Siegfried Wolfgang Fehmer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Siegfried Wolfgang Fehmer
Født10. jan. 1911[1]Rediger på Wikidata
MünchenRediger på Wikidata
Død16. mars 1948[1]Rediger på Wikidata (37 år)
OsloRediger på Wikidata
Henrettet
Beskjeftigelse AdvokatRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, SchutzstaffelRediger på Wikidata
TroskapTyskland Tyskland til 1945
Militær gradSS-Hauptsturmführer
EnhetOrdnungspolizei Flag.jpg Gestapo 193437
SDInsigna.jpg Sicherheitsdienst 19371945
Dømt forKrigsforbrytelse

Siegfried Wolfgang Fehmer (10. januar 1911 i München, død 16. mars 1948 i Oslo) var en tysk jurist og SS-offiser som under store deler av andre verdenskrig tjenestegjorde for Gestapo i Oslo. Han benyttet ofte tortur for å tvinge ut informasjon av nordmenn arrestert for deltakelse i eller mistanke om motstandsaktivitet.

Fehmer ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Siegfried Fehmer vokste opp i Moskva med tyskbaltiske foreldre fra Latvia. Familien hadde russisk statsborgerskap. Begge barna fikk navn fra germansk sagnverden; Fehmers storesøster het Sigrid Helga. Som bygningsingeniør arbeidet faren deres i Moskva under første verdenskrig, og som seksåring opplevde Fehmer den russiske revolusjon på nært hold, med gatekamper, lange opphold gjemt i kjelleren, og matmangel der det iblant bare var potetskrell å leve av. Fehmer kom derfor aldri til å like chips eller annet som minnet om Moskva-tiden.[2]

Karriere før krigen[rediger | rediger kilde]

Han ble medlem av NSDAP i januar 1930 mens han studerte juss ved Friedrich-Wilhelms-Universität i Berlin (i dag Humboldt-Universität zu Berlin). I 1933 var han ferdig jurist, og i april 1934 giftet han seg med Anni Wille.[3]

En bekjent i Gestapo anbefalte Fehmer, partimedlem 181.345, til Reinhard Heydrich, som merket seg at Fehmers etternavn stammet fra Femern i Østersjøen der Heydrich hadde landsted. Han imponerte med sitt minne for både ansikter og stemmer. I fritiden dyrket han boksing, der han til og med var sparringpartner for Ernst Pistulla som hadde vunnet sølv i OL. Heydrich viste sin nye medarbeider finessene i sitt kontor i Prinz-Albrecht-Straße, der det var skjulte mikrofoner overalt, i vegger og lamper, og skrivebordet hadde innebygd automatvåpen som kunne utløses om man trykket på en knapp.[4] Fehmer begynte i avdelingen som arbeidet med kommunistsaker, først i Berlin, senere i Øst-Pommern 1936–37.

I området langs Polens grense vervet han Vertreuungsleute, agenter som forsynte ham med opplysninger. Men den polske kontraspionasjen lyktes i å infiltrere hans nett med en av sine agenter. Siden stolte han aldri helt på folk han vervet.[5] Han tjenestegjorde i Köslin 1937–39 hvor han var sjef for tysk kontraspionasje. Han nådde til slutt graden Hauptsturmführer i SS.

Etter den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 fikk han som spesialoppgave av SS-Brigadeführer Walter Schellenberg å forhøre to britiske SIS-agenter som ga ham god innsikt i hvordan de allierte etterretningstjenestene arbeidet. En mangeårig tysk agent i Nederland hadde oppnådd kontakt med SIS, og hevdet å ha kontakt til en gruppe motstandere av Hitler-regimet i Wehrmacht. Gjennom agenten formidlet Heydrich falske opplysninger til britene, og i oktober 1939 ble det ordnet et møte mellom SIS-offiserene Stevens og Best, og den tyske kontraspionssjefen Walter Schellenberg i rollen som leder for Wehrmachts angivelige opposisjon mot Hitler. Under møtet ga britene ham en radiosender, en mottaker og en kode for fortsatt kontakt med SIS i Haag. Men samtalen gjorde det klart at vilkåret for britisk støtte til Hitlers fall var at Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen skulle få sin frihet tilbake; og om Tyskland invaderte England, ville britene fortsatte kampen fra Canada. Uheldigvis falt dette sammen med Georg Elsers attentat mot Hitler 8. november 1939. Hitler slapp så vidt unna, og var overbevist om at SIS stod bak. Han ga ordre om at britene i Amsterdam skulle pågripes, om så den nederlandske grense ble krenket, og det ble den da Stevens og Best kom til grensen ved Venlo i lag med en nederlandsk etterretningsmann og brått fant seg omringet av SS-menn, som dermed fikk tak i en liste med navn på britiske kontakter som måtte hentes ut av Nederland i tilfelle krig. Fehmer stod for forhørene av de to offiserene som satt i samme fangeblokken som pastor Niemøller i Schutzhaftlager Sachsenhausen, dit Fehmer ankom med S-Bahn fra Potsdam. Han fikk siden vite at de fleste av britenes kontakter ble arrestert da Nederland ble invadert i mai 1940.[6]

En skamfert uniformslue som kan ha tilhørt SS-Hauptsturmführer Siegfried Fehmer er utstilt under portrettet av ham i Lofoten Krigsminnemuseum i Svolvær. Fehmer var Gestapo-sjef i Oslo fra februar 1945 til krigen var over i mai. Han ble henrettet på Akershus 16. mars 1948. Bildet viser også en tysk gendarmuniform, torturlenke og -klubbe, SS' hodeskallelue og annet.

Andre verdenskrig: Tjenesten i Norge[rediger | rediger kilde]

Deretter tjenestegjorde han i Wiesbaden under Heinrich Fehlis. 16. april ble Fehmer sendt på kurs ved grensepolitiskolen i Pretsch an der Elbe. Han var blant de bare 23 som bestod eksamen, og fikk beskjed om at han nå ble stasjonert i Oslo. Dit ankom han 29. april 1940, en av 200 politifolk som 14 Junkerfly fraktet til Fornebu, der Fehlis møtte dem. Første innkvartering var på Blindern studenthjem, der Fehlis ga en kort orientering. Ordet Gestapo hadde en dårlig klang i Norge og skulle derfor ikke brukes. Sipo skulle heller ikke legge seg borti norsk politiarbeid, bare hindre ansglag mot Wehrmacht. Fehmer fikk tildelt ett av de rekvirerte kontorene i Victoria Terrasse. Der arbeidet han for Gestapo fram til kapitulasjonen i mai 1945.[7]

Hydrich fikk permisjon for å delta som jagerflyver under felttoget i Norge i 1940 og var en tid stasjonert på Kjevik ved Kristiansand. Her fikk han høre at to diplomat fra USAs ambassade i Oslo skulle mellomlande på Kjevik, underveis fra Bergen der de hadde hentet kurérpost som var kommet med skips. I offisersmessen fikk Heydrich drukket diplomatene fulle, og sendte dem i bil til Kristiansand. På veien ble de stanset av fem bevæpnede menn som sikret seg posten og etterlot diplomatene bakbundet. Heydrich ville åpne den beslaglagte posten, men dette var Fehmer med på å forhindre. Han så ingen grunn til å provosere det nøytrale USA.[8]

Fehmer kom til Norge med den første tyske polititroppen. Han dro til Kornsjø og tok imot norske soldater som vendte hjem fra internering i Sverige. Han mottok også henvendelser fra nordmenn som tilbød å gå tyskernes ærend; disse ble stort sett avvist, mens andre anga landsmenn, iblant som rene hevnoppgjør nordmenn imellom. Heller ikke disse ville Fehmer engasjere seg i. Om norske menn sa han at de heller burde «lære seg å pusse skoene og knytte en pen slipsknute».[9]

Snart var han kjent som motstandsbevegelsens farligste fiende. Med sitt tilsynelatende vennlige vesen var han flink til å få folk til å slappe av og forsnakke seg. Da kom hans mørke side frem. Fehmer har vært karakterisert som på grensen til schizofren. I Oslo så man ham spasere i full uniformKarl Johan med sin schäfer Spock. Han var i besittelse av stor personlig sjarm og hadde flere elskerinner i Norge.[10]

I slutten av januar 1941 avla Himmler besøk i Norge, etterfulgt av et krav fra Berlin om innføring av «skjerpet forhør», dvs. bruk av fysisk tortur. Med Fehmers utgangspunkt - at nazismen måtte til for å frelse menneskeheten fant han instruksen berettiget, men utarbeidet et regelverk for å hindre misbruk. Det måtte i hvert tilfelle være «absolutt fastslått» at den avhørte faktisk hadde utført illegalt arbeid av «en viss betydning», og at han faktisk satt inne med opplysninger av viktighet for tyske interesser. Opplysninger fra «en ellers pålitelig informant» var ikke tilstrekkelig for å bruke vold under avhør, og i første omgang var man pålagt å prøve «annen forhørsteknikk». Samtykke fra overordnet skulle innhentes, og Fehmer fikk laget søknadsskjemaer om lov til å anvende vold. Disse ble det gradvis færre av, siden forhør ofte foregikk om natten, og da var det ofte vanskelig å få tak i en overordnet.[11]

Fehmers arbeid bestod også i å lytte til de norske radiosendingene fra London, og han protesterte mot aksjonen der radioene ble konfiskert fra alle andre enn NS-medlemmer. Inndragningen virket jo som en innrømmelse av at London-sendingene hadde rett i det de sa, og uansett ville nyheter spres i illegale aviser. Men han fikk ikke medhold i dette.[12]

Fehmer benyttet ofte tortur for å tvinge ut informasjon av nordmenn arrestert for deltakelse i eller mistanke om motstandsaktivitet. Hans forhør av ofrene skiftet mellom tilsynelatende vennlighet og ren sadisme. Februar 1945 ble han forfremmet til leder for Gestapos Osloavdeling (Abteilung IV SiPo/Sicherheitsdienst) med politigraden Kriminalrat og SS-graden Hauptsturmführer. Som sjef for avdeling IV var han ansvarlig for forhør av en rekke viktige motstandsmenn og -kvinner. Han ble senere dømt for 20 tilfeller av tortur. I enkelte tilfeller var han personlig med på torturen.

Sjur Lindebrækkes søster Tikken Manus, gift med krigshelten Max Manus, beskrev Fehmer slik etter sitt møte med ham i Oslo våren 1941: «Der var det altså en mann som var så blid og hjelpsom. Han var usedvanlig kjekk, med høye kinnben, lyst hår og de vidunderligste blå øyne. Han var jo tysk offiser...men jeg husker at jeg tenkte at om vi hadde møttes under andre omstendigheter, var det absolutt en mann jeg kunne ha falt for. Senere fikk jeg da vite hvem han var...»[13]

Rettsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Da tyskerne kapitulerte 8. mai 1945, flyktet Fehmer fra Oslo og forsøkte å gjemme seg som menig blant de tyske krigsfangeneHaslemoen,[14] men ble avslørt i fangeleiren. To Milorgkarer avlyttet telefonen, og Fehmer ble tatt fordi han bekymret seg for hunden sin, Spock, og ringte for å høre hvordan det gikk med ham. Han ble ført til Akershus festning der han satt fengslet i nesten tre år. I fangecellen fikk han besøk av både Max Manus og Gunnar Sønsteby, og fortalte dem om sitt arbeid. Han lyttet også interessert til Manus' historier. Fehmer skrev i 1946 manuskriptet Meine Tätigkeit bei der geheimen Staatspolizei: Erlebnisse, Erfahrungen, Erkenntnisse, en av de beste kildene som finnes til Gestapos aktiviteter i Norge.[15]

Den 24. februar 1948 ble Fehmer av Høyesterett dømt til døden for krigsforbrytelser. Han ble henrettet ved skyting på Akershus festning 16. mars 1948.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 12), Cappelen 1986, ISBN 82-02-09261-2
  3. ^ Berit Nøkleby: «Siegfried Fehmer» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 4. april 2022 fra [1]
  4. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 16-18)
  5. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 18)
  6. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 20-21)
  7. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 22-25)
  8. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 28)
  9. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 30)
  10. ^ Thomas Nordseth-Tiller og Arnfinn Moland: Max Manus - film og virkelighet (s. 66-67), forlaget Orion, 2008, ISBN 978-82-458-08779-7
  11. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 40)
  12. ^ Steinar Brauteset: Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende (s. 46)
  13. ^ T. Nordseth-Tiller og A. Moland: Max Manus - film og virkelighet (s. 65)
  14. ^ Prøver å redde bygdas ukjente krigshistorie, nrk.no 3. juni 2014
  15. ^ T. Nordseth-Tiller og A. Moland: Max Manus - film og virkelighet (s. 161)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]