Krigsskadetrygden for løsøre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Krigsskadetrygden for løsøre var en trygdeordning som skulle yte erstatning for krigsskade på løsøre. Krigsskadetrygden for løsøre ble opprettet 24. mai 1940 av Administrasjonsrådet.

Krigsskadetrygden ytet erstatning for krigsskade på personlig løsøre og yrkesløsøre. Beslaglagte våpen og radioapparater ble imidlertid ikke erstattet av Krigsskadetrygden. Løsøre som ikke ble dekket av Krigsskadetrygden var varelagre, kontanter, verdipapirer og andre dokumenter, samt båter, biler og motorsykler.

For å ha rett til krigsskadetrygd måtte man ha betalt inn tilleggspremie på brannforsikringen.

Krigsskadetrygden for løsøre ble i 1947 slått sammen med Krigsskadetrygden for bygninger og ble til Krigsskadetrygdene for bygninger og løsøre.

Kontoret hadde adresse Klingenberggaten 7. Da jødiske Sara Caplan som overlevde krigen, søkte om erstatning for beslagleggelsen av familiens forretning i Narvik, ble hun forelagt et skjema der hun måtte svare på om hun hadde vært medlem av Nasjonal Samling. 26.november 1946, på dagen fire år etter at hun var blitt arrestert fordi hun var jødinne, ble Sara Caplan konfrontert med følgende tekst: «Jeg/vi erklærer herved at jeg/vi ikke har søkt medlemskap i eller vært medlem av Nasjonal Samling siden 9.april 1940, og at det ikke har vært reist sak mot meg/oss for mitt/vårt forhold under krigen.» Direktør Alf Rødskog og kontorets andre ansatte kjente godt til hennes historie, for skjemaene hun hadde fylt ut, var påtegnet «jødeskade» med blyant – men alle norske jøder som overlevde krigen, og søkte erstatning fra Krigsskadetrygden, måtte skrive under på dette skjemaet, som om det på noe tidspunkt hadde vært aktuelt for jøder å søke medlemskap i NS. Sara Caplan skrev under og mottok et forskudd på 3.500 kroner, som ikke var nok til å redde forretningen i Narvik.[1]

Regelverket som ble fulgt for å tilbakeføre verdier, tok ikke hensyn til at jødene hadde vært i en spesiell situasjon med et særegent dødsfallsmønster, som gjorde at dødsbo kunne arve andre dødsbo, slik at dødsboet inngikk i en ny bobehandling. I hvilken rekkefølge bo skal arves, avhenger av når de forskjellige avgår ved døden. Men når medlemmene i en jødisk familie ble utryddet i en tysk leir, måtte arverekkefølgen ofte fastslås ved rent skjønn. Byråkratiet forholdt seg ikke til dette, enda urimeligheten kunne dokumenteres. Således mottok byfogden i Haugesund i august 1945 et brev fra en person som har mistet sine nærmeste i Auschwitz: «Jeg har tenkt over problemet dobbeltbo og dobbeltavgifter, og ber Dem vennligst, herr byfogd, å prøve å spare NN for avgifter, da hun på grunn av sin bortgang ikke hadde noen som helst nytte av boet, men døde før det kom til en løsning.» Men heller enn å fravike et urimelig regelverk, ble avgiftene innkrevd.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjørn Westlie: Oppgjør (s. 88-9), forlaget Aschehoug, Oslo 2002, ISBN 82-03-22778-3
  2. ^ Bjørn Westlie: Oppgjør (s. 114), forlaget Aschehoug, Oslo 2002, ISBN 82-03-22778-3