Nikolaus von Falkenhorst

Nikolaus von Falkenhorst
Født	17. jan. 1885; Wrocław
Død	18. juni 1968 (83 år); Holzminden
Beskjeftigelse	Offiser, diplomat
Nasjonalitet	Tyskland
Utmerkelser	22 oppføringer Jernkorsets ridderkors; Det tyske kors i sølv (1945); Storkors av Finlands hvite roses orden (1941); Johanniterorden; Krigsfortjenestekorset; Æreskorset (1934); Wehrmacht tjenestemedalje; Jernkorset av 2. klasse (1914); Jernkorset av 1. klasse (1915); Wound Badge (1918) in Black; 2. klasse av Frihetskorsets orden (1918); Kommandør av Finlands hvite roses orden (1935); Kommandør av Stjerneordenen (1935); Long Service Medal 4th Class, 4 Years (Wehrmacht; 1936); Long Service Medal 3rd Class, 12 Years (Wehrmacht; 1936); Long Service Medal 2nd Class, 18 Years (Wehrmacht; 1936); Long Service Medal 1st Class, 25 Years (Wehrmacht; 1936); Named Reference in the Wehrmacht Communiqué (1940); War Merit Cross 2nd Class with Swords; War Merit Cross 1st Class with Swords; Clasp to the Iron Cross of 1914 2nd class (1939); Clasp to the Iron Cross of 1914 1st Class (1939)
Troskap	Nazi-Tyskland
Våpenart	Den tyske keiserlige hær
Tjenestetid	1904–1944
Militær grad	Generaloberst
Kommandoer	32. infanteridivisjon
Dømt for	Krigsforbrytelse
Deltok i	Første verdenskrig, andre verdenskrig, Danmark under andre verdenskrig
	Nikolaus von Falkenhorst på Commons

Paul Nikolaus von Falkenhorst, egentlig Paul Nikolaus von Jastrzembski^[9], (1885–1968) var en tysk general under andre verdenskrig. Han er best kjent for å ha planlagt og gjennomført den tyske invasjonen i Danmark og Norge i 1940. Han var også øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge fram til 1944.

Falkenhorst ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser. Straffen ble omgjort til 20 års fengsel, men han ble løslatt allerede i 1953.

Bakgrunn

Han kom fra en gammel schlesisk offisers- og adelsfamilie uten jordeiendommer, hvor både faren og bestefaren var offiserer, men ikke spesielt velstående.^[9] Tolv år gammel ble han tatt opp på kadettskolen i Wahlstatt og ble offisersaspirant i Grenaderegiment nr. 1 i Liegnitz. Han gikk deretter på krigsskolen i Potsdam i 1904 som sekondløytnant.^[9] 8. oktober 1908 giftet han seg med Margarete Dorette Elise Ulrich (født 14. mars 1885 i Holzminden).^[10] Hans familienavn var Jastrzembski (ref. Jastrzębie-Zdrój), men han valgte selv som ung offiser i 1911 under Kulturkampf å oversette sitt slavisk-schlesiske familienavn til dets germaniserte form Falkenhorst^[9] («falkerede»).

Første verdenskrig

Etter krigsskolen vendte han som offiser tilbake til Grenaderegiment nr. 1, hvor han ble utnevnt til oberleutnant 18. april 1913. Han var kompanisjef da første verdenskrig brøt ut i 1914, og regimentet ble sendt i felttjeneste i Galicia. 24. desember samme år ble han forfremmet til kaptein.^[9] I løpet av verdenskrigen ble han tildelt flere oppgaver i regimentsforband og forskjellige stabsfunksjoner på østfronten.

Den finske borgerkrigen

Etter at kampene på østfronten var over, ble han overført fra Øst-Galicia til Østersjødivisjonen og satt inn i Den finske borgerkrigen hvor han var ledende generalstabsoffiser (Erster Generalstabsoffizier) for grev Rüdiger von der Goltz.^[9] Her fikk Falkenhorst erfaring med både krigføring i polare strøk og med amfibieoperasjoner som gjorde at han senere ble valgt til å lede invasjonen av Norge i 1940.^[9]

Under Weimarrepublikken

Etter krigen tjenestegjorde han i den sammensatte militære styrken Grenzschutz Ost som besto av ulike frikorps-enheter og frivillige mannskaper, før han i februar 1920 gikk inn som stabsoffiser i 6. Reichswehrbrigade som fra 1. oktober ble innlemmet i det nyopprettede Reichswehr. Fra mars 1922 tjenestegjorde han i Riksvernsministeriets Truppenamt («Troppekontor»), fra 1. februar 1925 som major. Fra 1928 var han sjef for en bataljon i et prøyssisk infanteriregiment, og ble 1. januar 1930 utnevnt til oberstløytnant. 1. oktober 1931 ble han stabssjef for 4. divisjon, fra 1. oktober 1932 som oberst.^[9]

Under nasjonalsosialistene

Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen ble han sendt som militærattaché ved ambassadene i Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania. 1. juli 1935 ble han utnevnt til generalmajor og stabssjef for 3. arme, fra 1. august 1937 som generalløytnant.

Andre verdenskrig

Polenfelttoget

I 1939 ble han overført til XXI. armékorps og ledet dette i angrepet mot Polen. Etter at dette felttoget gikk mot sin slutt, ble han 1. oktober 1939 forfremmet til infanterigeneral (General der Infanterie). Han ble deretter sammen med XXI armekorps forlagt ved Bacharach am Rhein, som en del av Sitzkrieg, i påvente av et felttog vestover.

Norge

Utdypende artikkel: Operasjon Weserübung

21. februar 1940 gav Adolf Hitler Falkenhorst i oppdrag å forberede invasjonen i Danmark og Norge, operasjon Weserübung. Ved hjelp Karl Baedekers Reisehåndbok for Norge^[11]^[12], en turistbok han kjøpte i en bokhandel, la han opp en plan som Hitler godkjente. Som Wehrmachtbefehlshaber Norwegen sørget han for at besettelsen av Norge og Danmark ble gjennomført i henhold til de fastlagte planene, og de eneste større tyske tapene under invasjonen var da den tunge krysseren «Blücher» ble senket i Oslofjorden. Den 10. april fløy Falkenhorst fra Hamburg til Fornebu.

Ved seiersfesten 19. juli ble han forfremmet til generaloberst – hans siste avansement. Fra juni til desember 1941 ledet han operasjonene i det tyske angrepet mot Murmansk,^[10] men nye britiske raid mot norskekysten gjorde at han ble beordret tilbake til Oslo, og kommandoen på Murmanskfronten ble overtatt av general Eduard Dietl^[10]

Under Operasjon Claymore, et britisk raid mot Norge i 1941, ble det funnet en håndbok med tittelen Enkel fremgangsmåte for okkupasjon av et fredelig demokratisk land. Mye var forfattet av Falkenhorst, som hadde brukt en norsk turisthåndbok som utgangspunkt. Han anbefalte «tilbakeholdenhet og varsomhet» overfor den norske befolkning, da aggresjon mot nordmenn heller ville virke mot sin hensikt. Han anbefalte likevel «militærmakt med all mulig strenghet mot enhver som truet tysk militær». Angrep på en tysk statsborger «fordi han er tysk» skulle føre til arrestasjon. Geistlige som tok til orde mot okkupasjon, skulle politianmeldes, og all politisk aktivitet forbys, med Nasjonal Samling som eneste lovlige parti i Norge. Retningslinjene for norsk presse under tysk okkupasjon - slik som absolutt forbud mot værmeldinger - skulle formidles til avisredaktørene muntlig, da det skriftlige dokumentet var konfidensielt.^[13]

I Norge fikk Falkenhorst ordre om at eventuelle jøder blant sovjetiske krigsfanger skulle fjernes. Han påpekte at dette allerede var gjort i Tyskland (der jøder blant krigsfangene ble skutt). Under Nürnbergprosessene påpekte Falkenhorst at ordren dermed var «fullstendig overflødig [men] tankeløst inkludert av den ansvarlige offiser i staben min», og at Falkenhorst derfor «ignorerte den». Han sa videre at han og den tyske hær ble «antatt å ha vært særskilt antisemittiske. Mot denne mistanke kan jeg bare tilføye: Først, at i Skandinavia er det svært få jøder [som] sjelden er å se.» Han hevdet feilaktig at antallet jøder i Norge var 350 (det korrekte tall var rundt 2 000). Videre forklarte han at Josef Terboven sørget for å sende disse jødene til Tyskland med dampskip. «Slik ble det jødiske problem i Norge løst praktisk» (dvs. ved deportasjon til en utryddelsesleir). Han viste til at han hadde hjulpet den svenske konsul i Oslo, general Westring, med å få en jødisk familie med svensk statsborgerskap trygt til Stockholm. «Hadde jeg vært en rabiat antisemitt, kunne jeg uten videre ha avslått, for saken angikk ikke meg overhodet.» Men ifølge Falkenhorst ville han gjerne hjelpe konsulen, og hadde angivelig ingenting mot jøder: «Jeg har med interesse lest og hørt deres skrifter og komposisjoner, og deres vitenskapelige arbeider fortjener den høyeste respekt.»^[14]

Fram til oppnådd pensjonsalder var Falkenhorst øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge. Etter stadige konflikter med den tyske sivile administratoren Josef Terboven,^[9] ble Falkenhorst avløst av generaloberst Lothar Rendulic 18. desember 1944, og en måneds tid senere overtok general Franz Böhme. Falkenhorst mente selv at han ble avsatt fordi det var to tyske øverstkommanderende i Norge etter at tyske styrker under ledelse av Rendulic trakk seg ut av Finland, og at Rendulic ble foretrukket framfor ham som var «partigeneral».^[10] Falkenhorst ble deretter pensjonist og hadde ikke flere kommandoer under krigen.

Arvid Brodersen beskriver Falkenhorst som en soldat av «den gamle skole, nøysom og uredd, noe primitiv i sin tenkning, men ærekjær og opptatt av at han selv og hans tropper skulle gjøre en korrekt og disiplinert inntrykk i befolkningens øyne». Falkenhorst var rendyrket militær, og han var verken nazist eller antinazist. Han avslo Terbovens tilbud om å bo på slottet, og ble i stedet innkvartert på KNA-hotellet. Forholdet mellom de to var spent, og Falkenhorst var nøye med at Terboven eller Gestapo ikke trengte seg inn på Wehrmachts ansvarsområde. Samtidig blandet han seg ikke i politikk og det som angikk den ikke-militære okkupasjonsmyndighet, men reagerte i noen tilfeller på overgrep fra Reichskommissariats og Gestapos side. Falkenhorst hadde lite til overs for Quisling og NS.^[15]

Etter krigen

I september-oktober 1945 kom Falkenhorst til avhør i Oslo. En britisk militærdomstol dømte ham til døden i 1946, hovedsakelig på grunn av behandlingen av britiske krigsfanger etter at han hadde overlatt britiske kommando-soldater til Gestapo, som henrettet dem. Straffen ble omgjort til 20 års fengsel etter appell fra blant andre Sven Hedin.^[16] Han ble løslatt fra fengselet i Werl av helsemessige grunner 23. juli 1953. I 1957 flyttet han til Detmold, og senere til Holzminden ved Weser, nord for Kassel, hvor han døde i 1968^[9] som en følge av et hjerteinfarkt.^[17]

Utmerkelser

Den dobbelte drageorden, 4. klasse (Kina)
Jernkorset (1914) 2. og 1. klasse^[18]
Militärverdienstkreuz(Mecklenburg-Schwerin), 2. klasse^[18]
Såretmerket (1914) i sort^[18]
Wehrmacht tjenestemedalje, 4. til 1. klasse
Frihetskorsets orden 2. klasse (Finland)
Johanniter-ordenen
Æreskorset
Finlands hvite roses orden, kommandør av 1. klasse
Den jugoslaviske krones orden
Stjerneordenen (Romania)
Spenne til Jernkorset 2. og 1. klasse
Det tyske kors i sølv (20. januar 1945)^[19]
Jernkorsets ridderkors (30. april 1940)^[19]
Krigsfortjenestekorset 2. og 1. klasse med sverd
Finlands hvite roses orden, storkors
Nevnt i Wehrmachtbericht 10. april 1940^[20]

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000420, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b TracesOfWar, oppført som von, Nikolaus Falkenhorst, TracesOfWar person ID 7723^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Nikolaus_von_Falkenhorst^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r TracesOfWar, TracesOfWar person ID 7723, besøkt 8. januar 2025^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 300-306, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
^ ^a ^b ^c ^d Biogtafi Norsk biografisk leksikon
^ Kersaudy, Francois: Norway 1940 ss. 45–47.
^ Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 17, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9
^ Toi Staff: Secret Nazi guide to occupying a country found at Israel's national library, the Times of Israel
^ Raul Hilberg: The destruction of the European Jews, bind 3 (s. 1026-27), New York 1985
^ Brodersen, Arvid (1979). Mellom frontene. Oslo: Cappelen. ISBN 8202044332.
^ Sven Hedin's German Diary 1935–1942, Dublin 1951, ss. 204–217
^ Milestones^{[død lenke]}, Time Magazine, 5. juli 1968.
^ ^a ^b ^c Rangliste des Deutschen Reichsheeres, Mittler & Sohn Verlag, Berlin, S.118
^ ^a ^b Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945, Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s.302
^ Die Wehrmachtberichte 1939–1945, bind 1, ss. 101–102, ISBN 3-423-05944-3

Litteratur

Alf R. Jacobsen, Miraklet ved Litza : Hitlers første nederlag på Østfronten, Vega forlag, 2014, ISBN 9788282114271

Eksterne lenker

(en) Nikolaus von Falkenhorst – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Om Nikolaus von Falkenhorst, fra BAM-portal (tysk)

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-11214be003c6d597bf714de693fbd4095ec4051b-2] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000420, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e94da227a93921162cb0f65772e32306d810833e-3] TracesOfWar, oppført som von, Nikolaus Falkenhorst, TracesOfWar person ID 7723^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f87b94c511e34f6d58ad37ee790a3820b8c0ec20-4] Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Nikolaus_von_Falkenhorst^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-205eabda4a2cf7d4f8ede558f514fc289fb74afd-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-503c8b8879ebe3e0e1614b921627708c0b8228ca-6] Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-02a7a1527f742dace8d4d780a466b0e6a50f59a5-7] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r TracesOfWar, TracesOfWar person ID 7723, besøkt 8. januar 2025^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-9875d659de28987ad0be9bc01482b599f0803c25-8] Kunnian ruletti: korkeimmat ulkomaalaisille 1941-1944 annetut suomalaiset kunniamerkit, side(r) 516^{[Hentet fra Wikidata]}

[arneberg300-9] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 300-306, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9

[nbl-10] Biogtafi Norsk biografisk leksikon

[11] Kersaudy, Francois: Norway 1940 ss. 45–47.

[arneberg17-12] Svein T. Arneberg, Kristian Hosar: Vi dro mot nord, side 17, Vega Forlag, 2012 ISBN 978-82-8211-236-9

[13] Toi Staff: Secret Nazi guide to occupying a country found at Israel's national library, the Times of Israel

[14] Raul Hilberg: The destruction of the European Jews, bind 3 (s. 1026-27), New York 1985

[15] Brodersen, Arvid (1979). Mellom frontene. Oslo: Cappelen. ISBN 8202044332.

[16] Sven Hedin's German Diary 1935–1942, Dublin 1951, ss. 204–217

[17] Milestones^{[død lenke]}, Time Magazine, 5. juli 1968.

[rangliste118-18] Rangliste des Deutschen Reichsheeres, Mittler & Sohn Verlag, Berlin, S.118

[rkt-19] Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945, Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s.302

[20] Die Wehrmachtberichte 1939–1945, bind 1, ss. 101–102, ISBN 3-423-05944-3

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]