Hopp til innhold

Hans Eng

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For faren med samme navn, se Hans Eng (skolemann)
Hans Eng
Født22. mars 1907[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo[1]
Død18. mai 1995[2]Rediger på Wikidata (88 år)
Kvænangen[2]
BeskjeftigelseLege
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarHans Eng
PartiNasjonal Samling (1933–1945*)
NasjonalitetNorge

Hans Eng (1907–1995) var en norsk lege som under andre verdenskrig tjenestegjorde som lege i Statspolitiet og som også var Vidkun Quislings privatlege. Eng medvirket i forbindelse meddeportasjon av jøder fra Norge. Han ble dømt i landssvikoppgjøret og begynte som distriktslege i Kvænangen etter soningen.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Hans Eng ble født 22. mars 1907 i Oslo,[3][4][5] var sønn av skolemannen og døvelæreren Hans Eng, og hustru Johanne Kathrine Gellein[4][6] og nevø av barnepsykologen Helga Eng.[7][8][9]

Han ble utdannet cand.med. ved Universitetet i Oslo i 1931[6] og tok den medisinske doktorgraden (dr.med.) ved samme universitet i 1938 med avhandlingen Zur Kenntnis des Östrins in männlichen Organismus.[10]

Han døde 18. mai 1995 i Kvænangen der han bodde og arbeidet fra etterkrigstiden av. Familien flyttet nordover et par år etter Eng.[11][3][12][5]

Virke

[rediger | rediger kilde]

Førkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Han arbeidet en periode ved Ullevål sykehus og som reservelege ved Modum Bad, og hadde privat legepraksis i Bærum og Oslo fra 1933. Han var også tilknyttet universitetet som forskningsstipendiat mellom 1933 og 1939. Han publiserte flere artikler om endokrinologiske problemstillinger.[13]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Eng var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han som lege ved Statspolitiets avdeling i Oslo fra september 1941 og ble utnevnt til politiinspektør 1. mars 1945.[14] I denne egenskapen var han til stede ved flere henrettelser under krigen, var tilsynslege for Bredtvet fengsel og lege for andre personer i politiets varetekt.[15] Eng hadde i tillegg rollen som privatlege eller huslege for Vidkun Quisling og hans familie. Quisling var lite syk og hadde ikke behov for lege, og det er lite som tyder på at Quisling var Engs pasient.[16][12][17] Han fikk oppgaven som privatlege etter at det kom en forespørsel til Ullevål sykehus om en lege som kunne fylle denne rollen; men Eng kan ha overdrevet betydningen av denne privatlegerollen i ettertid, og den hadde tilsynelatende lite reelt innhold.[18] Hans Fredrik Dahl fant i sin biografi om Quisling ikke grunn til å nevne Eng som lege for Quisling. Eng var trolig på sykebesøk hos Maria Quisling eller ga henne enkelte medisinske råd.[17]

Da Max Manus og andre sabotører ville sprenge et arkiv i Kirkeveien 90 over personer som skulle innkalles til Arbeidstjenesten, ble de oppdaget av Hans Eng som bodde samme sted. Eng forklarte etter krigen at han trodde det var ham de ville ta, og kontaktet Stapo som aksjonerte.[3][12][19]

Eng ønsket ikke å behandle jødiske pasienter.[20] Ifølge Julius Paltiel erklærte han alle alvorlig syke jøder friske nok til å tåle transporten ut av landet.[15] Høsten 1942 utformet han «legeattest for syke jøder» for å presse sykehusene til å skrive ut innlagte jøder. Eng etterprøvde personlig sykehuslegenes diagnoser og skrev med rødt på skjemaet «kan hentes» (det vil si deporteres).[21][22][23]

I Eirik Veums bok om Statspolitiet heter det at Eng gikk sterkt inn for «den nye tid» og rapporterte ved flere tilfeller forhold som han mente var brudd på gjeldende lover og forskrifter, både til Ordenspolitiet og Statspolitiet. Ved minst en anledning fikk han folk fra motstandsbevegelsen arrestert. På fritiden arbeidet han ofte som funksjonær ved flere av Hirdens idrettsarrangementer og mønstringer.[24]

Ingrid Bjerkås

[rediger | rediger kilde]

Da Ingrid Bjerkås ble arrestert i 1941, stilte Eng i et brev diagnosen Jøssingismus anglemanicus paranoidformis,[25] som sammen med Jøssingismus psykopathica var diagnoser Eng fant på selv. Det er verken korrekt latin eller anerkjente psykiatriske diagnoser. Jøssingismus viser til ordet «jøssing» som NS-avisen Fritt Folk forsøkte å gjøre til skjellsord for motstandere av nazismen, men som motstandsbevegelsen i stedet tok til seg som hedersbetegnelse. Eng mente det fantes tre typer «jøssingisme», og at Bjerkås led av den varianten som bestod av vrangforestillinger. Hennes vrangforestillinger bestod i at hun trodde England ville vinne krigen, noe som kom til uttrykk med ordet anglemanicus.[26]

I sin forklaring for retten etter krigen sa han at diagnosen av Bjerkås var en spøk og ikke ment å vedlegges sakens formelle akter, en tolkning som støttes av historieprofessor Hans Fredrik Dahl.[18] Før statsakten på Akershus i 1942 tok Eng et nytt initiativ til å internere Bjerkås fordi han mente hun var en sikkerhetsrisiko.[27]

Landssvikoppgjør og vurderinger i ettertid

[rediger | rediger kilde]

Ifølge Per Ole Johansen var Eng en aktiv og fanatisk nazist som forble i Statspolitiet og NS til krigens slutt, til forskjell fra for eksempel Knut Rød som trakk seg ut da de allierte fikk overtaket i krigen.[28] Ifølge Kjartan Fløgstad ble Eng regnet som en av de farligste nazistene.[29] Bernt Roughtvedts bok Norges verste nazister (2015) har Eng med blant de 60 viktigste.[12]

Motstandsbevegelsen og norsk politi i Sverige utarbeidet under krigen «Liste nr. 1 over mistenkte for grovere arter av landssvik», der var Eng oppført som «meget farlig og brutal».[12] I landssvikoppgjøret etter krigen ønsket påtalemakten å dømme Eng til 14 år i fengsel. Han ble ikke dømt for medvirkning til deportasjonene og avviste senere i intervju for at han nektet å behandle jøder. Eng hevdet at Quisling og NS ikke var ansvarlig for deportasjonene.[12] Han i desember 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og fradømt retten til å drive legevirksomhet i ett år, med fradrag av 316 dager i varetekt. Han ble løslatt 12. september 1949 og benådet 3. mars 1950 med adgang til å arbeide som lege i nødlidende distrikt. I 1952 fikk han tilbake legelisensen.[30]

Eng uttalte i 1978 at han ikke angret: «Hadde forholdene vært i dag som de var i 1940, ville jeg igjen gått med i Nasjonal Samling.» Han beundret fortsatt Quisling og lot seg i 1978 fotografere ved et bilde av Quisling.[16][15]

I 2016 ga Brita Garden ut boken Ikke et ondt ord om han dr. Eng!.[17]

Kvænangen

[rediger | rediger kilde]

Eng fikk tilbake legelisensen mot å arbeide som lege i et nødstilt distrikt, der befolkningen manglet lege og var i en generelt vanskelig situasjon etter nedbrenningen i 1944.[31] Han ble utnevnt av regjeringen til distriktslege i Kvænangen i 1950 og hadde embedet til 1985. Han ble boende i Kvænangen til sin død, og var både medlem av kommunestyret i perioden 1960–1968 og av formannskapet i kommunen i perioden 1964–1968.[32]

Da han kom til Kvænangen, var han «en av svært få leger i hele landsdelen».[33] I Kvænangen bygde han opp en legepraksis i et område som var rasert;[3] han ble svært populær i Kvænangen og omegn[34] og får æren for å ha bygget opp helsevesenet i Kvænangen.[35][36] Han arbeidet der alene i mange år og tok aldri ferie.[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 «003 Hans Eng - 06 - 0048 Stensgaten 33 - 064 - Tellingskretsoversikt - Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad - Digitalarkivet», verkets språk norsk, besøkt 30. september 2026[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 3 «Hans Eng - Døde 1951-2017, årene 1995-1996 - Digitalarkivet», verkets språk norsk, besøkt 30. september 2026[Hentet fra Wikidata]
  3. 1 2 3 4 «Fra Quisling til Kvænangen», artikkel fra NRK 7. november 2015, les 7. november 2015.
  4. 1 2 «003 Hans Eng - 06 - 0048 Stensgaten 33 - 064 - Tellingskretsoversikt - Folketelling 1910 for 0301 Kristiania kjøpstad - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 30. september 2026.
  5. 1 2 «Hans Eng - Døde 1951-2017, årene 1995-1996 - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 30. september 2026.
  6. 1 2 Kobro, I. (1938). Norges læger. Oslo: Aschehoug.
  7. ↑ Mikalsen, Eli Uttakleiv, Maiken Gattermann (31. mai 2025). «I dag er det 150 år siden pionéren fra Rakkestad ble født». Rakkestad Avis. Besøkt 5. oktober 2026.
  8. ↑ Lønnå, Elisabeth (2002). Helga Eng. Bergen: Fagbokforl. ISBN 8276747736.
  9. ↑ Simonsen, Eva (2000). Vitenskap og profesjonskamp. Oslo: Unipub forl. s. 164. ISBN 8274770285.
  10. ↑ Hans Eng: Zur Kenntnis des Østrins im mænnlichen Organismus. Eine experimentelle Studie yber Herkunft, Umsatz und Ausscheidung des Østrins. aus dem pharmakologischen Institut der Universitæt Oslo. Utgitt av Grundt Tanum, Oslo, 1937.
  11. ↑ «Hans Eng - Dødsfall i Noreg (1947) 1995-april 2001 - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 2. desember 2020.
  12. 1 2 3 4 5 6 7 Rydne, Jon H. (9. april 2016). «* Skulle likvideres av Hjemmefronten * Var det forhatte Statspolitiets lege * Undersøkte jøder før de ble deportert * Varslet Stapo om Max Manus-aksjon: Nazist ble elsket doktor i nord». VG (på norsk). Besøkt 30. september 2026.
  13. ↑ Kobro, I. (1938). Norges læger: 1926-1936. Oslo: Aschehoug. s. 94.
  14. ↑ Eirik Veum: Nådeløse nordmenn - Statspolitiet 1941-1945, s. 55, 311/312 - Kagge Forlag 2012
  15. 1 2 3 Svarstad, Asbjørn: Norges verste nazister. Dagbladet, 12. oktober 2015, s.10.
  16. 1 2 Jansson, Terje (1. august 1978). Quisling ble mishandlet. Verdens Gang. s. 5.
  17. 1 2 3 Garden, Brita (2016). Ikke et ondt ord om han dr. Eng!. Oslo: Styrk. ISBN 9788292444054.
  18. 1 2 «Fra Quisling til Kvænangen Arkivert 16. januar 2017 hos Wayback Machine.». Radiodokumentaren, NRK, 8. nov. 2015
  19. ↑ Bing, Jon (2. oktober 2008). «Sabotasje mot personregistre – legenden bak den norske holdningen til personvern». Lov og Rett. 7. Universitetsforlaget. 47: 417–435. ISSN 0024-6980. doi:10.18261/ISSN1504-3061-2008-07-04. Besøkt 30. september 2026.
  20. ↑ Kommisar, Vera: På tross av alt. Julius Paltiel - norsk jøde i Auschwitz Oslo, Aschehoug, 1995.
  21. ↑ Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.
  22. ↑ Johansen, Per Ole (juli 2024). «Fra Rinnan til Rød». Agora. 1-2. Aschehoug. 42: 469–478. ISSN 0800-7136. doi:10.18261/agora.42.1-2.24. Besøkt 30. september 2026.
  23. ↑ Jødene som ble innlagt i sykehus for å unngå deportasjon. The Norwegian medical society. 2022. ISBN 9788292871744.
  24. ↑ Fra rettssaken mot Hans Eng ved Eidsivating lagmannsrett i desember 1948
  25. ↑ Hjeltnes, Guri: Pioneren Bjerkås. VG, 13. april 2014, s. 44.
  26. ↑ «Fra Quisling til Kvænangen», NRK 7. november 2015
  27. ↑ Aud V. Tønnessen: Ingrid Bjerkås : motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest. Pax, 2014, s. 44. ISBN 978-82-530-3687-8
  28. ↑ Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178.
  29. ↑ Fløgstad, Kjartan (1. juli 2014). «Medisin for samfunnskroppen». Tidsskrift for Den norske legeforeningen (134(12/13)): 1254 – 6.
  30. ↑ Søbye, Espen (2005). Kathe, alltid vært i Norge. Oslo: Oktober. ISBN 8249503279.
  31. ↑ NRK P2 7. november 2015 kl 10-11.
  32. ↑ Norges leger: 1996. Oslo: Den norske lægeforening. 1996. s. 53. ISBN 8290921411.
  33. ↑ «Unntak ytterst mot havet». Aftenposten 30. september 2001 s. 16
  34. ↑ «Norges verste nazister» Dagbladet 12.10.2015 s. 10
  35. ↑ Livlegens besøk
  36. ↑ Nordlys 26.3.2004 s. 41

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Eng&oldid=25983532»