ble likvidert av Einsatzgruppe D under Deres ledelse?’, spurte den amerikanske obersten John Amen vitnet Otto Ohlendorf. ‘90 000’, svarte SS-Gruppenführeren uten å nøle. ‘Inkluderer dette tallet menn, kvinner og barn’ spurte Amen. Ohlendorfs knappe svar: ‘Ja’.[31][d]

Ohlendorf skremte de tilstedeværende i retten fordi han virket så «normal». Anklageren, Ferencz (selv av jødisk opphav[90]), opplevde ham som en pent utseende, intelligent, velinformert fembarnsfar. Ohlendorf var til forskjell fra de fleste tiltalte ikke lett å bringe ut av fatning. Han syntes å kunne forholde seg saklig og distansert til forbrytelsene han hadde begått. Det kom nysgjerrige til rettssalen bare for å se ham i aksjon. Ohlendorf ble der kjent for sin veltalenhet og ifølge Musmanno fremsto han mer som en filosofiprofessor enn en tiltalt som ba om nåde. Han fremsto selvsikker og ga et troverdig inntrykk, og aktor klarte ikke å få ham til innrømme at han hadde gjort noe galt.[17] Etterforskerne bekreftet at tallet 90 000 drepte stemte med autentiske rapporter fra felten til hovedkontoret i Berlin.[91] Ohlendorf, som flere andre anklagede under Nürnbergprosessene, innesto for sine handlinger. Han syntes NS-ideologien med sin oppfatning av livet som en kamp virket fornuftig. I felten var han opptatt av å skåne soldatenes psyke ved å sørge for at to om gangen skjøt på hvert offer. Ofrene interesserte han seg ikke for. Fra felten skrev han til sin kone at han nå gjorde mer for nasjonalsosialismen med sin «befolkningspolitiske virksomhet» enn han hadde gjort ved skrivebordet.[92]

Dommer Musmanno spurte Ohlendorf om han ikke kunne unndra seg oppdraget ved å sykmelde seg. Ohlendorf svarte at han i såfall ville ha unndratt seg ansvar for mannskapet, og en etterfølger ville ikke hatt samme omsorg for mannskapet som han selv. Ohlendorf svarte at plikten var viktigere enn den billige applausen han kunne fått. Ohlendorf fremstilte sin oppgave som bare et spørsmål om å utføre massedrapet på best mulig måte, blant annet ved å sikre at drapene skjedde så humant som mulig, og å hindre at mannskapet begikk overgrep. Ohlendorf fortalte at de ikke fraktet flere ofre til avlivingsstedet enn mannskapet kunne avrette på en gang. Ohlendorf tillot ikke at enkeltpersoner i mannskapet gjorde noe på egen hånd. Ifølge hans beretning ble henrettelsene gjort militært: ingen mishandling av ofrene, ingen avkledning og ingen tilskuere. Enhver som viste glede ved å utføre henrettelser fikk ikke medvirke i senere aksjoner og ingen kunne melde seg frivillig, hevdet han i retten. Ohlendorf la vekt på han og hans menn utførte et krevende og frastøtende oppdrag med militær disiplin.[15][93]

«Ordre fra høyere hold»[rediger | rediger kilde]

Otto Ohlendorf (til venstre) under Einsatzgruppenprosessen, til høyre Heinz Jost, leder for Einsatzgruppe A i 1942.

Ohlendorf og de fleste tiltalte forsvarte seg med at de bare fulgte ordre fra høyere hold (engelsk: superior order), og at de selv var tvunget til å gjennomføre ordren som var en Führerbefehl.[94][95][96] London-charteret som regulerte rettsoppgjøret i det okkuperte Tyskland hadde utelukket superior order som grunnlag for frifinnelse, og tillot dette bare som formildende omstendighet.[15]

Det er usikkert hvilken ordre som satte i gang Einsatzgruppenes drapsvirksomhet på østfronten, og om ordren ble mottatt før eller etter invasjonen av Sovjetunionen.[97] Det finnes ikke noen skriftlig dokumentasjon av beslutninger og ordrer som bakgrunn for denne første fasen av holocaust, og temaet ansvar for holocaust har i lang tid vært diskutert av historikere. Ohlendorf hevdet med styrke at Hitler før juni 1941 tok beslutningen om å utrydde jødene. Ifølge Ohlendorf formidlet Himmler ordren ved minst to anledninger: I mai 1941, to uker før Einsatzgruppene ble utplassert bak fronten, og i september 1941, da Himmler besøkte fronten. Begge ordrene innebar ifølge Ohlendorf at alle jødene i Sovjetunionen skulle drepes. I mai 1941 var lederne for drapsskvadronene samlet på politiskolen i Pretzsch (ved Elben øst for Leipzig) før invasjonen. Ifølge Ohlendorf fikk de der beskjed om at en sentral del av deres oppdrag var å likvidere jødene.[98]

Lederne i felten hadde ifølge Ohlendorf en viss frihet og fleksibilitet i valg av fremgangsmåte for å gjennomføre oppdraget. Fra Ohlendorfs perspektiv var det ikke tvil om hvem som dirigerte massedrapene: Einsatzgruppene ble styrt av Hitler, Himmler og Heydrich. Ohlendorf holdt fast ved denne fremstillingen, også som vitne i Nürnbergprosessen (hovedprosessen). Dommer og aktor tvilte ikke på Ohlendorfs påstand om at holocaust var en Führerbefehl, blant annet fordi det stemte med antakelsene om hierarkiske forhold i nazistaten, og om at beslutninger om rasepolitikk og jøder kom direkte fra Hitler selv. Det var også en antakelse at massedrap av et slikt omfang ikke kunne skje ved slump, og måtte ha skjedd i henhold til en overordnet plan.[17] Under rettssaken hevdet Ohlendorf at ledelsen for 11. armé (som Einsatzgruppe D var knyttet til) ikke var fullt informert om ordren om å drepe jøder og politiske kommissærer.[98]

Ohlendorf hevdet at ordren om å utrydde jødene i Sovjetunionen ble gitt muntlig fra Hitler til Himmler. På Heydrichs og Himmlers instruks skal så Bruno Streckenbach, daværende personalsjef RSHA, ha formidlet ordren til lederne i Einsatzgruppene samlet i Pretzsch før invasjonen. Ohlendorf sa at han hadde sett en skriftlig avtale mellom Wehrmacht og SS, der hæren skulle tildele fremrykningstraséer og sørge for forsyninger til Einsatzgruppene. Ohlendorf vitnet om at han selv og Streckenbach skal ha protestert høylytt mot ordren om å drepe alle jødene. Ohlendorf fortalte at etter invasjonen av Polen var det bare avgrensede enkeltstående aksjoner mot jøder, mens i Sovjetunionen var det en generell ordre om å drepe alle jøder. Ohlendorf sa i retten at han anså ordren som lovlig, men uklok og umulig å gjennomføre, blant annet på grunn av de moralske og mentale konsekvensene for de som skulle utføre arbeidet.[15]

Selvforsvar[rediger | rediger kilde]

Heinz Schubert var Ohlendorfs adjutant. Han ble dømt til døden, men fikk straffen omgjort til fengsel.

Ohlendorf argumenterte med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene. De måtte ifølge Ohlendorf også drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept. Utryddelsen av jødene var ifølge denne argumentasjonen militært nødvendig og legitimt selvforsvar i den totale krigen mot bolsjevismen.[95] For Ohlendorf var holocaust et nødvendig selvforsvar og handlet ikke om tyskerne som herrefolk.[99] Dette lignet på begrunnelsen for selv angrepet på Sovjetunionen som ble fremstilt som et forkjøpsangrep i forsvaret av Tyskland.[87]

Forsvarerne argumenterte med at de tiltalte utførte en bona fide militæroperasjon for å sikre området bak fronten der det pågikk partisanaktivitet støttet av sivilbefolkningen, og hovedsakelig ledet av jøder. Rudolf Aschenauer, Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring: Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) var fra fødselen av en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa, og at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet.[15] Aschenauer baserte forsvaret blant annet på sovjetisk lov og argumenterte med at sovjetisk lov kom til anvendelse for Einsatzgruppenes virksomhet i okkuperte områder av Sovjetunionen.[87]

Ohlendorf la til grunn at Tyskland befant seg i en krigstilstand og selvforsvar (Kriegsnotstand og Notwehr) som handlet om landets overlevelse. Han insisterte på at i en slik situasjon var det bare landets toppledelse som hadde rett og mulighet til å bestemme hvilke tiltak som skulle settes inn. Ifølge Ohlendorf hadde ikke underordnete juridisk eller praktisk mulighet til å stille spørsmål ved ordrer, underordnete hadde blant annet ikke kunnskap om bakgrunnen for en ordre. Ohlendorf mente at paragraf 47 i den tyske militære straffelov under ingen omstendighet tillot underordnete å stille spørsmål ved en ordre fra toppledelsen, paragraf 47 hadde ifølge Ohlendorf bare til hensikt å hindre soldater og offiserer å begå overgrep i konkrete situasjoner.[15]

Forsvareren argumenterte med at Einsatzgruppens virksomhet skjedde som selvforsvar i en nødsituasjon; fordi dette argumentet var svakt alene argumenterte forsvareren i tillegg med den tiltaltes subjektive (om enn feilaktige) oppfatning av nødsituasjon eller nødverge som rettferdiggjorde handlingene. Den faktiske situasjonen i form av total krig ved østfronten underbygget ifølge forsvareren Ohlendorfs oppfatning. Forsvareren siterte leder av Sovjetunionen, Josef Stalins, radiotale fra 3. juli 1941, der Stalin blant annet oppfordret til partisanvirksomhet på områder erobret av fienden, som bevis for at det var Sovjetunionen som hadde satt i gang total krig der vanlige regler ikke gjaldt. Wolfe beskriver denne argumentasjonen som meningsløs, blant fordi Hitlers ordre om invasjon av Sovjetunionen ble gitt mange måneder før Stalins tale.[15]

Dette forsvaret, basert på ideen om Überzeugungstäter (gjerninger basert på politisk eller religiøs overbevisning om plikt), hadde tidligere blitt akseptert som grunnlag for milde dommer av tyske domstoler i 1920-årene, blant annet i forbindelse med høyreorienterte terroraksjoner. Forsvareren la til grunn nødverge i selvforsvar og i forsvar av en tredjepart. En akutt nødvergesituasjon gjorde det akseptabelt å bryte lover eller skade en annen part, ifølge Aschenauer. Forsvarerne fremholdt at Ohlendorf var personlig overbevist, men tok på grunn av rasistisk indokterinering feil i sin vurdering av forholdene i Sovjetunionen. Ifølge Wolfe ville det være utaktisk for Ohlendorf å innrømme denne feilen, og Ohlendorf holdt derfor i retten fast ved de rasistiske og sjåvinistiske forestillingene for å underbygge nødverge som forsvar.[15]

Under utspørring i retten understreket Ohlendorf at hans egne erfaringer fra Sovjetunionen viste at jødene truet Tysklands sikkerhet. Ohlendorf var i minst tre tilfeller tilstede ved massehenrettelser, og han hevdet at jødene gikk i døden mens de sang Internasjonalen og priset Stalin.[15] Ohlendorf argumenterte med at han var kastet inn i en historisk utvikling han ikke hadde herredømme over.[100]

Aktor spurte om de som ble drept av Ohlendorfs mannskap faktisk truet sikkerheten på noen tenkelig måte. Ohlendorf svarte at det var to kategorier som skulle drepes: Personer som i henhold til Hitlers ordre var en sikkerhetsrisiko (det vil si jøder og sigøynere) og personer, blant annet kommunister, som ifølge vår egen vurdering var en sikkerhetsrisiko. Ohlendorf unnvek å svare på om han selv anså alle jøder de drepte som sikkerhetsrisiko.[15]

Dom og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Fengselet i Landsberg am Lech der Ohlendorf og en rekke andre ble henrettet etter rettsoppgjøret mot nazistene. Dømte etter ølkjellerkuppet, blant andre Adolf Hitler, sonet der i 1920-årene.

Ohlendor ble dømt til døden i 10. april 1948 og nikket bare høflig til dommeren da dommen ble forkynt.[101][14] Dommer Musmanno var katolikk, prinsipiell motstander av dødsstraff, og han tilbragte en uke stillhet i et kloster før han avsa dommen. Det var forventet at han skulle avsi dødsdommer og han bestemte seg for dødsstraff bare for de tiltalte som innrømmet drap i rettssalen. Aktor Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». USAs sjefsanklager Telford Taylor holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten, og ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og dommerne påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.[17][65][68]:15-20, 24

Ohlendorf mente dødsdom var en grov urett og han burde få en mildere dom fordi han hadde samarbeidet fullt ut med de allierte og fordi han medvirket til sakene mot andre tiltalte. Han mobiliserte støttegrupper, og forsøkte uten hell alle muligheter for benådning. I Einsatzgruppen-prosessen ble 14 dømt til døden, av disse ble fem fullbyrdet. Ohlendorf ble hengt i Landsberg fengsel i Bayern 7. juni 1951 sammen med Paul Blobel, Werner Braune og Erich Naumann samt Oswald Pohl, alle høyere SS-offiserer.[102][62][103][104]

Ohlendorf mente han ikke kom med en tilståelse fordi han mente at han ikke hadde gjort noe straffbart. Han anså massedrapene som offentlig politikk som var nødvendig om enn ubehagelig å gjennomføre. Han gav ikke uttrykk for noen skyldfølelse eller anger. Tvert om mente han å kunne rettferdiggjøre også mordene på barn. Anklageren Ferencz spurte ham: «Skal jeg meddele familien noe, vil De si eller skrive noe, kan jeg gjøre Dem en tjeneste?» Ohlendorf så bare oppgitt på ham og svarte: «Jødene i Amerika kommer til å lide. De vil selv få se hva De har gjort.»[105][106] Ohlendorf virket overbevist om at han hadde gjort det rette, og i eget perspektiv døde han som martyr for den gode saken.[107] Han la vekt på sine kristne verdier og høye moralske prinsipper, og trodde fast på at Gud viste seg i historiens gang.[108]

Etterspill og vurderinger[rediger | rediger kilde]

Ohlendorfs enke skrev til holocaustfornekteren David Irving at Ohlendorf mente han burde blitt tiltalt sammen med, og som militært personell.[86]

Ohlendorf og andre nøkkelpersoner i Einsatzgruppene var godt utdannet, og yngre enn partiledelsen. De blitt voksne i et studentmiljø der ideologisk antisemittisme var utbredt.[109] Ohlendorfs medtiltalte hadde lignende karriere som ham og de fleste var født mellom 1900 og første verdenskrig, en ungdomsgenerasjon som var desillusjonert eller ydmyket av konsekvensen av krigen. Alle unntatt én var protestanter.[96][17][65][15]

Rettsprosessen[rediger | rediger kilde]

Ohlendorf i mars 1948.

Einsatzgruppen-prosessen var den eneste av Nürnbergprosessene som i hovedsak handlet om medvirkning til folkemord på jødene, og er derfor vesentlig i historien om holocaust. Aktoratets tolkning av bevisene, kombinert med Ohlendorfs vitnemål, sto sentralt i hvordan Einsatzgruppenes rolle i holocaust ble fremstilt. Denne fremstillingen tok utgangspunkt i at Hitlers jødehat og hans ordrer til SS (Führerbefehl) ledet til massemordet. Ohlendorf hevdet i 1945 at Hitler ga ordren direkte, og at den ble gjentatt av Himmler noen uker før invasjonen av Sovjetunionen.[17]

Himmler skal ifølge Ohlendorf ha gjentatt Hitlers ordre i september 1941 under sitt besøk ved fronten, og ifølge Ohlendorf hadde ikke drapskommandoen mulighet for selv å bestemme sine handlinger. Både dommer og aktor aksepterte denne fremstillingen om ordrer til Einsatzgruppene, blant annet fordi de stemte med den oppfatningen de allerede hadde av hierarkiet i det tredje riket, og med oppfatningen av at jødespørsmål ble avgjort av Hitler selv. I holocaustforskningen kalles dette hovedsynet for «intensjonalisme».[17]

Den amerikanske historikeren Christopher Browning skrev at argumentasjonen om Führerbefehl og «ordre ovenfra» var selvmotsigende, og særlig for Ohlendorf var argumentet om ordre ovenfra tvilsomt, i og med at han fremstilte seg selv som en fritenker og kritiker av nazistenes politikk.[94][95]

Ohlendorfs tilståelse og fremstilling av hendelsene kom sommeren 1945, og på den tiden regnet han trolig med å ikke bli holdt personlig ansvarlig for massakrene. For de såkalte intensjonalistene i holocaustforskningen er det vesentlig at Ohlendorf og andre ledere på forhånd visste at de skulle drepe jødene i Sovjetunionen. Andre forskere («funksjonalister») mener at Ohlendorf løy om at det ble gitt ordre før invasjonen, og at ordren om full utryddelse ble gitt tidligst i august 1941. Massedrapene tidligere på sommeren ble i så fall gjort etter initiativ av enkeltpersoner i felten på grunn av omstendighetene der. Dette vil bety at holocaust egentlig ble skapt av ledere som Ohlendorf ute i felten. Fra funksjonalistenes synspunkt er personer som Ohlendorf, hans rolle og atferd, vesentlig for å forstå hvorfor holocaust fikk så stort omfang.[62][110]

Et vesentlig spørsmål er om Ohlendorf hadde grunn til lyve sommeren 1945. Ifølge David Bankier var Ohlendorf sikker på at massedrapene han administrerte ikke var forbrytelser, men helt legitime i forsvarskrigen. Ohlendorf trodde det ikke var galt å drepe sivile fordi han skal ha fått beskjed av Himmler om at ingen ville bli holdt personlig ansvarlige.[62][110]

I ettertid har det fremkommet bevis for at Einsatzgruppene ble støttet av Wehrmacht, blant annet ved at de fikk mesteparten av utstyret fra hæren. Hitler instruerte Wilhelm Keitel, øverskommanderende for Wehrmacht, om at Einsatzgruppene var under Himmlers kommando og at de opptrådte uavhengig på Himmlers ansvar. For ettertiden har det på bakgrunn av dette vært et spørsmål om Himmlers myndighet fritar Wehrmacht for ansvar eller medvirkning. Den amerikanske historikeren Richard Rhodes fremholder at Walter Schellenberg, Heydrich og generalkvartermester Eduard Wagner møttes og avtalte at Einsatzgruppene skulle opptre under Wehrmachts kontroll ved fronten mens lenger bak i erobrede områder skulle de opptr helt selvstendig. Wehrmacht skulle forsyne Einsatzgruppene med blant annet mat og drivstoff.[88]

Einsatzgruppen-prosessen var ikke en krigsforbrytersak. Til forskjell fra hovedprosessen under det internasjonale militærtribunalet, hadde Einsatzgruppen-prosessen preg av en moderne straffesak ved å handle om individuell medvirkning til massakrer på sivile eller ikke-stridende personer. Saken fokuserte på forbrytelser mot menneskeheten, til forskjell fra hovedprosessen som fokuserte på forbrytelser mot freden, og dannet slik mønster for saken mot Eichmann i 1961 og leder for serberne i under Bosnia-krigen, Radovan Karadžić, i 2016. Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen. Påtalemakten måtte bevise at den tiltalte hadde medvirket ved enkeltstående tilfeller av massemord.[57]

Ordre ovenfra[rediger | rediger kilde]

Ohlendorfs vitnemål var avgjørende for det bildet som ble skapt av holocaust som sentralstyrt og planlagt. Ifølge Ohlendorf var beslutningstakingen konsentrert hos Hitler, Himmler og Heydrich. De øvrige tiltalte støttet Ohlendorfs fremstilling av superior order, og Einsatzgruppene som små hjul i et stort maskineri. Bildet av at holocaust ble gjennomført av et omfattende byråkrati fikk vesentlig innflytelse på ledende forskere etter krigen. Påtalemakten hadde ikke noen skriftlige beviser for hvem som planla, besluttet, og ga ordre om holocaust. De hadde bare de tiltaltes forklaring å gå ut fra, der Ohlendorfs fremstilling fremsto som den autoritative. Ferencz bemerket at Ohlendorf var en av de få tiltalte i Nürnberg som så ut til å snakke sant. Ohlendorfs forklaring om opphavet til holocaust hadde stort gjennomslag, trolig fordi han var velformulert, smart, sjarmerende og hadde fine manerer. Dommeren Musmanno trakk ikke i tvil Ohlendorf som pålitelig kilde.[57][111]

Det er uklart hvorfor Ohlendorf ga en så åpen og detaljert forklaring om forbrytelsene og omfanget av disse. Han var utdannet jurist og forsto trolig hvordan han best kunne fremstille saken til egen fordel. Ohlendorfs første redegjørelse kom på et tidspunkt da de allierte fortsatt hadde begrenset innsikt i Einsatsgruppenes virksomhet bak østfronten. Hilary Earl, professor i historie ved Nipissing University, North Bay, tror at Ohlendorf ikke forsto at Einsatzgruppens massedrap var kriminelt. Dommer Musmanno avfeide forsvarets argument om at de tiltalte oppfattet jødene i øst som en dødelig trussel mot Tyskland, slik at massedrapet var legitimt selvforsvar: «Argumentet om at jødene i seg selv utgjorde en aggressiv trussel mot Tyskland, en trussel som krevde likvidering i selvforsvar, er uholdbar og i motsetning til alle fakta, all logikk og all lov.» Den nederlandske historikeren Dick de Mildt er uenig med Earl, og mener at det neppe er grunnlag for å hevde at Ohlendorf utførte massedrapet i god tro.[111][112]

Forsvareren brukte to ulike og dels motstridende argumenter for å frita Ohlendorf for strafferettslig ansvar: Ohlendorf og de andre skal ha utført forbrytelsen under tvang og frykt for eget liv dersom de ikke fulgte ordre; forsvareren argumenterte samtidig med at Ohlendorf faktisk var overbevist om at massedrapene var begrunnet og legitime handlinger på vegne av den tyske staten.[112]

Til forskjell fra for eksempel tiltalte Paul Blobel var Ohlendorf rolig under hele prosessen. I sitt avsluttende innlegg var han svært høflig og takket tribunalet (domstolen) for den generøse måten problemstillingene i saken ble behandlet.[111] Ohlendorf utmerket seg med konsekvente uttalelser.[73]

Det er ikke dokumentert at Hitler selv ga en ordre (Führerbefehl) om å sette i gang holocaust, og at denne ordren ble formidlet til Einsatzgruppene. Heydrichs direktiver til Einsatzgruppene er dokumentert. Capani fremholder at det er uklart hvordan det både kunne være en konkret ordre og det samtidig ble overlatt til vanlige tjenestemenn å improvisere massedrapene; dette kan henge sammen med de løse kommandokjedene i nazistaten. Ohlendorf selv skal ha vært til stede ved to massehenrettelser for å inspisere. Einsatzgruppene rapporterte til Berlin om omfanget av massedrap på jøder og partisaner, noe den sentrale ledelsen i SS var fornøyd med.[113] Ifølge den franske historikeren Christian Ingrao løy Ohlendorf om Führerbefehl og forsøkte å gi den død mann skylden slik at de levende kunne bli fritatt for ansvar. Fordi Ohlendorf ble oppfattet som generelt ærlig og troverdig, ble hans beskrivelse av Führerbefehl tatt for god fisk. Blant historikerne er det konsensus om at Hitler ikke utstedte en konkrete ordre om å drepe jødene.[114]

Ohlendorf som person[rediger | rediger kilde]

Mange, inkludert psykologer, hadde vansker med å forene den intelligente, velutdannede og sjarmerende Ohlendorf med de forbrytelsene han uten anger innrømmet, og avskrev ham derfor som sadist, gal eller med alvorlig personlighetsavvik. Bankier konkluderer med at Ohlendorf ikke var gal, men overbevist nazist med et forvrengt moralsk univers (den amerikanske historikeren Daniel Goldhagen kaller disse for willing executioner) og med lojalitet til det han anså som nazismens historiske oppgave.[62][115] Einsatzgruppene hadde ingen håndbok eller konkret oppskrift for hvordan de skulle utføre massedrapene. De opptrådte relativt uavhengig og improviserte fremgangsmåten.[116] Ifølge Ferencz var Ohlendorf stolt over det han utrettet for sin regjering, og mente at drapene var utført i selvforsvar.[117] Ohlendorf var antisemitt, men han hadde trolig ikke som karrieremål å drive massemord på jøder.[118] Ohlendorfs påståtte uvilje mot å delta i Einsatzgruppen samsvarer ikke med Goldhagens tese om «velvillige mordere».[79] Det er uklart hvor mye motstand Ohlendorf gjorde mot å bli beordret østover som leder for Einsatzgruppe D, og hvorfor han mislikte oppdraget.[119]

SS-general Werner Best i varetekt i København etter krigen. Best tilhørte som Ohlendorf ungdommen etter første verdenskrig, omtalt som «den kompromissløse generasjonen».

Goldhagen skrev som ung student ved Harvard en analyse av Ohlendorfs liv, over 10 år før han publiserte sin kjente bok Hitlers Willing Executioners – Ordinary Germans and the Holocaust (1996).[116] Erich Goldhagen, Daniel Goldhagens far og holocaustoverlevende, intervjuet enken Käthe Ohlendorf, og han fikk tilgang til Käthes papirer etter mannen. Daniel Goldhagens studentoppgave var basert på farens intervjuer, og dokumenter faren hadde fått av enken.[115][120]

Heinz Höhne, tysk journalist og historiker, intervjuet også enken og kopierte en del brev og andre private dokumenter. Höhne skrev blant annet Der Orden unter dem Totenkopf: Die Geschichte der SS (1967, opprinnelig en artikkelserie i Der Spiegel). Höhne var sympatisk innstilt til Ohlendorf og konkluderte med at Ohlendorfs karriere i SS var problematisk. Höhne mente at Ohlendorf stadig ble skuffet fordi han hadde en utopiske visjon for nazipartiet, og særlig feidene med Himmler skuffet Ohlendorf.[115][120]

Den franske historikeren Christian Ingrao (født 1970) har forsket på den intellektuelle kjernen i RSHA.

Forskerne Michael Wildt (historieprofessor ved Humboldt-Universität zu Berlin kjent for Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes; «Den kompromissløse generasjon», 2002), Goldhagen, Hilary Earl og Heinz Höhne beskriver hvordan Ohlendorf, og hans samtidige var for unge til å tjenestegjøre under første verdenskrig, men ble preget av krigen og dens ettervirkninger: nasjonal ydmykelse, økonomisk kaos og opprettelsen av Weimarrepublikken. Tanker om hevn og reversering av Versaillestraktaten var utbredt.[121][122][123][59]

Den franske historikeren Christian Ingrao argumenterer i Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine (2013) for at denne generasjonen (som blant inkluderte Ohlendorf, og andre SS-folk som Martin Sandberger, Erich Ehrlinger, Franz Six, Werner Best og Walter Blume) var klargjort til å bli massemordere ved sin dype involvering i naziideologien. Ingrao mener at deres karrierer og aktivisme for nazismen ga dem et verdensbilde som rettferdiggjorde og dempet ubehaget ved massemord. Ingrao beskriver dem som intellektuelle aktivister som hadde studert ved Tysklands beste universiteter. I motsetning til Hannah Arendt konkluderte Ingrao med at disse var ivrig gjerningsmenn motivert av nasjonalistiske forestillinger om tysk storhet, og som hadde arvet en voldskultur fra sine fedre.[124][125][126][127] SS-offiserer som Six og Heinz Jost kom seg ut av tjeneste i Einsatzgruppene etter kort tid, mens Walter Schellenberg unngikk tjeneste på østfronten.[29]

Den tyske historikeren Andrej Angrick har gjort en omfattende studie av Einsatzgruppe D, inkludert lederen Ohlendorf. Ideologi og Ohlendors indoktrinering av mannskapet skal ifølge Angrick ha spilt en sentral rolle; indoktrineringen handlet om at Tyskland kunne overleve bare dersom de drepte menn, kvinner og barn. Brudd på kommunikasjonslinjene med Berlin førte ifølge Angrick til at en stor del av massedrapene var improvisert. Vanlige tyskere ble mordere og medvirkende til holocaust gjennom disse improviserte massakrene.[44][128]

Taylor, USAs sjefsanklager, husket Ohlendorf som en pen ung mann som snakket vennlig og presist med tydelig intelligens. Taylor husket stillheten i rettssalen etter Ohlendorfs kjølig og følelsesløse vitnemål om massedrapet.[129] Taylor, Musmanno og Ferencz har skriftlig redegjort for rettssaken og for Ohlendorf som person.[128][130] Earl konkluderte med at Einsatzgruppe-prosessen baserte seg i for stor grad på Ohlendorfs øynesynlige ærlige vitnemål.[131] Earl mener man ikke kan se bort fra at Ohlendorf snakket sant da han hevdet å ha mottatt en Führerbefehl om å drepe alle jødene før invasjonen av Sovjetunionen.[59] Earl fremholder at massedrapene ikke var et arbeidsuhell eller en utilsiktet bivirkning av krigen, men var villet, planlagt og systematisk.[66] Lederne for prosessen, blant annet Musmanno, ønsket at rettssaken også skulle frembringe en historisk sannhet om Einsatzgruppene; Earl mener at skriftlige rapporter fra østfronten kan bidra til sannhet, mens vitnemål fra de tiltalte er for upålitelige.[132]

Earls doktoravhandling ved University of Toronto (publisert i New York 2009) er den første fullstendige studien av Einsatzgruppeprosessen. Earl viser at de tiltalte hadde flere fellestrekk, blant annet var de relativt unge og av samme generasjon, de var godt utdannet og hadde steget raskt i gradene i Det tredje riket som de entusiastisk sluttet opp om fra begynnelsen.[67] Ohlendorf skal ha blitt skuffet over at SDs informasjonskontor ikke var så uavhengig som forespeilet av professor Höhn. Amerikanske etterforskere mente det var lite troverdig å forvente intellektuell frihet innenfor et regime som det nazistiske. Ohlendorf var typisk for de unge og idealistiske intellektuelle som ble tiltrukket av SD. Ohlendorf brukte ved rettsoppgjøret sin rolle i SD for å underbygge fremstillingen av seg selv som en fritenker og kritiker av regimet, snarere enn en passiv medløper.[19]:169 Ohlendorf skal ha vært særlig kritisk til SS-general Walter Darrés Blut und Boden-ideologi.[29]

I brev til sin kone var han stolt av å ikke overdrive drapstallene slik lederne for andre Einsatzgruppene gjorde. Han talte alltid nøye opp likene før han skrev sin rapport. I brevene uttrykte han tilfredshet med tjenesten i Sovjetunionen fordi han da slapp de endeløse kranglene på kontoret i Berlin; han var fullstendig lei kranglene og forble i Einsatzgruppen lengre enn kollegaene. Dessuten mente han at tjeneste i Sovjetunionen var viktigere for nasjonalsosialismen enn skriveriene i SD.[29]:329

Earl beskriver Ohlendorf som en velutdannet, velstelt, pen og høflig familiemann, ambisiøs, intelligent og arrogant. Tilhørerne ble sjokkert av kontrasten mellom den intelligente, høflige, normale mannen og de barbariske forbrytelsene han redegjorde for i retten. På grunn av denne kontrasten brukte dommeren uttrykket «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» om ham.[17] New York Times reporter var ikke imponert og syntes at Ohlendorf minte om en humorløs selger man kunne møte hvor som helst.[133]

Musmanno skrev at Ohlendorf hadde godt utseende (slank og med elegante ansiktstrekk), hadde et avbalansert temperament, var imøtekommende og høflig; han fremsto for Musmanno som en mann med medfødt verdighet, intelligens og naturlig autoritet, han betraktet publikum i rettslokalet med et gjennomborrende blikk, han fremførte sin fortelling som en profesjonell forfatter. Musmanno bemerket at mord på nittitusen var den eneste ripen i lakken for denne plettfrie personligheten.[99][29]:329

Leon Goldensohn skriver at Ohlendorf snakket presist og uten affekt, og han fikk inntrykk av at han var hårsår og alltid beredt til å forsvare seg.[77] De varetektsfengslede i Nürnberg gjennomgikk intelligenstest i regi av den amerikanske okkupasjonsmakten. Ohlendorf skåret høyest av alle, ved siden av Hjalmar Schacht. I rettssalen etter krigen tiltrakk han seg åpenlys sympati fra kvinnelige tilhørere. Ohlendorf skilte seg ut fra de fleste andre tiltalte i Nürnberg ved at han sto for det han hadde gjort.[18] Han var en lojal nazist som var ærgjerrig, konkurranseorientert og som lyktes med det meste han gjorde i sin karriere.[134]

Kunstnerisk fremstilling[rediger | rediger kilde]

I TV-serien Holocaust (David Warner som Heydrich og Ian Holm som Himmler)[135] er den oppdiktede figuren Erich Dorf (fremstilt av Michael Moriarty) delvis basert på Ohlendorf. Dorf opptrer i serien som Heydrichs assistent. Dorf og hans familie settes i kontrast til den jødiske familien Weiss.[136]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The history of the Einsatzgruppen and their bloodthirsty murders has not been compiled in the years since the war. The reports were written on a daily basis, as these crimes occured and by the men who committed them. They reflect a particular eagerness not to leave out the slightest detail.
  2. ^ On the one hand, the aim was that the individual leaders and men should be able to carry out the executions in a military manner acting on orders and should not have to make a decision of their own; it was, to all intents and purposes, an order which they were to carry out. On the other hand, it was known to me that through the emotional excitement of the executions ill treatment could not be avoided, since the victims discovered too soon that they were to be executed and could not therefore endure prolonged nervous strain. And it seemed intolerable to me that individual leaders and men should in consequence be forced to kill a large number of people on their own decision. [opprinngelig sitert fra John Mendelsohn, ed., Nuernberg. War Crimes Trials Records of Case 9: United States of America v. Otto Ohlendorf et. al, 3. januar 1946, tilgjengelig på https://avalon.law.yale.edu/subject_menus/imt.asp]
  3. ^ The Einsatz massacres of Jews have been defended here as if it were sincerely believed that the killing of Jews was a military necessity in order to achieve military victory over the Russian Army. But in point of fact this argument is not sincerely made. Whatever anyone may think about atom bombs or ordinary bombs, they have not been dropping here in Germany since the capitulation. But will any defendant dare to suggest to us that the execution of the Jews in Russia would have stopped if Russian military resistance had collapsed? On the contrary, the evidence is compelling that a German victory would have enormously widened the scope of operations of the Einsatzgruppen and the holocaust would have been even more staggering. Ohlendorf's own testimony makes this clear beyond a doubt. When questioned as to the necessity for the killing of Jewish children by the Einsatzgruppen he replied: «I believe that it is very simple to explain if one starts from the fact that [the Fuhrer] order not only tried to achieve security, but permanent security, lest the children grow up and inevitably, being the children of parents who had been killed, they would constitute a danger no smaller than that of the parents.»[15]:65-66
  4. ^ «Wissen Sie, wie viele Personen durch die Einsatzgruppe D liquidiert wurden, und zwar unter Ihrer Führung?», fragte der amerikanische Colonel John Amen den Zeugen Otto Ohlendorf. «90.000», antwortete der SS-Gruppenführer ohne Zögern. Amen hakte nach: «Schließt diese Zahl Männer, Frauen und Kinder ein?» Ohlendorfs knappe Antwort: «Jawohl».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 45274[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ohlendorf-otto[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936, nummer i rekken 1618[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000081, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Nuremberg Trials Project[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ http://www.journal.forces.gc.ca/vol12/no1/76-bertosa-eng.asp.
  11. ^ https://www.jpost.com/israel-news/culture/judgement-after-nuremberg-469925.
  12. ^ https://nuremberg.law.harvard.edu/documents/151689-letters-to-the-general?q=w.l.+mitchell; Nuremberg Trials Project.
  13. ^ Capani 2018, s. 3, 6.
  14. ^ a b c d e Biographie, Deutsche. «Ohlendorf, Otto - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 10. september 2020. 
  15. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 21. august 2020. 
  16. ^ a b c Capani 2018, s. 6.
  17. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  18. ^ a b c d e «Unbedingt notwendig - DER SPIEGEL 6/1948». www.spiegel.de. 2. juli 1948. Besøkt 16. august 2020. «Im Ergebnis einer im Nürnberger Justiz-Palast von den Amerikanern durchgeführten Intelligenzprüfung stand der hannoversche Bauernsohn zusammen mit Schacht an der Spitze aller Prüflinge.» 
  19. ^ a b c d e f Berghahn, V., & Lässig, S. (red.). (2008). Biography between structure and agency: Central European lives in international historiography (Vol. 9). Berghahn Books.
  20. ^ Capani 2018, s. 6, 36.
  21. ^ Johansson, Susanne; Johansson, Susanne (5. november 2012). «Danske Jens Peter ville dræbe Hitler». www.bt.dk (dansk). Besøkt 28. januar 2022. 
  22. ^ Kershaw, I. (2013). Luck of the devil: The story of Operation Valkyrie. Penguin UK.
  23. ^ Capani 2018, s. 36.
  24. ^ Kitchen, M. (2014). The Third Reich: charisma and community. Routledge.
  25. ^ Ingrao, C. (2018). Believe and destroy: intellectuals in the SS war machine. John Wiley & Sons.
  26. ^ Müller, A. O. (2019). Reinhard Höhn: ein Leben zwischen Kontinuität und Neubeginn. be. bra wissenschaft verlag.
  27. ^ Capani 2018, s. 1.
  28. ^ a b c d Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 
  29. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Stein, M. (2007). Field Marshal Von Manstein: The Janushead-A Portrait. Helion & Company Limited.
  30. ^ «Unbedingt notwendig - DER SPIEGEL 6/1948». www.spiegel.de. 2. juli 1948. Besøkt 21. august 2020. «1936 stieß Ohlendorf zum SD, wo er den wirtschaftlichen Nachrichtendienst Inland aufzog. Die letzten beiden Kriegsjahre verbrachte er im Wirtschaftsministerium.» 
  31. ^ a b c d e Lüpke, Marc von (29. september 2016). «SS-Mörder vor Gericht: "Es war ja der Befehl, dass die jüdische Bevölkerung total ausgerottet werden sollte"». Spiegel Online. Besøkt 9. desember 2018. 
  32. ^ Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8. 
  33. ^ Capani 2018, s. 29.
  34. ^ Ingrao, C. (2018). Believe and destroy: intellectuals in the SS war machine. John Wiley & Sons.
  35. ^ Müller, A. O. (2019). Reinhard Höhn: ein Leben zwischen Kontinuität und Neubeginn. be. bra wissenschaft verlag.
  36. ^ a b c Dyrhaug, Tore (1985). Norge okkupert!: tysk etterretning om Norge og nordmenn 1942–1945. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200075095. 
  37. ^ a b c Capani 2018, s. 7.
  38. ^ Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann: mannen som hadde Hitler i sin makt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203100627. 
  39. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  40. ^ Capani 2018, s. 42.
  41. ^ Capani 2018, s. 8, 30, 38.
  42. ^ «Einsatzgruppen-Chef Otto Ohlendorf: Massenmorde der SS». Der Spiegel (tysk). 29. september 2016. ISSN 2195-1349. Besøkt 29. januar 2022. 
  43. ^ Roseman, Mark (2005). «Review of Masters of Death: The SS Einsatzgruppen and the Invention of the Holocaust». The Slavonic and East European Review. 1. 83: 148–150. ISSN 0037-6795. Besøkt 31. januar 2022. 
  44. ^ a b Angrick A. (2008) The Men of Einsatzgruppe D: an Inside View of a State-Sanctioned Killing Unit in the ‘Third Reich’. In: Jensen O., Szejnmann CC.W. (eds) Ordinary People as Mass Murderers. The Holocaust and its Contexts. Palgrave Macmillan, London. https://doi.org/10.1057/9780230583566_4
  45. ^ Capani 2018, s. 43, 61.
  46. ^ Headland, Ronald (1992): Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941–1943. Rutherford, NJ.: Fairleigh Dickinson University Press
  47. ^ Breitman, Richard (1993). «Review of Messages of Murder: A Study of the Reports of the Einsatzgruppen of the Security Police and the Security Service, 1941–1943; Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland». The American Historical Review. 5. 98: 1637–1639. ISSN 0002-8762. doi:10.2307/2167166. Besøkt 31. januar 2022. 
  48. ^ Capani 2018, s. 61.
  49. ^ Capani 2018, s. 2.
  50. ^ Capani 2018, s. 183.
  51. ^ Capani 2018, s. 7, 43, 182.
  52. ^ Dennis Deletant (2004). «Ghetto Experience in Golta, Transnistria, 1942–1944». Holocaust and Genocide Studies. doi:10.1093/hgs/dch037. Besøkt 2. februar 2022. 
  53. ^ Stokes, Lawrence D. (1. april 2002). «From Law Student to Einsatzgruppe Commander: The Career of a Gestapo Officer». Canadian Journal of History. 1. 37: 41–74. ISSN 0008-4107. doi:10.3138/cjh.37.1.41. Besøkt 29. august 2020. 
  54. ^ a b Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  55. ^ Bjarte Bruland (3. desember 2004). «NS-styret, frontkjemperne og ugjerningene mot jødene». www.aftenposten.no. Besøkt 20. februar 2023. 
  56. ^ a b c Capani 2018, s. 166.
  57. ^ a b c d e f Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. Loyola of Los Angeles International & Comparative Law Review, 39(1):95-115.
  58. ^ Capani 2018, s. 171-172.
  59. ^ a b c Kay, Alex J. (april 2011). «Review: Hilary Earl, The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945—1958: Atrocity, Law, and History, Cambridge and New York, Cambridge University Press, 2009; xv + 336 pp.; £50.00 hbk; ISBN 9780521456081». Journal of Contemporary History. 2. 46: 458–460. ISSN 0022-0094. doi:10.1177/00220094110460021011. Besøkt 1. februar 2022. 
  60. ^ a b Capani 2018, s. 171.
  61. ^ Capani 2018, s. 172.
  62. ^ a b c d e f Bankier, D. (2006). Secret Intelligence and the Holocaust: Collected Essays from the Colloquium at the City University of New York. Enigma Books.
  63. ^ Nürnberg-dommen. Bergen: Christian Michelsens institutt, i hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947. 
  64. ^ Capani 2018, s. 63.
  65. ^ a b c Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  66. ^ a b c Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 1. februar 2022. 
  67. ^ a b Meyer, Birga U. (1. juni 2011). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 183–185. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.554091. Besøkt 20. januar 2020. 
  68. ^ a b c Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings. Amsterdam University Press.
  69. ^ Capani 2018, s. 55.
  70. ^ «Defendant Otto Ohlendorf (left) receives his indictment from Col. C.W. Mays, Marshal of the Military Tribunal, before the Einsatzgruppen Trial. The other defendants (left to right) are, Heinz Jost, Erich Naumann, and Erwin Schulz. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 10. september 2020. «Defendant Otto Ohlendorf (left) receives his indictment from Col. C.W. Mays, Marshal of the Military Tribunal, before the Einsatzgruppen Trial. The other defendants (left to right) are, Heinz Jost, Erich Naumann, and Erwin Schulz.» 
  71. ^ Capani 2018, s. 3.
  72. ^ Gubernator, Sebastian (8. oktober 2018). «Ben Ferencz ist der letzte Ankläger der Nürnberger Prozesse». DIE WELT. Besøkt 9. desember 2018. 
  73. ^ a b c Capani 2018, s. 177.
  74. ^ «Unbedingt notwendig - DER SPIEGEL 6/1948». www.spiegel.de. 7. februar 1948. Besøkt 15. august 2020. «Wenn diese Forderung unter den gleichen Voraussetzungen an mich gestellt worden wäre, d. h. im Rahmen eines mehr als militärischen, unbedingt notwendigen Befehls, dann hätte ich diesen Befehl erfüllt!» 
  75. ^ Capani 2018, s. 189.
  76. ^ Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. Washington University Global Studies Law Review, 6, 663.
  77. ^ a b Goldensohn, L. (2007). The Nuremberg Interviews. Vintage/Random House, New York.
  78. ^ Green, H. M. (2006). The Nuremberg Interviews: An American Psychiatrist's Conversations with the Defendants and Witnesses. International Social Science Review,Vol. 81, No. 3/4 (2006), pp. 178–180. https://www.jstor.org/stable/41887287. «Exasperated, Goldensohn wrote: "Ohlendorf... feels no remorse now except nominally. He looks like a burned-out ghoul, and his conscience, if it can be called such, is clean as a whistle and as empty».
  79. ^ a b Capani 2018, s. 51.
  80. ^ Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. Washington University Global Studies Law Review, 6, 663. «None of the mass murderers showed any remorse whatsoever. Ohlendorf was asked to explain why they had killed all the Jews. Most defendants argued that they were only obeying superior orders. Ohlendorf was much more honest. He said it was necessary in self-defense. … “Well, if they grew up and learned that we had eliminated their parents, they would become enemies of the Reich. So, of course we had to take care of them, too.”»
  81. ^ Capani 2018, s. 30.
  82. ^ Lewy, G. (2017). Perpetrators: the world of the Holocaust killers. Oxford University Press, s.47.
  83. ^ Griech-Polelle, B. A. (2017). Anti-semitism and the Holocaust: Language, Rhetoric and the Traditions of Hatred. Bloomsbury Publishing.
  84. ^ Walton, D. (1998). Ad hominem arguments. University of Alabama Press.
  85. ^ «Definition of TU QUOQUE». www.merriam-webster.com (engelsk). Besøkt 9. juli 2022. 
  86. ^ a b Capani, J. B. (2018). An'Alter Kampfer'at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism. PhD-avhandling, St. Johns University, New York.
  87. ^ a b c Capani 2018, s. 179.
  88. ^ a b Capani 2018, s. 180.
  89. ^ Bloxham, D. (1. oktober 1999). «Punishing German Soldiers during the Cold War: The Case of Erich von Manstein». Patterns of Prejudice. 4. 33: 25–45. ISSN 0031-322X. doi:10.1080/003132299128810687. Besøkt 15. august 2020. «Otto Ohlendorf, head of the Einsatzgruppe which served behind the 11th Army, attested that these words were not merely for effect. During his appearance on the witness stand at the IMT trial he claimed to have presided over the murder of 90,000 Jews, and stressed the close relationship of the Einsatzgruppen with the military, including the lending of soldiers of the 11th Army to the killing squad to accelerate the killing process in Simferopol in the Crimea. These claims were backed up by the reports which the Einsatzgruppen leaders themselves compiled for the information of the Reich Security Main Office in Berlin.» 
  90. ^ Khomami, Nadia (7. februar 2017). «‘It was as if I had peered into hell’: the man who brought the Nazi death squads to justice». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. desember 2018. 
  91. ^ Capani 2018, s. 183-185.
  92. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & Kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
  93. ^ Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal. 
  94. ^ a b Capani 2018, s. 8.
  95. ^ a b c Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. Washington University Global Studies Law Review, 6, 663. «None of the mass murderers showed any remorse whatsoever. Ohlendorf was asked to explain why they had killed all the Jews. Most defendants argued that they were only obeying superior orders. Ohlendorf was much more honest. He said it was necessary in self-defense. … “Well, if they grew up and learned that we had eliminated their parents, they would become enemies of the Reich. So, of course we had to take care of them, too.”»
  96. ^ a b Browning, Christopher R. (1. september 2010). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945-1958: Atrocity, Law, and History, by Hilary Earl.». Canadian Journal of History. 2. 45: 387–389. ISSN 0008-4107. doi:10.3138/cjh.45.2.387. Besøkt 16. august 2020. 
  97. ^ Headland, Ronald (1. januar 1989). «THE EINSATZGRUPPEN: THE QUESTION OF THEIR INITIAL OPERATIONS». Holocaust and Genocide Studies. 4 (engelsk). 4: 401–412. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/4.4.401. Besøkt 29. august 2020. «A matter of considerable debate among historians concerns the question whether or not the Einsatzgruppen, the Nazi killing units, were ordered before or after 22 June 1941 to kill all the Russian Jews. This paper focuses on the first five weeks of the Einsatzgruppen operations. The examination of documents written during this period calls into question certain conclusions of some historians concerning the extermination order as well as the nature of the early activities of the Einsatzgruppen. The evidence presented supports the argument that on 22 June 1941 the Einsatzgruppen leaders knew they were to kill the Jews.» 
  98. ^ a b Capani 2018, s. 49.
  99. ^ a b Capani 2018, s. 169.
  100. ^ Ofstad, Harald (1971). Vår forakt for svakhet: en analyse av nazismens normer og vurderinger. Oslo: Pax. s. 287. ISBN 8253000154. 
  101. ^ «Judgement after Nuremberg». The Jerusalem Post | JPost.com. 11. oktober 2016. Besøkt 15. september 2020. «“The judge said, ‘Dr. Otto Ohlendorf, for the crimes of which you have been convicted, this court sentences you to death by hanging,’ and the defendant would just take the earphones off, nod politely to the judge, step back into the lift, the doors would close, and he would drop down and disappear as though he dropped to hell,” Ferencz recounts.» 
  102. ^ Capani 2018, s. 8, 167.
  103. ^ https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1042194
  104. ^ Buscher, Frank M. (1. januar 1990). «KURT SCHUMACHER, GERMAN SOCIAL DEMOCRACY AND THE PUNISHMENT OF NAZI CRIMES». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 5: 261–273. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/5.3.261. Besøkt 15. august 2020. 
  105. ^ Guido Knopp: SS
  106. ^ Capani 2018, s. 168.
  107. ^ Capani 2018, s. 166–170.
  108. ^ Tenenbaum 1955, s. 52.
  109. ^ Kramer, N. (Ed.). (2007). Civil Courage: A Response to Contemporary Conflict and Prejudice. Peter Lang.
  110. ^ a b Capani 2018, s. 48, 57.
  111. ^ a b c Capani 2018, s. 175.
  112. ^ a b Dick de Mildt (2010). «HILARY EARL. The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958: Atrocity, Law, and History.». American Historical Review. doi:10.1086/ahr.115.3.908. Besøkt 12. februar 2022. «“The argument that the Jews in themselves constituted an aggressive menace to Germany, a menace which called for their liquidation in self-defense, is untenable as being opposed to all facts, all logic and all law” (Trials of War Criminals before the Nürnberg Military Tribunals, Vol. IV [1951], p. 470). It was a crushing conclusion by Musmanno that not only exposed the nonsensical quality of the putative self-defense arguments of Ohlendorf and others but at the same time cast considerable doubt on their alleged motives. It is, I believe, therefore doubtful whether Musmanno would have agreed with Earl's observation that Ohlendorf committed his crimes in good faith.» 
  113. ^ Capani 2018, s. 172–173.
  114. ^ Capani 2018, s. 187-189.
  115. ^ a b c Capani 2018, s. 34–35.
  116. ^ a b Capani 2018, s. 26.
  117. ^ «What the last Nuremberg prosecutor alive wants the world to know». www.cbsnews.com (engelsk). Besøkt 12. desember 2018. 
  118. ^ Capani 2018, s. 27.
  119. ^ Capani 2018, s. 62.
  120. ^ a b Craig, Gordon (15. mars 1970). «The most horrifying organization ever invented by the Germans». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 29. januar 2022. «In these circumstances, a common philosophy was impossible. It was far cry from the twisted idealism of S.D. intellectuals like Otto Ohlendorf to the sadistic butchery of Odo Globocnik, who carried out the deportations in Lublin; and, after the debacle, the court in Nuremberg heard more than one former S.S. official complain bitterly that his order had been infiltrated by persons alien to its character.» 
  121. ^ Capani 2018, s. 40.
  122. ^ Hering, Rainer (2004). «Review of Generation des Unbedingten. Das Führungskorps des Reichssicherheitshauptamtes». German Studies Review. 2. 27: 419–421. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1433129. Besøkt 31. januar 2022. 
  123. ^ Fischel, J. (2010). An Uncompromising Generation: The Nazi Leadership of the Reich Security Main Office. The Virginia Quarterly Review, 86(2), 216.
  124. ^ Siemens, Daniel (januar 2016). «Christian Ingrao, Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine». European History Quarterly. 1. 46: 142–144. ISSN 0265-6914. doi:10.1177/0265691415622934k. Besøkt 31. januar 2022. 
  125. ^ Capani 2018, s. 41.
  126. ^ Earl, Hilary (1. juni 2014). «Christian Ingrao. Believe and Destroy: Intellectuals in the SS War Machine.». The American Historical Review. 3. 119: 999–1000. ISSN 0002-8762. doi:10.1093/ahr/119.3.999. Besøkt 31. januar 2022. 
  127. ^ Ingrao, C. (2018). Believe and destroy: Intellectuals in the SS war machine. John Wiley & Sons.
  128. ^ a b Capani 2018, s. 45.
  129. ^ Wildt, Michael (1. desember 2005). «The Spirit of the Reich Security Main Office (RSHA)». Totalitarian Movements and Political Religions. 3. 6: 333–349. ISSN 1469-0764. doi:10.1080/14690760500317685. Besøkt 31. januar 2022. 
  130. ^ Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. Wash. U. Global Stud. L. Rev., 6, 663.
  131. ^ Capani 2018, s. 46.
  132. ^ Capani 2018, s. 47.
  133. ^ Capani 2018, s. 170.
  134. ^ Capani 2018, s. 2, 24.
  135. ^ Lawson, Tom (2020). The Palgrave Handbook of Britain and the Holocaust. Springer/Palgrave Macmillan. s. 277. 
  136. ^ Shandler, Jeffrey (1999). While America Watches: Televising the Holocaust. Oxford University Press. s. 161. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Capani, Jennifer B. (2018). An "Alter Kämpfer" at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism (PhD-avhandling). New York: St. Johns University. 
  • Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  • Earl, Hilary (2009): The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958: Atrocity, Law, and History. Cambridge and New York, Cambridge University Press. ISBN 9780521456081.
  • Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. 
  • Tenenbaum, Joseph (1955). «The Einsatzgruppen». Jewish Social Studies. 1. 17: 43–64. ISSN 0021-6704. Besøkt 23. november 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]