Hopp til innhold

Ernst Kaltenbrunner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernst Kaltenbrunner
Født4. okt. 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ried im Innkreis (Østerrike-Ungarn)
Død16. okt. 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (43 år)
Nürnberg fengsel[5]
Hengning
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, offiser, Medarbeider i gestapo Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Riksdagen (1933-1945)
  • president i Interpol (1943–1945)
  • Chef der Sicherheitspolizei und des SD (1943–1945) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.juris (1926)
Utdannet vedKarl-Franzens-Universität Graz
Khevenhüller Gymnasium Linz (1913–1921)
Staats-Realschule
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1930–)
NasjonalitetØsterrike
Nazi-Tyskland
GravlagtWenzbach[6]
Medlem avSchutzstaffel (1931–)
Utmerkelser
12 oppføringer
Det tyske kors i sølv (1943)
Blodordenen (1942)
Gyllent ridderkors for militære meritter (1944)
Krigsfortjenestekorset (1943)
Anschlussmedaljen
Sudetenlandmedaljen
Memellandmedaljen
NSDAP tjenestemedalje
NSDAPs partimerke i gull (1939)
Reichsführer-SS
Ehrenwinkel der Alten Kämpfer
SS-Ehrenring
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartSchutzstaffel
Militær gradObergruppenführer
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelse
DomDødsstraff[7]
Deltok iAndre verdenskrig[8]
IMDbIMDb
Signatur
Ernst Kaltenbrunners signatur
Ernst Kaltenbrunner på Commons

Ernst Kaltenbrunner (født 1903, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg, Tyskland) var en østerriksk høyere offiser (Obergruppenführer[9]) i Schutzstaffel (SS) som var sjef for det tyske Reichssicherheitshauptamt (RSHA) fra 1942 til 1945. Etter andre verdenskrig ble han i Nürnbergprosessen mot ledende nazister dømt til døden og henrettet.

Han var en av hovedpersonene bak holocaust og var selv en innbitt antisemitt.[10][11] For de allierte var han i motsetning til blant andre Hermann Göring, Alfred Rosenberg og Joachim von Ribbentrop en relativt ukjent figur fordi han nådde til topps i naziregimet i krigens siste fase.[12]

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]

Ernst Kaltenbrunner ble født 4. oktober 1903 i Ried im Innkreis i Østerrike.[13]

Kaltenbrunners far var advokat og han studerte også selv juss ved universitetet i Graz[14] etter først å ha studert i Linz. Han tok avsluttet studiene med doktorgrad i juss i 1926 og drev advokatpraksis i Linz.[15] I 1926 avla han eksamen og begynte å jobbe som advokat, først delt mellom Linz og Salzburg, og fra 1928 kun i Linz.[trenger referanse] Adolf Eichmann kom også fra Linz og de to var bekjente fra Linz. Eichmann ble i 1932 medlem av det østerrikske nazistpartiet og SS på invitasjon fra Kaltenbrunner. Kaltenbrunner behandlet Eichmann som sosialt underlegen ham selv.[16]

Med en høyde på omkring 194 cm[a] og et grovt arret ansikt ble han lagt merke til av omgivelsene.[19][14] Arrene i ansiktet skrev seg fra duell da han var student.[20] Han var kjederøyker og skal ha vært alkoholiker.[15]

Partikarriere

[rediger | rediger kilde]

I 1932 meldte han seg inn i DNSAP og i 1933 i den østerrikske grenen av Schutzstaffel.[15] Han var tidlig en talsmann for at Østerrike skulle bli en del av Tyskland. Han ble Gauredner («distriktstaler») og Rechtsberater («juridisk konsulent») for SS Division VIII.[17] I januar 1934 ble han arrestert etter ordre fra Engelbert Dollfuß' regjering, og plassert sammen med andre nasjonalsosialister i Kaisersteinbruch. Han ble dømt til seks måneders fengsel for å ha konspirert om et attentat på Dolfuss. Han mistet da advokatlisensen.[15]

Kaltenbrunner fortsatte i farens advokatfirma mens han var i DNSAP.[16] Han ga juridisk hjelp til partimedlemmer og sympatisører.[15]

I 1937 ble han leder for det uoffisielle østerrikske SS (Nürnbergdommen oppgir 1935). Han tok aktiv del i hendelsene omkring Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i Det tredje rike (Tyskland 1933–1945). Göring instruerte østerrikske nasjonalsosialister om å ta kontroll over regjeringen i landet. Under Kaltenbrunners kommando omringet 500 østerrikske SS-menn kvelden 11. mars kanslerens kontorbygg. Mens Arthur Seyss-Inquart forhandlet med forbundspresident Miklas trengte SS-menn seg inn i bygget.[9] Hitler forfremmet ham til SS-Brigadeführer samme dag som Anschluss var fullført. Han reiste til Wien og tok kommandoen over SS og politiet der samt i Niederösterreich og Oberösterreich.[9][14] I 1938 ble han også minister for sikkerhet i Østerrike[11] og 11. september 1938 ble han forfremmet til SS-Gruppenführer.[17] Med base i Østerrike bygget han opp et stort etterretningsnettverk blant annet på Balkan.[15] Samme år ble han valgt inn i Riksdagen.

Politikarriere

[rediger | rediger kilde]
Østerrike 1938. Stattholder Arthur Seyß-Inquart (i sivil foran), Adolf Hitler, Reinhard Heydrich (helt til høyre), Kaltenbrunner i sort uniform bak Hitler, Heinrich Himmler til høyre for Hitler, Karl Wolff så vidt synlig mellom Himmler og Heydrich, Martin Bormann er den lave mannen som titter frem bak Seyß-Inquart.
Foto: Bundesarchiv, Bild 119-5243 / CC-BY-SA 3.0
Kaltenbrunner (i sivil til høyre) som tilskuer ved dømmingen av de involverte i attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Hans Hinkel til venstre i SS-Brigadeführer-uniform.

I april 1941 ble han tildelt graden generalmajor i politiet og ble HSSPF.[21] Året etter ble Reinhard Heydrich, sjefen for RSHA, likvidert av partisaner i Riksprotektoratet, og letingen etter en etterfølger begynte. Himmler utnevnte 30. januar 1943 overraskende Kaltenbrunner til stillingen og dermed sin nestkommanderende. Han hadde denne posisjonen, som innebar kontroll over Sicherheitsdienst og Gestapo, inntil slutten av krigen. Gjennom SD og Gestapo hadde han ansvar for undertrykkelse av befolkningen i okkuperte områder. I denne stillingen hadde han også ansvar for gjennomføring av holocaust.[15][14][22][11] Heinrich Fehlis i Norge var delvis under Heydrichs og Kaltenbrunners kommando.[23]

Han var en venn av familien til Adolf Eichmann, og hadde tidligere rekruttert ham til SS. I 1932 ble Eichmann medlem av søsterpartiet DNSAP hvor han ble kjent med Kaltenbrunner,[24] nyere kilder oppgir at de var barndomsvenner.[25] Eichmann sluttet seg til det uoffisielle østerrikske SS. Eichmann ble Kaltenbrunners protesje og Kaltenbrunner ga Eichmann stadig viktigere og mer krevende oppgaver.[26] Ved gjennomføring av holocaust i Ungarn fikk Eichmann instrukser direkte fra Himmler og Kaltenbrunner eller fra Heinrich Müller i Gestapo, ikke fra fra Edmund Veesenmayer eller Otto Winkelmann som var de stedlige tyske administratorene. Eichmann orienterte ikke Veesenmayer eller Winkelmann om ordrene han fikk.[27] Kaltenbrunner skal ha protestert da Himmler høsten 1944 stanset forsøkene på å deportere flere jøder fra Ungarn.[12] Høsten 1943 instruerte han RSHAs mann i Roma (Herbert Kappler) om at det hastet med å få fjernet jødene i Italia (de allierte hadde på dette tidspunktet gått i land i Sør-Italia). Kappler fikk tydelig beskjed om at oppgaven måtte utføres tross vanskeligheter.[28]

Eichmann arbeidet for RSHA og ble dermed underlagt Kaltenbrunner, og det er grunn til å tro at Kaltenbrunner bremset karrieren hans for å slippe konkurranse om sin egen stilling. I februar 1944 overtok han Abwehr som ble gjort til en avdeling innenfor RSHA.[15]

Han ledet granskningene etter 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944 om sammensvergelsens omfang og kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.

Han fikk stadig større makt, spesielt etter 20. juli-attentatet. Ettersom flere ledere i den militære etterretningstjenesten Abwehr hadde deltatt i komplottet, ble Abwher oppløst og oppgavene ble lagt under SD og dermed også under RSHA. Kaltenbrunner fikk direkte tilgang til Hitler, og det sies at selv Heinrich Himmler fryktet ham, 15. november 1944 ble han tildelt Krigsfortjenestekorset ridderkors med sverd. Han var da SS-Obergruppenführer og general i politiet. Han hadde også andre utmerkelser, som Blutorden.

Slutten av krigen

[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1944 forsøkte han overta Himmlers rolle som megler overfor Røde Kors og etablere kontakt med de allierte via Allen Dulles, sjef for OSS i Europa. Dette lykkes han ikke med.[15]

I februar 1945 innledet den svenske grev Folke Bernadotte forhandlinger om å gi Røde Kors tilgang til konsentrasjonsleirene og evakuering av fanger. Forhandlingene begynte med samtaler med Walter Schellenberg og Kaltenbrunner før han fikk snakke direkte med Himmler.[29] Bernadotte beskrev Kaltenbrunner som kjølig, høflig og nysgjerrig. Schellenberg fortalte Bernadotte at Kaltenbrunner hatet ham. Ifølge Bernadotte forsøkt Kaltenbrunner å velte avtalen han inngikk med Himmler og sa i møte med Bernadotte tidlig i mars at han ville forsøke å stanse prosjektet. Ifølge Bernadotte hadde Kaltenbrunner stor innflytelse på Hitler de siste månedene av krigen, blant annet gjennom sitt vennskap med Hermann Fegelein, Eva Brauns svoger.[30]

Bernadotte inngikk en avtale med Himmler om at danske og norske konsentrasjonsleir-fanger skulle samles i leiren Neuengamme ved Hamburg, og derfra hentes av svenskene. Himmlers motiv for dette var et håp om å oppnå kontakt med general Eisenhower gjennom svenskene, for å inngå en separat våpenhvile i vest, slik at vestmaktene sammen med Tyskland kunne gå til felles angrep på Sovjetunionen. Kaltenbrunner ble rasende over dette forræderiet mot Hitler, samtidig som han også ble skremt av utsikten til at utenlandsk Røde Kors kunne få tilgang til de tyske konsentrasjonsleirene. Så langt hadde de bare fått se nøye tilrettelagte deler av leiren Theresienstadt. Nå gjaldt det om å få skandinavene raskt sendt til Neuengamme, så svenskene fikk se minst mulig av det som foregikk i leirene. Den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop hadde underrettet Bernadotte om at svenskene selv måtte stå for fangetransporten ut av Tyskland, og svenskene begynte dermed i all hast å samle frivillige mannskaper og militære busser i Skåne, kjent som de hvite bussene. Men 1. mars gav den tyske forhandlingslederen svenskene beskjed om at fangene alt var på vei med tog, via leirene Buchenwald og Neuengamme. Det var Kaltenbrunner som saboterte Himmlers plan så godt han kunne. Samme dagen, 1. mars, fikk danske og norske fanger i Buchenwald beskjed om å melde seg på appellplassen for å komme seg med et tog som brukte bortimot en uke på å frakte dem til Neuengamme.[31]

Kaltenbrunner hadde ved feriestedet Altaussee i Østerrike anlagt sitt siste hovedkvarter. Eichmann kom dit med mesteparten av sine nærmeste medarbeidere og regnet med at Kaltenbrunner ville fortsette kampen. Kaltenbrunner nektet å ta i mot ham og ba ham forlate Altaussee.[24][16] Ifølge Bettina Stangneth forsøkte å Kaltenbrunner å distansere seg fra Eichmann og håpet at Eichmann ville falle i kamp et sted i alpene.[32] Etter krigen bodde Eichmanns kone i Bad Aussee, Steiermark, og Kaltenbrunners kone bodde like ved.[33]

Arrestasjon

[rediger | rediger kilde]

Robert Matteson, amerikansk etterforsker av krigsforbrytelser, kom 5. mai 1945 til Ebensee konsentrasjonsleir. Matteson reiste sammen med infanterisoldater videre til Altausee på jakte etter Kaltebrunner. Office of Strategic Services hadde i april 1945 fått kjennskap til at Kaltenbrunner og andre ledende nazister hadde søkt tilflukt i fjellet ovenfor Altausee. I tillegg til Kaltenbrunner var blant andre Wilhelm Höttl, Walter Riedel, Erich Alt og William Knothe. Matteson fant etter noen dager Kaltenbrunner og tre SS-vakter i jakthytte i fjellet ved Altausee.[34] Han ble tatt til fange 16. mai. En jeger på stedet hadde angitt Kaltenbrunner til amerikanerne.[12] Kaltenbrunner ble tatt til fange av amerikanerne i 1945, men hadde kastet medaljene sine i et vann, og utgav seg for å være lege. Imidlertid ble han avslørt helt tilfeldig, da elskerinnen hans fikk øye på ham og ropte navnet hans høyt idet han ble ført forbi sammen med en gruppe fanger.[35] Kaltenbrunner ble bragt til London der han ble holdt i ti uker for forhør og i september 1945 fraktet til Nürnberg der han i oktober fikk overlevert tiltalen.[12]

Kaltenbrunners eneste gode gjerning ser ut til å være foretatt 3. mai 1945, da han gav grønt lys for å redde de stjålne kunstskattene som Hitler hadde fått gjemt vekk i saltgruvene ved Altaussee i Steiermark.[36] Den lokale Gauleiter, August Eigruber, hadde satt seg imot at de utplasserte sprengladningene ble fjernet, og erklærte tvertimot at han personlig ville «kaste granater ned i gruvene» hvis krigen var tapt, så alle de uerstattelige kunstverkene gikk tapt for bestandig. Gruvearbeideren Alois Raudaschl, en aktiv nasjonalsosialist, kjente imidlertid til at Kaltenbrunner var oppvokst i området og nå var på vei dit. Raudaschl fikk ordnet et møte hos en felles venn, og Kaltenbrunner sa seg enig i at verken kunstverkene eller gruvearbeidernes levebrød burde ødelegges så unødvendig. Samme kveld begynte gruvearbeiderne å klargjøre seks tonn sprengstoff, 386 fenghetter og 502 forsinkelseskoblinger, slik de ville sperre de 137 gruveinngangene og sikre kunstverkene, en tyve timers operasjon under ledelse av ingeniør Otto Högler, som ble truet på livet. Kaltenbrunner reagerte på trusselen mot Högler med å ringe til Eigruber og få ham på andre tanker. Ved daggry 5. mai kunne Högler og direktør for saltgruvene, Erich Pöchmüller, trekke pusten lettet, da sprengladningene ble utløst og de 137 gruvene forseglet. Med ryggdekning fra Kaltenbrunner hadde de to mennene lyktes i å redde Michelangelos Madonna fra Brugge,[37] Jan van Eycks altertavle fra Gent,[38] Jan Vermeers Astronomen[39] og utallige andre kunstverker.[40]

Nürnbergprosessen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Rettsoppgjør etter Holocaust
Ernst Kaltenbrunner (oppreist i midten) erklærer seg «ikke skyldig» i Nürnberg 10. desember 1945
Ernst Kaltenbrunner (til venstre) sammen med SS-lederen Heinrich Himmler (i midten) og leirkommandant Franz Ziereis (til høyre) i Mauthausen konsentrasjonsleir i Østerrike 1941.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Kaltenbrunner var en av de tiltalte under Nürnbergprosessen. Saken mot Kaltenbrunner ble forberedt av den amerikanske juristen Whitney R. Harris.[41]

Heydrich og Himmler var begge døde og Kaltenbrunner var den høyest rangerte SS-lederen i Nürnberg. I Nürnberg forsøkte de andre tiltalte, som anså seg som respektable statsmenn eller skikkelige soldater, å distansere seg fra Kaltenbrunner. Jodl, Keitel og Frank avslo å håndhilse på ham. Dieter Wisliceny hadde i november 1945 gitt en fyldig forklaring i avhør og gjentok dette i retten 3. januar 1946. Wislicenys vitnemål hadde stor betydning for saken: Han fortalte at Eichmann hadde vist ham en skriftlig ordre om å utrydde jødene, ordren kom fra Hitler og hadde Himmlers signatur. Wisliceny bekreftet at Heydrich ledet RSHA til sin død hvorpå Kaltenbrunner overtok ledelsen. Wisliceny pekte med dette ut Kaltenbrunner som av de tiltalte med største ansvar for holocaust.[17] Detaljene om Kaltenbrunners rolle i forbindelse med holocaust i Italia var ikke kjent da Nürnbergprosessen ble gjennomført.[28] Walter Schellenberg fortalte at Kaltenbrunner var ansvarlig for alle større aksjoner gjennomført av Gestapo. De rundt 50 krigsfangene som rømte fra Stalag Luft III ble ifølge Schellenberg henrettet på Kaltenbrunners ordre. Et vitne fortalte at Kaltenbrunner hadde besøkt Mauthausen konsentrasjonsleir og Kaltenbrunner skal ha overvært avliving av fanger i gasskammer. Fotografier fra Himmlers og Kaltenbrunners besøk i Mauthausen ble lagt frem for retten. Kaltenbrunner hevdet i retten at han fikk vite om Einsatzgruppene da han overtok som sjef for RSHA hvorpå han protesterte overfor Hitler og Himmler, og Einsatzgruppene ble oppløst. Han hevdet å aldri ha besøkt en konsentrasjonsleir og Auschwitz fikk han vite om sent i 1943. Massemordet på jødene ble stanset i oktober 1944 på grunn av Kaltenbrunners innsats, hevdet han selv.[42]

Otto Ohlendorf

[rediger | rediger kilde]

Otto Ohlendorf, Heydrichs og Kaltenbrunners underordnete, var i varetekt først tilbakeholden med å snakke om aktiviteten på østfronten, men innrømmet at han hadde ledet drapet på rundt 90.000 sivile og beskrev i sjokkerende detalj de forskjellige drapsmetodene Einsatzgruppene brukte. Disse opplysningene gjorde at britene i oktober utleverte ham til amerikansk varetekt for videre forhør fordi amerikanske okkupasjonsmyndigheter samlet bevis mot Ernst Kaltenbrunner. I amerikansk varetekt var Ohlendorf svært meddelsom og ble et viktig vitne for aktoratet i den kommende Nürnbergprosessen. Ifølge Ohlendorf hadde Wehrmacht og RSHA en hemmelig avtale om hvordan utryddelsene skulle foregå i de erobrede områdene. I januar 1946 vitnet han i saken mot Kaltenbrunner og fremsto der fattet og behersket.[43] I avhør ga Ohlendorf omfattende opplysninger om Einsatzgruppen, RSHAs virkemåte, organiseringen av SS, økonomisk politikk under naziregimet og om mange enkeltpersoner.[44] Ohlendorf oppsummerte RSHAs formål som «å hindre at den politiske opposisjonen ble en trussel mot staten».[45]

Rudolf Höß

[rediger | rediger kilde]

Kaltenbrunners forsvarer håpet at utspørringen av Rudolf Höß (15. april 1946) kunne bidra til å skyve ansvaret for massemordet i leirene over på WVHA. Denne strategien gikk galt og Höß' forklaring skadet Kaltenbrunners sak ytterligere. Höß fortalte at ordrer om internering og drap kom fra Kaltenbrunner eller fra hans nestkommanderende Heinrich Müller i Gestapo.[46][47] Forsvarerne var ikke klar over at Höß i forhør hadde avgitt en omfattende og nøyaktig forklaring om forholdene i Auschwitz.[48]

Adolf Eichmann

[rediger | rediger kilde]

Forsvareren forsøkte uten hell å tegne et bilde av Adolf Eichmann som hovedmannen.[49] Kaltenbrunner hevdet i retten at han ikke visste noe om drap på millioner av jøder og at de ansvarlige (Hitler, Himmler, Bormann, Heydrich og Eichmann) var døde.[50]

I retten fortalte Kaltenbrunner en blank løgn om at han hadde møtt Eichmann bare to ganger i sitt liv. Kaltenbrunner hevdet at Eichmann ofte gikk direkte til Himmler utenom Kaltenbrunner og Gestapo-sjef Müller. Wilhelm Bruno Waneck vitnet til støtte for Kaltenbrunner og hevdet at etter Heydrichs død hadde Himmler overlatt løsningen av jødespørsmålet fullstendig til Eichmann. Vitnet hevdet at Eichmann var dominerende også mens Heydrich var i live og drev jødesektoren helt uavhengig. Kaltenbrunners forsvarer hevdet at også Auschwitz var under Eichmanns ledelse.[51] Kaltenbrunners advokat baserte forsvaret på at da Himmler utnevnte Kaltenbrunner til RSHA instruerte Himmler om at Kaltenbrunner skulle begrense seg etterretningssaker: Advokaten hevdet at Kaltenbrunner hadde fått ordre om å overlate alt som gjaldt konsentrasjonsleirer til Müller i Gestapo. Forsvareren underbygget dette med at Kaltenbrunner aldri hadde besøkt en konsentrasjonsleir, forsvareren antok feilaktig at Höß' forklaring ville støtte denne påstanden.[52] Kaltenbrunner mente han ble gjort til syndebukk for den døde Himmler, den forsvunne Müller (i Gestapo) og den drepte Heydrich.[12]

Tiltalepunkter

[rediger | rediger kilde]

Han ble tiltalt på punktene 1, 3 og 4: for å ha konspirert for å begå forbrytelser mot freden, for krigsforbrytelser, og for forbrytelser mot menneskeheten.[9]

De konkrete anklagene var knyttet til hans rolle som sjef for RSHA, og bestod av:

  • Massemord av sivile i okkuperte land utført av Einsatzgruppen under hans kommando
  • Undersøkelser av krigsfanger og henrettelse av de som var rasemessig og politisk uønsket
  • Plassering av gjeninnfangede krigsfanger i konsentrasjonsleirer, og henrettelse av enkelte krigsfanger der
  • Etablering av konsentrasjonsleirer, plassering av rasemessig og politisk uønskede personer i disse, samt etablering av utrydningsleirer
  • Deportering av sivile borgere fra okkuperte land, og bruk av disse i tvangsarbeid
  • Henrettelser av tilfangetatte kommandosoldater og fallskjermsoldater, og beskyttelse av sivile som lynsjet allierte piloter
  • Henting av sivile borgere fra okkuperte land for hemmelige rettssaker og avstraffelse i Tyskland
  • Summarisk avstraffelse av sivile borgere i okkuperte land
  • Henrettelse og annen avstraffelse av konsentrasjonsleirfanger for forbrytelser angivelig begått av deres slektninger
  • Beslaglegging av offentlig og privat eiendom
  • Mord på fanger i Sicherheitspolizeis og SDs fengsler
  • Forfølgelse av jøder
  • Forfølgelse av kirkene

Dom og henrettelse

[rediger | rediger kilde]
Kaltenbrunner under Nürnbergprosessen, desember 1945.
Foto: US Army/ USHMM

Han ble funnet skyldig i å ha begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og dømt til døden. Tribunalet konkluderte med at Kaltenbrunners medvirkning til Anschluss ikke innebar medvirkning til planer om angrepskrig i andre deler av Europa. Tribunalet kjente ham ikke skyldig i punkt 1. Han kjente ifølge dommen til forholdene i konsentrasjonsleirene og han hadde utvilsomt besøkt Mauthausen. Ifølge vitnene hadde Kaltenbrunner fått demonstrert drap på fanger ved skyting, henging og gassing. Mot slutten av krigen hadde Kaltenbrunner satt i verk evakuering av konsentrasjonsleirene for å hindre at de ble frigjort av allierte styrker. Under Kaltenbrunners ledelse ble allierte kommandosoldater inkludert fallskjermsoldater henrettet. Ifølge dommen fikk han en fransk general i krigsfangenskap henrettet. Da SS' tok i bruk slavearbeidere medvirket Gestapo til å skaffe ønsket arbeidskraft. Ifølge dommen hadde RSHA en ledende rolle i gjennomføring av holocaust og en egen avdeling ble opprettet til dette formålet. Dommen la til grunn at RSHA organiserte drap på 6 millioner jøder, hvorav 2 millioner ble drept av Einsatzgruppen.[9] Som sjef for RSHA var han øverste ansvarlig for SS, Waffen-SS, Gestapo og SD. Saken mot Kaltenbrunner handlet mer om hans ansvar for en kriminell organisasjon, snarere enn enkeltstående forbrytelser. Holocaust ble for en stor del utført innenfor Kaltenbrunners ansvarsområde.[17] Anken fra alle de dømte unntatt Kaltenbrunner ble sendt til det allierte kontrollrådet.[41] Henrettelsen fant sted ca. kl 01:40 den 16. oktober 1946 i Nürnberg.[11] Hans siste ord var: «Tyskland, lykke til!»

Goldensohn-intervjuene

[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske psykiateren Leon Goldensohn hadde flere samtaler med Kaltenbrunner fra mars 1946 og redigerte notater fra samtalene ble gitt ut 2004. Intervjuene skjedde etter at Kaltenbrunner hadde to tilfeller av hjerneblødning i alliert varetekt. Goldensohn beskrev Kaltenbrunner lavmælt, behersket og veltalende i samtalene. Kaltenbrunner hevdet at han ikke hadde noe med jødeutryddelsene å gjøre og at dette skjedde på grunn av Himmlers lydighet overfor Hitler. Kaltenbrunner understreket at han selv aldri drepte noen. Kaltenbrunner mente at invasjonen av Sovjetunionen ikke var aggresjonskrig men en preventiv krig og at Tyskland fikk kjennskap til de sovjetiske planene akkurat tidsnok til å sette inn et preventivt angrep.[53]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Evelyn Waugh noterte at blant de tiltalte i Nürnberg var Kaltenbrunner den eneste som fremsto som en forbryter. Kaltenbrunner var høy, grovbygd og med et arr i ansiktet.[14] Mens Whitney Harris forberedte saken mot Kaltenbrunner fikk han kjennskap til at Otto Ohlendorf var i varetekt. Ohlendorf var Kaltenbrunners underordnete som sjef for avdeling III (innenriks etterretning) i RSHA. Ohlendorf innrømmet straks at han i 1941 var leder for Einsatzgruppe D som hadde drept 90.000 sivile bak østfronten.[22] I forbindelse med rettssaken ble de tiltalte undersøkt psykologisk. Arthur Seyss-Inquart oppnådde 141 i intelligenstesten, høyest av de testede, mot Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.[54] Den amerikanske legen Leon Goldensohn intervjuet 19 tiltalte og 14 vitner i Nürnberg første halvår 1946. Intervjuene dokumenterer de tiltaltes strategier for å forsvare seg. Kaltenbrunner sa til Goldensohn at angrepet på Sovjetunionen var en forkjøpskrig fordi Sovjetunionen planla et angrep på Tyskland. Per Egil Hegge skriver at Kaltenbrunner fremstår som iskald og den mest usympatiske i Goldensohns bok.[55] Overfor Goldensohn presenterte han seg som «Jeg er Kaltenbrunner, den store fæle mannen». Kaltenbrunner fremstår som stereotypen på en ond nazist. Goldensohn noterte etter det første møtet at Kaltenbrunner var rolig og med gode manerer.[17] Til Goldensohn poengterte Kaltenbrunner at han ikke hadde drept noen.[56]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Noen kilder oppgir at han var nærmere 2 meter høy.[17][18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ernst-Kaltenbrunner, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000624, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b TracesOfWar, TracesOfWar person ID 7958[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kaltenbrunner-ernst[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ I was the Nuremberg jailer (1st American edition)[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Burton C. Andrus (1969) (på en), I was the Nuremberg jailer (first utgave), New York: Coward-McCann, Inc., Wikidata Q98430026 
  8. ^ (på en) Nuremberg Trials Project, Wikidata Q78909371, http://nuremberg.law.harvard.edu/ 
  9. ^ a b c d e «Verdicts of the Nuremberg Trial». Current History: 410. november 1946. 
  10. ^ «Ernst Kaltenbrunner». Store norske leksikon. 26. februar 2020. Besøkt 14. mars 2020. 
  11. ^ a b c d «Ernst Kaltenbrunner | Austrian Nazi». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 14. mars 2020. 
  12. ^ a b c d e McKale, D. M. (2011). Nazis after Hitler: how perpetrators of the Holocaust cheated justice and truth. Rowman & Littlefield Publishers, s. 136, 143.
  13. ^ «Ernst Kaltenbrunner | Austrian Nazi | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 19. desember 2021. 
  14. ^ a b c d e Black, Peter R. (1983). «Ernst Kaltenbrunner and The Final Solution». I Braham, Randolph L. Contemporary Views on the Holocaust (på engelsk). Springer Netherlands. s. 183-199. ISBN 978-94-009-6681-9. doi:10.1007/978-94-009-6681-9_8. Besøkt 14. mars 2020. «Few of those who stood on the defendants’ dock at the trial of the major war criminals before the International Military Tribunal at Nuremberg in 1945–1946 inspired more revulsion than Ernst Kaltenbrunner, erstwhile chief of the Reich Security Main Office (Reichssicherheitshauptamt — RSHA). Born in 1903, in Ried im Innkreis, Austria, this tall, hulking, scarfaced lawyer joined the National Socialist German Workers’ Party (NSDAP) in 1930 and the elite Schutzstaffel, or SS, in 1931.» 
  15. ^ a b c d e f g h i Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge, s. 133.
  16. ^ a b c Arendt, H. (1964). Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil/by Hannah Arendt. Viking Press.
  17. ^ a b c d e f Turley, M. (2008). From Nuremberg to Nineveh. Lulu. com. Gjengitt på engelsk som «I am Kaltenbrunner, the big bad man»
  18. ^ Toland, J. (2014). The Last 100 Days: The Tumultuous and Controversial Story of the Final Days of World War II in Europe. Random House.
  19. ^ «The Last Days of Ernst Kaltenbrunner — Central Intelligence Agency». www.cia.gov. Arkivert fra originalen 27. september 2012. Besøkt 14. mars 2020. «Kaltenbrunner, she said, knew the Alt Aussee area well from summer visits he had made when he was the "Little Himmler" of Austria. She described him as 43 years old, six feet four inches tall, weighing 220 pounds, having a powerful build and dark features, with deep scars on both sides of his face.» 
  20. ^ «Ernst Kalenbrunner». Spartacus Educational. Besøkt 14. mars 2020. 
  21. ^ Nürnberg-dommen. Bergen: I hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947. 
  22. ^ a b Harris, Whitney R. (2006). «Tyranny on Trial: The Trial of the Major German War Criminals at Nuremberg, 1945-46, Address to the American Bar Association». The International Lawyer. 1. 40: 7–13. ISSN 0020-7810. Besøkt 14. mars 2020. 
  23. ^ Nøkleby, Berit (25. februar 2020). «Heinrich Fehlis». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 14. mars 2020. «Han stod egentlig direkte under sjefen for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin, dvs. først Reinhard Heydrich og så Ernst Kaltenbrunner. Men som vanlig i Det tredje rike var kommandoforholdene uklare, og både Reichskommissar Josef Terboven og Wilhelm Rediess (sjef for SS og politi i Norge) hadde en viss myndighet over Fehlis.» 
  24. ^ a b Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  25. ^ Black, P. R. (1983). Ernst Kaltenbrunner and the final solution. In Contemporary Views on the Holocaust (pp. 183-199). Springer, Dordrecht.
  26. ^ Reynolds 1961, s. 65-66.
  27. ^ Fleming 1984.
  28. ^ a b Breitman, Richard (1. januar 2002). «New Sources on the Holocaust in Italy». Holocaust and Genocide Studies. 3 (på engelsk). 16: 402–414. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/16.3.402. Besøkt 22. mai 2020. 
  29. ^ Toland, J. (2014). The Last 100 Days: The Tumultuous and Controversial Story of the Final Days of World War II in Europe. Random House.
  30. ^ Bernadotte, Folke (1945). Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger. Oslo: Gyldendal. 
  31. ^ Øystein Franck-Nielsen: Fanget (s. 166-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-40126-6
  32. ^ Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage.
  33. ^ Reynolds 1961, s. 18, 39.
  34. ^ Stover, E., Peskin, V., & Koenig, A. (2016). Hiding in plain sight: The pursuit of war criminals from Nuremberg to the war on terror. Univ of California Press.
  35. ^ Robert Edsel: Skattejakt bak nazistenes linjer (s. 376), forlaget Vigmostad/Bjørke, Oslo 2010, ISBN 978-82-419-0606-0
  36. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juli 2012. Besøkt 31. desember 2010. 
  37. ^ http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/37/Madonna_michelangelo.jpg
  38. ^ http://andrewgough.co.uk/ghentaltarpieceopen.jpg
  39. ^ http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/4b/Jan_Vermeer_-_The_Astronomer.JPG
  40. ^ Robert Edsel: Skattejakt bak nazistenes linjer (s. 387-9), forlaget Vigmostad/Bjørke, Oslo 2010, ISBN 978-82-419-0606-0
  41. ^ a b Harris, Whitney R. (2006). «Tyranny on Trial: The Trial of the Major German War Criminals at Nuremberg, 1945-46, Address to the American Bar Association». The International Lawyer. 1. 40: 7–13. ISSN 0020-7810. Besøkt 21. mai 2020. 
  42. ^ Berg, Frederick (1946). Nürnberg-prosessen fra uke til uke. Oslo: Mortensen. 
  43. ^ Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  44. ^ Bankier, D. (2006). Secret Intelligence and the Holocaust: Collected Essays from the Colloquium at the City University of New York. Enigma Books.
  45. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 21. august 2020. 
  46. ^ McKale, D. M. (2011). Nazis after Hitler: how perpetrators of the Holocaust cheated justice and truth. Rowman & Littlefield Publishers.
  47. ^ «Eine Lange Nacht vom Nürnberger Prozess - Im Namen des Volkes». Deutschlandfunk (på tysk). 21. november 2015. Besøkt 17. mai 2020. «Das Deutschlandradio-Feature „Im Namen des Volkes. Hinter den Kulissen des Nürnberger Prozesses“ von Jochanan Shelliem bei Der Audio Verlag ISBN 978-3-86231-644-1 „Im Namen des Volkes“ – Hinter den Kulissen des Nürnberger Prozesses von Jochanan Shelliem» 
  48. ^ Knudsen, Helge (1946). Maskene faller i Nürnberg. Oslo: Gyldendal. s. 82. 
  49. ^ Zeiger, H. A. (2015). The Case Against Adolf Eichmann. Pickle Partners Publishing.
  50. ^ Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann: mannen som hadde Hitler i sin makt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203100635. 
  51. ^ Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage, s.64.
  52. ^ Harris, W. R. (2007). A world of peace and justice under the rule of law: from Nuremberg to the International Criminal Court. Wash. U. Global Stud. L. Rev., 6, 689.
  53. ^ Goldensohn, Leon (2005). Nürnberg-intervjuene. [Oslo]: Damm. ISBN 8204116225. 
  54. ^ Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices. Journal of Personality Assessment, 53(1), 85-99.
  55. ^ Hegge, Per Egil: Hvordan nazi-lederne tenkt. Aftenposten, 11. oktober 2004. https://www.aftenposten.no/kultur/i/yEPgK/hvordan-nazilederne-tenkte
  56. ^ Townsend, T. (2015). Mission at Nuremberg: An Allied Army Chaplain and the Trial of the Nazis. SPCK.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Fleming, Gerald (1984). Hitler and the final solution (på engelsk). Berkely: University of California Press. 
  • Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Sjef for RSHA
1943–1945 		Etterfølger
Ingen
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernst_Kaltenbrunner&oldid=24807543»