Vojtech Tuka
| Vojtech Tuka | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. juli 1880[1][2][3][4] Štiavnické Bane | ||
| Død | 20. aug. 1946[1][2][3][4] (66 år) Bratislava | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, universitetslærer, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Eötvös Loránd-universitetet (–1902; studieretning: juss, political science and government)[5] | ||
| Parti | Slovenská ľudová strana | ||
| Nasjonalitet | Tsjekkoslovakia Republikken Slovakia | ||
| Gravlagt | St. Martin cemetery | ||
| Signatur | |||
 | |||
Vojtech Tuka også omtalt som Bela Tuka (1880–1946) var en tsjekkoslovakisk promovert jurist og politiker. Han var statsminister og utenriksminister i det fascistiske regimet i Republikken Slovakia under andre verdenskrig og en av hovedpersonene bak holocaust i Slovakia. Etter andre verdenskrig ble han dømt og hengt for landsforræderi.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Vojtech Tuka var sønn av læreren Anton Tuka.[6] Han studerte jus i Budapest og senere i Berlin og Paris. Før det arbeidet han som politibetjent i Budapest.
I en alder av 21 år tok Tuka doktorgraden i jus. Han var den første i sitt kull som tok både doktorgrad i jus og doktorgrad i statsvitenskap.
Tidlig virke
[rediger | rediger kilde]Vojtech Tuka var jusprofessor i Bratislava siden 1907, og var medlem av det katolske og nasjonalistiske slovakiske folkepartiet (HSĽS) fra 1922. Han var en selverklært beundrer av Benito Mussolini: I 1920-årene beundret Tuka den italienske fascismen.[7]
Han var sjefredaktør for Det slovakiske folkepartis organ, avisen Slovak («Slovaken»), og ledet dens troppsorganisasjon Rodobrana (Patriotisk forsvar), etablert med oppgave å opprettholde orden under HSĽS-samlinger.[8]
Fengsel for landsforræderi
[rediger | rediger kilde]I 1928 ble han arrestert og i 1929 dømt til femten års fengsel for statsfiendtlig virksomhet mot tsjekkoslovakiske myndigheter, etter å ha vært hovedpersonen i organiseringen av et forsøk på løsrivelse av Slovakia fra Praha:[9] I nyttårsutgaven av avisen Slovák hadde han publisert en lang artikkel der han offentliggjorde en hemmelig klausul, hvis eksistens aldri ble bevist, fra Martin-erklæringen, dokumentet som det slovakiske folk brukte til å manifestere seg for den tsjekkoslovakiske staten. I henhold til denne klausulen skulle representantene for Slovakia og Tsjekkia innen ti år etter erklæringen reforhandle unionen og statsformen. Unnlatelse av reforhandling ville ifølge Tuka ha ført til at den tsjekkoslovakiske staten var illegitim i Slovakia.
Tuka satt fengslet for landsforræderi 1929-1937.[10] Han mistet sin stilling som professor i juss ved Universitetet i Bratislava.
Statsminister i Republikken Slovakia
[rediger | rediger kilde]Fra 26. oktober 1939 til 1944 var han statsminister og utenriksminister i Republikken Slovakia. Dette landet var lydhør overfor Nazityskland, og i mange ting et lydrike. Tuka overtok som statsminister da Jozef Tiso ble president, de to var rivaler.
Tukas støttespillere var særlig i Hlinkagarden, mens Tiso hadde bredere folkelig støtte.[11][12] Vojtech Tuka, sammen med kommandanten for Hlinka-garden og innenriksminister Alexander Mach, representerte den mest inderlig ekstremistiske fløyen i styringsapparatet, og stod ideologisk nær den tyske nasjonalsosialismen.[13]
Jødeforfølgelsene
[rediger | rediger kilde]Vojtech Tuka, som var en frontfigur i det slovakiske folkepartis mest radikale fløy,[14] ivret for å deportere de slovakiske jøder til Nazitysklands Generalguvernementet.[15] Heinrich Himmler hadde sammen med Joachim von Ribbentrop 20. oktober 1941 et møte med Jozef Tiso, Tuka og Alexander Mach. De slovakiske lederne fikk der tilbud om å deportere landets jøder til et særskilt avsatt område i Generalguvernementet. Dette forslaget ble svært godt mottatt i den slovakiske delegasjonen.[16] Fra mars 1942 ble over 50 000 jøder deportert og slovakiske myndigheter betalte 500 mark per person til Tyskland til dekning av transportkostnadene. Det gikk rykter i Slovakia om at de deporterte ikke kom levende tilbake og deportasjonene var upopulære i befolkningen.[17] Tuka var trolig klar over at jødene ble sendt til Polen for bli drept, ikke for å arbeide.[18]
Høsten 1944 brøt det ut opprør i Slovakia og Vojtech Tuka trakk seg som regjeringssjef.[19]
Krigens siste fase, Tulkas henrettelse
[rediger | rediger kilde]Etter hvert som sovjetiske og tsjekkoslovakiske tropper rykket lenger og lenger frem fra Øst-Slovakia mot Bratislava, flyktet den alvorlig syke og immobile Tuka til Vest-Østerrike sammen med omsorgspersonene sine, sin personlige lege og kona Božena Tuková. Etter Det tredje rikes kapitulasjon ble han tatt til fange der av de allierte. De overleverte ham til tsjekkoslovakisk myndighet for rettergang. Rettssaken førte til at han han dømt til døden for høyforræderi den 14. august 1946.[20] Dommen ble fullbyrdet ved henging 20. august 1946 i Bratislava.[10][21][22][23]
Sveitsisk bankkonto
[rediger | rediger kilde]Den 21. juli 1997, etter to år med lobbyvirksomhet, overtalte slovakiske jødiske ledere det tsjekkiske kabinett til å returnere eiendom som tilhørte slovakiske ofre for Holocaust.[24] Den måneden publiserte den sveitsiske bankforening en liste over sveitsiske bankkontoinnehavere fra andre verdenskrig med inaktive kontoer. Listen inkluderte navnet Vojtech Tuka, ifølge Simon Wiesenthal, som oppfordret til at Tukas konto skulle overføres til det sveitsiske fondet for ofre for nazistene.[25]
František Alexander, administrerende styreleder i Slovakias sentralforening for jødiske religiøse samfunn, fortalte The Slovak Spectator at midlene fra kontoen burde fordeles av et internasjonalt justisråd. Jozef Weiss, leder av foreningens byrå, sa at foreningen ikke mente den hadde juridisk eller moralsk rett til å ta penger fra Tukas privatkonto for å betale tilbake en urett begått av den slovakiske regjering. Weiss foreslo at pengene i stedet burde brukes til å betale for vedlikeholdet av gravene til slovakiske soldater som døde forgjeves i kamp sammen med nazistene mot de sovjetiske styrkene på østfronten.[24]
Ivan Kamenec, en slovakisk krigshistoriker, sa at Tukas mange stillinger «alle var svært godt betalte»; embetene som utenriksminister og sentralkomitémedlem i HSĽS betalte begge over 10.000 slovakiske kroner i måneden, sa han. Selv om Kamenec nektet å spekulere i størrelsen på Tukas sovende konto, bemerket han at Tukas levebehov var beskjedne.[24]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000364, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Kunstarkivet, abART person-ID 61509, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Autorités BnF, BNF-ID 102940350[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Vojtěch Tuka, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tuka-vojtech[Hentet fra Wikidata]
- ↑ University of Pécs Almanac, University of Pécs Almanac ID 45, besøkt 16. april 2025[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Ján E. Bor: Vojtech Tuka: úvod do života a diela. Kompas, Martin 1940, s.39.
- ↑ James Mace Ward: Priest, Politician, Collaborator: Jozef Tiso and the Making of Fascist Slovakia, Cornell University Press, 2013
- ↑ Borut Klabjan: «Conciliare la concezione totalitaria con le tradizioni cattoliche della Nazione. II partito popolare e il movimento fascista in Slovacchia». I: Catholicism and Fascism in Europe 1918-1945, red. Jan Nelis, Anne Morelli, Danny Praet, 2015, Georg Olms Verlag.
- ↑ Marco Fraquelli: Altri duci. I fascismi europei tra le due guerre, 2014, Mursia, Milano
- 1 2 Gyldendals nye konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1948. s. 4353.
- ↑ Schreiber, Rene (2017): Die slowakische Volkspartei (SLS/HSLS): 1906-1945. BoD
- ↑ Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite.
- ↑ Michele Rallo: L'epoca delle rivoluzioni nazionali in Europa (1919-1945), vol. I, Austria-Cecoslovacchia-Ungheria.., 1987, Settimo Sigillo
- ↑ Witt, Sabine (2015). Nationalistische Intellektuelle in der Slowakei 1918-1945. Walter de Gruyter.
- ↑ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
- ↑ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
- ↑ Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen.
- ↑ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010.
- ↑ Århundrets krønike. [Oslo]: Cappelen. 1988. ISBN 8202091683.
- ↑ Sarpsborg Arbeiderblad, 21. august 1946, side 1.
- ↑ Kirschbaum, S. J. (2013). Historical dictionary of Slovakia. Scarecrow Press.
- ↑ Gyldendals ett-binds leksikon. Oslo: Gyldendal. 1958.
- ↑ Laughland, J. (2008). A history of political trials: From Charles I to Saddam Hussein (Vol. 7). Peter Lang.
- 1 2 3 Borský, Daniel (14. august 1997). «Jewish leaders decide not to pursue Tuka's Swiss stash». The Slovak Spectator. Bratislava, Slovakia: The Rock.
- ↑ «Jews angry Swiss bank list includes possible Nazis». Bangor Daily News. 109 (34). Bangor, Maine: Bangor Publishing. Associated Press. 25. juli 1997. s. A6.
