Opprøret i Warszawagettoen i 1943

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Opprøret i Warszawagettoen i 1943 var det jødiske opprøret mot transporten av resten av gettobefolkningen i Warszawa til den nazistiske konsentrasjonsleiren Treblinka. Opprøret startet den 18. januar, men den viktigste delen av opprøret var fra 19. april til 16. mai 1943.

Minnesmerke ved konsentrasjonsleiren Treblinka

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1940 begynte nazistene å samle de tre millioner polske jødene i noen ekstremt overfylte gettoer. Den største av disse var Warszawagettoen hvor ca. 400 000 mennesker ble stuet sammen. Mange døde av sult og sykdom under disse forholdene, selv før nazistene begynte å sende folk fra gettoen til utryddingsleiren Treblinka. Om lag 300 000 ghettobeboere døde i Treblinka høsten 1942.

Bilde fra Jürgen Stroops rapport til Heinrich Himmler

Da deportasjonene begynte, trodde jødiske motstandsfolk først at folk ble sendt til arbeidsleirer, men på slutten av 1942 ble det klart at deportasjonene var et ledd i utryddingsprosessen, og det ble bestemt at en skulle gjøre motstand.

Kampene[rediger | rediger kilde]

18. januar 1944 begynte tyskerne den andre deportasjonsbølgen, og dette bevirket det første opprøret i gettoen. Partisaner fra «Den jødiske kamporganisasjonen» ZOB kom i direkte kamp mot tyske soldater i to sammenstøt. Selv om ZOB hadde store tap, ble deportasjonen mindre enn planlagt. To jødiske motstandsorganisasjoner, ZOB og ZZW, tok kontroll over gettoen. De bygde stillinger og henrettet samarbeidsfolk, blant dem folk fra det jødiske gettopolitiet.

Styrkene[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige tyske bildeteksten sier: "Kvinner tatt med våpen".

Partisanene var for det meste bevæpnet med pistoler og revolvere. Bare noen få rifler og maskinpistoler var tilgjengelige. De hadde lite ammunisjon og var avhengige av hjemmelagde småbomber og Molotov-cocktails. Noen våpen til ble skaffet i løpet av oppøret, eller ble tatt fra tyskerne.

Det var bare begrenset støtte fra utsiden av gettoen, men polske motstandsenheter fra Armia Krajowa og Gwardia Ludowa gikk til angrep på tyske vaktposter nær gettomuren og forsøkte å smugle våpen, ammunisjon og annet utstyr inn i gettoen.[1][2]

Flere ZOB-kjempere kom seg unna gjennom kloakken ved hjelp av polakkene. En polsk enhet fra AK kjempet også inne i gettoen samen med ZZW. Enheter fra AK prøvde også å sprenge mkåklgettomuren, men ble stanset av tyskerne. AK og GL var i kamp mot tyskerne på seks ulike steder utenfor gettomuren mellom 19. og 23. april.

Nazivakter med maskingevær ved en av portene ser inn til gettoen

Tyskerne satte inn over 2 000 tungt bevæpnede soldater, inkludert folk fra Waffen SS.

To Askaris (hjelpestyrker for tyskerne) ser inn en dør der det ligger drepte jøder

[3] Også polske, ukrainske, latviske og litauiske hjelpestyrker ble brukt.

Tysk angrep[rediger | rediger kilde]

Den 19. april gikk tyske styrker inn i gettoen med sikte på å fullføre aksjonen sin på tre dager. Men de hadde tap da de flere ganger ble angrepet av jødiske opprørere som skjøt på dem eller kastet eksplosiver fra sidegater, kloakken eller vinduer. To pansrede biler ble satt i brann av ZOB sine bensinbomber, og den tyske framrykkingen ble stanset.[4]

Omgitt av tungt væpnet vakter ser SS-kommandanten Jürgen Stroop (i midten)boligblokker brenne)

Tyskerne skiftet da ut offiseren som leide operasjonen, og satte inn SS-Gruppenführer Jürgen Stroop, som satte i gang et bedre organisert bakkeangrep med artilleristøtte.

Den lengst forsvarte stillingen i denne fasen var ZZW-stillingen ved Muranowskiplassen, hvor to gutter klatret opp på taket og satte opp to flagg, det polske nasjonalflagget og et blå-hvitt ZZW-flagg. Disse flaggene kunne sees fra utsiden også, og de ble stående i fire dager tross tyske forsøk på å fjerne dem. Flaggene hadde stor moralsk virkning.[5]

En tysk pansret bil til ble ødelagt i et motangrep hvor ZZW-lederen Dawid Apfelbaum også ble drept.

Etter at Stroop sitt ultimatum om å overgi seg var avslått av forsvarerne, begynte nazistene systematisk å brenne ned hus, gate for gate, med flammekastere. Dessuten sprengde de kjellere og kloakker. «Vi ble slått av flammene, ikke av tyskerne», har Marek Edelman sagt.

ZZW mistet alle lederne sine og den 29. april rømte de resterende motstandskjemperne fra ZZW gjennom Muranowskitunnelen og samlet seg i Michalinskogen. Da var det stort sett slutt på de større kampene og den organiserte motstanden.

En gruppe SS-menn på gaten i gettoen under opprøret
Den opprinnelige tyske bildeteksten sier: «Tvunget ut av gjemestadene sine». Fangete jøder blir ført til oppsamlingsstedet for å blibdeportert av tyske soldater. For identifisering av jødiske ofre se også:[1][2]

De sivile og motstandsfolkene som ennå var i ly i ghettoen, gjemte seg i ruinene. Tyske tropper brukte hunder for å oppspore gjemestedenen deres, og de brukte røykbomber og tåregass for å tvinge folk ut. I mange tifellee kom jødene ut av gjemestedee sine med våpen i hånd og skjøt eller kastet granater mot fienden. Små grupper av opprørere gikk til angrep på tyske patruljer om natten. Men tyskerne led små tap etter de første ti dagene av opprøret.

Den 8. mai oppdaget tyskerne hovedkommandoposten til ZOB i Milagata 18. De fleste lederne og dusinvis av partisaner ble drept, mens andre begikk selvmord med cyanid for ikke å falle levende i tyske hender. Mellom de døde var ZOB-kommandant Mordechaj Anielewicz. Nestkommanderende Marek Edelman kom seg unna gjennom kloakkene sammen med en håndfull kamerater. To dager etter gjorde bundisten Szmul Zygielbojm selvmord i London i protest mot manglende vestlig interesse for å hjelpe opprørerne.

Opprøret ble offisielt erklært slått ned 16. mai. Men likevel kunne sporadisk skyting høres i gettoen utover sommeren 1943. Siste hendelsen var 5. juni, med en skuddveksling mellom tyskere og en gruppe jøder uten tilknytning til de organiserte motstandsgruppene.

Tapstall[rediger | rediger kilde]

Om lag 13 000 jødiske innbyggere ble drept under opprøret. Om lag halvparten omkom i brannene som tyskerne hadde startet. De fleste av de resterende ca. 50 000 innbyggerne ble fanget av tyskerne og sendt til konsentrasjonsleirer, særlig Treblinka.

De påtende husene ble jevnet med jorden, og en konsentrasjonsleir ble etablert på stedet. Tusenvis av mennesker ble drept der eller i ruinene av gettoen. SS fortsatte jakten på jøder som kunne gjemme seg i ruinene.

Under Warszawaopprøret i 1944 klarte en AK-bataljon å redde 380 jødiske fanger fra underleiren Gesiowka. De fleste av disse sluttet seg straks til AK og opprøret. Noen få små grupper i gettoen klarte å overleve i kloakksystemet under jorden.

Jürgen Stroop ble dømt til døden som krigsforbryter og hengt i Polen i 1952.

Forholdet til Warszawaopprøret i 1944[rediger | rediger kilde]

Gettoopprøret var en aksjon i desperasjon – et valg mellom å dø i kamp med bare et ørlite håp om å komme fra det i live, eller å møte den sikre og passive døden i en dødsleir. Det andre opprøret var ennå større og mer planlagt og koordinert aksjon fra hele den polske motstandsbevegelsen. Men hundrevis av overlevende fra det første opprøret tok del også i det andre, og kjempet i Armia Krajowa eller Armia Ludowa.

Monument over ghettoheltene i Warszawa 2006

Brandt på kne[rediger | rediger kilde]

Den 7. desember 1970 knelte den vesttyske sosialdemokratiske kansleren Willy Brandt spontant da han besøkte et monument for gettoopprøret. Handlingen overrasket mange og ble kritisert av høyresiden i Vest-Tyskland, men hjalp til å bedre forholdet mellom øst og vest.

Minne i Israel[rediger | rediger kilde]

Noen overlevende fra gettoopprøret dannet kibbutzen Lohamey ha-Geta'ot («Gettokjemperne sin kibbutz») nord for Acre i Israel. I 1984 ga de ut fire bind med personlige vitnemål fra 96 medlemmer. Det er også et museum på stedet. Kibbutzen Yad Mordechai er oppkalt etter Mordechai Anielewicz.

Bilde[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

  • A Generation (film av Andrzej Wajda)
  • Border Street (film av Aleksander Ford)
  • Oppreisten i Biddełystokghettoen
  • Milen 18 (roman av Leon Uris)
  • Pianisten (film av Roman Polanski)
  • Uprising(film)

Referansar[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]