Portal:Andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kongebjorka.jpeg
Andre verdenskrig
WW2Montage.PNG
DatoAsia: 7. juli 19372. september 1945
Europa: 1. september 19398. mai 1945
StedEuropa, Asia, Afrika, Oseania
Resultat
Stridende parter
De allierte:
Sovjetunionen Sovjetunionen (fra 1941)
USA USA (fra 1941)
Storbritannia Storbritannia
  • Britisk India Britisk India
  • Kina Kina
    Frankrike Frankrike
    Polen Polen
    Canada Canada
    Australia Australia
    og flere
    Aksemaktene:
    Nazi-Tyskland Tyskland
    Japan Japan
    Italia Italia (før 1943)
    Bulgaria Bulgaria (1941–1944)
    Romania Romania (1940–1944)
    Ungarn Ungarn (1940–1944)
    og flere
    Kommandanter og ledere
    Sovjetunionen Josef Stalin
    USA Franklin D. Roosevelt
    Storbritannia Neville Chamberlain
    Storbritannia Winston Churchill
    Kina Chiang Kai-shek
    Frankrike Charles de Gaulle
    Nazi-Tyskland Adolf Hitler
    Japan Hirohito (昭和天皇, Shōwa ten'nō)
    Japan Hideki Tojo
    Italia Benito Mussolini
    Tap
    Militære tap:
    17 000 000
    Sivile tap:
    33 000 000
    Totalt tap:
    50 000 000
    ...detaljer
    Militære tap:
    8 000 000
    Sivile tap:
    4 000 000
    Totalt tap:
    12 000 000
    ...detaljer

    Andre eller Annen verdenskrig regnes som den siste av to verdensomspennende væpnede konflikter, oftest regnet å utspille seg i årene 1939–1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to stridende militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig, og resulterte i 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.I forkant av krigen hadde Tyskland innlemmet og invadert nabolandene Østerrike og Tsjekkoslovakia i årene 1938-39 og Japan var allerede i krig med Kina fra 1937 av. Men den generelle oppfatning er at andre verdenskrig brøt ut 1. september 1939, da Tyskland invaderte Polen, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike samt de fleste land i det britiske imperiet og Samveldet av nasjoner. Fra sent i 1939 til tidlig i 1941, i en serie av felttog og avtaler, erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av det kontinentale Europa. I henhold til tysk-sovjetiske avtaler okkuperte og annekterte Sovjetunionen territorier fra seks av sine europeiske naboland, blant disse Polen. Storbritannia, støttet av samveldestatene, ble den eneste stormakten som fortsatte kampen mot aksemaktene, med slag som fant sted i Nord-Afrika, så vel som det langvarige slaget om Atlanterhavet.

    I juni 1941 igangsatte Tyskland med sine allierte i aksemaktene en invasjon av Sovjetunionen kjent som Operasjon Barbarossa. Angrepet utviklet seg til å bli den største landbaserte krigskampanjen i historien, og bandt opp størsteparten av aksemaktenes militære styrker. Størstedelen, omtrent tre fjerdeleler[2], av tyske militære tap under andre verdenskrig var i kamper mot sovjetiske styrker.[3]

    I desember 1941 gikk Japan, som ønsket større dominans over det østre Asia og Stillehavet, til angrep på USA samt europeiske kolonier og territorier i Stillehavet, i en rask erobring av det vestlige Stillehavet.

    Aksemaktenes fremrykking ble stoppet i 1942, etter at aksemaktene tapte det avgjørende slaget om Stalingrad og mistet initiativet i Nord-Afrika, samtidig som Japan tapte en rekke sjøslag mot USA. Aksemaktenes nederlag fortsatte gjennom 1943; de allierte invaderte det fascistiske Italia, amerikanere erobret øyer og styrket dominansen av Stillehavet, og Kiev ble frigjort av den Røde Armé mot slutten av året. I 1944 invaderte de vestlige allierte det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin, etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945. Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og invasjonen av Japan var nært forestående. Krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.

    Andre verdenskrig endret politiske landskap og sosiale strukturer på et globalt nivå. De forente nasjoner ble etablert for å fremme internasjonalt samarbeid og for å hindre fremtidige konflikter. Stormaktene som vant krigen – Sovjet, USA, Storbritannia, Kina og Frankrike – ble permanente medlemmer i FNs sikkerhetsråd. Sovjetunionen og USA fremsto som rivaliserende supermakter i opptakten til den kalde krigen, som skulle komme til å vare i 46 år. Samtidig avtok europeiske stormakters innflytelse, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land hvis industri hadde blitt rammet, gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur. Politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem i et forsøk på å stabilisere relasjoner etter krigen.

    Kronologi

    Utdypende artikkel: Tidslinjer i andre verdenskrig

    Krigens gang i Europa

    Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med den tyske invasjonen av Polen,[4] Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939.[5] Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den andre kinesisk-japanske krig den 7. juli 1937.

    Den britiske historikeren A. J. P. Taylor hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved den italienske invasjonen av Etiopia 3. oktober 1935.[trenger referanse] Münchenavtalen av 29. september 1938 var begynnelse på andre verdenskrigs for Tsjekkoslovakia.[6] Tyskland tok kontroll over resten av Böhmen og Mähren 15. mars 1939 etter trussel om bombing.[7]

    Eksakt dato for krigens slutt er ikke stadfestet. Japans akseptering av våpenhvile 14. august 1945 (V-J dag) angis av mange, i stedet for Japans formelle overgivelse 2. september 1945, mens for de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. All tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23:01 sentraleuropeisk tid. Den tyske regjeringen under ledelse av Dönitz (med sete i Flensburg) fungerte under alliert tilsyn til 23. mai da lederne ble arrestert av de allierte.[8][9] I Tsjekkoslovakia pågikk kamper til 11. mai. Den endelige fredsavtalen med Japan ble ikke undertegnet før 1951 og fredsavtalen med Tyskland ble ikke undertegnet før i 1990.

    Bakgrunn

    To diktatorer møtes i det okkuperte Jugoslavia: Til venstre Italias Benito Mussolini, til høyre Tysklands Adolf Hitler

    Første verdenskrig endret radikalt det politiske kartet i Europa, med Sentralmaktenes nederlag, inkludert Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske rike, og med Bolsjevikenes maktovertagelse i Russland. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.

    På tross av pasifistiske bevegelser etter krigen forårsaket tapene irredentistisk og revansjistisk nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som Versaillestraktaten påførte landet.[10] Under avtalen mistet landet 13 % av sitt hjemmeterritorium og alle oversjøiske kolonier. Tysk annektering av andre stater ble forbudt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker. Samtidig førte Den russiske borgerkrigen til etableringen av Sovjetunionen.

    Det tyske keiserriket ble oppløst som en forbetingelse for våpenstillstanden 11. november 1918, og under uroligheter som gikk over i novemberrevolusjonen. En demokratisk regjeringsform overtok,[11] senere kjent som Weimarrepublikken, ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i Dolkestøtlegenden.[11] Mellomkrigstiden så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden.[10] Selv om Italia som medlem av Ententen fikk øket sitt territorium, var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen, ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok fascistbevegelsen, ledet av Benito Mussolini, makten i Italia, etter den såkalte marsjen mot Roma.[12] Et styre med en nasjonalistisk, totalitær og korporativ basis ble innført. Representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket og en aggressiv utenrikspolitikk ble ført. Målet var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».[13]

    I Tyskland forsøkte NSDAP, ledet av Adolf Hitler å etablere en totalitær stat. Med den verdensomspennende økonomiske krisen (den store depresjonen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning, og Hitler dannet regjering i 1933.[13] Etter riksdagsbrannen innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene.[13] Hitler skapte det han kalte et «tredje rike», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt. Jødene ble forfulgt, og media ble strengt kontrollert.[14] Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren tiil Det tysk-romerske rike og Det tyske keiserrike.

    Kuomintangpartiet i Kina lanserte en gjenforeningskampanje mot regionale krigsherrer og samlet formelt Kina i løpet av 1920-årene, men ble etter hvert innblandet i borgerkrig med sine forhenværende kommunistiske allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan Mukdenhendelsen for å invadere Mandsjuria og etablere lydriket Mandsjukuo.

    Kina tok opp Japans aggresjon i Folkeforbundet som fordømte Japans angrep, det førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet. De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, inntil en våpenhvile ble undertegnet i 1933. Etter våpenhvilen fortsatte kinesiske frivillige styrker motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og Indre Mongolia.

    Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å undergrave Versailles-traktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger.[14] For å sikre seg mot Tyskland inngikk Frankrike en avtale med Italia, hvor Frankrike blant annet aksepterte Italias invasjon av Etiopia. Situasjonen tilspisset seg da Saargebiet ble gjenforent med Tyskland. Hitler erklærte Versaillestraktaten død og gjeninnførte verneplikten,[14] og økte forsvarsbudsjettet kraftig.

    I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (Stresa Front). Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om erobring av store områder i øst, inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike. Bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en flåteavtale med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger. USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia, vedtok i august 1935 en nøytralitetsakt. I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia. Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike.

    I 1936 gikk Hitler inn i Rhinland, et område Versailles-traktaten krevde skulle være demilitarisert.[15] Da den spanske borgerkrigenen brøt ut i juli, støttet Italia og Frankrike den høyreorienterte general Francisco Franco, mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen.[16] Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland.[16] Det tyske Luftwaffe deltok aktivt i kampene med strategisk bombing av byen Guernica og hovedstaden Madrid.[15] I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia Roma-Berlin aksen. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan Antikominternpakten som Italia sluttet seg til året etter. Etter Xi'an-episoden i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.

    Opptakten

    Italias invasjon av Etiopia (1935)

    Den andre italiensk-abessinske krig begynte i oktober 1935 og endte i mai 1936. Krigen ble utkjempet mellom de væpnede styrkene til Italia og Etiopia (på den tiden mest kjent som Abyssinia). Krigen endte med militær okkupasjon av Etiopia av italienske styrker og anneksering inn i den nylig opprettede kolonien Italiensk Øst-Afrika, i tillegg blottla konflikten Folkeforbundets maktesløshet som en styrke for å beholde freden. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, men Folkeforbundet gjorde ikke noe da Italia klart brøt mot forbundets artikkel 10.

    Den spanske borgerkrigen (1936-1939)

    Utdypende artikkel: Den spanske borgerkrig

    Hitler og Mussolini ga mye militær og finansiell støtte til det nasjonalistiske opprøret ledet av general Francisco Franco i Spania. Sovjetunionen støttet den sittende regjering i den spanske republikken som også hadde sympati for venstresiden. I tillegg kjempet over 30 000 frivillige utlendinger i de internasjonale brigadene med republikken, mot Franco. Både Tyskland og Sovjetunionen brukte denne stedfortrederkrigen for å prøve ut forbedrede våpen og taktikk. Bombingen av Guernica av den tyske Legion Condor i april 1937 bidro til vidstrakt bekymring at neste krig ville innebære omfattende terrorbombing av sivile. Selv om det var noen få gjenværende områder som gjorde motstand så erklærte de spanske nasjonalistene at det hadde seiret 1. april 1939.

    Japans invasjon av Kina (1937)

    Utdypende artikkel: Andre kinesisk-japanske krig

    Etter å ha fremprovosert hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937 okkuperte Japanske styrker den tidligere kinesiske hovedstaden Beijing og begynte en krig for å erobre hele Kina.[17] Sovjet og Kina undertegnet kort etter en ikke-angrepspakt og forsynte de kinesiske styrkene med militært materiell, noe som førte til at Kinas til da samarbeide med Tyskland opphørte. General Chiang Kai-shek satte inn sin beste armé for å forsvare Shanghai, men etter tre måneders kamp falt byen. Japanerne fortsatte å presse de kinesiske styrkene og erobret hovedstaden Nanjing i desember 1937, hvoretter de japanske angriperne begikk Nanjingmassakren, hvor hundretusener av kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet.

    I 1938 ødela de kinesiske styrkene diker for å skape flom i den Gule elv, det hindret de japanske styrkenes fremrykking mot Wuhan, men byen ble erobret i oktober 1938. De japanske styrkenes fremgang førte ikke til kinesisk kollaps som Japan håpet, men kinesisk tilbaketrekking til Chongqing og fortsatte kampen mot den japanske invasjonen.

    Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (1938)

    Utdypende artikkel: Den sovjetisk-japanske grensekrig

    Situasjonen i Kina i 1940: Områder i fiolett var kontrollert av Japan

    I juli 1938 trengte japanske styrker fra Korea inn på Sovjetisk territorium og ble stoppet av sovjetiske styrker i slaget ved Khasan. De japanske styrkene forsøkte igjen i mai 1939 og trengte inn i Mongolia fra japanskkontrollert Mandsjukuo.[18] De japanske styrkene hadde først fremgang, men ble stoppet og knust av et kraftig sovjetisk motangrep ledet av general Georgij Zjukov i Slaget om Khalkhin Gol i september 1939, det første større nederlag for den japanske Kwantunghæren. Det førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september 1939.[18]

    Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobring av Sibir for å løse problemet med sine manglende naturressurser (alternativet i nord), og heller vendte blikket sørover mot det franske Indokina og spesielt det oljerike nederlandske Ostindia (alternativet i sør).[18]

    Europeiske okkupasjoner og avtaler

    Molotov-Ribbentrop-pakten, angitte interesseområder til venstre og virkelige grense-endringer til høyre

    I mars 1938 iverksatte Hitler Anschluss hvor Østerrike ble innlemmet i Tyskland.[19] Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk appeasement-politikk overfor Tyskland. Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den tsjekkoslovakiske provinsen Sudetenland, som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland.[19] Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland.

    Sudetenland var verdifullt av både økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik.[20] Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjennom Münchenavtalen den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland.[20] I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk protektorat.[21]

    Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og da Tyskland gjorde krav på Danzig (Gdańsk) advarte Storbritannia og Frankrike om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt.[21] Etter Italias invasjon av Albania i april 1939 ga Storbritannia og Frankrike tilsvarende garantier til Romania og Hellas. Kort etter det fransk-britiske løftet til Polen inngikk Tyskland og Italia Stålpakten.

    For å sikre seg mot en to-frontskrig gjorde Hitler en tilsynelatende helomvending i Tysklands forhold til Sovjetunionen og den 24. august undertegnet de to landene en ikke-angrepspakt, kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten.[22] Pakten hadde et hemmelig tillegg som ga Tyskland og Sovjetunionen interesseområder, den vestlige delen av Polen og Litauen for Tyskland og den østlige delen av Polen, Finland, Estland, Latvia og Bessarabia for Sovjetunionen. Kun en uke etter avtalen var undertegnet, den 1. september 1939, begynte Tysklands invasjon av Polen.[22][23]

    Krigens gang

    Etter Tysklands ekspansjon i Europa etablerte åtte land eksilregjeringer i London: Belgia, Tsjekkoslovakia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Jugoslavia. I tillegg hadde Frie Frankrike under ledelse av Charles de Gaulle base i London.[24]

    Krigen bryter ut (1939-1940)

    Utdypende artikler: Felttoget i Polen i 1939 og Vinterkrigen

    Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939.

    Som en reaksjon på den tyske invasjonen av Polen 1. september 1939,[4] erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september.[25] Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive og overlot Polen til sin skjebne.[26]

    De polske styrkene hadde små sjanser mot det tyske militærmaskineriet. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede lynkrigsdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll.[25]

    Den 17. september ble Polen også invadert fra øst av Sovjetunionen,[27] i samsvar med den hemmelige delen av Molotov–Ribbentrop-pakten.[28] Den polske regjeringen flyktet da fra landet via Romania, men den polske motstanden varte frem til 5. oktober da de siste lommene av militær polsk motstand gav opp.[27]

    Etter felttogets slutt ble Polen delt i to.[29] Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som gau Danzig-Westpreussen. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte Generalguvernementet.[30] De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene for hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og titusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.[31][32]

    De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.[29]

    Finske skitropper i det nordlige Finland under vinterkrigen 1939-40

    Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på Finland,[33] noe som førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot Leningrad, et krav finnene avslo.[34] Det finske avslaget gav Stalin påskuddet han trengte til å invadere nabolandet.[35]

    Sovjetunionen satte inn hele 450 000 mann i angrepet, mot finnenes 250 000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at Den røde armé seiret så lett som forventet.[36] Under den uvanlig harde vinteren 1939-40 ble de sovjetiske tapene svært store. Stalins utrenskninger noen år i forveien førte til at rundt halvparten av Den røde armées høyere offiserer enten var myrdet eller i Gulag,[37] noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap.[38] I flere slag, blant annet slaget ved Suomussalmi, ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.[36]

    Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i resten av verden. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt Sverige, kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.[39]

    Utover i 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom Mannerheimlinjen, samtidig som hjelpen fra Vestmaktene lot vente på seg. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med freden i Moskva den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.[36]

    Nord-Europa (1940-1941)

    Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke.

    Tyskland invaderte Norge og Danmark den 9. april 1940.[40] Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.[41] Besettelsen av Norge var motivert av plan for å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for skips- og ubåtbaser.[40] Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre. Den 10. mai 1940 seilte britiske styrker inn i havnen i Reykjavík og okkuperte Island som tilhørte Danmark. Samferdselen mellom Danmark og Grønland ble brutt og Canada vurderte å besette Grønland etter tysk okkupasjon av Danmark. Canadas planer ble stanset av USA. Lokale myndigheter på Grønland fikk fra mai 1940 bistand fra USA for å hindre tysk landgang. En amerikansk utsending ble stasjoner på Grønland og marinefartøy patruljerte kysten.[42][43] Danmarks ambassadør i USA, Henrik Kauffmann, inngikk på eget initiativ, uten mandat fra København og i «kongens navn» i 1941 en avtale med USA om forsvar av Grønland mot tysk aggresjon. Regjeringen i København avsatte Kauffmann og erklærte ham som forræder.[44] Danske diplomater i USA fortsatte sitt virke og samarbeidet med USA og Storbritannia samt den norske eksilregjeringen i strid med instruksen fra København.[43] De norske værobseratørene på Jan Mayen ble trukket ut, mens den norske værstasjonen på Øst-Grønland ble opprettholdt og sendte meldinger i kode til Storbritannia via Island.[42]

    Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund.[41] Etter at norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet der 1 000 tyskere omkom, ble imidlertid erobringen av Oslo utsatt, noe som gav kongen, gullbeholdningen og regjeringen tid til å evakuere. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor mobiliserte styrker kjempet, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge. Noen steder ble det på kort tid organisert irregulære styrker som stoppet tysk fremmarsj og kontroll på nøkkelpunkter. Disse var sentrale i at konge og regjering unnslapp.

    De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte Norway Debate i Underhuset.[45] Han ble erstattet av Winston Churchill. Churchill nektet å gi opp krigen mot Tyskland på tross av bortfallet av viktige allierte,[46] og fikk støtte fra samveldelandene og flere lands eksilregjeringer.

    Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai.[47] Dette var Tysklands første nederlag under krigen, og ble en viktig moralsk seier for de allierte. Gleden ble imidlertid kortvarig, siden Tysklands angrep på Frankrike 10. mai førte til at de allierte styrkene måtte trekkes ut i starten av juni.[47] Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord.[47] Kongen og regjeringen dro imidlertid i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.[47]

    Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia.[48][49] Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske kryssere, ti destroyere og fire ubåter.[48]

    Angrepet på Frankrike

    Utdypende artikkel: Slaget om Frankrike (1940)

    Franske og britiske fanger ved Veules-les-Roses i juni 1940. Selv om de allierte fikk evakuert store mannskaper i Operasjon Dynamo endte mange soldater i tysk fangenskap.

    Krigens første åtte måneder var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen, da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten.[50] Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter og fikk følger for de alliertes passive venting.[45]

    Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot Benelux og Frankrike.[51] Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner.[51] Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av Schlieffen-planen brukt under første verdenskrig.[51]

    Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden av angrepet i Ardennene.[52] Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet til panserkrigføring.[53] Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede Maginotlinjen, som gikk langs den tysk-franske grensen.[53]

    Etter å ha fått et gjennombrudd i sentrum satte de tyske panserstyrkene full fart mot Den engelske kanal.[54] Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen.[54] Den britiske ekspedisjonsstyrken var etter dette fanget ved Dunkerque,[46] men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og en utrolig evakueringsmanøver fikk man reddet restene av styrken tilbake til Storbritannia i begynnelsen av juni.[46]

    Fra den 10. juni deltok også Italia i krigen.[46] Samme dag evakuerte den franske regjeringen Paris,[46] og den 22. juni kapitulerte Frankrike.[46] Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av marskalk Pétain. Den franske generalen Charles de Gaulle, i spissen for de frie franske styrker, dro til Storbritannia og fortsatte kampen mot tyskerne.[55]

    Slaget om Storbritannia

    Utdypende artikkel: Slaget om Storbritannia

    Propagandaplakat etter slaget om Storbritannia med Churchills berømte takk til de engelske jagerflygerne som man anså hadde reddet landet fra invasjon

    Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske motstander i krigen.[56] USA var på dette tidspunktet ikke i krig med Tyskland og den amerikanske befolkningen var i hovedsak negative til å gå inn i en ny krig.[57][58] Hitlers plan om å invadere Storbritannia, Operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England.[59] Dette motiverte slaget om Storbritannia, en luftoffensiv der Luftwaffe skulle tvinge britene ut av krigen.[59]

    Luftslaget begynte i begynnelsen av juli 1940,[59] i slagets første fase var britiske flyplasser og radarstasjoner langs kysten tyskernes primære mål.[59] På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret Royal Air Force (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.[60]

    Etter et britisk bombeangrep på Berlin i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot London.[60] Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer.[59][60] Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».

    Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen.[61] Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.[62]

    Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt.[59] Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske skvadronene ble overført til andre fronter og andre oppgaver.[59] Bombingen hadde da tatt livet av nesten 30 000 briter og skadet like mange.

    Slaget om Atlanterhavet

    Den britiske slagkrysseren «Repulse» leder «Renown» og andre skip under en manøver i Atlanterhavet
    Skipet HMS «Hood» symboliserte Det britiske imperiets maritime makt, og var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet gikk ned i kamp med det tyske slagskipet «Bismarck» ble det britiske folk sjokkert, og Churchill gav ordre om at «'Bismarck' må senkes for enhver pris». Dette maleriet, malt av J.C. Schmitz-Westerholt, viser «Hood» eksplodere. I forgrunnen ses HMS «Prince of Wales»
    Overlevende tyske sjømenn fra ubåten «U-175» etter at denne ble senket av de allierte utenfor kysten av Irland. Disse var heldige som overlevde, da ubåtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned. I løpet av krigen gikk 30 000 av 38 000 mann ned med ubåtene sine, noe som er de høyeste tapstall for en våpengren i krig noensinne

    Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import,[63] noe den tyske Kriegsmarine forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket 700 000 tonn skipstonnasje i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred.[64] Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine memoarer at trusselen fra ubåtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.[63]

    Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i Atlanterhavet. Lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» opererte imidlertid i Sør-Atlanteren,[65] der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot konvoiene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland» utenfor Montevideo. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.[65]

    Den tyske marinens hovedstrategi var å sulte ut britene ved hjelp av ubåter,[66] en velkjent metode de også hadde brukt under første verdenskrig.[66] Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren.[67] Nye og større tyske ubåtmodeller gjorde også at de kunne operere i de delene av Atlanterhavet der britene ikke kunne sette inn luftstøtte til fordel for de allierte handelsskipene.[68]

    Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig,[50] der hver konvoi fikk væpnet eskorte.[50] Jagerne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med sonarer,[50][69] samtidig som det nye våpenet Hedgehog ble utviklet.[69] Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i Bletchley Park hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske ubåtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom de.[70][71]

    I mai 1941 dro det tyske slagskipet «Bismarck» på tokt i Atlanterhavet.[72] Etter å ha senket det britiske skipet «Hood» utenfor Island den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere.[73] Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet «King George V».[73]

    USA trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på Pearl Harbor, den største amerikanske flåtebasen i Stillehavet. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942.[74] Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy,[75] over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942-1945.[76]

    Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte doktriner og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte luftherredømmet, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av totalt 40 000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28 000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.[68]

    Slagskipet «Scharnhorst» var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en alliert konvoi til Russland.[77] Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet HMS «Duke of York», krysseren «Jamaica», «Stord» og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 nautiske mil utenfor Nordkapp.[77]

    Den siste tyske trusselen mot alliert skipsfart var slagskipet «Tirpitz». «Tirpitz» lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i Nordishavet.[77] I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor Tromsø.[77]

    Middelhavet (1940-1941)

    Australske styrker rykker frem ved El Alamein i 1942. Slagene om El Alamein stoppet fremrykningen til Erwin Rommels Afrikakorps, som hadde som mål å erobre Egypt og Midtøsten.

    Utdypende artikkel: Felttoget i Nord-Afrika

    I september 1940 satte 5 italienske divisjoner seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert Egypt.[78][79] De rykket fort 100 kilometer inn i landet, og erobret Sidi Barrani der de satte opp defensive stillinger.[78]

    Med bare 30 000 soldater gikk nå britene inn i en overraskende motoffensiv,[80] kjent som Operasjon Compass. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.[80]

    I februar 1941 grep tyskerne inn til fordel for sine italienske allierte.[81] Under ledelse av Erwin Rommel ble Afrikakorpset organisert og sendt til Libya.[81] Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet,[82] men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.[83]

    I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.[84] De tyske styrkene gjenerobret Libya, og den britiske åttende armé trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein.[85] I hele juli raste det første slaget om El Alamein, et slag som stoppet den tyske fremrykningen.[86]

    I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general Bernard Law Montgomery.[87] Under hans ledelse vant britene det andre slaget om El Alamein i oktober og november,[88] og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.[89]

    Krigen i Europa 1939-41

    Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia.[79] Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia Hellas fra Albania, men uten å ha konferert med Hitler på forhånd.[90]

    Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep.[91] Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet offensiven etter hvert opp på grunn av forsyningsproblemer.

    Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941,[92] og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet.[93]

    Samtidig gikk også aksemaktene til angrep på Jugoslavia.[92] Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, Ungarn og Tyskland,[92] og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile.[94]

    Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya Kreta.[95] På grunn av de alliertes totale herredømme i Middelhavet var en invasjon fra sjøen umulig,[96] så det ble heller satt i gang en luftlandsetting. Slaget om Kreta ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni.[97] Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20 000 soldatene som ble satt inn.[97]

    Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke geriljabevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen.[98] De jugoslaviske partisanene ble ledet av Josip Tito,[98] og hadde på egen hånd frigjort store deler av landet da frontlinjen kom til området mot slutten av krigen.

    Krigen blir global (1941-1942)

    Invasjonen av Sovjetunionen

    Østfronten
    BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

    Om morgenen den 22. juni 1941 satte to og en halv million tyske og tyskallierte soldater over grensen til Sovjetunionen.[99] Dette innledet Operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog.[99]

    Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side.[100] Den røde hær var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at Wehrmachts knipetangmanøvre raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene erobret om lag 1,5 millioner km² og tok rundt 3 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.[101]

    De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. Armégruppe Nord rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen.[99] I starten av september var armégruppen nådd frem til Leningrad, og innledet en beleiring av byen som skulle vare i ni hundre dager. Armégruppe Syd angrep Ukraina, og hadde som mål å nå oljefeltene i Kaukasus.[99] Innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina,[102] og nådd helt til Rostov ved inngangen til Kaukasus.

    Hovedtyngden av angrepet kom gjennom Hviterussland, der Armégruppe Senter rykket inn mot det russiske hjertelandet.[99] Ved Minsk og Smolensk vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden Moskva. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte Kreml i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne.[103] Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp.[103] Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens de ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde hær tid til å områ seg og forberede motangrep.[103]

    Slaget om Moskva skulle vare i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier.[64] Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under Fedor von Bock tungt, og da den sovjetiske kommandanten Georgij Zjukov satte inn motangrepet den 5. desember 1941, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.[103]

    Japanske erobringer i Sørøst-Asia frem til sommeren 1942

    Stillehavskrigen og Asia

    Japans militære engasjement i Kina og nærværet i Fransk Indokina hadde ført til at Storbritannia, USA og Nederland hadde sluttet å selge olje til Japan.[104] Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia),[104] der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.[104]

    Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor.[105] Angrepet ble noenlunde en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem slagskip), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske ubåter og 64 mann.[106] Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet,[107] de amerikanske hangarskipene, fordi de var ute på øvelse.[106]

    Samtidig erobret også japanske styrker den britiske kronkolonien Hongkong.[108][109] Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene HMS «Repulse» og HMS «Prince of Wales» senket utenfor kysten av Britisk Malaya.[110] Thailand ble tvunget med i krigen på japansk side,[109] og samtidig falt de to amerikanske øyene Guam og Wake Island.[111]

    Det japanske angrepet førte til at den amerikanske Kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember. Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater,[112] noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.

    I januar 1942 falt i rask rekkefølge Burma og Britisk Malaya,[113] samtidig som Ny-Guinea, Filippinene og Nederlandsk Østindia ble invadert.[113] I februar ble den britiske bastionen Singapore erobret,[114] noe som gjorde at 130 000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap.[114] I slaget i Javahavet i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust,[113] noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll.[113] I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan.[115] I tillegg ble Ny-Guinea og Salomonøyene okkupert,[116] slik at øygruppen kunne brukes som base for bombefly som kunne true konvoier til Australia.[116]

    Aksemaktene stoppes (1942-1943)

    Stalingrad

    Utdypende artikkel: Slaget om Stalingrad

    Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva,[64] men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.[64] Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet Operasjon Blau.[117] Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.[118] Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven Volga og det oljerike Kaukasus.[119] Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av Sevastopol trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.[119]

    De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,[120] og var i slutten av august kommet frem til byen Stalingrad ved bredden av Volga.[120] Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi.[121] Stalin beordret derfor at byen skulle holdes for enhver pris, og at alle som trakk seg tilbake skulle skytes.[121]

    Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad

    Slaget om Stalingrad ble særdeles blodig.[121] I starten hadde Wehrmacht fremgang og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en intens stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme.[121]

    I november hadde tyskerne erobret 90 % av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske Operasjon Uranus satt i verk.[120] Denne knipetangmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 250 000 tyske soldater var omringet i Stalingrad.[120]

    Hitler nektet den innesperrede tyske 6. armé å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. Hermann Görings Luftwaffe opprettet en luftbro med forsyninger inn til byen,[122] men det viste seg snart at dette langt fra var nok til å forsyne de tyske troppene.[123] Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær,[124] samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.[124] Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen.[123]

    I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar 1943 så den tyske kommandanten Friedrich Paulus seg nødt til å kapitulere.[124] Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.[124] Det er antatt at 479 000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651 000 ble syke eller skadet.[125] Tyskerne og deres allierte mistet over 500 000 mann som døde eller ble tatt til fange.[117]

    Amerikanske soldater på stranden i nærheten av Oran, november 1942

    Nord-Afrika

    Utdypende artikkel: Operasjon Torch

    De franske koloniene i Nord-Afrika var blitt kontrollert av Vichy-regjeringen etter Frankrikes fall.[126] Marokko og Algerie var derfor regnet som et egnet sted for en alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten her.[126] I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,[126] noe som også utløste et kupp mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet,[127] og de tok flere uker, med totale tap på rundt 5 000 soldater totalt på begge sider før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.[127]

    Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av Midtøsten måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til Tunisia for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel en stor seier mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i slaget ved Kasserinepasset.[128] Problemer med forsyningen til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene raskt kollapset etter at Montgomery angrep i slutten av mars.[129] Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, og Nord-Afrika var endelig under alliert kontroll.[130]

    Amerikanske Douglas SBD Dauntless-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» ved Midway. Den amerikanske seieren ved Midway gjorde at trenden snudde i Stillehavskrigen, heretter var det de allierte som hadde initiativet.

    Slaget ved Midway

    Utdypende artikkel: Slaget ved Midway

    Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehav fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i Det indiske hav,[131] og senket nesten 100 000 tonn allierte skip, og det bare i Bengalbukten. Hangarskipgruppen gjennomførte raid mot britiske baser på Ceylon,[131] og tvang britene til å trekke krigsskipene sine helt tilbake til Øst-Afrika.

    Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av Port MoresbyNy-Guinea.[116] Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet,[116] slik at admiral Nimitz sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet.[116] Den 4. mai møttes de to styrkene i Korallhavet utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip.[116] Slaget endte i en begrenset japansk seier, men forhindret samtidig angrepet på Port Moresby.[116]

    Den japanske admiral Yamamoto ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor.[132] Planen var å erobre den lille atollen Midway, slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den mektige japanske hovedstyrken.[132] Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres,[132] og da angrepet kom den 5. juni var amerikanerne godt forberedt. Angrepet ble katastrofalt for Japan.[133] Tapet av fire hangarskip samt 322 fly med erfarne piloter gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.[133]

    En tysk stridsvogn under kampene ved Kursk, ett av historiens største panserslag som også omfattet voldsomme luftkamper

    Slaget ved Kursk

    Utdypende artikkel: Slaget ved Kursk

    Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen Kharkov blitt frigjort av sovjeterne,[134] men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under Erich von Manstein gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.[135]

    Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved Kursk.[136] De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning.[136] Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.[136]

    Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner, 1800 angrepsfly og 800 000 mann.[137][138] Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1 900 000 mann, 3800 stridsvogner, 20 000 artillerienheter og 2400 fly.[137][138] Dette gjorde at slaget ved Kursk ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,[139] men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter en uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved Prokhorovka møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.[140]

    Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.[141] Kharkov ble gjenerobret samme høst,[142] og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved Korsun ved Dnepr.[143] I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord,[144] rundt Narva, noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.[144]

    Luftkrig over Tyskland

    Hamburg etter bombeangrepene i 1943. «Operation Gomorrah» var på den tiden historiens mest omfattende bombekampanje, og gjorde over én million mennesker hjemløse.

    I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk industri.[122] Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet.[122]

    Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer.[145] Under ledelse av Arthur «Bomber» Harris ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller.[145] Den britiske doktrinen gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten.[145] Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene,[146] Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten,[147] og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.[148]

    Etter hvert ble også 8. armé fra det amerikanske flyvåpenet United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland.[145] Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter.[149] USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene.[149] De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske avskjæringsjagere.[150] Det var ikke før man fikk satt det langtrekkende jagerflyet P-51 Mustang i tjeneste at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene kom ned på et akseptabelt nivå.[150][151]

    Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i Ruhr.[152] Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over Hamburg,[153] men også Köln, Berlin og Kassel ble hardt rammet. I februar 1945 rammet bombene også Dresden,[154] en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger.[154] Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.[154]

    De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse.[155] I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.[156]

    Italia

    Utdypende artikkel: Operasjon Avalanche

    «Vinterlinjen» og «Gustavlinjen» 1943/1944
    Situasjonen juni-desember 1944 med «Den gotiske linjen»

    I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia.[157] De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august.[158] Den 3. september gikk amerikanske og britiske tropper over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.[159]

    Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet.[160] Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini,[161] og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen.[161] Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse,[162] avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet.[162] Mussolini ble befridd fra fangenskap av en Waffen-SS aksjon ledet av Otto Skorzeny.[162] Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett,[162] som leder for den tyskstøttede italienske sosialrepublikk,[162] også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen. Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den politiske overbygningen for den italienske motstandsbevegelsen, Comitato di Liberazione Nazionale som en midlertidig, sivil regjering.

    Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning og den allierte offensiven gikk tregt.[159] Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet,[159] hvor «Gustavlinjen» var den sentrale.[163] De allierte greide ikke å bryte igjennom denne,[164] og i januar 1944 bestemte de seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen,[165] men amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.[166]

    Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino.[164] I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino,[167] og den 4. juni gikk allierte styrker inn i Roma.[168]

    Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her,[159] for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst.[159]

    Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste.[169] Denne fulgte Appenninene fra sør for Rimini på østkysten, krysset mellom Firenze og Bologna, og til sør for La Spezia på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for Bologna sammen,[170] men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen.[171] Generaloberst Heinrich von Vietinghoff kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.[170]

    Alliert overtak (1943-1944)

    Kanadiske soldater på Juno Beach i Normandie, 6. juni 1944. Operasjon Overlord (kjent som D-dagen) var den største amfibiske operasjonen noensinne.

    Utdypende artikkel: Operasjon Overlord

    I løpet av 1943 og 1944 hadde de allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet.[172] Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført Diepperaidet,[122] et raid som endte i katastrofe,[173] men som gav verdifull kunnskap om amfibieoperasjoner.[173] Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i Normandie, i stedet for direkte i en havneby.[173]

    Den 6. juni 1944 gikk de allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower.[174] De allierte møtte på hard tysk motstand,[175] og de første to månedene hadde de allierte liten fremgang.[175] Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradleys styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.[175]

    Den 25. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen,[176] og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.[177]

    I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre operasjon Market Garden, en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere.[178] Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte.[178] En hel britisk divisjon ble omringet og ødelagt av tyske styrker.[178]

    Østfronten, sommeren 1943 til årsskiftet 1944-1945

    Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene operasjon Bagration.[179] Med 2,4 millioner mann, 5 200 stridsvogner og 5 300 fly[180] ble offensiven innledet 22. juni 1944,[148] treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og Minsk ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944.[148] 28 tyske divisjoner ble satt ut av spill og ca. 350 000 tyske soldater ble drept, såret eller tatt til fange. Langs hele østfronten mellom Karpatene og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile.[181] Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene.[181] Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske Armégruppe Sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.[148]

    Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. Kongedømmet Romania hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general Ion Antonescu. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen.[181] Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen.[181] Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria,[181] fire dager etter kapitulerte landet.[181] Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.[182]

    Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn.[181] Den 15. oktober erklærte Ungarns leder Miklós Horthy at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne.

    Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa et opprør mot de tyske okkupantene i byen.[183] Dette resulterte i harde kamper mellom Waffen-SS og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret.[183] Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå hele 85 % av Warszawa i ruiner.

    Alliert seier (1944-1945)

    En amerikansk Sherman-stridsvogn er skadet etter å ha gått på en landmine under slaget om Iwo Jima

    Asia og Stillehavet

    Amerikanske styrker invaderte øya Guadalcanal i slaget om Guadalcanal august 1942.[184] Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av Salomonøyene i 1943.

    I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. New Britain og New Ireland ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av Burma. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.[185]

    De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under slaget om Iwo Jima led det amerikanske marinekorpset et tap på 24 000 mann, av de rundt 7 000 døde,[186] samtidig som 19 800 av de 20 000 japanske forsvarerne ble drept.

    Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede kamikazeangrepene.[187] Disse angrepene var de angrepene som førte til størst amerikanske tap mot slutten av krigen, og ødela eller skadet 400 skip, samt drepte 4900 amerikanske sjøfolk. Det var ikke bare fly som ble sendt ut på selvmordsoppdrag, i april ble en flåte med slagskipet «Yamato» i spissen sendt for å hjelpe til med forsvaret av Okinawa ved slaget om Okinawa, noe som i realiteten var et selvmordsoppdrag, da den japanske flåten måtte raskt gi tapt for bomber og torpedoer fra amerikanske fly.

    Den amerikanske invasjonen av Okinawa begynte 1. april 1945, rundt 1 200 fartøy landsatte 170 000 mann på den første større delen av selve Japan.[188] Etter svært harde kamper ble kampene avsluttet 22. juni,[189] totale amerikanske tap var 93 000, av de 12 500 døde.[189] Nesten alle de japanske styrkene var døde og titusener av sivile, mange presset til å begå selvmord.[190]

    En sterkt skadet japansk kvinne etter det kjernefysiske bombeangrepet mot Hiroshima

    Etter amerikanernes erobring av øyene Okinawa og Iwo Jima var selve Japan nå kommet innenfor rekkevidde av amerikanske bombefly og jagerfly.[191] Under ledelse av general Curtis LeMay ble en massiv bombekampanje satt i gang i løpet av våren 1945 mot alle større japanske byer.[191] I et bombeangrep mot Tokyo natt til 10. mars 1945 omkom over 80 000 japanere, samtidig som om lag halvparten av byen gikk med i flammehavet.[191] De fleste boligene i de største byene var lagd av tre, så de amerikanske bombeflyene benyttet mye brannbomber som ga størst effekt.[191]

    På tross av at den militære situasjonen etter hvert var blitt håpløs for Japan, nektet landets ledelse å kapitulere.[192] Japanerne var forberedt på å forsvare fedrelandet for enhver pris, noe som gjorde at amerikanerne så etter alternativer til en kostbar invasjon som ble anslått å bety tap av flere hundre tusen amerikanske soldater.[192]

    Den 6. august ble den japanske byen Hiroshima bombet med en kjernefysisk bombe i det som var historiens første atomangrep.[193] I angrepet, samt av senskader, døde ca. 140 000 japanere, samtidig som over 60 % av byens 76 000 bygninger ble ødelagt.[194]

    Den 8. august gikk Sovjetunionen til angrep på det Japan-kontrollerte Mandsjuria.[195] Den sovjetiske offensiven førte til at den japanske keiseren Hirohito bad regjeringen vurdere kapitulasjon, men sterke krefter strittet imot og ønsket å fortsette kamphandlingene.[196]

    Dagen etter, den 9. august, ble også Nagasaki utsatt for et atomangrep.[193] Denne bomben var kraftigere enn den over Hiroshima, men førte likevel til færre dødsfall.[193]

    Nå gav endelig den japanske ledelsen opp, og den 15. august kapitulerte Japan.[195] Denne dagen markerer «VJ-Day» (Victory over Japan), men først 2. september regnes andre verdenskrig for offisielt slutt,[195] med Japans underskrivelse av kapitulasjonserklæringen om bord på slagskipet USS «Missouri».[195]

    Europa

    Utdypende artikkel: Wisła-Oder-offensiven

    Tyske krigsfanger etter Aachens fall. Da det tyske nederlaget syntes klart forsøkte mange tyske soldater å ta seg vestover, da de heller ønsket å overgi seg til vestmaktene enn til Sovjetunionen
    Situasjonen i Europa ved Tysklands kapitulasjon

    Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter.[197] Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte tilsynelatende overlegne så vel i luften som på bakken.[198]

    I en dristig offensiv iverksatte britene og amerikanerne operasjon Market Garden i september, den ble imidlertid slått tilbake av tyskerne.[199] I desember satte den tyske hæren i gang ardenneroffensiven,[200] planen var at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten,[200] gjenerobre Antwerpen og tvinge frem en våpenhvile med de allierte.[200] Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes og i begynnelsen av januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.[201]

    Joseph Goebbels takker 16 år gamle Willi Hübner for innsatsen i forsvaret av Lubán (tysk: Lauban), Schlesien. Bildet er håndkolorert.

    Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland begynte i januar 1945. Den tyske hæren hverken kunne eller ville i 1945 gjøre noe særlig motstand på vestfronten,[202] og de allierte styrkene kunne med relativ letthet rykke østover mot den avtalte linjen hvor Tyskland skulle deles med de sovjetiske styrkene.[202] Amerikanske styrker nådde i april Elben, over 200 kilometer inn i den sovjetiske sonen. Eisenhower ga ordre om styrkene ikke skulle rykke lenger øst for å delta i slaget om Berlin, trolig fordi han ikke ville ofre flere soldater på områder som uansett ville bli overlatt til Sovjetunionen senere. Sommeren 1945 trakk amerikanske styrker seg tilbake til den avtalte delelinjen.[203] De tyske tapene, spesielt på østfronten var enorme, de siste 4 månedene av krigen hadde tyskerne større tap enn hele 1942 og 1943.[204]

    Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte Neroforordningen som gikk ut på at den brente jords strategi også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i Finnmark. De tyske befalhavende tok i bare liten grad denne strategien i bruk, noe som sparte befolkningen for store lidelser. I Ungarn forsøkte tyske og ungarske styrker å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske styrkene,[205] titusener ble drept og rundt 100 tusen ungarske jøder ble massakrert innen byen ble erobret i begynnelsen av februar 1945.[205]

    Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med et styrkeforhold på en til ti var det umulig å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945,[206] og med stor fart avanserte inn i det tyske kjernelandet.[207] De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av Kurland og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for Oder i hovedsak erobret i løpet av januar, og da Königsberg kapitulerte den 9. april, kunne den siste sovjetiske offensiven begynne.[trenger referanse]

    Slaget om Berlin

    Utdypende artikkel: Slaget om Berlin

    Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin.[208] Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, selvmord i førerbunkeren i Berlin.[209]

    Eldre menn i Volkssturm med Panzerfäusten (panserbrytende våpen) forbereder forsvaret av Berlin.

    Hitler hadde i sitt testamente utpekt Karl Dönitz til ny rikspresident,[210] og Joseph Goebbels til ny rikskansler. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke Lutz Schwerin von Krosigk til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager. Dette for at Kriegsmarine skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra Østpreussen og Pommern hvor Den røde hær behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra den slaviske befolkningen og sovjetiske militære avdelinger.

    Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai,[209] og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland.[210] 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i Reims et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag,[210] og Churchill og president Harry S. Truman erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor sovjetiske offiserer, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til Karlshorst i Berlin. Wilhelm Keitel, Hans-Jürgen Stumpff og Hans-Georg von Friedeburg signerte på vegne av Tyskland den betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret Berlin (sammen med general ).[211] Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i Reims. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01. Dokumentet ble datert 8. mai for å være i samsvar med tidspunktet for kapitulasjonen.[212][213] På grunn av ulike tidssoner trådte den tyske kapitulasjonen i kraft 9. mai i Moskva. Russland feires 9. mai som slutten på krigen.[214]

    Praha-offensiven

    Utdypende artikkel: Praha-offensiven

    Marskalk Konev, som ledet den sovjetiske frigjøringen av Praha og det sentrale Böhmen, ankommer Praha, 9. mai 1945

    Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland og kom frem til Tsjekkoslovakias grense. Amerikanske patruljer krysset 17. april grensen til Tsjekkoslovakia. Patton mente hans 3. arme kunne frigjøre den vestlige delen av Tsjekkoslovakia på fem dager, men overlot dette til Sovjetunion som avtalt.[203]

    Etter Slaget om Berlin var det meste av Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra den røde arme sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha, de sovjetisk styrkene hadde blant annet 1800 stridsvogner og 2900 kampfly som støtte. Sovjetiske styrker (som blant annet hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april) rykket nordvestover fra Slovakia gjennom Mähren mot Praha. Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater å overgi seg til amerikanske styrker.[203]

    Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til Budweis, Pilsen og Karlsbad. De tyske styrkene overga seg villig til de amerikanske som erbobret Pilsen og stanset rett øst for byen. Imens hadde tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tatt kontroll over sentrale deler av Praha og disse ble 6. mai angrepet av tyske styrker rundt byen. Russiske soldater i tysk uniform (Den russiske frigjøringsarméen (ROA)) skiftet side og støttet partisanene i Praha. De sovjetisk styrkene innledet sitt angrep en dag tidligere enn planlagt for å bistå partisanene, men ble holdt tilbake av tysk motstand.[203]

    Den tsjekkiske ledelsen håpet amerikanerne som sto 80 km fra Praha ville bli redningen, og mot Pattons ønske sto Eisenhower fast på avtalen om å overlate Praha til Sovjetunionen. For å unngå kamphandlinger inne i Praha ga den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen (nasjonalrådet) de tyske styrkene fritt leide vestover der de ville overgi seg til amerikanerne. Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av den røde arme.[203] I henhold til et hemmelig tillegg til Jalta-avtalen skulle sovjetiske borgere sendes tilbake til Sovjetunionen, også mot deres vilje.[215] Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk noen dager etter tysk kapitulasjon. De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved Pilsen 11. mai.[216]

    Etterspill

    Winston Churchill vinker til folkemengde den 8. mai 1945, seiersdagen over Tyskland
    Kartskisse over ulike lands kolonier etter andre verdenskrig

    For å forsøke å løse fremtidige konflikter fredelig etablerte de allierte de forente nasjoner, offisielt opprettet den 24. oktober 1945, og vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948 som en generell standard for alle medlemsland. Stormaktene som vant krigen, USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike, ble permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd. Alliansen mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen begynte å bli dårligere allerede før krigen var avsluttet.

    Etterkrigstidens oppdeling av verden ble formalisert ved to internasjonale militære allianser, NATO ledet av USA og Warszawapakten ledet av Sovjetunionen. Den lange perioden med politisk og militær spenning mellom de to alliansene, kjent som den kalde krigen, ble ledsaget av et omfattende våpenkappløp og krig ved stedfortredere.

    Tyskland og Europa

    Etter krigen var over etablerte de allierte okkupasjonsstyre av Tyskland og Østerrike. Tyskland ble delt inn i tre vestlige og en østlig okkupasjonssone,[217][218] kontrollert av de vestlige allierte og Sovjetunionen. Østerrike og Wien ble okkupert og delt i soner på samme måte som Tyskland og Berlin.[219] Tidlig i 1946 ble Østerrikes regjering anerkjent, fred ble inngåt med Jugoslavia i 1951, i 1955 ble landet etablert som selvstendig, nøytral stat og okkupasjonen avsluttet.[220] Umiddelbart etter slaget om Berlin okkuperte Sovjetunionen hele Berlin.[221] Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. Berlin forble okkupert og delt til gjenforeningen i 1990.[222]

    Et denazifiseringsprogram i Tyskland ledet til rettssaker mot tyske krigsforbrytere og fjerning av nasjonalsosialister fra maktposisjoner, selv om denne politikken etter hvert gikk i retning av amnestier og reintegrering av forhenværende nasjonalsosialister inn i samfunnslivet i Vest-Tyskland.

    Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina).[223] Tyskland mistet ¼ av det territorium landet hadde i 1937, de østlige områdene Schlesien, Neumark og det meste av Pommern ble tatt over av Polen. Østpreussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen, etterfulgt av fordriving av rundt 9 millioner tyskere i disse områdene pluss rundt 3 millioner fra Sudetenland, til Tyskland. På 1950-tallet var hver femte vesttysker en flyktning fra øst. Sovjetunionen tok også over de polske områdene øst for Curzonlinjen (hvorfra rundt 2 millioner polakker ble fordrevet), det østlige Romania, deler av Finland og de tre baltiske statene.

    Etter krigen ble Tyskland de facto delt. Ut fra den vestlige og østlige okkupasjonssonen ble to uavhengige stater etter hvert etablert, de tre vestallierte okkupasjonssonene ble til Vest-Tyskland og den sovjetiske okkupasjonssonen ble til Den tyske demokratiske republikk. Resten av Europa ble også delt i en vestlig og en sovjetisk interessesfære. De fleste land i Øst- og Sentral-Europa ble dominert av Sovjetunionen og fikk tilsvarende styresett, det eneste uavhengige landet i Øst-Europa var Jugoslavia.

    I forbindelse med at det var 80 år siden krigen begynte i Europa vedtok EU-parlamentet en resolusjon 19. september 2019. Resolusjonen fremholder at krigen «ble utløst som en umiddelbar konsekvens av en sørgelig berømt ikke-angrepsavtale mellom Tyskland og Sovjetunionen 23. august 1939». Resolusjonen utelater Nazi-Tysklands ekspansjonspolitikk og Münchenavtalen som bakgrunn for krigen, og gir langt på vei Tyskland og Sovjetunionen likt ansvar for krigen. Vedtaket legger til grunn at årsaken til krigen skyldtes de to maktenes ønske om å dele Europa mellom seg.[224][225][226]

    Asia

    I Asia ledet USA okkupasjonen av Japan og administrerte Japans tidligere øybesittelser i den vestlige delen av Stillehavet, mens Sovjetunionen okkuperte og etter hvert annekterte Sakhalin og Kurilene. Korea, som tidligere ble styrt av Japan, ble delt og i årene 1945-1948 okkupert av USA i sør og Sovjetunionen i nord. I 1948 ble det etablert to separate koreanske republikker, begge gjorde krav på å representere hele landet og i 1950 ble Koreakrigen utløst ved at Nord-Korea angrep Sør-Korea.

    I Kina fortsatte nasjonalistene og kommunistene borgerkrigen i 1946, hvor kommunistene vant og etablerte folkerepublikken Kina på fastlandet, mens nasjonalistene flyktet til Taiwan i 1949. I Midtøsten markerte de arabiske statenes avvisning av FNs delingsplan for Palestina og etableringen av staten Israel en opptrapping av Midtøsten-konflikten. Mens europeiske kolonimakter forsøkte å holde fast ved deler av sine koloniområder medførte tapet av ressurser og prestisje at de ulike lands kolonier etter hvert ble selvstendige stater.

    Økonomi

    Verdensøkonomien ble utsatt for store belastninger under og etter krigen, selv om berørte land ble påvirket i svært ulik grad. USA kom bedre ut av krigen enn noen annen nasjon, dets BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger var større enn for noe annet land og USA dominerte verdensøkonomien. I årene 1945-1948 forsøkte USA og Storbritannia å begrense Tysklands industri, dette berørte også andre europeiske land og førte til at den europeiske gjenreisningen ble forsinket med flere år.

    Den tyske og vesteuropeiske økonomien begynte å forbedres etter den vesttyske valutareformen i 1948 og liberaliseringen av økonomien som innføringen av Marshallplanen medførte var også en faktor for økonomisk vekst. Den raske økonomiske gjenreisningen i Vest-Tyskland ble etter hvert kjent som Wirtschaftswunder og den franske og italienske økonomien vokste også. I kontrast var Storbritannias økonomi dårlig og selv om landet mottok 1/4-del av Marshallplanen fortsatte landets økonomiske nedgang i tiår fremover.

    Selv om Sovjetunionen hadde svært store menneskelige og materielle tap under krigen så oppnådde landet hurtig vekst i produksjonen i de første årene etter krigen. Japan opplevde en svært hurtig økonomisk vekst etter krigen og ble snart en stor eksportør av både forbruksvarer og industriutstyr. Kina hadde en lavere økonomisk vekst og nådde ikke sin førkrigskapasitet før 1952.

    Påvirkning på samfunnet

    Tap og krigsforbrytelser

    Utdypende artikkel: Dødsfall under andre verdenskrig

    Dødsfall under andre verdenskrig
    Kinesiske sivile i ferd med å skulle begraves levende av japanske soldater

    Anslag for antall omkomne under andre verdenskrig varierer, fordi konflikten var så omfattende at mange dødsfall ikke ble registrert. De fleste kilder anslår at rundt 72 millioner mennesker døde i krigen, av de rundt 25 millioner soldater og rundt 47 millioner sivile. Mange sivile døde av sykdommer, sult, massakrer, bombing og overlagt folkemord. Sovjetunionen alene mistet rundt 27 millioner mennesker under krigen, av de om lag 8,7 millioner soldater og om lag 19 millioner sivile. Av alle innbyggerne i Sovjetunionen ble 1/4 drept eller skadet. Tyskland hadde rundt 5,3 millioner døde soldater, de fleste av dem drept på østfronten.

    Av totalt antall dødsfall i andre verdenskrig var om lag 85 % på alliert side, de fleste av dem fra Sovjetunionen og Kina. Rundt 15 % av krigens dødsfall var på aksemaktenes side, de fleste fra Tyskland og Japan. Mange av de allierte dødsfall ble forårsaket av krigsforbrytelses begått av tyske og japanske styrker i okkuperte områder. Mellom 11 og 17 millioner sivile døde direkte eller indirekte som en følge av den nasjonalsosialistiske ideologien, blant de rundt 6 millioner jøder under holocaust, sammen med minst fem millioner østeuropeere, sigøynere og homoseksuelle. Hundretusener av serbere, sigøynere og jøder ble myrdet av den kroatiske Ustasja i Jugoslavia og mange kroatiske sivile døde i hevnmord etter krigens slutt.

    I Kina døde rundt 7,5 millioner sivile under den japanske okkupasjonen. I Asia er Nanjingmassakren den mest kjente japanske krigsforbrytelsen, hundretusener sivile kinesere ble voldtatt og myrdet.

    Etter krigens slutt ble en rekke av aksemaktenes krigsforbrytere stilt for internasjonale domstoler og dømt, mest kjent av dem var Nürnbergprosessen mot lederne i Tyskland. Ingen allierte sivile eller militære ledere ble stilt for tilsvarende domstoler selv om en rekke krigsforbrytelser ble utført av de allierte. Den i ettertid mest kjente er Katyn-massakren, hvor om lag 20 000 polske offiserer og soldater ble myrdet av sovjetiske tjenestemenn. Blant de vestlige allierte blir ofte hungersnøden i Bengal hvor rundt 3 000 000 døde nevnt. Storbritannias og USAs strategiske bombing av Tyskland og Japan som totalt førte til minst en million døde er også omstridt.

    Konsentrasjonsleirer og slavearbeid

    Jøder deporteres fra gettoen i Kraków. Polen hadde en stor jødisk befolkning før krigen, og var blant stedene som ble hardest rammet av nasjonalsosialistenes systematiske folkemord. Av en førkrigsbefolkning på over tre millioner omkom 90 % av Polens jøder i holocaust.

    De tyske nasjonalsosialistene var ansvarlig for holocaust, mordene på anslagsvis seks millioner jøder, såvel som to millioner polakker og fire millioner andre som ble ansett for «uverdige liv». Dette inkluderte også handikappede, mentalt syke, sovjetiske krigsfanger, homoseksuelle, frimurere, Jehovas vitner og sigøynere som ledd i overlagt utryddelse. Om lag 12 millioner mennesker, de fleste fra Øst-Europa, ble brukt i den tyske økonomien som tvangsarbeidere.

    I tillegg til de tyske konsentrasjonsleirene var sovjetiske Gulag (arbeidsleire) ansvarlig for dødsfall for mennesker fra sovjetokkuperte land som Polen, Litauen, Latvia og Estland, så vel som tyske krigsfanger og sovjetborgere som hadde støttet tyskerne, eller ble antatt å gjøre det. Om lag seksti prosent av sovjetiske krigsfanger i Tyskland døde under krigen, om lag seks millioner mennesker. Forhenværende krigsfanger ble behandlet med stor mistenksomhet av de sovjetiske myndighetene og endel av dem ble etter frigjøring fra tysk fangenskap sendt til Gulag.

    Japanske krigsfangeleirer ble også benyttet som arbeidsleirer og hadde et høyt prosentmessig antall dødsfall. Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne østen fant at dødsraten blant vestlige fanger var 27,1 %, syv ganger så høy som i tyske og italienske krigsfangeleirer. Mens titusenvis av vestlige krigsfanger ble frigjort etter Japans kapitulasjon var antallet frigitte kinesiske krigsfanger kun 56.

    I årene 1935 til 1941 er det anslått at rundt 5 millioner kinesere i det nordøstlige Kina ble tvunget til å arbeide i gruver og fabrikker for de japanske okkupantene. Etter 1942 økte antallet til rundt 10 millioner. På Java ble mellom 4 og 10 millioner tvunget til å arbeide for japanerne. Om lag 270 000 av disse tvangsarbeiderne ble sendt til andre områder kontrollert av japanske styrker og kun rundt 52 000 ble repatriert (vendte tilbake) til Java.

    Etter Japans angrep på Pearl Harbor undertegnet president Roosevelt i februar 1942 en lov som åpnet for internering av sivile med forbindelse til fienden. Om lag 150 000 sivile med japansk bakgrunn ble internert i USA og Canada, sammen med titusenvis av sivile med tysk og italiensk bakgrunn. I Sovjetunionen ble over en million sivile tyskere og hundretusener av ungarere sendt på tvangsarbeid og hundretusener av de døde.

    Hjemmefront og produksjon

    Produksjon relativt forhold mellom de allierte og aksemaktene.

    Før utbruddet av krigen hadde de europeiske allierte en klar fordel overfor aksemaktene både i befolkningsstørrelse og økonomisk styrke. I 1938 hadde de vestlige allierte (Storbritannia med samveldelandene, Frankrike og Polen) 30 % høyere befolkning og BNP (bruttonasjonalprodukt) enn de europeiske aksemaktene (Tyskland og Italia). Medregnet kolonier hadde de allierte en 5:1 fordel i befolkning og nesten 2:1 i BNP. På samme tid i Asia hadde Kina 6 ganger så stor befolkning som Japan, men bare 89 % høyere BNP, dette overtaket reduseres til tre ganger befolkning og 38 % høyere BNP om Japans kolonier regnes med.

    Selv om de alliertes overtak i produksjon og befolkning i stor grad ble utjevnet ved Tyskland og Japans innledende fremgang så ble overtaket en avgjørende faktor da Sovjetunionen og USA kom med på alliert side. De alliertes kapasitet for større produksjon har ofte blitt tilskrevet større tilgang til naturressurser. Tyskland og Japans nøling med å benytte kvinnelig arbeidskraft, alliert strategisk bombing og sene omstilling til en krigsøkonomi bidro også vesentlig. I tillegg planla hverken Tyskland eller Japan for en lengre krigstilstand og var heller ikke utstyrt for det. For å øke produksjonen benyttet både Tyskland og Japan millioner av slavearbeidere, Tyskland benyttet rundt 12 millioner slavearbeidere, de fleste fra Øst-Europa, mens Japan tvangsrekrutterte over 18 millioner mennesker i Asia.

    Okkupasjon

    Sovjetiske partisaner hengt av tyske okkupanter i 1943

    I Europa forekom okkupasjon i hovedsakelig to svært ulike former. I Nord-Europa, Vest-Europa og Sentral-Europa (Frankrike, Norge, Danmark, Benelux og de annekterte delene av Tsjekkoslovakia) etablerte Tyskland økonomiske styringssystemer hvor landet i løpet av krigen stjal om lag 69,5 milliarder Reichsmark (27,8 milliarder US dollar), i tillegg til direkte plyndring av industriprodukter, militærutstyr, råmaterialer og annet løsøre. Inntektene fra de okkuperte nasjonene var over 40 % av hva Tyskland tok inn ved skattlegging av egne borgere, noe som økte til nær 40 % av Tysklands totale inntekter etter hvert som krigen fortsatte.

    I Øst-Europa ble den forventede gevinsten av Lebensraum aldri en realitet da den sovjetiske brent jords taktikk og skiftende frontlinjer begrenset eller stoppet ressursoverføring til de tyske invasjonsstyrkene. Til forskjell fra i vest oppmuntret den tyske rasepolitikken til omfattende brutalitet mot Untermensch (undermennesker) og de fleste tyske offensiver ble fulgt av massehenrettelser. Selv om det ble opprettet lokale motstandsgrupper i de fleste okkuperte land så la de ikke vesentlig begrensning på tyske operasjoner før sent i 1943.

    I Asia betegnet Japan land som ble okkupert som en del av det store østasiatiske velstandssfæren, hvor den japanske okkupasjonen og plyndringen ble forsøkt kamuflert som frigjøring av vestlige kolonier. Selv om de japanske styrkene først ofte ble mottatt som frigjørere så førte okkupasjonsstyrkenes omfattende brutalitet til at folkemeningen snudde til det negative i løpet av få uker. Under Japans innledende angrep beslagla de 640 000 m3 med olje og i løpet av 1943 klarte de å få oljeproduksjonen i Nederlandsk India opp i 50 millioner fat, om lag 76 % av produksjonen i 1940.

    Fremskritt i teknologi og krigføring

    Under andre verdenskrig ble fly brukt i stor og økende utstrekning, som jagerfly, bombefly, rekognoseringsfly og luft-til-bakke støtte. Nyvinninger inkluderte luftbroer (evnen til raskt å kunne lufttransportere mindre mengder med høyt prioritert forsyninger, utstyr og personell) og strategisk bombing (bombing av sivile områder for å ødelegge industri og moral). Forsvar mot fly ble også utviklet, som radar og luftvernartilleri, som den tyske 88 mm luftvernkanonen. Jetfly ble utviklet og selv om de ble brukt kun i begrenset grad av det tyske Luftwaffe mot slutten av andre verdenskrig så førte det til at jetmotorer raskt ble standard for jager- og bombefly i de fleste flyvåpen.

    Innenfor sjøkrig ble ny teknologi tatt i bruk på de fleste områder, mest markert ved hangarskip og undervannsbåter. I trefninger ved Taranto, Pearl Harbor og Midway viste hangarskip seg overlegne slagskip og ble det dominerende overflatefartøy.

    I Atlanterhavet viste eskortehangarskip seg som et sentralt element ved de alliertes konvoitjeneste da de ga økt beskyttelse og bidro til at konvoiene hadde flystøtte også der hvor landbaserte fly ikke nådde frem. Hangarskip var også rimeligere enn slagskip da fly var relativt rimelig og fartøyene ikke trengte omfattende pansring. Undervannsbåter hadde allerede vist seg effektive i første verdenskrig og de ledende sjømaktene fortsatte utviklingen. Britene la vekt på forsvar mot undervannsbåter, som bruk av det nye instrumentet sonar, søkelys fra fly og konvoier. Tyskerne utviklet bedre undervannsbåter og effektiv taktikk for koordinerte angrep, såkalt ulveflokktaktikk (tysk: rudeltaktik).

    Landkrigen skiftet fra det statiske preget under første verdenskrig til økt mobilitet og samvirke mellom våpengrenene. Stridsvognene, som under første verdenskrig hovedsakelig ble benyttet for å støtte infanteristyrker fikk en mer sentral rolle under andre verdenskrig. Stridsvognene på begge sider ble utviklet med hensyn til bevæpning, panser, fart og kommunikasjon. På tross av omfattende mekanisering så forble infanteri til fots ryggraden i alle lands styrker og de fleste var bevæpnet tilsvarende infanterister under første verdenskrig.

    Bærbare maskingevær og maskinpistoler ble tatt i utstrakt bruk og mot slutten av krigen utviklet tyskerne det første automatgeværet, et våpen som kombinerte egenskaper ved rifle og maskinpistol og i etterkrigstiden ble standard våpen for de fleste lands infanterister.

    Flere av de krigførende nasjonene forsøkte å løse utfordringene ved bruk av store kodebøker ved å erstatte de med maskiner, mest kjent var den tyske krypteringsmaskinen Enigma. Kryptering ble forsøkt bekjempet med Signaletterretning, et felt hvor de allierte hadde stor suksess og fikk tilgang til avgjørende informasjon fra både Tyskland og Japan. De første datamaskiner ble også utviklet under andre verdenskrig, den tyske Z3, den britiske Colossus og den amerikanske ENIAC. Styrte missiler i form av den tyske V1 og ballistiske raketter i form av V2, Manhattanprosjektets utvikling av kjernefysiske våpen og Operasjonsanalyse var viktig både militært og sivilt.

    Se også

    Referanser

    1. ^ Sommerville, Donald (2008). The Complete Illustrated History of World War Two: An Authoritative Account of the Deadliest Conflict in Human History with Analysis of Decisive Encounters and Landmark Engagements. Lorenz Books. s. 5. ISBN 0754818985. 
    2. ^ «Don’t forget how the Soviet Union saved the world from Hitler». The Washington Post. 
    3. ^ Duiker, William J. (2015). «The Crisis Deepens: The Outbreak of World War II». Contemporary world history (Sixth edition utg.). Stamford, CT: Cengage Learning. s. 138. ISBN 9781285447902. OCLC 904046910. 
    4. ^ a b All Hell Let Loose, side 4
    5. ^ All Hell Let Loose, side 8
    6. ^ Herman, Samuel (1951). «War Damage and Nationalization in Eastern Europe». Law and Contemporary Problems (16(3)): 498–518. 
    7. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105009. 
    8. ^ Tucker, Spencer C. (2016). World War II: The Definitive Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO. 
    9. ^ Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
    10. ^ a b Europa i krig, side 149
    11. ^ a b Den andre verdenskrig, side 14
    12. ^ Europa i krig, side 154
    13. ^ a b c Europa i krig, side 156
    14. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 16
    15. ^ a b Storm of War, side 4
    16. ^ a b Europa i krig, side 158
    17. ^ Barrett, David P; Shyu, Lawrence N (2001). China in the anti-Japanese War, 1937–1945: politics, culture and society. Volume 1 of Studies in modern Chinese history. New York: Peter Lang. s. 6. ISBN 0-8204-4556-8. 
    18. ^ a b c Europa i krig, side 164
    19. ^ a b Storm of War, side 7
    20. ^ a b Storm of War, side 8
    21. ^ a b Storm of War, side 9
    22. ^ a b Storm of War, side 10
    23. ^ Storm of War, side 18
    24. ^ Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. American Journal of International Law, 36(4), 568-595.
    25. ^ a b Storm of War, side 22
    26. ^ Europa i krig, side 93
    27. ^ a b Europa i krig, side 94
    28. ^ Storm of War, side 25
    29. ^ a b Storm of War, side 26
    30. ^ Europa i krig, side 169
    31. ^ Den andre verdenskrig, side 52
    32. ^ Den andre verdenskrig, side 54
    33. ^ Storm of War, side 30
    34. ^ Storm of War, side 29
    35. ^ Europa i krig, side 95
    36. ^ a b c Storm of War, side 34
    37. ^ Europa i krig, side 167
    38. ^ Storm of War, side 33
    39. ^ Europa i krig, side 96
    40. ^ a b Slaget om Norge 1940, side 52
    41. ^ a b Slaget om Norge 1940, side 51-57
    42. ^ a b Greve, Tim (1985). Verdenskrig. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111440. 
    43. ^ a b Kiilerich, Ole (1966). Norges kamp - en inspirasjon. Oslo: Norsk kunstforlag. 
    44. ^ «Dansk diplomat satsede alt og begik højforræderi, men uden ham kunne Grønland være amerikansk i dag». DR (dansk). 15. august 2020. Besøkt 11. oktober 2020. 
    45. ^ a b Europa i krig, side 97
    46. ^ a b c d e f Europa i krig, side 99
    47. ^ a b c d Storm of War, side 43
    48. ^ a b Slaget om Norge 1940, side 260-261
    49. ^ Storm of War, side 44
    50. ^ a b c d Storm of War, side 35
    51. ^ a b c Storm of War, side 54-55
    52. ^ Storm of War, side 56
    53. ^ a b Storm of War, side 52
    54. ^ a b Storm of War, side 57
    55. ^ Europa i krig, side 189
    56. ^ Europa i krig, side 102
    57. ^ «Våre gutter kommer ikke til å bli sendt i krigen på fremmed jord.», USAs president Franklin D. Roosevelt i en valgkamptale høsten 1940. Fra Europa i krig, side 103
    58. ^ Europa i krig, side 108
    59. ^ a b c d e f g Europa i krig, side 103
    60. ^ a b c Storm of War, side 100
    61. ^ Storm of War, side 101
    62. ^ Storm of War, side 105
    63. ^ a b Storm of War, side 351
    64. ^ a b c d Europa i krig, side 114
    65. ^ a b Storm of War, side 358
    66. ^ a b Storm of War, side 352
    67. ^ Storm of War, side 359
    68. ^ a b Storm of War, side 369
    69. ^ a b Storm of War, side 366
    70. ^ Europa i krig, side 55
    71. ^ Storm of War, side 346
    72. ^ Storm of War, side 360
    73. ^ a b Storm of War, side 363
    74. ^ Storm of War, side 357
    75. ^ Europa i krig, side 42
    76. ^ Storm of War, side 373
    77. ^ a b c d Storm of War, side 364
    78. ^ a b Storm of War, side 120
    79. ^ a b Den andre verdenskrig, side 168
    80. ^ a b Storm of War, side 121
    81. ^ a b Storm of War, side 123
    82. ^ Storm of War, side 127
    83. ^ Den andre verdenskrig, side 250
    84. ^ Den andre verdenskrig, side 340
    85. ^ Den andre verdenskrig, side 347
    86. ^ Den andre verdenskrig, side 350
    87. ^ Den andre verdenskrig, side 352
    88. ^ Den andre verdenskrig, side 408
    89. ^ Den andre verdenskrig, side 410
    90. ^ Den andre verdenskrig, side 169
    91. ^ Den andre verdenskrig, side 170
    92. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 180
    93. ^ Den andre verdenskrig, side 183
    94. ^ Storm of War, side 124
    95. ^ Den andre verdenskrig, side 188
    96. ^ Den andre verdenskrig, side 186
    97. ^ a b Den andre verdenskrig, side 194
    98. ^ a b Storm of War, side 383
    99. ^ a b c d e Europa i krig, side 111
    100. ^ Europa i krig, side 112
    101. ^ Storm of War, side 160
    102. ^ Den andre verdenskrig, side 224
    103. ^ a b c d Europa i krig, side 113
    104. ^ a b c Fateful Choices, side 333
    105. ^ Den andre verdenskrig, side 273
    106. ^ a b Den andre verdenskrig, side 275
    107. ^ Storm of War, side 192
    108. ^ Den andre verdenskrig, side 285
    109. ^ a b Storm of War, side 201
    110. ^ Storm of War, side 203
    111. ^ Den andre verdenskrig, side 276
    112. ^ Fateful Choices, side 382
    113. ^ a b c d Den andre verdenskrig, side 289
    114. ^ a b Storm of War, side 205
    115. ^ Den andre verdenskrig, side 300
    116. ^ a b c d e f g Den andre verdenskrig, side 334
    117. ^ a b Den andre verdenskrig, side 357
    118. ^ Den andre verdenskrig, side 356
    119. ^ a b Europa i krig, side 116
    120. ^ a b c d Europa i krig, side 117
    121. ^ a b c d Europa i krig, side 121
    122. ^ a b c d Europa i krig, side 118
    123. ^ a b Europa i krig, side 122
    124. ^ a b c d Europa i krig, side 124
    125. ^ Storm of War, side 343
    126. ^ a b c Europa i krig, side 125
    127. ^ a b Den andre verdenskrig, side 417
    128. ^ Den andre verdenskrig, side 445
    129. ^ Den andre verdenskrig, side 447
    130. ^ Den andre verdenskrig, side 451
    131. ^ a b Den andre verdenskrig, side 291
    132. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 335
    133. ^ a b Den andre verdenskrig, side 338
    134. ^ Den andre verdenskrig, side 441
    135. ^ Den andre verdenskrig, side 442
    136. ^ a b c Europa i krig, side 126
    137. ^ a b Storm of War, side 414
    138. ^ a b Den andre verdenskrig, side 510
    139. ^ Den andre verdenskrig, side 512
    140. ^ Europa i krig, side 128
    141. ^ Europa i krig, side 130
    142. ^ Den andre verdenskrig, side 525
    143. ^ Storm of War, side 529
    144. ^ a b Storm of War, side 528
    145. ^ a b c d Europa i krig, side 119
    146. ^ Storm of War, side 434
    147. ^ Den andre verdenskrig, side 481
    148. ^ a b c d All Hell Let Loose, side 546
    149. ^ a b Den andre verdenskrig, side 483
    150. ^ a b Den andre verdenskrig, side 493
    151. ^ Storm of War, side 445
    152. ^ Storm of War, side 441
    153. ^ Storm of War, side 442
    154. ^ a b c Europa i krig, side 142
    155. ^ Den andre verdenskrig, side 495
    156. ^ Jones, Woolven, Durodie et al.: Civilian morale during the Second World War: Responses to air raids re-examined, Social History of Medicine, 17 (3): 463-479 DEC 2004
    157. ^ Den andre verdenskrig, side 531
    158. ^ Den andre verdenskrig, side 540
    159. ^ a b c d e Europa i krig, side 129
    160. ^ Den andre verdenskrig, side 543
    161. ^ a b Europa i krig, side 196
    162. ^ a b c d e Europa i krig, side 197
    163. ^ Den andre verdenskrig, side 573
    164. ^ a b Storm of War, side 390
    165. ^ Storm of War, side 393
    166. ^ Storm of War, side 394
    167. ^ Den andre verdenskrig, side 615
    168. ^ Den andre verdenskrig, side 619
    169. ^ Storm of War, side 403
    170. ^ a b Storm of War, side 404
    171. ^ Den andre verdenskrig, side 791
    172. ^ Europa i krig, side 188
    173. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 368
    174. ^ Den andre verdenskrig, side 624
    175. ^ a b c Europa i krig, side 136
    176. ^ Den andre verdenskrig, side 661
    177. ^ Den andre verdenskrig, side 664
    178. ^ a b c Den andre verdenskrig, side 686
    179. ^ Europa i krig, side 132
    180. ^ All Hell Let Loose, side 527
    181. ^ a b c d e f g All Hell Let Loose, side 550
    182. ^ All Hell Let Loose, side 551
    183. ^ a b All Hell Let Loose, side 549
    184. ^ All Hell Let Loose, side 254
    185. ^ All Hell Let Loose, side 558
    186. ^ All Hell Let Loose, side 636
    187. ^ All Hell Let Loose, side 642
    188. ^ All Hell Let Loose, side 640
    189. ^ a b All Hell Let Loose, side 644
    190. ^ All Hell Let Loose, side 645
    191. ^ a b c d Storm of War, side 571
    192. ^ a b Storm of War, side 573
    193. ^ a b c All Hell Let Loose, side 650
    194. ^ Storm of War, side 575
    195. ^ a b c d Storm of War, side 577
    196. ^ «Very late the next night, however, something happened that did change the plan. The Soviet Union declared war and launched a broad surprise attack on Japanese forces in Manchuria. In that instant, Japan’s strategy was ruined. Stalin would not be extracting concessions from the Americans. And the approaching Red Army brought new concerns: The military position was more dire, and it was hard to imagine occupying communists allowing Japan’s traditional imperial system to continue. Better to surrender to Washington than to Moscow.», «Why did Japan surrender?», fra avisen Boston Globe, 7. august 2011
    197. ^ All Hell Let Loose, side 576
    198. ^ All Hell Let Loose, side 577
    199. ^ All Hell Let Loose, side 581
    200. ^ a b c All Hell Let Loose, side 590
    201. ^ All Hell Let Loose, side 594
    202. ^ a b All Hell Let Loose, side 607
    203. ^ a b c d e Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
    204. ^ All Hell Let Loose, side 614
    205. ^ a b All Hell Let Loose, side 602
    206. ^ All Hell Let Loose, side 613
    207. ^ All Hell Let Loose, side 608
    208. ^ All Hell Let Loose, side 621
    209. ^ a b All Hell Let Loose, side 626
    210. ^ a b c All Hell Let Loose, side 630
    211. ^ Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
    212. ^ Kershaw, Ian (2010). Hitler. Penguin. 
    213. ^ Tucker, Spencer C. (2016). World War II: The Definitive Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO. 
    214. ^ Europa i krig, side 146
    215. ^ Polmar, N., & Allen, T. B. (2012). World War II: The Encyclopedia of the War Years, 1941-1945. Courier Corporation.
    216. ^ Thomas, N. (2013). World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45. Bloomsbury Publishing.
    217. ^ Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. ISBN 8205000417. 
    218. ^ Rastén, Adolph (1965). Vest-Tyskland etter krigen: fra nederlaget 1945 til Erhards dilemma 1965. Oslo: Aschehoug. 
    219. ^ Hills, A. (2000). Britain and the Occupation of Austria, 1943–45. Springer.
    220. ^ Fichtner, P. S. (2009). Historical dictionary of Austria (Vol. 70). Scarecrow Press.
    221. ^ Beevor, Antony (2002): Berlin: The Downfall 1945, Viking-Penguin Books, ISBN 978-0-670-03041-5
    222. ^ Philip Broadbent and Sabine Hake, eds. Berlin: Divided City, 1945-1989 (Berghahn Books; 2010)
    223. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
    224. ^ «Texts adopted - Importance of European remembrance for the future of Europe - Thursday, 19 September 2019». www.europarl.europa.eu (engelsk). 20. september 2019. Besøkt 24. november 2019. 
    225. ^ Rimbert, Av Pierre (6. november 2019). «Falskmyntnere». Le Monde diplomatique. Besøkt 24. november 2019. 
    226. ^ «EU retusjerer krigshistorien – Klassekampen». dagens.klassekampen.no. 15. november 2019. s. 11. Besøkt 24. november 2019. «Minnesmerker over Den røde armés krigsinnsats bidrar til å forvrenge årsakene til den andre verdenskrigen, slår EU-parlamentet fast.» 

    Litteratur

    Eksterne lenker


      Les mer…
    • Aftenposten fakta er tidligere publiserte artikler som er tematisk organisert og strukturert…
    • Krigstrykksamlingen skal samle dokumenter og bilder med tilknytning til krigen i Norge 1940-1945…
    • NorgesLexi har som hovedprioriteringsområder 2. verdenskrig, særlig i Norge og i forbindelse med Norge…
    • Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek har omfattende omtale fra distriktiet…
    • Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
    Andre verdenskrig
    Storbritannias statsminister
    10. mai 194027. juli 1945
    ForgjengerNeville Chamberlain
    EtterfølgerClement Attlee
    26. oktober 19517. april 1955
    ForgjengerClement Attlee
    EtterfølgerAnthony Eden
    Nobel prize medal.svg
    Nobelprisen i litteratur
    1953

    Winston Leonard Spencer Churchill (født 30. november 1874 i Blenheim Palace i Oxfordshire, død 24. januar 1965 i Kensington i London) var en britisk politiker, offiser og forfatter, mest kjent som statsminister i Storbritannia under andre verdenskrig.

    Churchill er regnet som en av de viktigste lederne i moderne tid. Han var en fremragende taler, og hadde en karriere som offiser, forfatter og politiker.

    Han mottok nobelprisen i litteratur i 1953 for sine bøker om britisk historie og andre verdenskrig.

    Oppvekst

    Churchill ble født på Blenheim Palace i Oxfordshire. Hans far var politikeren Randolph Churchill, hertugen av Marlboroughs tredje sønn. Hans fullstendige etternavn var Spencer-Churchill, men som sin far sløyfet han Spencer og brukte kun Churchill. På farssiden nedstammet han fra den store engelske generalen John Churchill, den første hertugen av Marlborough. Hans mor, Jeanette (Jennie) Jerome, var datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome. Det faktum at han var halvt amerikansk var noe Churchill senere ofte spøkte med, spesielt i selskap med Franklin Roosevelt.

    Den unge Winston Churchill tilbrakte mye av barndommen på kostskole, som vanlig på den tiden for engelske overklassegutter. Ved inntaksprøven for Harrow School leverte han blankt på latin og ble plassert i den laveste gruppen, hvor det meste av undervisningen var på engelsk. Der klarte han seg godt. Han savnet sin mor og fikk sjelden besøk av henne, på tross av at han i brev hjem bønnfalt henne om å komme eller få la han komme hjem.

    Han fulgte nøye med på sin fars karriere, men hadde et distansert forhold til ham. En gang i 1886 skal han ha erklært: «Min pappa er finansminister og en dag skal jeg også bli det.». Hans ensomme og ulykkelige barndom preget ham for resten av livet. Han hadde imidlertid et nært forhold til barnepiken, Elizabeth Anne Everest. Bortsett fra engelsk, historie og fekting, gjorde unge Winston en dårlig figur ved Harrow, og han ble ofte straffet for dårlig arbeid og manglende innsats. Han hadde en uavhengig, opprørsk natur og nektet å studere klassiske verk på latin og gresk.

    Inn i hæren

    I 1893, på sitt tredje forsøk, kom han inn på den britiske hærens krigsskole Sandhurst, ved kavallerilinjen (til farens store skuffelse). To år senere gikk han ut som åttende beste i sin klasse og 20 år gammel ble han utnevnt til fenrik ved 4th Queen’s Own Hussars. Dette regimentet var stasjonert i Bangalore i India, og da Churchill ankom der med båt fikk han ved et uhell skulderen ut av ledd ved ilandstigning. Skulderen kom til å gi han problemer siden, tidvis gikk den igjen ut av ledd.

    Unge Winston Churchill i offisersuniform

    I India var regimentets viktigste aktivitet polo, noe som ikke tiltrakk den energiske unge mannen; han ivret for mer militære aktiviteter. Churchill brukte en god del tid på å utdanne seg selv ved hjelp av bøker han hadde fått tilsendt av sin mor.

    Mens han var stasjonert i India søkte han større utfordringer. I 1895 fikk han og Reggie Barnes permisjon for å reise til Cuba for å observere spanske styrkers kamp mot cubanske geriljastyrker. Churchill fikk en avtale med avisen Daily Graphic hvor han skulle skrive om konflikten. Til Churchills store glede kom han for første gang under beskytning, og det på sin tjueenårsdag. På vei til Cuba besøkte han USA for første gang og ble introdusert for New Yorks sosietet av en av morens elskere, William Bourke Cockran. I 1897 hadde Churchill igjen fått permisjon og var på reise for å observere den gresk-tyrkiske krig, men konflikten endte før han kom dit. Han fortsatte derfor til England, men fikk underveis høre om pathanopprøret i den Nordvestlige Grenseprovinsen (i dag en del av Pakistan) og hastet tilbake til India for å delta i felttoget for å slå ned opprøret.

    Sjefen for ekspedisjonen, Bindon Blood lot Churchill delta. Han var med i det seks uker lange felttoget og skrev samtidig artikler for avisene The Pioneer og The Daily Telegraph, for en pris av £5 pr artikkel. I oktober 1897 var Churchill tilbake i Storbritannia og hans første bok, The Story of the Malakand Field Force basert på ekspedisjonen han nettopp hadde deltatt i kom ut i desember samme år.

    Mens han fremdeles offisielt var stasjonert i India, forsøkte Churchill å få tillatelse til å bli med på felttoget som skulle gjenerobre Sudan. Lederen for ekspedisjonen, Lord Kitchener var negativ, men Churchill brukte sine forbindelser, og fikk statsminister Salisbury til å sende et telegram om saken. Til slutt fikk Churchill en stilling ved 21st Lancers, en styrke hvis sammensetning ble bestemt fra London og ikke av Kitchener. Churchill var samtidig krigskorrespondent for Morning Post, for 15 pund pr artikkel. Mens han var i Sudan deltok Churchill i hva som har blitt beskrevet som det siste vellykkede britiske kavaleriangrep i slaget ved Omdurman. I oktober 1898 var han tilbake i Storbritannia og begynte arbeidet med tobindsverket The River War, som ble utgitt året etter.

    I 1899 forlot Churchill hæren og forsøkte seg på en politisk karriere. Han stilte som kandidat for det konservative partiet i Oldham i et mellomvalg det året. Han kom på en tredjeplass (Oldham hadde på den tiden to plasser i underhuset) og ble ikke valgt inn.

    Den 12. oktober 1899 brøt den andre boerkrigen ut mellom Storbritannia og boere i Sør-Afrika. Churchill reiste ut som krigskorrespondent for Morning Post med et honorar på 250 pund for fire måneder. Vel fremme fikk han plass på et britisk armert togsett (pansertog). Dette togsettet ble avsporet i et bakhold av boerne. Selv om Churchill ikke var i uniform tok han kommandoen, fikk ryddet linjen og fikk lokomotivet og halvparten av vognene avsted med sårede. Churchill selv var ikke så heldig at han unnslapp, sammen med andre offiserer og soldater ble han tatt til fange og holdt i en krigsfangeleir i Pretoria.

    Churchill klarte å rømme fra fangeleiren, og med hjelp fra en engelsk gruvesjef flyktet han over 480 kilometer til portugisisk område i Lourenço Marques (dagens Maputo). Flukten ga ham en viss heltestatus i Storbritannia, samtidig som han fikk kritikk for å ikke ha ventet på to andre som hadde planlagt å flykte sammen med ham. Churchill reiste med skip til Durban og sluttet seg til general Redvers Henry Bullers hær som var på vei for å komme de britiske styrkene i Ladysmith til unnsetning, og deretter innta Pretoria.

    Denne gangen hadde Churchill en beordring til The South African Light Horse Regiment, og fortsatte samtidig som krigskorrespondent. Han deltok i slaget ved Spion Kop og var blant de første britiske troppene som brøt beleiringen av Ladysmith; Winston og hans fetter Charles Spencer-Churchill red i front og tok over en fangeleir hvor 52 boere overga seg. Churchills to bøker om boerkrigen, London to Ladysmith via Pretoria og Ian Hamilton's March ble utgitt i mai og oktober 1900, begge bøkene fikk bra kritikker og solgte godt.

    Tidlig politisk virke

    Vel tilbake fra Sør-Afrika stilte Churchill igjen som kandidat til Parlamentet for de konservative i Oldham i valget år 1900. Han vant, men i stedet for å delta i åpningen av Parlamentet dro han ut på foredragsturné i Storbritannia og USA; noe han tjente ti tusen pund på. På den tiden var parlamentsmedlemmer ubetalt og Churchill var ingen rik mann. Mens han var i USA ble et av foredragene introdusert av Mark Twain. Han spiste middag med Theodore Roosevelt, men de to fikk ingen nærmere kontakt.

    I februar 1901 kom Churchill tilbake til Storbritannia for å delta i Parlamentet og ble del av en gruppe dissidenter ledet av Hugh Cecil. Gruppen ble for øvrig kalt «hooligans». Churchill fikk oppmerksomhet ved å imøtegå regjeringens forslag til bevilgninger til hæren idet han argumenterte mot unødig bruk av penger på forsvaret. I 1903 fjernet han seg fra gruppen til Cecil, og var samtidig skeptisk til de liberale unionistenes leder Joseph Chamberlain som var for en proteksjonistisk politikk. Da de liberale var i koalisjon med de konservative ble resultatet at hans egne distanserte seg fra ham: konservative forlot salen når han talte. Hans valgkrets Oldham tok avstand fra ham, men han fortsatte å representere den inntil neste valg.

    I 1904 hadde Churchills misnøye med de konservative og hans dragning mot de liberale blitt så sterk at han skiftet parti og gikk over til de. Som medlem av det liberale partiet fortsatte han å kjempe for frihandel. Ved valget i 1906 stilte han for valgkretsen «Manchester North West» og vant en plass.

    Fra 1903 til 1905 var Churchill også engasjert med å skrive en biografi over sin far i to bind, Lord Randolph Churchill. Boken kom ut i 1906 og fikk strålende anmeldelser.

    Inn i regjeringen

    Karikatur av Churchill som marineminister

    I desember 1905 tok de liberale under Henry Campbell-Bannerman over regjeringsmakten og Churchill kom inn i regjeringen som viseminister for koloniene (Under-Secretary of State for the Colonies). Av det Churchill arbeidet med var forfatninger for boerrepublikkene og spørsmålet om bruk av kinesere i Sør-Afrikas gruveindustri. Churchill ble også en ledende talsmann for frihandel, og han ble raskt regjeringens ledende medlem utenfor kabinettet. Da statsminister Campbell-Bannerman ble avløst av Herbert Asquith var det ingen overraskelse at Churchill gikk inn i kabinettet som leder av «Board of Trade» (handels- og industridepartementet). På den tiden var det et krav at en nyutnevnt kabinettminister måtte søke gjenvalg ved et mellomvalg. Churchill tapte sin plass for Manchester til en konservativ representant, men ble kort etter innvalgt i et annet mellomvalg for Dundee. Som leder for «Board of Trade» gikk Churchill, sammen med finansministeren David Lloyd George inn for radikale sosiale reformer.

    Churchill ved beleiringen i Sidney Street, 3. januar 1911

    I 1910 ble Churchill forfremmet til innenriksminister (Home Secretary), hvor han ble kontroversiell ved sin aktive deltakelse i Sidney Street-beleiringen. Et berømt fotografi viser en ivrig Churchill som personlig tar kommando over en gruppe soldater. I kampens hete tok bygningen hvor anarkistene hadde forskanset seg fyr, og Churchill nektet brannvesenet adgang: anarkistene måtte overgi seg eller omkomme. Mange var kritisk til Churchills rolle, blant annet Arthur Balfour som sa:

    «Churchill og en fotograf risikerte begge verdifulle liv. Jeg forstår hva fotografen gjorde der, men hva hadde det ærede parlamentsmedlemmet der å gjøre?»

    I 1910 var Churchill også involvert i Tonypandyopptøyene i Wales. Churchill holdt først tilbake bruken av tropper idet han fryktet en gjentakelse av «Bloody Sunday» i 1887 på Trafalgar Square. På tross av det ble tropper etter hvert utplassert for å beskytte gruven opptøyene dreide seg om, og som en sikring da tretten streikende ble stilt for retten. Det brøt med tradisjonen om å ikke bruke militære styrker i slike sivile konflikter og gjorde Churchill upopulær i Wales.

    Australsk infanteriangrep ved Gallipoli, «Anzac Cove», juni 1915. Oljemaleri av George Washington Lambert
    Churchill med sin bataljon på vestfronten

    I 1911 ble Churchill marineminister og engasjerte seg i ivrig i utvikling og reform; blant annet bruk av fly, utvikling av stridsvogner og overgang fra bruk av kull som drivstoff til olje. Utviklingen av stridsvogner skulle vise seg å være en genistrek, men i utviklingsperioden ble det av noen sett som misbruk av statens midler.

    I 1915 var Churchill en av pådriverne for den katastrofale landingen ved Dardanellene og slaget ved Gallipoli. Churchill måtte ta mye av kritikken for fiaskoen og da statsminister Asquith dannet en koalisjonsregjering var et av kravene fra de konservative at Churchill skulle avgå som marineminister. I flere måneder hadde han en mindre betydelig stilling inntil han tok avskjed, på grunn av at han følte at hans kapasitet ikke ble brukt til fulle. Han gikk tilbake til hæren og tjenestegjorde i flere måneder på vestfronten som sjef for infanteribataljonen «6th Batallion Royal Scots Fusiliers» med oberstløytnants rang.

    Tilbake til makten

    Den anglo-irske traktat med Churchills signatur

    I desember 1916 gikk Asquith av som statsminister og ble erstattet av David Lloyd George, men tiden var ennå ikke moden for å bringe Churchill tilbake i regjeringen. I juli 1917 ble han imidlertid utnevnt til minister for rustning. Hans viktigste bidrag var den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrigen. Churchill var en sterk tilhenger av utenlandsk innblanding og erklærte at bolsjevismen«kveles i sin krybbe». På tross av sterk motstand fra arbeiderpartiet kjempet han igjennom britisk bistand til «de hvite». Etter at britene trakk seg ut av Russland var Churchill en støttespiller for Polen og arrangerte våpenforsendelser da polakkene invaderte Ukraina. Han ble minister for koloniene i 1921 og var med og undertegnet den anglo-irske traktat i 1921 som etablerte Den irske fristaten.

    Årene i villmarken

    Karikatur av Churchill, David Low, 1926.

    I 1920 var Churchill minister for forsvar og luftfart og hadde ansvaret for å slå ned opprøret fra kurdere og arabere i britisk okkupert Irak. Et av midlene han støttet for å holde kontrollen over det oljerike landet var flybombing, også med gass.[1]

    I 1922 fikk det liberale regjeringspartiet stadig større interne problemer og Churchill tapte sin parlamentsplass for Dundee. Churchill stilte igjen for de liberale i en annen krets året etter, men tapte på nytt. Churchill var samtidig politisk på vei tilbake der han kom fra, og stilte igjen som kandidat ved et mellomvalg, men nå som uavhengig og tapte for tredje gang på to år. Noen måneder etter, i 1924 stilte han igjen som uavhengig, men med støtte fra de konservative og ble innvalgt fra Epping (Essex). I 1925 sluttet han seg formelt til de konservative og kommenterte:

    «Enhver kan skifte parti, men det kreves en viss kløkt for å skifte tilbake.»

    Churchill ble med i Stanley Baldwins regjering og ble finansminister. Storbritannia forsøkte å nå tilbake til «gullstandarden», det resulterte i deflasjon, arbeidsløshet og streiker som munnet ut i generalstreiken i 1926. Forsøket på å gjenopprette «gullstandarden» møtte sterk motstand også fra økonomer, blant annet fra John Maynard Keynes. Churchill skulle senere se dette som en av sine dårligste avgjørelser. Han var ingen økonom, og handlet etter råd fra guvernøren for Bank of England.

    Under generalstreiken i 1926 redigerte Churchill regjeringens avis og skrev blant annet:

    «Enten vil landet knekke generalstreiken, eller generalstreiken vil knekke landet»

    Han kom også med positive uttalelser om styret til fascistlederen Benito Mussolini. Blant annet sa han at man «i Italia hadde vist hele verden hvordan undergravende krefter skulle behandles». Churchill så på den tiden Mussolini som en garantist mot kommunistisk revolusjon i Italia.

    I 1929 tapte den konservative regjeringen valget. I årene etter fikk Churchill konflikter med partiet over spørsmål om beskyttelsestoll og selvstyre for India. Churchill var ivrig forkjemper for frihandel, og var sterkt mot indisk selvstyre. Han hadde kun forakt for lederen av selvstyrebevegelsen, Mahatma Gandhi, og uttalte at Gandhi var:

    «en halvnaken fakir, som burde legges med hender og føtter bundet, ved porten til Dehli, for så å bli tråkket på av en enorm elefant med visekongen på ryggen.»

    Da Ramsay MacDonald sammen med de konservative dannet en nasjonal regjering i 1931 ble Churchill ikke invitert til å delta; han var nå på det laveste punktet i sin politiske karriere, kjent som «årene i villmarken». Han brukte de neste årene på å skrive, blant annet en biografi om slekten Marlboroughs stamfar, John Churchill; Marlborough: His Life and Times og A History of the English Speaking Peoples (den siste boken ble ikke utgitt før på 1950-tallet). Han markerte seg offentlig med sin kamp mot selvstyre for India.

    Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 ble Churchill opptatt av faren for tysk gjenopprustning. En stund var han en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk opprustning. Churchill var sterkt kritisk til Neville Chamberlains tilpasningspolitikk til Hitlers fremstøt på kontinentet og ledet den delen av det konservative partiet som var mot Chamberlains avtale med Hitler i München. Churchill var også en støttespiller for kong Edward VIII, etter Edwards abdikasjon førte støtten til at han ble om mulig enda mer politisk isolert.

    Churchill blir statsminister

    «Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.»
    Churchill og USAs president Roosevelt om bord på slagskipet HMS Prince of Wales, august 1941 ved Newfoundland

    Da den andre verdenskrig brøt ut i september 1939 fikk Churchill igjen stillingen som marineminister og ble et medlem av krigskabinettet, som han hadde vært under første verdenskrig. I den stillingen var han en av de høyest profilerte ministrene under den såkalte Phony War, hvor det meste av krigsaktiviteten var på havet. Churchill argumenterte sterkt for å skaffe kontroll over de svenske malmfeltene og den norske utskipningshavnen Narvik. Chamberlain og resten av krigskabinettet var imot og operasjonen ble utsatt inntil Tyskland invaderte Norge i april 1940.

    Chamberlains autoritet var for nedadgående, og de tyske styrkenes suksess i Norge ble hans bane. Under den berømte Norway Debate fikk han Underhuset mot seg og den 10. mai 1940 trakk han seg tilbake. Lord Halifax ble anmodet om å ta over stillingen som statsminister, men sa nei. Etter møte med de to andre partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over stillingen og danne en samlingsregjering med de konservative, de liberale og Arbeiderpartiet. Han var da 66 år gammel.

    Storbritannia og dets allierte Frankrike kom umiddelbart under sterkt press, idet Tyskland invaderte Frankrike og Benelux-landene. I løpet av noen uker måtte Frankrike kapitulere, og de britiske styrkene trekke seg tilbake. Churchills største bragd var at han i denne svært vanskelige situasjonen nektet å kapitulere og insisterte på å fortsette kampen mot Tyskland. Ved denne strategien ble Storbritannia beholdt som en mulig base for et senere angrep mot det europeiske kontinent.

    Chamberlains regjering hadde blitt kritisert for å ikke ha en minister som var ansvarlig for krigføringen; som statsminister overtok Churchill også stillingen som forsvarsminister. Han ga sin gode venn Max Aitken (Lord Beaverbrook), en kjent industrimann, ansvaret for flyproduksjon. Det viste seg å være et heldig valg, og flyproduksjonen økte raskt.

    Churchills taler var viktige midler i hans kamp for å holde moralen oppe. Hans første tale som statsminister var den berømte «Jeg har intet å tilby enn blod, hardt arbeid, tårer og svette». Kort etter denne kom to andre velkjente taler som han ga rett før slaget om Storbritannia. En av talene hadde den kjente setningen «Vi skal forsvare vår øy, uansett hva det vil koste, vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landingsplassene, vi skal kjempe på markene og i gatene, vi skal kjempe på åskammene; vi skal aldri overgi oss.»

    Chiang Kai-shek, Franklin D. Roosevelt og Churchill ved konferansen i Kairo i 1943

    Den andre talen inkluderte den like kjente: «La oss derfor stålsette oss for våre oppgaver, og gjennomføre disse slik at om det britiske imperiet og samveldet varer i tusen år, vil menneskene fremdeles si at det var deres fineste stund». Mens slaget om Storbritannia var på det mest intense kom han med den berømte vurderingen av situasjonen; «Aldri i historien om menneskelig konflikt har så mange hatt så få å takke for så mye.». En annen av hans velkjente oratoriske mesterverk ble holdt den 10. november 1942 da amerikanske og britiske tropper hadde omringet Casablanca i Afrika. Mange mente det var slutten på krigen, men Churchill sa; «Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er, muligens, slutten på begynnelsen»

    Churchill hadde meget stor selvtillit, og var overbevist om at han var en like stor hærfører som sin forgjenger John Churchill, noe som ga seg utslag i spektakulære planer som ikke alltid var koblet til virkeligheten. Det ble da stabssjefen, general Alan Brooke som fikk oppgaven med å forklare krigens realiteter for sin sjef. Han var en stor strateg og lojal overfor sin statsminister, men i dagboken som først i 2001 ble utgitt i sin helhet, la han ikke fingrene imellom:

    «ingen langtidsplaner.... I alle sine planer lever han fra hånd til munn. Han kan aldri fatte en hel plan.... Hans metode er totalt opportunistisk. Min Gud, hvor trett jeg er av å arbeide for ham.»

    Etter hvert som Storbritannia kom på offensiven utstedte Churchill ordre om å utslette tyske byer gjennom terrorbombing. Han oppmuntret disse «imponerende aksjoner med terror og vilkårlig ødeleggelse», som skulle ødelegge tyskernes moral og gjøre den tyske befolkning husløse.[2] Strategisk bombing av tyske byer førte til ødeleggelsen av historiske byer som Köln og Dresden og utryddelse av store antall sivile. I et memorandum datert 6. juli 1944 til forsvarets stabssjefer, under den verste perioden med V2-raketter, skrev Churchill: «Jeg ber dere gi spørsmålet om bruk av giftgass grundig overveielse. Jeg ville ikke gå inn for det med mindre det kunne påvises at a) det gjaldt liv eller død for oss, eller b) at det ville forkorte krigen med et år. Det er absurd å se moralsk på det når det var alment brukt i forrige krig uten ett ord til protest fra moralistene eller kirken. Derimot var bombing av åpne byer forbudt under forrige krig. Det er ganske enkelt et spørsmål om skiftende moter, som med damenes lange og korte skjørt.»[3]

    Etter Frankrikes kapitulasjon var støtte fra det nøytrale USA helt avgjørende for Storbritannia. USA forsynte Storbritannia med mat, olje og krigsmateriale, fraktet på skip over Atlanterhavet. Churchill gjorde mye for å pleie det personlige forholdet til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, og ble svært lettet da Roosevelt ble gjenvalgt i presidentvalget i 1940.

    I løpet av krigsårene hadde Churchill i alt tolv strategiske konferanser med Roosevelt, møtene ble stort sett holdt i USA, men de hadde også konferanser i Casablanca, Kairo, Teheran og Jalta. Av de sakene som ble diskutert og bestemt var «Atlanterhavserklæringen», strategien med Europa først, og Erklæringen om De forente nasjoner som skulle opprettes etter krigen. For å kunne slå til mot tyskerne tidligst mulig tok Churchill initiativet til Special Operations Executive, en styrke som planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner i tyskokkupert Europa. Churchill var også pådriver for etablering av såkalte commandos, spesielt utvalgte og trente soldater som dannet grunnlag for det vi i dag kaller spesialstyrker.

    Churchills helse tok skade av arbeidspresset. Under et besøk i USA i desember 1941 fikk han et lite hjerteinfarkt, og i desember 1943 ble han sengeliggende grunnet influensa.

    Churchill med de fremrykkende allierte styrkene på østbredden av elven Rhinen, sør av Wesel, den 25. mars 1945

    Churchill var delaktig i utarbeidelse av avtaler som skulle få vidtgående konsekvenser for landegrenser i Europa og Asia. Ved den andre konferansen i Quebec i 1944 ble et modifisert utkast av den såkalte Morgenthauplanen undertegnet. Opprinnelig var dette en plan for et massivt folkemord, som senere ble redusert til en plan for plyndring og ødeleggelse av Tysklands industrielle kapasitet.

    Churchill, Roosevelt og Stalin under toppmøtet på Jalta i februar 1945

    Reviderte europeiske grenser ble offisielt bestemt av Truman, Churchill og Stalin ved Potsdamkonferansen i juli 1945. De nye grensene som de allierte dikterte for Polen (Curzonlinjen mellom Polen og Sovjet og Oder-Neisse-linjen mellom Tyskland og Polen) ble av polakkene sett på som et svik. Churchill var imidlertid overbevist om at den eneste måten man kunne unngå fortsatt spenning mellom de to landene på var en blanding av grensejustering og etnisk rensning. I en debatt i underhuset i 1944 sa han:

    «Deportasjon er den metoden som, så langt vi kan se, vil være den mest tilfredsstillende og permanente. Det vil ikke lenger være noen blanding av folkegrupper som vil skape uendelig med problemer... Det vil feies rent. Jeg er ikke bekymret over disse overførslene, som er lettere gjennomførbare i våre moderne tider.»

    Den sovjetiske deportasjonen av tyskere etter andre verdenskrig ble imidlertid gjennomført svært brutalt, og ifølge en tysk rapport fra 1966 omkom over 2 100 000, mens rundt 15 millioner mennesker ble fordrevet fra sine hjem av Stalin, og byer og landskaper lagt i ruiner. Churchill var sterkt imot Sovjets faktiske annektering av Polen, og skrev bittert om det i sine senere bøker; men hadde ingen mulighet for å stoppe det.

    Churchill fortsatte, som statsminister, å motarbeide den indiske selvstyrebevegelsen, ledet av Mahatma Gandhi. Han uttalte at «jeg har ikke blitt statsminister i Hans Majestets regjering for å avvikle imperiet». I 1943 var det en katastrofal hungersnød i Bengal. Den kjente økonomen Amartya Sen anslår at rundt tre millioner døde, og at katastrofen var et resultat av ulik distribusjon av mat og manglende kjøpekraft, ikke av faktisk matmangel. Da spørsmålet om nødhjelp til de hungersrammede ble diskutert i kabinettet, kom Churchill med et utbrudd om «indere som formerte seg som kaniner og ble betalt millioner hver dag av oss uten å gjøre noen innsats i krigen». India deltok med rundt 2 millioner soldater, hadde om lag 36 000 døde, 64 000 sårede og indiske soldater fikk i alt 30 Victoriakors. Etter krigen skrev han i boken The Second World War: «Ingen større del av verdens befolkning ble så grundig beskyttet fra redslene og farene ved verdenskrigen som befolkningen i Hindustan. De ble båret gjennom kampen på skuldrene til vår lille nasjon.»

    Den mest kritiske studien av Churchills politikk under andre verdenskrig er av historikeren John Charmley. Han anser Chamberlain som en realistisk maktpolitiker. Churchill derimot, overvurderer gjentatte ganger Storbritannias styrke og tvinger frem en strategi med total krig og total seier. Denne strategien ledet imidlertid til nasjonal utmattelse, slutten på imperiet og til at Storbritannia ble forbigått av USA og Sovjet. Charmley mener den beste politikken for Storbritannia, i 1940-42, ville ha vært en forhandlingsfred med Tyskland og ettergivenhet overfor Japan.

    Fred og avskjed

    Churchill prøvesitter en delvis ødelagt stol fra Hitlers bunker i Berlin, tatt i forbindelse med Potsdamkonferansen den 16. juli 1945

    Selv om det ikke var tvil om Churchills rolle som lederskikkelse i kampen mot nazi-diktaturet, hadde han mange fiender i sitt eget land. Hans vel formulerte forakt for en rekke populære forslag, spesielt offentlig helsetjeneste og bedre utdannelse for flertallet av befolkningen, skapte mye misnøye; særlig blant de som hadde kjempet i krigen. Rett etter at krigen i Europa var over, ble Churchill grundig slått i parlamentsvalget av arbeiderpartiet under Clement Attlee. Noen historikere mener at mange briter anså at denne mann som hadde ledet nasjonen så vel i krig, ikke var den beste lederen i fredstid. Andre ser Churchills nederlag som en reaksjon rettet mot de konservatives politikk i mellomkrigstiden.

    Winston Churchill var en tidlig tilhenger av de paneuropeiske strømningene som etter hvert ledet til dannelsen av Den europeiske union; som en anerkjennelse av det er en av de tre bygningene til Europaparlamentet oppkalt etter han. EU regner ham som en av sine grunnleggere.[4] Churchill var også medvirkende i å gi Frankrike en fast plass i FNs sikkerhetsråd. Churchill gav og ved noen anledninger støtte til ideen om en verdensregjering:

    «Med mindre en slags effektiv verdensregjering hvis formål det er å forhindre krig kan etableres... er utsiktene for fred og menneskelig fremskritt mørke... Hvis... det viser seg mulig å bygge en verdensorganisasjon av uimotståelig styrke og ubrytelig myndighet i den hensikt å sikre freden, så er det ingen grenser for de velsignelser vi alle kan glede oss over og dele.»

    Ved begynnelsen på den kalde krigen var det Churchill som gjorde uttrykket «Jernteppet» kjent (uttrykket var først brukt av den tyske politikeren Lutz Schwerin von Krosigk). Det kjente begrepet for skillet mellom øst og vest i Europa kom i offentlighetens øre etter en tale Churchill holdt i Westminster College i Fulton i Missouri der han var gjest hos USAs president Harry S. Truman. Churchill erklærte:

    «Fra Szczecin ved Østersjøen til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet. Bak den linjen ligger alle hovedstedene i de eldgamle statene i Sentral- og Øst-Europa. Warszawa, Berlin, Praha, Wien, Budapest, Beograd, București og Sofia, alle disse berømte byene og befolkningene rundt dem ligger i hva jeg må benevne som sovjetisk område.»

    Statsminister igjen

    Etter nederlaget i 1945 brukte Churchill mye tid på å skrive, men han var samtidig leder for den konservative opposisjonen i Parlamentet. Ved valget i 1951 tapte arbeiderpartiet valget og de konservative kom igjen til makten med Churchill som statsminister, 76 år gammel. Hans tredje regjering (etter samlingsregjeringen under krigen og en kortvarig overgangsregjering i 1945) varte inntil han trakk seg tilbake, grunnet dårlig helse, i 1955. I løpet av denne perioden fornyet han det han kalte «det spesielle forholdet» mellom Storbritannia og USA, som hadde vært en grunnpilar i hans første regjering.

    Perioden ble preget av en rekke utenrikspolitiske kriser, ofte et resultat av at imperiet var i ferd med å gå i oppløsning. Som en ivrig talsmann for Storbritannia som en stormakt, forsøkte Churchill vanligvis å løse slike problemer med maktbruk.

    I Kenya hadde det i årtier vært stadig økende misnøye med urettferdig distribusjon av jordbruksland og manglende demokratiske rettigheter for flertallet. Da reformforslag ble avvist i 1951, førte det til en radikalisering av kampen. Utover i 1952 var det en stadig økende voldsbølge. Den 17. august 1952, ble det erklært unntakstilstand og britiske tropper ble fløyet inn for å møte opprøret. Både den britiske kolonimakten og opprørerne eskalerte sine angrep, og en borgerkrig utviklet seg, kjent som Mau Mau-opprøret.

    I 1953 fant en massakre sted i Lari: Mau Mau-opprørere angrep kikuyuene, som var lojale overfor kolonimakten. Massakren endret bildet av opprøret og ga britene et overtak i opinionen. Churchills strategi var å bruke militær makt kombinert med å innføre mange av de reformene Attles regjering hadde avslått i 1951. Han beordret økt bruk av tropper som etter hvert fikk slått ned opprøret i Nairobi og ved bruk av harde midler som blant annet konsentrasjonsleirer, ble det nøytralisert på landsbygden. Churchill tok initiativ til fredsforhandlinger, disse brøt imidlertid sammen kort tid etter han forlot statsministerposten.

    I Malaysia hadde et opprør bygget seg opp siden 1948. Nok en gang arvet Churchills regjering en krise og den ble igjen møtt med «pisken og gulroten», militær makt og reformer. Samtidig som britene militært forsøkte å slå til mot opprørerne, etablerte de sikre landsbyer dit utsatte deler av befolkningen ble flyttet. En slik kontroll av befolkningen hadde røtter tilbake til britenes kamp mot boernes opprør ved århundreskiftet.

    Krisen i Malaysia var mer omfattende enn den i Kenya, geriljabevegelsen ble støtte av Sovjet og på det mest intense var rundt 35 000 britiske tropper stasjonert i landet. Britene klarte etter hvert å slå ned opprøret, men det sto klart for kolonimakten at dens tid var over. I 1953 ble det lagt planer for uavhengighet for Singapore og de andre britiske koloniene i området. De første valgene ble holdt i 1955, bare dager før Churchills avgang som statsminister og i 1957 ble Malaysia uavhengig.

    Familie og privatliv

    Den unge Winston Churchill og hans forlovede Clementine Hozier like før bryllupet i 1908

    Den 12. september 1908 giftet Winston Churchill seg med Clementine Hozier, han hadde kjent henne siden mars samme år. Churchill hadde tidligere fridd til skuespillerinnen Ethel Barrymore, men hun hadde avvist ham. Winston og Clementine fikk fem barn: Diana, Randolph, Sarah, Marigold og Mary. Sønnen Randolph fulgte i farens fotspor med hensyn til karriere, og ble valgt til parlamentet, mens døtrene giftet seg med politikere og støttet deres karrierer. Diana tok sitt liv etter et liv med nerveproblemer, psykiatrisk behandling og to mislykte ekteskap. Sarah – oppkalt etter Sarah Jennings, hoffdame hos dronning Anne av Storbritannia – ville bli skuespiller og fikk flere roller i lettere komedier, men ble krakilsk av alkohol og måtte møte i retten for fyll, bråk og gateuorden – den ene gangen måtte hun i fengsel. Hennes første ektemann var Vic Oliver, en østerriksk komiker som Churchill ikke ville møte. Hennes andre ektemann, Antony Beauchamp, var fotograf og tok sitt eget liv. Hennes tredje ektemann var baron Audley som skaffet henne tittel som Lady.

    Marigold døde i foreldrenes armer bare tre år gammel, etter en halsinfeksjon som utviklet seg til en halsbyll, mens yngstedatteren Mary lyktes i å få et godt liv, med sin ektemann Christopher Soames og fem barn som alle skikket seg vel.[5]

    Når han ikke var i London holdt Churchill seg gjerne i hjemmet, «Chartwell House» i Kent, sør for Westerham. Familien Churchill kjøpte huset i 1922 og bodde der inntil han døde i 1965. I tillegg til skrivingen var han også opptatt med å male; dessuten beskjeftiget han seg med praktisk arbeid som muring.

    Som mange politikere på den tiden var Churchill også medlem av flere engelske gentlemansklubber. Mens han var med i det liberale partiet var han medlem av «the Reform Club» og «the National Liberal Club», senere ble han med i «the Athenaeum Club», «Boodle's», «Bucks Club» og «the Carlton Club». På tross av medlemskap i flere klubber var ikke Churchill ofte i klubbene; han foretrakk å ha lunsj eller middagsmøter på «Savoy Grill» eller «Ritz», eller i parlamentsrepresentantenes spiserom når han møtte andre parlamentsmedlemmer.

    Churchills svakhet for alkohol er velkjent. Mens han var i India og Sør-Afrika fikk han vanen med å tilsette litt whisky i vannet han drakk; dette gjorde han for å unngå sykdom. I lange perioder av livet drakk han nesten daglig; gjerne både før, under og etter måltider. Av ettertiden har han ikke blitt bedømt som alkoholiker ettersom inntaket ga få, om noen, synlige spor på hans politiske virke eller privatliv[6]. Gjennom det meste av sitt liv var Churchill plaget av depresjon (muligens en slags manisk-depressiv, eller bipolar lidelse) som han kalte «min sorte hund».[7][8]

    Etter han avgikk fra posten som marineminister i 1915 begynte Churchill å male, det ble en hobby han dyrket med stor iver. Bortsett fra et motiv fra kampene i Frankrike i 1915 (malt mens han var bataljonssjef) var motivene lyse landskap, interiør eller hagebilder.

    Churchills siste dager

    Churchills hus Chartwell i Kent

    I 1953 ble Churchill rammet av hjerneslag som var alvorlige nok til å frata ham arbeidsevnen i flere måneder fremover. Anthony Eden hadde lenge vært utpekt som etterfølger til statsministerembetet, men han var selv alvorlig syk i denne perioden og kunne derfor ikke tvinge frem Churchills avgang. Selv håpet Churchill å bli frisk nok til å kunne fungere i embetet igjen og tviholdt derfor på makten. Imens lot han sin svigersønn, Christopher Soames, ta hånd om statsministerens arbeidsoppgaver, men i all hemmelighet, for å holde Churchills sykefravær skjult for offentligheten. Dette innebar at Soames undertegnet alle papirer i Churchills navn. Churchill vendte etter hvert tilbake i embetet, men var merkbart svekket. Eden ble frisk igjen og øvde fornyet press på Churchill for å få ham til å tre tilbake. Churchills avgang kom omsider i april 1955, da han var over 80 år gammel, og han ble som ventet etterfulgt av Eden.

    Churchill tilbrakte det meste av pensjonstiden i «Chartwell House», familiens hjem i Kent. Churchill besøkte flere ganger den franske presidenten Charles de Gaulle; under annen verdenskrig hadde forholdet mellom de to statslederne vært anstrengt, men på Churchills eldre dager kom de bedre ut av det med hverandre.

    Churchill fikk en rekke æresbevisninger etter krigen og han ble som den første noensinne utnevnt til æresborger av USA. I 1948 ble han tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden.[9] Han mottok Hosebåndsordenen i 1953 og kunne deretter titulere seg som Sir Winston. Ved sin avgang som statsminister to år senere ble han tilbudt en hertug-tittel. Det hadde blitt praksis å tilby avgåtte britiske statsministre en jarl-tittel, men dronningen mente at Churchill burde verdsettes enda høyere enn dette. Likevel var hun ikke videre interessert i å gi hertugtittelen til den første ikke-kongelige siden Richard Grosvenor i 1874. Dronningen overrakte formelt tilbudet, men ikke før diskrete henvendelser ga forsikringer om at Churchill ville avslå. Churchill ble riktignok fristet av tilbudet, men takket nei. Churchill ønsket å bli værende i Underhuset, men mislikte også tanken på at sønnen Randolph ville arve hertugtittelen etter hans død. Av høflighetshensyn uttalte Churchill likevel at han takket nei til hertugtittelen for ikke å begrense sønnens politiske karriere, selv om denne allerede hadde dårlige fremtidsutsikter. Churchill mottok Karlsprisen for 1955 for sitt arbeid for den europeiske ideen og fred.[10]

    Churchills siste ti år kan deles inn i tre faser: I perioden frem til 1959 beholdt han sin fysiske og mentale ytekraft stort sett slik den hadde vært siden han gjenopptok sin statsministerfunksjon etter hjerneslaget; han gjennomførte et og annet offisielt oppdrag, og holdt en og annen tale foran sitt siste gjenvalg til Underhuset i 1959. Etter den tid og frem til 1962 var han først og fremst opptatt av å få ut så mye glede av livet som hans tilstand tillot; han tilbragte mye tid på luksusyachten til sin nye venn, Aristoteles Onassis. I juni 1962 falt han og brakk hoften på et hotell i Monte Carlo. Etter det ble Churchill fløyet hjem til Storbritannia, hvor det nå bare handlet om å vente på at livet hans skulle komme til en ende. Han besøkte Underhuset for siste gang i juli 1964, og det ble deretter kunngjort at han ikke tok gjenvalg. Churchill besøkte Chartwell for siste gang i oktober samme år, og oppholdt seg deretter bare i London, hvor han hadde eiendommen Hyde Park Gate. 90-årsdagen hans i november ble feiret i stillhet. Mot kvelden var det fakkeltog utenfor hjemmet hans, og han viste seg noen få øyeblikk i vinduet, iført battledress og gjorde V-tegnet, som var blitt kjennemerket hans.

    Den 12. januar 1965 fikk Churchill enda et slag, det alvorligste så langt, og man forstod at slutten var nær. Han døde tolv dager etter, 24. januar 1965, i Hyde Park Gate; nøyaktig 70 år etter sin fars død.

    Etter et dekret fra Dronningen lå hans legeme tre dager på lit de parade i Westminster Hall, derpå ble det avholdt statsbegravelse i St. Pauls katedral. Det var den første britiske statsbegravelse for en ikke-kongelig siden 1914, og ingen vanlig brite har fått denne hederen etter Churchill. Statsbegravelsen var den største samling av statsoverhoder noensinne i Storbritannia; representanter for over 100 land deltok. Etter Churchills ønske ble han gravlagt på familiegravstedet ved «St Martin Church», nær Woodstock og fødestedet Blenheim Palace.

    Churchill som historiker

    Gjennom det meste av sitt voksne liv var Churchill en svært produktiv forfatter; i de periodene han ikke satt i regjeringen var han mer kjent som forfatteren som også var parlamentsrepresentant. På tross av sin aristokratiske bakgrunn arvet han ingen formue, hans mor hadde brukt mesteparten og han hadde alltid behov for penger for å kunne fortsette sin overdådige livsførsel og for å betale for flere dårlige investeringer. Noen av hans historiske verk, som A History of the English Speaking People, ble primært skrevet for å skaffe penger.

    Churchill var en glimrende skribent som lærte seg kunsten å skrive historiske bøker. I sin ungdom var han en ivrig leser av historie, men innenfor et smalt område. Den viktigste innflytelsen på hans ideer og stil var Clarendons historie om den engelske borgerkrigen, Gibbons The History of the Decline and Fall of the Roman Empire og Macaulays historie om England. Han hadde liten interesse for sosial og økonomisk historie, Churchill så historien som politisk og militær, drevet frem av nasjoner og store menn.

    Churchill var overbevist om at britene hadde en egen styrke og et skjebnens kall til å styre et imperium; all britisk historie burde derfor sees som skritt på veien mot å fullbyrde det kallet. Troen på dette kallet inspirerte både hans politiske karriere og hans historiske bøker. Han endret aldri syn på dette, ei heller hadde han noen interesse for andre retninger innen historie. Selv om han benyttet profesjonelle historikere som assistenter så hadde de ingen innflytelse på innholdet i hans verker.

    Statue av Winston Churchill av Ivor Roberts-Jones i Parliament Square, overfor Palace of Westminster, sentralt i London. Utgaver av samme statue finnes i Oslo, Canberra, Australia ved Australian National University og Halifax og Toronto i Canada.

    Hans historiske bøker kan deles i tre kategorier:

    • Den første delen er familiehistorie, biografien over hans far, Life of Lord Randolph Churchill (1906), og hans berømte ane, Marlborough: His Life and Times (fire bind, 1933–38). Disse bøkene blir fremdeles ansett som fine biografier, men skjemmes av Churchills ønske om å fremstille sine forfedre i et best mulig lys. Han begrenset bruken av tilgjengelig kildemateriale og i biografien om faren utelot han materiale fra familiearkivene som var negativt for ham. Biografien over Marlborough viser dog til fulle Churchills store talent for militærhistorie. Begge bøkene har blitt forbigått av mer etterrettelige verk, men de er fremdeles svært lesbare.
    • Den andre kategorien er Churchills selvbiografiske arbeider, blant annet hans tidlige journalistiske sammenfatninger, The Story of the Malakand Field Force (1898), The River War (1899), London to Ladysmith via Pretoria (1900) og Ian Hamilton's March (1900). Disse bøkene er fargerike og underholdende og inneholder noe informasjon om Storbritannias kolonikriger i India, Sudan og Sør-Afrika. De er imidlertid preget av at Churchill sikter inn på en politisk karriere og gjør sitt beste for å promotere seg selv.
    • Churchills renommé som forfatter hviler imidlertid på den tredje kategorien, hans tre massive historieverk. Det er historien om den første verdenskrig, The World Crisis (seks bind, 1923–31) og om den andre verdenskrig, The Second World War (seks bind, 1948–53) og A History of the English-Speaking Peoples (fire bind, 1956–58, det meste av verket ble skrevet på 1930-tallet). Dette er blant de største historieverk noen gang utgitt (The Second World War er på over 2 millioner ord) og de ga ham Nobelprisen i litteratur i 1953.

    Churchills historie om de to verdenskrigene er langt fra vanlig historieskriving, siden forfatteren var en sentral deltaker i begge og brukte det under skrivingen. Begge verk er derfor på en måte så vel memoarer som historieverk, men Churchill var nøye med å utvide omfanget til også å omfatte hendelser han selv ikke var involvert i, som krigen mellom Tyskland og Sovjet. Churchill plasserer imidlertid Storbritannia og seg selv i senter av handlingen. Arthur Balfour omtalte The World Crisis som «Winstons brilliante selvbiografi, kamuflert som historien om universet.»

    Noe av grunnlaget for The World Crisis var Lord Eshers angrep på Churchill i sine memoarer. Verket ble snart utvidet til å favne hele første verdenskrig. Bøkene i verket er en blanding av militærhistorie, skrevet med Churchills fortellerevner, diplomatisk og politisk historie – ofte for å rettferdiggjøre Churchills egne handlinger og politikk under krigen. Det er portretter av andre politiske og militære figurer, noen gang for å videreføre politiske oppgjør (ikke minst med Lloyd George) og personlige memoarer, fargerikt skrevet men svært selektivt. I dag ansees ikke disse bøkene å ha særlig historisk verdi. Som med andre av Churchills historieverk har de lite å si om økonomisk eller sosial historie og de farges av hans politiske ideer; spesielt med tanke på den russiske revolusjon. Men de er svært lesbare med sine livlige skildringer av mennesker og hendelser.

    Da Churchill igjen kom med i regjeringen i 1939 hadde han klare planer om å skrive historien om krigen. Han sa flere ganger: «Jeg vil overlate dommen i dette spørsmålet til historien; men jeg vil være en av historikerne.» For å omgå reglene om bruk av offisielle dokumenter tok han den forholdsregelen å få laget et ukentlig sammendrag av brev, referater og andre dokumenter, disse referatene ble så lagret hjemme hos ham for senere bruk. I løpet av krigen skrev Churchill også et antall brev med den hensikt å få sine tanker arkivert for senere som historiker å kunne bruke dem.

    Dette vakte mye oppstyr da The Second World War begynte å komme ut i 1948. Churchill var ingen akademisk historiker, han var politiker, leder av opposisjonen og fremdeles innstilt på å bli statsminister igjen. Med hvilken rett, ble det spurt, hadde han adgang til referater fra kabinettet, forsvaret og diplomatiet som ikke andre historikere fikk tilgang til.

    Det som var ukjent for publikum var at Churchill hadde gjort en avtale med arbeiderpartiregjeringen som tok over makten i 1945. I det han anerkjente Churchills enorme prestisje lot statsminister Attlee Churchill få fri adgang til de fleste dokumenter, med følgende betingelser:

    • Ingen offisielle hemmeligheter måtte avsløres.
    • Dokumentene skulle ikke brukes for partipolitiske hensyn.
    • Manuskriptet skulle gjennomgåes av kabinettsekretær Norman Brook.

    Brook holdt nøye oppsyn med prosjektet og omarbeidet noen deler av det for å sørge for at intet kom ut som skadet britiske interesser eller stilte regjeringen i forlegenhet. Churchills historie ble dermed tilnærmet offisiell britisk historie om den andre verdenskrigen.

    Churchills privilegerte tilgang til dokumenter og hans ubestridte personlige kjennskap til begivenhetene ga ham en stor fordel framfor andre historikere som skrev om andre verdenskrig. Bøkene solgte i enorme opplag både i Storbritannia og USA, og for første gang i sitt liv ble Churchill virkelig rik. Det var ikke før etter hans død og åpningen av arkivene fra andre verdenskrig at noen av manglene ved hans historieverk sto klart frem.

    Noen av disse manglene lå innbakt i den unike rollen Churchill hadde som historiker, i det han både var tidligere statsminister og en aktiv politiker. Han kunne ikke avsløre militære hemmeligheter, som den om arbeidet i Bletchley Park hvor tyske koder ble brutt. Han kunne ikke skrive om krigstidens interne krangler med størrelser som Dwight Eisenhower, Charles de Gaulle eller Tito, siden alle tre var aktive politikere mens han skrev. Det var umulig å beskrive de interne kranglene i krigskabinettet med arbeiderpartilederen Attlee, hvis velvilje verket hvilte på. Churchill kunne ei heller skrive om problemene ved generaler som Archibald Wavell eller Claude Auchinleck, i så fall kunne de komme til å saksøke ham.

    Andre mangler ved verket var Churchills egen skyld. Selv om han beskrev kampene på Østfronten, hadde han ingen virkelig interesse for det og ingen adgang til sovjetiske eller tyske dokumenter. Dermed er denne delen en skisse basert på andre sekundære kilder, stort sett skrevet av hans assistenter. Det samme er tildels tilfelle med krigen i Stillehavet med unntak av episoder som Singapores fall hvor han selv var involvert. Hans beskrivelse av USAs maritime krig i Stillehavet var så tungt basert på andre forfattere at han ble beskyldt for plagiat.

    Det virkelige fokus for Churchills arbeid er alltid krigen i Vest-Europa, Middelhavet og Nord-Afrika, men her er verket sterkt basert på hans egne dokumenter så det overdriver hans egen rolle. Han hadde lite adgang til amerikanske dokumenter og selv de han hadde, som brev fra Roosevelt, Truman og Eisenhower måtte av diplomatiske grunner brukes med omtanke. Selv om han var en sentral person i den andre verdenskrig i Europa så var hans posisjon ikke så sentral som bøkene anslår. Han er vanligvis rettferdig men har allikevel noen personlige oppgjør, blant annet mot Stafford Cripps.

    The Second World War kan fremdeles leses med stort utbytte av interesserte, så sant verket sees som memoarer av en sentral person og ikke et autorisert verk av en profesjonell historiker. Krigen, og spesielt perioden mellom 1940 og 1941 da Storbritannia kjempet alene, var høydepunktet under Churchills karriere, og hans personlige beretning om den tiden er unik og uvurderlig. Men etter at arkivene er blitt åpnet har mer korrekte beskrivelser av perioden kommet ut.

    Churchills History of the English-Speaking Peoples ble bestilt og stort sett skrevet i 1930-årene hvor Churchill hadde økonomiske problemer, men ble lagt til side da krigen brøt ut i 1939. Verket ble utgitt etter at han gikk av som statsminister i 1955. Selv om Churchills enorme prestisje sørget for at bøkene ble godt mottatt og solgte bra, så er de lite lest i dag.

    Nobelprisen i litteratur

    Nobel prize medal.svg
    Nobelprisen i litteratur
    1953

    I 1953 mottok Churchill Nobels litteraturpris, i all hovedsak for sine historiske skrifter, som verket om annen verdenskrig The Second World War, A History of the English Speaking Peoples og biografien Marlborough: His Life and Times om sin ane John Churchill. Nobelkomiteen legger vekt på hans utrettelige innsats for de «mest opphøyde menneskelige verdier», og sa:

    «Churchills politiske og litterære prestasjoner er av en slik dimensjon at en er fristet til å kalle ham en Cæsar med Ciceros penn.»[11]

    Bibliografi

    • The Story of the Malakand Field Force: An Episode of Frontier War (1898)
    • River War: An Historical Account of The Reconquest of the Soudan (1899)
    • Savrola, a Tale of the Revolution in Laurania (1900) – Churchills eneste roman
    • London to Ladysmith via Pretoria (1900)
    • Ian Hamilton's March (1900)
    • Mr. Brodrick's Army (1903)
    • Lord Randolph Churchill (1906)
    • My African Journey (1908)
    • Liberalism and the Social Problem (1909)
    • The People's Rights (1909)
    • Irish Home Rule (1912)
    • The World Crisis 1911-1918 (1923-31, 6 bind)
    • The Aftermath (1929)
    • My Early Life (1930), flere norske utgaver Ungdom. Oslo: Gyldendal. 1973. ISBN 8205038015. 
    • India (1931)
    • The Unknown War (1931)
    • Amid These Storms (1932)
    • The Great War (1933-34, 3 bind)
    • Great Contemporaries (1937), norsk oversettelse Store samtidige. Oslo: Cappelen. 1938. 
    • While England Slept (1938)
    • Marlborough: His Life and Times (1933–38)
    • Step by Step (1939), norsk oversettelse Mot stupet. Oslo: Nasjonalforl. 1963. 
    • Britain's Strenght (1940)
    • Blood, Sweat and Tears (1941)
    • On Human Rights (1941)
    • The Unrelenting Struggle (1942)
    • The end of the Beginning (1943)
    • Onwards to Victory (1944)
    • Foreign Policy (1944)
    • The Dawn of Liberation (1945
    • Into Battle (1945)
    • Secret Session Speeches (1946)
    • Victory (1946)
    • Painting as Pastime (1948)
    • The Sinews of Peace (1948)
    • The Second World War (1948-53, 6 bind).
    • Europe Unite (1950)
    • Into the Balance (1951)
    • Stemming the Tide (1953)
    • A History of the English-Speaking Peoples (1954-58, 4 bind)
    • The Unwritten Alliance (1961)
    • Heroes of History (1968)
    • The Roar of the Lion (1969)
    • Young Winston's Wars (1972)
    • The Collected Works of Sir Winston Churchill (1973-74, 34 bind)
    • If I Lived My Life Again (1974)
    • Winston Spencer Churchill: His Complete Speeches, 1887-1963 (1974, 8 bind)
    • The Collected Essays of Sir Winston Churchill (1976, 4 bind)
    • Churchill and Roosevelt (1984, 3 bind, med Franklin D. Roosevelt)
    • The Churchill-Eisenhower Correspondence, 1953-1955 (1990)
    • The Churchill War Papers: At the Admiralty: September 1939-May 1940 (1993)

    Litteratur

    På norsk av Churchill

    • Den annen verdenskrig. Cappelen, 1948-1954. Utgitt i 12 bind
    • Blod, svette og tårer : Taler av Winston S. Churchill 1938-1942. Cappelen , 1946. (Utvalg av «Into battle» og «The unrelenting struggle»)
    • Mot seier : Taler av Winston S. Churchill 1942-1943. Cappelen, 1945 (Utvalg fra «The end of the beginning» og «Onwards to victory»)
    • Ved målet : taler av Winston S. Churchill : 1944-1945. Cappelen, 1947 (Utvalg av «The Dawn of Liberation», «Victory» og «Secret Session Speeches»)
    • Mine unge år. Gyldendal, 1945
    • Ungdom. Gyldendal, 1973 ISBN 82-05-03801-5 (Først utgitt 1935)
    • Verdenskrigens historie. Cappelen , 1935-1936. 2 bind (Gjelder første verdenskrig)
    • Historie. Cappelen, 1960-61. Utgitt i 4 bind

    Om ham

    The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Visions of Glory, 1874–1932 (1983)
    The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Alone 1932–1940 (1988)
    The Last Lion: Winston Spencer Churchill: Defender of the Realm, 1940-1965 (2012) (med Paul Reid)

    Referanser

    1. ^ Jonathan Glancey (19. april 2003). «Our last occupation». The Guardian. 
    2. ^ Winston Churchill (28. mars 1945). «General Ismay for C.O.S comiteé». The National Archives. Arkivert fra originalen 8. desember 2006. 
    3. ^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5
    4. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Grundlæggerne af EU - Europæiske Union - European Commission». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 6. juni 2018. 
    5. ^ Richard Herrmann: Med skjebnen i hånden, forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5
    6. ^ Michael Richards. «He was an Alcohol Abuser». The Churchill Centre. Arkivert fra originalen 2. juni 2008. 
    7. ^ John Gray (23. september 2011). «A Point of View: Churchill, chance and the 'black dog'» (engelsk). BBC. Besøkt 26. juli 2012. 
    8. ^ «The Black Dog» (engelsk). CBS News. 11. februar 2009. Besøkt 26. juli 2012. 
    9. ^ «Storkors med kjede til Churchill», VG, 14. mai 1948, s. 2.
    10. ^ Karlsprisens internettside Arkivert 24. september 2014 hos Wayback Machine. besøkt 28. juni 2014.
    11. ^ Fra presentasjonsstalen, gjengitt på nobelprize.org

    Eksterne lenker

    Wikiquote: Winston Churchill – sitater



    Forgjenger:
     Clement Attlee 
    Storbritannias statsminister
    Etterfølger:
     Anthony Eden 
    Forgjenger:
     Neville Chamberlain 
    Storbritannias statsminister
    Etterfølger:
     Clement Attlee 
    Leder for det britiske konservative parti
    Etterfølger:
     Anthony Eden 
      Les mer…
    Utmerket artikkel Utmerkede artikler   Andre verdenskrig
    Slag Angrepet på Pearl Harbor
    Personer Adolf Hitler · Mao Zedong · Jan Smuts · Josef Stalin
    Annet Nortraship · Wolfsschanze
    Anbefalt artikkel Anbefalte artikler Slag Angrepet på Danmark i 1940 · Ardenneroffensiven · Felttoget i Polen i 1939 · Slaget om Frankrike · Slaget om Moskva · Slaget om Stalingrad · Slaget om Storbritannia · Slaget ved Kursk · Slaget ved Midway · Vinterkrigen
    Personer Robert Brasillach · Winston Churchill · Nordahl Grieg · Gustav V av Sverige · Ingeborg Refling Hagen · Heinrich Himmler · Johan Bernhard Hjort · Per Imerslund · Haakon Lie · Carl Gustaf Mannerheim · Otto von Habsburg · Sverre Riisnæs · Claus von Stauffenberg · Julius Streicher
    Annet Amerikas forente staters historie (1918–1945) · Berghof · De hvite bussene · Nasjonalsosialisme ·  Norge under andre verdenskrig · Tysklands historie (1933–1945) · Østfronten
    Churchill møter Roosevelt ombord «USS Augusta» 9. august 1941.
    Avtaleteksten.

    Atlanterhavserklæringen eller the Atlantic Charter var en avtale mellom USA og Storbritannia som i åtte punkter fastsatte prinsippene for deres felles politikk under andre verdenskrig og deres felles visjon for fremtiden etter krigen. Erklæringen ble undertegnet av Storbritannias statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt om bord på den amerikanske krysseren «Augusta» utenfor Newfoundland den 14. august 1941, til tross for at USA på dette tidspunktet enda ikke var kommet med i krigen.

    Erklæringen fikk senere tilslutning fra Sovjetunionen samt Belgia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Tsjekkoslovakia (ved sine eksil-regjeringer) og de Frie franske under den inter-allierte konferansen i London 24. september samme år. Fra 1. januar 1942 fikk erklæringen tilslutning fra alle signatarer av Erklæringen om De forente nasjoner.

    Erklæringens innhold (oppsummering)

    1. Signatarstatene søker ikke å utvide sine territorier
    2. De ønsker ikke å bidra til territorielle endringer som ikke er i samsvar med de demokratisk uttrykte ønskene til de berørte partene
    3. De vil respektere ethvert folks rett til selv å velge hvordan det vil regjeres, og de ønsker å gjeninnføre denne retten til de folk som med makt er frarøvet den
    4. De vil fremme alle staters rett til handel og råmaterialer på like vilkår
    5. De ønsker å fremme samarbeide mellom alle nasjoner for økonomisk samarbeide om arbeiderrettigheter, økonomisk vekst og sosial sikkerhet
    6. De håper etter nazi-tyranniets endelige fall å etablere en fred som vil sikre alle nasjoner sikkerhet innen egne grenser
    7. De ønsker at den kommende freden skal sikre fri ferdsel på alle verdenshav
    8. De tror at for fremtiden må bruk av (militær) makt avskaffes, og at verdenssamfunnet må finne et permanent system for avvæpning av nasjoner som truer med aggresjon utover egne grenser.

    Avtaleteksten

      Les mer…
    «Tirpitz», ett av de to største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig, oppholdt seg i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden, fra 16. januar til 29. oktober 1942. «Tirpitz» lå strengt tatt ikke i selve Åsenfjorden, men for det meste i fjordarmen Fættenfjorden. «Tirpitz» skal flere ganger også vært på ommaling og reparasjoner i Lofjorden, en annen fjordarm av Åsenfjorden. Den vriene plasseringen inne i den trange fjorden skapte hodebry, ikke bare for allierte flyvere, men også for lokalbefolkningen og den lokale motstandsbevegelsen i Åsen og Skatval.  Les mer…
    General Montgomery, kommandanten for de britiske styrkene i Nordafrika.

    Felttoget i Nord-Afrika eller Ørkenkrigen foregikk under den andre verdenskrig i ørkenene i Nord-Afrika fra 10. mai 1940 og varte i tre år fram til 16. juni 1943. Hva som sto på spill for Storbritannia og de allierte var kontrollen over Suezkanalen, en vital livslinje for det britiske koloniriket, og av de verdifulle oljereservene i Midtøsten. Oljen i særdeleshet hadde blitt en kritisk strategisk råvare grunnet den økende mekaniseringen av moderne hærstyrker. Storbritannia i særdeleshet var avhengig av olje fra Midtøsten.[1]

    I denne tiden mellom 1940 og 1943 presset aksemaktene og de allierte hverandre fram tilbake over ørkenen.[2] I begynnelsen av krigen hadde Libya vært en italiensk koloni i flere tiår og britiske styrker hadde vært i Egypt siden 1882. De to hærene i Libya og Egypt havnet i stridigheter straks fascistiske Italia erklærte krig mot de allierte i 1940 og italienerne invaderte Egypt i september 1940. I desember 1940 satte britene, sammen med indiske styrker, et motangrep, og tok til fange rundt 130 000 italienere.[2] Adolf Hitlers svar var sende det nyopprettede Afrikakorpset til unnsetning., ledet av general Erwin Rommel, som i under dette felttoget fikk tilnavnet «Ørkenreven».[3] De tyske styrkene rykket framover gjennom Libya til Egypt.

    I 1942 var de kommet til El Alamein, ca. 240 km nordøst fra Kairo, hvor de ble slått tilbake av en overlegen britisk styrke ledet av feltmarskalk Bernard Montgomery. Etter at kampene hadde rast fram og tilbake i Libya og deler av Egypt hadde til slutt styrkene fra Det britiske samveldet drevet aksemaktene tilbake til Tunisia. Landganger nordvest i Afrika av britiske og amerikanske styrker, ledet av general George Patton, fanget aksen mellom to fronter og drev de ut av området.

    I perioden 1940–1943 var dette det eneste området hvor de vestallierte var i kamp med tyske og italienske bakkestyrker.

    Felttoget i Libya og Egypt

    Se utdypende artikkel: Felttoget i Libya og Egypt

    Operasjon Torch

    Se utdypende artikkel: Operasjon Torch

    I et forsøk på å fange de tyske styrkene i en knipetangsmanøver gikk amerikanske styrker i land i Vichy-okkupert Fransk Nordafrika uten å vente noen motstand. De fikk seg en overraskelse da vichystyrkene ga kraftig motstand i Oran og Marokko. I Alger hadde et kupp ledet av den franske motstandsbevegelsen lykkes i nøytralisere den franske XIX Armékorps før landsettingen ved å arrestere de høyeste offiserene. Landsettingen i Algerie møtte altså ingen motstand, og byen ble tatt på den første dagen, med hele overkommandoen for vichyholdt Afrika.

    Etter tre dagers samtaler klarte general Mark Clark, en av Eisenhowers assistenter, å overtale admiral François Darlan, øverstkommanderende for vichystyrkene, til å slutte å gjøre motstand. Betingelsen var at Darlan skulle forbli øverstkommanderende, men nå for en fri fransk administrasjon.

    Referanser

    1. ^ «World War II: North Africa Campaign», History.net
    2. ^ a b Taylor, Alan (4. september 2011): «World War II: The North African Campaign», The Atlantic
    3. ^ «Erwin Rommel Biography», Biography.com

    Eksterne lenker

    • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
    militærhistoriestubbDenne militærhistorierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
      Les mer…

    Måløyraidet, engelsk kodenavn Operation Archery, var en aksjon under andre verdenskrig som foregikk på Vågsøy og Måløy 26.28. desember 1941. Raidet ble planlagt, ledet og gjennomført av den britiske militærenheten Special Operations Executive (SOE). 576 militære deltok i den allierte landgangsoperasjonen, hvorav 33 norske. Flere skip og militæranlegg som tilhørte den tyske okkupasjonsmakten ble ødelagt, og i alt nesten 170 personer ble drept.[1]

    Bakgrunn

    Aksjonen ble gjennomført i romjulen 1941 (26.–28. desember). Parallelt med raidet på Vestlandet, ble Operation Anklet iverksatt mot Reine og Moskenes i Lofoten. Operasjon Anklet i Lofoten var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery-operasjonen rettet mot mål i Måløy og på Vågsøy. Disse to var de første større, kombinerte angrepene etter at Norwegian Independent Company No. 1, (populært kalt Kompani Linge) var formelt organisert.  Les mer…
    Elisabeth Magdalena («Nina») Schenk Gräfin (grevinne) von Stauffenberg (født 27. august 1913 i Kaunas, død 2. april 2006 i Kirchlauter ved Bamberg) var hustru av Claus von Stauffenberg. Hun ble født friherrinne Nina von Lerchenfeld i Kaunas, Russland (nå i Litauen), som datter av generalkonsul Gustav Freiherr von Lerchenfeld og Anna Freiin von Stackelberg.  Les mer…
    Fat man.jpg
    «Fat Man» var kallenavnet på atombomben som ble sprengt over Nagasaki klokken 11.02 9. august 1945 under andre verdenskrig. Bomben hadde en sprengstyrke på 88 Terajoule (tilsvarende 21 kilotonn TNT) . «Fat Man» ble detonert på en høyde av 550 m over byen og ble sluppet fra en B-29 Superfortress, med navnet Bockscar, navigert av major Charles Sweeney. Den resulterte i 39 000 drepte, 25 000 skadde og at 39 % av alle bygningene i byen ble jevnet med jorden.  Les mer…
    Oswald Pohl-cropped.jpg
    Nürnbergprosessene var en serie rettssaker ført i Nürnberg i årene 1945 til 1949 mot politiske, økonomiske og militære ledere fra Det tredje rike. Den største og mest kjente var Nürnbergprosessen mot topplederne, som ble ført for Det internasjonale militærtribunal. Etter denne saken ble det ført tolv andre prosesser for et amerikansk militærtribunal.  Les mer…
    1. ^ Skodvin, Magne: Måløy-raidet i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. juli 2020 fra https://snl.no/M%C3%A5l%C3%B8y-raidet