Portal:Andre verdenskrig
- Aftenposten fakta er tidligere publiserte artikler som er tematisk organisert og strukturert…
- Krigstrykksamlingen skal samle dokumenter og bilder med tilknytning til krigen i Norge 1940-1945…
- NorgesLexi har som hovedprioriteringsområder 2. verdenskrig, særlig i Norge og i forbindelse med Norge…
- Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek har omfattende omtale fra distriktiet…
- Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
Lister: Slag i Norge · Fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig · A–Å
| Andre verdenskrig | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. juli 1907 Halle an der Saale i Sachsen-Anhalt | ||
| Død | 3. september 1980 (73 år) Wiesbaden | ||
| Beskjeftigelse | Offiser og jurist | ||
Fabian von Schlabrendorff (født 1. juli 1907 i Halle an der Saale, død 3. september 1980 i Wiesbaden) var en tysk jurist og offiser fra andre verdenskrig. Han var involvert i planleggingen og gjennomføringen av et attentatforsøk mot Hitler 13. mars 1943 hvor Hitlers fly ble forsøkt sprengt, og i 20. juli-attentatet i 1944. Tilfeldigheter førte til at rettssaken mot ham ble avbrutt og han overlevde krigen. Etter krigen virket han som jurist, og fra 1967 til 1975 var han dommer i den tyske forfatningsdomstolen.
Liv og virke
Etter jusstudier og doktorgrad arbeidet han som assistent for Herbert von Bismarck, statssekretæren i det prøyssiske indreministeriet. Begge delte en negativ holdning til nasjonalsosialismen. Fabian von Schlabrendorff ble senere gift med Luitgarde von Bismarck, barnebarn av antinazisten Ruth von Kleist-Retzow.
Schlabrendorff ble tidlig engasjert i konservativ opposisjon til det nasjonalsosialistiske regimet. Som løytnant i reservestyrkene ble han i 1942 adjutant for oberst Henning von Tresckow, hans fetter, og en av de ledende personene i den militære motstanden mot Hitler. Han deltok aktivt i planlegningen og utførelsen av flere statskuppforsøk, og fungerte spesielt som hemmelig kontakt mellom Tresckows hovedkvarter på Østfronten og konspiratorgruppen i Berlin rundt Ludwig Beck, Carl Friedrich Goerdeler, Hans Oster og Friedrich Olbricht.
13. mars 1943 smuglet Schlabrendorff som ordonnansoffiser for Tresckow, stabssjef for 2. armé på østfronten, to sprengstoffpakninger skjult som cognacflasker inn i Hitlers fly, før denne skulle fly tilbake til Rastenburg etter en frontinspeksjon. Han aktiverte selv detonatoren, og overleverte pakken til oberstløytnant Brandt, som skulle være med i flyet.
Sprengsatsen eksploderte imidlertid ikke, på grunn av den sterke kulden i flyets lasterom. Neste morgen reiste Schlabrendorff under stor personlig risiko med et kurerfly til Østpreussen, hvor han oppsøkte Brandt og fikk stjålet tilbake flaskene før det ble oppdaget hva de inneholdt.
Etter 20. juli-attentatet i 1944 ble Schlabrendorff arrestert, og sendt til Gestapofengselet i Berlin. Til tross at han ble torturert, fortalte han ingenting.
I februar 1945 ble han stilt for Volksgerichtshof («folkedomstolen»). Imidlertid gikk flyalarmen, og domstolens president Roland Freisler ble drept da han gikk tilbake til rettssalen for å hente dokumenter angående Schlabrendorffs sak. Dette angrepet reddet Schlabrendorffs liv, for han ville helt sikkert blitt dømt til døden om ikke rettssaken hadde blitt avbrutt. De følgende månedene tilbragte han i forskjellige konsentrasjonsleirer, bl.a. Sachsenhausen, Flossenbürg, Dachau og Innsbruck. I begynnelsen av mai ble han befridd av amerikanske tropper.
Fabian von Schlabrendorff skrev en av de mest kjente bøkene om den militære motstanden mot Hitler, Offiziere gegen Hitler.
Verker
- Offiziere gegen Hitler. Zürich 1946 (TB Goldmann, München 1997, ISBN 3-442-12861-7)
- Begegnungen in fünf Jahrzehnten. Tübingen 1979
Referanser
Litteratur
- (de) Christian Hartmann: «Schlabrendorff, Fabian Ludwig Georg Adolf Kurt Graf von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 16 f. (digitalisering).
- Roger Moorhouse: Killing Hitler, Jonathan Cape, 2006. ISBN 0-224-07121-1
- Roger Manvell: The Conspirators: 20 July 1944, Pan Macmillan, 1972. ISBN 0-345-09729-7
Eksterne lenker
- (de) Verk av og om Andre verdenskrig i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Fabian von Schlabrendorff: „Sie alle tragen Schuld“ (Gedenkrede am 20. Juli 1957) (PDF-Datei; 63 kB)
- „Ein Patriot gegen Hitler“ (Kalenderblatt des Deutschlandradio vom 1. Juli 2007)
| Andre verdenskrig | |||
|---|---|---|---|
| Karriere | |||
| Land | Tyskland | ||
| Skipstype | slagskip | ||
| Bygget | ved | ||
| Kjølstrekking | 2. november 1936 | ||
| Sjøsatt | 1. april 1939 | ||
| Operativ | 25. februar 1941 | ||
| Skjebne | senket 12. november 1944 | ||
| Søsterskip | «Bismarck» | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 42 900 tonn standard 52 600 tonn fullastet | ||
| Dypgående | 8,7 m | ||
| Framdrift | dampturbiner ga 150 000 hk, maks hastighet 30,8 knop | ||
| Rekkevidde | 6 100 nautiske mil ved 15 knop | ||
| Pansring | maks 315 mm | ||
| Bestykning | 8 x 38 cm (4x2) 12 x 15 cm, 65 C33 (6x2) 16 x 10,5 cm 16 x 37 mm 58 x 20 mm 8 x 50,3 cm torpedorør | ||
| Mannskap | 2 608 | ||
| Fly | fire Arado Ar 196A-3, fordelt på to katapulter | ||
«Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig («Tirpitz» var 2 000 tonn tyngre enn «Bismarck»). Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.
«Tirpitz» påvirket i høyeste grad krigens gang. De allierte måtte alltid vurdere hvor hun befant seg før de kunne disponere egne sjøstridskrefter, både i Nordishavet og Det fjerne østen. Da Japan kom med i krigen i 1941, ble de britiske slagskipene «Rescue» og «Prince of Wales» sendt til Singapore, men uten flystøtte. Britene hadde da bare ett sjøklart hangarskip, og det måtte holdes i Europa, nettopp for å vokte «Tirpitz». Begge slagskipene ble dermed senket av japanske fly.[1] Winston Churchill omtalte «Tirpitz» som «beistet», og det ble planlagt en serie sabotasjeaksjoner kalt Operation Source; men det lyktes først å senke henne i den niende og siste aksjonen, Operation Catechism.[2]
«Tirpitz» var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.
Nordover
«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12. januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde for lengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.[3]
«Tirpitz» i Åsenfjorden
Utdypende artikkel: «Tirpitz» i Åsenfjorden
Lørdag 17. januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av dårlige atmosfæriske forhold og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Winston Churchill sendte 25. januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes det Royal Air Force å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag på grunn av kjennskapet til den tyske koden.[4]
«Tirpitz» ble liggende en stund i Fættenfjorden, en sidefjord til Åsenfjorden, og britiske bombefly utførte flere tokt mot skipet, og flere fly styrtet. Et Halifax styrtet i fjorden ved Malvik. Av et mannskap på seks overlevde fire. Flyvraket ble påvist på nytt i 2014.[5][6]
Sommeren gikk det ut over konvoi PQ-17. De allierte hadde samlet to slagskip, ett hangarskip og fire kryssere som skulle eskortere de 42 handelsskipene til Arkhangelsk. Da kom det melding om at «Tirpitz» hadde forlatt Altafjorden i selskap med en slagkrysser og to lommeslagskip. Da trakk de allierte sin eskorte tilbake av frykt for det tyske slagskipet, slik at tyskernes lommeslagskip fikk senket halvparten av konvoien. I ettertid viste det seg at «Tirpitz» først gikk ut dagen etter, da det hele var over.[7]
«Tirpitz» i Nord-Norge
Slagskipet utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv. Shetlands-Larsen stod for ett av de første forsøkene på å senke «Tirpitz». Med skøyten «Arthur» fraktet han to mini-ubåter inn i Åsenfjorden i oktober 1942, men noe gikk galt, og Larsen og hans følge på ni nordmenn og briter måtte ta seg til Sverige og derfra til Shetland.[8]
I september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (Operation Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Seks av mannskapet på miniubåtene overga seg, da ubåten måtte gå opp til overflaten.
«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Tryggve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelser i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. «Scharnhorst», som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2 000 omkom. Ved nyttår 1943/44 var «Tirpitz» ikke kampklar. Den 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk «Tirpitz» for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble «Tirpitz» angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget, men det var betydelige skader om bord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild ble i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Den 15. september ble skipet bombet av britiske fly som opererte fra sovjetiske flyplasser.[9] Den 15. oktober gikk «Tirpitz» for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø, og der ble hun 16. oktober slept til Håkøya ved Tromsø. Dette ble skipets siste seilas.[10]
Senkningen
Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, og sand og sten ble lagt under «Tirpitz» for å unngå senkning og kapseising.[11] Den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten, og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff.[12] 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden.[13] Dette siste angrepet på «Tirpitz» skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.[9]
Egil Lindberg var telegrafisten som sendte den første meldingen til London om senkningen, fra senderen sin på Fylkessykehusets likhus i Tromsø. Mens han sendte meldingen, var tyskerne i gang med å bære inn omkomne fra Tirpitz i etasjen under Lindberg. den 20. mars 1948 var det Lindberg i Tromsø radio som advarte E-tjenesten om at det opererte en ukjent sender lokalt. Signalene var så klare og tydelige at senderen måtte befinne seg i Tromsø. Det var spionen Selmer Nilsen han var kommet på sporet av.[14]
Major Heinrich Ehrler (1917-45),[15] det tyske flyger-esset som var stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo fordi avdelingen han kommanderte, sviktet i å beskytte «Tirpitz». Ehrler ble beskyldt for å ha vært mer opptatt av å sikre seg 200 seire i luften enn å lede sin menn, og dømt til tre års Festungshaft («festningsarrest»), en straff med mer verdighet enn vanlig fengsel.[16] Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at «Tirpitz» var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.[17]
Vraket av «Tirpitz» ble hugget opp etter krigen, og vrakrestene ligger utover et stort område på sjøbunnen. I 2014 ble vrakrestene etter «Tirpitz» og krysseren «Blücher» midlertidig fredet.[18]
Tirpitz-museet
Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.
Kuriosa
- Opphuggingen av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.[19]
- Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og per 2013 brukte kommunen fortsatt platene til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. «Tirpitz-platene» var i 2013 like fine som da de var en del av skipet, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.[19]
- En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
- Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
- Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (1936–72) ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».[20]
- En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.[21]
- Undersøkelser av furutrær i forbindelse med klimaforskning har vist at trær i nærheten av «Tirpitz» ble sterkt hemmet i veksten grunnet gassutslipp som skulle skjule skipet fra allierte fly.[22]
Bilder
-
Sjøsetting i 1939 -
-
Angrep på Tirpitz 3. april 1944. -
Etter angrepet lå Tirpitz med bunnen opp. Bilde tatt fra alliert rekognoseringsfly. -
«Tirpitz» i Kåfjorden -
Modelltegning -
Britisk rekognoseringsfoto av Kåfjorden med Tirpitz innenfor det L-formede torpedonettet.
.jpg)
Referanser
- ^ Odd Strand: «Årelang jakt på Tirpitz», Bergens Tidende 12. november 1984
- ^ «80 år siden Tirpitz ble senket», 12. november 2024, dykking.no
- ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 39-40), Universitetsforlaget, Oslo 1983, ISBN 82-00-06823-4
- ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 41-2)
- ^ «Studenter fant britisk bombefly på havets bunn». Adresseavisen. 24. oktober 2014. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 14. mars 2017.
- ^ «Arnfinn og Torbjørn så bombeflyet styrte i 1942». Adresseavisen. 25. desember 2014. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 14. mars 2017.
- ^ Odd Strand: «Årelang jakt på Tirpitz», Bergens Tidende 12. november 1984
- ^ Odd Strand: «Årelang jakt på Tirpitz», Bergens Tidende 12. november 1984
- ^ a b Eikeset, Kjell Roger (1966-) (1998). Dramatiske tiår 1920-1964. Alta kommune
- ^ Garzke & Dulin, s. 268.
- ^ Forsgren, Jan. "Sinking the Beast: The RAF 1944 Lancaster Raids Against Tirpitz" Fonthill Media, 2017.
- ^ NRK 2: «Tirpitz - Det siste slaget», vist 17. november 2014.
- ^ (de) Om Tirpitz på Schlachtschiff.com Arkivert 2008-05-22, hos Wayback Machine.
- ^ Kjell Fjørtoft: Spionfamilien (s. 193), Gyldendal pocket, Oslo 1987, ISBN 82-05-17046-0
- ^ «Heinrich Ehrler», ww2gravestone.com
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2021. Besøkt 24. januar 2021.
- ^ Hafsten, Bjørn: Flyalarm. Luftkrigen over Norge 1939-1945. Oslo: Sem & Stenersen, 1991.
- ^ «Pressemelding fra Riksantikvaren om den midlertidige fredningen av Blücher og Tirpitz, 19. desember 2014». Arkivert fra originalen 14. april 2015. Besøkt 7. april 2015.
- ^ a b «Her ligger «Tirpitz» 70 år etter». www.vg.no. 13. juli 2013. Besøkt 25. oktober 2023.
- ^ Ankerkjettingene fra «Tirpitz»
- ^ http://www.flickr.com/photos/oenilsen/2663836347/
- ^ Jonathan Amos BBC Science Correspondent, Vienna (11. april 2018). «Nazi legacy found in Norwegian trees». BBC. Besøkt 11. april 2018. «The relentless campaign to find and sink Germany's WWII battleship, the Tirpitz, has left its mark on the landscape that is evident even today. The largest vessel in Hitler's Kriegsmarine, it was stationed for much of the war along the Norwegian coast to deter an Allied invasion. The German navy would hide the ship in fjords and screen it with chemical fog. This "smoke" did enormous damage to the surrounding trees which is recorded in their growth rings.»
Se også
Litteratur
- David Brown: Die Tirpitz – Eine schwimmende Festung und ihr Schicksal, Bernard & Graefe Verlag, ISBN 3-7637-5987-5
- Jochen Brennecke: Schlachtschiff Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0827-7
- John Sweetman: Jagd auf die Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0814-5
- Adalbert Brünner & Siegfried. Breyer: Schlachtschiff «Tirpitz» im Einsatz. Ein Seeoffizier berichtet, Podzun-Pallas Verlag, 1993, ISBN 3-7909-0474-0
- Mike J. Whitley: Schlachtschiffe des II. Weltkriegs, Motorbuch Verlag, 2003, ISBN 3-613-02289-3
- Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Bismarck-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5890-9
- Michael Tamelander: Tirpitz, kampen om Nordishavet. Spartacus, ISBN 9788243004153
Eksterne lenker
- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
- Tirpitz Museum Alta om «Tirpitz» Arkivert 19. februar 2019 hos Wayback Machine. (norsk/engelsk)
- schlachtschiff.com om «Tirpitz» (tysk)
- german-navy.de om «Tirpitz» (engelsk)
- bismarck-class.dk om «Tirpitz» Arkivert 7. januar 2008 hos Wayback Machine. (tysk)
_Pohl-Frank-Fanslau-Loerner-Eirenschmalz-Sommer-Pook.jpg)
| Emner |
|  | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Steder |
| |||||||||
- ^ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn:0
- Fødsler i 1907
- Dødsfall i 1980
- Personer fra Halle
- Tyske jurister
- Tyske arméoffiserer
- Tyskere fra andre verdenskrig
- Militære opposisjonelle under det tredje rike
- Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)
- Deltakere i 20. juli-attentatet
- Fanger i tyske konsentrasjonsleirer
- Fanger i Sachsenhausen
- Fanger i Flossenbürg
- Fanger i Dachau
- Tyske torturofre
- Tyske dommere
- Slagskip fra andre verdenskrig
- Tyske slagskip
- Skip fra 1939
- Skip sluttseilt 1941
- Skip bygget i Tyskland
- Portaler