Røde Kors

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen
Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen
Grunnlegger(e) Henri Dunant
Type Ikke-statlig organisasjon
Stiftet 1863
Hovedkontor Genève
Lokale ledd 186 nasjonale foreninger
Frivillige Ca. 97 millioner
Ansatte Ca. 300 000
Nettside www.redcross.int

Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen består av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger og de 186 nasjonale foreninger godkjent av ICRC og opptatt som medlemmer av forbundet. Disse organisasjonene jobber uavhengig av hverandre, men er forent gjennom felles grunnprinsipper, mål, symboler, vedtekter og styresett.

Bevegelsen er basert på frivillig arbeid og er en ikke-statlig organisasjon. Formålet er å oppdage, hindre og lindre menneskelig lidelse og nød og arbeide for respekt for mennesket uten å diskriminere på grunn av nasjonalitet, rase, religion, sosial klasse eller politisk overbevisning. Nylig ble en uenighet med Israel avsluttet i og med at man ble enige om et nytt symbol: Røde Krystall.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen har et maksimalt medlemstall på 25 medlemmer, alle sveitsiske statsborgere og det er den eneste institusjonen nevnt under internasjonal humanitær rett (IHR) som en kontrollerende myndighet. Akkurat som «Den hellige stol» og «Malteser-ordenen» er dette et sjeldent eksempel på en ikke-statlig suveren enhet. Organisasjonens eneste formål; Humanitet basert på upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet er til beskyttelse for livet og verdigheten til ofre av internasjonale og nasjonale væpnede konflikter.

Hovedoppgaven til Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger er å koordinere samarbeid mellom bevegelsens forskjellige nasjonale foreninger. På internasjonalt nivå leder og organiserer forbundet, i nært samarbeid med det lokale leddet, nødhjelpsoppdrag i forbindelse med store katastrofer.

Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger eksisterer i nesten alle land i verden. Hver enhet arbeider i sitt hjemland på bakgrunn av prinsippene i internasjonal humanitær rett og vedtektene til den internasjonale bevegelsen. Nasjonale foreninger kan, på bakgrunn av lokale forhold og kapasitet, selv påta seg oppdrag som ikke er direkte definert av internasjonal humanitær rett eller mandatet til den internasjonale bevegelsen. Se Norges Røde Kors for informasjon om nasjonale forhold i Norge.

Innhold

Bevegelsens historie[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale Røde Kors-komiteen[rediger | rediger kilde]

Solferino, Henri Dunant, og stiftelsen av ICRC[rediger | rediger kilde]

Henri Dunant, forfatteren av Minner fra Solferino og grunnleggeren av Røde Kors.

Inntil midten av 1800-tallet var det ingen organisasjon eller veletablert sanitetstjeneste i forsvarets avdelinger til å ta seg av sårede, og ingen trygg og beskyttet institusjon til å ta seg av og behandle de som ble såret på slagmarken. I juni 1859 var den sveitsiske forretningsmannen, Henri Dunant, på reise til Italia for å møte den franske keiseren Napoleon III i den hensikt å diskutere problemer med å drive forretning i Algerie, på den tiden okkupert av Frankrike. Idet han ankom byen Solferino på kvelden 24. juni 1859 ble han vitne til slaget ved Solferino, en del av krigen mellom Østerrike og Sardinia. På en enkelt dag ble rundt 40 000 soldater på begge sider drept eller skadet på slagmarken.

Henri Dunant ble sjokkert av det grusomme resultatet av slaget, de sårede soldatenes lidelser og den nesten totalt manglende medisinske hjelpen og generell omsorg. Det opprinnelige formålet med reisen ble glemt og i flere dager engasjerte han seg i å hjelpe til med behandling og omsorg for de sårede. Han lyktes i å organisere hjelp på et imponerende nivå ved å motivere til hjelp uten å ta side i konflikten. Hjemme i Genève bestemte han seg for å skrive boka Minner fra Solferino, som han utga for egen regning i 1862. Han sendte bokeksemplarer til politikere og militære i ledende stillinger i hele Europa. I tillegg til å skildre opplevelsene fra slaget argumenterte han for å danne en nasjonal frivillig hjelpeorganisasjon for å ta seg av sårede soldater i krigstid. I tillegg ba han om internasjonale regler for å garantere nøytraliteten og beskyttelsen av de som ble skadet på slagmarken, førstehjelperne og feltsykehusene.

Det opprinnelige dokumentet av den første Genèvekonvensjonen, 1864.

9. februar 1863 ble fem-mannskomiteen stiftet av Henri Dunant og fire andre personer fra kjente familier i Genève. Deres mål var å finne ut av om Dunants tanker var gjennomførbare og å organisere en internasjonal konferanse for om mulig å virkeliggjøre dette. Medlemmene i denne komiteen var foruten Dunant selv, Gustave Moynier, advokat og formann i «Genèves forening for offentlig velferd», legen Louis Appia, som hadde bred erfaring med feltkirurgi; Appias venn og kollega Théodore Maunoir fra «Genèves hygiene- og helsekommisjon» og Guillaume-Maunoir en general i den sveitsiske arme. Åtte dager senere bestemte de fem menn seg for å bytte navn på komiteen til «Den internasjonale komiteen for lindring til sårede soldater». I dagene 26. til 29. oktober 1863 ble komiteens internasjonale konferanse avholdt i Genève for å utvikle mulige tiltak for å forbedre feltmedisinen. 36 personer deltok. Atten offisielle delegater fra nasjonale regjeringer, seks delegater fra ikke-statlige organisasjoner, syv ikke-offisielle utenlandske delegater og de fem medlemmene i komiteen. Statene og kongedømmene som deltok med offisielle delegater, var: Baden, Bayern, Frankrike, Storbritannia, Hannover, Hessen, Italia, Nederland, Østerrike, Preussen, Sachsen, Sverige og Spania. Blant punktene som ble skrevet i det endelige vedtaket etter konferansen, var:

  • Opprettelse av nasjonale foreninger for lindring av sårede soldater
  • Nøytralitet og beskyttelse for skadede soldater
  • Bruk av frivillige hjelpemannskaper til å assistere hjelpearbeidet på slagmarken
  • Organisere flere internasjonale konferanser for å formalisere disse punktene i en bindende internasjonal konvensjon.
  • Introduksjon av et felles beskyttende symbol for bra av helsepersonell i felt, et hvitt armbind med et rødt kors.
Minnesmerke til minne om første gang Røde Kors-symbolet ble brukt i væpnet konflikt under slaget om Dybbøl i Danmark i 1864; reist sammen av de nasjonale foreninger i Danmark og Tyskland i 1989

Bare et år senere arrangerte de sveitsiske myndigheter en offisiell diplomatisk konferanse for alle europeiske land sammen med USA, Brasil og Mexico. 16 land sendte 26 delegater til Genève. 22. august 1864 vedtok konferansen den første Genève-konvensjonen «For å forbedre forholdene for de sårede soldater i felten». Representanter fra 12 stater og kongedømmer underskrev konvensjonen: Baden, Belgia, Danmark, Frankrike, Hessen, Italia, Nederland, Portugal, Prøysen, Sveits og Württemberg. Konvensjonen inneholdt ti artikler, og for første gang ble det opprettet juridisk bindende regler som garanterte nøytralitet og beskyttelse for sårede soldater, feltmedisinerne og særegne humanitære organisasjoner som deltar i væpnede konflikter. I tillegg definerte konvensjonen to spesifikke krav for at en nasjonal avdeling skulle bli godkjent av den internasjonale komiteen.

  • Den nasjonale foreningen må være anerkjent av de nasjonale myndigheter som en hjelpeorganisasjon etter konvensjonen, og
  • De nasjonale myndigheter i det spesifikke landet må være en stat som har godkjent Genève-konvensjonen.

Like etter dannelsen av Genèvekonvensjonen ble de første nasjonale foreningene dannet i Belgia, Danmark, Frankrike, Oldenburg, Prøysen, Spania, og Württemberg. I 1864 ble Louis Appia og Charles Van de Velde, en kaptein i den nederlandske arméen, de første uavhengige og nøytrale delegatene som tok i bruk det røde korset i en væpnet konflikt. Tre år senere, i 1867, ble den første «Internasjonale konferansen for nasjonale foreninger for hjelp til krigsskadde» sammenkalt.

I 1867 ble Henri Dunant nødt til å slå seg selv konkurs da hans forretninger i Algerie mislyktes og grunnen var delvis at han hadde nedprioritert arbeidet med dette til fordel for sin utrettelige innsats for den internasjonale komiteen. Striden rundt konkursen og det negative folkesnakket som fulgte i ettertid, kombinert med den pågående konflikten med Moynier, førte til at Dunant ble forvist fra sin posisjon som medlem og sekretær. Han ble tvunget til å forlate Genève og han kom aldri tilbake. I de påfølgende år ble nasjonale foreninger stiftet i nesten alle land i Europa. I 1876 tok komiteen navnet «International Committe of the Red Cross» (ICRC), (Den internasjonale Røde Kors-komiteen). Navnet er i bruk den dag i dag. Fem år senere ble Det amerikanske Røde Kors grunnlagt takket være innsatsen til Clara Barton. Flere og flere land undertegnet Genève-konvensjonen og begynte å akseptere den i praksis ved væpnede konflikter. På kort tid ble Røde Kors høyt anerkjent som en internasjonalt respektert bevegelse og de nasjonale foreningene ble et mer og mer populært møtested for frivillig arbeid.

Da den første Nobels fredspris ble utdelt i 1901 valgte Den Norske Nobelkomite å dele prisen mellom Henri Dunant og Frederic Passy, en ledende internasjonal pasifist. Mer betydningsfullt enn æren av fredsprisen var den offisielle gratulasjonen fra den internasjonale komiteen som markerte den forsinkede oppreisningen av Henri Dunant, og den anerkjente ham som nøkkelperson for opprettelsen av Røde Kors. Dunant døde ni år senere i den sveitsiske landsbyen Heiden. Bare to måneder tidligere døde hans langvarige motstander Moynier. Han er den presidenten gjennom tidene som har hatt vervet lengst.

I 1906 ble Genève-konvensjonen revidert for første gang. Et år senere ble den andre Genève-konvensjonen godkjent under den andre fredskonferansen i Haag. Genève-konvensjonen utvidet til også å gjelde krigførende styrker til havs. Like før begynnelsen av den første verdenskrig i 1914, 50 år etter grunnleggelsen av ICRC og opprettelsen av den første Genève-konvensjonen, var det allerede 45 nasjonale hjelpeforeninger rundt om i verden. Bevegelsen hadde utvidet seg utenfor Europa og Nord Amerika til Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Argentina, Brasil, Chile, Cuba, Mexico, Peru, El Salvador, Uruguay, Venezuela, Asia, Kina, Japan, Korea, Siam og Sør-Afrika-republikken.

ICRC under første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fransk postkort som hyllet Røde Kors-sykepleieres rolle under første verdenskrig, 1915.

Med utbruddet av første verdenskrig fikk ICRC store utfordringer som de kun kunne løse ved å samarbeide nært med de nasjonale Røde Kors-avdelingene. Røde Kors-sykepleiere fra hele verden, også USA og Japan, deltok i de europeiske lands væpnede styrkers sanitetstjeneste. 15. oktober 1914, like etter utbruddet av første verdenskrig, opprettet ICRC sitt internasjonale kontor for krigsfanger. Kontoret hadde omkring 1 200 frivillige medlemmer i staben ved slutten av 1914. Ved slutten av krigen hadde kontoret formidlet 20 millioner brev og meldinger, 1,9 millioner pakker, og omkring 18 millioner sveitsiske franc i pengegaver til krigsfanger fra alle involverte land. Videre, takket være opprettelsen av kontoret, lyktes man å utveksle eller frigi og sende hjem omkring 200 000 krigsfanger. Kartoteket til kontoret gjorde omtrent 7 millioner registreringer fra 1914 til 1923, hvert kort representerte en enkelt fange eller savnet person. Kartoteket førte til identifikasjonen av rundt 2 millioner krigsfanger og mulighet til å kontakte deres familier. Det komplette kartoteket er i dag utlånt fra ICRC til det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet i Genève. Retten til å bruke registeret er fremdeles strengt regulert til kun å gjelde ICRC.

Gjennom hele krigen overvåket ICRC de krigende partene for å etterse om Genève-konvensjonen ble overholdt og de rapporterte klager om brudd til det respektive land. Når kjemiske våpen ble tatt i bruk for første gang i historien klaget ICRC kraftig på denne nye måten å krige på. Selv uten å ha mandat fra Genève-konvensjonene prøvde ICRC å bedre forholdene for sivilbefolkningen. På territorier som offisielt var okkupert territorie kunne ICRC assistere sivilbefolkningen på grunnlag av Haag-konvensjonens «lov og skikk ved krig på landjorden» i 1907. Denne konvensjonen var også grunnlaget for ICRCs jobb med krigsfanger. I tillegg til arbeidet med krigsfanger omfattet dette besøk i fangeleire. Totalt ble 524 leire besøkt av 41 delegater over hele Europa helt til slutten av krigen.

Mellom 1916 og 1918 trykte ICRC en del postkort med motiv fra fangeleire. Bildene viste fanger i daglig arbeid med for eksempel å distribuere brev hjemmefra. Meningen med dette var å gi familiene trøst og håp og for prøve å gjøre noe med usikkerheten om deres kjære. Etter krigens slutt organiserte ICRC hjemreisen til omkring 420 000 krigsfanger. I 1920 ble oppgaven med hjemsending overlatt til den nylig opprettede Folkeforbundet som utnevnte den norske diplomaten og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen til høykommissær for hjemsending av krigsfanger. Hans mandat ble senere utvidet til å tilby hjelp til flyktninger og stillingen ble endret til høykommissær for flyktninger. Nansen som oppfant «Nansenpasset» for statsløse flyktninger fikk Nobels fredspris i 1922. Nansen hadde også to delegater fra ICRC som sine medhjelpere.

Et år før krigen endte mottok ICRC Nobels fredspris for sitt utmerkede arbeid under krigen. Det var den eneste fredsprisen som ble tildelt i perioden 1914 til 1918. I 1923 endret komiteen kriteriene for utvelgelsen av medlemmer. Fra kun å gjelde borgere av Genève ble den endret til å gjelde sveitsiske statsborgere. Som en direkte konsekvens av første verdenskrig ble en ekstra protokoll tilført. Denne protokollen tar for seg bruk av kvel- eller giftige gasser samt biologiske våpen.

Så tidlig som i 1934 ble et utkast til ytterligere en konvensjon foreslått. En konvensjon for å beskytte sivilbefolkningen under en væpnet konflikt. Dessverre hadde ikke nok myndigheter interesse av denne konvensjonen slik at den trådte ikke i kraft før etter at den andre verdenskrig hadde begynt.

ICRC under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Røde Kors melding fra Łódź, Polen, 1940
Gigantisk Røde Kors-flagg utlagt på plenen på Ullevål Sykehus i Oslo i 1940 for å hindre bombing. Steen & Strøm sydde flagget 10. april.
Foto: Nerlien, Oslo byarkiv, Oslo Museum.

Det juridiske grunnlaget for ICRCs arbeid under andre verdenskrig var revisjonen av Genève-konvensjonen i 1929. Arbeidet var likt det i under første verdenskrig: besøk av krigsfanger og overvåkning av fangeleire, organisering av hjelpearbeid til sivilbefolkningen og administrasjon av meldingsutveksling angående fanger og savnede personer. Ved slutten av krigen hadde 179 delegater foretatt 12 750 besøk til fangeleire i 41 land. Det sentrale informasjonskontor for krigsfanger hadde en stab på 3 000 personer, kartoteket inneholdt 45 millioner kort og 120 millioner meldinger ble utvekslet av kontoret. At det Nazikontrollerte Tyske Røde Kors nektet å samarbeide til tross for vedtektene i Genèvekonvensjonen var en stor hindring. Dette gjaldt blant annet deporteringen av jøder fra Tyskland og massemordene utført i konsentrasjonsleirene av den tyske regjeringen. Dessuten hadde to andre parter i krigen, Sovjetunionen og Japan, ikke ratifisert Genève-konvensjonen og ble derfor ikke regulert av denne. Men dette førte også til at andre land ikke behøvde å følge konvensjonene for disse lands krigsfanger.

Under krigen lyktes ikke ICRC i å få til en avtale med Nazi-Tyskland om behandlingen av fangene i konsentrasjonsleirene. De ble nødt til å slutte å utføre press for å unngå at dette skulle føre til at alt arbeid med krigsfangene skulle bli ødelagt. ICRC lyktes heller ikke i å få frem pålitelig informasjon om utryddelsesleirene og massemordene av europeiske jøder. Dette regnes fortsatt som en av de største nederlagene i ICRCs historie. Etter november 1943 fikk ICRC tillatelse til å sende pakker til fangene i konsentrasjonsleirene med kjente navn og oppholdssted. Takket være at pakkene ble tatt i mot av andre fanger i leiren, fikk ICRC registrert identiteten til 105 000 fanger i konsentrasjonsleirene og fikk levert 1,1 millioner pakker, primært til Dachau, Buchenwald, Ravensbrück og Sachsenhausen.

Marcel Junod, delegat fra ICRC, besøker krigsfanger i Tyskland
(© Benoit Junod, Sveits)

12. mars 1945 fikk ICRCs president Jacob Burckhardt en melding fra SS-general Ernst Kaltenbrunner om at ICRC fikk tillatelse til å slippe inn delegater i konsentrasjonsleirene under forutsetning at de forble i leirene til krigen var over. Ti delegater, deriblant Louis Haefliger i (Mauthausen konsentrasjonsleir), Paul Dunant i Theresienstadt og Victor Maurer i Dachau aksepterte tilbudet og besøkte leirene. Louis Haefliger forhindret utkastelse eller ødeleggelse av Mauthausen-Gusen ved å alarmere amerikanske tropper og reddet med dette livet til rundt 60 000 innsatte. Hans handlinger ble fordømt av ICRC på grunn av at han handlet på eget initiativ og risikerte ICRCs nøytralitet. Han fikk ikke sin oppreisning før i 1990 av ICRCs president Cornelio Sommaruga

Et annet eksempel på stor humanitær ånd var Friedrich Born (1903–1963), en ICRC-delegat i Budapest som reddet livet til mellom 11 000 og 15 000 jøder i Ungarn. 5. juni 1987 ble han beæret post mortem med tittelen «Righteous among the nations» av Yad Vashem, Israels «Holocaust martyrs’ and heroes Remembrance Authority». Marcel Junod (1904 – 1961), en lege fra Genève, var en annen berømt delegat under andre verdenskrig. En del av hans meritter, som inkluderer å være en av de første utlendinger som besøkte Hiroshima etter at atombomben ble sluppet over byen, finner man i boken «Kriger uten våpen».

I 1944 ble ICRC tildelt sin andre Nobels fredspris. Som i første verdenskrig ble det den eneste som ble tildelt under krigen, 1939 – 1945. Ved krigens slutt jobbet ICRC sammen med nasjonale foreninger for å organisere hjelpearbeidet til de land som var mest skadet. I 1948 skrev komiteen en rapport der den gikk gjennom sin krigsinnsats fra 1. september 1939 til 30. juni 1947. Siden Januar 1996 har arkivet for dette tidsrommet vært åpent for akademisk og offentlig forskning.

ICRC etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

ICRCs hovedkontor i Genève

12. august i 1949 kom det flere revisjoner til de to eksisterende Genève-konvensjonene. En ny konvensjon: «For bedring av forholdene til de sårede, syke og skipbrudne medlemmer av de væpnede styrker til sjøs» ble navnet på den andre Genève-konvensjonen som erstattet Haag-konvensjon X. Konvensjonen fra 1929 for behandlingen av krigsfanger, som var regnet som den andre Genève-konvensjonen ble flyttet til å bli den tredje konvensjonen i 1949 revisjonen. På bakgrunn av erfaringene fra den andre verdenskrig så den fjerde Genève-konvensjon, dagens lys. «Til beskyttelse av sivile i krigstid». Også tilleggsprotokollene var ment å dekke nasjonale konflikter, så som borgerkrig. I dag er de fire protokoller og tilleggsprotokollene på over 600 artikler. En merkbar endring siden den første konvensjonens 10 artikler.

I anledning feiringen av organisasjonens hundreårsjubileum i 1963 ble ICRC sammen med ligaen av Røde Kors-foreninger tildelt sin tredje Nobels fredspris. Siden 1993 har det vært tillatt å rekruttere ikke-sveitsiske delegater noe som tidligere ikke var tillatt. Andelen delegater med ikke-sveitsisk bakgrunn har økt til ca. 35% siden denne regelen ble endret.

16. oktober 1990 vedtok FNs generalforsamling at ICRC skulle få status som observatører i forsamlingen og møter i underlagte komiteer som den første observasjonsstatus gitt til en privat organisasjon. Resolusjonen ble foreslått av 138 medlemsland og introdusert av den italienske ambassadøren, Vieri Traxler, til minne om organisasjonens opprinnelse i slaget ved Solferino. En avtale med den sveitsiske regjering, som ble signert 19. mars 1993, bekreftet den allerede langvarige oppfattelsen av Komiteen som helt uavhengig av mulig innblanding fra Sveits. Avtalen sikrer full beskyttelse av ICRCs eiendom i Sveits inklusiv hovedkvarteret og arkivet. I tillegg sikrer avtalen medlemmene og staben juridisk immunitet, fritar ICRC for skatter og avgifter, garanterer beskyttet og tollfri transport av varer, tjenester og penger og rettigheter ved reise som utenlandske ambassader noe som gjør reise inn og ut av Sveits enklere.

På slutten av den kalde krigen ble ICRCs arbeid farligere. På 1990-tallet ble flere delegater drept enn på noe annet tidspunkt, særlig under arbeid i lokale konflikter og borgerkriger. Disse hendelsene viste en manglende respekt for Genève-konvensjonene og de beskyttende symbolene. Iblant de drepte delegatene var:

Presidenter i ICRC[rediger | rediger kilde]

Nåværende president I ICRC er Jakob Kellenberger, han ble valgt I 2000. Anne Petitpierre og Jacques Forster er visepresidenter.

Tidligere presidenter i ICRC:

  • 1863–1864: Henri Dufour
  • 1864–1910: Gustave Moynier
  • 1910–1928: Gustave Ador
  • 1928–1944: Max Huber
  • 1944–1948: Carl Jacob Burckhardt
  • 1948–1955: Paul Ruegger
  • 1955–1964: Leopold Boissier
  • 1964–1969: Samuel Gonard
  • 1969–1973: Marcel Naville
  • 1973–1976: Eric Martin
  • 1976–1987: Alexandre Hay
  • 1987–1999: Cornelio Sommaruga

Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Henry Davison, grunnlegger av Røde Kors-ligaen
(Bilde fra: www.redcross.int)

I 1919 møttes representanter fra de nasjonale foreningene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA i Paris for å grunnlegge den Internasjonale Røde Kors ligaen. Originalideen kom fra det amerikanske Røde Kors’ leder Henry Davidson. Denne utvidelsen økte Røde Kors’ aktiviteter ut over ICRCs oppgave; å tilby hjelp i katastrofer som ikke var relatert til krig. For eksempel menneskeskapte naturkatastrofer. Det amerikanske Røde Kors hadde allerede en historie i å tilby hjelp ved slike katastrofer, helt siden grunnleggelsen.

Dannelsen av Ligaen som en ny internasjonal Røde Kors organisasjon ved siden av ICRC ble ikke helt uten strid av flere grunner. ICRC var bekymret for en mulig rivalisering mellom de to avdelingene. Grunnleggelsen av ligaen ble sett på som et forsøk på å underminere lederskapet i ICRC og å gradvis overføre oppgaver og kompetanse til en multilateral organisasjon. I tillegg var alle medlemmene av ligaen nasjonale foreninger fra landene i Trippelententen eller fra samarbeidspartnere i Ententen. De originale vedtektene til ligaen fra Mai i 1919 inneholdt videre reguleringer som ga de fem foreningene som deltok i dannelsen en spesiell status. Takket være innsats fra Henry P Davidson ble også retten til å ekskludere, på permanent basis, de nasjonale foreningene fra Trippelalliansen (sentalmaktene); Tyskland, Østerrike, Ungarn, Bulgaria og Tyrkia. Og i tillegg den nasjonale foreningen i Russland. Disse reglene stred mot Røde Kors prinsippene Universalitet og enhet; nok en situasjon som ble en bekymring for ICRC.

Det første hjelpeoppdraget som ble organisert av Ligaen av hjelp til ofrene av nød og påfølgende Tyfus i Polen. Bare fem år etter grunnleggelsen hadde Ligaen allerede appellert til 47 land om hjelp til oppdrag i 34 land en ganske klar indikasjon på at det var behov for slikt Røde Kors-arbeid. Totalt kom summen opp i 685 millioner sveitserfranc, disse ble brukt til å distribuere nødhjelp til ofrene i Russland, Tyskland og Albania; jordskjelv i Chile, Persia, Japan, Colombia, Ecuador, Costa Rica og Tyrkia; og flyktningeflom i Hellas og Tyrkia. Den første store nødhjelpsoperasjonen ble satt i gang etter jordskjelvet i Japan i 1923 der 200 000 ble drept og utallige av de overlevende var såret og uten husly. Takket være Ligaens koordinering mottok den nasjonale foreningen i Japan varer verd ca. 100 millioner amerikanske Dollar, samlet inn av søsterorganisasjonene. Et annen viktig arbeidsfelt ble også skapt av Ligaen; opprettelsen av ungdomsforeninger i de nasjonale foreningene.

Frimerke fra Tyrkia til støtte for Røde Kors, 1928

En felles operasjon av ICRC og Ligaen i den russiske borgerkrig fra 1917 til 1922 var første gang bevegelsen var involvert i en nasjonal konflikt. Fortsatt uten mandat fra Genève-konvensjonene. Ligaen, med støtte fra mer enn 25 nasjonale foreninger, organiserte nødhjelpsoppdrag og distribusjon av mat og annet nødhjelpsmateriell til den delen av sivilbefolkningen som ble rammet av sult og sykdom. ICRC jobbet sammen med det russiske Røde Kors og senere sammen med foreningen i Sovjetunionen og var stadig nøye med å ivareta ICRCs nøytralitet. I 1928 ble «Det Internasjonale Råd» grunnlagt for å koordinere samarbeid mellom ICRC og Ligaen, en oppgave som senere ble tatt over av standing commision. Samme år ble det vedtatt felles vedtekter for bevegelsen, som definerte ICRCs og Ligaens spesifikke roller innad i organisasjonen.

Under krigen mellom Etiopia og Italia fra 1935 til 1936 bidro Ligaen med nødhjelp til en verdi av ca. 1.7 millioner sveitser franc. På grunn av at facist regimet i Italia under Mussolini nektet ethvert samarbeid med Røde Kors ble disse varene kun levert til Etiopia. Under denne krigen ble et estimert antall på 29 personer drept under beskyttelse av Røde Kors symbolet. De fleste som en følge av angrep av den Italienske hæren. Under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 jobbet ICRC og Ligaen nok en gang sammen med støtte fra 41 nasjonale foreninger. I 1939, under starten av andre verdenskrig, flyttet Ligaen hovedkvarteret fra Paris til Genève for å benytte seg av Sveits’ nøytralitet.

Fredsprisutdelingen i 1963; Fra venstre Kong Olav, ICRCs President Leopold Boissier, Ligaens formann Johan A. MacAuley
(Bilde fra: www.redcross.int)

I 1952 ble vedtektene fra 1928 revidert for første gang. Og de-koloniseringen fra 1960 til 1970 førte til en økning i antall nasjonale Røde Kors og Røde Halvmåneforeninger. Ved slutten av 1960-tallet var det mer enn 100 foreninger rundt om i verden. 10. Desember 1963 mottok Ligaen og ICRC Nobels fredspris. Ligaen fikk nytt navn i 1983 og ble hetende «Røde Kors og Røde Halvmåne Ligaen» for å ivareta den økende andelen av nasjonale foreninger som opererte under Røde Halvmåne symbolet. Tre år senere ble Røde Kors Prinsippene tatt inn i vedtektene. Navnet ble endret igjen i 1991 til dagens Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger. I 1997 signerte ICRC og forbundet Sevilla-avtalen noe som utdypet ansvaret til begge organisasjonene innad i bevegelsen. I 2004 startet forbundet den største operasjonen gjennom tidene etter Jordskjelvet i Indiahavet 2004 Også kjent som tsunamien i Sørøst-Asia. Mer enn 22 000 frivillige har gjennom 40 nasjonale foreninger arbeidet med å bringe mat, husly og drev med forebygging av epidemier til de utallige ofrene.

Forbundets presidenter[rediger | rediger kilde]

I 2001 ble Don Juan Manuel Suárez Del Toro Rivero valgt til president av forbundet. Visepresidentene er René Rhinow og, som representanter fra de forskjellige verdensdelene, Robert Barnes (Canada), Murli S. Deora (India), Dr. Mamdouh Gabr (Egypt) and Dr. Massimo Barra (Italia).

Tidligere presidenter (inntil 1977 kalt formann):

  • 1919–1922: Henry Davison (USA)
  • 1922–1935: John Barton Payne (USA)
  • 1935–1938: Cary T. Grayson (USA)
  • 1938–1944: Norman Davis (USA)
  • 1944–1945: Jean de Muralt (Sveits)
  • 1945–1950: Basil O'Connor (USA)
  • 1950–1959: Emil Sandstrom (Sverige)
  • 1959–1965: John MacAulay (Canada)
  • 1965–1977: Jose Barroso (Mexico)
  • 1977–1981: Adetunji Adefarasin (Nigeria)
  • 1981–1987: Enrique de la Mata (Spania)
  • 1987–1997: Mario Enrique Villarroel Lander (Venezuela)
  • 1997–2001: Astrid Nøklebye Heiberg (Norge)
  • 2001–2009: Juan Manuel Suárez del Toro Rivero(Spania)

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

Organiseringen av bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Inngangen til det internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne Museum i Genève

Alt i alt er det rundt 97 millioner medlemmer i bevegelsen. I tillegg har organisasjonen 300 000 ansatte.

Den internasjonale konferansen i Wien i 1965 tok opp 7 grunnprinsipper som skal være et verdigrunnlag for av alle deler av organisasjonen, grunnprinsippene ble formelt tatt inn i vedtektene i 1986.

  • Humanitet
  • Upartiskhet
  • Nøytralitet
  • Uavhengighet
  • Frivillighet
  • Enhet
  • Universalitet

Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånekonferansen blir avholdt hvert fjerde år. Dette er den høyeste myndighet i organisasjonen. Foruten delegater fra alle nasjonale foreninger er delegater fra ICRC, forbundet og fra de nasjonene som har ratifisert Genève-konvensjonene deltakere i konferansen. I mellom konferansene er det det sittende styre som fungerer som høyeste organ og overvåker at vedtakene fra konferansen blir satt ut i livet og fulgt. I tillegg er det det sittende styre som koordinerer samarbeidet mellom ICRC og Forbundet. Det består av to representanter fra ICRC (inkludert presidenten), to fra Forbundet (inkludert presidenten) og fem medlemmer som velges av den internasjonale konferansen. Styret sammenkalles i gjennomsnitt hver 6. måned. En konferanse for Rådet for delegater i bevegelsen avholdes hvert andre år.

ICRCs Virksomhet og Organisering[rediger | rediger kilde]

ICRCs oppdrag og dets ansvar innen bevegelsen[rediger | rediger kilde]

ICRCs emblem

Det offisielle oppdraget til ICRC er, som en upartisk, nøytral og uavhengig organisasjon, å stå for beskyttelse av liv og verdighet for ofre av internasjonale og nasjonale væpnede konflikter. I henhold til Sevilla-avtalen er det ICRC som leder bevegelsen i konflikter. Kjerneoppdraget er på grunnlag av Genève-konvensjonene:

  • Overvåke at de krigende parter i en konflikt overholder Genève-konvensjonene.
  • Organisere hjelp og støtte til de som er skadet på slagmarken.
  • Overvåke behandlingen av krigsfanger.
  • Bistå i arbeidet med å søke etter savnede personer i en væpnet konflikt. (Tracing, sporing)
  • Organisere beskyttelse og omsorg for sivilbefolkningen.
  • Megle mellom krigende parter i en væpnet konflikt.

Juridisk status og organisering[rediger | rediger kilde]

ICRC har sitt hovedkvarter i den sveitsiske byen Genève og eksterne kontorer i ca. 80 land. Organisasjonen har 12 000 ansatte verden over, om lag 800 av dem jobber ved hovedkvarteret i Genève, 1200 delegater jobber med å administrere internasjonale oppdrag og omtrent 10 000 medlemmer av nasjonale foreninger jobber på konfliktstedet.

I motsetning til det man kanskje tror er ikke ICRC en «ikke-statlig organisasjon» (ISO) slik uttrykket vanligvis oppfattes. Det er heller ikke en internasjonal organisasjon. På grunn av sin begrensning til kun å ha sveitsiske statsborgere i medlemsmassen har den ikke et åpent og ubegrenset medlemskap som er tilfelle hos andre ISO. Ordet internasjonal i navnet ligger ikke i medlemskapet men i organisasjonens operasjonsområde slik det er definert i Genève-konvensjonen. ICRC har spesielle privilegier og juridisk immunitet i mange land basert på nasjonal lovgivning i disse land eller gjennom avtalen mellom komiteen og den respektive nasjonale forening. I henhold til sveitsisk lovgivning er ICRC definert som en privat forening. I henhold til sine vedtekter består det av 15 til 25 sveitsiske medlemmer som velges for en periode på 4 år. Det er ingen begrensning i antall perioder et medlem kan sitte i posisjon men det er et krav om 2/3 flertall for gjenvalg av medlemmer som har vært i sin posisjon i 3 perioder.

ICRCs ledende organ er Direktoratet og forsamlingen. Direktoratet er den utøvende makt for komiteen. Den består av en generaldirektør og fem direktører i feltene; «Operasjoner», «Menneskelige ressurser», «Ressurser og operasjonell støtte» «Kommunikasjon» og «Internasjonal rett og samarbeid innad i bevegelsen». Direktoratets medlemmer er valgt av forsamlingen for en periode på 4 år. Forsamlingen består av alle komitémedlemmer, de møtes jevnlig og er ansvarlig for å definere mål, retningslinjer, strategier og å overvåke de finansielle forholdene til komiteen. Forsamlingens president er også president for komiteen i sin helhet. Forsamlingen velger også et råd bestående av fem medlemmer som har myndighet til å forplikte for Forsamlingen i enkelte saker. Forsamlingen er også ansvarlig for å organisere Forsamlingens møter og for å lette kommunikasjonen mellom Forsamlingen og Direktoratet.

Ettersom ICRC har sitt hovedkvarter i Genève, i den fransktalende delen av Sveits, opptrer ICRC vanligvis under sitt franske navn Comité international de la Croix-Rouge (CICR). Det offisielle symbolet til ICRC er det røde korset på hvit bakgrunn med ordene «COMITE INTERNATIONAL GENEVE» rundt korset.

Finansiering og økonomi[rediger | rediger kilde]

ICRCs budsjett for 2005 er på om lag 970 millioner CHF. Mesteparten av pengene kommer fra Sveits som depositarstat for Genève-konvensjonene, fra nasjonale foreninger, statene som har ratifisert Genève-konvensjonene og fra internasjonale organisasjoner som for eksempel EU. All betaling til ICRC er frivillig og gis som donasjoner basert på to typer appeller utstedt av komiteen: En årlig «Hovedkvarter Appell» for drift av hovedkvarteret eller «Nødhjelpsappell» for å dekke de enkelte oppdrag. Det totale budsjettet for 2005 består av rundt 819,7 millioner CHF (85% av totalen) for feltarbeid og 152,1 millioner CHF (15%) for driftskostnader. I 2005 ble budsjettet for feltarbeid økt med 8,6% og driftsbudsjettet med 1,5% sammenlignet med 2004.

Forbundets virksomhet og organisering[rediger | rediger kilde]

Forbundets oppdrag og dets ansvar innad i bevegelsen[rediger | rediger kilde]

Forbundets emblem

Forbundet koordinerer samarbeidet mellom de nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreningene rundt om i verden og støtter opprettelsen av nye nasjonale foreninger der det ikke eksisterer et offisielt ledd. På den internasjonale arena organiserer og leder Forbundet nødhjelpsoperasjoner etter nød, menneskeskapte katastrofer, masseflukt og andre nødstilfeller. I henhold til Sevilla-avtalen er det Forbundet som leder nødhjelpsaksjoner som ikke er en del av en væpnet konflikt. Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger i de land som er rammet, disse kalles «Operativ Nasjonalforening» (ONF) og nasjonale foreninger i andre land som ønsker å hjelpe til, disse kalles «Deltakende Nasjonalforeninger» (DNF). I blant de 187 nasjonale foreninger som er opptatt av Forbundet som medlemsforbund eller observatører jobber omtrent 25-30 foreninger som DNF i andre land. De mest aktive av disse er nasjonalforeningene i USA, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Norge. Et annet betydelig oppdrag, som har fått mye oppmerksomhet i de siste år, er arbeidet for et internasjonalt forbud mot landminer og å distribuere medisinsk, psykologisk og omsorg for mennesker som er skadet av landminer.

Oppdraget til Forbundet kan derfor oppsummeres som følgende:

  • Fremme humanitære prinsipper og verdier
  • Tilby nødhjelp i nødssituasjoner ved stort omfang
  • Støtte til nasjonale foreninger med forebyggende arbeid gjennom opplæring av frivillig mannskap og forsyning av utstyr og nødhjelpsutstyr
  • Støtte til lokale helseforebyggende arbeid
  • Støtte til nasjonale foreninger med ungdomsaktiviteter

Juridisk status og Organisering[rediger | rediger kilde]

Som ICRC har Forbundet sitt hovedkvarter i Genève. Det driver også 14 permanente regionale kontorer og har mer enn 60 delegasjoner rundt om i verden. Det juridiske grunnlaget for Forbundets arbeid er dets grunnlov. Den operative ledelsen av Forbundet er sekretariatet, ledet av generalsekretæren. Sekretariatet har støtte fra seks divisjoner merket: Samarbeid og utvikling, Katastrofeledelse og Koordinering, Eksterne Relasjoner, Støttetjenester, Overvåkning og Evaluering og Styring og Planlegging. Styring og Planlegging organiserer deltakelse og samarbeid med ICRC. Forbundets høyeste besluttende organ er Generalforsamlingen som finner sted annethvert år med delegater fra alle de nasjonale foreningene. En av oppgavene til Generalforsamlingen er å velge generalsekretæren. Mellom Generalforsamlingene er det styret som er organisasjonens høyeste organ. Den har myndighet til å ta avgjørelser på vegne av Forbundet på en rekke områder. Styret består av Presidenten og Visepresidentene, formannen i finanskomiteen og 20 valgte representanter fra de nasjonale foreningene. Styret er støttet av de fire avdelingene: Nødhjelp, Ungdom, Helse og samfunnstjenester og Utvikling.

Forbundets symbol er en kombinasjon av det røde korset og den røde halvmåne på hvit bakgrunn uten noen tekst.

Finansiering og økonomi[rediger | rediger kilde]

Det meste av Forbundets budsjett er finansiert av bidrag fra de nasjonale foreningene og gjennom avkastning på sine investeringer. Størrelsen på bidraget fra de nasjonale foreninger bestemmes av finanskomiteen og er godkjent av generalforsamlingen. Alle andre bidrag, spesielt for uforutsette utgifter til nødhjelpsoppdrag, er innsamlet av appeller gitt av Forbundet og kommer fra frivillige bidrag fra nasjonale foreninger, myndigheter, andre organisasjoner, selskaper og individuelle bidragsytere.

Bevegelsens nasjonale foreninger[rediger | rediger kilde]

Norges Røde Kors[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkelen Norges Røde Kors

Norges Røde Kors er en av de eldste nasjonale foreningene i Røde Kors, og ble stiftet 22. september 1865. Norges Røde Kors har om lag 180 000 medlemmer fordelt på ulike type aktiviteter. Nåværende president er Sven Mollekleiv.

Offisiell godkjenning av en nasjonalforening[rediger | rediger kilde]

Nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger eksisterer i nesten alle verdens land. Innenfor eget land påtar de seg oppdrag og ansvar som en hjelpeorganisasjon som det er definert i Internasjonal Humanitær Rett. Innenfor bevegelsen er ICRC ansvarlig for å godkjenne en søknad fra en nasjonal hjelpeforening som ønsker å bli tatt opp som en offisiell Røde Kors- eller Røde Halvmåne-forening. De konkrete regler for å godkjenne en nasjonal forening er definert i bevegelsens vedtekter. Artikkel 4 av disse vedtektene inneholder.

Betingelser for anerkjennelse av Nasjonale foreninger[rediger | rediger kilde]

For å bli anerkjent i henhold til betingelsene i Artikkel 5, paragraf 2b) Som en nasjonal forening må foreningen sørge for at følgende krav er møtt:

  1. Være konstituert på territoriet til en uavhengig stat der Genève-konvensjonen for syke og sårede i væpnede konflikter på land er trådt i kraft
  2. Være den eneste nasjonale Røde Kors- eller Røde Halvmåneforening i den nevnte stat og være styrt av en beslutningsmydighet som alene er kompetent til å representere i forhandlinger med andre deler av bevegelsen
  3. Være anerkjent av den juridiske myndighet i sitt land på grunnlag av Genève-konvensjonene og av den nasjonale lovgivning som en frivillig hjelpeorganisasjon, og hjelp til de offisielle myndigheter på det humanitære område.
  4. Ha en uavhengig status som tillater foreningen å opptre i henhold til bevegelsens grunnprinsipper
  5. Bruke navnet og emblemet til Røde Kors og Røde halvmåne i henhold til Genève-konvensjonene
  6. Være så organisert at foreningen klarer å oppfylle oppgavene i sine egne vedtekter, inkludert beredskap i fredstid for å kunne sin lovpålagte oppgaver i tilfelle av en væpnet konflikt
  7. Utvide sin aktivitet til å gjelde på hele statens område
  8. Rekruttere frivillige og ansatte uten å ta hensyn til rase, kjønn, sosial status, religion eller politisk overbevisning
  9. Følge de gjeldende vedtekter, delta i fellesskapet som forener bevegelsens forskjellige deler og samarbeide med disse.
  10. Respektere bevegelsens grunnprinsipper og la seg lede i sitt arbeid av prinsippene i Internasjonal humanitær rett

Etter at ICRC har godkjent en nasjonal forening blir foreningen medlem av Det Internasjonale Forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger

Nasjonale foreningers virksomhet på den nasjonale og internasjonale arena[rediger | rediger kilde]

Til tross for formell uavhengighet med hensyn til sin organisatoriske struktur og arbeid er alle nasjonale foreninger bundet av lovverket i sitt hjemland. I mange land er nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelser spesielle privilegier på grunn av avtaler med sine myndigheter eller spesielle «Røde Kors-lover» som gir den uavhengighet som er påkrevd av den internasjonale bevegelsen. Oppgavene og ansvaret til en nasjonal forening definert av Internasjonal Humanitær rett og bevegelsens vedtekter inkluderer humanitær hjelp i væpnede konflikter og i nød som for eksempel naturkatastrofer. Avhengig av de respektive menneskelige, tekniske, økonomiske og organisatoriske ressurser tar mange nasjonale foreninger på seg flere humanitære i sitt eget land, for eksempel blodgivning eller ambulansetjeneste. ICRC og Forbundet samarbeider med de nasjonale foreninger på sine internasjonale oppdrag, spesielt med menneskelige, materielle og økonomiske ressurser og i organiseringen av lokal logistikk av folk som er kjent i området.

Bevegelsens symboler[rediger | rediger kilde]

Beskyttende symbol og organisasjonens symbol[rediger | rediger kilde]

Symbolene beskrevet under har to forskjellige betydninger. På den ene side er de visuelle symbol, det røde korset, den røde halvmåne eller det røde krystall, beskyttende symboler under væpnede konflikter en betegnelse som er definert i Genève konvensjonene. Dette kalles beskyttende bruk. På den andre side brukes disse symbolene som logoer av de organisasjonene som er en del av bevegelsen. Dette er den indikative bruken av symbolene. Symbolene brukes som beskyttelse i væpnede konflikter for å merke mennesker, sykehus og objekter (bygninger, kjøretøy etc.) som opptrer i henhold til Genève konvensjonene.

Organisasjoner som ikke er en del av den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen kan også bruke symbolene til denne bruken. Dette gjelder for eksempel forsvarets sanitetsavdelinger, sivile sykehus og sivilforsvarsenheter. Emblemene skal brukes uten tekst i de tilfeller der de benyttes som beskyttende symbol og på en fremstående måte som gjør dem så synlige og iøynefallende som mulig for eksempel ved å bruke store flagg med symbolet. Når emblemet er i bruk som organisatorisk logo angir disse symbolene at personene, kjøretøyene eller bygningene som bærer symbolet hører til en spesifikk organisasjon som tilhører bevegelsen. I dette tilfellet bør de brukes med tekst som angir hvilken avdeling dette er. (For eksempel Norges Røde Kors).

Symboler anerkjent av Genève konvensjonene[rediger | rediger kilde]

Det røde korset[rediger | rediger kilde]

Det røde korset

Det røde korset på hvit bakgrunn var det originale beskyttelsessymbolet som ble vedtatt i den første Genève-konvensjonen, og er det sveitsiske flagget med omvendte farger. Sveits hadde i mange år hatt en etablert nøytralitetspolitikk i væpnede konflikter, og symbolet reflekterer sanitetspersonells nøytralitet på slagmarken. Videre er symbolet lett gjenkjennelig på avstand, og den hvite bakgrunnen har paralleller til regelen om at man ikke skal skyte på personell som viser et hvitt flagg.[1] Ideen om å lage et enhetlig og nøytralt beskyttelsessymbol var det dr. Louis Appia og General Henri Dufour som kom med, i tillegg til dets spesifikke formgiving. Det røde korset er definert som et beskyttende symbol i den første Genève-konvensjonen kapittel VII og i artikkel 38 i revisjonen fra 1949. Det er en uoffisiell enighet innad i Røde Kors bevegelsen at korset skal være 5 like kvadrater. Men, uavhengig av form, vil ethvert rødt kors eller rød halvmåne på hvit bakgrunn være godkjent og må bli akseptert som et beskyttende symbol ved en konflikt. Av de 186 nasjonale foreningene som er godkjent av ICRC er det 151 som bruker det røde korset som det offisielle symbolet. I tillegg brukes symbolet av den nasjonale foreningen i Tuvalu, som har observatørstatus.

Røde Halvmåne[rediger | rediger kilde]

Den røde halvmåne

Under krigen mellom Russland og Tyrkia fra 1876 til 1878 brukte det osmanske riket en rød halvmåne i stedet for et rødt kors på grunn av at myndighetene følte at korset kunne fremmedgjøre sine muslimske soldater. Da Russland ble forespurt av ICRC i 1877 forpliktet Russland seg til å respektere den røde halvmåne på lik linje med det røde korset. Det osmanske riket forpliktet seg også til å akseptere det røde korset. Følgene av dette ble at ICRC erklærte i 1878 at det var mulig for ikke-kristne nasjoner å ta i bruk et annet godkjent symbol enn det røde korset. Den røde halvmåne ble offisielt godkjent i 1929 under revideringen av Genèvekonvensjonen (artikkel 19). Opprinnelig ble den røde halvmåne brukt av Egypt og den nyopprettede tyrkiske republikk. Den røde halvmåne ble i ettertid tatt i bruk av nesten alle nasjonale foreninger i land med flertall av muslimer. De nasjonale foreninger i noen land som Pakistan (1974), Malaysia (1975) eller Bangladesh har offisielt endret navnet og emblemet fra Røde Kors til Røde Halvmåne. Den røde halvmåne blir i dag brukt av 34 av de 186 foreningene verden over. Palestina bruker også den røde halvmåne og har søkt om offisiell godkjenning.

Røde Krystall (Røde diamant)[rediger | rediger kilde]

Det tredje emblemet, også kjent som den røde krystall

På grunn av uenigheten med Israels nasjonale forening Magen Davd Adom (Røde David-stjerne) og et visst antall andre uenigheter har innføringen av et nytt symbol vært diskutert i lang tid med det røde krystall som det mest populære forslaget. Andre forsøk inkludert Sri Lanka og India med sitt forslag om å innføre et rødt hakekors og også innsatsen fra de lokale foreningene i Kasakhstan og Eritrea for å få bruke en unik kombinasjon av begge symbolene som brukt av den nasjonale foreningen i Sovjetunionen før dets fall. Men å endre Genève-konvensjonene ved å endre emblemene krever en konferanse for alle 192 nasjoner som har ratifisert Genève-konvensjonene. De sveitsiske myndigheter organiserte en slik konferanse 5.–6. desember[når?] for å ta i bruk en tredje tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene der det Røde Krystall ble foreslått som et nytt symbol for bevegelsen. Konferansen ble utvidet til 7. desember og protokollen ble vedtatt etter to tredjedels flertall. Av de landene som deltok i konferansen stemte 98 for og 27 imot, 10 land valgte å ikke stemme.

Emblemets offisielle navn er «Det tredje protokoll-emblemet». Bruken av dette symbolet basert på den tredje tilleggsprotokoll er som følger:

  • Innen sitt eget lands territorium kan en nasjonal forening bruke et hvilket som helst av symbolene alene eller å bruke en kombinasjon av symbolene sammen med det røde krystall. I tillegg kan en nasjonal forening velge å bruke et tidligere symbol etter å kommunisert med statene som har ratifisert Genève-konvensjonene gjennom Sveits i forkant av at den nye tredje tilleggsprotokoll blir vedtatt.
  • For indikativ bruk på fremmed territorium må en nasjon som ikke bruker et av de godkjente symbolene som sitt emblem bruke sitt symbol i kombinasjon med den røde krystall basert på kommunikasjonen av sitt unike symbol med statene i Genève-konvensjonene.
  • For beskyttende bruk er det kun de symbolene som er godkjent av Genève-konvensjonene som kan brukes. Land som ikke bruker et av disse symbolene må ta i bruk det røde krystall uten kombinasjon med et annet symbol.

Røde Løve med sol: for tiden ikke i bruk[rediger | rediger kilde]

Fra 1924 til 1980 brukte Irans nasjonalforening dette symbolet med bakgrunn i flagget og emblemet til Pahlavi-dynastiet. Den Røde Løve med Sol ble formelt godkjent som et beskyttelsessymbol i 1929 sammen med den røde halvmåne. Til tross for at Iran skiftet til den røde halvmåne i 1980 hevder Iran sin rett til å bruke symbolet. Derfor er det fortsatt godkjent av Genève konvensjonene som et beskyttelsessymbol med samme status som det røde korset og den røde halvmåne selv om det ikke har vært i bruk av noe land siden 1980.

Andre symboler brukt av nasjonalforeninger[rediger | rediger kilde]

Røde David stjerne[rediger | rediger kilde]

Emblemet til «Magen David Adom» for indikativ bruk i Israel

Magen David Adom, nasjonalforeningen i Israel, har brukt Røde David-stjerne som sitt symbol helt siden grunnleggelsen. Israel prøvde å få godkjent emblemet i Genēve-konvensjonene, men forslaget ble nedstemt under revisjonen av konvensjonene i 1949. Siden Røde David-stjerne ikke er et godkjent symbol er ikke Israels nasjonalforening godkjent som nasjonalforening av ICRC. Foreningen har imidlertid observatørstatus på Generalforsamlingen og det ventes at foreningen blir godkjent i den nærmeste fremtid. Takket være enigheten om det tredje protokollemblemet; Røde Krystall.

Reglene i den nye tilleggsprotokollen tillater Magen David Adom å fortsette å bruke sitt symbol nasjonalt i Israel. Skal det derimot brukes i utlandet må det kombineres med Røde Krystall. En løsning der Davidstjernen plasseres inni krystallet. Til tross for sine begrensninger i medlemskap har organisasjonen et utmerket rykte innad i bevegelsen. Foreningen har tatt del i mange internasjonale aktiviteter i samarbeid med både ICRC og Forbundet.

Grunnen til at Røde Kors ikke ville anerkjenne den røde davidstjernen som symbol, er at det er et kontroversielt politisk symbol. President for det internasjonale Røde Kors Cornelio Sommaruga spurte: «hvis Røde Kors skal anerkjenne davidstjernen, hvorfor ikke også svastikaen?». Dette førte til en stor debatt, og mange i Israel hevdet at Røde Kors var antisemittisk.

21. juni 2006 ble den israelske og palestinske foreningene opptatt i Røde Kors.

Bevegelsens motto, Røde Kors-dagen og steder av interesse[rediger | rediger kilde]

Det Internasjonale Røde Kors Minnesmerke i Solferino, Italia.

Motto og slagord[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige mottoet til den internasjonale komiteen var Inter Arma Caritas (I krig, nestekjærlighet). Dette kristent inspirerte slagordet ble erstattet i 1961 med den mer nøytrale mottoet Per humanitatem ad Pacem (Med humanitet mot fred). Inter Arma Caritas benyttes fortsatt av ICRC (artikkel 3 i ICRCs statutter), Per Humanitatem ad Pacem er det primære motto til Forbundet (Artikkel 1 i Forbundets grunnlov). Begge organisasjoner bruker det alternative motto og sammen brukes begge slagord som det kombinerte motto til den internasjonale bevegelsen.

Formålsparagrafen til den internasjonale bevegelsen er i dag, som formulert i forbundets «Strategi 2010»-dokument, å forbedre livene til sårbare mennesker ved å mobilisere humanitetens makt. Fra 1999 til 2004 har det vanlige slagordet for alle aktivitetene til den internasjonale bevegelsen vært Humanitetens makt. I desember 2003 vedtok dog den 28. Internasjonale Konferansen i Genève konferansemottoet Beskyttelse av menneskelig verdighet som bevegelsens nye slagord.

Røde Kors-dagen[rediger | rediger kilde]

Den 16. Internasjonale Konferansen som kom sammen i London i 1938 vedtok offisielt at 8. mai, fødselsdagen til Henri Dunant, skulle være den offisielle, internasjonale merkedagen for Bevegelsen. Siden 1984 har merkedagen hatt det offisielle navnet «Røde Kors-dagen».

Minnesmarkering og museer[rediger | rediger kilde]

I Solferino, Italia, beskriver et lite museum slaget ved Solferino og Risorgimento, Italias lange og blodige kamp for enhet og selvstendighet. I Ossiaro di Solferino nær museet viser en gripende utstilling krigens grusomheter. Inne i kapellet ligger 1413 hodeskaller og bein fra tusener av franske og østerrikske tropper som døde i slaget.

Solferino er også vert for Det internasjonale Røde Kors-minnesmerket som ble innviet i 1959 ved hundreårsmarkeringa av slaget ved Solferino. Minnesmerket inneholder steinplater som representerer hvert anerkjente nasjonale forbund. I Castiglione delle Stiviere, en liten by nær Solferino, ble også Det internasjonale Røde Kors-museet åpnet i 1959. Enn videre har man et annet lignende museum, Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-museet, i Genève. I Heiden i Sveits har man også Henry Dunant Museet, som skal ta vare på minnet om Dunant selv.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]