Mittelbau Dora

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

 ?

Kart over Mittelbau-Dora

Koordinater: 53°32′7″N 10°44′54″Ø Mittelbau-Dora (også Dora-Mittelbau og Nordhausen-Dora) var en tysk nazistisk konsentrasjonsleir i nærheten Nordhausen i Thüringen i Tyskland. Den ble etablert på slutten av sommeren 1943 som en underleier av Buchenwald konsentrasjonsleir som forsynte arbeidskraft til å utvide de nærliggende tunneler i Kohnstein og i industrien som bygde V-2-raketten og V-1, den flyvende bombe. I løpet av sommeren 1944 ble Mittelbau en selvstendig konsentrasjonsleir med mange egne underleire. I 1945 ble de fleste av de overlevende fangene evakuert av SS. Den 11. april 1945 befridde amerikanske tropper de gjenværende fangene. Rundt én av tre av de omtrent 60 000 fangene som ble sendt til Mittelbau overlevde ikke.

I dag er er det reist et minnesmerke på stedet og det også blitt bygget et museum.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tidlig på sommeren1943 begynte masseproduksjon av A4 senere bedre kjent som V-2, (V står for Vergeltung eller gjengjeldelse), en ballistisk rakett på som ble bygget ved Heeresanstalt Peenemunde på den baltiske øya Usedom, så vel som på Raxwerke i Wiener Neustadt, Østerrike og på Zeppeliner-fabrikken i Friedrichshafen ved Bodensjøen.[1] Den 18. august 1943 angrep Royal Air Force Peenemünde («Operasjon Hydra») og forårsaket alvorlig skade på fasilitetene og gjorde slutt på bygging av V-2'er. Andre luftangrep hadde skadet de to andre områdene i juni og august. Som et resultat måtte Nazi-ledelsen fremskynde sine planer om å flytte de militære anlegg til områder som var mindre truet av allierte bombefly.[1] Den 22. august 1943 beordret Adolf Hitler SS-leder Heinrich Himmler til å bruke fanger fra konsentrasjonsleirene som arbeidere i den fremtidige produksjon av rakettene .[2] Et av de steder som ble valgt var fjellet kjent som Kohnstein, i nærheten Nordhausen i Thüringen. Siden 1936 hadde  Wirtschaftliche Forschungsgesellschaft bygget et underjordisk drivstoffdepot for Wehrmacht der, og på slutten av sommeren 1943 var dette nesten ferdig.[1] bygget.

Etablering[rediger | rediger kilde]

Bare ti dager etter raidet mot Peenemünde den 28. august 1943 kom de første 107 innsatte fra Buchenwald med sine SS-vakter tIl Kohnstein. Det offisielle navnet på den nye underleieren av Buchenwald var Arbeitslager Dora.[3] En annen leir med 1 223 Buchenwaldfanger fulgte den 2. september og arbeidere fra Peenemünde kom i midten av oktober.[4][5]. I løpet av de neste månedene kom mange nye fanger til området i nesten daglige transporter fra Buchenwald. I slutten av september hadde antall arbeidere steget til over 3 000 og i slutten av oktober til 6 800. Ved juletider 1943 til mer enn 10 500. Siden det i utgangspunktet ikke var noen brakker ble fangene plassert inne i tunneler - i spesielt angitte Schlafstollen med fire køyer stablet over hverandre.[3]

Det var ingen sanitæranlegg bortsett fra fat som fungerte som latriner. Innsatte (de fleste av dem fra Sovjetunionen, Polen eller Frankrike) døde av sult, tørste, kulde og overarbeid. I løpet av de første månedene bestod det meste av arbeidet tung transport og tungt arbeide. Først i januar 1944, da produksjonen av A4/V-2 begynte kunne de første fangene flytte til den nye bakkeleieren over bakken. Mange hadde før det kun fått sove i de underjordiske tunnelene.[3]

I disse første måneder, fra oktober 1943  til mars 1944 kom tilsammen 17 500 slavearbeidere, nesten 2 900 døde på Dora. En annen gruppe på 3 000 som var meget syke eller nærmest døende ble sendt til Lublin-Majdanek og Bergen-Belsen konsentrasjonsleire. Få av dem overlevde.[3] På slutten av 1943 hadde Doras arbeidskvadroner den høyeste dødelighet i hele systemet av konsentrasjonsleire.[6]:768 På slutten av 1943 hadde produksjon startet og den 10. desember besøkte Albert Speer og hans stab tunnelene og observere de forferdelige forhold, og fant området strødd med lik. Noen medlemmer av Speers stab var så sjokkert over det de så at de måtte ta noen dager ekstra permisjon. En uke senere skrev Speer til Kammler, gratulerte ham med hans suksess «i å omforme installasjonen (…) fra rå tilstand for to måneder siden til en fabrikk uten sidestykke i Europa og som er uovertruffen, selv samnenliknet mot amerikanske standarder. Jeg benytte anledningen til å uttrykke min takknemlighet for dette er virkelig en unik prestasjon».[6]:623

Drift[rediger | rediger kilde]

Den 1. januar 1944 leverte Mittelwerk sine første tre raketter, alle led av alvorlige produksjonsmangler.[6]:623 SS så på de fangene som hadde utvidet tunnelene i løpet av høsten og vinteren 1943/44 som ubrukelig i selve produksjonen, fordi de enten var for svekket eller ikke var kvalifisert for arbeid på samlebåndet. Som et resultat ble nye fangene hentet inn fra andre konsentrasjonsleire. Fra mars 1944 ble andre flyttet til nyopprettede underleire i området rundt Nordhausen hvor de ble satt til å grave nye tunneler eller arbeide på byggeplasser over bakken.[7]

I slutten av januar hadde 56 raketter blitt produsert. I mai var den månedlige produksjonen 400 enheter. Det var fortsatt feil i flere, noe som resulterte i eksplosjoner på startrampen eller i luften. Produksjonen var fortsatt langt under målet på 1 000 enheter per måned.[6]:623 Wernher von Braun besøkte Nordhausen den 25. januar 1944 og igjen den 6. mai 1944,[4] da han møtte Walter Dornberger, Arthur Rudolph og Albin Sawatzki for å diskutere behovet for å slavebinde annen gruppe på 1 800 dyktige franske arbeidere.[5] Fangene ble utsatt for ekstrem grusomhet. Som et resultat, ble de ofte påført skader, inkludert permanent bevisst invalidisering eller drept. Daglig rutine var utsulting, tortur og summariske henrettelser.[8]

Fra våren/sommeren 1944 ble leiren sentrum for en leir med sine egne underleire. Opprinnelig, var disse fortsatt var en del av Buchenwald systemet. Med etableringen av Jägerstab (Fighter Ansatte), ledet av Speer, som et organ for å føre tilsyn med øket jagerflyproduksjon og flytting av militær produksjon til under bakken, anlegg for produksjon av kampfly for Junkersselskapet ble opprettet rundt Nordhausen, sammen med nødvendig infrastruktur. I tillegg, etter etableringen av Geilenbergstab (oppkalt etter Edmund Geilenberg), over sommeren 1944 stod for mer byggingen under bakken for den tyske petroleumsindustrien. Etterspørselen etter arbeidstakere for disse prosjektene ble tilfredsstillet med fanger fra konsentrasjonsleirene, men også med utenlandske tvangsarbeiderne, krigsfanger og tvangsutskrevne tyskere.[9]

Den 8. september 1944 ble den første V-2 bygget på Mittelbau sendt mot London. Den måneden nådde produksjon en topp på 600 enheter, et tempo som ble holdt fram til februar 1945.[6]:624

Foruten den viktigste leiren, Dora som huset 15 000 fanger var de viktigste underleirene Lager Ellrich (etablert 2. mai 1944, i snitt rundt 8 000 fanger), Lager Harzungen (1. april 1944, 4 000 fanger), Lager Rottleberode (13. mars 1944, med 1 000 fanger) og SS enhetene III og IV (totalt rundt 3 000 fanger, fordelt på flere små leire langs en nylig bygget jernbane mellom Nordhausen og Herzberg am Harz. Flere underleire ble bygget i og Mittelbau og ble offisielt uavhengige. Våren 1945 var antall innsatte totalt over 40 000 i rundt 40 leire.[9]

Fangene kom fra nesten alle land i Europa, mange av dem hadde blitt arrestert av politiske grunner. Etter mai 1944 ble også jøder sendt til Mittelbau. Med oppløsningen av den såkalte Zigeuner-Familienlager (sigøyner familielier) i Auschwitz-Birkenau, transporterte SS mange av Rom-folket og sigøynere til Mittelbau mellom april og august 1944.[9] SS administrasjon skilte Mittelbau-Dora fra Buchenwald i slutten av september 1944, og Dora ble til Konzentrationslager Mittelbau. I realiteten, den nye leiren ble offisielt tatt i bruk 1. november 1944 med 32 471 fanger.[5]

Men innen den tid var nedtrappingen av Mittelbau-Dora allerede begynt. Med de overbefolkede underleire og kaldere værforhold forverret situasjonen seg i alle leire og dødeligheten økte betydelig. Etter en topp i mars 1944  på 750, hadde dette sunket til 100 til 150 per måned i løpet av sommeren. Fra november økte det og I desember 1944 var det offisielle tallet 570, hvorav 500 døde på Lager Ellrich. På slutten av året begynte SS å evakuere de innsatte i Auschwitz og Gross-Rosen før den fremrykkende Røde Armé kom frem. Mange av dem ble fraktet til Mittelbau. I mars 1945 ankom opp til 16 000 fanger - inkludert kvinner og barn. Selv om mange døde i transitt økte dette antallet av jøder i Mittelbau. De som overlevde var ofte svært svake eller syke. Dødstallet steg. Mellom januar og tidlig i april 1945 døde rundt 6 000 innsatte, rundt 3 000 av dem på Boelcke-Kaserne (tidligere brakker) i Nordhausen som hadde vært brukt av SS etter januar 1945 som den viktigste Sterbelager (leir for døende) i Mittelbau-systemet.[10] Også fra januar til april 1945 ble minst 1 700 V-2 og over 6 000 V-1 bygget.[11] Sammen med de innsatte fra Auschwitz kom flere hundre SS-vakter som sluttet seg til de ansatte på Mittelbau, inkludert Richard Baer, som etterfulgte Otto Förschner som øverstkommanderende i Mittelbau 1. februar 1945. Baer erstattet seniorpersonellet med folk fra Auschwitz. Franz Hössler ble kommandant på Häftlinglager Dora. Eduard Wirths ble den nye Standortarzt. Maks Sell ble leder av Arbeitseinsatz-Dienststelle som koordinerte bruk av tvangsarbeid. Hans Schurz ble leder av Politische Abteilung (de lokale Gestapo - kontor).[12]

I sum, rundt 60 000 fanger hadde gått gjennom Mittelbau leiren mellom august 1943 og mars 1945. Nøyaktig antall drepte er umulig å fastslå. SS-arkiver oppgir rundt 12 000 døde. I tillegg er et ukjent antall uregistrerte fanger døde eller ble drept i leirene. Rundt 5 000 syke og døende ble sendt til Lublin og Bergen-Belsen i begynnelsen av 1944 og i mars 1945.[13]

Av de som er drept ble rundt 350 ble hengt (inkludert 200 for sabotasje).[14] frekvensen av henrettelser akselererte særlig etter at personell fra Auschwitz kom: i februar og mars 1945, hengte SS på noen dager 30, ved en anledning, så mange som 50 fanger på en enkelt dag.[11] Den 3. og 4. april 1945 ble Nordhausen angrepet i to bølger av flere hundre Lancasters og De Havilland DH 98 Mosquitos. Rundt 75% av byen ble ødelagt, den middelalderske gamlebyen ble spesielt hardt rammet. Av over 40 000 innbyggere døde omtrent 8 800 mennesker, 20 000 mistet sine hjem. Blant de døde var også en estimert ca 1 300-1 500 i Mittelbau-fanger, som var innesperret i Boelcke-Kaserne på den tiden.[5][15][16][17]

Norske fanger[rediger | rediger kilde]

Auschwitz ble forlatt i januar 1945 på grunn av sovjetisk fremrykning og fangene sendt vestover, blant annet til Dora, til fots («dødsmarsjen») og med tog. Blant de norske fangene i Dora var Herman Sachnowitz. Han overlevde og fortalte om sine opplevelser i Det angår også deg før han døde. Sachnowitz var vitne til at mange lik, som hvert veide bare 35–40 kg, ble brent utenfor leiren i store bål eller sendt til krematoriet i Buchenwald. Conrad Caplan fra Narvik overlevde også Auschwitz, men døde i Dora.[18] Isidor Rubinstein ble drept ved evakuering fra Dora i slutten av mars, mens Moritz Nachtstern rømte fra evakueringstransporten og overlevde.[19]

Evakuering[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av april 1945, etter hvert som amerikanske soldater avanserte fram mot Harz, bestemte SS seg for å evakuere de fleste av Mittelbau-leirene. I stor hast og med stor brutalitet ble de Innsatte tvunget til å gå ombord i godsvogner. Flere tog, hvert med tusenvis av fanger forlot området den 6. april for Bergen-Belsen, Sachsenhausen og Ravensbrück. Andre ble tvunget til å gå gjennom Harz hills mot nordøst. De som ikke klarte disse dødsmarsjer ble summarisk skutt av vaktene.[20]

Den verste grusomhet, fant sted i Gardelegen, kjent som Gardelegen-massakren. Mer enn 1 000 fanger fra Mittelbau og Neuengamme underleier ble myrdet i en låve som ble satt i brann. De som ikke ble brent i levende ble skutt av SS, Wehrmacht og menn fra Volkssturm.[20]

Totalt sett, selv om ingen pålitelig statistikk på dødsfall i disse transporterer eksisterer, er det estimert at antallet av fanger som ble drept dreier seg om 8 000.[20]

Frigjøring[rediger | rediger kilde]

Da de fleste av leirene til Mittelbau-systemet var helt evakuert, var  det ikke mange innsatte igjen for å bli befridd av de Allierte. Bare noen små underleire, som for det meste inneholdt italienske krigsfanger, ble ikke evakuert. SS etterlot også flere hundre syke fanger på Dora og i Boelcke-Kaserne. De ble frigjort da amerikanske tropper nådde Nordhausen den 11. april 1945. Da var det  også rundt 1 300 døde fanger i brakkene.[13][21]

Krigsreportere tok bilder og laget film av døde og døende fanger på Dora. Som dokumentasjon av nazistenes overgrep i Bergen-Belsen, ble disse publisert over hele verden og ble noen av de mest kjente vitnesbyrd om nazistenes forbrytelser.[21]

De innsatte som overlevde transporter ble befridd i midten av april i Bergen-Belsen eller i andre leire. Noen, derimot, forble i leirene til begynnelsen av mai og ble frigjort i Mecklenburg eller Østerrike.[21]

I sum, selv konservative estimater ikke omfatter antall personer som overlevde og sendt til Mittelbau-Dora er antallet over 20 000. Dermed er det rundt én av tre som satt her som ikke overlevde.[13]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Bergen-Belsen[rediger | rediger kilde]

Transporten fra Mittelbau kom til Bergen-Belsen mellom 8. og 11. april 1945. Flere tusen menn ble plassert i såkalte Kasernenlager rundt 2 kilometer nord for hovedleieren som allerede var overfylt med fanger. Av de ca 15 000 fanger fra Mittelbau, var omtrent halvparten fra Sovjetunionen og Polen. Selv om de ikke var i god helse, var disse fangene mye sunnere enn de fleste av fangene i Belsens viktigste leir. Da den britiske hæren frigjorde Belsen den 15. april, slo mange av de innsatte sine tidligere voktere i Mittelbau. Rundt 170 av disse «Kapoer» ble drept den dagen.[22]:62

Belsen rettssaken[rediger | rediger kilde]

Noen av SS-folkene som hadde kommet fra Auschwitz med evakueringstoget dro videre til Bergen-Belsen da Mitelbau ble evakuert. Et par av dem, blant annet Franz Hössler, ble tiltalt av de britiske militære myndigheter i Belsen-rettssaken i Lüneburg i september 1945. Imidlertid gikk anklagene ved denne rettssaken bare på forbrytelser begått enten i Auschwitz i eller Bergen-Belsen, ikke i Mittelbau. Hössler var blant dem som ble funnet skyldig og henrettet den 13. desember 1945.

Dora rettssaken[rediger | rediger kilde]

Som følge av en oppgave juni 1945 om forholdene i Dora, i saken «United States of America versus Arthur Kurt Andrae et al.»[23] Rettssaken startet 7. august 1947 i Dachau interneringsleir mot 19 anklagede.[24]

Domstolen dømte 15 Dora SS-vakter og Kapos (en av dem ble henrettet), fire tiltalte ble frifunnet. Rettssaken tok også opp spørsmålet om ansvar for ingeniører og forskere[25] — Tidligere Generaldirektor av Mittelwerk Georg Rickhey ble frikjent.[14] Arthur Rudolph (rekruttert i 1945 under Operation Paperclips og senere forvist fra USA i 1984) ble ikke engang tiltalt. En tilsvarende retssak ble også holdt 1959–1961 i Essen.[5]

Fortsatt forskning[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter å ha tatt kontroll over området, begynte amerikanske spesialister å inspisere raketter og beslaglagt materiale, deler og dokumenter. De fikk senere selskap av av britiske eksperter. Til slutt tok russerne  over.[26]

Bortsett fra Rickhey, Rudolph og von Braun ble flere dusin tidligere Mittelwerk-ingeniører og forskere raskt ansatt av den amerikanske regjeringen. De første bygget rakettvåpen eller jetfly, og de fleste gikk videre og ble med i det amerikanske romfartsprogrammet. Russerne ansatte også noen av ingeniørerne.[26]

I likhet med rakettingeniørene fikk mange byggingsingeniører fra Mittelwerk lov å fortsette sine stillinger. Svært få ble tiltalt i forbindelse med deres rolle i nazistenes slavearbeids-program.[26]

DP-camp[rediger | rediger kilde]

Etter frigjøringen overtok de amerikanske styrkene UNCHR Dora og Harzungen leirene som innkvartering for Displaced Persons  (DPs). I midten av mai 1945 var det rundt 14 000 mennesker i Dora, flere hundre frigjorte fanger fra konsentrasjonsleirene og mange krigsfanger, så vel som utenlandske sivile tvangsarbeidere. Repartiation var ganske rask for de fra Vest-Europa, men mange fra Øst-Europa måtte vente måneder før de kunne returnere hjem. I begynnelsen av juli gikk Thüringen over fra amerikansk til sovjetisk kontroll. Den Røde Hær brukte nå Dora som en transittleir for tidligere polske og sovjetiske slavearbeidere. De sovjetiske myndighetene behandlet sine borgere som var blitt tvunget til å arbeide for tyskerne med mistenksomhet, beskyldte dem for å samarbeide med fienden. Disse ble utsatt for debrifing av sovjetisk hemmelig tjeneste, og noen av dem ble fengslet igjen, og sendt til Gulag.[27]

Karanteneleier[rediger | rediger kilde]

Så snart de siste tvangsarbeiderne hadde forlatt Dora-leiren ble den brukt fra desember 1945 av tyske myndigheter som karantene for tyskerne utvist fra Tsjekkoslovakia. De ble deretter fordelt mellom ulike kommuner i Nord-Thüringen. Antall utviste fra den leiren var i gjennomsnitt om lag 5 000. Leiren ble oppløst i juli 1946.[28]

Riving[rediger | rediger kilde]

Byen Nordhausen fikk revet brakkene i Dora og gjenreist de på andre steder i distriktet som beredskapsbolig for bostedsløse. I leiren er krematoriet, brannstasjonen og leierfengslet blitt stående. Naturen har tatt tilbake leirområdet. Russerne fortsatte en kort tid å bruke deler av tunnelen for produksjon av raketter. I 1947 ble innganger og noen av de innvendige delene sprengt i samsvar med de Alliertes avtale om å ødelegge militære anlegg i Tyskland.[29]

På samme måte som det som skjedde med Dora, så snart de fleste av underleirene var demontert ble trevirke brukt til oppvarming eller bygging av nytt. De lokale myndigheter besluttet i 1952 å rive Dora-leiren. Det ble møtt med protester fra tidligere fanger.[29]

Minnesmerke[rediger | rediger kilde]

Deler av bomber og raketter ligger fortsatt forkullet de underjordiske korridorene (2012)
Rustne V-2-rakettemotor i det underjordiske anlegg av leieren (2012)

Den tyske demokratiske republikk (DDR)[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1950-tallet var de fleste av sporene av den sentrale Dora-leiren forsvunnet. Mens fengslet ble revet, begynte noen folk fra Nordhausen å gjøre området rundt krematoriet til et minnesmerke og gravsted. I 1964 opprettet det lokale distriktetes SED Mahn - Gedenkstätte und Dora og fikk en skulptur av kunstneren Jürgen von Woyski reist foran krematoriet. I 1966 ble en permanent utstilling åpnet inne i bygningen under tittelen Die Blutspur führt nach Bonn («Blodsporene fører til Bonn»), noe som tyder på en historisk kontinuitet mellom nazistenes konsentrasjonsleir og regjeringen i Vest-Tyskland.[30]

I kontrast til Buchenwald, Sachsenhausen og Ravensbrück løftet den kommunistiske regjeringen i GDR aldri Dora til status som Nationale Mahn - Gedenkstätte und (nasjonalt minnesmerke). Fra begynnelsen av 1970-tallet har de lokale myndighetene latt stedet stå med sporene i bakken som en Ehrenplatz der Nationen med en scene, flaggstenger og en evig flamme. I 1988 ble det gjort forsøk på å få tilgang til en av tunnelene inne Kohnstein, men den ble forlatt på grunn av mangel på midler.[30]

Forent Tyskland[rediger | rediger kilde]

Etter gjenforeningen ble minnesmerket redesignet. Tunnelsystemet ble gjenåpnet og har vært tilgjengelig for besøkende siden 1995. Fra 2000 driver Stiftung Gedenkstätten Buchenwald und Mittelbau-Dora et minnesmerke, som er finansiert av Thüringer og den føderale regjeringen. GDR-tidens memorial installasjoner ble bevart intakt som en dokumentasjon på den måten det kommunistiske regimet behandlet Nazi-fortiden. En ny permanent utstilling ble åpnet i et nytt museumsbygg i 2006. Noen arbeider har også vært gjort i de største underleirene, Lager Ellrich-Juliushütte som var blitt kuttet i to ved delingen av Tyskland.[31]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Der Beginn: Die Verlagerung der Raketenproduktion von Peenemünde in den J Kohnstein (German)».
  2. ^ Collier, Basil (1976) [1964]
  3. ^ a b c d ««Lebendig begraben»: Dora im Herbst 1943(German)»
  4. ^ a b Neufeld, Michael J. (1995)
  5. ^ a b c d e Béon, Yves (1997)
  6. ^ a b c d e Tooze, Adam (2006)
  7. ^ «Frühjahr 1944: Schrittweiser Umzug in das Barackenlager(German)»
  8. ^ Frasier, FJ; Webb, Chris; Lisciotto, Carmelo (2007)
  9. ^ a b c «Sommer 1944: Die Herausbildung des KZ-Komplexes Mittelbau-Dora (German)»
  10. ^ «Winter 1944/45: Beginnende Auflösung (German)».
  11. ^ a b Wagner, Jens-Christian (20 January 2005)
  12. ^ Wagner, Jens-Christian (20 January 2005).
  13. ^ a b c «Bilanz des Schreckens (German)».
  14. ^ a b Hunt, Linda (1991)
  15. ^ «Campaign Diary»
  16. ^ Müller, Thomas (3 April 2013)
  17. ^ Carstens, Peter (15 February 2015).
  18. ^ Sachnowitz, Herman og Arnold Jacoby (1976). Det angår også deg. Oslo: Cappelen. ISBN 8252505449. 
  19. ^ Mendelsohn, Oskar (1987b). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. 2. Oslo: Universitetsforl. s. 181. ISBN 8200025241. 
  20. ^ a b c «Räumung (German)»
  21. ^ a b c «Befreiung (German)»
  22. ^ Knoch, Habbo (ed) (2010)
  23. ^ "United States of America v.
  24. ^ «A Booklet with a Brief History of the «Dora» – Nordhausen Labor-Concentration Camps and Information on the Nordhausen War Crimes Case of the United States of America versus Arthur Kurt Andrae et al.»
  25. ^ Franklin, Thomas (1987)
  26. ^ a b c «Prozesse und Karrieren (German)»
  27. ^ «Dp-Camp und Repatriierungslager (German)»
  28. ^ «Umsiedlerlager (German)»
  29. ^ a b «Das Verschwinden der Lager (German)»
  30. ^ a b «Die Gedenkstätte zur Zeit der DDR (German)»
  31. ^ «Nach 1989 (German)»