Raphael Lemkin

Raphael Lemkin
Født		24. juni 1900 Biazvodna
Død		28. aug. 1959 (59 år) New York (New York)
Beskjeftigelse		Advokat, freds- og konfliktforsker, aktor, jurist
Embete		Aktor
Akademisk grad		Ph.d.
Utdannet ved		Law Faculty of Lviv University Universitetet i Heidelberg Universitetet i Lviv
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Polen USA
Gravlagt		Mount Hebron Cemetery
Utmerkelser		Fortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Four Freedoms Award - Freedom of Worship
Signatur
Raphael Lemkin på Commons

Raphael Lemkin, opprinnelig Rafał (1900–1959) var en polsk advokat som er kjent for å ha introduserte begrepet genocide (folkemord). Han lanserte begrepet i 1944 under andre verdenskrig på bakgrunn av det pågående holocaust samt folkemordet på armenerne 30 år tidligere. I forbindelse med Nürnbergprosessene etter krigen arbeidet han med lite suksess for at folkemord skulle inkluderes i tiltale og dom.

Lemkin var jødisk og hele familien, 49 familiemedlemmer, bortsett fra en bror ble drept under holocaust, noe han fikk kjennskap til under Nürnbergprosessen. Lemkin gjorde et viktig bidrag til å beskrive nazistenes overgrep i okkuperte områder og i arbeidet for å hindre at slikt skulle skje igjen. Lemkins tenkning var tydelig påvirket av folkemordet på armenerne som skjedde mens han var ung. Han var den første som (på 1940-tallet) omtalte massakren på og fordrivelsen av armenerne som folkemord.

I 1947 medvirket han i en komite på tre jurister som utferdiget det første utkastet til en lovtekst (konvensjon) for FN om forbud mot og straff for folkemord. Han drev intens lobbyvirksomhet for å få folkemordskonvensjonen vedtatt. Teksten ble etter flere runder med justeringer enstemmig vedtatt i 1948 og den er også omtalt som «Lemkins lov». Lemkin la vekt på ødeleggelse av folkegruppens kulturelle eksistens og dette opprinnelige begrepet var bredere enn den vedtatte konvensjonen som innebærer straffeforfølgelse av tilsiktet og rasistisk motivert massemord. Fra Lemkins perspektiv er det folkegruppen som sådan, som kollektiv, som er offer for folkemord.

Han ble flere ganger nominert til Nobels fredspris. Lemkin døde før hans nye hjemland, USA, hadde ratifisert folkemordskonvensjonen. Lemkin er et tidlig eksempel på at en ikke-statlig aktør på eget initiativ skapte endring i folkeretten.

Bakgrunn

Lemkin studerte ved Universitetet i Lemberg (Lviv). Hersch Lauterpacht var tre år eldre enn Lemkin og avsluttet studiene i Lemberg før Lemkin begynte. Begge hadde professorene Julius Makarewicz (jurist) og Stanisław Starzyński (økonom) som lærere. Makarewicz var nasjonalist og var en periode etter andre verdenskrig deportert i Sibir. Bildet viser universitetets hovedbygg som til oppløsningen av Østerrike-Ungarn i 1918 var sete for den regionale forsamlingen (tysk: Landtag) for Kongedømmet Galicia og Lodomeria.

Familie og oppvekst

Raphaël Lemkin ble født i Bialystok eller Bezwodene 24. juni 1900 og vokste opp på familiens gårdsbruk, Ozerisko, nær landsbyen Bezwodene i guvernementet Grodno, i den polske del av Det russiske keiserdømmet. Landsbyen ligger noen mil øst for Białystok og tilhører nå Hrodna voblasts i Belarus (også kjent som Hviterussland). Familien var jødisk og snakket polsk. I løpet av Lemkins levetid var fødestedet først underlag tsaren, den andre polske republikk og Sovjetunionen etter den tyske okkupasjonen.

Faren het Joseph og moren Bella (født Pomerantz). Under første verdenskrig gjemte Bella familiens bøker i skogen da de tyske styrkene nærmet seg. Gården ble rasert under krigshandlingene. Faren var interessert i politikk og livet i synagogen, mens moren var intellektuelt orientert og introduserte den unge Raphael for filosofen Friedrich Nietzsche og sørget for at han lærte flere språk (inkludert hebraisk) som ung. Hjemstedet lå midt i Det jødiske bosetningsområdet som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet og der en stor del av verdens jøder bodde.

På gården bodde også onkler, tanter og søskenbarn. Lemkin mistet 49 familiemedlemmer under holocaust, noe han fikk kjennskap til under Nürnbergprosessen da han ble gjenforent med broren Elias som hadde overlevd. Foreldrene ble trolig drept i Treblinka. Elias overlevde fordi han var på reise med familien da tyske styrker invaderte 22. juni 1941.

Familien leide en gård og var i en utsatt posisjon fordi jøder i det russiske imperiet egentlig ikke hadde lov til å drive jordbruk. Familien betalte høy pris til jordeieren og bestakk den lokale politimannen. Livet på den relativt isolerte gården ga samtidig en viss beskyttelse mot pogromene i byene på den tiden, Lemkin husket selv pogromene i 1903–1906 og 1919–1921 (i 1881 hadde det vært en særlig stor bølge anitjødisk vold). Lemkin konkluderte senere med at tsarens tjenestemenn tillot pogromene fordi det avledet oppmerksomheten fra kritikk av regimet. Jødene ble beskyldt både for å være sosialister og for å være kapitalistiske utbyttere. I 1919–1921 ble flere hundre jøder drept i blant annet Pinsk og Lviv. Han vokste opp i en minoritet som levde under en konstant fare for vold.

Lemkin skrev i selvbiografien at interessen for temaet folkemord begynte da han var guttunge og måtte overleve antisemittisme og vold. Lemkin beskrev en umettelig leselyst og liten interesse for gårdsdrift. Moren var intellektuelt nysgjerrig og som ung leste Lemkin om massakrer og forfølgelse av minoriteter blant annet behandling av kristne under keiser Nero, romernes ødeleggelse av Kartago, massemord på hugenottene og folkemord på armenerne. Han noterte at over 1 millioner armenere ble drept bare fordi de var kristne og ble sjokkert da de skyldige ble sluppet fri: «Hvorfor er drap på 1 million en mindre forbrytelse enn drap på et enkelt individ» skrev han i selvbiografien.

Gjennom sin jødiske oppdragelse var Lemkin godt kjent med den profetiske tradisjonen og med den jødiske tikkun olam der omtanke for de undertrykte står sentralt. Lemkins egne etiske refleksjon var preget av filosofen Martin Bubers «jeg og du»-teologi.

Lemkin forble ugift og hadde ikke barn. Han døde som en fattig mann i New York City 29. august 1959.

Utdanning

I 1920 var han student ved Det jagellonske universitet i Krakow, en konservativ institusjon. Lemkin flyttet til Lviv (tysk: Lemberg; polsk: Lwow; da i Polen) i 1921. Lviv var på den tiden en kosmopolitisk og flerspråklig by; Lemkin skrev seg inn på universitetet med nasjonaliteten «mosaikk». Han studerte fra 1921 først filologi og deretter rettsvitenskap ved det liberale Jan Kazimierz-universitetet i Lviv. Han kunne polsk, russisk, jiddisch og hebraisk samt belarusiske og ukrainske dialekter, og lærte seg tysk, fransk og italiensk (senere også engelsk) med planer om å lære sanskrit og arabisk (eller gammel egyptisk). Lemkin hadde spesielle interesse og talent for språk, og skal ha vært i stand til å lese 12 til 14 ulike språk.

I Lviv hadde han blant andre Ludwik Ehrlich (tidligere professor ved Oxford og ved University of California) som lærer. Ehrlich var senere dommer ved Den internasjonale domstolen og i Nürnbergprosessen ble Ehrlichs premiss om individuelt straffeansvar for krigsforbrytelser laget til grunn. Lemkin hadde studieopphold i Heidelberg for å sette seg inn i tysk filosofi. I 1926 fullførte han doktorgraden i rettsvitenskap, spesialisering i strafferett, i Lviv, med en avhandling om Sovjetunionens straffelov.

Lemkin og den jevnaldrende juristen Hersch Lauterpacht hadde til dels parallelle livshistorier og begge ga viktige bidrag til folkeretten og rettsoppjøret etter andre verdenskrig. Begge hadde Stanisław Starzyński som lærer. Starzyński medvirket ved utarbeidelse av forfatning for den andre polske republikk og ga på den tiden ut akademiske verk som argumenterte for universelle individuelle retter til blant annet å praktisere religion og kultur.

Situasjonen i Øst-Europa

De store multietniske rikene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske og Det russiske keiserriket samt Det tyske keiserriket) gikk i oppløsning under første verdenskrig. Disse rikene, som var rammene for Lemkins barndom og oppvekst, ble erstattet av nasjonalstater og nasjonalitetsspørsmål ble et av de store temaene i Øst-Europa etter den første krigen. Blant annet la Wilsons 14 punkter opp til grensetrekking for de nye statene etter etnisk tilhørighet, noe som var praktisk umulig i store deler av Øst-Europa. Minoritetsrettene etablert ved Versailles-freden søkte å skape stabilitet i Øst-Europa.

Etter at Polen i 1918 ble skilt ut fra Russland som egen stat ble Lemkins hjemstedet en del av Polen og Lemkin ble statsborger av Polen. Hans interesse for nasjon og folkegrupper sprang særlig ut av denne voldelige perioden: Grensestriden med Sovjetunionen varte i mange år etter første verdenskrig og tyske nasjonalister aksepterte ikke dannelsen av Fristaden Danzig som splittet tysk territorium.

Polen var i mellomkrigstiden en multietnisk stat der etnisk polske innbyggere utgjorde omtrent 70 % med betydelig tyske, jødiske, hviterussiske og ukrainske minoriteter. Den polske republikken søkte å assimilere etniske ukrainere og etniske belarusere, mens mange anså assimilering av jøder og etnisk tyske som umulig eller uønsket. Landsfader Józef Piłsudski argumentere for at jødene og deres kultur var en del av den polske nasjon.

Artikkel 93 i Versailles-traktaten ga stormaktene rett til å intervenere i indre polske forhold for å beskytte minoritetene. Flere polske partier foraktet Versailles-freden fordi den ga jødene rettigheter i den polske staten som jødene angivelig ikke hadde slåss for. Piłsudski la til grunn at polsk etnisk identitet ikke var nødvendig for å bli polsk borger. Lemkin støttet som ung Piłsudski inntil Piłsudski tok makten ved et statskupp i 1926. Jødene ble i mellomkrigstiden utestengt fra mange stillinger og antallet jødiske studenter ble begrenset. Jødenes situasjon i den polske republikken ble betydelig forverret etter Piłsudskis død i 1935.

Virke

Arbeid som jurist

Vespasian Pella på en belgisk minnemynt. Pella medvirket ved utforming av Folkemordkonvensjonen i 1948.

Lemkin arbeidet etter studiene som assisterende statsadvokat (offentlig anklager) ved distriktsdomstolen i Warszawa fra 1929. Han ble avsatt som assisterende statsadvokat i 1933 etter å ha «fornærmet våre tyske venner» og ble beskyldt for å styrke jødenes status. Fra 1929 til 1935 var han sekretær for utvalget som arbeidet med kodifisering av Polens straffelov. I 1934 begynte han privat praksis som advokat med kontor sentralt i Warszawa.

Han oversatte i 1927 den sovjetiske straffeloven og Italias fascistiske straffelov av 1931, en lov han kritiserte som urimelig og overdrevent nasjonalistisk. I 1934 publiserte han en omfattende internasjonal sammenligning av strafferett og bemerket at i fascistiske og kommunistiske stater ble gruppens rettigheter prioritert foran individenes. Han ga ut en bok om polsk skatterett og en bok med historisk gjennomgang av amnesti. Disse lærde utgivelsene ga Lemkin omdømme som et vidunderbarn. Fra 1927 til 1939 underviste han blant annet i strafferett ved Polens frie universitet i Warszawa. Han drev på 1930-tallet privat praksis som advokat.

Sammen med professor Emil Stanisław Rappaport laget Lemkin i 1932 utkast til ny straffelov for Polen. Artikkel 113, forfattet av Lemkin, var uvanlig ved at den gjorde det straffbart å produsere og spre propaganda som tilskyndet innbyggerne til vold og angrepskrig. Lemkin skrev i kommentar til lovforslaget at innenlands lovgivning kunne bidra til fred internasjonalt fordi krig er statlig politikk som først måtte legitimeres innenlands. Rappaport hadde tidligere tatt til orde for at både angrepskrig og propaganda til støtte for angrepskrig burde være en forbrytelse under folkeretten.

Ideen til kriminalisering av hatprat fikk Lemkin fra den rumenske juristen Vespasian Pella. Pella hadde forfattet en bok som advarte om at fanatiske nasjonalister kunne ta kontroll over staten og bruke statsapparatet mot opposisjonen innenlands og samtidig drive land mot angripskrig. Pella hadde betydelig innflytelse på Lemkin.

Rappaport introduserte Lemkin til kollegene i L'Association Internationale de Droit Penal (en internasjonale forening for straffelov, stiftet 1924) som var en av de viktigste innenfor Folkeforbundet og gjennom denne foreningen fikk Lemkin mulighet til å arbeide med folkerett i Folkeforbundet. Ledende personer i foreningen var Pella, Rappaport, Henri Donnedieu de Vabres (Frankrike), Henri Carton de Wiart og Megalos Caloyanni (Hellas). Gjennom foreningen ble han kjent med jussprofessor Henri Donnedieu i tillegg til Pella. Lemkin var ikke særlig aktiv i foreningen og støttet Pellas og Rappaports syn. Pella ledet an i arbeidet med utvikling av en ny type straffelov i form av «kollektive statsforbrytelser». Etablering av en internasjonal straffedomstol og mulighet for å straffeforfølge statsledere var en sakene foreningen arbeidet med. Donnedieu de Vabres ble etter krigen Frankrikes hoveddommer i Nürnbergprosessen. Lemkins samarbeid med disse to var vesentlig for hans suksess. Etter andre verdenskrig ble han uvenn med begge.

Perspektiv på nasjonal identitet

Simon Dubnov, russiskfødt historiker og aktivist av jødisk herkomst.

I spørsmål om nasjonal identitet og kulturell autonomi var Lemkin på linje med Simon Dubnov, Otto Bauer og Karl Renner. For Bauer og Renner var nasjoner historiske prosesser, ikke kategorier eller territorier. Fra Lemkins perspektiv kunne et individ høre til flere nasjoner samtidig. Lemkin mente at nasjon er individer med åndelig fellesskap, «families of mind», av mennesker som anser seg som en gruppe basert på for eksempel felles språk, historie og geografisk nærhet. Kultur integrerer nasjoner ifølge Lemkin og ødeleggelse av kultur undergraver grunnlaget for nasjonens eksistens. Jødene var ifølge Lemkin en nasjon uten felles språk og geografi. Dubnov mente at det var fåfengt å forsøke å etablere en jødisk stat og fremholdt at like retter og autonomi (rett til eget språk og egne skoler) var løsningen på jødenes vanskelige situasjon.

Lemkin var enig med Renner og Bauer at det var en innskrenking av individuell frihet å kreve at individer har en bestemt kulturell eller etnisk identitet for å få fulle retter som statsborgere. Renner og Bauer foreslo en reform der nasjonal eller kulturell identitet ikke skulle være et formelt krav for å høre til en stat, på samme måte som det var religionsfrihet. Hos Lemkin ble det samme poenget innarbeidet i begrepene barbari, vandalisme og folkemord. Etter andre verdenskrig vinklet Lemkin sitt arbeid med folkemordskonvensjonen som en forlengelse av Bauers og Renners arbeid.

I sitt hovedverk fra 1944 definerte Lemkin ikke fullt ut begrepet nasjon/folkegruppe; han hadde ambisjoner om å gjøre dette i en egen samfunnsvitenskapelig studie. Lemkin insisterte på at hans omtale nasjon ikke måtte forveksles med nasjonalisme og kritiserte angrep på grupper som ikke passet inn i staten eller religionssamfunnet. I likhet med Ernst Bloch poengterte Lemkin at fascistiske regimer anså nasjonalt eller kulturelt mangfold som en forbrytelse mot nasjonalstaten og politiet hadde til oppgave å beskytte nasjonen ikke borgerne. Lemkin var trolig desillusjonert over at Folkeforbundets minoritetstraktat ikke evnet å beskytte minoritetene. Lemkin studerte verkene av Tomáš Masaryk, en fremstående sosiolog og Tsjekkoslovakias president, som argumenterte for at en flerspråklig og flerkulturell tsjekkoslovakias nasjonal identitet kunne skapes.

Forslag til Folkeforbundet i 1933

Høsten 1933 forfattet Lemkin en rapport og et forslag til Folkeforbundet med forbud mot forbrytelser han kalte «barbari» og «vandalisme». Lemkin planla å presentere forslaget på den femte internasjonale konferansen for samordning av straffelov i Madrid høsten 1933. Tyske myndigheter presset Polen til å hindre Lemkin å reise til Madrid, men Lemkins rapport ble sirkulert og diskutert blant deltakerne i Madrid. Han listet opp fem «nye» forbrytelser (forslaget ble forfattet på fransk):

1. barbari (fransk: actes de barbarie)
2. vandalisme (actes de vandalisme)
3. fremkalling av katastrofer i internasjonal kommunikasjon (provocation de catastrophes dans la communication internationale)
4. forstyrrelser av internasjonal kommunikasjon (interruption intentionnelle de la communication internationale par Poste, Télégraphe, Télephone, ou par la T.S.F.)
5. spredning av smitte mellom mennesker, dyr eller planter (propagation de la contamination humaine, animale, ou végétale)

Lemkin siterte Pella for begrepene barbari og vandalisme. Lemkins spesielle bidrag var å anvende prinsipper for universell jurisdiksjon for disse typene forbrytelser og knyttet det juridiske begrepet terrorisme til staters voldsbruk mot nasjonale minoriteter. Slik forbrytelser truet ifølge Lemkin den internasjonale rettsorden og det internasjonale samfunn, og burde derfor ha universell jurisdiksjon slik at mistenkte kunne straffeforfølges i den staten ble pågrepet uavhengig av hvor forbrytelsen ble begått. Lemkin ønsket å utvide folkerettens internasjonale strafferett for å beskytte sårbare minoriteter, særlig på bakgrunn av det sviktende Folkeforbundet: Han ønsket også å kriminalisere overgrep begått av statens tjenestemenn mot egne borgere i fredsperioder.

Vandalisme omfattet i følge Lemkin ødeleggelse av kulturelle, åndelige og kunstneriske uttrykk. Vandalisme definerte han som systematiske angrep på gruppens kulturminner, herunder ødeleggelse av kunst, biblioteker, ritualer og religion. Lemkin mente at barbari og vandalisme i praksis skjedde som et samlet angrep på folkegruppens eksistens. Lemkin definerte barbari som forsøk på å ødelegge etniske, religiøse eller sosiale grupper, herunder brutale angrep på individenes liv og verdighet. Lemkin mente at massakrer, pogromer og handlinger rettet mot gruppens økonomiske overlevelse gikk ut over relasjoner mellom individer. Barbari og vandalisme forente og innarbeidet han senere i begrepet folkemord; og disse begrepene var særlig relevante fordi de handlet om vern av folkegrupper.

Ifølge Lemkin var det på den tiden tre typer menneskerettslige vern i folkeretten (1) forbud mot slavehandel, (2) minoritetsretter og (3) forbud mot propaganda som hisset til krig. Lemkin foreslo en fjerde type: Forbud mot angrep på individer i den hensikt å ødelegge gruppen som individet tilhører. Lemkin fremholdt at folkeretten var svært mangelfull på dette punktet. For ettertiden fremstår det som at Lemkin undervurderte barbari og vandalisme ved å liste disse sammen med mindre alvorlige saker som spredning av plantesykdommer og forstyrrelse av internasjonal postgang. Trolig hadde Lemkin pragmatiske grunner til å omtale barbari sammen med kriminalitet med lang presedens for universell jurisdiksjon for eksempel slavehandel og sjørøveri. Rent praktisk ville dette innebære at mistenkte for barbari kunne stilles for retten i det landet de ble pågrepet også i tilfellet handlingene var i regi av stater.

Lemkin var inspirert av ideer som ble diskutert blant polske jurister på den tiden blant annet på bakgrunn av sovjetisk straffelov som underordnet individene staten og partiet. Til forskjell fra Karl Mannheim mente Lemkin av barbari, vandalisme og folkemord kunne oppstå i alle samfunn, ikke bare totalitære. Ideer tilsvarende Lemkins ble på den tiden diskutert i polsk politisk filosofi blant annet av jurist og politiker Władysław Leopold Jaworski (1865 – 1930) og historiker Leopold Caro (1864–1939).

Lemkin mente at Sovjetunionens straffelov hadde til hensikt å beskytte bolsjevikpartiet og Vladimir Lenins revolusjonære program og samtidig legitimere vold mot oppisjonelle personer og etniske grupper. Lemkin skrev i selvbiografien at Hitler ville gjennomføre en politikk for biologisk nasjonal renhet og det var på tide på å forby ødeleggelse av folkegrupper. Lemkin var kjent med Stalins terror og utsulting av befolkningen i deler av imperiet. Lemkin ønsket å utvidet internasjonal strafferett for å verne sårbare grupper mot overgrep fra egne myndigheter. Lemkins ideer var direkte inspirert av Simon Dubnov og Lemkin besøkte Dubnov privat i 1939 for å be om råd i arbeidet med lovforslaget. Dubnov hadde beskrevet den russiske/sovjetiske statens «åndelige drap» på det jødiske folk noe som tilsvarer det Lemkin kalte vandalisme.

I oktober 1933 ble Lemkins forslag angrepet av Gazeta Warszawska, en innflytelsesrik antisemittisk avis, som hevdet at Lemkin ville fremme de jødiske rase og ikke den polske nasjon. Polen forsøkte på den tiden å i stand en ikke-angrepspakt med Tyskland og Sovjetunionen. For ikke å provosere tyske og sovjetisk myndigheter ved å sende en jødisk tjenestemann med et radikalt forslag til konferansen i Madrid, nektet polske myndigheter med utenriksminister Józef Beck i spissen Lemkin å forlate landet og Lemkins forslag ble lagt frem skriftlig på konferansen. Beck kritiserte Lemkin for å fornærme Polens tyske venner. Etter noen uker ble Lemkin presset til å gå av som statsadvokat. Lemkins forslag fikk lite oppslutning på konferansen og de tyske delegatene forlot rommet i protest. En deltaker på konferansen fremholdt at barbari forekom så sjelden at det ikke hadde noen hensikt å utforme lov om forbrytelsen.

Lemkin deltok senere på rettsvitenskapelige konferanser i Budapest, København, Paris, Amsterdam og Kairo der han argumenterte for forslaget første gang lagt frem i Madrid. I 1937 deltok han på den fjerde internasjonale konferansen om strafferett. Istedet for å ta opp igjen forslaget fra 1933 la han frem en rapport om internasjonalt fredsarbeid gjennom nasjonal straffelov. Lemkin fryktet at europiske land var på vei mot krig og ønsket lovgivning som ville hindre innenlandsk agitasjon for krig.

Andre verdenskrig

Flukt

Lemkin befant seg i Warszawa da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939, ble lett såret og flyktet fra hovedstaden 6. september. Først flyktet han med tog og deretter til fots i flere uker gjennom skogene og landsbygda. Han ønsket å ta seg til Litauen. Lemkin ville på veien til Litauen besøke familien i området av Polen som sovjetisk styrker hadde okkupert og han måtte derfor passere sovjetisk vaktpost for å krysse delelinjen. Han så foreldrene for siste gang og reiste til sovjetiskokkupert Vilnius i oktober 1939. Vilnius ble samme måned overført til Litauen. I Vilnius vrimlet det av flyktninger fra Polen. Ifølge selvbiografien var det på denne tiden han bestemte seg for å «vie resten av livet til å gjøre det ulovlig å ødelegge folk».

Han reiste sent i 1939 til Riga hvor han drøftet ideen fra 1933 om å kriminalisere utslettelsen av folk med historikeren Simon Dubnov. Dubnov oppmuntret Lemkin til ta fatt på arbeidet.

Lemkin skaffet seg visum til Belgia gjennom sin venn Henry Carton de Wiart, belgisk delegat i Folkeforbundet og ledende politiker. Mens han var i Litauen ga forleggeren Pedone ut Lemkins bok om juridiske sider ved internasjonale betalinger; boken omhandlet 55 land.

Han tok kontakt med en bekjent, Karl Schlyter, som var tidligere justisminister i Sverige og fikk innvilget innreise 1. februar 1940. Lemkin tok i oktober 1939 kontakt med Hartvig Nissen (1874–1945), kjent jurist og direktør for Botsfengselet, med spørsmål om visum til Norge. Nissen henviste i stedet til Schlyter og de to gikk god for Lemkin overfor svenske myndigheter. Sverige var på den tiden restriktive med å slippe inn jødiske innvandrere og flyktninger. Schlyter var en fremstående jurist i Sverige og han gikk fra å være tyskvennlig til å tale for internasjonal straffedomstol for de tyske lederne. Lemkin var takknemlig for at Sverige reddet livet hans.

Lemkin kom seg med fly til Stockholm 27. februar 1940 der han blant annet foreleste ved Stockholms Universitet etter å ha lært seg brukbart svensk på 5 måneder. Forelesningene var frittstående og ikke ordinær del av studiet. Dubnov hadde visum, men ble værende i Riga og myrdet året etter under holocaust i Latvia. I Stockholm begynte han å samle materiale om den tyske politikken i okkuperte områder, blant annet i form av utstedte dekreter, opplysninger innhentet gjennom Sveriges ambassader, forretningsfolk, fra Røde Kors og tyske radiosendinger. Lemkin håpet at slik offisiell informasjon fra tyske myndigheter ville være objektive og ugjendrivelige bevis. Dette materialet ble grunnlag for boken Axis Rule in Occupied Europe der begrepet folkemord ble lansert. Lemkin hadde ikke arbeidstillatelse, lite inntekt og ikke fast bosted i Stockholm; han fikk 100 kroner i måneden i støtte fra den jødiske foreningen. Han ble venn av professor og prorektor Gösta Eberstein (1880-1975). Eberstein var en fremstående jurist og antinazist, og han hjalp Lemkin med å gi ut forelesningene fra Stockholm som bok.

Han planla å reise til USA via Belgia, men før invitasjonen fra USA kom til Stockholm hadde tyske styrker invadert Norge, Danmark, Frankrike, Nederland og Belgia. Sovjetunionen annekterte de tre baltiske landene. Lemkin var da fanget i Stockholm. Han lærte seg en god del svensk i forbindelse med arbeidet ved universitetet. En del av forelesningsmaterialet innarbeidet han i boken Axis Rule in Occupied Europe.

Med hjelp fra sin venn professor Malcolm McDermott, ved Duke University i Nord-Carolina, fikk han tidlig i 1941 en stilling ved Duke University med undervisningsoppdrag innenfor folkerett (engelsk: international law). Lemkin fikk et svensk pass for statsløse og visum for reise gjennom Sovjetunionen og Japan. Han tok 20. mars 1941 fly til Moskva og reiste østover med Den transsibirske jernbanen og videre med båt fra Vladivostok til Tsuruga, Japan (som på den tiden ikke var involvert i krigen). I Japan hadde han litt tid til å reise og se seg rundt. Han reiste til Vancouver med båt og kom til Seattle 18. april 1941. På dette tidspunktet behersket han engelsk muntlig ikke særlig godt. Lemkin kom til USA et par måneder før den tyske invasjonen av Sovjetunionen og det straks påfølgende massedrapet på jøder i de erobrede områdene.

I USA

Fra Europa hadde han med seg tusenvis av sider med dokumentasjon av det som foregikk i tyskkontrollerte områder. Lemkin begynte i USA å analysere og sammenstille materialet for å få oversikt om det var en større plan bak den tyske fremferden og om det var brudd på folkeretten. Lemkin la som jurist vekt på offisielle dokumenter for å beskrive naziregimet. Arbeidet resulterte i boken Axis Rule in Occupied Europe (1944) og i bokens kapittel 9 introduserte han begrepet genocide (folkemord).

Krigsdepartementets kontorer i Washington D.C.

I Nord-Carolina begynte han straks å holde taler, på haltende engelsk, med oppfordring om gjøre noe for de vanskeligstilte i Europa. Lemkin fortsatte å samle dokumentasjon om situasjonen i Europa. På forsommeren 1941 fikk han siste livstegn fra foreldrene.

Han begynte i juni 1942 å arbeide for den føderale regjeringens Board of Economic Warfare og ble ifølge ham selv forbløffet over den manglende kjennskapen til massemordet som pågikk i Europa. Han møtte blant andre visepresident Henry A. Wallace for å overbevise ham om å gjøre noe for jødene i Europa. President Roosevelt svarte på Lemkins notat med forslag om internasjonal traktat med forbud mot barbari med at ikke var mulig å få til en slik lov på det tidspunktet. Franz Neumann arbeidet i Board of Economic Warefare samtidig med Lemkin.

I 1942 og 1943 drev han lobbyvirksomhet i Washington DC og andre steder i USA. På denne tiden skal han ha tenkt tilbake på den britiske statsministeren Winston Churchills tale over BBC i august 1941: «We are in the presence of a crime without a name». Lemkin skal ha blitt inspirert til å sette navn på den særegne forbrytelsen som ifølge Churchill var navnløs. I 1944 begynte Lemkin å arbeide som folkerettsekspert i USAs krigsdepartement.

Lemkins interesse for massemord på jødene begynte under andre verdenskrig da han ble kjent med konsekvensene for Polens jøder. Etter den sovjetiske okkupasjonen av det daværende østlige Polen (i henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten) deporterte okkupasjonsmakten tusenvis og henrettet mange av Lemkins venner. Nazistene, som okkuperte den vestlige delen av Polen i 1939 og de østlige områdene i 1941, gikk gjennom universitetets arkiver for å finne ut hvem som skulle henrettes.

Opphavet til betegnelsen genocide (CBS News, 1949)

Senere virke

På 1950-tallet begynte Lemkin å arbeide med trebindsverket History of Genocide tenkt som hans hovedverk og et rettsvitenskapelig arbeid An Introduction to the Study of Genocide, begge upublisert. Han ble avvist av amerikanske forlag da han ønsket i gi ut History of Genocide. Forlagene trodde ikke det var noe marked for en bok om folkemord.

Lemkin ble professor i folkerett ved Yale University og Rutgers University, Law School, (fra 1956). Ved Yale forsømte han ofte sine plikter i undervisningen og kollegaene likte ikke at han insisterte på å mange andre fag (blant annet historie, litteratur og sosiologi) i jussundervisningen. Hans manglende publisering var et særlig problem for Yale og Lemkins kontrakt med Yale løp ut 1951 uten å bli fornyet. I 5 år levde han på donasjoner og uten fast inntekt, han var også avskåret fra å bruke ressursene ved universitetet til sitt vitenskapelig arbeid. Han døde som en fattig mann i New York City 29. august 1959 og det var da 2 år siden sist han underviste ved Rutgers. Selvbiografien Totally Unofficial var da nesten ferdig.

Folkemord

Håndskrevet dedikasjon fra Lemkin til Max Huber (president 1928-1944 i Internasjonale Røde Kors) i omslaget på boken Axis Rule in Occupied Europe.

I 1943 introduserte Lemkin begrepet folkemord, eller genocid. Han formulerte betegnelsen vinteren 1942. Etter folkemordet på armenerne og det pågående holocaust, ville Lemkin skape en rett som la til grunn at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. FN vedtok på bakgrunn av dette Folkemordskonvensjonen i 1948.

Bakgrunn for begrepet

Mens han forsket og underviste i juss ved Duke University utarbeidet han begrepet folkemord (engelsk: genocide) og hovedverket Axis Rule in Occupied Europe der begrepet ble popularisert. I USA begynte han å arbeide med overbevise verden om at folkemord måtte regnes som en internasjonal forbrytelse som burde håndteres av internasjonale domstoler. Boken var ferdig i 1943, men uenighet med forleggeren førte til 1 års forsinkelse. I mellomtiden var Treblinka, Majdanek og Belzec frigjort av sovjetiske styrker. Boken ble publisert av Carnegie Endowment for International Peace i november 1944. Lemkins begrep var inspirert av naturrett.

Boken ble bredt diskutert før rettsoppgjøret i Nürnberg. Lederartikler i New York Times og Washington Post støttet ideen om å etterforske og straffeforfølge for folkemord. Hersch Lauterpacht skrev i 1945 en positiv anmeldelse av boken. Boken Axis Rule in Occupied Europe ble i American Journal of Sociology avfeid som et anklageskrift fra aktor med slagsaide og ikke vurdert som filosofi eller vitenskap. Lemkin skrev boken som grunnlag for et rettsoppgjør etter krigen. I boken tok Lemkin til orde for å etablere et internasjonalt organ med oppdrag å tilbakeføre verdier til rettmessige eier, et interasjonalt organ for å administrere økonomiske forhold ved tysk okkupasjon og utforming av en traktat som grunnlag for å rettsforfølge krigsforbrytere.

Boken Axis Rule er et juridisk referansverk på over 700 sider der Lemkin sammenstilte bestemmelser og dekreter utstedt av tyske myndigheter (eller deres klientstater) i 19 okkuperte land i Europa. Lemkin begynte dokumentasjonsarbeidet mens han var i Sverige i 1940 og fortsatte som et del av arbeidet for USAs regjering. I boken gjentok Lemkin forslaget (opprinnelig lansert i Madrid i 1933) om forbud mot utslettelse av folkegrupper og etablering av en traktat som grunnlag for internasjonalt rettsoppgjør med gjerningspersonene. Boken er en av de grundigste redegjørelse for tysk politikk i okkuperte områder mens krigen pågikk. En stor del av boken dokumenterte hvordan nazistene systematisk diskrimenterte, ekskluderte og til slutt eliminerte hele grupper gjennom lovverk og rettssystem. I Axis Rule in Occupied Europe sammenfattet Lemkin sine begreper om barbari og vandalisme (som han introduserte over ti år tidligere) i begrepet folkemord. Han ønsket med boken å danne grunnlag for rettsoppgjør samt å dokumentere nazistenes forbrytelser for ettertiden.

Begrepet folkemord hadde bakgrunn i traktater om minoritetsretter som ble utarbeidet i forbindelse med Fredskonferansen i Paris (1919) og Folkeforbundet i mellomkrigstiden. Beskyttelse av minoriteter hadde en lang tradisjon fra 1600-tallet av, blant annet i forbindelse med Wien-kongressen. Lemkin var tilhenger av væpnet intervensjon for å stanse pågående folkemord.

Historiske hendelser

Fra rettssaken mot Soghomon Tehlirjan for drapet på Mehmed Talat, i Moabit, Berlin, 1921.

Lemkin fikk som student kjennskap til folkemordet på armenerne. Begrepet var på den tiden ikke introdusert og han kalte det massakren på armenerne. Dette var ifølge hans egen beretning en av de viktigste bakgrunnene for arbeidet med folkemordsbegrepet. Han mente at verden trengte lover mot slike rase- eller religionsbaserte mord.

I 1927 i Paris skjøt Shalom Schwartzbard den ukrainske lederen Symon Petljura som hevn for pogromer i Ukraina; saken var oppsiktsvekkende, Schwartzbard ble frikjent på grunnlag av sinnslidelse og Lemkin skrev en artikkel om saken.

Folkemordet på armenerne

Byste av Lemkin i Jerevan, «takknemlighetsalleen» foran Statsuniversitetet i Jerevan.

Etter første verdenskrigen ble 150 mistenkte ottomanske krigsforbrytere overlatt til britiske myndigheter på Malta. En armensk delegasjon møtte opp på fredskonferansen i Versailles og forlangte rettferdighet. Han noterte at 1 millioner armenere ble drept bare fordi de var kristne og ble sjokkert da de skyldige ble sluppet fri i 1920: «Hvorfor er drap på 1 million en mindre forbrytelse enn drap på et enkelt individ» skrev han i selvbiografien. Lemkin mente det var nødvendig med en lov som kunne stanse denne form for rase- og religionsbasert mord. Lemkon tok han opp saken med jussprofessoren som fremholdt at statens suverenitet overstyrte hensynet til landets innbyggere: Staten kunne i prinsippet gjøre det de ville med sine egne borgere uten utenlandsk innblanding. Dette var uholdbart for Lemkin som mente at suverniteten ikke burde gi lov til å drepe millioner av uskyldige og han mente stater burde holdes ansvarlige for mishandling av egne borgere.

Mehmed Talat, en av hovedmennene bak folkemordet på armenerne, ble i 1921 drept på åpen gate i Berlin av Soghomon Tehlirjan, en overlevende armener. Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett: Tehlirjan begikk en forbrytelse da han drepte en mann, mens Talat kunne straffefritt drepe millioner – dette var helt ulogisk ifølge Lemkin. Lemkin mente det var behov for lov og rettsvesen til å straffeforfølge slike som Talat, det burde ikke være nødvendig at ofrene tok saken i egne hender. Lviv hadde fra gammelt av en armensk minoritet og saken mot Tehlirjan var et stort tema i byen.

Folkemordet på armenerne under the osmanske rikets sluttfase har mange kjennetegn ved moderne folkemord: målrettet bruk av statsapparatet (herunder den sivile forvaltningen, militæret og politiet), ideologisk propaganda og mobilisering (på nasjonalistisk, rasistisk eller religionsbasert grunnlag). Hitler skal betraktet utslettelsen av armernerne som en forbilledlig suksess: «Hvem er det i dag som snakker om utryddelsen av armenerne», uttalte han. Hitler hevdet at dersom ikke jødespørsmålet ble løst, ville tyskerne ende opp som armenerne. Av 2538 armenske kirkebygg ble raserte, plyndret eller ødelagt av osmanske myndigheter, bare en håndfull ble spart. I tillegg ble 2000 skoler og 451 klostre også ødelagt. Armenerne hadde holdt til i Anatolia i over 2000 år. De armenske kirkene var sentrale i armensk samfunnsliv og innholdt mange verdisaker og gamle hellige skrifter. Kirkebyggene ble tatt i bruk som våpenlager, låver, moskeer eller brent og revet.

Russland og Sovjetunionen

På 1800-tallet søkte tsarens regime å konsolidere makten innenfor grensene ved å massakrere eller deportere etniske eller religiøse grupper. Den britiske utenriksministeren, Lord Palmerston, bemerket at tsaren forsøkte å utslette (engelsk: exterminate) den polske nasjonen, noe Palmerston mente var fåfengt på grunn Polens størrelse.

Fra 1928 til 1948 kommenterte ikke Lemkin overgrepene i Sovjetunionen under Stalin. Overgrepene var godt kjent i Polen blant annet gjennom polsk- og jiddisch-språklig presse. Det daværende østlige Polen hadde 5 millioner etniske ukrainere og den stor hungersnøden 1932–1933, kjent som holodomor, var et stort tema i avisene i Warszawa og Lviv.

I oktober 1933 ble Mykola Lemyk fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister dømt til livsvargi fengsel for drapet på Aleksej Mailov ved det sovjetisk konsulatet i Lwow. Mailov var agent i det hemmelige politiet og drapet var hevn for holodomor, og den polske pressen så drapet som et rimelig svar på terroregimet på den andre siden av grensen. Polske myndigheter forbød tjenestemenn, inkludert Lemkin, å kommentere saken. Lemkin kommenterte holodomor i en tale i 1953 og uttalte at den sovjetiske terroren i 1930-årene lignet på folkemord. Lemkin mente at Stalins forsøk på å sulte ukrainiske bønder var det mest brutale av en lang serie angrep på den ukrainske nasjonen.

Holocaust

Lemkin satte ikke likhetstegn mellom holocaust og folkemord, istedet betraktet han holocaust som et ledd i et større folkemord på jødene. Lemkin antok at Hitler og de andre nazilederne i utgangspunktet hadde ødeleggelse av andre folkegrupper som mål, mens ideen om bruk av massemord som ledd i dette utviklet seg senere. Han hevdet ikke som Daniel Goldhagen at alle tyskerne var villige bødler, men at sentrale grupper i Tyskland hadde bistått Hitler i gjennomføring av holocaust. Lemkin hevdet gjerningsmenn på lavere nivå bidro av utsikter til kortsiktige gevinster.

Lemkins definisjon

I 1944 publiserte Lemkin Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress og der introduserte han betegnelsen genocide for å beskrive det Churchill hadde nevnt som crime without a name. Lemkin beskrev genocide som «the destruction of a nation or of an ethnic group». I boken søkte Lemkin å dokumentere at folkemord var det prinsipp som lå til grunn for nazistenes politikk i Tyskland og okkuperte områder. Boken var påvirket av Ernst Fraenkels Dual State (1941; om politisk organisering av Nazi-Tyskland) og trolig til en viss grad av Franz Neumanns Behemoth (1942; ble blant brukt av aktoratet i Nürnbergprosessen). Dual State og Behemoth regnes blant de mest sofistikerte analyser av nazistaten. Bokens andre del beskriver aksemaktens politikk i 17 okkuperte land. Lemkin håpet at boken Axis Rule ville bli brukt til å straffeforfølge nazistene, men han selve rettsprosessen var ikke Lemkin opptatt av. Lemkin mente ikke at han hadde innført en ny kategori forbryelse. Hans mål var istedet å sammenstille et antall forbrytelser kjent under andre navn og han henviste i den forbindelse til flere tidligere faglige bidrag.

«Genocide betyr ikke nødvendigvis den umiddelbare ødeleggelsen av en nasjon, bortsett fra når det oppnås ved massemord på alle medlemmer i en nasjon. Det sikter mot å beskrive en koordinert plan med ulike elementer rettet mot ødeleggelsen av sentrale fundamenter av livet til nasjonale grupper, med målet om å utslette selve gruppene […] Genocide er rettet mot den nasjonale gruppen som en enhet, og aktivitetene involvert er rettet mot individer, ikke i kraft av dem selv, men som medlemmer av den nasjonale gruppen.

»

Raphael Lemkin, 1944

Forsiden på Axis Rule in Occupied Europe (1944)

Lemkin var i 1940-årene den første som brukte «folkemord» (genocide) om massakren på armenerne og dette regnes som det første moderne folkemordet. I 1948 spesifiserte han folkemord som angrep på tre nøkkelområder for en folkegruppe:

1. fysisk eksistens kan skje ved massakre på individene.
2. biologisk kontinuitet. Folkemord ved angrep på biologisk kontinuitet kan skje ved drap, ved tvangssterilisering eller ved oppløsning av familier.
3. åndelig/kulturelt uttrykk. Folkemord rettet mot folkegruppens kulturelle eksistens kan skje ved ødeleggelse av institusjoner, gudshus eller kulturminner, ifølge Lemkin.

Ødeleggelse av kulturuttrykk ville ifølge Lemkin ødelegge folkegruppens identitet og eksistens som gruppe selv om individene overlevde. For eksempel under og etter folkemordet på armenerne (fra 1915) pågikk omfattende ødeleggelse av kulturminner (blant annet ødeleggelse av kirkebygg) samt tvangsomvendelse til islam. Det var ifølge Lemkin helheten av angrep på folkegruppen som kjennetegnet folkemord. Lemkin var inspirert av Johann Gottfried von Herders ideer og Herders argument om at de europeiske statsdannelsene hadde undertrykt kulturelt mangfold i Europa og i koloniene. Lemkins definisjon slo sammen begrepene barbari (fysisk og biologisk ødeleggelse) og vandalisme (utslettelsen av kulturuttrykk).

Lemkins definisjon la til grunn at folkemord ikke nødvendigvis skjedde raskt og voldelig. Lemkin utelukket ikke folkemord som en enkelt voldelig hendelse, men beskrev det mer som prosess som ledet til fysisk utslettelse av gruppen på ulike måter. Lemkin definerte folkemord som kolonial prosess med sikte på å påtvinge undertrykkerens nasjonalitet noe Lemkin kjente til fra mer enn 100 års undertrykking i Øst-Europa for eksempel da tsaren forsøkte å ødelegge Polen som nasjon. Lemkin fremholdt at folkemord ikke nødvendigvis innebærer umiddelbar ødeleggelse av en gruppe, men at det ofte begynner med forskjellige tiltak som har til hensikt å ødelegge de grunnleggende livsbetingelsene for en folkegruppe noe som vil lede til oppløsning av folkegruppen og til sist kan det også ende med død for medlemmene av gruppen. Lemkin fremholdt at massemord og folkemord ikke er det samme: massemord innebærer ikke nødvendigvis utvelgelse av ofrene og ikke nødvendigvis ødeleggelse av den kulturen ofrene representerer.

Ordkonstruksjon

Ordet konstruerte han fra gresk genos (i betydningen stamme, familie, rase) og latin cide (å drepe). Han bemerket at ethnocide (av gresk ethno i betydningen nasjon) også ville være et dekkende ord. Ordet ble dannet på samme måte som de engelske ordene homicide (drap) og infanticide (barnedrap). Typisk for folkemord er at handlingene rettes mot individer som medlemmer av en gruppe, ikke mot individene som sådan. Den tyske betegnelsen Völkermord ble rundt 1900 brukt om de tyske kolonistenes overgrep mot Herero-folket og under første verdenskrig om fordrivelse og massakrering av Armenerne. François-Noël Babeuf brukte i 1794 nationcides da han kritiserte Jean-Baptiste Carriers kontrarevolusjonære krig i Vendée.

Implikasjoner

Lemkin tok ikke til orde for å etablere en internasjonal domstol som kunne behandle mulige tilfeller av folkemord, i stedet ønsket han et eget organ som skal forhindre folkemord og andre forbrytelser under okkupasjon. Straffesakene ville han overlate til nasjonale domstoler i henhold til universell jurisdiksjon. De tyske folk hadde ifølge Lemkin frivillig bistått Hitler og nazistene i bestrebelsene på verdensherredømme. FN måtte derfor ødelegge den farlige kombinasjonen av herrefolk-mytologi og aggressive potensialet i tysk industri. Lemkins skisse for reversering av Tyskland til et fredelig jordbrukssamfunn gikk lenger en Morgenthau-planen. Lemkin mente at to forhold var nødvendig for å forhindre nye folkemord: For det første erkjennelse av at folkemord er skjer med hensikt, det er ikke sykelig, men et rasjonelt valg basert på interesser. For det andre er det nødvendig å avdekke hvilke faktorer som leder til beslutning om å gjennomføre folkemord. Lemkin mente at militær intervensjon er et moralsk forsvarlig men midlertidig tiltak for å stanse folkemord. Forbud mot hatprat, diskriminering og relatert propaganda mente han er gode og tidlige tiltak mot folkemord. Mer kraftfullt ville det være om FN fikk rett til å blande seg inn i land der folkemord er i emning.

En innvending, blant annet fra vennen Leopold Kohr (1909–1994), er at Lemkins begrep bygger på en anti-liberal tribalisme, en form for romantisk nasjonalisme med forestilling om Volk og en forestilling om folkegrupper som faste, naturgitte enheter - en type tenkning som medvirket til forbrytelsene dekket av begrepet folkemord.

Folkemord på åtte måter

Lemkin beskrev hvordan Nazi-Tyskland og dets allierte gjennomførte folkemord i åtte punkter.

1. Politisk: Folkemord ble gjennomført ved politiske tiltak i form av lover og instrukser, og lydighet var en forutsetning.
2. Samfunnsmessige: Blant annet ble okkuperte lands suverenitet undergravd i praksis ved nye lover og germanisering av juridisk språk og utdanning.
3. Kulturelt: Disse er nært relatert til samfunnsmessige og omfattet blant annet forbud mot lokalt språk og mot kunst i strid med nazistenes ideologi.
4. Økonomisk: Blant annet ved konfiskering av eiendom og manipulering av det finansielle systemet
5. Biologisk: Blant annet ved påvirkning av fødselsrater for å redusere andelen av uønskede grupper. Dette var typisk for nazistenes rasistiske ideologi og ikke nødvendigvis en ingrediens alle folkemord.
6. Fysisk: Blant annet ved utsulting, sykdom og massedrap.
7. Religion: Blant annet ved forfølgelse av presteskap og ødeleggelse av religiøse bygninger.
8. Moralsk: Særlig for å svekke folkegruppens åndelige motstandsevne for eksempel ved alkoholmisbruk.

Rettsoppgjøret i Nürnberg

Minneplakett i Warszawa

Se også: Nürnbergprosessen

Juridisk bakgrunn og tiltale

Under krigen pågikk drøftinger om rettsoppgjør etter krigen. Blant andre Sheldon Glueck, Ernst Joseph Cohn (1904–1976) og George A. Finch (1884-1957) mente at straffeforfølging av personer ansvarlige for angrepskrig var upraktisk og ville være en avsporing fra det mye klarere straffeansvar for krigsforbrytelser begått under krigen. Blant andre Hans Kelsen fremholdt at angrepskrig var en forbrytelse under folkeretten og at de ansvarlige derfor burde straffes. Juristene drøftet også spørsmål om jurisdiksjon, superior order og hvorvidt flybombing av byer var legitimt. United Nations War Crimes Commission (UNWCC) ble etablert i 1943 og det var bred enighet om rettsoppgjør for krigsforbrytelser. Churchill og Henry Morgenthau gikk inn for summarisk henrettelse av ledende tyske forbrytere, mens Henry Stimson og det akademiske miljøet gikk inn for full rettssak ved en internasjonal domstol. Lemkin deltok ikke i denne debatten før i 1945 etter at beslutningen om rettsoppgjør var tatt; han mente at Hitler og den tyske toppledelsen var vanlige forbrytere som kunne stilles for allierte militærdomstoler.

Lemkins bok Axis rule in occupied Europe (1944) fikk gode anmeldelser og bred omtale i blant annet Washington Post og New York Times. Det er uklart om Murray C. Bernays (1894-1970), av litauisk/russisk opphav, en amerikansk militærjurist som forberedte rettsoppgjøret, leste boken. Ifølge historikeren Hilary Earl er Bernays ideer svært like Lemkins. Våren 1945 ble Lemkin ansatt i War Crimes Office, krigsforbryterkontoret, ved Judge Advocate General's Corps, den amerikanske militære juridiske tjenesten («JAG»).

Boken ble utgitt av Carnegie Endowment of International Peace som ønsket å vise kontrasten mellom aksemaktens okkupasjonspolitikk og de allierte; de ønsket dessuten å vise hvordan et rettsoppgjør kunne se ut. Lemkin trodde at mange aktuelle lesere av boken ikke visste hvor ondskapsfull og hensynsløs aksemaktenes okkupasjon hadde vært. Han mente derfor at det var vesentlig med slik dokumentasjon av aksemaktenes lover, dekreter og instrukser for de okkuperte områdene, for på den måten å vise at okkupasjonensregimet var i strid med folkeretten.

Lemkin tok kontakt med Robert Jackson straks Jackson var utnevnt som aktor for Nürnbergprosessen. JAG sendte Lemkin til London sommeren 1945 for å arbeide i Jacksons team som forberedte tiltalen. Ved forhandling om London-charteret som var grunnlaget for Nürnbergprosessen arbeidet Lemkin med Jacksons team uten å være formelt ansett der. Tiltalen ferdigstilt 6. oktober 1945 omfattet ikke folkemord som eget punkt, men innarbeidet folkemord som del av punktet om krigsforbrytelse mens punktet om forbrytelse mot menneskeheten nevnte utryddelse blant annet av jøder. Vinteren 1946 var Lemkin i Washington for å bidra til forberede International Military Tribunal for the Far East (Tokyo-prosessen). Våren 1946 reiste Lemkin til Europa for å lete etter overlevende familiemedlemmer og for å påvirke juristene i Nürnberg. Han forlot Tyskland før dommen i hovedprosessen falt i oktober 1946.

Lemkin var skuffet over at Nürnberg-charteret tok med forbrytelse mot menneskeheten og ikke folkemord i tiltalen. Amerikanske sørstats-senatorer fryktet at begrepet folkemord kunne bli brukt av etterkommere av slaver fra Afrika og la press på Jackson om å sløyfe dette i tiltalen. På britiske side var det frykt for at begrepet ville bli brukt av ofrene for britiske kolonistyre. Jackson tilføyde ordet genocide med håndskrift i notat ved forberedende møte i Washington mai 1945. Ifølge Telford Taylor ble «genocide» inkludert i den endelig tiltaleteksten mot britenes vilje.

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot nazistenes sivile administrator i det okkuperte Polen, Hans Frank. Lemkins folkemordsbegrep i boken Axis rule in occupied Europe (1944) påvirket utformingen av London-charteret som lå til grunn for hovedprosessen i Nürnberg. Aktor Robert Jackson omtalte i tiltaledokumentet krigsforbrytelsene som «deliberate and systematic genocide, viz., the extermination of racial and national groups» (folkemord ble inkludert som en krigsforbrytelse og ikke som del av forbrytelse mot menneskeheten).

Fra åpningen av RuSHA-prosessen som var en av de etterfølgende Nürnbergprosessene.

Lemkin hadde ingen offisiell rolle i Nürnberg. Benjamin Ferencz mintes at Lemkin var svært ute av seg over å ha mistet hele familien unntatt en bror under holocaust. Medarbeidere i Nürnberg opplevde Lemkin som svært intens og til dels plagsom; Lemkin var redd for at domstolen ikke tok folkemord på alvor. Lemkins begrep om folkemord var ikke noe hovedpunkt i tiltalen, men ble brukt flere ganger i rettsprosessen til dels på en treffsikker måte. Lemkin var opptatt av nazistenes angrep på alle folkegrupper, ikke bare jødene.

Prosess og dom

David Maxwell-Fyfe, en av de britiske aktorene, tok flere ganger opp temaet folkemord blant annet i kryssforhør av Konstantin von Neurath med henvisning til «den kjente boken av professor Lemkin». Fyfe brukte begrepet genocide på samme måte som Lemkin ved at Fyfe omtalte en kulturell utslettelse av tsjekkerne som folkegruppe blant annet ved fordrivelsen av landets intelligensia. Fyfe beskrev massedrap i regi av SS (blant annet gjennom Einsatzgruppen) som en demonisk plan for folkemord, en plan som var nøye forberedt og gjennomført. Folkemord ble nevnt i avslutningsinnlegg fra britiske og franske aktorer.

Dommen 1. oktober 1946 nevnte ikke folkemord slik Lemkin hadde håpet og han beskrev det som den mørkeste dagen i sitt liv. Lemkin mente at dommen i Nürnberg unnlot å definere folkemord som en forbrytelse i fredstid fordi dommen bare omtalte utryddelse av sivilbefolkningen i forbindelse med angrepskrig. Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten.

Nürnbergprosessen ble kritisert for å anvende lover med tilbakevirkende kraft (ex post facto). Til dette bemerket Lemkin:

«Prinsippet om ex post facto i strafferett beskytter individets frihet. En person bør ikke forfølges av staten når han begår en handling som synes for ham rettferdig og anstendig, og som bare blir en forbrytelse gjennom etterfølgende lovgivning. […] Drap og grusomheter som sådan var forbudt også i Tyskland. Hitler fritok ganske enkelt sine håndlangere og seg selv for ansvar for slike forbrytelser. Er gjenoppretting av slikt ansvar for kriminalitet en ex post facto-lov? Er det en undergraving av garantiene for individuell frihet? Holder vi oss ikke til prinsippet om at ingen frihet kan rettferdiggjøre kriminalitet, undertrykkelse og grusomhet?»

Etterfølgende prosesser i Nürnberg

I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. Aktor Benjamin Ferencz brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.

Andre prosesser

Det viktigste rettsoppgjøret i Polen skjedde ved det øverste nasjonale tribunalet (polsk: Najwyższy Trybunał Narodowy) 1946-1948. Tribunalets dom for Arthur Greiser, administrator for Reichsgau Wartheland, omfattet folkemord. Dette var første gang en nasjonal domstol la til grunn folkemord i en straffesak. Leirkommandantene Amon Göth og Rudolf Höß ble også dømt for folkemord ved polske domstoler. Disse dommene la vekt på massemord og tok samtidig med kulturell ødeleggelse av folkegrupper som grunnlag for dommen.

Folkemordkonvensjonen

Se også: Folkemordkonvensjonen

I 1946 arbeidet Lemkin intenst til støtte for en folkemordskonvensjon, blant annet med flere artikler i juridiske tidsskrifter i flere land. Han reiste til Paris, Cambridge og New York. Han var til stede ved FNs generalforsamling ved det midlertidige hovedkvarteret i Lake Success, Long Island, New York. I Lake Success ble han kjent med Gunnar Myrdal. I Paris var han tilstede ved fredsforhandlingene i 1946 der han forsøkte få inn en betingelse om at aksemaktene skulle inkludere folkemord i sine straffelover. Lemkins initiativ kom for sent og folkemord ble ikke inkludert. Traktaten omfattet straffeforfølgelse av forbrytelser mot menneskeheten. Henri Donnedieu de Vabres som hadde vært hoveddommer i Nürnbergprosessen hjalp Lemkin med å skrive et utkast til Folkemordskonvensjon.

Lemkin argumentere i mai 1946 overfor generalsekretær Trygve Lie om at Nürnberg-dommen innebar en rett for folkegrupper til å eksistere og rett for andre stater til å intervenere for å beskytte forfulgte minoriteter. I forbindelse med FNs generalforsamling i 1946 oppfordret Lemkin Tsjekkoslovakias utenriksminister Jan Masaryk til å støtte en folkemordskonvensjon til ære for hans far president Masaryk. Lemkin fikk Jan Masaryks hjelp til å overbevise den sovjetiske utenriksministeren Andrej Vysjinskij. Noen av delegatene foreslo «utryddelse» (engelsk: extermination) som alternativ til «folkemord». Den fremstående juristen Abdel Monim Bey Riad (død 1947), medlem av Saudi-Arabias delegasjon, frarådet dette fordi «utryddelse» ikke er spesifikt om mennesker (brukes også om dyr og insekter) og at uttrykket kunne fungere begrensende ved at det antydet at alle medlemmer av gruppene måtte drepes for at begrepet skulle være relevant.

Pearl S. Buck, som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1938 (foto), var en viktig støttespiller for Lemkin og folkemordkonvensjonen..

Lemkin tok kontakt med Frede Castberg, jussprofessor og medlem av den norske delegasjonen, som lovet at Norge ville støtte at folkemord kom på generalforsamlingens dagsorden i 1946. Castberg anbefalte Lemkin å søke støtte fra en koalisjon av mindre stater fordi små land baserer seg mer på folkeretten enn det stormaktene gjør. Castberg påpekte for Lemkin at det primært var politikerne i Oslo som måtte påvirkes, ikke delegatene som arbeidet etter mandat fra politikerne.

Lemkin var tilstede som privatperson ved generalforsamlingen i 1946, men fikk hjelp av sekretariatet til blant annet å lage kopier. Konvensjonen fikk støtte fra små land i Latin-Amerika først Ricardo J. Alfaro i Panamas delegasjon og deretter Cubas delegasjon hvorpå flere land i regionen sluttet seg til. De latinamerikanske landene utgjorde omkring 20 av FNs 51 medlemmer på den tiden. Lemkin mente at det deretter var vesentlig å overbevise den indiske delegasjonen slik at flere asiatiske land ville følge etter. I sin lobbyvirksomhet tok han kontakt med Margery Corbett Ashby (som han kjente fra Folkeforbundet) og Vijaya Lakshmi Pandit som ledet den indiske delegasjonen.

FNs generalforsamling vedtok 11. desember 1946 enstemmig en resolusjon som fordømte folkemord og som innledet arbeidet med å utarbeide traktat om forbud mot folkemord. Resolusjon kom på bakgrunn av Nürnbergprosessen som ble avsluttet 2 måneder tidligere. FNs generalsekretær, Trygve Lie, ga deretter en komite bestående av Lemkin, Vespasian Pella og Henri Donnedieu de Vabres i oppdrag å lage et første utkast til folkemordkonvensjon.

Lemkin drev utstrakt lobbyvirksomhet for å få vedtatt en folkemordskonvensjon. Han skrev til personlig til alle FN-utsendinger og utenriksministrene, og sørget for at disse også fikk henvendelser fra interessegrupper i hjemlandet. Lemkin fikk hjelp av blant andre ledende intellektuelle som Pearl S. Buck, Aldous Huxley, Bertrand Russell og Gabriela Mistral som i november 1947 publiserte en appell i New York Times. I august 1948 samlet han økonomisk støtte for å kunne reise til Geneve der en komite arbeidet med en endelig tekst til folkemordskonvensjonen. På den tiden hadde Lemkin ikke fast inntekt og var avhengig av lån fra slektning og donasjoner til å leve av. I Geneve leverte han notater og andre innspill til komitemedlemmene.

James Rosenberg i National Conference for Community and Justice, en amerikansk menneskerettsorganisasjon, støttet arbeidet for en folkemordkonvensjon blant annet i form av US Committee for the UN Genocide Convention. Rosenberg, Lemkin og Buck sendte hundrevis av brev til politikere, journalister, kunstnere og ledere for frivillige organisasjoner med appell om å støtte en folkemordkonvensjon.

Konvensjonen ble vedtatt enstemmig av FNs generalforsamling 9. desember 1948, dagen etter ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt. New York Times skrev i den forbindelse en rosende omtale av Lemkins 15 år lange arbeid. Lemkin var til stede i Palais de Chaillot, Paris, der generalforsamlingen ble avholdt. Han ble sett gråtende da avstemningen ble kjent. Lemkins vekt på kulturaspektet ved folkemord ble ikke innarbeidet i den vedtatte konvensjonen. Konvensjonen innebærer at gjerningspersonenes hensikt (engelsk: intent) må bevises og folkemord etter konvensjonen omhandler i praksis rasistisk motivert massemord.

På 1950-tallet drev han lobbyvirksomhet for å få folkemord innarbeidet i nasjonale lovgivninger. Noe han lykkes med blant annet i Danmark, Ethiopia og Brazil. I 1956 samarbeidet han med den jordanske diplomaten Muhammad Hussain El-Farra for å få franske tjenestmenn tiltalt for folkemord i Algerie.

Karl Schlyter, som hadde hjulpet Lemkin å flykte, medvirket til at Sverige sluttet seg til konvensjonen.

Universell jurisdiksjon og domstol

Lemkin gikk inn for universell jurisdiksjon der enhver stat kunne rettsforfølge selv om forbrytelsen, gjerningspersonen eller ofrene ikke hadde noe med staten å gjøre. Dette forslaget gikk opprinnelig ikke gjennom og konvensjonen gjaldt bare folkemord på eget territorium. I 1990-årene utvidet flere europeisk land sin strafferett til å gjelde folkemord uansett hvor i verden det hadde skjedd. Lemkin gikk også inn for å etablere en internasjonal straffedomstol og en slik straffedomstol ble etablert i Haag i 2002 basert på traktat av 1998.

Kulturaspektet

De første utkastene til konvensjon inkluderte ødeleggelse av folkegruppens kultur i form av språk, religion, litteratur, kunst og monumenter. Ved forarbeidet til vedtak var det vesentlig uenighet om politiske grupper skulle beskyttes, om det skulle opprettes en permanent internasjonal domstol og om ødeleggelse av kultur skulle dekkes. Drøftingene var påvirket av den tiltagende kalde krigen og av tvil om ødeleggelse av kultur kunne sidestilles fysisk utslettelse av folkegrupper. For eksempel den danske utsendingen fremholdt at det ga lite mening og var ute av proporsjoner å sidestille ødeleggelse av biblioteker med massemord i gasskammer. Drøftinger av utkast landet på konsensus om en svak form for beskyttelse av kultur ved å forby bortføring av barn for å indoktrinere dem i en annen folkegruppes kultur. Det kulturelle aspektet ved folkemord ble ikke tatt inn i FNs Folkemordskonvensjon.

Ratifisering i USA

William L. Patterson (1891-1980), kommunist og borgerrettsforkjemper.

President Harry Truman var en de første statslederne som signerte konvensjonen og sendte den videre til senatet for godkjenning. . Motstandere av ratifisering fremholdt at konvensjonen kunne brukes av USAs fiender til å undergrave landets suverenitet. Rasisme spilte trolig en rolle ved at enkelte senatorer fryktet at tilhengere av segregering kunne bli berørt av konvensjonens brede definisjon av folkemord.

Lemkin drev med lite resultat energisk lobbyvirksomhet overfor senatet; han allierte seg blant annet med amerikanere av polsk, litauisk og ukrainsk bakgrunn. Lemkin argumenterte, på bakgrunn av den rådende McCarthyismen, med at konvensjonen kunne brukes mot Sovjetunionen, men ikke mot amerikanske myndigheters undertrykkelse av sin svarte befolkning og han havnet da i disputt med borgerrettsaktivister som hadde begynt å bruke "folkemord" om svartes situasjon i USA. President Eisenhower trakk tilbake støtten til konvensjonen samt Menneskerettserklæring på grunn av sterk motstand i eget parti og frykt for at disse ville undergrave kampen mot kommunismen. Lemkin ble kritisert for å være uvitenskapelig fordi han var polakk og jøde. I senatet ble det advart mot å akseptere en konvensjon fremmet av en utenlandsk propagandist med dårlig engelsk og som jøde ikke burde være den som drev propaganda.

Civil Rights Congress, en en kommunistisk borgerrettsorganisasjon, med Paul Robeson og William L. Patterson i spissen, anklaget i 1951 USA for folkemord på den svarte befolkningen med 10.000 dokumenterte drap 1945-1951. Lemkin avviste anklagen fra Robeson og Patterson som kommunistisk avledningsmanøver fra det som foregikk i Øst-Europa under sovjetisk styre. Lemkin fremholdt at USA bare gjorde seg skyldig i diskriminering og brudd på menneskretter. For å oppnå støtte fra det rasistiske hvite establishment endte Lemkin opp med å støte fra seg borgerrettsaktivister som omfavnet hans ideer. Han noterte i et manus at rasistiske ideologier var mer rotfestet i det frie USA enn i Europa og at behandlingen av svarte og japanere i USA var tilfeller av folkemord (acts of genocide).

USA ratifiserte konvensjonen i 1988.

Tribunaler for Rwanda og Jugoslavia i 1990-årene

Domstolene fra Jugoslavia og Rwanda medvirket på 1990-tallet til å definere folkemord. Ankeretten for Jugoslavia nevnte Lemkins poeng om å beskytte nasjonalt og kulturelt mangfold, men la til grunn konvensjonens avgrensing til fysisk og biologisk ødeleggelse av folkegruppen - det vil si massedrap som nødvendig betingelse for å kategorisere noe som folkemord. Handlinger som har til hensikt å skape massedød, for eksempel utsulting, vil også regnes som folkemord. Dette samsvarte med dommen som fant Eichmann skyldig i folkemord ved at organiserte transport til utryddelsesleirene. Massedrap som ikke gjennomføres med sikte på å utslette en folkegruppe er etter dette ikke folkemord. Jugoslavia-tribunalets definisjon skiller seg fra definisjoner som legger til grunn angrep på individer fordi de er medlemmer av en folkegruppe.

Jugoslavia-tribunalet la til grunn at det ikke er tilstrekkelig å bevise forfølgelse av personer tilhørende en folkegruppe eller bevise drap i stort omfang, det må også bevises målet eller planen var å ødelegge folkegruppen. Lemkin la på sin side til grunn at målet eller intensjonen fremgår av handlingen, som en type forsett, dolus eventualis, "eventualitetsforsett", ikke nødvendigvis som en plan overveid på forhånd.

Utmerkelser

Lemkins grav på Mount Hebron Cemetery i Queens, New York

• Stephen Wise Award, American Jewish Congress i 1951 for sitt bidrag til folkerett (international law).
• Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
• Orden Carlos Manuel de Céspedes (Cuba), 1950

• Nominasjoner til Nobels fredspris: Winston Churchill nominerte Lemkin i 1950 og i 1952. Han ble nominert til fredsprisen i 1950 av professorene Taylor Cole og Paul A. Freund samt Jorge Villegomez (Ecuadors parlament); og i 1951 på ny av Freund. I 1955 av professorene Freund og Stephan Riesenfeld. I 1956 og i 1959 ble Lemkin nominert av Thomas J. Dodd medlem av representantenes hus i USAs kongress og tidligere aktor i Nürnbergprosessen. Emanuel Celler, medlem av representantenes hus, USA, nominerte Lemkin i 1958 og 1959.

Ettertiden

Lemkin er et tidlig eksempel på at en ikke-statlig aktør på eget initiativ skapte endring i folkeretten. Etter at FN vedtok Folkemordskonvensjonen i 1948 forsvant Lemkin for en stor del ut av offentligheten. Folkemordskonvensjonen var uvirksom i to tiår etter at den ble vedtatt. Han ble på nytt kjent først i 1990-årene i forbindelse med rettsoppgjør etter Jugoslaviakrigene og folkemordet i Rwanda. Den første dommen falt i 1998. På slutten av 1990-årene begynte «folkemord» å bli brukt også som moralsk karakteristikk om de mest ekstreme forbrytelsene.

I 1960-årene studerte armenske og jødiske organisasjoner Lemkins skrifter.

Ufullførte manus

Han etterlot seg flere tusen sider dokumenter (blant annet avisutklipp og mange hundre brev) og tre upubliserte verk blant annet selvbiografien. I tillegg finnes det bevart 60 sider av et påbegynt manus kalt The Hitler Case. Av papirene fremgår at han planla å skrive om folkemord i forbindelse med japansk kolonisering i Asia. Han etterlot seg utkast til History of Genocide i 3 bind med 70 planlagte kapitler inkludert spanske kolonisters folkemord på inkaene og belgisk folkemord i Fristaten Kongo. Han arbeidet med en bok om nazistenes forbrytelser på bakgrunn av Nürnberg, han utarbeidet manus til selvbiografien Totally Unofficial og til Introduction to the Study of Genocide.

Bøker om Lemkin

Inntil 2007 var det gitt ut to bøker om Lemkin, den ene er standardverk fra 2001 av William Korey og den andre fra 1984 av holocaustfornekteren James Joseph Martin (1916–2004).

John Cooper ga i 2008 ut biografien Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide Convention (Palgrave Macmillan) som gir mer faktabakgrunn til folkemordsbegrepet og flere opplysninger om Lemkins liv og virke. Ifølge Cooper var holocaust avgjørende for at begrepet folkemordet ble formulert og Lemkin var preget av sin jødiske bakgrunn fra det multietniske Øst-Europa. Coopers bok baserer seg i stor grad på sekundærkilder og har en del unøyaktigheter. Cooper overvurderte trolig Lemkins innflytelse.

Samantha Power, politiker og professor, omtalte i sin bok A Problem from Hell: America and the Age of Genocide (2002) Lemkin som en oversett (neglected) person i internasjonal rettshistorie. Boken ble blant annet tildelt Pulitzer-prisen for beste sakprosabok. Power har fremholdt at Lemkins argumenter om folkegrupper i konsekvens ligner på Daniel Goldhagen som argumenterte for tyskernes kollektive skyld.

Donna-Lee Frieze redigerte og ga ut Lemkins etterlatte selvbiografi Totally Unofficial (Yale University Press, 2013). John Cooper regner memorarene som delvis upålitelige. Det er uklart hva Lemkin visste om holocaust under krigen mens han fullførte boken Axis Rule. Han reiste fra Litauen til Sverige i 1940 og reiste videre til USA noen måneder før de omfattende massakrene begynte. I Sverige var det relativt god tilgang på informasjon om situasjonen i det okkuperte Polen; Sverige var den viktigste transportruten for informasjon til og fra Armia Krajowa. Professor Mark Klamberg ved Stockholms Universitet fremholder at Lemkin trolig kjente til gettoene og den brutale behandlingen av jødene i Polen. Trolig fikk han kjennskap til det pågående massemordet mot slutten av 1942, noe av informasjonen kan ha kommet fra hans kontakter i Sverige.

Douglas Irvin-Erickson ga i 2017 ut boken Raphael Lemkin and the Concept of Genocide på University of Pennsylvania Press. Irvin-Erickson fremholder at Lemkins upubliserte selvbiografi (Totally Unofficial skrevet på 1950-tallet) er problematisk som kilde til Lemkins tidlige liv fordi han tolker pogromer og opplevelser i unge år på bakgrunn av erfaringer og ideer opparbeidet som voksen. Ifølge Irvin-Erickson kan Lemkins perspektiv reduseres til erfaringene fra en konkret kontekst eller historisk epoke.

Philippe Sands ved konferanse i Chatham House, 2014.

Lemkin og Lauterpacht

Lemkin og den omtrent jevnaldrende juristen Hersch Lauterpacht studerte begge ved universitetet i Lemberg (nå Lviv i Ukraina) med få års mellomrom. Lauterpacht introduserte begrepet forbrytelse mot menneskeheten til Nürnbergprosessen på samme tid som Lemkin introduserte begrepet folkemord. Lauterpacht hadde mest gjennomslag i Nürnberg og var minst opptatt av holocaust som en særegen hendelse. Begge var opptatt av Nürnbergprosessen som grunnlag for omdanning av folkeretten. Lemkin anså folkemord som en forbrytelse mot menneskeheten og mente selv at hans begrep om folkemord baserte seg på prinsipper om individuelle rettigheter. Mens forbrytelser mot menneskeheten omhandler forbrytelser mot mange enkeltpersoner omhandler folkemord forbrytelser mot en folkegruppe som helhet. Forholdet mellom disse to begrepene er uavklart.

Lviv hadde på den tiden omkring 30 % jødisk befolkning. De kom begge fra jødiske familier der de fleste ble drept under holocaust. For Lemkin og Lauterpacht som opplevde de skiftende grensene i øst var ikke en stabil nasjonalstat noe selvsagt; oppvekstområdet var utpreget multietnisk og de var begge språkmektige. Begge var på denne bakgrunnen skeptiske til staters suverenitet, opptatt av folkeretten og ønsket sterkt vern for minoritetene.

Lemkin og Lauterpacht var begge involvert i sionismen som unge og hadde begge i likhet med mange jøder i mellomkrigstiden et liberalt kosmopolitisk perspektiv der lov og rettsorden ble ansett som deres viktigste beskyttelse. Mens Lauterpacht hadde et bredt faglig virke og var en produktiv forfatter av faglitteratur, var Lemkin fokusert på kodifisering av internasjonal strafferett generelt og folkemord spesielt. Begge mente at folkeretten burde gjelde for både individer og stater som aktører.

Juristen Philippe Sands brukte fem år på boken Tilbake til Lemberg (engelsk original: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity) om deler av familiens historie. Sands bok omhandler særlig Lemkin og Lauterpacht. Lauterpacht var opptatt av individenes rettigheter og beskyttelse av disse, mens Lemkin var opptatt av store grupper av personer forbundet med rasemessig, religiøs eller nasjonal identitet. Sands uttalte at han intellektuelt er mest på linje med Lauterpacht som mente at personene skulle betraktes som individer og ikke som medlemmer av en gruppe eller et kollektiv.

Utgivelser

• Axis Rule in Occupied Europe. Carnegie Endowment for International Peace, 1944.
• Prawo karne skarbowe (som redaktør), Krakow, 1938 (skattemessig straffelov)
• La reglementation des paiements internationaux, Frankrike, 1939.
• Poland’s Criminal Code of 1932 (engelsk oversettelse av Polens straffelov), 1939.
• Totally Unofficial (Yale University Press, 2013), upublisert selvbiografi redigert av Donna-Lee Frieze.

Litteratur

• Irvin-Erickson, Douglas (2017). Raphael Lemkin and the Concept of Genocide. University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4864-7.  (basert delvis på doktoravhandlingen The Life and Works of Raphael Lemkin. A Political History of Genocide in Theory and Law ved State University of New Jersey, 2014)
• Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)
• Cooper, John (2008). Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide Convention. Springer/Palgrave Macmillan. 

Eksterne lenker

• Defining an Unimaginable Crime: The Story of Raphael Lemkin United States Holocaust Memorial Museum via YouTube
• Raphael Lemkin Defines Genocide (1949) Full Broadcast, CBS/FN via YouTube