Stutthof konsentrasjonsleir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 54°19′44″N 19°09′14″Ø

Porten til leiren
Ankomstpartiet til Stutthof konsentrasjonsleir, fotografi tatt i 2007

KZ Stutthof var den første konsentrasjonsleiren som ble bygget av de tyske nasjonalsosialistene utenfor Tyskland. Den ble påbegynt 2. september 1939 ved Sztutowo (tysk: Stutthof), om lag 40 kilometer øst for dagens Gdańsk og lå den gangen innenfor territoriet til Fristaden Danzig, rett ved grensen til Øst-Preussen. Det var opprinnelig en interneringsleir for jøder, patriotiske polakker og antinazister, senere en slavearbeiderleir. Albert Forster, gauleiter i Danzig, valgte stedet der leiren ble anlagt. Da leiren ble opprettet var stedet øde og fangene måtte selv sette opp brakker.[1] Heinrich Himmler irettesatt HSSPF Richard Hildebrandt for at han opprettet Stutthof på eget initativ. Opprinnelig var leiren tiltenkt fanger fra nærområdet.[2]

Leiren hadde på det meste 39 underleirer. De største underleirene var i Thorn (Toruń) og Elbing (Elbląg) med hver om lag 5 000 jødiske kvinner som fanger.

Internert og drepte[rediger | rediger kilde]

Over 110 000 mennesker ble deportert til leiren og om lag 85 000 døde der. De fleste av fangene var polske, men det var også andre nasjonaliteter og jødiske, og kasjubiske fanger. Blant annet satt medlemmer av Donald Tusks familie som fanger.[trenger referanse] Sommeren 1944 ble fanger fra evakuerte leirer i de baltiske landene overført til Stutthof. En del jødiske ungarere ble overført fra Auschwitz. Fra juni til oktober 1944 fraktet SS 23 566 personer, hvorav 21817 kvinner, fra Auschwitz til Stutthof. Fra de baltiske landene kom 25 043 jøder i juli 1944. Da fanger fra oppstanden i Warszawa ankom i august 1944 var leiren overfylt. SS svarte med å sende jødiske barn og eldre til Auschwitz for å drepe dem der. De arbeidsføre ble sendt til underleirer på slavearbeid. De gjenværende i Stutthof var for en stor del syke eller ikke arbeidsdyktige. Da det i oktober 1944 ble klart at Auschwitz ville bli nedlagt som drapsanlegg satt leirkommandanten opp en egen avdeling som skulle avlive fangene. I tillegg til gasskammer ble fangene drept med nakkeskudd. I slutten av desember brøt det ut tyfus i leiren som så ble satt i karantene fra 8. til 21. januar. Til sammen første drapsprogrammet og epidemiene til flere tusen døde fra oktober til januar 1945. Sutthof hadde 210 underleirer for slavearbeidere i regi av SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt.[3]

Sommer og høst 1944 ble arbeidsdyktige jøder fra Kaiserwald leir ved Riga overført til Stutthof. Barn og andre som ikke var egnet som arbeidskraft ble skilt ut og drept før de øvrige ble sendt med skip til Danzig. Fra Kaunas konsentrasjonsleir ble 8000 jøder evakuert med jernbane: kvinner ble forflyttet Stutthof, menn til en underleir av Dachau. Sommeren 1944 fikk leirkommandant i Stutthof, Günther Hoppe, ordre fra SS-Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt om at jødiske fanger skulle drepes innen utgangen av 1944. Et anlegg for avlusing av klær da omgjort til et gasskammer. Fra september 1944 ble grupper på 25-45 personer, hovedsakelig kvinner fra Baltikum og Ungarn, avlivet med Zyklon B. Et ekstra gasskammer ble innredet i en forlatt jernbanevogn. Ved utgangen av 1944 var det 47 000 gjenlevende i leiren, om lag to tredeler jødiske. De internerte ble fra slutten av 1944 evakuert med jernbane. Kommandant Hoppe beordret full evakuering av leiren 25. januar 1945. Grupper på 1000 fanger ble sendt til fots mot Lauenburg 140 km unna. Omkring en tredjedel av fangene kom frem til Lauenburg. Da sovjetiske styrker kom til Lauenburg i mars fant de 15.000 overlevende etter dødsmarsjen fra Stutthof.[4]

Dan Stone oppgir at leiren sommeren 1944 hadde mottatt 49.000 jøder. Av disse ble 11.000 forflyttet til andre leirer og 27.000 døde i leiren eller i forbindelse med evakueringen i januar 1945. Evakueringene til fots, dødsmarsjene, var kaotiske. Nazistene satt fyr på deler av leiren i mars 1945 da de siste fangene ble sendt med båt over Østersjøen. Sovjetiske styrker befridde leiren 9. mai 1945 og det var da 2000 gjenlevende fanger der.[5]

Stutthof var den siste konsentrasjonsleiren som ble befridd, først den 9. mai 1945 av sovjetiske soldater, det var da 100 fanger igjen i leiren.

Norske fanger[rediger | rediger kilde]

I desember 1943 ble 270 norske politimenn ble sendt dit som følge av Aktion Polarkreis. I august 1944 ankom det 45 menn og 18 kvinner til hovedleiren i Stutthof i en transport direkte fra Grini.[6] Blant politimennene var friidrettsutøveren Harry Skjong-Nilsen (Idrettslaget Skjalg), Reidar Kvammen. Finn Dahlins opplevelser fra Stutthof ble beskrevet i dagbøker utgitt 2001 av sønnen.[7]

Gerd Svanhild Haaland ble sendt til Stutthof og døde på ukjent sted.

Georg Rosef satt en periode i Stutthof, han overlevde. Ole Petter Lossius ble befridd av sovjetiske styrker. Milorg-lederen Carsten Lütken satt i Stutthof fra 1944 og ut krigen. B. Flood Engebretsen satt i Stutthof fra august 1944 og døde der 1. mai 1945.

Stutthof-prosessene[rediger | rediger kilde]

Jenny Barkmann, en av de dømte i Stutthofprosessene, på vei til galgen, 4. juli 1946.

I perioden 25. april 1946 til 29. november 1947 ble Stutthofprosessen avholdt. Denne inkluderte fire rettssaker mot tidligere vakter og ledere i leiren. Rettsoppgjøret skjedde ved en polsk-sovjetisk domstol.[8]

Senere prosesser[rediger | rediger kilde]

Den tyske påtalemakten gikk i 2019 til straffesak mot Bruno Dey (da 93 år gammel) for medvirkning til minst 5230 drap i 1944 og 1945. Dey arbeidet som vaktmann blant annet i vakttårnene og medvirket ikke direkte i drapene. «Jeg hørte noen ganger disse skrikene i det fjerne» uttalte Dey om mordene i gasskamrene i Stutthof. Han erklærte seg ikke skyldig. Dey visste godt at fanger ble drept i gasskammeret og han så selv røyken fra likbrenningen. Saken mot Dey antas å bli den siste nazi-rettssaken i Tyskland.[9][10] Den norske motstandsmannen Johan Solberg (97) vitnet mot Dey i januar 2020. Solberg er den siste norske fangen som fortsatt er i live. Han kom til Stutthof i august 1944 og ble sendt ut på dødsmarsj 25. januar 1945 da leiren ble evakuert.[11] Bruno Dey (93 år gammel) ble i 2020 av domstol i Hamburg dømt to års betinget fengsel for medvirkning til 5232 mord i Stutthof. Dommen avviste Deys påstand om at han ville ha forlatt leiren om det var mulig. Dommen avviste Days påstand om at han ikke visste hva folk døde av leiren og at det foregikk henrettelser. Dey innrømmet at han hadde hørt skrik fra gasskammeret og ba om unnskyldning for det han hadde vært med på. Dey anså seg som uskyldig i tiltalen. Forsvareren la vekt på Deys ubetydelige rolle i leiren. Rettssaken ble gjennomført ved en domstol for ungdomsforbrytere fordi Dey var 17 år da han i 1944 begynte tjeneste i Stutthof.[12][13][14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kimmelma, Mira Ryczke (2005). Life Beyond the Holocaust: Memories and Realities. Knoxville: University of Tennessee. 
  2. ^ Longerich, P. (2011). Heinrich Himmler: A life. OUP Oxford. s.480
  3. ^ Marc Buggeln (2014): Slave Labor in Nazi Concentration Camps. Oxford University Press. s.60-61
  4. ^ Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  5. ^ Stone, Dan (2015): The Liberation of the Camps: The End of the Holocaust and Its Aftermath. Yale University Press.
  6. ^ Finn Molvig: Norske politiske fanger under okkupasjonen 1940-45 s. 13 Arkivert 20. mars 2014 hos Wayback Machine.
  7. ^ Erik Dahlin, Jørn-Kr. Jørgensen og Per Ole Johansen: De trodde på en ny dag - norsk politi i krig, fangenskap og befrielse 1943-1945. Genesis, 2001.
  8. ^ Wieviorka, Annette (10. april 2015). «Women and the post-war Nazi trials». Clio. Women, Gender, History. 39 (engelsk). ISSN 2554-3822. doi:10.4000/cliowgh.527. Besøkt 4. februar 2020. 
  9. ^ «Vil gå til sak mot tidligere SS-vakt på vegne av norske naziofre». www.vg.no. 25. oktober 2019. Besøkt 26. oktober 2019. 
  10. ^ Hinrichs, Per (7. august 2019). «Einer der letzten NS-Prozesse: Schreie aus der Gaskammer». Die Welt. Besøkt 26. oktober 2019. «Er wusste wohl, dass das Gebäude unter ihm die Gaskammer war, in der nicht mehr arbeitsfähige Gefangene mit Zyklon B erstickt wurden. Und er kannte den Block 29/30, den sogenannten Todesblock. Dort wurden die Juden ermordet, indem man ihnen Nahrung, Wasser und medizinische Hilfe verweigerte.» 
  11. ^ «Johan Solbergs (97) vitnemål lest opp i nazi-rettssak – barna tok farens fangevokter i hånden». www.vg.no. 24. januar 2020. Besøkt 4. februar 2020. «Jeg deltok også på dødsmarsjen, som startet 25. januar 1945, i snøstorm og sterk kulde med minimale matrasjoner. Vi var ca. 1300 fanger fra vår blokk som gikk, ca. halvparten overlevde. De som ikke orket å gå, ble skutt og etterlatt i veikanten. Vi norske som hadde fått matpakker hjemmefra, klarte oss bedre enn andre.» 
  12. ^ «Vil gå til sak mot tidligere SS-vakt på vegne av norske naziofre». www.vg.no. 25. oktober 2019. Besøkt 26. oktober 2019. 
  13. ^ Hinrichs, Per (7. august 2019). «Einer der letzten NS-Prozesse: Schreie aus der Gaskammer». Die Welt. Besøkt 26. oktober 2019. «Er wusste wohl, dass das Gebäude unter ihm die Gaskammer war, in der nicht mehr arbeitsfähige Gefangene mit Zyklon B erstickt wurden. Und er kannte den Block 29/30, den sogenannten Todesblock. Dort wurden die Juden ermordet, indem man ihnen Nahrung, Wasser und medizinische Hilfe verweigerte.» 
  14. ^ «Former SS Nazi guard convicted in Germany's 'last' Holocaust trial | DW | 23.07.2020». DW.COM (engelsk). 23. juli 2020. Besøkt 23. juli 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]