Irmfried Eberl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Irmfried Eberl
Irmfried Eberl.jpg
Født8. sep. 1910[1]Rediger på Wikidata
BregenzRediger på Wikidata
Død16. feb. 1948[1]Rediger på Wikidata (37 år)
UlmRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lege, psykiaterRediger på Wikidata
Utdannet ved Universität InnsbruckRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Tyskland, ØsterrikeRediger på Wikidata
Medlem av SturmabteilungRediger på Wikidata

Irmfried Eberl (født 8. september 1910 i Bregenz i Østerrike, død i februar 1948)[2] var en østerriksk lege og SS-offiser (Obersturmführer)[3] som hadde ansvar for dødsleiren Treblinka (han var den neste legen med en slik kommandanstilling).[3] Han var også tilknyttet Aktion T4.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Irmfrieds far Josef Frans var lege og moren var Josefine.[4] Foreldrene var tilhengere av Georg Ritter von Schönerers rasistiske teorier. Hans to eldre brødre var ivrige tilhengere av nazistpartiet.[2] Eberl tok Abitur i juni 1928 som den yngste i klassen. Han ville opprinnelig studere juss, men bestemt seg for medisin som han påbegynte i 1929 i Innsbruck .[4]:311 Eberl var ferdig utdannet lege med lisens i 1935. I første halvår 1935 arbeidet han ved Krankenanstalt Rudolfstiftung i Wien og deretter (til mars 1936) ved lungesykehuset i Grimmenstein, Niederösterreich.[4]:311 Han begynte deretter i arbeid i Dessau og senere ved de tyske helsemyndighetenes sentrale kontor i Berlin.[2] Eberl tok sin doktorgrad i medisin ved Innsbruck universitet i 1934.

Han meldte seg inn i NSDAP i 1931 (medlem nummer 687095) og Sturmabteilung. Nazipartiet ble forbudt i Østerrike og på grunn av sin aktivitet i partiet mistet Eberl legelisensen i 1936. Uten mulighet til å arbeide i hjemlandet reiste han da til Tyskland og ble registrert som politisk flyktning.[2][4]:311 Han ble også medlem av SS hvor han fikk graden Obersturmführer.

T4 eutanasiprogram[rediger | rediger kilde]

Gasskammeret i Bernburg. Bygget av Erwin Lambert.[5][6]

Han var en sterk talsmann for nazistenes T-4 eutanasiprogram og tilbrakte to år med å implementere programmet i Brandenburg an der Havel (Brandenburg) fra februar 1940 og Bernburg (Sachsen-Anhalt) fra november 1940, der flere tusen syke ble avlivet under hans ledelse. Institusjonen i Brandenburg var opprinnelig et fengsel som ble omgjort til psykiatrisk sykehus. Han hadde lite utdanning og erfaring fra psykiatri da han ble sjef der. Brandenburg-institusjonen var et av seks sentre i T4-programmet (fem i Tyskland og ett i Østerrike). Eberl noterte T4-drapene (med angivelse av kjønn og etnistitet) i sin dagbok som ble funnet etter krigen og der fremgår at det var en relativt stor andel var jøder (i strid med Viktor Bracks påstand etter krigen at jøder ikke ble spesielt utvalgt i T4). Han ble sjef i Bernberg og avliving av pasienter med gass begynte der 21. november 1940. Han passet på å lage falske dødsattester og unngikk for eksempel å oppgi tuberkulose som dødsårsak fordi det sjelden gir uventet og plutselig dødsfall. Under T4 ble 9772 pasienter drept i Brandenburg og 8601 i Bernberg. Bruk av gass til avliving begynte i de psykiatriske institusjonene i Tyskland. Hitler ga i 1941 immunitet mot straffeforfølgelse for helsepersonell som deltok i T4.[7][2][3][8] Eberl var selv tilstede i gasskammerets forværelse i forbindelse med avliving av pasienter. Han beroliget de syke og kamuflerte hva som egentlig foregikk, og styrte til dels selv gasskranene. Eberl var nøye med å kontrollere at personer som ble sendt inn i gasskammeret var de samme som oppført på listen fra Berlin. Eberl gjorde ikke noen skikkelig undersøkelse av pasientene og som regel ble de sendt rett i gasskammeret.[9]

Viktor Brack fikk i 1941 ordre om å avslutte T4 og i samråd med Philipp Bouhler ble det ledige T4-personalet da stilt til rådighet for Odilo Globocnik i Lublin. De første T4-folkene, blant annet Christian Wirth, kom til Lublin sent på høsten 1941, flere kom til tidlig i 1942. Viktor Brack besøkte Lublin i mai 1942 og diskuterte med Globocnik hvordan T4 kunne bidra til å utrydde jødene. Globocnik ba om mer folk fra T4 og ønske ble innvilget.[10]

Treblinka[rediger | rediger kilde]

Skilt fra jernbanestasjonen, utstilt i Yad Vashem.

Han ble overlatt kommandoen av tilintetgjørelsesleiren Treblinka i juli 1942 der opp til 280 000 ble avlivet i hans tid. I april 1942 fikk han ansvaret får å etablere opp leiren som sto klar til bruk 11. juli (byggearbeidet ble ledet av ingeniøren Richard Thomalla). Den første togtransport kom fra Warszawagettoen 23. juli og de etterfølgende ukene kom daglige toglaster med intetanende ofre. Togene fra Warszawa besto av opp til 60 godsvogner. I brev til sin kone klaget Eberl over den stor arbeidsmengden i Treblinka. I leiren ble det avlivet i så stort tempo at at de ikke klarte å kvitte seg med alle likene.[11][3][2] Noen kilder tyder på at det kom toglaster med jøder til Treblinka i juni 1942, men det er uklart om disse straks ble sendt i gasskammeret eller om de deltok i byggearbeidet. De tidlige toglastene jøder kan ha vært fra nærområdet og brukt til å teste gasskamrene. Togtransportene fra Warszawa ble organisert av Hermann Höfle. Til 21. september 1942 hadde Höfle sendt 254 000 jøder fra Warszawa og 112 000 fra Warszwas omland.[4] Perioden august-oktober 1942 var den dødligste under holocaust med opp til 15 000 drepte daglig.[12] Globocnik og Christian Wirth avsatte Eberl i slutten av august[4]:313 eller tidlig september på grunn av inkompetanse og erstattet av Franz Stangl. Eberl tok mot flere jøder enn han klarte å avlive. Odilo Globocnik irettesatte Eberl for at han en periode tok 5000 fanger daglig, men bare klarte å kvitte seg med 2000. Stangl skapte orden og tempo i leiren.[13][14][15] Wirth (som var inspektør for de tre leirene under Aksjon Reinhard) og Globocnik besøkte Treblinka i slutten av august. En SS-mann fortalte senere at det i leiren var mange lik som hadde blitt liggende så lenge at de begynte å gå i oppløsning; og utenfor sto en fullt tog som ikke kunne tømmes fordi leiren var full.[10] I den sterke varmen på ettersommeren døde et stort antall inne i godsvognene og stabler av lik hopet seg opp på perrongen.[16] Wirth stanset transportene fra Warszawa inntil han hadde ryddet opp i leiren og Stangl overtok. Stangl hadde arbeidet en periode i Bernberg under Eberls ledelse.[13]

Resten av krigen[rediger | rediger kilde]

I 1944 ble Eberl tilknyttet Wehrmacht og forble det resten av krigen. Han arbeidet blant annet som feltlege ved Vestfronten. Eberl ble tatt til fange av amerikanske styrker i april 1945 og internert i Luxembourg, deretter overført til krigsfangeleiren i Dietersheim. Amerikankerne oppdaget at han var SS-offiser og han ble sluppet ut av krigsfangeleiren i juli 1945.[2][4]:313

Etter krigen ble Eberl enkemann for annen gang og fortsatte å praktisere medisin i Blaubeuren nær Ulm hvor han giftet seg på nytt. Eberl brukt sitt virkelige navn, men holdt sin virksomhet i T4 og i Treblinka skjult. I 1947 ble Eberl avslørt da tidligere internerte nevnte ham. Han ble arrestert i januar 1948. Han hengte seg i cellen 15. februar 1948.[2] Ifølge Webb ble Eberl etterforsket for sin virksomhet i T4, mens hans arbeid i Treblinka var ukjent på den tiden.[4]:313

I populærkultur[rediger | rediger kilde]

Eberl var sammen med Carl Clauberg emne for filmen Healing by Killing (1998).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ a b c d e f g h Strous, R. D. (2009). Dr. Irmfried Eberl (1910-1948): Mass Murdering MD. Israeli Medical Association Journal, 11, 216-218.
  3. ^ a b c d Somers, C. (2015). Irmfried Eberl: psychiatry and the Third Reich. The British Journal of Psychiatry, 206(4), 315-315. t DOI: 10.1192/bjp.bp.114.148783
  4. ^ a b c d e f g h Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  5. ^ Friedlander, H. (2000). The origins of Nazi genocide: From euthanasia to the final solution. Univ of North Carolina Press, s. 215.
  6. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. ABC-CLIO.
  7. ^ https://www.t4-denkmal.de/eng/Irmfried-Eberl
  8. ^ Strous, Rael D. (1. mars 2010). «Psychiatric Genocide: Reflections and Responsibilities». Schizophrenia Bulletin. 2. 36: 208–210. ISSN 0586-7614. PMC 2833132Åpent tilgjengelig. PMID 20133386. doi:10.1093/schbul/sbq003. Besøkt 2. juli 2021. 
  9. ^ Ustvedt, Yngvar (1997). Dødens leger: de sinnslidendes skjebne i Hitlers Tyskland. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205252858. 
  10. ^ a b Arad, Y. (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press.
  11. ^ Baxter, I. (2016). SS of Treblinka. The History Press.
  12. ^ Stone, L. (2019). Quantifying the Holocaust: Hyperintense kill rates during the Nazi genocide. Science advances, 5(1), eaau7292. DOI: 10.1126/sciadv.aau7292
  13. ^ a b Gitta Sereny: Into that Darkness: From Mercy Killing to Mass Murder, Random House, 1995, ISBN 0-7126-7447-0
  14. ^ «KRIEGSVERBRECHEN / KZ-KOMMANDANT STANGL : Seelische Belastung - DER SPIEGEL 28/1967». www.spiegel.de. 3. juli 1967. Besøkt 15. august 2020. 
  15. ^ SPIEGEL, DER (5. november 1970). «An dritter Stelle». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 19. juni 2021. 
  16. ^ Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (Eds.). (1991). "The good old days": the Holocaust as seen by its perpetrators and bystanders. Konecky Konecky.