Portal:Andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kongebjorka.jpeg
Andre eller annen verdenskrig regnes som den siste av to globale væpnede konflikter, og pågikk i årene 1939 til 1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to stridende militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig, og resulterte i 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.  Les mer…
  • Aftenposten fakta er tidligere publiserte artikler som er tematisk organisert og strukturert…
  • Krigstrykksamlingen skal samle dokumenter og bilder med tilknytning til krigen i Norge 1940-1945…
  • NorgesLexi har som hovedprioriteringsområder 2. verdenskrig, særlig i Norge og i forbindelse med Norge…
  • Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek har omfattende omtale fra distriktiet…
  • Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
Slaget ved Kursk (4. juli20. juli 1943); tysk Operation Zitadelle var et avgjørende slag på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget var et forsøk fra tysk side på å komme på offensiven etter nederlaget i slaget om Stalingrad. Den sovjetiske motparten hadde imidlertid gode etterretninger om de tyske forberedelsene. Den røde armé etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve.

Slaget ved Kursk var et av historiens største panserslag med ca. 7000-8000 stridsvogner til sammen, og sannsynligvis det luftslag i historien som medførte de største tap i løpet av én dag. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte ikke å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etter hvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Den tyske siden så slaget som «Operation Zitadelle», mens for den sovjetiske siden var dette kun slagets første, defensive fase; neste runde var offensivene «Operasjon Kutuzov» og «Operasjon Polkovodets Rumjantsev».

På tross av at Wehrmacht hadde planlagt en offensiv for å fjerne «lommen ved Kursk», klarte de sovjetiske styrkene å stanse tyskerne og starte sin egen offensiv. Deretter tok de byene Orjol, Belgorod og Kharkov og presset de tyske styrkene tilbake på bred front. Slaget ved Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; etter Kursk hadde Den røde armé initiativet. Slaget ved Kursk viste også at østfronten omfattet krigføring i en skala tidligere ukjent i historien. Den sovjetiske slagplanen og gjennomføringen av den var mønstergyldig[trenger referanse] og er fremdeles et studieemne på krigsskoler.  Les mer…
Utmerket artikkel Utmerkede artikler   Andre verdenskrig
Slag Angrepet på Pearl Harbor
Personer Adolf Hitler · Mao Zedong · Jan Smuts · Josef Stalin
Annet Nortraship · Wolfsschanze
Anbefalt artikkel Anbefalte artikler Slag Angrepet på Danmark i 1940 · Ardenneroffensiven · Felttoget i Polen i 1939 · Slaget om Frankrike · Slaget om Moskva · Slaget om Stalingrad · Slaget om Storbritannia · Slaget ved Kursk · Slaget ved Midway · Vinterkrigen
Personer Robert Brasillach · Winston Churchill · Nordahl Grieg · Gustav V av Sverige · Ingeborg Refling Hagen · Heinrich Himmler · Johan Bernhard Hjort · Per Imerslund · Haakon Lie · Carl Gustaf Mannerheim · Otto von Habsburg · Sverre Riisnæs · Claus von Stauffenberg · Julius Streicher
Annet Amerikas forente staters historie (1918–1945) · Berghof · De hvite bussene · Nasjonalsosialisme ·  Norge under andre verdenskrig · Tysklands historie (1933–1945) · Østfronten
Altmark-saken viser til en hendelse som fant sted i Norge i februar 1940, hvor det tyske militære støtteskipet, tankeren «Altmark», ble bordet av britiske marinefartøy og britiske sjømenn frigitt. Altmark-saken har vært brukt som argument eller påskudd for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge, da den norske regjering viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.  Les mer…
Angrepet på Norge i 1940 (på tysk omtalt med kodenavnet Weserübung-Nord) var det tyske angrepet på Norge tirsdag 9. april 1940 under andre verdenskrig. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.  Les mer…
Army B-25 (Doolittle Raid).jpg
Doolittle-raidet 18. april 1942 var det første flyangrepet under andre verdenskrig mot japansk fastland utført av amerikanske bombefly. De 16 modifiserte North American B-25 Mitchell bombeflyene fra United States Army Air Force tok av fra hangarskipet USS «Hornet» (CV-8) øst for Japan for å bombe mål i Tokyo, Kobe, Yokohama og Nagoya. Ett av flyene landet i Sovjetunionen og mannskapet ble internert, alle de øvrige gikk tapt ved at de gikk tom for drivstoff og måtte nødlande eller forlates. De fleste av mannskapene overlevde, men noen ble tatt til fange og flere av disse ble henrettet.  Les mer…

Måløyraidet (engelsk: Operasjon Archery) var kodenavn for en aksjon som ble planlagt, ledet og gjennomført av den britiske militærenheten SOE. 33 norske militære deltok.

Bakgrunn

Aksjonen ble gjennomført i romjulen 1941 (26.28. desember). Parallelt med raidet på Vestlandet, ble Operation Anklet iverksatt mot Reine og Moskenes i Lofoten. Operasjon Anklet i Lofoten var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery-operasjonen rettet mot mål i Måløy og på Vågsøy. Disse to var de første større, kombinerte angrepene etter at Norwegian Independent Company No. 1, (populært kalt Kompani Linge) var formelt organisert.

  Les mer…
Andre verdenskrig

Josef Antonius Heinrich Terboven (født 23. mai 1898 i Essen i Tyskland, død ved selvmord 8. mai 1945Skaugum i Asker) var en tysk politiker for nazistpartiet NSDAP. Han var gauleiter i Essen og Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete («rikskommissær for de okkuperte norske områder») fra 24. april 1940 til 7. mai 1945. Terboven var dermed øverste sivile tyske leder under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig og hadde kun Adolf Hitler som overordnet.

Bakgrunn

Josef Terboven (i sivil) sammen med Essen-avdelinga av Sturmabteilung (SA), det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs paramilitære gatetropper, i 1926. Terboven var gauleiter i Essen.
Ministerpresident Vidkun Quisling, Reichsführer der SS Heinrich Himmler, Reichskommissar für Norwegen Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Deutsches Heer og Luftwaffe 1941.


Terboven ble født i Essen som sønn av en velstående bonde. Navnet Terboven er nederlandsk. Han tjenestegjorde i det tyske feltartilleri og det voksende luftforsvaret i første verdenskrig og ble tildelt Jernkorset. Ved krigens slutt hadde han nådd løytnants grad. Han studerte jus og statsvitenskap i et par år ved universitetene i München og Freiburg, hvor han for første gang ble involvert i den ekstreme politikken. Han måtte av økonomiske grunner avbryte studiene[1] og arbeidet deretter som læregutt i en bank noen år før han ble oppsagt i 1925 på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland.[1]

Politisk karriere

Dette åpnet for en aktiv karriere i NSDAP hvor han hadde meldt seg inn allerede i 1923.[1] Terboven hjalp til med å etablere partiet i Essen og ble gauleiter der i 1928. Han ble en del av Sturmabteilungen fra 1925. Han ble utnevnt til Oberpräsident der Rheinprovinz i 1935.

Reichskommissar Norwegen

Under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig 1940–1945 ble landet styrt av den tyske nazisten Terboven. Da tyskerne ikke lyktes i å gjøre Administrasjonsrådet til en alternativ regjering til statsrådet i London-eksil, sendte Hitler ham til Norge og opprettet Reichskommissariat Norwegen 24. april 1940 der Terboven fikk tittelen rikskommissær. Han kunne støtte seg på et tysk undertrykkelsesapparat med Gestapo i spissen. Bildet viser Terboven og representanter for tyske militære og sivile myndigheter under feiringen av høsttakkefestenUniversitetsplassen i Oslo 1940.
Foto fra mottagelsen på Stortinget under Statsakten 1. februar 1942 da Terboven utnevner Vidkun Quisling, leder i Nasjonal Samling (NS), til ministerpresident (statsminister) og innsetter «Quislings nasjonale regjering». I virkeligheten mente Terboven at Quisling var ubrukelig, og rikskommissæren beholdt stillingen som diktator i Norge fram til frigjøringen. Fra venstre sees Wilhelm Redieß, politigeneral og SS-sjef i Norge, Terboven, Quisling, Rudolf Schiedermair og Paul Wegener, leder for NSDAP Einsatzstab Norwegen som styrte samarbeidet med NS.

Etter at Curt Bräuer hadde mislyktes i å forhindre at den norske kongen og regjeringen flyktet, ble han 16. april tilbakekalt til Berlin og senere sendt til fronten.[1] Terboven ble utnevnt til rikskommissær (sivil administrator) i Norge 24. april, med oppdrag å få etablert en dansk løsning i Norge.[1] Han flyttet inn i den norske kronprinsens residens på Skaugum og hadde sitt hovedkvarter i Stortinget. Det var i utgangspunktet tenkt at oppdraget i Norge skulle være midlertidig og at han deretter skulle vende tilbake til politisk arbeid i Tyskland.[1]

Den 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder. Vidkun Quisling var ikke med i dette selv om Hitler hadde støttet ham, og Terboven styrte Norge som om han var enehersker, noe han i realiteten nesten var. Han hadde ikke autoritet over de regulære tyske tropper i landet (til tider så mange som 400 000 mann), men kommanderte en styrke på 6 000, hvorav 800 var en del av det hemmelige politiet. Hans mål var å bygge opp Festung Norwegen, som skulle være tyskernes siste skanse. Han planla også å bygge en konsentrasjonsleir i Norge, på Momarken ved Mysen, hva det ikke ble noe av.[trenger referanse]

Terboven var som rikskommissær bare underlagt Hitler personlig og hadde i realiteten diktatorisk myndighet over det okkuperte Norge. I denne posisjonen kom han ofte i motsetningsforhold til Quisling. Det ble opprettet en egen enhet, som skulle prøve å sette befolkningen opp mot NS-styret.

Fra 1941 konsentrerte Terboven seg stadig sterkere om å slå ned all motstand i Norge. Han var ansvarlig for unntakstilstanden i Oslo, Aker, Bærum og Asker i september 1941 da Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet, unntakstilstanden i trøndelagsfylkene og deler av Nordland oktober 1942 der 10 sivile gisler og 24 motstandsmenn ble henrettet mens alle mannlige jøder over 16 år ble arrestert, brenningen av Telavåg 1942 og deportasjon av alle mannlige innbyggere mellom 16 og 60 til tyske konsentrasjonsleirer; henrettelsen av 18 englandsfarere i Trandumskogen i 1942, henrettelsen av fem sivile gisler etter en jernbanesabotasje på Mjøndalen oktober 1943, arrestasjonen og deportasjon til Tyskland av alle mannlige studenter i Oslo november 1943 og i juli 1944 dødsdommene over ni Grini-fanger som represalie for en likvidering som fant sted mens de satt i varetekt.

I 1942 fikk Terboven en norsk elskerinne, Sonja Wigert (1913–1980), som bodde i Sverige, men reiste frem og tilbake til Norge. Hennes sympatier var i virkeligheten på den norske motstandsbevegelses side. Hun var etterretningsagent for Sverige, og senere også for amerikansk etterretning. Det tok ett år før Terboven gjennomskuet det hele.

Terboven innførte flere forordninger som i konsekvens kom til å koste mange nordmenn liv og helse, herunder forordning om beskyttelse av de besatte norske områder 12. oktober 1942, som innførte dødsstraff for en rekke forbrytelser, bl. a. å forlate landet uten tillatelse, lytte på illegal radio, bli tatt med illegale aviser, hjelpe krigsfanger eller flyktninger. Terboven var også ansvarlig for forslaget om evakuering og brenning av Finnmark nord for Lyngen-området, som ble tatt til følge av Hitler i hans Führerbefehl av 28. oktober 1944.

I september 1941 fikk Terboven besøk av Reinhard Heydrich og Walter Schellenberg på Skaugum. Følget foretok deretter en seiltur på Oslofjorden. Heydrich innskjerpet overfor Terboven at det var viktig å holde en hard linje overfor nordmennene, og bare fire dager etter hans avreise 6. september proklamerte Terboven unntakstilstand og beordret Wickstrøm og Hansteen arrestert.[2]

Kapitulasjon og selvmord

Redieß og Terboven delte bolig på Skaugum. Terboven sprengte seg selv og liket av Redieß frigjøringsdagen 8. mai 1945.

Terboven og Franz Böhme reiste 3. mai 1945 til Flensburg der den siste rest av Tysklands sentralregjering under ledelse av Karl Dönitz holdt til. Terboven, Keitel og Jodl mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Finansminister Lutz Schwerin von Kosigk ville kapitulere uten kamp.[3]:295

Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.»[3]:298-299 Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig, han kom meg i forkjøpet» kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskap fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten.[3]:302-304

Redieß' levninger ble ødelagt da Terboven detonerte rundt femti kilo dynamitt i en bunker i Kloåsen på Skaugum-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskap hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10-20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 ble likrestene undersøkt nøye for å faststlå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at var hans lik.[4][3]:14-15 Like før kapitulasjonen trådte i kraft ved midnatt 8. mai 1945 sprengte Terboven seg i luften.[5] Han ble funnet død med liket av SS- og politisjefen for Norge, obergruppenführer Wilhelm Redieß, i sin bunker på Skaugum. Han ble senere bisatt i Essen.

Se også

Litteratur

Referanser

  1. ^ a b c d e f Nøkleby, Berit: Det tyske okkupasjonsstyret i Norge, Norsk Hjemmefrontmuseum, side7 ISBN82-91107-09-2
  2. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel (s. 157-59), forlaget Arneberg, 2008, ISBN
  3. ^ a b c d Nøkleby, Berit (1992). Josef Terboven: Hitlers mann i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205202214. 
  4. ^ Norsk krigsleksikon (1995) s. 345
  5. ^ http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/biography/Terboven.html

Eksterne lenker

  Les mer…
Maskingeværet var standard i den britiske hæren under andre verdenskrig. Den erstattet det gamle maskingeværet Lewisgun fra første verdenskrig i 1935. Navnet er en sammentrekning av «Brno Enfield», siden den ble laget i våpensmiene i Royal Small Arms Factory i Enfield basert på et tsjekkisk design, som opprinnelig het ZB vz 26 før det ble oppdatert til ZB vz 30, som deretter ble grunnlaget for ZB vz 33 og Bren.gun  Les mer…
Det norske landssvikoppgjøret var et rettslig oppgjør med medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og den tyske okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge etter andre verdenskrig. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot 92 805 siktede hvorav rundt 46 085 ble straffet, 30 fikk dødsstraff, 17 000 fikk fengselstraffer, og de resterende fikk forelegg eller annen straff.[1] Det norske rettsoppgjøret skilte seg fra andre land ved at det omfattet et stort antall saker i forhold til folketallet.[2] I tillegg til rettsoppgjøret, var det et omfattende, uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidsliv. Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden og har blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålene om kollektiv skyld og straffebestemmelser med tilbakevirkende kraft. Rettsoppgjøret har blitt kritisert for å ha vært gjennomført for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna.[2][3]</noinclude>  Les mer…
  1. ^ SSB statistikk s.13
  2. ^ a b Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Fjortoft
  3. ^ skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike