Karl Hermann Frank

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl Hermann Frank
K.h.frank.jpg
Født24. jan. 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Karlsbad
Død22. mai 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (48 år)
PrahaRediger på Wikidata
Hengning
Beskjeftigelse Politiker[5][6]Rediger på Wikidata
Embete Delegat til Det tyske rikes riksdagRediger på Wikidata
Utdannet ved Karlsuniversitetet i PrahaRediger på Wikidata
Ektefelle Karola FrankováRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1938–)[3], Sudettyske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Ďáblice cemeteryRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
NSDAPs partimerke i gull, Honour Chevron for the Old Guard, Sudetenlandmedaljen, Krigsfortjenestekorset, NSDAP tjenestemedalje, SS-Ehrenring, War Victory CrossRediger på Wikidata
TroskapØsterrike-Ungarn Østerrike-Ungarn til 1919
Tyskland Tyskland fra 1938 til 1945
VåpenartSchutzstaffel
Tjenestetid19181945
Militær gradObergruppenführer
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten
Deltok iAndre verdenskrig

Karl Hermann Frank (født 24. januar 1898 i Karlsbad i Bøhmen i Østerrike-Ungarn, henrettet 22. mai 1946 i Praha) var en tsjekkoslovakisk politiker og sudettysk nasjonalsosialist under andre verdenskrig. Han styrte Riksprotektoratet sammen med den tyske okkupasjonsmakten og var landets reelle leder fra 1939 til 1945.[7]

Frank ble etter krigen dømt til døden og henrettet for krigsforbrytelser.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En nedsatt synsfunksjon på høyre øye gjorde at Frank hadde problemer med å bli antatt til den keiserlige østerrikske-ungarske hær under første verdenskrig. Men mot slutten av krigen ble han antatt og tjenestegjorde i årene 19181919 i grensestyrkene. Han var utplassert mot Schlesien, mens han samtidig arbeidet ved et stålverk i nærheten.

Fra 1920 livnærte Frank seg som selvstendig regnskapsfører.[8]

Politisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Frank til høyre, sammen med Reinhard Heydrich i midten, og SS-mannen Horst Böhme til venstre (Praha, 1941).

Han ble på denne tiden medlem og aktiv innen det senere forbudte sudettyske nasjonalsosialistiske partiet Sudetendeutsche nationalsozialistische Partei.

I 1921 fikk han jobb i fødebyen Karlsbad og vendte tilbake dit og giftet seg i 1925 med Irma Müller (født 1899) og som han fikk to sønner med.

Frank fortsatte sitt politiske engasjement og fra 1925 drev han på fritiden et nasjonalistisk forlag og bokhandelen Buch & Kunst K.H. Frank. I 1933 gikk han for alvor inn i den sudettyske politikken[9] som lokal partisjef for Sudetendeutschen Heimatfront som ble stiftet 1. oktober samme år av gymnastikklæreren Konrad Henlein. 19. mai 1935 ble denne organisasjonen omdannet til det sudettyske partiet (SdP).[trenger referanse] Samme år ble han valgt inn i den tsjekkiske nasjonalforsamlingen som representant for SdP, og året etter ble han Henleins nestkommanderende i Sudetenland for NSDAP som ble slått sammen med SdP.[9]

Han meldte seg inn i NSDAP i 1938.

Etter Münchenavtalen[rediger | rediger kilde]

Da Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen i 1938 måtte avstå Sudetenland til Tyskland, ble Frank utnevnt til stedfortredende Gauleiter (under Henlein) i den nye tyske provinsen.

Etter den tyske innmarsjen Tsjekkoslovakia 15. mars 1939 ble Frank utnevnt til statssekretær for Reichsprotektorat Böhmen und Mähren og nærmeste underordnet riksprotektoren Konstantin von Neurath. Frank var skuffet over ikke å bli riksprotektor selv, men var lojal tjener for den tyske ledelsen.[9] Det var i kraft av denne stillingen Frank var ansvarlig for at 30 000 tsjekkere ble transportert til Tyskland som slavearbeidere. Etter dette ble Frank forfremmet til SS-Gruppenführer og sjef for okkupasjonsmaktens politivesen (Höherer SS- und Polizeiführer Böhmen und Mähren).[10] I februar 1940 skilte Frank seg fra sin hustru Irma og giftet seg senere i april med den vakre Karola Blaschek (født 1913), som var medlem i Sudetendeutsche Partei. Paret fikk en sønn, Wolf-Dietrich (født 1942) og to døtre, Edda (født 1941) og Holle (født 1944).[trenger referanse] I 1941 tok Frank initativ til at jødene i Riksprotekoratet skulle bære et identifiserende merke utenpå klærne.[11]

Etter likvideringen av nestkommanderende riksprotektor Reinhard Heydrich i mai 1942 økte Franks innflytelse selv om Kurt Daluege ble Heydrichs formelle etterfølger. Men Daluege manglet Franks inngående kjennskap til land og folk. Sammen ga Daluege og Frank ordre om at de tsjekkiske byene Lidice og Lezáky skulle tilintetgjøres som represalie for mordet på Heydrich.

I 1943 fikk Frank enda større innflytelse ettersom både Daluege og Neurath var borte, selv om Wilhelm Frick innehadde stillingen som riksprotektor 1943-1945. Frank ble 21. juni 1943 utnevnt til SS-Obergruppenführer og 1. juli 1944 til general i Waffen-SS og politiet. Fra 20. august 1943 var han forfremmet til rang av tysk statsminister for Böhmen-Mähren.

Frank sto for et kraftig terrorregime mot den tsjekkiske sivilbefolkningen. I protokollen fra Nürnbergprosessen er det nedfelt at Frank i 1942 tok i mot en tsjekkisk delegasjon som henstilte til ham om at landets universiteter skulle få åpne. Frank svarte da «Om krigen vinnes av England, da kan dere åpne universitetene deres selv; om Tyskland vinner, kommer en femårig grunnskole til å være tilstrekkelig for dere». I egenskap som lokal Gestapo- og Schutzstaffel-sjef gjennomførte han Wannseekonferansens planer mot jødene. Omkring 70 000 av de anslagsvis 120 000 tsjekkiske jødene ble myrdet eller omkom. Frank benektet under rettergangen etter krigen at han hadde kjennskap til at de 38 000 av fangene i Theresienstadt skulle ha blitt transportert til Auschwitz-Birkenau.

Under avslutningen av andre verdenskrig flyktet Frank og overga seg til amerikanske styrker 9. mai 1945 i byen Plzeň. Han ble overlevert til tsjekkoslovakiske myndigheter i juli 1946.[11]

Rettssak, dødsdom[rediger | rediger kilde]

Frank ble stilt for retten som krigsforbryter ved en folkedomstol i Praha. Rettsforhandlingene varte i tre måneder. Anklagepunktene konsentrerte seg om massakrene i Lidice.

Han ble forsvart av den tsjekkiske advokaten Kamil Rössler som forgjeves hadde forsøkt å slippe unna oppdraget. Forsvaret konsentrerte seg dels på at Frank innehadde folkerettslig immunitet i forhold til den tsjekkoslovakiske staten, og dels på at Frank ikke kunne pålegges ansvar for alt hva den enkelte tyske befalshaver måtte ha gjort seg skyldig i.[trenger referanse] Domstolen anså Frank som øverste leder for gjennomføring av tysk politikk i Riksprotektoratet. Han ivret for å deportere jødene fra landet og mente at Theresienstadt hadde vært et behagelig tilfluktsted for jødene.[11]

Frank ble funnet skyldig i anklagepunktene og ble dømt til døden ved hengning. Han ble henrettet i fengselsgården i Pankrac i mai 1946 foran en skare på 5 000 skuelystne. Hans siste ord var «Det tyske folk vil leve selv om noen av oss må dø. Lenge leve det tyske folk, lenge leve den tysk ånd.» Han ble hengt med den østerriksk-ungarske pålemetoden.[12]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Karl Hermann Frank: Der Endkampf 1918 bis 1938. I: Das Böhmen und Mähren-Buch, Volkskampf und Reichsraum. Volk und Reich, Prag/ Amsterdam/ Berlin/ Wien 1943, S. 210–214.
  • Karl Hermann Frank: Mein Leben für Böhmen. Als Staatsminister im Protektorat. Hg. v. Ernst Frank. Arndt-Verlag, Kiel 1994. (apologetisk)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tôviyyã Friedman (Hrsg.): SS-Obergruppenführer Karl Hermann Frank, Höherer SS- und Polizeiführer für Böhmen-Mähren in Prag 1939–1945. Institute of Documentation in Israel for the Investigation of Nazi War Crimes, Haifa 1998.
  • René Küpper: Karl Hermann Frank als Deutscher Staatsminister für Böhmen und Mähren. In: Monika Glettler, Ľubomír Lipták, Alena Míšková: Geteilt, besetzt, beherrscht. Die Tschechoslowakei 1938–1945: Reichsgau Sudetenland, Protektorat Böhmen und Mähren, Slowakei. (= Veröffentlichungen der Deutsch-Tschechischen und Deutsch-Slowakischen Historikerkommission. 11; = Veröffentlichungen zur Kultur und Geschichte im östlichen Europa. 25). Essen 2004, ISBN 3-89861-126-4, S. 31–52.
  • René Küpper: Karl Hermann Frank (1898–1946). Politische Biographie eines sudetendeutschen Nationalsozialisten (= Veröffentlichungen des Collegium Carolinum, Band 119). Oldenbourg, München 2010, ISBN 978-3-486-59639-7.
  • Ruth Bettina Birn: Die Höheren SS- und Polizeiführer. Himmlers Vertreter im Reich und in den besetzten Gebieten. Droste, Düsseldorf, 1986, ISBN 3-7700-0710-7.
  • Marc Oprach: Nationalsozialistische Judenpolitik im Protektorat Böhmen und Mähren. Entscheidungsabläufe und Radikalisierung (= Schriftenreihe Studien zur Zeitgeschichte. Band 54). Kovač, Hamburg 2006, ISBN 3-8300-2555-6. (Dissertation Helmut-Schmidt-Universität Hamburg 2006)
  • Andreas Wiedemann: Die Reinhard Heydrich-Stiftung in Prag 1942–1945 (= Berichte und Studien. Band 28). Hannah Arendt-Institut, Dresden 2000, ISBN 3-931648-31-1.
Fiksjon:
  • Egon Erwin Kisch: Die letzten Schritte des K. H. Frank. I: Bodo Uhse, Gisela Kisch (Hrsg.): Prager Pitaval – Späte Reportagen. Gesammelte Werke in Einzelausgaben II/2. Berlin 1969, S. 347–350.
  • Jürgen Thorwald: Das Ende an der Elbe. Die letzten Monate des Zweiten Weltkriegs im Osten. Knaur TB, München 1995, ISBN 3-426-80068-3.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Karl-Hermann-Frank, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c The Hitler Book: The Secret Dossier Prepared for Stalin[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, oppført som K.H. Frank, Munzinger IBA 00000000243, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 78278, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Rozett, R. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge s. 223.
  8. ^ Heise, Bernard (2015). The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935-1945 (1 utg.). Berghahn Books. 
  9. ^ a b c Gerwarth, R. (2011). Hitler's hangman: the life of Heydrich. Yale University Press.
  10. ^ Longerich, P. (2011). Heinrich Himmler: A Life. Oxford University Press, Oxford.
  11. ^ a b c Gruner, W. (2019). The Holocaust in Bohemia and Moravia: Czech Initiatives, German Policies, Jewish Responses (Vol. 28). Berghahn Books.
  12. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. «Frank was brought before a huge crowd of about 5,000, mainly made up of men.57 In the film of the execution58 one can see workmen sawing and building the gallows where Daluege would also be hanged a few months later. The court’s condemnation is read out to Frank. Onlookers, heads uncovered, try to catch a glimpse of the scene.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]