Halldis Neegaard Østbye

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Halldis Neegaard Østbye
Født23. mai 1896Rediger på Wikidata
Stor-Elvdal
Død13. okt. 1983Rediger på Wikidata (87 år)
Asker
BeskjeftigelseAlpinist, politiker, organisasjonsarbeider, skribent Rediger på Wikidata
EktefellePeter Østbye
PartiNasjonal Samling (1933–1945*)
NasjonalitetNorge
Medlem avKvinnehirden
Halldis Neegaard Østbye på Commons

Halldis Neegaard Østbye, også skrevet Halldis Neegård Østbye, (født Neegaard 23. mai 1896 i Stor-Elvdal, død 19. oktober 1983 i Asker) var en norsk skiløper, antisemitt og nasjonalsosialist. Østbye var før og delvis under den annen verdenskrig fremtredende i Nasjonal Samling (NS). Hun var også første formann i Damenes skiklubb som hun var med å stifte i 1931 sammen med Bitten Eriksen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Halldis Neegaard ble født på storgården Neegård i Stor-Elvdal i en søskenflokk på ti. Moren tok i 1910 med seg de yngste barna og flyttet til Oslo. Faren dro litt senere til Canada. Halldis ble plassert hos slektninger i Ålesund, men forlot disse etter en stund og reiste da til moren og bestemoren i Oslo. I Oslo var hun aktiv i Bondeungdomslaget.[1]

Etter å ha fullført handelsgymnasium, gikk Østbye inn i arbeidslivet som kontorist. Fra 1924 og til 1927 arbeidet hun som sekretær i finansbladet Økonomisk Revy.

Hun var aktiv i skiidretten og ble en pådriver for at kvinner fikk konkurrere. Etter et opphold i Sveits ble hun interessert i alpinsport og søkte å fremme denne for kvinner i Norge. I 1931 var hun blant initiativtagerne til Damenes skiklubb[2] og ble valgt til foreningens første leder.[3] Hun gikk inn for at kvinner skulle bruke bukser fordi det ga bedre prestasjoner. Hun representerte Norge i konkurranser internasjonalt.[1]

I 1927 giftet hun seg med skiprodusenten Peter Østbye.[1] Om vinteren bodde de i huset på Lillevann, mens somrene ble tilbrakt i Petershall ved Oslofjorden. Dit dro nevøene Odd og Gunnar i sommerferien, og etter morens død flyttet de til ekteparet Østbye som ikke hadde egne barn.[4]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Det er innlysende at når landets egne borgere blir utsuget, utpint, flådd, hånet og sett ned på av et fremmed innvandrerfolk, som tar landet i besiddelse på en så utfordrende måte som det er jødens vis, så kommer til slutt en utladning. Vi opplever blodige progromer. Dette kan selvsagt heller ikke tenkes som en løsning av jødeproblemet.

Halldis N. Østbye (under psevdonymet Irene Sverd) i Jødeproblemet - og dets løsning (1938)[5]

Før krigen[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling (med filthatt i midten), leder i Nasjonal Samling (NS), med Neegaard Østbye på sin høyre side og hennes ektemann Peter Østbye på sin venstre. Neegård Østbye ble med i NS i stiftelsesåret 1933, samarbeidet tett med Quisling 1935–40 og skrev bøker om ham på norsk og tysk. Ekteparet ble dømt for landssvik etter krigen. Foto fra 1930-årene.
Foto: Riksarkivet

Østbye meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS) i 1933. Etter kort tid tilhørte hun partiets indre krets og ble partileder Vidkun Quislings fortrolige.[2] Østbye betraktet Quisling som Norges redningsmann i kampen mot kommunister og jøder.[1] Østbye og ektemannen ble omgangsvenner av Quisling og hans kone Maria. Hun disponerte bil som Quisling benyttet under valgkampen i 1933. Samtidig var hun Quislings sekretær.[1]

I 1934 ble Østbye propagandaleder i NS Kvinneorganisasjon. I 1935 ble hun utnevnt til leder for NS' presse- og propagandakontor i Oslo. Østbye skrev i 1938 Jødeproblemet og dets løsning,[5] under pseudonymet Irene Sverd, der hun hevdet at løsningen på «jødeproblemet» for Norges del var å nekte jøder adgang til riket, forbud mot blandingsekteskap og «utskillelse av alle skadelige jødiske elementer». Boken kom i ny utgave i 1942 og i 1943. Østbye bidro til å gjøre Nasjonal Samling antisemittisk.[6][7]

Hun var NS-ledelsens feminist, lojal mot Quisling fra 1933, men forbitret over å være avstengt fra sentrale posisjoner fordi hun var kvinne;[8] kvinnehirdens anfører og redaktør for partiavisen Fritt Folk, men som kvinne ekskludert fra viktige verv ved krigsutbruddet.[9]

Under krigen[rediger | rediger kilde]

Fra venstre Quisling, NS' kulturminister Rolf J. Fuglesang, Halldis Neegård Østbye og Maria Quisling på Gimle, Quislings residens på Bygdøy utenfor Oslo 1941–1945.
Foto: Riksarkivet, ukjent år

Neegård Østbye var sentral i Nasjonal Samling frem til 1940, men beholdt ikke samme posisjon under okkupasjonen.[1] I løpet av årene 1940–1942 ble Østbye fratatt alle verv. Hun mistet stillingen som redaktør i Fritt Folk og vervet som leder av Kvinnehirden. Gulbrand Lunde overtok i mai 1940 propagandaavdelingen. Vinteren 1944 kom Østbye tilbake i en formell posisjon som leder for nyopprettede Antikommunistisk Institutt (AKI), som ble lagt under Kulturdepartementet. Østbye ledet studiesirkler og holdt taler, og skrev propagandaskriftene.[trenger referanse] Da Adolf Hitlers død ble kjent skrev hun i Aftenposten (3. mai 1945) at Hitler som Jesus døde som martyr.[1]

Det er uklart hvorfor hun mistet posisjon i begynnelsen av okkupasjonen. En forklaring er at hun var kvinne, en annen forklaring er at hun var for radikal for NS blant annet med sin intense antisemittisme.[1]

Østbye var aktiv som skribent. Hun skrev Boken om Quisling, Englands stemme, Quislingsaken og sitatsamlingen Quisling har sagt i fire bind. Dessuten påbegynte hun Nasjonal Samlings historie, som kom ut med ett bind før krigen sluttet. I 1941 ga hun ut propagandaskriftet Jødenes krig. I mars 1942 arrangerte hun også den antikommunistiske utstillingen Bolsjevismen i praksis.

Antisemitten[rediger | rediger kilde]

Ett av hennes råd til Quisling var at man fikk gå forsiktig frem for å løse «jødespørsmålet». Slike «tiltak» måtte gjennomføres «mest mulig i stillhet, og etappevis», mente hun, liksom man «ikke skal mishandle en slått fiende, men at han om nødvendig skal skytes raskt og nådeløst». Om det som foregikk på østfronten: «Den måten jødene blir behandlet på i Russland er delvis av den art, at jeg synes den nordiske rase nedverdiger seg selv ved det.» Østbye var opptatt av at «en viss menneskelighet bør der vises når dette kan skje uten skade for vårt folk».[10] Et tiltak mente Østbye likevel hastet, arierloven (som ikke ble noe av), slik at «all videre raseblanding kan bli stanset» i likhet med «den jødiske innflytelse ved å sjalte jødene ut av offentlige stillinger».[11]

Det er uklart hva som var opphavet til jødehatet hos Østbye. En mulig forklaring er vonde opplevelser i barndommen og dyrkingen av «det rene», hun ville rense verden[1]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Halldis Neegård Østbye og hennes mann Peter Østbye ble etter den tyske kapitulasjonen etterlyst og de forsøke (sammen med fostersønnen som var frontkjemper) å skjule seg på hytta i Rendalen. Da Peter Østbye ble syk reiste han ned i bygda for å få hjelp, der ble han gjenkjent, lokket i en felle og avhørt.[1] De ble tatt av hjemmestyrker i Rendalen 15. mai 1945.[12] De oppholdt seg i en hytte i nærheten av Neegård der hun kom fra og mannskapet skjøt med automatvåpen mot hytteveggen for å få dem til å komme ut og overgi seg. Fostersønnen ble ansett som farlig og hjemmestyrkene løsnet derfor skudd.[13] I desember 1948 kom saken hennes opp for Oslo byrett.[14] Særlig oppmerksomhet ble rettet mot brevet hun 7. oktober 1942 skrev til Quisling om tiltak mot jødene i Norge[15] (de norske jødene ble deportert til Auschwitz noen uker senere på høsten). I brevet gikk hun inn for at jødeproblemet måtte løses uten sentimentalitet og på samme måte som dyr måtte de ifølge Østbye drepes raskt og smertefritt. I rettssaken hevdet hun at brevet ble misforstått og at det gjaldt jødiske partisaner, mens jøder generelt skulle deporteres til egen stat - domstolen avviste dette som bortforklaringer.[1] Hun ble 22. desember 1948 dømt til syv års tvangsarbeid. Dommen kom på bakgrunn av verv i partiet, utfall mot jødene og tilfeller av angiveri.[2][16]

Før hun ble innkalt til soning, hadde hun skiftet navn og reist utenlands med falskt pass.[2] Planen var å dra til Canada, men hun havnet i Spania via Tanger og Irland, der planene ble endret, og familien dro i stedet hjem til Norge.[2] Ønsket var å starte et nytt liv i Spania sammen med mannen og fostersønnen. Fostersønnen ble alvorlig syk, så de reiste tilbake til Norge.[1] Hun ble tiltalt for å ha rømt med falskt pass og fikk fem måneders betinget fengsel.[17] Østbye begynte soning av landssvikdommen. Hun slapp ut av fengselet i 1953[2] etter benådning. Hun holdt fast ved sitt verdenssyn frem til sin død på psykiatrisk sykehus i 1983.[18] Østbyes skifabrikk gikk konkurs og han hadde en erstatningskrav på seg slik at familien var økonomisk ruinert.[1]

Kilden Teater i Kristiansand satte i 2017 opp en forestilling om Østbyes liv.[19]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Neegaard Østbyes Jødenes krig, utgitt 1941. Forsida viser Roosevelt, Stalin og Churchill som allierte representanter for «jødemakten» skyldige i verdenskrigen – og Capitol Hill, Bebudelseskatedralen og Tower of London med davidstjerner og rød stjerne.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Hagen, Trond Ivan (3. juli 2021). «Halldis Neegård Østbye fra Stor-Elvdal var jødehater og Quislings høyre hånd». NRK. Besøkt 4. juli 2021. 
  2. ^ a b c d e f Halldis Nergård: «Skipioner og Quisling-beundrer», Ukeadressa, magasinbilag til Adresseavisen 29. juli 2011, side 28–31.
  3. ^ ««Damenes Skiklubb» stiftet igåraftes. Med 50 Oslo-damer som medlemmer. Fru Peter Østbye valgt til første formann», Aftenposten, aftennummeret 17. november 1931, side 6.
  4. ^ [1] Ivo de Figueiredo: Historiens blindspor - Halldis Neegaard Østbye
  5. ^ a b c Jødeproblemet - og dets løsning , (Eget forlag, 1. opplag 1938)
  6. ^ Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet og Guri Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal Samling 1933–1945, Oslo: Pax, 1990, side 72–73. «Antisemittismen, som fikk en drivende talsmann i den sentrale partiorganisasjonen gjennom Halldis Neegård Østbye, Walter Fürsts etterfølger som propagandaleder, slo ut i full blomst.» (side 72), «Mer enn noen annen person i NS bidro fru Halldis Neegård Østbye (partiets propagandasjef) til å gi partiet preg av en rasistisk organisasjon.» (side 73).
  7. ^ Halldis Neegaard Østbye, Jødeproblemet og dets løsning, 2. utgave , 1939, side 8
  8. ^ P.H. Midtgaard: NS-ledelsens feminist
  9. ^ Fratatt NS-verv fordi hun var kvinne
  10. ^ Øystein Sørensen: «NS-regimet og jødene», Historie og moral (s. 74-76), Dreyers forlag, ISBN 978-82-8265-533-0
  11. ^ Øystein Sørensen: «NS-regimet og jødene», Historie og moral (s. 77)
  12. ^ «Peter Østbye og Haldis Neegaard-Østbye arrestert», Aftenposten, aftenutgaven 16. mai 1945, side 1.
  13. ^ Hagen, Trond Ivan (3. juli 2021). «Halldis Neegård Østbye fra Stor-Elvdal var jødehater og Quislings høyre hånd.». NRK. Besøkt 20. mai 2023. 
  14. ^ «Haldis Neegaard Østbye forlangte radikal og usentimental forfølgelse av jødene. Iherdig nazist-propagandist for retten i dag», Aftenposten, aftennummeret 20. desember 1948, side 1.
  15. ^ Brevet er tilgjengelig fra Telemark Museums nettutstilling om Vidkun Quisling Arkivert 24. april 2012 hos Wayback Machine., der det er tatt opp som del av tema jødehat/antisemittisme i Nasjonal Samling Arkivert 18. juni 2008 hos Wayback Machine.. Brevet kan leses her Arkivert 13. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  16. ^ «Haldis Neegaard Østbye dømt til 7 års tvangsarbeid», Aftenposten, morgenutgaven 23. desember 1948, side 2.
  17. ^ «Haldis Neegård Østbye i byretten. Tiltalt for passforfalskning», Aftenposten, aftennummeret 4. november 1952, side 2.
  18. ^ Østbye fastholdt sitt verdenssyn
  19. ^ Østbyes liv som teaterstykke

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Halldis_Neegaard_Østbye&oldid=23863269»