Landssvikanordningen
Landssvikanordningen er en anordning som første gang er omtalt i Nygaardsvold-regjeringens protokoll for 15. desember 1944.[1]
Straffelovens bestemmelser om landssvik, §§ 86 og 98, omhandlet særlig grovt forræderi og viste ikke til en persons partimedlemskap.
Statsråd Wold refererte en rekke provisoriske anordninger som tidligere var omsendt. Følgende anordninger og resolusjoner tiltrådtes: (pkt 12-17)
Utvidelse av vitneplikten, straff for handling i krigstid, landssvikanordningen, opprydning i kommunal tjeneste, opprydning i statstjenesten, tilkallelse av sekretær Erling Anger. Beslutning: Regjeringen enig.
Statsråd 
Omfang[rediger | rediger kilde]
Hjemmefronten fikk gjennomslag for sitt krav om kollektivt straffeansvar for alle medlemmer av Nasjonal Samling. Professor Johs Andenæs behandlet landssvikanordningens § 25 («erstatningsparagrafen») i sin innberetning til Stortinget: «Hovedfeilen ved argumentasjonen er at den taler om NS-medlemmene som en enhet, i stedet for å se på det enkelte medlems forhold til skaden. Den forutsetter derfor det den skulle bevise, nemlig at medlemmene er solidarisk ansvarlige.»[2]
I Danmarks og andre lands rettsoppgjør ble den enkeltes handlinger ble vurdert uavhengig av partimedlemskap.[3] I Norge ble rundt to prosent av befolkningen straffet i rettsoppgjøret, et høyere tall enn for andre okkuperte land som Danmark. Seks måneder etter frigjøringen holdt riksadvokat Sven Arntzen en radiotale om problemet: «Og når den store mengde mennesker det her gjelder, har fått sin straff og sonet den, må vi gjenoppta dem i samfunnet, gi dem arbeidsmuligheter og levelige vilkår. Vi kan ikke la så mange mennesker bli gående som en ulykkelig, misfornøyd, samfunnsfiendtlig befolkningsgruppe.»[4]
Grunnlovsmessige forhold[rediger | rediger kilde]
Professor Jon Skeie rettet kritikk mot eksil-regjeringens anordning og påpekte at den var lovstridig etter Grunnlovens § 97: «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft». Dessuten må en lov være kunngjort for å være gyldig. Det var ikke tilfellet her.[5]
Det såkalte «årsakskravet», som ikke er lovfestet, ble ikke alltid lagt til grunn ved bedømmelse om erstatning.[6]
Loven innførte en ny statsmakt, Erstatningsdirektoratet, med politi- og påtalemyndighet og inngripende beføyelser i innbyggernes rettssfære i årene 1945-52.[trenger referanse] Professor Skeie reagerte spesielt på det som ble kalt «tillitstap» som medførte
- tap av stemmerett i offentlige anliggender.
- tap av offentlig tjeneste og adgang til å oppnå slik stilling.
- tap av rett til å inneha stilling eller drive erverv betinget av offentlig autorisasjon eller godkjenning.
- tap av rett til å drive annen selvstendig ervervsvirksomhet av slik art som bestemt i dommen.
- tap av ledende stilling eller lønt eller ulønt tillitsverv i selskaper, stiftelser eller sammenslutninger, og rett til å oppnå slik stilling.
- tap av adgang til å eie og erverve: a) fast eiendom, b) slik rettighet i fast eiendom som det etter gjeldende lovgivning trenges konsesjon til å erverve, c) norsk registreringspliktig skip, d) aksjer eller andre andeler i norsk ervervsdrivende selskaper eller sammenslutninger.
Skeie mente at de provisoriske anordninger gikk utover Grunnlovens rimelige rammer, og at det ikke trengtes en egen landssviklov når eksisterende straffelov ville vært tilstrekkelig til et fullverdig rettsoppgjør. Han skrev: «Dersom en mann blir kjent skyldig i landssvik etter anordningen, er han dermed gjort æreløs for resten av livet; han blir fradømt det vesentligste av sine midler, utelukket fra retten til selvstendig erverv og adgangen til arbeid i andres tjeneste. Det er unektelig en hard ordning at han ikke skal ha adgang for å få dommen prøvd av høyere rett. Vi har aldri i vår historie hatt en sådan rettsløshet.»[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Provisorisk anordning av 3. aug. 1945 om endring i landssvikanordningen av 15. des. 1944, Stortinget 1945/1946
- ^ Albert Wiesener: Seierherrenes justis (s. 95), Oslo 1964
- ^ Aage Georg Sivertsen (2020). 9. april 1940. Fønix. s. 157. ISBN 9788283870220.
- ^ Kristian Walberg Olstad. «Tidligere NS-ordfører gjenvalgt i Lom etter krigen (Masteroppgave)». Universitetet i Oslo. s. 70–71. Teksten « https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45158/Tidligere-NS-ordfrer-gjenvalgt-i-Lom-etter-krigen.pdf» ignoreres (hjelp);
- ^ Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 (s. 158), Kagge forlag, ISBN 978-82-489-1598-0
- ^ Høyesterett v. Stang, Larssen, Næss, Schjelderup, Evensen, Klæstad, Grette og Bonnevie. «NS-dommen». 1945: 58. «Det kan ikke være nødvendig for å konstatere hans erstatningsansvar, at det kan påvises en årsakssammenheng mellom hans medlemskap og hver enkelt skadegjørende handling, hver enkelt skade som partiet har bevirket eller medvirket til»
- ^ Jon Skeie (1945). Landssvik. Oslo: Olaf Norli. s. 18.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Solem, Erik (1945): Landssvikanordning, Provisorisk anordning av 15. desember 1944 med tillegg, Oslo: Johan Grundt Tanum (ebok hos Nasjonalbiblioteket)
- «Stortinget og rettsoppgjøret», artikkel fra Norgeshistorie.no
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- «Avskrift: To landssvikdommer fra rettsoppgjøret etter 1945», Bergen, Arkivverket. Riksarkivet og statsarkivene