Raphael Lemkin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Raphael Lemkin
Raphael Lemkin, Photograph 6 (cropped).jpg
Født24. juni 1900[1][2]Rediger på Wikidata
BiazvodnaRediger på Wikidata
Død28. aug. 1959[1][2]Rediger på Wikidata (59 år)
New YorkRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Advokat, freds- og konfliktforsker, aktor, juristRediger på Wikidata
Embete
Akademisk grad Ph.d.Rediger på Wikidata
Utdannet ved Law Faculty of Lviv University, Universitetet i Heidelberg, Universitetet i LvivRediger på Wikidata
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Polen, USARediger på Wikidata
Gravlagt Mount Hebron CemeteryRediger på Wikidata
Utmerkelser Fortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Four Freedoms Award - Freedom of WorshipRediger på Wikidata

Minneplakett i Warszawa

Raphael Lemkin, opprinnelig Rafał (født 24. juni 1900 i Bezwodene i den polske del av Russland [nå i Hviterussland], død 28. august 1959 i New York City i USA) var en advokat av polsk-jødisk herkomst som er kjent for sitt arbeid mot folkemord som han kalte «genocide». Det var han som skapte denne betegnelsen i 1944.

I 1947 utferdiget han utkastet til en lovtekst for FN om straff av folkemord. Teksten ble enstemmig vedtatt nesten uten justeringer i 1948. Loven fikk kallenavnet «Lemkins lov».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lemkin ble født på familiens gårdsbruk 24. juni 1900 innenfor Det russiske keiserdømmet i det som nå er Hrodna voblasts i Hviterussland. Etter at Polen i 1918 ble skilt ut Russland fra som egen stat ble hjemstedet en del av Polen. Lemkins interesse for nasjon og folkegrupp sprang særlig ut av denne voldelige perioden der grensestrid med Sovjetunionen varte i mange år første verdenskrig og tyske nasjonalister aksepterte ikke dannelsen av Fristaden Danzig. Polen var i mellomkrigstiden en multietnisk stat der etnisk polske utgjorde omtrent 70 % (med betydelig tyske, jødiske, hviterussiske og ukrainske minoriteter).[3]

Lemkins interesse for folkemord på jødene begynte under andre verdenskrig da han ble kjent med konsekvensene for Polens jøder inkludert hans egen familie. Hele familien bortsett fra en bror ble drept under holocaust. Lemkin kom til USA 18. april 1941 et par måneder før den tyske invasjonen av Sovjetunionen og det straks påfølgende massedrapet særlig på jøder i de østlige områdene. Mens han forsket og underviste i juss ved Duke University utarbeidet han begrepet folkemord (engelsk: genocide) og verket Axis Rule in Occupied Europe. FN definerte senere folkemord som «planlagt fysisk ødeleggelse (helt eller delvis) av en folkegruppe», mens Lemkin i sin bok Axis Rule har en mer beskrivende og nyansert fremstilling. Lemkin fremholdt at folkemord ikke nødvendigvis innebærer umiddelbar ødeleggelse av en gruppe, men at det ofte begynner med forskjellige tiltak som har til hensikt å ødelegge de grunnlegende livsbetingelsene for en folkegruppe noe som vil lede til oppløsning av folkegruppen og til sist kan det også ende med død for medlemmene av gruppen.[a] Lemkin utelukket ikke folkemord som en enkelt voldelig hendelse, men beskrev det mer som process som ledet til fysisk utslettelse av gruppen på ulike måter. I USA begynte han å arbeide med overbevise verden om at folkemord måtte regnes som en internasjonal forbrytelse som burde håndteres av internasjonale domstoler.[3]

Virke[rediger | rediger kilde]

Byste av Lemkin i Jerevan, «takknemlighetsalleen» foran Statsuniversitetet i Jerevan.

Mehmed Talat, en av hovedmennene bak folkemordet på armenerne, ble i 1921 drept på åpen gate i Berlin av Soghomon Tehlirjan, en overlevende armener. Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett: Tehlirjan begikk en forbrytelse da han drepte en mann, mens Talat kunne straffefritt drepe millioner - dette var helt ulogisk ifølge Lemkin. Lemkins kunnskap om folkemordet på armenerne og holocaust under andre verdenskrig inspirerte han til å utarbeide lovverk for det han kalte «genocide». Lemkin utformet opprinnelig lovforslag om «barbarity» (massemord) and «vandalism» (utslettelse av kultur), og disse ble lagt frem for den femte internasjonale konferansen om strafferett, Madrid i 1933.

Han rømte til Sverige i 1940 og til USA i 1941. I 1944 publiserte Lemkin Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress og der introduserte han betegnelsen genocide for å beskrive det Winston Churchill hadde nevnt som crime without a name. Lemkin beskrev genocide som «the destruction of a nation or of an ethnic group».[4][5][6]

Laquote.svgGenocide betyr ikke nødvendigvis den umiddelbare ødeleggelsen av en nasjon, bortsett fra når det oppnås ved massemord på alle medlemmer i en nasjon. Det sikter mot å beskrive en koordinert plan med ulike elementer rettet mot ødeleggelsen av sentrale fundamenter av livet til nasjonale grupper, med målet om å utslette selve gruppene... Genocide er rettet mot den nasjonale gruppen som en enhet, og aktivitetene involvert er rettet mot individer, ikke i kraft av dem selv, men som medlemmer av den nasjonale gruppen.

[note 1]Raquote.svg

Raphael Lemkin, 1944[5]

Lemkins interesse for folkemord begynte med folkemordet på armenere under første verdenskrig (opprinnelig kalte han det massakre på armenerne, betegnelsen Armenian Genocide tok han i bruk senere). Etter krigen ble 150 mistenkte ottomanske krigsforbrytere overlatt til britiske myndigheter på Malta. En armensk delegasjon møtte opp på fredskonferansen i Versailles og forlangte rettferdighet. Lemkin ble sjokkert da de ottomanske krigsforbryterne plutselig ble løslatt. Han stilte da spørsmålet om mord på millioner var en mindre forbrytelse enn mord på en enkelt person. Lemkin mente det var nødvendig med en lov som kunne stanse denne form for rase- og religionsbasert mord. Han tok problemstillingen opp med sin jussprofessor ved Universitetet i Lvov. Professoren svarte at statenes suverenitet går foran velferden til befolkningsgrupper i landet.[7]

Lemkin var i 1940-årene den første som brukte «folkemord» (genocide) om massakren på armenerne og dette regnes som det første moderne folkemordet. [7]

Rettsoppgjøret i Nürnberg[rediger | rediger kilde]

I 1943 introduserte Lemkin begrepet folkemord, eller genocid.[8] Etter folkemordet på armenerne og det pågående holocaust, ville Lemkin skape en rett som la til grunn at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Lemkins bok Axis rule in occupied Europe (1944) fikk god anmeldelser i blant annet Washington Post og New York Times. Det er uklart om Murray C. Bernays, en amerikansk militærjurist som forberdte rettsoppgjøret, leste boken. Hilary Earl skriver at Bernays ideer er svært like Lemkins. Våren 1945 ble Lemkin ansatt i War Crimes Office, krigsforbryterkontoret, ved Judge Advocate General's Corps, det amerikanske militære juridiske tjenesten («JAG»). Lemkin tok kontakt med Robert Jackson straks Jackson var utnevnt som aktor for Nürnbergprosessen. JAG sendte Lemkin til London sommeren 1945 for å arbeide i Jacksons team som forberedte tiltalen. Våren 1946 reiste Lemkin til Europa for å lete etter overlevende familiemedlemmer og for å påvirke juristene i Nürnberg. Han forlot Tyskland før dommen i hovedprosessen falt i oktober 1946.[3]

Fra åpningen av RuSHA-prosessen som var en av de etterfølgende Nürnbergprosessene.

Lemkin hadde ingen offisiell rolle i Nürnberg. Benjamin Ferencz mintes at Lemkin var svært ute seg over å ha mistet hele familien unntatt en bror under holocaust. Ferencz husket at Lemkin var svært intens og til dels plagsom. Lemkins begrep om folkemord var ikke noe hovedpunkt i tiltalen, men ble brukt flere ganger i rettsprosessen til dels på en treffsikker måte. David Maxwell-Fyfe, en av de britiske aktorene, tok flere ganger opp temaet folkemord blant annet i kryssforhør av Konstantin von Neurath. Fyfe brukte begrepet genocide på samme måte som Lemkin ved at Fyfe omtalte en kulturell utslettelse av tsjekkerne som folkegruppe blant annet ved fordrivelsen av landets intelligensia. Fyfe beskrev massedrap i regi av SS (blant annet gjennom Einsatzgruppen) som en demonisk plan for folkemord, en plan som var nøye forberedt og gjennomført.[3]

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Hans Frank.[9] Lemkins folkemordsbegrep i boken Axis rule in occupied Europe (1944) påvirket utformingen av London-charteret som lå til grunn for hovedprosessen i Nürnberg. Aktor Robert Jackson da han i tiltaledokumentet blant krigsforbrytelsene omtalte «deliberate and systematic genocide, viz., the extermination of racial and national groups». Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. Benjamin Ferencz brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i de dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.[3]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Genocide does not necessarily mean the immediate destruction of a nation, except when accomplished by mass killings of all members of a nation. It is intended rather to signify a coordinated plan of different actions aiming at the destruction of essential foundations of the life of national groups, with the aim of annihilating the groups themselves.... Genocide is directed against the national group as an entity, and the actions involved are directed against individuals, not in their individual capacity, but as members of the national group.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6j39gcz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  4. ^ Cheterian, V. (2015). Open Wounds: Armenians, Turks and a Century of Genocide. Oxford University Press, USA.
  5. ^ a b Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. Genocide Studies and Prevention, 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. (…) In 1944, Lemkin’s Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress was published containing the word ‘‘genocide’’ to describe the ‘‘crime without a name.’’»
  6. ^ Segesser, D. M., & Gessler, M. (2005). Raphael Lemkin and the international debate on the punishment of war crimes (1919–1948). Journal of Genocide Research, 7(4), 453-468.
  7. ^ a b Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210
  8. ^ Bruce Jenkins (2008). The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia--and How It Died. (engelsk). New York: HarperOne. ISBN 978-0-06-147280-0. 
  9. ^ Sands, Philippe (22. mai 2016). «How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. august 2020. «In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.» 


Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «lower-alpha», men ingen <references group="lower-alpha"/>-merking ble funnet