Stutthof konsentrasjonsleir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 54°19′44″N 19°09′14″Ø

Porten til leiren
Ankomstpartiet til Stutthof konsentrasjonsleir, fotografi tatt i 2007

KZ Stutthof var den første konsentrasjonsleiren som ble bygget av de tyske nasjonalsosialistene utenfor Tyskland. Den ble påbegynt 2. september 1939 ved Sztutowo (tysk: Stutthof), om lag 40 kilometer øst for dagens Gdańsk og lå den gangen innenfor territoriet til Fristaden Danzig, rett ved grensen til Øst-Preussen.

Leiren hadde på det meste 39 underleirer. De største underleirene var i Thorn (Toruń) og Elbing (Elbląg) med hver om lag 5 000 jødiske kvinner som fanger.

Over 110 000 mennesker ble deportert til leiren og om lag 85 000 døde der. De fleste av fangene var polske, men det var også andre nasjonaliteter og jødiske, og kasjubiske fanger. Blant annet satt medlemmer av Donald Tusks familie som fanger.

Stutthof var den siste konsentrasjonsleiren som ble befridd, først den 9. mai 1945 av sovjetiske soldater, det var da 100 fanger igjen i leiren.

Norske fanger[rediger | rediger kilde]

I desember 1943 ble 270 norske politimenn ble sendt dit som følge av Aktion Polarkreis. I august 1944 ankom det 45 menn og 18 kvinner til hovedleiren i Stutthof i en transport direkte fra Grini.[1] Blant politimennene var friidrettsutøveren Harry Skjong-Nilsen (Idrettslaget Skjalg), Reidar Kvammen. Finn Dahlin var den siste gjenlevende av de norske politimennene. Dahlins opplevelser fra Stutthof ble beskrevet i dagbøker utgitt 2001 av sønnen.[2]

Gerd Svanhild Haaland ble sendt til Stutthof og døde på ukjent sted.

Georg Rosef satt en periode i Stutthof, han overlevde. Ole Petter Lossius ble befridd av sovjetiske styrker. Milorg-lederen Carsten Lütken satt i Stutthof fra 1944 og ut krigen. B. Flood Engebretsen satt i Stutthof fra august 1944 og døde der 1. mai 1945.

Stutthof-prosessene[rediger | rediger kilde]

Jenny Barkmann, en av de dømte i Stutthofprosessene, på vei til galgen, 4. juli 1946.

I perioden 25. april 1946 til 29. november 1947 ble Stutthofprosessen avholdt. Denne inkluderte fire rettssaker mot tidligere vakter og ledere i leiren.

Senere prosesser[rediger | rediger kilde]

Den tyske påtalemakten gikk i 2019 til straffesak mot Bruno Dey (da 93 år gammel) for medvirkning til minst 5230 drap i 1944 og 1945. Dey arbeidet som vaktmann blant annet i vakttårnene og medvirket ikke direkte i drapene. «Jeg hørte noen ganger disse skrikene i det fjerne» uttalte Dey om mordene i gasskamrene i Stutthof. Han erklærte seg ikke skyldig. Dey visste godt at fanger ble drept i gasskammeret og han så selv røyken fra likbrenningen. Saken mot Dey antas å bli den siste nazi-rettssaken i Tyskland.[3][4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Finn Molvig: Norske politiske fanger under okkupasjonen 1940-45 s. 13 Arkivert 20. mars 2014 hos Wayback Machine.
  2. ^ Erik Dahlin, Jørn-Kr. Jørgensen og Per Ole Johansen: De trodde på en ny dag - norsk politi i krig, fangenskap og befrielse 1943-1945. Genesis, 2001.
  3. ^ «Vil gå til sak mot tidligere SS-vakt på vegne av norske naziofre». www.vg.no. 25. oktober 2019. Besøkt 26. oktober 2019. 
  4. ^ Hinrichs, Per (7. august 2019). «Einer der letzten NS-Prozesse: Schreie aus der Gaskammer». Die Welt. Besøkt 26. oktober 2019. «Er wusste wohl, dass das Gebäude unter ihm die Gaskammer war, in der nicht mehr arbeitsfähige Gefangene mit Zyklon B erstickt wurden. Und er kannte den Block 29/30, den sogenannten Todesblock. Dort wurden die Juden ermordet, indem man ihnen Nahrung, Wasser und medizinische Hilfe verweigerte.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]