Knut Rød

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Knut Rød
Født 30. juni 1900
Død 19. mai 1986 (85 år)
Yrke Jurist, politi
Parti Nasjonal Samling
Nasjonalitet Norge

Knut Rød (født 30. juni 1900 i Kristiania, død 19. mai 1986) var en norsk jurist og politiinspektør. Han arbeidet i det norske politiet fra 1927 til 1943 og fra 1952 til han gikk av med pensjon i 1965. Rød organiserte arrestasjonene av norske jøder i 1942. Han ble i 1948 frifunnet for å ha bistått fienden, og retten fremhevet tvert imot hans arbeid i motstandsbevegelsen som svært verdifullt. Dommen har vært mye debattert med ulike synspunkter, frifinnelsen har blant annet blitt omtalt som «det absolutte nullpunktet i norsk rettshistorie»[1] og som «rettslig bedømt fremstår den som riktig.»[2]. Etter krigen arbeidet Rød som politiinspektør og avdelingssjef for vaktstyrken, det vil si det sentrale koordineringsorganet, i kriminalpolitiet i Oslo. Han var også involvert i registrering av kommunister under den kalde krigen.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Rød var utdannet cand.jur. i 1927[3] og begynte i kriminalavdelingen i Aker-politiet 10. juni 1927. Høsten 1940 ble han ansatt i Oslo-politiets overvåkningsavdeling. Han ble våren 1941 forfremmet til politifullmektig. 1. juli 1941 ble den eksisterende Overvåkningsavdelingen hvor han arbeidet innlemmet i Statspolitiet. Han ble da forfremmet til politiinspektør og ble leder for dens Oslo/Aker-avdeling, han var samtidig leder for seksjonen som arbeidet med ærekrenkelse, legemsfornærmelse, fornærmelser mot NS, flyktningesaker og flygeblad. Statspolitiet var Gestapos norske motstykke og assisterte okkupasjonsmakten i kampen mot motstandsbevegelsen og i jødeforfølgelsen.[3] Han sluttet i Statspolitiet i september 1943. Han meldte seg i januar 1941 inn i Nasjonal Samling (NS), men meldte seg ut igjen 30. september 1943, etter å ha sluttet i Statspolitiet. Etter andre verdenskrig avsa Eidsivating lagmannsrett i 1948 frifinnende dom hvor det het at innmeldingen i NS i 1941 utelukkende skjedde for å motarbeide okkupasjonsmyndighetene og hjelpe motstandsbevegelsen. Rød ble derfor frifunnet for sitt tidligere medlemskap.[4]

Rød begynte i Oslo-politiet igjen 1. juni 1952. Der tjenestegjorde han som avdelingssjef for kriminalpolitiets vaktstyrke til han gikk av med pensjon 30. juni 1965. Han døde i 1986. Rød var blant annet beskjeftiget med overvåkning av kommunister under den kalde krigen. Ifølge Njølstad begynte Rød overvåkning av kommunister og sympatisører i privat regi allerede før ankesaken i 1948. Røds private overvåkningsgruppe ble selv infiltrert av etterretningen og Wilhelm Evang varslet forsvarsminister Jens Chr. Hauge og justisminister O.C. Gundersen om Røds virksomhet.[5]

Rolle i arrestasjonene av jøder[rediger | rediger kilde]

Som politiinspektør var Rød ansvarlig for aksjonene mot jødene i Oslo og Aker 26. oktober 1942. Ifølge politiets egen rapport arbeidet Rød uten opphold fra søndag 25. oktober klokken 10 til mandag 26. oktober klokken 20 med å fullføre interneringen av jødiske menn i Oslo-området.[6] Rød instruerte den oppmøtte politistyrken og forklarte hvordan skjemaene skulle fylles ut. Rød organiserte også andre runde 26. november 1942 da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske Statspolitiet, samlet på Oslo kai, overlevert til tyske myndigheter, og transportert med det tyske transportskipet DS «Donau» til Auschwitz.[7] Totalt 529-532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i «Donau». Elleve personer overlevde. Av de 529-532 som ble sendt med «Donau», hørte 403 personer hjemme i Røds jurisdiksjon. Aksjonene ble karakterisert som svært velorganiserte og de ble utført på en usedvanlig effektiv måte.[6]

Den siste store deportasjonen skjedde 24. februar 1943 da DS «Gotenland» gikk ut med 143 jøder. Det var trolig Rød som organiserte denne aksjonen også. På denne tiden hadde Rød overtatt det nasjonale ansvaret for jødesaker og han utarbeidet 14. januar 1943 nye retningslinjer for arrestasjon av jøder som hadde sluppet unna. Blant annet bestemte han at jødiske kvinner skal pågripes selv om det var gift med arier. Han konfererte også med Hans Eng som han ba undersøke om navngitte jøder spilte syke. Rød ga for eksempel 11. mars 1943 ordre om arrestasjon av seks navngitte jøder i Trondheim.[3]

Frifinnelse for landssvik[rediger | rediger kilde]

Rød ble tiltalt for landsforræderi under landssvikoppgjøret. Den første tiltalen omfattet medlemskap i NS og pågripelse av jøder i Oslo-distriktet, i den andre runden gjaldt tiltalen også NS-medlemskap, tjeneste i Stapo og ledelse av jødearrestasjonen i 1942.[8] Han ble frifunnet[7] i to rettsrunder i 1946 og 1948 med begrunnelsen at «de isolerte bistandshandlinger han har utført utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser» og at «han gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeide, og det har han gjort også».[4] Lagdommer Cappelen mente at Røds gode gjerninger bare kunne regnes som formildende omstendighet ved straffeutmålingen.[8]

Sitat På grunnlag av de således foreliggende opplysninger mener retten å kunne fastslå at tiltalte ikke gikk inn i NS eller Statspolitiet for å yte fienden bistand, men tvert imot for å motarbeide ham. Og hva angår tiltaltes øvrige handlinger, som statsadvokaten bortsett fra jødeaksjonene betegner som bagatellaffærer, finner retten det godtgjort at tiltalte har utført dem utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeide til beste for motstandsbevegelsen og Hjemmefronten. Etter rettens mening har tiltalte derfor ikke gjort seg skyldig i forsetlig forbrytelse mot de i tiltalebeslutningen nevnte straffebud og må således bli å frifinne. Sitat
– Flertallets begrunnelse i dommen 1946[8]
Sitat For sin tjenestegjøring i statspolitiet og først og fremst for sitt medansvar for de to jødeaksjoner den 26. oktober og 26. november 1942 finnes der etter min mening ingen unnskyldning i de av forsvaret og flertallet i rettens påberopte gode gjerninger. Og heller ikke kan det det virke frifinnende for tiltalte at han kjente til at de mer modige av hans kolleger innen Statspolitiet ville varsle mange av jødene slik at noen av dem kunne gå i dekning. Jeg mener at tiltalte på dette tidspunkt da en av tyskernes største skjenselshandlinger i Norge fant sted – sviktet som politimann. Den som på det tidspunkt da slike forbrytelser innledes står på en overordnet post hvor han beordres til å delta i forbrytelsen må svare nei – uansett konsekvensene. Sitat
– Lagdommer Cappelen i sin dissens, 1946

Ved dom i Oslo byrett og Høyesterett 1948-50 ble Knut Rød også kjent berettiget til å gjeninntre i politiet. I retten ble Rød beskrevet av vitner som «ryggraden i det illegale arbeidet» og «den beste mann Hjemmefronten kunne ønske seg».[4]

Debatten i etterkant[rediger | rediger kilde]

Av enkelte kriminologer, historikere, journalister, litteraturvitere og kunstnere har frifinnelsen av Rød blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie.[1] Flere[hvem?] har hevdet at han ble frikjent fordi han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet.

I artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» av Knut Sveri, som ble publisert i et festskrift til Johs. Andenæs fra 1982, drøftet Sveri inngående Rød-saken og stilte blant annet spørsmål ved om Røds bidrag til Hjemmefronten var særlig vesentlig. Ifølge Sveri bagatelliserte retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av arrestasjonene av jødene ble ansett som «en bistandshandling av ubetydelig art».[9]

Jahn Otto Johansen beskrev i sin historiske roman Det hendte også her (1984)[10] aktivitetene til politiet både i Oslo og Norge ellers. Knut Røds aktivitet beskrives tidlig i boken i kapittelet «Veien til Auschwitz», side 15-30. Knut Rød er her anonymisert til «politiinspektør R». Jahn Otto Johansen omtaler også motstandsfolks støtte til Knut Rød, både under jødeaksjonene og i rettssakene som fulgte i kjølvannet av krigen.

I en kronikk i Dagbladet 7. august 1997, som er basert på Sveris artikkel, skrev professor i historie Tore Pryser at Sveri ikke kunne fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke hadde ansett de norske jødene som likeverdige med andre nordmenn.[11] Per Ole Johansen baserer seg også på Sveris artikkel og skrev avslutningsvis i sitt bidrag til et festskrift for billedkunstneren Victor Lind at «Likheten mellom tyske byråkrater og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret.»[12]

I sin anmeldelse av biografien Gunnar Sønsteby – 24 kapitler i Kjakans liv, skrevet av Arnfinn Moland, påpekte Espen Søbye at Gunnar Sønsteby i sin egen bok Rapport fra Nr. 24 hadde skrevet at han hadde hatt kontakt med og fått opplysninger fra folk i Statspolitiet og derfor gikk god for Knut Rød, men at dette paradokset blir stående ubesvart i denne biografien.[13] Han spekulerte så om at Hjemmefronten beskyttet Rød for å ikke skade sitt eget omdømme, dels fordi de hadde svært tette bånd til ham og dels fordi flere av deres dobbelagenter i Statspolitiet deltok i aksjonene mot jødene.

I en serie leserinnlegg og kronikker i Dagbladet våren 2007 satte litteraturviter Torill Torp-Holte og historikerne Mats Tangestuen og Bjarte Bruland rettssaken mot Rød inn i et vesteuropeisk perspektiv. Sammenlignet med for eksempel Frankrike og Nederland særmerker Norge seg ved å ha inkludert egne borgeres delaktighet i Holocaust i rettsoppgjøret. Torp-Holte, Tangestuen og Bruland dokumenterer at forbrytelsene mot jødene ble vektlagt av domstolene, men hevder at de oppnådde aldri å få reell egenvekt. At forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, er ifølge Torp-Holte, Tangestuen og Bruland et nødvendig premiss for at Rød kunne bli frifunnet med referanse til Almindelig borgerlig Straffelovs § 47, «nødrettsparagrafen».[14][15][16]

Høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn skrev i Dagbladet 14. februar 2007 at etter hans mening var «lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød meget langt fra å være skandaløs – rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig.» Rieber-Mohn skrev videre at den ovennevnte artikkelen av Sveri etter hans mening var «tendensiøs i omtalen av lagmannsrettens dom, og spekulativ i vurderingen av vitneprovene til Røds tre illegale medarbeidere i Statspolitiet. De skal angivelig ha uttalt seg positivt om Rød fordi de selv var involvert i jødeaksjonene – «medvirket til jødenes undergang», som Sveri odiøst og uberettiget beskriver deres rolle.»[2]

21. februar 2007 utdypet Rieber-Mohn og påpekte hva det fremgår fra dommen i lagmannsretten i 1948 at de hadde funnet bevist etter en omfattende bevisførsel. «Lagmannsretten fant det bevist at Knut Rød meldte seg inn i NS og tok ansettelse i Stapo for å motarbeide tyskerne, og at han faktisk utførte en rekke betydningsfulle motstandshandlinger. Det ble også funnet bevist at han motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige. Det må også legges til grunn at ingen i den norske motstandsbevegelsen kjente til gasskamrene i 1942, og at Rød heller ikke visste at deportasjonen førte de fleste norske jøder direkte i døden.»[17] I Samtiden 04/2009 gir Rieber-Mohn ytterligere utdyping til argumentene sine.[18]

I en kronikk i Aftenposten tok redaktør Per Anders Madsen utgangspunkt i Olav Njølstads biografi over Jens Chr. Hauge og spekulerte om hvorfor tiltalen mot Knut Rød ble endret i den andre rettsrunden. I 1948 ble han ikke lenger tiltalt for frihetsberøvelse, bare bistand til fienden, hvilket skulle tilsi at det ville være vanskeligere å dømme tiltalte. Rød hadde vært aktivt deltagende i registrering av kommunister og kommunistsympatisører i privat regi. Dette var aktivitet som regjeringen med Hauge i spissen var sterkt opptatt av og ønsket kontroll over. Knut Rød kunne altså bli en nyttig mann for myndighetene, han hadde vist seg å være en pålitelig og dyktig informant. Men dersom Hauge og overvåkingstjenesten skulle ha kunne nytte av tjenestene til Rød, kunne han ikke bli dømt for landssvik og avskjediget fra politiet, skriver Madsen.[5]

Saken er også omtalt i Espen Søbyes bok Kathe, alltid vært i Norge (2003).[8]

Ifølge Per Ole Johansen var det mye større lettere at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret. Johansen konkluderer med at det ikke er noe i Røds historie som tyder på at han var nazist, jødehater eller beundrer av Nazi-Tyskland, Rød beskrives i stedet som politisk likegyldig og passiv. Johansen antar at Rød sluttet i statspolitiet sensommeren 1943 da det ble klart at de allierte fikk overtaket i krigen. Johansen mener at dokumentene viser at Rød var nidkjær i jødesaker noe som ifølge Johansen ikke rimer med påstanden om at Rød bare utførte ordrer. Andre saker Rød hadde ansvar for var han mer tilbøyelig til å henlegge eller avslutte med en diplomatisk formulert advarsel. Ifølge Johansen påberopte ikke Rød seg noen motstandspolitiske motiver under rettsoppgjøret. Rød understreket selv at ingen jøder ble mishandlet så lenge norsk politi hadde befatning med dem. Røds sekretær ble dømt til to års fengsel der medvirkning til jødeforfølgelsene var ett av punktene i tiltalen.[3]

Victor Linds statue og striden om denne[rediger | rediger kilde]

Kunstneren Victor Lind, som selv er jøde og unnslapp Holocaust, har laget en statue som framstiller Knut Rød som gjør hitlerhilsen iført Statspolitiets uniform. Skulpturen har tittelen 'Monument' og er av Victor Lind beskrevet som et antimonument[19]. Til tross for skarpe protester fra Røds familie bestemte HolocaustsenteretBygdøy seg for å stille ut statuen på sine områder.[20] Familien mener statuen gir et sårende og feilaktig bilde av Rød. De legger vekt på at han faktisk ble frikjent i norsk rett, og de påpeker dessuten at Rød ikke benyttet uniform. De hevdet videre at dersom enkeltpersoner eller -grupper er uenige i frifinnelsesdommen som ble avsagt i retten, bør saken forfølges juridisk og ikke ved en utstilling ved et offentlig finansiert senter. Direktør ved Holocaustsenteret Odd-Bjørn Fure mener på sin side at det er problematisk å ta slike hensyn til familien.

I 2012 ble statuen 'Monument' av Victor Lind stilt ut på Kunstnernes Hus i forbindelse med Victor Linds separatutstilling 'Contemporary Memory'.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kjartan Fløgstad «Det absolutte nullpunkt»[død lenke] Samtiden, 04/2009
  2. ^ a b Georg Fr. Rieber-Mohn «En skandaløs frifinnelse?» Dagbladet, 14. februar 2007
  3. ^ a b c d Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  4. ^ a b c Asbjørn Svarstad (5. april 2012). «Brevet fra Knut Rød». Dagbladet. Besøkt 06.04.2012. 
  5. ^ a b Per Anders Madsen «Agenten Knut Rød» Aftenposten, 30. oktober 2008
  6. ^ a b Søby, Espen: Kathe, alltid vært i Norge. Forlaget Oktober, 2003.
  7. ^ a b Ulf Andenæs (21. februar 2011). «Sendte jødene i døden, ble frikjent». Aftenposten. Besøkt 06.04.2012. 
  8. ^ a b c d Harper, Christopher S. (2012): Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945. Oslo: HL-senteret.
  9. ^ Knut Sveri «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» i Lov og Frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70 årsdagen 7 september 1982. Universitetsforlaget. Oslo 1982
  10. ^ Johansen, Jahn Otto (1984). Det hendte også her. J.W. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-09894-7. 
  11. ^ Tore Pryser «Politiets dårlige samvittighet» Dagbladet, 7. august 1997
  12. ^ Per Ole Johansen «Politiet har fortsatt et renommé å ivareta Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.» i Hjerte og forstand. Festskrift til Victor Lind på 60-årsdagen 15. desember 2000.
  13. ^ Espen Søbye «Gåten Kjakan forblir uløst» Dagbladet, 15. oktober 2004
  14. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Forskjønnelsen av det heslige» Dagbladet, 18. februar 2007
  15. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Overgriper eller hjelper?» Dagbladet, 26. februar 2007
  16. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Rød-saken i perspektiv» Dagbladet, 7. april 2007
  17. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «En tung bevisbyrde» Dagbladet, 21. februar 2007
  18. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «Kjartan Fløgstad og frifinnelsen av Knut Rød»[død lenke] Samtiden, 04/2009
  19. ^ http://www.dagbladet.no/2012/11/09/kultur/kunst/utstilling/anmeldelser/kunstanmeldelse/24280908/
  20. ^ «Strid rundt nazi-statue» NRK, 14. juni 2006
  21. ^ http://www.kunstnerneshus.no/kunst/victor-lind-contemporary-memory/