Holocaust i Tyskland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Her bodde Willi Kolitz» (født 1894), deportert 4. mars 1943, myrdet i Auschwitz. Snublestein i Berlin til minne om en av de over 160 000 tyskerne som ble drept av regimet.

Holocaust i Tyskland var det nazistiske regimets utryddelse av landets jødiske befolkning. Holocaust foregikk over hele det tyskkontrollerte Europa under andre verdenskrig særlig i det okkuperte Polen og de okkuperte delene av Sovjetunionen. Deportasjon fra selve Tyskland til ghettoer i det okkuperte Polen og andre erobrede områder i øst begynte høsten 1941. Etter at nazistene kom til makten i 1933 hadde over 304 000 av de om lag 525 000 jødiske tyskerne flyktet eller blitt presset til å emigrere. Av 237 723 gjenværende jøder i Tyskland i 1939 ble 165 200 myrdet. De siste deportasjonen fra selve Tyskland til Theresienstadt og Auschwitz gikk tidlig i 1943. Jødiske tyskeres eiendeler ble beslaglagt av staten og fordelt etter egne bestemmelser.[1][2]

Ved den tyske kapitulasjonen i 1945 var det 50 000 jøder i live innenfor selve Tyskland (grensene før 1938). De fleste som overlevde var internert i arbeids- eller konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jødiske tyskere over 6 år måtte fra september 1941 gå med «jødestjerne» synlig. Foto fra Berlin september 1941.

Folketellingene i Tyskland registrerte i 1925 og 1933 medlemskap i kirkesamfunn eller andre religiøse organisasjoner. Før 1925 omhandlet folketellingene religiøs tro (tysk: Glauben). Folketellingen i 1939 forsøkte å klassifisere jøder som rase i henhold til de antijødiske Nürnberglovene. Det tyske statistikk-kontoret laget i 1940 på grunnlag av dette en rapport om jøder og jøder av blandet opphav (tysk: Mischlinge). Personopplysninger fra folketellingen i 1939 ble trolig brukt som grunnlag for deportasjonene som begynte i 1941. I tillegg påla Gestapo i mai 1941 de jødiske organisasjonene å lage oversikt over den jødiske befolkningen.[3]

Etter Hitlers maktovertakelse[rediger | rediger kilde]

NSDAP under ledelse av Adolf Hitler kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 og forfølgelsen av og utstøtelsen av landets 525 000 jøder begynte nesten med en gang. Etter at Hitler kom til makten i januar 1933 ble antijødiske tiltak innført blant annet i form av boikott av jødiske forretninger i 1933 og Nürnberglovene i 1935. En del jøder opplevde Nürnberglovene som en lettelse fordi det da ble avklart hvem som skulle regnes som jøder og jødenes situasjon i Tyskland dermed var fastlagt og stabil. Regimet ønsket å få flere jøder til å emigrere, og dette målet søkte de å nå blant annet ved å internere jøder i konsentrasjonsleirer. Mange jødiske tyskere var plaget av tanken på å emigrere blant annet fordi de følte seg som tyske og anså Tyskland som sitt hjemland, forholdene i Tyskland ble imidlertid vanskeligere og vanskeligere. Familiene ble ofte splittet ved at de yngre utvandret.[4]

Med Krystallnatten i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. Ulike grener av naziregimet, særlig Gestapo og Sicherheitsdienst (SD), hadde ulike syn i jødespørsmålet. Først i 1938 ble de antijødiske tiltakene mer samordnet. De tyske jødenes pass ble da stemplet med J etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute.[5][6] I september 1941 påla tyske myndigheter jøder i landet å bære en gul stjerne synlig på yttertøyet og jøder fikk ikke bruke offentlig transport.[1]

Synagogen i Bamberg brenner.

Det tyske regimets antijødiske agitasjon forble vag og generell etter Krystallnatten: Jødedommen skulle «forsvinne» uten at dette ble konkretisert som massedrap. Dokumentet fra Wannsee-konferansen er også kamuflerende i ordbruken. Under krigen ble tyskere stilt for retten og henrettet for å ha spredd rykter om folkemord. SS-øverstkommanderende Heinrich Himmler understreket overfor SS-ledere at det skulle ties om jødeutryddelsene.[7]

Etter Adolf Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, foreslo Reinhard Heydrich, sjef for RSHA, å opprette en tilsvarende ordning i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter oppdrag gitt av Göring i november 1938.[8] Fra januar til mai 1939 ble omkring 34 000 jøder presset til å utvandre fra selve Tyskland (Altreich).[9]

Etter invasjonen av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Formelt hadde jødiske borgere av Tyskland anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet. Deportasjon til utryddelsesleirer i det okkuperte Polen begynte høsten 1941.[10] På dette tidspunktet foregikk det massedrap på jøder i de erobrede områdene av Sovjetunionen inkludert Litauen og de andre baltiske landene. Massedrapet begynte straks tyske styrker invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941. Først ble bare menn myrdet, fra august ble kvinner og barn inkludert, og fra og med oktober ble til dels hele samfunn utslettet. I Generalguvernementet begynte storstilt massedrap på jøder våren 1942. Drapsanlegget i Belzec ble bygget sent på høsten 1941. I Galicia, som var okkupert av Sovjetunionen da tyske styrker invaderte, begynte masseskytingene i oktober 1941.[11]:762

Vold, økonomisk press og etterhvert tvang ble brukt for å få jøder til å emigrere fra Tyskland, etter Anschluss også fra Østerrike, til blant annet Palestina.[12] Schutzstaffel (SS) samarbeidet med sionistiske organisasjoner om utvandring til Palestina. Utvandringssentralene ble ledet av Adolf Eichmann, og arbeidet ble intensivert etter Anschluss. Polske myndigheter gjorde polske jøder bosatt i Tyskland og Østerrike statsløse, og det var da over 70 000 jøder uten pass som ikke kunne emigrere. I slutten av oktober 1938 ble 17 000 av disse passløse polske jødene sendt med godsvogner til den tysk-polske grensen. Dette var den første storstilte og koordinerte deportasjonen av jøder.[5]

Forløp[rediger | rediger kilde]

Deportasjon fra selve Tyskland til de okkuperte områdene i øst begynte høsten 1941. På dette tidspunktet hadde ikke regimet tatt noen beslutning om å drepe alle jødene. På Wannsee-konferansen i januar 1942 kom de tyske departementene ikke med noen innvendinger mot å drepe alle jødiske tyskere. Unntak ble gjort for såkalte deljøder (tysk: Mischlinge), og RSHAs plan om å drepe også disse ble ikke noe av på grunn av blant annet motstand fra innenriks- og justisdepartementene. Samordnet deportasjon til utryddelsesleirene i øst begynte i mai 1942.[11]:761 Hitler godkjente midt i september 1941 deportasjon av Tysklands jødiske innbyggere etter press fra Himmler, Heydrich og regionale partiledere (Gauleiter). Fra 15. oktober gikk togtransport fra tyske og østerrikske byer og dessuten fra den okkuperte delen av Tsjekkoslovakia. Transportene gikk til Łódź, Minsk, Kaunas og Riga.[11]:763 Om lag 20 000 jøder ble sendt fra Tyskland til Łódź i siste halvdel av oktober - mange døde av sult, men ingen av disse første ble henrettet. Den regionale administrasjonen protesterte mot det store antallet deporterte. I januar 1942 ble jøder fra Łódź-ghettoen sendt til utryddelsesleiren Kulmhof, til å begynne med ble tyske jøder i ghettoen unntatt.[11]:765-766

I løpet av november 1941 ble 7000 jøder sendt fra Tyskland, Wien og Brno til ghettoen Minsk. For å få plass til jødene fra vest henrettet Sicherheitspolizei (Sipo) og SD 6624 hviterussiske jøder 7 til 11. november og ytterligere 5000 20. november. Opprinnelig var det planlagt å deportere 25 000 til Minsk, men opplegget ble avbrutt etter protester fra Heeresgruppe Mitte som ville bruk all tilgjengelig transportkapasitet i forbindelse med slaget om Moskva. Til Kaunas kom det 25-29. november 4934 jøder fra Tyskland og Østerrike, og disse ble umiddelbart skutt og drept Einsatzkommando 3 (Sipo og SD).[11]:767 I november 1941 fikk firmaet Topf i Erfurt bestilling fra SS' hovedkontor på et stort krematorium som skulle settes opp i Mogilev (Mahiljow). Planen var trolig å frakte en del av de europeiske jødene langs til Mahiljow for avliving. Tre ovner var klare til levering i august 1942, men disse ble omdirigert til Auschwitz. Jødene i Mahiljow ble tvunget inn i en getto fra 25. september 1941, deretter ble jøder fra gettoen drept jevnlig på Erich von dem Bach-Zelewski ordre.[13]

Jødene som ble sendt med tog fra Berlin 27. november 1941 ble massakrert rett utenfor Riga tidlig på dag 30. november. Disse henrettelsene skjedde i strid med Himmlers ønske. Henrettelsene ble organisert og ledet av Friedrich Jeckeln, HSSPF for «Ostland». Etter dette ble ikke tyske jøder deportert til Riga drept umiddelbart og ble i stedet holdt i leirer utenfor byen. Forholdene i leirene gjorde at mange døde etter kort tid, noen ble skutt og drept av vaktene, andre ble henrettet i Bikerniki-skogen. Deporterte fra Köln 10. desember fikk som de første slå seg ned i ghettoen i Riga, og 14 transporter kom deretter. Ifølge noen øyenvitner ble alle som kom med tog sent i desember 1941 straks henrettet. Ifølge noen vitner skal Einsatzkommando 2 ha skilt ut og henrettet svake og syke.[11]:765-769

Ettertiden[rediger | rediger kilde]

Ved den tyske kapitulasjonen i 1945 var det 50.000 jøder i live innenfor selve Tyskland (grensene før 1938). Noen få tusen hadde holdt seg skjult eller overlevd med falske dokumenter. Flere tusen hadde unnsluppet deportasjon fordi de var i blandingsekteskap. De fleste som overlevde var internert i arbeids- eller konsentrasjonsleirer i Tyskland. Etter at den sovjetiske inntok Polen og de tidligere tyske områdene øst for Oder-Neisse økte tallet til 157.000 med displaced persons («DP», personer uten noe hjemsted å reise tilbake til). Etter angrep på overlevende jøder i Polen i 1947 økte tallet på DP til 182.000. De fleste jødiske DP endte opp i den amerikanske okkupasjonssonen. Innledningsvis ble de jødiske DP innkvartert i leirer der de var i mindretall blant befridde tvangsarbeidere, tyske flyktninger fra øst og nazistiske kollaboratører fra Øst-Europa. Denne kompliserte blandingen førte til hyppige anti-jødiske voldsepisoder. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter plasserte derfor jødiske overlevende i egne leirer etter noen måneder. Senere gjorde britiske okkupasjonsmyndigheter, med blant ansvar for Bergen-Belsen, samme tiltak. Britiske myndigheter vegret seg mot å gi jødene en spesiell status fordi de fryktet dette ville styrke sionismen. Jøder som flyktet fra østområdene foretrakk den amerikanske sonen der de fikk bedre behandling. Etter hvert kom det hjelp til leirene, hvor det var mange barn og foreldreløse, fra USA og Storbritannia, blant annet skaffet av jødiske organisasjoner der.[14] Jødiske skoler og offentlighet kom i gang i leirene. Det ble blant annet gitt ut aviser på jiddisch i Bergen-Belsen og i Eschwege-leiren ved Kassel. Den sionistiske bevegelsen dominerte de politiske diskusjonene. I april 1946 svarte 119.000 av 138.000 spurte at de helst ville reise til Palestina. Fra april 1948 falt tallet på jødiske DP raskt og etter et halvt år var det 80.000 igjen i Tyskland. En del jøder utvandret til USA der en egen DP-lov la til rette. Flere tusen ble værende i leirer i Tyskland til midt på 1950-tallet, andre sluttet seg til restene av det jødiske fellesskapet i Tyskland. Ifølge David Cesarani er det gjenopplivingen av det jødiske samfunnet i Vest-Tyskland det mest bemerkelsesverdige ved tiden etter holocaust. De fleste overlevende tyske jøder var eldre som hadde blitt internert i Theresienstadt eller var i blandingsekteskap. Frem til 1959 vendte 12.000 jødiske utvandrere tilbake til Vest-Tyskland. Tidlig på 1960-tallet var det 23.000 jøder i Tyskland, på 1980-tallet hadde tallet økt til 30.000.[15]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

De allierte besluttet i 1944 å rettsforfølge ledende nazister og etablerte på den bakgrunn det internasjonale militærtribunalet i Nürnberg i oktober 1945. De følgende året ble 22 ledende personer i det tredje riket stilt for retten. De allierte var mest opptatt av å bevise at Tyskland hadde drevet en agressiv krig. Tiltalen omhandlet krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten der det siste var en ny type kriminell handling. Holocaust var i tiltale inkludert i en lang liste illgjerninger. Nürnberg-tribunalet etablerte som prinsipp at lederne kunne holdes ansvarlige og at ordrer bare var en formildende omstendighet og ikke fritok fra straffeansvar.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «German Jews during the Holocaust, 1939–1945». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). US Holocaust Memorial Museum. Besøkt 10. august 2019. «In January 1933, some 522,000 Jews by religious definition lived in Germany. Over half of these individuals, approximately 304,000 Jews, emigrated during the first six years of the Nazi dictatorship, leaving only approximately 214,000 Jews in Germany proper (1937 borders) on the eve of World War II.» 
  2. ^ «Jewish Losses during the Holocaust: By Country». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). USA Holocaust Memorial Museum. Besøkt 10. august 2019. «Jewish population of Germany in 1939: 237,723 Deaths: 165,200» 
  3. ^ Seltzer, W. (1998). Population statistics, the Holocaust, and the Nuremberg trials. Population and Development Review, 24(3), 511-552.
  4. ^ Rozett & Spector (2013) s. 58-59
  5. ^ a b Knutsen, Anund Haenlein (1997): Veien til Auschwitz - hvor krokete var den?. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap.
  6. ^ Skjønsberg, Harald: Norsk politikk overfor jødiske flyktninger 1933-1940. Arbeiderhistorie, årbok utgitt av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo, 1987.
  7. ^ Hetland (2012) s. 8-9, 11.
  8. ^ Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.
  9. ^ Helmreich, W. (2017). The Third Reich and the Palestine Question. Routledge.
  10. ^ Rozett & Spector (2013) s. 58-59
  11. ^ a b c d e f Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». Journal of Modern History. 70 (4): 759–812. 
  12. ^ Höhne, Heinz: Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS. München: Bertelsmann, 1967.
  13. ^ Gerlach, C. (1997). Failure of Plans for an SS Extermination Camp in Mogilev, Belorussia. Holocaust and Genocide Studies, 11(1), 60-78.
  14. ^ Rozett & Spector (2013) s. 83-84
  15. ^ Rozett & Spector (2013) s. 86
  16. ^ Rozett & Spector (2013) s. 93

Litteratur[rediger | rediger kilde]