Vichy-regimet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
État français
Den franske stat
Satellittstat
Flag of France.svg
1940 – 1944 Flag of Free France 1940-1944.svg

Flagget til Frankrike

Frankrikes flagg

Motto
Travail, Famille, Patrie

«Arbeid, familie, faderlandet»

Nasjonalsang
La Marseillaise

«Marseillaisen»


Maréchal, nous voilà!
«Marskalk, vi er her!» (uoffisiell)

Plasseringa til Frankrike
  • ██ Den franske stat

  • ██ Tysk okkupasjonsområde

  • ██ Franske protektorater

Hovedstad Vichy (de facto)

Paris (de jure)

Hovedstad i eksil Sigmaringen

1944-1945

Språk Fransk
Religion Katolisisme
Styreform Republikk [[Kategori:Tidligere republikker|Frankrike, 1940]]
President
 - 1940-1944 Philippe Pétain
Statsminister
 - 1940-1942 Philippe Pétain
 - 1942-1944 Pierre Laval
Lovgivende forsamling Frankrikes nasjonalforsamling
Historisk periode Andre verdenskrig
 - 22. juni-våpenhvilen 22. juni 1940
 - Pétain gitt fullmakter 10. juli 1940
 - Operasjon Torch 8. november 1942
 - «Operasjon Anton» 11. november 1942
 - Befrielsen av Frankrike Sommer 1944
 - Avviklet 1944
 - Sigmaringen-enklaven erobret 22. april 1945
Valuta Franske franc

Vichy-regimet, Vichy-Frankrike eller bare Vichy, offisielt «Den franske stat» (fransk: «État français»), var regimet i Frankrike mellom 1940 og 1944, etablert av marskalk Philippe Pétain under den andre verdenskrig. Regimet var basert i den lille byen Vichy, selv om Paris forble den offisielle hovedstaden. Vichy-regimet kontrollerte kun den uokkuperte sonen sør i Frankrike («zone libre»), mens Nazi-Tyskland okkuperte Nord-Frankrike - selv om regjeringen formelt styrte over «hele» Frankrike. Etter det allierte felttoget i Nord-Afrika den 8. november 1942 ble også Sør-Frankrike - Vichy-regimets de facto kontrollsone - okkupert av Tyskland gjennom operasjon Fall Anton den 11. november. Vichy-regimet fortsatte å eksistere, men nå kun som en tysk marionettstat.

Etter å ha bli utnevnt fransk statsminister av president Albert Lebrun beordret Pétain en fredsavtale med Tyskland den 22. juni 1940. Marskalk Pétain etablerte så en autoritær stat - under hans ledelse - den 10. juli 1940, noe som oppløste den tredje franske republikk. Vichy-regimet rullet tilbake mange liberale lover, tok et jerngrep om økonomien, og ettersøkte det de kalte «nasjonal gjenfødelse». Kvinnerettigheter ble begrenset, og kvinner ble oppfordret til å bli gode mødre, mens valg sluttet å bli avholdt. Paris mistet samtidig sin avant-garde status i europeisk kunst og kultur, og de konservative katolikkene i Frankrike styrket sin posisjon. Kraftig anti-semittisme, og etter juni 1941 og den tyske invasjonen av Sovjetunionen, anti-bolsjevisme ble spredd gjennom media.[1]

Regimet hadde formell kontroll over alle fransk territorier (med unntak av Elsass-Lothringen), men utøvde ingen makt i Nord-Frankrike, og kun den den frie sonen (zone libre) var under direkte fransk styre. Nord-Frankrike ble okkupert av Tyskland, som en del av Atlanterhavsveggen, men kun til krigens slutt - noe som så ut til å være nærliggende ved det tidspunktet. Regimet i sør så mange gunstige sider med å la Tyskland okkuperte Nord-Frankrike, blant annet at de fikk beholde den franske marinen og koloniimperiet, unngikk okkupasjonen av hele landet, og fikk beholde en grad av selvstendighet og nøytralitet. Vichy-Frankrike ble aldri en del av aksemaktene.

Tyskland holdt to millioner franske soldater fanget som tvangsarbeidere i Tyskland for å passe på at Vichy-Frankrike ville redusere sine militære styrker, samt gi penger, mat og forsyninger til Tyskland. Vichy-regimet samlet også sammen jøder og politiske flyktninger - hovedsakelig kommunister - til leirer. De fleste franskmenn var i starten støttende til regimet, og så det som en måte å beholde fransk selvstendighet. Dette endret seg dog når også den frie sonen sør i Frankrike ble okkupert november 1942, og all fransk selvstendighet forsvant.

Mesteparten av Frakrikes kolonirike var opprinnelige under Vichy-styre, men regimet mistet stadig territorier til De frie franske styrker ledet av Charles de Gaulle og hans Frie Frankrike. Befolkningen vendte seg så mot regimet, og motstandsbevegelser bredte om seg for å bekjempe regimet og den tyske okkupanten. Etter de alliertes invasjon av Frankrike juni 1944, og den påfølgende befrielsen av Frankrike tok Frankrikes provisoriske regjering kontroll over landet gjennom en bred koalisjonsregjering av forskjellige motstandsgrupper. De fleste Vichy-ledere flyktet i frykt for represalier og fengsling, og mange ble stilt for retten av den provisoriske regjeringen. Rettsakene førte til flere henrettelser (såkalt «juridiske rensning» eller «épuration légale»), og flere tusen kollaboratører ble henrettet av motstandsbevegelsen uten rettsgang (såkalt «brutal rensning» («épuration sauvage»)).

De siste Vichy-lederne ble fanget i Sigmaringen av den franske 1re Division Blindée i april 1945. Pétain ble dømt til døden for forræderi, men straffen ble redusert til livstid i fengsel. Kun fire høytstående Vichy-ledere ble stilt til retten for forbrytelser mot menneskeheten, selv om mange hundre flere hadde deltatt i å deportere jøder til konsentrasjonsleirer og i forbrytelser mot medlemmer av La résistance.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at Frankrike sammen med Storbritannia erklærte krig mot Tyskland og deretter led store nederlag, befant landet seg i et vanskelig politisk og militært dilemma. To politiske standpunkt fantes – de som ønsket våpenhvile, og de som ønsket å fortsette kampen, blant annet ved å hente ressurser fra Algerie og de andre koloniene.

Forkjemperne for våpenhvile, blant andre general Maxime Weygand, marskalk Philippe Pétain samt politikerne Pierre Laval og François Darlan, hadde den bredeste støtten.

Regeringssjefen Paul Reynaud valgte å gå av den 16. juni 1940, og Frankrikes president Albert Lebrun utpekte Philippe Pétain som hans etterfølger. Pétain var en av Frankrikes mest feirede krigshelter fra første verdenskrig. Dagen etter erklærte Pétain at Frankrike skulle innstille krigshandlingene. Nasjonalforsamlingen flyttet fra Paris til Vichy, som lå i den ikke-okkuperte sonen, og som hadde mulighet til å innlosjere alle delegatene.

General Charles de Gaulle flyktet til London, der han ble sentral i motstandskampen. Allerede 18. juni 1940 talte de Gaulle i BBCs franskspråklige sendinger, og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike (France Libre). Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens ild slokke».

Våpenhvile[rediger | rediger kilde]

Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med rødt var okkupert av tyske styrker, blått område inn­lem­met i Tyskland (Alsace-Lorraine) mens grønt område formelt var fritt
I operaen i Vichy bestemte parlamentet i den tredje franske republikk å overføre makten til marskalk Pétain 10. juli 1940

Den 22. juni 1940 skrev den franske delegasjonen under på avtalen om våpenhvile, men de måtte gå med på harde betingelser. Avtalen innebar at ca. 3/5 av Frankrike – de nordligste områdene samt Atlanterhavskysten – forble under tysk militær okkupasjon så lenge den pågående krigen varte. Frankrike skulle bekoste tilstedeværelsen av den tyske arméen samt betale en daglig krigserstatning på 400 millioner (gamle) franc (en hundrededel av «nye» franc, myntenheten som ble brukt i Frankrike inntil euroen ble innført). Avtalen inneholdt i tillegg en klausul om at alle fartøyene i den franske marinen skulle vende tilbake til sine hjemmehavner. Noen av disse havnene befant seg i den okkuperte sonen.

«Operation Catapult»[rediger | rediger kilde]

Større deler av den franske flåten, deriblant endel slagskip, var samlet ved Mers el-Kébir i Algerie. Britene fryktet at flåten ville bli overlatt aksemaktene, noe som ville utlikne den britiske marinens overtak. For å komme aksemaktene i forkjøpet, stilte britene den franske flåtestyrken et ultimatum om enten å slutte seg til de allierte, seile til en britisk havn med redusert mannskap, seile til franske kolonier i Karibien (dermed utenfor aksemaktens rekkevidde) eller å bli senket. Uten å ha konsultert Vichy-regjeringen, nektet den franske øverstkommanderende, admiral Marcel-Bruno Gensoul å etterkomme det britiske kravet, og i sjøslaget som fulgte (Operation Catapult, 3. juli 1940) ble de viktigste franske fartøyene ødelagt – ett slagskip ble senket og to ble ødelagt. Tilsammen 1 297 sjømenn mistet livet.

Denne episoden kom til å prege forholdet mellom Frankrike og Storbritannia i lengre tid fremover og gav aksemaktene en viktig propagandaseier.

De resterende fartøyene fra den franske flåten ble senket av egne mannskaper i Torlun etter det tyske bruddet på våpenhvileavtalen den 27. november 1942.

Slutten på krigen[rediger | rediger kilde]

Etter de alliertes invasjon i Normandie den 6. juni 1944 flyktet Pétain og hans ministre til Tyskland og opprettet et eksilstyre i Sigmaringen i de Hohenzollernske landene. Men da allierte styrker rykket inn i Paris, var de Gaulle blant de første, og tok sine tidligere kontorer i forsvarsdepartementet i besittelse igjen. På den måten signaliserte han en fortsettelse av den tredje republikk, og hevdet at Vichy-regjeringen var illegitim, til tross for at den var forfatningsmessig utnevnt.

I 1945 ble mange av medlemmene i Vichy-regimets regjering arrestert og siktet for høyforræderi. I rettssakene som fulgte ble noen, blant andre Laval og Darnand, dømt til døden og henrettet. Pétain selv fikk samme dom, men 17. august 1945 ble dommen omgjort av Charles de Gaulle til livsvarig fengsel, grunnet Pétains høye alder. Pétain døde seks år senere, 95 år gammel.

Andre av regjeringsmedlemmene flyktet eller holdt seg skjult, slik som Jacques de Bernonville som reiste til Québec, mens andre igjen ikke ble tiltalt av den nye regjeringen før langt senere, eller ikke i det hele tatt.

Dagens offisielle franske syn er at Vichy-regjeringen var et illegalt regime, opprettet av statsforrædere under utenlandsk påvirkning. Dette synet fritar i praksis den franske stat for ansvar. Imidlertid uttrykte Frankrikes daværende president Jacques Chirac i en tale den 16. juli 1995 den franske stats ansvar for «den kriminelle dumhet» som hersket under krigen. Synet på Vichy-regjeringen er imidlertid delt blant franskmenn, og et følsomt tema. Blant dem som æret Pétain ved årlig å besøke hans grav var tidligere president François Mitterrand, som hadde vært statssekretær i Vichy-regjeringen.

Den provisoriske, republikanske regjering[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frankrikes provisoriske regjering

Fra september 1944 frem til opprettelsen av Den fjerde franske republikk den 13. oktober 1946 ble Frankrike styrt av en provisorisk regjering, Le gouvernement provisoire. General de Gaulle var formann i denne regjeringen fra den ble opprettet til 20. januar 1946.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • ^ Debbie Lackerstein, National Regeneration in Vichy France: Ideas and Policies, 1930–1944 (2013)