Friedrich Jeckeln

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Friedrich Jeckeln
FriedrichJeckeln.jpg
Født2. februar 1895[1][2][3]Rediger på Wikidata
HornbergRediger på Wikidata
Død3. februar 1946[1][3]Rediger på Wikidata (51 år)
RigaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Offiser, politiker, krigsforbryterRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, Deutschnationale VolksparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av SchutzstaffelRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
Jernkorsets ridderkors med eikeløv, Det tyske kors i gull, NSDAPs partimerke i gull, Jernkorset, Krigsordenen av det tyske kors, Østfrontmedaljen, SåretmerketRediger på Wikidata
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartWaffen-SS
Militær gradObergruppenführer
StillingMedlem av Reichstag under Weimarrepublikken, delegat til Det tyske rikes riksdag
Dømt forKrigsforbrytelse
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig

Friedrich Jeckeln (født 2. februar 1895 i Hornberg i Storhertugdømmet Baden i Det tyske keiserrike, død 3. februar 1946 i Riga i Latvia i Sovjetunionen) var en tysk SS-offiser som ledet gjennomføring av Holocaust i de okkuperte delene av Sovjetunionen. Han var ansvarlig for drap på 100 000-250 000 uskyldige særlig i Ukraina og Latvia. Etter krigen ble han dømt av en sovjetisk domstol i Riga og straks hengt offentlig.[4][5][6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Friedrich Jeckeln ble født i Hornberg i Schwarzwald der faren var fabrikkarbeider. Han tok Oberrealschule i Freiburg im Breisgau, og fortstte med yrkesrettet utdannelse i Anhalt. Han avbrøt studiene i tekniske fag i Köthen for å begynne militærtjeneste.[7][8][6] Han tjenestegjorde i hæren under første verdenskrig; under stillingskrigen i Champagne i 1916 ble han alvorlig såret. Deretter fortsatte han i Fliegertruppe[9] og var ved Flieger-Ersatz-Abteilung 5 frem til krigsslutt.

Deretter tilhørte han Grenzschutz Ost til han ble dimmittert 20. januar 1919.[10] Under tjenestetiden ble han tildelt jernkorset av andre klasse for sin innsats, og hadde løytnants grad da han ble dimmittert.

Jeckeln slo seg etter krigen ned ved Danzig som godsforvalter. Han var misfornøyd med Weimarrepublikken og var medlem av et Freikorps.

Ekteskap, antisemittisme[rediger | rediger kilde]

Han giftet seg der med Charlotte Hirsch og Jeckeln hevdet senere at han etter hvert oppdaget at Hirsch-familien var jødisk. Etter å fått tre barn sammen forlot han Charlotte og nektet å betale barnebidrag som retten påla ham. Charlotte klaget til NSDAPs leder Adolf Hitler i 1932 og Heinrich Himmler svarte at Jeckeln hadde for lite lønn til å betale barnebidrag. Jeckeln fremstilte dette senere som at han var god tysker som hadde blitt lurt i en felle av jøder, han fremstilt Charlottes far som særlig grisk. Det mislykkede ekteskapet medvirket trolig til å styrke Jeckelns antisemittisme.[4][6]

I 1929 giftet Jeckeln seg med Annemarie Wienss fra Danzig, hun var velstående kunne forsørge familien og de fikk fem barn sammen.[4][6]

NSDAP-politiker, SS-offiser[rediger | rediger kilde]

Jeckeln meldte seg inn i nazipartiet NSDAP i 1929 og ble medlem av SS i desember 1930. Han spilte en viktig rolle i nazifiseringen av Braunschweig tidlig på 1930-tallet og ble valgt inn i Riksdagen i 1932.

Da Hitler kom til makten i 1933 fikk Jeckeln ansvar for SS gruppe sør og rang som SS Gruppenführer. Samtidig var han politikommissær. Riesebergmordene i 4. juli 1933 var nazistenes første terrorhandling etter at de kom til makten. Elleve kommunister og sosialister ble drept i byen Rieseberg utenfor Braunschweig. Jeckeln sørget i rollen som politikommissær for at drapene ikke ble etterforsket og ga trolig selv ordre om drapene. Han ble forfremmet til Obergruppenführer i 1936. Jeckeln kritiserte åpent nazistenes besettelse med forestillingen om blonde og blåøyde «ariere». Jeckeln medvirket til trakassering av jøder blant annet i Braunschweig fra 1933 og var sentral i organiseringen av Krystallnatten i Braunschweig og Hannover. Ifølge vitnemål etter krigen gikk Jeckeln med brutalitet og effektivitet lenger en ordren krevde.[4][6]

Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble Jeckeln overført til Waffen SS. Jeckelns enhet, det andre regiment av Totenkopf-divisjonen ledet an i angrepet på Nederland i 1940.[4] Enheten rykket raskt frem, og divisjonen kom ikke til kamp før den var inne på fransk område.

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Før invasjonen av Sovjetunionen i 1941 ble Jeckeln, Erich von dem Bach-Zelewski og Hans-Adolf Prützmann utpekt til øverste ledere for SS og politi (HSSPF) henholdsvis i sør, i midten og i nord av de okkuperte sovjetiske områder. Utnevnelsen innebar at de var blant Himmlers nærmeste og mest betrodde medarbeidere. De hadde ansvar for orden og sikkerhet i de erobrede områdene. Sammen med Einsatzgruppene A, B, C og D hadde de ansvar for masseskytinger som sommeren og høsten 1941 utviklet seg til systematisk massedrap særlig på jøder. Einsatzgruppene var i utgangspunktet sikkerhetsstyrker som skulle eliminere alle som ble ansett som en trussel mot tyskerne sikkerhet og mot oppbygging av det tyske herrevelde i øst. Med Jeckelns oppfordring reiste Einsatzgruppene rundt i Ukraina og på Krim og drev massedrap fra august til desember 1941.[4][11] Enheter fra Wehrmacht støttet og medvirket i massakrene på jøder.[12] I månedsskifet juli-august 1941 drepte Jeckelns styrker 7000 menn, kvinner og barn. Himmler kalte 12. august Jeckeln til sitt hovedkvarter og forklarte irritert at tempoet var for lavt. Etter møtet trappet Jeckeln opp drapstakten.[7]

Jeckeln (femte fra venstre) sammen med blant andre sivil administrator for «Ostland» Hinrich Lohse (andre fra venstre, med briller) og sivil administrator for Latvia Otto-Heinrich Drechsler (helt til venstre), februar 1944.

Jeckeln utviklet blant annet «sardinmetoden» (Sardinenpackung) mens han arbeidet i Ukraina. Ved sardinmetoden måtte ofrene legge seg med hodet mot føttene på likene nede i massegraven før det ble skutt ovenfra. På denne måten ble det mindre tomrom mellom likene i massegraven enn når ofrene ble skutt på kanten og falt uryddig ned i grøften. Etter at store deler av Ukraina høsten 1941 ble beskrevet som jødefritt, byttet Prützmann og Jeckeln område.[4] Fra midten av juli 1941 ble radiomeldinger om pågående massedrap ved østfronten fanget opp av britisk etterretning og dekodet i Bletchley Park. Blant annet fremgikk det av en melding dekodet 23. august 1941 at Jeckeln var travelt opptatt med å drepe jøder. Basert på meldingene fra østfronten holdt Churchill en radiotale der han understreket at hele distrikter i øst ble «exterminated» uten å nevne at ofrene stort sett var jøder.[13][14][15]

I 1942 fokuserte han på bekjempelse av sovjetiske partisaner og gjennomførte store aksjoner i Ostland og Nord-Russland.[4] Den norske legion sto under Jeckelns kommando.[16][17][18]

Ukraina[rediger | rediger kilde]

Se også: Babij Jar

Sommeren 1941 ble 22.000 jøder fra selv Ungarn og fra annekterte områder deportert over grensen til Galicja som da hadde blitt erobret av tyske styrker. Jeckelns stabskompani med bistand fra Ordnungspolizei bataljon 320 drepte de fleste av disse sammen med noen lokale jøder fra 27. august. Jeckeln meldte direkte til Himmler at 23.600 personer var drept i løpet av to-tre dager ved Kamenets-Podolsk. På andre dag av massakren ble 11.000 henrettet og dumpet i et stort bombekrater som tjente som massegrav. Massakren var planlagt på et møte mellom tyske sivile og militære myndigheter 25. august og var den mest omfattende så langt i krigen.[19][20] Massakren i Kamenets-Podolsk var på tiden en massaker uten sidestykke.[21] Jeckeln la opp massedrapene for at de skulle skje raskt og ordnet. Ved Kamenets-Podolsk observerte han drapsprosessen fra en liten høyde.[22]

På et møte den 26. september 1941 besluttet de tyske okkupantene at alle jøder i Kiev skulle henrettes som gjengjeldelse for sabotasjeaksjonene utført av NKVD. Tilstede på møtet var SS-Obergruppenführer Friedrich Jeckeln, befalhavende for Einsatzgruppe C, SS-Brigadeführer Otto Rasch, befalhavende for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C, SS-Standartenführer Paul Blobel og bykommandant generalmajor Friedrich Georg Eberhardt.[23][24] Henrettelsen ble utført av Blobels Sonderkommando («spesialkommando») 4a forsterket med reservepoliti fra Hamburg (bataljon 45) og politi fra Bremen (bataljon 303).[25] På to dager 29. og 30. september 1941 ble det i Babij Jar myrdet 33 771 ukrainske jøder ifølge Einsatzgruppens egen rapport.[26][27][24] Etter massakren holdt Jeckeln en stor fest med ekstra alkohol for mannskapet som hadde medvirket og talte der om nødvendigheten av å avrette jødene.[28]

I juli 1941 var det rundt 170.000 jøder i og omkring Zjytomyr og Vinnytsia, innen november var halvparten av disse drept av enheter under Jeckelns kommando: 1. SS brigade, flere politibataljoner, Einsatzgruppe C og Wehrmacht-soldater. Jeckeln hadde selv oppsyn med massakrer blant annet på 800 menn og kvinner 27. juli 1941.[20]

Latvia[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk minnesmerke over Rumbulamassakren.

Jeckeln overtok ansvaret for Ostland fra Prützmann noe som forverret situasjonen for jødene i Latvia.[29]

I oktober 1941 ble det varslet at 20.000 jøder fra Tyskland og fra Riksprotektoratet skulle deporteres til Riga. For å få plass til de deporterte måtte ghettoen i Riga tømmes for 25.000 innbyggere, mente Jeckeln. Skytingen ble gjennomført 30. november til 8. desember 1941 i Rumbulaskogen utenfor byen. Jeckeln stolte ikke på latvierne (massakrene i Latvia hadde til da stort sett vært uført av Arājskommando og andre latviske frivillige) og satte sine egne menn til å utføre drapene med sovjetiske maskingevær. Det latviske mannskapet sto for vakthold og drev rekker på 1.000 personer fra ghettoen til massegravene. Før de kom til massegravene måtte fangene gi fra seg klær, sko og verdisaker. Massegraven var en stor grop med gangveier eller ramper langs siden og fangene ble tvunget til å gå ned i bunnen og legge seg tett på likene fra tidligere skyting, den såkalte sardinmetoden. Minst 25.000, hovedsakelig latviske og noen tyske, jøder ble drept der i løpet av et par dager. Omtrent 10 soldater med maskingevær utførte drapene.[30][31][32] Rudolf Lange og Einsatzkommando 2 deltok i massakren i Rumbula.[33]

Jeckeln i sovjetisk fangenskap etter krigen.

Bakgrunnen for Rumbulamassakren var en direkte ordre fra Himmler via Jeckeln om å eliminere ghettoen i Riga.[4] Lohse ga høsten 1941 etter for Himmlers krav om likvidering av ghettoen i Riga. Hitlers ønske og Himmlers ordre ble formidlet av Jeckeln og Jeckeln understreket at Lohse derfor ikke skulle blande seg inn. Lohse var bekymret for tap av arbeidskraft til Wehrmacht og i byen dersom ghettoen ble tømt (det vil si alle jødene drept). Jeckeln understreket at tap av arbeidskraft var underordnet målet om å fjerne jødene. Lohse insisterte også på at deportasjoner fra andre tyskkontrollerte områder til Riga og Lativa måtte avklares med den sivile administrasjonen og ikke var en ren politisak.[34] Jeckeln hadde fått ordrer direkte fra Himmler ved et møte 12. november 1941 i Østprøyssen. Jeckeln skulle fullføre likvideringen av Rigas jøder slik Franz Walter Stahlecker hadde påbegynt. Lohse, som ikke ville fremstå som svak i jødespørsmål, understreket at han bare motsatte seg ville og uorganiserte massakrer, ikke utryddelsen av jøder i seg selv.[35] Massakren ble forberedt fra 20. november da en tysk bygningsingeniør og 300 russiske krigsfanger i Rumbulaskogen begynte å anlegge seks store groper til alle likene.[22]

Jødene som ble sendt med tog fra Berlin 27. november 1941 ble massakrert rett utenfor Riga tidlig på dag 30. november. Disse henrettelsene skjedde i strid med Himmlers ønske (tanken var at jøder deportert fra selve Tyskland ikke skulle drepes med en gang). Etter dette ble ikke tyske jøder deportert til Riga drept umiddelbart og ble i stedet holdt i leirer utenfor byen. Forholdene i leirene gjorde at mange døde etter kort tid, noen ble skutt og drept av vaktene, andre ble henrettet i Bikernikiskogen. Deporterte fra Köln 10. desember fikk som de første slå seg ned i ghettoen i Riga, og 14 transporter kom deretter.[36][29][7]

Likene i Rumbulaskogen ble gravd opp og brent i 1943 for å skjule forbrytelsen.[37]

Krigsslutt, forhør, rettegang, henrettelse[rediger | rediger kilde]

I 1944 medvirket Jeckeln ved tilbaketrekningen av den tyske hærgruppe A gjennom det nordlige Sovjetunionen. Sivilbefolkningen ble tvunget til å bygge befestninger og byer ble brent for å hindre sovjetisk fremrykning. Fra 1. mars 1945 hadde han kommandoen over V. SS-Freiwilligen-Gebirgskorps som forsøkte å komme seg vestover for ikke å bli omringet av sovjetisk styrker. I midten av april ble disse SS-styrkene sammen med Wehrmachts 9. arme innringet ved slaget om Seelowhøydene som innledet Slaget om Berlin. Sovjetiske soldater tok Jeckeln til fange i nærheten av Halbe.[4]

Friedrich Jeckeln (stående) under rettsoppgjøret i Riga i 1946, han ble dømt og straks etter dommen hengt offentlig i sentrum av byen.

NKVD gjennomførte omfattende avhør av Jeckeln. Rettssaken ble avholdt i en stor bygning med plass til tilhører og presse. Saken pågikk parallelt med Nürnbergprosessen for å vise at den inngikk i et stort internasjonalt rettsoppgjør. Sovjetisk tiltale la til grunn individuelt ansvar og det var mulig å unnskylde seg med ordre ovenfra bare dersom det lot seg bevise at den tiltalte ikke var klar over at vedkommende begikk en forbrytelse. Saken ble ført i henhold til sovjetisk juss der det ikke var noe skille mellom politiets avhør og bevisføring i retten. Jeckeln signerte referat fra avhøret etter hver runde med avhør. Avhørene besto for en stor del av åpne og generelle spørsmål der Jeckeln ble bedt å fortelle om ulike tema, og det var få forsøk på plukke forklaringen hans fraværende og ta ham i feil og inkonsistens.[4]

Ifølge avhørene møtte Jeckeln Hitler første gang sommeren 1931 i München og overfor Himmler foreslo Hitler Jeckeln som SS-leder i Hannover. Senere fikk Jeckeln ansvar for å ivareta Hitlers personlige sikkerhet på reiser i Tyskland. Jeckeln anså seg selv som en viktig person i Hitlers vei til makten (en ubegrunnet oppfatning). Ifølge Jeckeln hatet Himmler estere og litauere, men var positivt innstilt til latviere og mente at 30 % av befolkningen i Latvia var verdt å ta vare på. Jeckeln understreket at personlig aldri drepte noen. Et vitne forklarte at Jeckeln ved en anledning skjøt en jøde som forsøkte å ta sitt eget liv. Jeckeln henviste hele tiden til Himmler som hadde oppsyn med det hele og legitimerte forbrytelsene. Jeckeln hadde hørt at Himmler hadde gitt Bach-Zelewski ordre om å likvidere 20 millioner sovjetiske borgere i Hviterussland. Jeckeln tok i retten ansvar for drap på jødene i Ukraina og i Ostland. Forklaringen i retten var kort, dommen ble straks kunngjort og Jeckeln ble sammen andre dømte førte ut og hengt foran flere tusen tilskuere.[4][6]

I rettssaken etter krigen fortalte vitnene at Jeckeln var en ivrig og målrettet massemorder som gikk mye lenger enn bare å adlyde ordre. Jeckelns rolle i Kamenets-Podolsk-massakren i august 1941 var ikke kjent under rettssaken. Både Jeckeln og Bach-Zelewski identifiserte seg med og var lojale mot Hitler. Jeckeln anså Himmler som den øverste ansvarlige for holocaust, sammen med Göring. Avhørene konkluderte med at Jeckeln var personlig motivert og engasjert i å utrydde jødene uten å gå inn på bakgrunnen for Jeckelns holdning. Vitnene beskrev Jeckeln som en innovativ massemorder.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b TracesOfWar, Friedrich Jeckeln, 13529
  2. ^ Autorités BnF, Friedrich Jeckeln, 13750144q
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Friedrich Jeckeln, w6893bb5
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m Bennett, G. H. (2011). Exploring the World of the Second and Third Tier Men in the Holocaust: The Interrogation of Friedrich Jeckeln: Engineer and Executioner. Liverpool Law Review, 32(1), 1.
  5. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. «The seventeen men who were tried and executed between 1945 and 1952 were most often extradited, from wherever they were captured, to the countries that they had subjugated during the war: Friedrich Jeckeln, HSSPF of North Russia from 1941, was tried and executed in Riga; Erwin Rösener, HSSPF of the Alps, in Ljubljana; Wilhelm Fuchs38 and August Meyszner, SS leaders in Serbia, in Belgrade; Jürgen Stroop and Jakob Sporrenberg in Warsaw.» 
  6. ^ a b c d e f Bennett, G. H. (2013). The Nazi, the Painter and the Forgotten Story of the SS Road. Reaktion Books.
  7. ^ a b c Longerich, P. (2011). Heinrich Himmler: A Life. Oxford University Press, Oxford.
  8. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO.
  9. ^ Reinhard Bein: Juden in Braunschweig. 1900–1945. Materialien zur Landesgeschichte. 2. Auflage, Braunschweig 1988, s. 51.
  10. ^ Joachim Lilla: Leitende Verwaltungsbeamte und Funktionsträger in Westfalen und Lippe (1918–1945/46). Biographisches Handbuch, Münster 2004, s. 186.
  11. ^ «Perpetrators». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 2. august 2020. «SS and Police Commanders such as Friedrich Jeckeln and Hans-Adolf Prützmann and Einsatzgruppen (mobile killing unit) commanders such as Arthur Nebe, Karl Jäger, Walter Stahlecker, Emil Rasch, and Otto Ohlendorf directed the ruthless and systematic shooting of men, women, and children in the killing fields of the occupied Soviet Union. In occupied Poland, SS men including Odilo Globocnik, Wilhelm Koppe, Christian Wirth, Franz Stangl, Oswald Pohl, Richard Glücks, and Rudolf Höss established killing centers equipped with gas chambers to facilitate assembly line mass murder.» 
  12. ^ Roseman, Mark (1. desember 2006). «Wendy Lower. Nazi Empire-Building and the Holocaust in Ukraine.». The American Historical Review. 5 (engelsk). 111: 1627–1628. ISSN 0002-8762. doi:10.1086/ahr.111.5.1627. Besøkt 1. august 2020. «Echoing other recent studies, Lower draws particular attention to the role of the Higher SS and Police Leader, in this case Friedrich Jeckeln, who seems to have been crucial in designating women and children as fair game for murder. Again mirroring recent work, Lower dramatically highlights theWehrmacht’simportanceinaidingandabettingoperations against Ukraine’s Jews.» 
  13. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent (engelsk). 20. mai 1997. Besøkt 1. august 2020. 
  14. ^ «Jews massacred in Holocaust test-run». The Independent. 20. mai 1997. «Transcripts raise doubts over how much Churchill knew of Nazi atrocities in the early years of the war.» 
  15. ^ Smith, Michael (2004). «Bletchley Park and the Holocaust». Intelligence and National Security. 2 (engelsk). 19: 262–274. ISSN 0268-4527. doi:10.1080/0268452042000302994. Besøkt 19. november 2019. «This article examines the truth behind claims that British codebreakers knew Nazi police operating behind the German troops invading the Soviet Union were murdering thousands of Jews but that they and the British wartime Prime Minister Winston Churchill, who read their messages, did nothing about it. These claims were first published in 1998 in the book Official Secrets: What the Nazis Planned, What the British and Americans Knew by Professor Richard Breitman. He argued that instead of using the intelligence to show the world the plight of the Jews the British ‘simply hoarded’ it. Churchill should have told the world, warning the Jews in countries like Romania and Bulgaria, which were as yet not under German occupation, of what was going on. Professor Breitman also criticised the British for failing to provide the intelligence reports as evidence to the International Tribunal at Nuremberg at which those Nazis accused of war crimes were tried. His allegations were repeated in a number of newspaper articles publicising the book, and often based on interviews with him, which carried headlines such as: ‘Britain Accused of Hiding Facts on Holocaust’; ‘Should Churchill have Acted?’; and ‘MI6 Concealed Extermination of Jews’.» 
  16. ^ Emberland, T. (2012). Himmlers Norge. H. Aschehoug & Co.
  17. ^ Fjørtoft, Kjell (1993). Veien til Østfronten: krigens mange ansikter. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205209677. 
  18. ^ Blindheim, Svein (1977). Nordmenn under Hitlers fane: dei norske frontkjemparane. [Oslo]: Noregs boklag. ISBN 8252203965. 
  19. ^ Eisen, George; Stark, Tamás (1. august 2013). «The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 27: 207–241. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct023. Besøkt 1. august 2020. «The action, carried out by the Stabskompanie (staff company) of Obergruppenführer Friedrich Jeckeln, Higher SS and Police Leader (Höhere SS- und-Polizeiführer) of the region, aided byOrder Police Battalion 320 as well as Ukrainian auxiliaries, would claim the lives of an estimated 16,000 Hungarian, 2,000 Romanian, and 4,000 to 5,000 local Jews.» 
  20. ^ a b Lower, Wendy (1. januar 2002). «“Anticipatory Obedience” and the Nazi Implementation of the Holocaust in the Ukraine: A Case Study of Central and Peripheral Forces in the Generalbezirk Zhytomyr, 1941–1944». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 16: 1–22. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/16.1.1. Besøkt 1. august 2020. 
  21. ^ Marc von Lüpke, Florian Harms (29. september 2016). «Timothy Snyder über Babi Jar: "Wir machen uns unschuldiger als wir sind" - DER SPIEGEL - Geschichte». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 2. august 2020. «Als sich die Gelegenheit bot, deportierten die Ungarn diese Menschen Richtung Osten in die Sowjetunion, gerade als die Wehrmacht dort eintraf. Friedrich Jeckeln ließ diese Juden in Kamenez-Podolsk erschießen, zusammen mit Tausenden dort einheimischer Juden. Mehr als 23.600 Menschen wurden dort in drei Tagen getötet, ein bis dahin beispielloser Massenmord. Kiew, also Babi Jar, war ein besonderer Fall, weil dort demonstriert wurde, dass die gesamte jüdische Bevölkerung einer europäischen Metropole in nur zwei Tagen ausgelöscht werden konnte.» 
  22. ^ a b Hale, C. (2011). Hitler's foreign executioners: Europe's dirty secret. The History Press.
  23. ^ Av Harald Welzer benämnd Kurt Eberhardt, se Welzer, Harald, Gärningsmän, s. 154.
  24. ^ a b «Lev Simkin: “The Holocaust Began in Ukraine” | Wilson Center». www.wilsoncenter.org (engelsk). Besøkt 2. august 2020. «Jeckeln was the key figure when the question of Babi Yar was being decided. What moved them to immediately commit murder? At the end of the day, none of this had ever been decided overnight. They could have organized a ghetto in Kyiv too. But after the explosions on Kreschatik, they decided to blame the Jews.» 
  25. ^ Aristov, Stanislav (1. desember 2015). «Next to Babi Yar: The Syrets Concentration Camp and the Evolution of Nazi Terror in Kiev». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 29: 431–459. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcv047. Besøkt 27. mai 2020. 
  26. ^ «Kiev and Babi Yar». Holocaust Encyclopedia (engelsk). United States Holocaust Memorial Museum. Besøkt 27. mai 2020. «On September 29-30, 1941, SS and German police units and their auxiliaries, under guidance of members of Einsatzgruppe C, murdered a large portion of the Jewish population of Kiev at Babi Yar, a ravine northwest of the city. As the victims moved into the ravine, Einsatzgruppen detachments from Sonderkommando 4a under SS-Standartenführer Paul Blobel shot them in small groups. According to reports by the Einsatzgruppe to headquarters, 33,771 Jews were massacred in this two-day period.» 
  27. ^ Dawidowicz, Lucy S. (27. september 1981). «Babi Yar's Legacy». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. mai 2020. 
  28. ^ Westermann, Edward B. (1. april 2016). «Stone-Cold Killers or Drunk with Murder? Alcohol and Atrocity during the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 30: 1–19. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw003. Besøkt 2. august 2020. «Celebratory banquets sometimes took place after killing actions were completed, as in the case of the infamous massacre at Babi Yar near Kiev in 1941. Members of PB 303 not only received extra alcohol rations for their participation in the murder of almost 34,000 Jews in the killing operation of September 29 and 30, but also were invited to a banquet sponsored by Higher SS and Police Leader Friedrich Jeckeln. During his speech at the event, Jeckeln referred to the “necessity of executing the Jews.”72» 
  29. ^ a b Roseman, Mark (1. august 2008). «Die ‘Endlösung’ in Riga: Ausbeutung und Vernichtung 1941-1944». The English Historical Review. 503 (engelsk). CXXIII: 1089–1092. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/cen181. Besøkt 1. august 2020. «The transfer in October 1941 of a new, more hard-line Higher SS and Police Leader, Friedrich Jeckeln, fresh from his murderous activity in the south, transformed the situation. Briefed by Himmler on the need for rapid elimination of the ghetto, Jeckeln overrode local manpower concerns and set about organising horrifi c shooting massacres that eliminated a large chunk of the remaining population.» 
  30. ^ Plavnieks, Richards (2018). «Nazi Collaborators on Trial during the Cold War» (engelsk). doi:10.1007/978-3-319-57672-5. Besøkt 1. august 2020. 
  31. ^ Times, Ben A. Franklin;Special to The New York (10. januar 1979). «Survivor Faces Massacre Suspect». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 17. november 2019. 
  32. ^ Löw, Andrea (1. desember 2011). «Andrej Angrick. The “Final Solution” in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941–1944.». The American Historical Review. 5 (engelsk). 116: 1595–1596. ISSN 0002-8762. doi:10.1086/ahr.116.5.1595. Besøkt 1. august 2020. 
  33. ^ Christopher R. Browning (2004): The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, September 1939-March 1942. University of Nebraska Press.
  34. ^ Angrick, A., & Klein, P. (2009). The'Final Solution'in Riga: Exploitation and Annihilation, 1941-1944. Berghahn Books, s. 130-134, 187.
  35. ^ Lumans, V. O. (2006). Latvia in World War II (Vol. 11). Fordham University Press.
  36. ^ Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». Journal of Modern History. 70 (4): 759–812. 
  37. ^ Ezergailis, Andrew (1996): The Holocaust in Latvia 1941–1944 – The Missing Center, Historical Institute of Latvia (in association with the United States Holocaust Memorial Museum) Riga. ISBN 9984-9054-3-8, s. 4–7, 239–270