Otto Ohlendorf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Otto Ohlendorf
Bundesarchiv Bild 183-J08517, Otto Ohlendorf.jpg
Født4. februar 1907
Hoheneggelsen
Død7. juni 1951 (44 år)
Landsberg fengsel
Utdannet ved Georg-August-Universität Göttingen, Universitetet i Leipzig, Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg
Beskjeftigelse Samfunnsøkonom, politiker, militær, jurist
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Schutzstaffel, Sturmabteilung
Utmerkelse NSDAPs partimerke i gull

Otto Ohlendorf (født 4. februar 1907, død 7. juni 1951) var Gruppenführer i Schutzstaffel (SS) og under andre verdenskrig kommandant for Einsatzgruppe D underlagt Sicherheitsdienst (SD).

Karriere i statsapparatet[rediger | rediger kilde]

Ohlendorf ble født i Hoheneggelsen nær Hildesheim i Tyskland, i en gårdbrukerfamilie. Han gikk i 1925 inn i NSDAP med medlemsnummer 6631, og i 1926 sluttet han seg til SS. Han studerte økonomi og jus ved Universitetet i Leipzig og Universitetet i Göttingen, og fra 1930 holdt han forelesninger ved flere økonomiske institusjoner.

Tidlig i 1936 ble han økonomisk konsulent for SD, og fikk graden Hauptsturmführer i SS. I mai samme år ble han forfremmet til Sturmbannführer og fikk en viktigere posisjon. I 1939 kom neste forfremmelse, til Standartenführer og til sjefsstillingen i Amt III ved Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Denne stillingen hadde han inntil krigens slutt i 1945. Han var også fra 1943 vise generaldirektør ved Riksfinansministeriet, og fra 1944 Gruppenführer i SS.

Einsatzgruppen[rediger | rediger kilde]

I juni 1941 utnevnte Reinhard Heydrich, lederen for RSHA, Ohlendorf til kommandant for Einsatzgruppe D, som opererte i det sørlige Ukraina og på Krimhalvøya. Under Ohlendorfs kommando var enheten den 13. desember 1941 ansvarlig for massakren på minst 14 300 mennesker i Simferopol. De fleste av ofrene var jøder. Totalt er minst 90 000 drap tilskrevet enheten.

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Otto Ohlendorf (til venstre) under Einsatzgruppenprosessen, til høyre Heinz Jost, leder for Einsatzgruppe A i 1942.

Ohlendorf ble etter krigens slutt tiltalt for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og medlemskap i SS og SD. Han ble stilt for retten i Einsatzgruppenprosessen; det offisielle navnet på denne prosessen var Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al. Saken begynte 15. september 1947 og ble ført i Justizpalast i Nürnberg.[1]

Han var svært åpen i sine uttalelser under prosessen, og styrket påstanden om at enheten hans hadde drept omkring 90 000 mennesker.[2] Han viste ingen anger, og var mest opptatt av den sterke påkjenningen massakrene hadde vært for de som utførte dem. Han viste i sitt vitnemål også en sterk avsmak for den korrupsjon som hadde utviklet seg i Det tredje rike.[trenger referanse]

Sitat«Wissen Sie, wie viele Personen durch die Einsatzgruppe D liquidiert wurden, und zwar unter Ihrer Führung?», fragte der amerikanische Colonel John Amen den Zeugen Otto Ohlendorf. «90.000», antwortete der SS-Gruppenführer ohne Zögern. Amen hakte nach: «Schließt diese Zahl Männer, Frauen und Kinder ein?» Ohlendorfs knappe Antwort: «Jawohl».[2] («Vet De hvor mange personer som ble likvidert av Einsatzgruppe D under Deres ledelse?», spurte den amerikanske oberseten John Amen vitnet Otto Ohlendorf. «90 000», svarte SS-Gruppenführeren uten å nøle. «Inkluderer dette tallet menn, kvinner og barn» spurte Amen. Ohlendorfs knappe svar: «Ja».Sitat

Ohlendorf skremte de tilstedeværende i retten fordi han virket så «normal». Anklageren, Benjamin Ferencz (selv av jødisk opphav[3]), opplevde ham som en pent utseende, intelligent, velinformert fembarnsfar. Men Ohlendorf som flere andre anklagede under Nürnbergprosessen innestod for sine handlinger. Han syntes NS-ideologien med sin oppfatning av livet som en kamp virket fornuftig. I felten var han opptatt av å skåne mordernes psyke ved å sørge for at to om gangen skjøt på hvert offer. Ofrene interesserte han seg ikke for. Fra felten skrev han til sin kone at han nå gjorde mer for nasjonalsosialismen med sin «befolkningspolitiske virksomhet» enn han hadde gjort ved skrivebordet.[4] Ifølge Ferencz var Ohlendorf stolt over det han utrettet for sin regjering og mente at drapene var utført i selvforsvar.[5]

Han ble dømt til døden og henrettet i Landsberg fengsel 7. juni 1951. Han gav ikke uttrykk for noen skyldfølelse eller anger. Tvert om mente han å kunne rettferdiggjøre også mordene på barn. Anklageren Ferencz spurte ham: «Skal jeg meddele familien noe, vil De si eller skrive noe, kan jeg gjøre Dem en tjeneste?» Ohlendorf så bare oppgitt på ham og svarte: «Jødene i Amerika kommer til å lide. De vil selv få se hva De har gjort.»[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gubernator, Sebastian (8. oktober 2018). «Ben Ferencz ist der letzte Ankläger der Nürnberger Prozesse». DIE WELT. Besøkt 9. desember 2018. 
  2. ^ a b Lüpke, Marc von (29. september 2016). «SS-Mörder vor Gericht: "Es war ja der Befehl, dass die jüdische Bevölkerung total ausgerottet werden sollte"». Spiegel Online. Besøkt 9. desember 2018. 
  3. ^ Khomami, Nadia (7. februar 2017). «‘It was as if I had peered into hell’: the man who brought the Nazi death squads to justice». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. desember 2018. 
  4. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & Kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
  5. ^ «What the last Nuremberg prosecutor alive wants the world to know». www.cbsnews.com (engelsk). Besøkt 12. desember 2018. 
  6. ^ Guido Knopp: SS