Hamar under andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hamar komm.png
Artikkelen er en del av serien om
Hamar

Hamars historie

Politikk i Hamar

Idrett i Hamar

Annet

Hamar under andre verdenskrig handler om hamarsamfunnet i okkupasjonsårene i andre verdenskrig. Hamar og Hedmark hadde en dramatisk rolle i aprildagene i 1940 da byen i all hast ble landets hovedstad, og både konge, storting og regjering på flukt fra tyske tropper holdt viktige stortingsmøter i byens rådhus. Disse dramatiske stortingsmøtene skulle vise seg å bli viktige for Norges videre skjebne. Hamar stod riktignok ikke like mye i sentrum for tyskernes engasjement senere, men både dens strategiske beliggenhet, knutepunktet med jernbanen og oppbyggning av lokal motstand gjorde at byen ikke spilte en mindre viktig rolle i motstandskampen ettersom krigen eskalerte.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Da annen verdenskrig startet i september 1939, erklærte Norge seg nøytralt, slik som under første verdenskrig. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. På Hamar ble det i Hamar katedralskoles russeavis for 1939 skrevet en interessant artikkel hvor skribenten tok for seg et mulig skrekkscenario med overskriften Annekteres Hamar idag?.
Klarsynt tok den for seg scenarioet med et eventuelt angrep fra Tyskland, og understreker dermed at den reelle trusselen virkelig var til stede blant Hamars befolkning.[1]

Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge utenriksminister Halvdan Koht var regjeringen enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var unngåelig. På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som formål å drive Norge ut i krigen.

Operasjon Weserübung[rediger | rediger kilde]

Den 3. april la tyske krigsskip ut fra havn for å delta i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Rundt midnatt natt til 9. april faller den første nordmann, kaptein Leif Welding Olsen på vaktskuta Pol III i Ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning senket flaggskipet Blücher. Dette forsinket tyskernes fremmarsj slik at konge og regjering fikk mulighet til å rømme fra Oslo i retning Hamar. I de andre byene som ble angrepet møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang.

I Sør-Norge ble hovedmålet å sinke tyskerne, redde konge, regjering og gullbeholdning og forhindre at tyskerene fikk opprettet en akse mellom Oslo-Trondheim via Hamar gjennom Gudbrandsdalen eller Østerdalen.

Felttoget – Hamar som hovedstad[rediger | rediger kilde]

Fra morgentimene den 9. april innså stortingspresident C.J. Hambro at dersom de sentrale styresmaktene i Oslo var til stede da det tyske felttoget invaderte hovedstaden, ville landet falle i fiendens hender ganske raskt. En evakueringsplan ble derfor planlagt og iverksatt på kort tid. Resultatet var å dra nordover fra hovedstaden og Hamar ble pekt ut som det første stoppestedet. Byen lå strategisk til med jernbane og vei både nordover til Trondheim og østover til Elverum. Hambro iverksatte tiltakene, la planene frem for statsministeren, regjeringen og kongen, før han rekvirerte et ekstratog som skulle gå i retning Hamar fra Østbanestasjonen kl. 07.15. Med på toget skulle kongefamilien, Regjeringen og Stortinget samt deres personale og arkiver være med.[2]

Når alt dette var klarlagt dro Hambro i forvegen til Hamar med bil, og hvor han omsider kontaktet politimester Reidar P.R. Beichmann og ga han en situasjonsrapport. Deretter ble fylkesmann Knut Nordanger og ordførerne Kristian Bakken og Rudolf Hedemann fra henholdsvis Hamar og Vang underrettet om at Hamar denne dagen var blitt Norges hovedstad i henhold til Grunnlovens paragraf 68.[3] Så ble det avholdt møte med områdesjefen for de militære og andre lokale myndigheter før statsminister Johan Nygaardsvold og hans familie ankom byen med bil. Nygaardsvold var ifølge vitner ganske så psykisk nedbrutt på grunn av krigssituasjonen og det betydelige ansvaret han satt med. Han og Hambro ble observert gående langs perrongen på Hamar stasjon og ventet sammen med en stor nysgjerrig folkemengde på ekstratoget fra Oslo. Samtidig ble toget stoppet på Lillestrøm og passasjerene ble evakuert for å søke ly mot fiendtlige bombefly som angrep flystasjonen på Kjeller.

Stortingsmøtet i Festiviteten[rediger | rediger kilde]

Festiviteten, gamle Hamar rådhus
Plakett utenfor Festiviteten.

Toget kom til Hamar stasjon kl. 11.10, en time forsinket, og de frammøtte fikk melding om å møte i teatersalen Festiviteten, som var valgt til ekstraordinær stortingssal, to timer senere. Møtet ble åpnet stortingsmøtet med en kort orientering og utenriksminister Halvdan Koht overtok ordet for å redegjøre om de viktigste hendelsene og regjeringshandlingene det siste døgnet. (Det var på dette tidspunkt kjent at Danmark var blitt annektert med de samme kravene som Norge hadde avslått). Koht redegjorde også for at England og Frankrike hadde sagt seg villig til å hjelpe med militære styrker så snart det lot seg gjøre. I pausen etter dette første møtet leverte Nygaardsvold inn regjeringens avskjedssøknad som straks ble avvist av stortingspresidenten, som på sin side fikk med seg Kong Haakon, Kronprins Olav, partiledere og regjeringsmedlemmer for å overtale Nygaardsvold til å fortsette i sin stilling. Det ble etter dette også vedtatt å ta kontakt med den tyske diplomaten Curt Bräuer for å prøve å innlede forhandlinger.

Til ettermiddagsmøtet i Festiviteten hadde nesten samtlige av 150 stortingsrepresentanter nådd frem til Hamar, og disse kunne da ta del i forhandlingene. Hambro orienterte på nytt om situasjonen mens forsvarsminister Birger Ljungberg informerte om den militære situasjonen og at Vidkun Quisling hadde tatt over kontrollen i Oslo. Deretter fikk stortingspresidenten melding om at en tysk fallskjermjegertropp som omfattet om lag 96 soldater og befal hensatt på fire kaprede busser og en norsk millitærlastebil var blitt observert ved Jessheim, Akershus på veg nordover. Møtet ble hevet umiddelbart og et nytt møte ble planlagt avholdt ved Elverum senere samme kveld. Et ekstratog for 150 personer ble satt opp ved stasjonen som forlot byen kl 20.05.

Tyske fortropper ankommer byen[rediger | rediger kilde]

Allerede da det ble kjent at tyskerne hadde rykket inn i landet og krigshandlinger og bombing hadde begynt, kom det en strøm av biler med evakuerende folk sørfra gjennom sentrum av byen, noe som resulterte i lange bilkøer. Disse ble vist veg nordover, enten gjennom Østerdalen eller Gudbrandsdalen. Også byens befolkning fryktet bombeangrep og evakuerte dermed Hamar. Den tyske fortroppen som jaktet på kongehus, regjering og storting var ledet av flyattasjé Eberhard Spiller nådde Stangebrua rundt kl 23.00 og ble møtt av en sperring bygd av en norsk styrke som hadde lagt seg i stilling med mitraljøser på hver side. Riktignok ble ingen ild-ordre gitt og styrken trakk seg tilbake slik at den tyske troppen fikk fri veg inn til byen. Vel inne i sentrum ble politivakta inntatt og vakter ble utplassert på strategiske gatehjørner.

Politimester Beichmann ble beordret hentet og Eberhard Spiller forlangte å vite hvor de norske styresmaktene befant seg, og om det fantes militære styrker i området som kunne hindre dem i jakten. Politimester Beichmann sa han ikke viste, men Spiller fikk klarlagt hvor styresmaktene var og besatte viktige stillinger i byen før de dro videre mot Elverum. Ved Disenbrua var det utplassert en liten norsk styrke som løsnet skudd mot troppen, men ingen i skuddvekslingen ble skadet og nordmennene ble raskt avvæpnet og sluppet fri fordi de ikke hadde tid eller mannskap til å ta seg av fanger. Situasjonen snudde i to-tiden natt til 10. april ved Midtskogen gård, rundt fem kilometer fra Elverum. Der møtte fallskjermjegertroppen en skytterstilling av om lag 90 militære og sivile skyttere. Kampen var kortvarig, Eberhard Spiller ble dødelig såret og trakk seg sammen med troppen tilbake til Hamar og sykehuset, hvor Spiller omsider døde.[4]

Hamar okkuperes[rediger | rediger kilde]

Tidlig om morgenen den 10. april dro den tyske fallskjermtroppen fra Hamar i retning Oslo og skulle omsider bli avløst av nye tropper som sakte avanserte gjennom øvre del av Akershus. Det første kjøretøyet med 3-4 soldater og befal dukket opp i byen ved ettermiddagstider. De tilhørte trolig diplomaten Curt Bräuers eskorte og ble omsider tatt hånd om og arrestert av en norsk lastebil med militært personell som kom kjørende fra Ridehuset. Etter denne episoden var det faktisk ikke tysk militært personell i byen på en uke.

Målrettede militære beslutninger[rediger | rediger kilde]

Fra 12. til 17. april var det nedre Mjøsområdet en krigsskueplass hvor jernbanetunnelen og Minnesund bru ble sprengt og norske tropper satte seg i stillinger. Den opprinnelige resignasjonsholdningen som preget offiserstanden i begynnelsen av krigen var blitt snudd, og det hele ble mer systematisk organisert. I disse dagene var det også trafikk på Hamar stasjon, hvor man satte opp tog for mannskaper og ammunisjon. Men tyskerne bygget en midlertidig bru ved Minnesund og kom seg dermed over på østsiden hvor de så rykket stadig nærmere nordover til tross for de norske styrkenes innsats. Det foregikk kamper ved Mostu, Morskogen, Strandlykkja og rundt Espa-distriktet før nordmennene i Tangen-området gjorde retrett tilbake til Hamar den 18. april. Etter hvert som tyske styrker nærmet seg byen ble det organisert full evakuering av alt rullende materiell under parolen «Kjør nordover».

Utover torsdagen den 18. april var sårede, viktige forsyninger og verdisaker evakuert, samt at 50 tyske fanger var blitt sendt med tog nordover. Statsbanen tok med seg alt materiell og folk rømte byen slik at Hamar framsto nesten helt folketom ut på kvelden. De militære stillingene sør for byen hadde også rykket nordover slik at den da stod uten forsvar og lagt åpent for fienden etter meldinger fra den tyske offiserstanden om at byen ville bli skutt i brann hvis motstand ville forekomme. Rett før midnatt den 18. april ankom de tyske troppene uhindret Hamar.

Okkupantene etablerte seg i byen og tok i bruk ulike lokaler og bygninger:

  • Kommandanturet tok i bruk Grand hotel.
  • Gestapo okkuperte politistasjonen.
  • Waffen-SS okkuperte Liberggården i Torggata.
  • Det tyske militærpolitiet bygde brakker ved Utstillingsplassen.

Ellers ble det lagt beslag på viktige bygningsmasse som Festiviteten, Ridehuset, Frimurerlosjen, Håndverkeren, katedralskolen, lærerskolen og andre mindre viktige bygninger.

Kamper i distriktet[rediger | rediger kilde]

Til tross for at Hamar by var inntatt var det norsk motstand i distriktet rundt, og da især Furnes og Ringsaker hvor tyskerne var i ferd med å rykke mot nord. På kort tid nedkjempet tyskerne norske og engelske tropper, (som forøvrig var satt i land fra Åndalsnes), noe som forverret moralen ytterligere. Sivilbefolkningen i bygdene nord for Hamar ble helgen 21.-22. april offer for terror i form av plyndring, nedbrenning av hus og gårdsanlegg samt henrettelser. 22 sivile, alle hjemmehørende i Ringsaker, ble regelrett henrettet denne helgen. Grunnen til disse handlingene var at Adolf Hitler hadde fødselsdag den 20. april og fylte da 51 år. De tyske soldatene feiret dette med et stort konsum av alkohol og narkotiske stoffer noe som ifølge kilder gjorde de ute av stand til å opptre «normalt».[5] Ved midnatt 22. april stod tyskerne i stilling foran Lillehammer og i slutten av måneden, etter at tyskerne hadde erobret byen og distriktet, returnerte folk tilbake til Hamar.[6] De fleste hadde søkt tilflukt i omkringliggende bygder og var ironisk nok i større fare der enn hvis de hadde tilbrakt tiden i sine egne hjem. Etter denne perioden gjenopptok byens befolkning sine sysler og tilpasset seg den nye situasjonen etter beste evne, til tross for frykten for flyangrep og bombing i aprildagene.[7] Tyske styrker fikk stadige gjennombrudd oppover Gudbrandsdalen og senere Nord-Norge, før Norge kapitulerte for Tyskland den 10. juni.

Lokal motstand og illegal virksomhet[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen av okkupasjonen sommeren 1940 var preget av usikkerhet og med unntak av dem som hadde kastet seg inn i motstandskampen umiddelbart, var holdingene blant hamarsinger beskrevet som «nærmest apatisk». Til tross for den usikre og spente situasjonen vokste motstanden tidlig, mye på grunn av kongens faste standpunkt og holdninger samt når Quislings medvirkning til situasjonen ble kjent.[8] De første antydningene til illegal virksomhet i Hamar og omkringliggende bygder var blant venner. Grunnlaget til å opprette motstandsnett, over hele landet forøvrig, ble bygget på mennesker som kjente og stolte på hverandre. Et eksempel på dette var Hamar-legene Per Riise og Helge Imerslund samt Røde Kors-leder Lyder Larsen, som samlet sammen og gjemte unna sanitetsmateriell som kunne komme til nytte senere. Denne trioen skulle komme til å bli kjernen i den fremtidige motstandskampen i byen og knyttet til seg kontakter (venner og bekjente) i både Hamar, distriktene og i Oslo.[9]

Presse og rykteflom[rediger | rediger kilde]

Tyskerne og deres norske sympatisører tok raskt kontrollen over både NRK og norsk presse. Til tross for at tyskerne gjorde dette, ble ikke radioapparatene ulovlig før tidlig i september, slik at innbyggerne kunne få inn utenlandske nyhetskanaler og da særlig den britisk kanalen BBC. Avisene i Hamar derimot ble tidlig kontrollert av okkupasjonsmakten, noe som igjen førte til behov for alternative nyheter. Allerede forsommeren 1940 ble det trykket illegale og spontane skrifter med tilfeldige nyhetsbulletiner, som effektivt ble spredt rundt av byens ungdom. De tidlige distribusjonene var også her som i resten av landet preget med sympatierklæringer til kongen og hans klare holdning samt inspirasjon til motstandskampen. Et etablert sambandsnett til Oslo manglet i begynnelsen, men det ble likevel opprettet et sterkt distribusjonsnett slik at illegale aviser kunne nå frem til Hamar.

Folkets behov for nyheter i de begivenhetsrike dagene fra og med 9. april var stort. Nyheter og rykter gikk rundt i et stort omfang og redaktørene av både Hamar Arbeiderblad, Hamar Stiftstidende og senere illegale medier, arbeidet i et kaotisk og uoversiktlig miljø. Muligheten for at nyheter og rykter som svirret enten grunnet ut i at de var falske eller rett og slett plantet var meget store. Ryktene var i denne perioden ustoppelige og de oppstod alle steder og spredte seg med stor hastighet rundt i byen, distriktene og til andre byer. Det oppstod flere ganger nærmest panikktilstander da feilaktige rykter om tyske krigføringsmetoder ble spredt. Dette førte til at fylkesmann Nordanger faktisk rykket inn et opprop i Hamaravisene hvor han advarte folk mot å tro på alt de hørte. Hamar Arbeiderblad skrev også i en kommentar: «Gjør som spionene: Si lite, men lytt mere».[10]

Idretten[rediger | rediger kilde]

Hamar stadion

Flere eldre skole- og idrettsungdom på Hamar hadde allerede under vinterkrigen i Finland 1939 fått opplæring i våpen og tilhørende skytetrening. Dette var under ledelse av major og katedralskolens gymnastikklærer Lyches ledelse, som sammen med et par andre idrettsledere hadde tatt initiativet til militær trening og opplæring. Til tross for at norsk idrett var splittet av politiske og sosiale skillelinjer i mellomkrigstiden, gjorde potensialet i organisert idrett som rekrutteringsinstitusjon for motstand mot okkupasjonsmakten det mulig for partene å bli enige. Idrettsorganisasjonene ble forsøkt nazifisert ved en forordning den 21. november 1940, men dette førte til en landsomfattende idrettsstreik som varte krigstiden ut. Ungdomsdgruppen som organiserte militær trening i Hamar, var forberedt på dette. Det var også denne gruppen som deltok sterkt i å spre illegale skrifter i byen.[11]

Styrene i de lokale idrettslagene, som Hamar Idrettslag og Storhamar A.I.L., ble mer eller mindre truet til å legge ned engasjementet fordi de kom i konflikt med det nye styret i Norges Idrettsforbund. Hamar Idrettslag nektet blant annet å stille Hamar stadion til disposisjon for et nasjonalt skøytestevne med norgesmesterskap i kunstløp, noe som førte til arrestasjoner blant skøytegruppa. Flere medlemmer meldte seg ut av idrettslagene i sympati. Våren 1941 fikk Storhamar A.I.L melding fra NS-myndighetene om at laget måtte oppløses, noe som igjen førte til at idrettslagenes styrer i Hamar møttes og ble enige om å redde lagenes eiendeler og legge ned styrevervene. Etterhvert som kamporganisasjonene (det som senere skulle bli Milorg) ble bygget opp, var det naturlig å rekruttere ledere fra idrettsungdommen.
Dette var naturlige ledere med god fysikk, rett alder og stor motivasjon.

Selv om den organiserte formen for idrett var rammet av streik, foregikk det likevel idrettsaktiviteter. Mer eller mindre åpne arrangementer ble satt igang, og spesielt vinterstid, hvor det ble konkurrert i langrenn, hopp og skøyter. Det ble også konkurrert illegalt på sommeren, med friidrett og fotball. Noen av disse stevnene ble avslørt og deltakere ble arrestert og forhørt.

Sivilorganisasjonen (Sivorg)[rediger | rediger kilde]

Militærorganisasjonen (Milorg)[rediger | rediger kilde]

Kollaborasjon og NS[rediger | rediger kilde]

I løpet av de første krigsårene ble de folkevalgte ordførerne erstattet av NS-politikere. Også ordføreren i Hamar ble byttet ut med NS-medlemmet Einar Grill Fasting. Sammen med resten av Hedmark-ordførerne og andre sentrale skikkelser, ble det holdt en konferanse i byen hvor de fikk møte Vidkun Quisling.[12]

Krigens sluttfase[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Ufred i kjømda s. 64
  2. ^ Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Det tyske felttoget s. 65
  3. ^ Hauge & Stensrud: Kjære Hamar: Også vi når det blir krevet... s. 22-23
  4. ^ Kristiansen: Da Tyskera Kom: Som venner s. 30
  5. ^ Kristiansen: Da Tyskera Kom: Plyndertroppen s. 130
  6. ^ Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Hedemarken og Hamar okkuperes s. 70
  7. ^ Hedmarksmuseet: Hamarboka II: Krigsutbruddet s. 154
  8. ^ Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Motstand mot okkupanten tar form s. 71
  9. ^ Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Initiativtakere: Venner og bekjente s. 71
  10. ^ Kristiansen: Da Tyskera Kom: Forrædere og ryktemakere s. 36
  11. ^ Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Idretten, NS og motstandsorganisering s. 73
  12. ^ Hedmarksmuseet: Hamarboka II: Propaganda og meningsherredømme s. 155

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knut S. Hauge & Arve Stensrud: Kjære Hamar, KOM-forlag 1992, ISBN 82-90823-19-3
  • Hedmarksmuseet og Domkirkeodden: Hamarboka II, 1997, ISBN 82-91326-06-1
  • Brynjulv Gjerdåker: Stiftstad og bygdeby: Hamars historie 1935-1991, Hamar kommune 1998, ISBN 82-994906-1-8
  • Egil M. Kristiansen: Da Tyskera Kom: En beretning om det fredelige Hedemarkens møte med verdenskrigen, Stange Historielag, ISBN 82-90139-46-2
  • Jon Vegard Lunde: Det har lett for å gå godt: Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen 1943 – jult 1944, Jon Vegard Lunde Presseservice, ISBN 82-990966-2-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]