Statsakten på Akershus

Wilhelm Rediess, SS' «politigeneral» i det okkuperte Norge under krigen, Josef Terboven, Hitler-Tysklands rikskommissar i landet, Vidkun Quisling, fører i Nasjonal Samling (NS) og nyslått «ministerpresident», samt Paul Wegener, Gauleiterstellvertreter, i mottagelse på Stortinget under «Statsakten» 1. februar 1942.^[1] Seremonien markerte overgangen fra kommissariske statsråder til Qusilings «nasjonale regjering».

Foto: Riksarkivet/NTBs billed- og klisjeavdeling

Statsakten på Akershus, i propagandaen fra Nasjonal Samling (NS) bare kalt «Statsakten», var en statshandling og seremoni i Oslo 1. februar 1942 da Josef Terboven, Hitler-Tysklands rikskommissar i det okkuperte Norge under andre verdenskrig, innsatte Vidkun Quisling, fører for NS, som «ministerpresident» (statsminister) i landet.^[1] Samtidig ble de tyskkontrollerte kommissariske «ministre» i navnet erstattet av Quislings «nasjonale regjering» utgått fra NS.

Bakgrunn og følger[rediger | rediger kilde]

Det formelle grunnlaget for overtagelsen av makten var at de konstituerte statsrådene, kalt konstituerte ministre fra 25. september 1941, 30. januar 1942 la ned sine embeder, og anmodet Quisling om å ta tittelen «ministerpresident». Dette var med hjemmel i nødretten, og hadde godkjennelse fra den nye Høyesterett. Handlingen ble også godkjent av Terboven ved at han klokken 12.15 søndag 1. februar på sitt kontor på Stortinget aksepterte ministrenes avskjed. Quisling aksepterte anmodningen, og senere på dagen ble det hele feiret med en seremoni på Akershus festning.

Formelt besto den tyske overhøyhet i Norge. I praksis ble det større spillerom for Nasjonal Samling-regjeringen og partiet. Quisling tok inn på Slottet, og formelt sett ble Kongens og Stortingets funksjoner slått sammen. Bestemmelser som tidligere hadde hatt status som forordninger, ble nå lover. Ved lov av 12. mars 1942 ble NS også «statsbærende parti».

Quisling hadde håp om at ordningen ikke bare skulle gi ham og NS formell, men også reell makt og føre til fred mellom Norge og Tyskland. Imidlertid fortsatte tysk tilsynsforvaltning gjennom Reichskommissariat Norwegen som før inntil frigjøringen 8. mai 1945.

Propagandaomtale[rediger | rediger kilde]

Statsakten ble dokumentert og omtalt som en historisk begivenhet med filmreportasje i Norsk Films ukerevy på kino,^[2] radiopptak i NRK og bred dekning i den tyskkontrollerte pressen i Norge. Aftenposten skrev følgende på forsiden: «1. februar 1942 større enn 17. mai 1814 – større enn 7. juni 1905.»^[1]

De nyutnevnte minstrene gratuleres. Fra venstre SS-general Rediess, justisminister Riisnæs, politiminister Lie, ministerpresident Quisling, handelsminister Johannessen, sjøfartsminister Stub Irgens, landsbruksminister Fretheim og kirke- og undervisningsminister Skancke.^[1]
Foto: Riksarkivet
Terboven, Qusiling og følget hilser æreskompanier fra Statspolitiet ved ankomsten til Akershus festning.^[1]ref name="filmavisen"/>
Foto: Riksarkivet
Terboven og Quisling hilses av gjester i «Riddersalen» i Akershus slott på festningen Håkon V reiste.^[1]^[1]^[2]
Foto: Riksarkivet
Representanter for tyske myndigheter og æresgjester. På første rad fra venstre Terbovens assistent Wegener, Luftwaffe-general Harmjanz, Gebirgsjäger-general Feuerstein, SS-general Rediess, generaladmiral Boehm, rikskommissar Terboven. Bak Terboven G. W. Müller, tysk propagandaleder.^[1]
Foto: Riksarkivet
Qusiling, statsråder og norske æresgjester.^[1]
Foto: Riksarkivet
Quisling taler. Salen er dekorert med NS' solkors, Det tredje rikes riksvåpen, flagg og faner.^[1]^[2]
Foto: Riksarkivet
Bunadskledde jenter hilser rikskommissar og ministerpresident.^[2]
Foto: Riksarkivet
Quisling, nyutnevnte ministre og administrasjon på balkongen på Grand hotell i Oslo mottar hyllest fra fakkeltoget i forbindelse med dagens begivenhet.^[1]^[2]
Foto: Riksarkivet