Holocaust i Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Holocaust i Frankrike var utryddelsen av jøder i det okkuperte Frankrike og Vichy-Frankrike under andre verdenskrig. Omkring 25 prosent (75 000-80 000) av Frankrikes 320 000[1]-350 000 jøder ble deportert til utryddelsesleirer (hovedsakelig Auschwitz) og de aller fleste av de deporterte ble drept (2570 eller 3-5 % overlevde). I tillegg ble flere tusen drept på fransk territorium henrettet som gisler eller drept som «partisaner» eller i «opprydninger». I Nederland ble til sammenligning 75 prosent av landets jødiske innbyggere drept under holocaust.[2][3][4]

Franske kvinner med jødestjerne, Paris, juni 1942.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1791 var Frankrike det første landet som ga jødene fulle borgerretter. Før den franske revolusjonen hadde jødene få rettigheter og var i stor grad adskilt fra majoritetsbefolkningen. På den tiden var det noen få tusen jøder i Frankrike: Sefardiske jøder i sørvest og askenasi i Alsace. I siste halvdel av 1800-tallet gjorde jødene seg gjeldende på flere samfunnsområder som bank, handel og industri såvel som kunst og politikk. Etterhvert slo stadig flere jødiske franskmenn seg ned i Paris. Mange jøder forlot Alsace-Lorraine etter Frankrikes nederlag i 1870. Ved begynnelsen av første verdenskrig hadde Frankrike rundt 120 000 jødiske innbyggere. Av de over 300 000 jødene som bodde i Frankrike før andre verdenskrig var to tredeler født utenfor landet. Mange jøder hadde forlatt tsarens Russland på grunn av forfølgelse og en vanskelig økonomisk situasjon. I mellomkrigstiden var det en ny innflytting av jøder fra Polen og Sovjetunionen, blant annet fordi USA innførte innvandringsbegrensing i 1924.[5] Fra jødenes perspektiv var Frankrike et foregangsland når det gjaldt frigjøring og likebehandling.[6]

De såkalte innfødte jødene (autochtones) var for en stor del borgerlige og politisk sentrumsorientert, og støttet en moderate politikk i den tredje republikk. Mange sluttet å kalle seg juifs og kalte seg i stedet israélites francais, og ivret for assimilering i majoritetsbefolkningen med unntak for at de beholdt sin jødisk religion. Mange jødiske franskmenn tok avstand fra sionismen på 1800-tallet og erklærte lojalitet til Frankrike. Franske antisemitter var både høyre- og venstreorienterte og assosierte landets jøder både med revolusjonen og moderne styresett og med kapitalismen. Dreyfus-saken er et kjent enkelttilfelle av antisemittisme. Innvandrete jøder fra Øst-Europa på 1900-tallet adskilte seg ved skepsis til storsamfunnet og en tendens til å videreføre livsstil fra shtetl og tradisjonelle jødiske yrker innen tekstil og bekledning. På begynnelsen av 1900-tallet var det klar til tendens til at de østeuropeiske innvandrerne ble integrert i det franske storsamfunnet blant annet ved at et stort antall tjenestegjorde under første verdenskrig.[5]

Frankrike var i mellomkrigstiden et av de landene som tok mot mest innvandrere og flyktninger inkludert jødiske. Paris ble et viktig senter for jødisk kulturell aktivitet. Tilstrømmingen av flyktninger fra Tyskland og fra borgerkrigen i Spania gjorde at regjeringen begrenset innreisemulighetene betydelig og etablerte interneringsleirer blant annet Gurs i sør.[1]

Tysk invasjon[rediger | rediger kilde]

Situasjonen i Frankrike etter invasjonen i 1940 og fra november 1942 inkludert Italias okkupasjon av grenseområdet (fra Toulon og Nice i sør til Rhône i nord med hele Provence).

Etter tysk seier i slaget om Frankrike ble landet delt i en okkupasjonssone i nord samt langs Atlanterhavet og i sør Vichy-regimet under Philippe Pétain som samarbeidet med nazistene. Den okkuperte delen av Frankrike ble administrert militært sammen med det okkuperte Belgia. Franske kolonier i Afrika inkludert Madagaskar var i prinsippet styrt fra Vichy. General Charles de Gaulle var motstander av Pétains linje og flyktet til Storbritannia der han etablerte en eksilregjering. Etter tysk kontroll over Frankrike foreslo de tyske utenriksdepartementet å samle fire millioner europeiske jøder på Madagaskar som var en fransk koloni. Adolf Eichmann og hans medarbeidere arbeidet over et år med planen og utarbeidet konkrete opplegg for gjennomføring. De store avstandene, britisk dominans på havet og behovet for lastekapasitet gjorde planen vanskelig å gjennomføre. Allierte styrker inntok øya i 1942 og planen ble uaktuell.[1][6][7][8]

Etter den tyske invasjonen flyktet omkring 3000 jøder fra Luxembourg, mens 816 ble værende og nesten alle disse ble deportert og drept. I Alsace-Lorraine bodde det omkring 30 000 jøder i mellomkrigstiden. I 1938 flyttet en del til det andre deler av Frankrike. Ved krigens utbrudd i 1939 evakuerte franske myndigheter 430 000 innbyggere, hvorav en god del jødiske, fra grenseområdet. En stor del av jødene som var i Alsace-Lorraine under tyske okkupasjon døde i konsentrasjonsleirene.[9]

SS-offiseren Theodor Dannecker representerte RSHAs jødekontor som ble ledet av Adolf Eichmann.[1] Dannecker var i Paris fra august 1940. Dannecker hadde lite eget mannskap og ble ikke støttet av den tyske okkupasjonsmakten, og presset på egen hånd den franske administrasjonen til å opprette jøderåd (Union Générale des Israélites de France, UGIF) på samme måte som i de okkuperte Polen. Jøderådene bl straks brukt av nazistene og Vichey som et verktøy i forfølgelse og undertrykking.[6]

Ved inngang til krigen bodde det opp mot 350 000 jøder i Frankrike, av disse var bare halvparten franske statsborgere og de øvrige hadde innvandret eller søkt tilflukt. Omtrent to tredeler av jødene bodde i Paris. Forfølgelsene begynte kort tid etter våpenhvilen både i den okkuperte sonen og i Vichy-sonen. Den tyske sonen mist jødene arbeidet og fikk bevegelsesfriheten innskrenket. Vichy-regjeringen innførte i oktober 1940 statut des juifs (anti-jødiske lover) som definerte hvem som skulle betraktes som jøder og som søkte å drastisk innskrenke jødenes virksomhet. Vichy-regjeringen innførte 143 lover og forskrifter som rettet seg spesifikt mot jødene. Franske domstoler fulgte i stor grad lojalt de nye lovene. Etter press fra Tyskland etablerte Vichy et kontor for jødesaker under Xavier Vallat i mars 1941. Denne etaten hadde ansvar for å iverksette antijødiske lover herunder beslagleggelse av jødenes eiendommer. I november 1941 etablerte Vallat unionen av franske jøder etter press fra Dannecker. Vichy-regimets tiltak rettet seg til å begynne med mot jøder uten statsborgerskap. Pierre Laval sluttet i april 1942 seg til Vichy-regjeringen som statsminister. Laval var ivrig i sine bestrebelser på å samarbeide fullt ut med tyske okkupasjonsmakten. Laval erstattet i mai 1942 Xavier Vallat med den ivrige antisemitten Louis Darquier de Pellepoix som velvillig forfulgte jøder, med eller uten fransk pass. Forfølgelsene av jødene i Vichy-sonen pågikk i nesten to år før selve deportasjonene begynte.[3][10][11]

I den okkuperte sonen måte jøder fra juni 1942 gå med et merke utenpå klærne for å lett kunne identifiseres. Interneringen begynte samme sommer og ble for en stor del utført av fransk politi. I Paris ble Velodrom d'Hiver og forstaden Drancy brukt som transittleirer. I november 1942 tok tyske og italienske styrker over Vichy-sonen. I det italiensk-kontrollerte området i sørøst beskyttet italienske myndigheter jødene som bodde eller søkte tilflukt der. Den italienske okkupasjonsmakten nektet å innføre antijødiske tiltak i sin sone. Etter at Italia forsøkte å gå over til de allierte i september 1943 tok tyske styrker kontroll over den italienske sonen og begynte internering av jøder som hadde søkte tilflukt der. Noen forsøkte å flykte til Sveits eller til Spania, få lyktes. Noen jøder ble hjulpet av ikke-jødiske franskmenn som bisto med stor fare for seg selv og familien.[12]

Den franske motstandsbevegelsen under ledelse av Jean Moulin motarbeidet både den tyske okkupanten og Vichy. Moulin var de Gaulles representant i Frankrike. Jøder i Frankrike deltok både motstandsbevegelsen og i jødisk undergrunn som Armee Juive (den jødiske arme) som arbeidet med redde jøder fra deportasjon.[12]

Deportasjoner[rediger | rediger kilde]

Konsentrasjonsleiren Drancy (i en forstad til Paris) hvor internerte ble deporterte til utryddelsesleirene i det okkuperte Polen.

Fra det okkuperte Frankrike ble jøder deportert til Auschwitz fra 27. mars 1942.[13] I løpet av 1942 ble 42 500 personer deportert fra Frankrike til leirene i øst. Franskmenn protesterte da Laval utvidet deportasjonene fra flyktninger til franske statsborgere. Laval nektet i august 1943 å inndra fransk statsborgerskap for å forenkle deportasjonene. Deportasjonene fortsatte i 1943 og 1944.[12] I alt ble 76 000-80 000 jøder deportert fra Frankrike til leirene i øst, hovedsakelig Auschwitz mens resten ble sendt til Majdanek og Sobibor samt noen få til Buchenwald. Blant de deporterte overlevde 3 % eller om lag 2000 personer. Omtrent to tredeler av de deporterte var utenlandske borgere. Fra Paris ble 13 000 jøder uten fransk pass arrestert av fransk politi i midten av juli 1942. Politiet ivret for at også barna skulle deporteres.[12][14]

Fra den «frie sonen» som ble kontrollert av Vichy-regimet, ble jøder deportert til den okkuperte delen av Frankrike fra august 1942.[15] Jødene under Vichy-regimet var i utgangspunktet tryggere enn jødene i den tyske sonen i nord. Jødene kunne også flykte til den smale stripen okkupert av Italia og mange franske bønder skjulte jøder, spesielt barn. I Belgia og Frankrike var landets egne borgere bedre beskyttet enn flyktninger fra andre land.[16]

Jødiske innbyggere i fransk Nord-Afrika (også kalt Maghreb-jøder) var underlagt Vichy-regimets antijødiske tiltak (som kvotebegrensing ved studier, gettoisering, tvangsarbeid), men ble ellers lite berørt av holocaust som foregikk i Europa.[5] Vichy-regimet opphevet Crémieux-dekretet av 1870 som hadde gjort jødiske algierere til statsborgere i Frankrike. Dekretet ble gjeninnført i 1943.[17]Operasjon Torch, den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942, lettet situasjonen for jødene i Algerie og Marokko. Tunisia ble underlagt tysk okkupasjon og jødene der ble blant annet satt i tvangsarbeid til frigjøringen i mai 1943.[18] Jødiske motstandsgrupper i Algerie støttet de allierte.[17]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Allierte styrker gikk i land i Normandie 6. juni 1944 og innledet med det frigjøringen av Nord-Europa.

Carl Oberg (i midten) var HSSPF (sjef for SS og alt tysk politi) i Frankrike. Oberg ble etter krigen dømt til døden av et militærtribunal i Paris,[5] dødsstraffen omgjort til livstid i 1958 og benådet av de Gaulle i 1963. Pierre Laval (til venstre) ble dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten og henrettet i 1945.[19] Obergs adjutant, Herbert Hagen (til høyre), ble dømt i Køln, 1980, for medvirkning til deportasjoner fra Frankrike.[20]

I Frankrike ble 2345 personer dømt etter krigen, hvorav 1314 in absentia, det er ikke oppgitt hvor mange av disse som var relatert til gjennomføring av holocaust. De franske prosessene handlet i hovedsakelig om drap på franske borgere og om dokumentasjon av motstand mot den tyske okkupasjonen. Franske myndigheter motsatte seg mer enn USA og Storbritannia løslatelse av dømte tyske krigsforbrytere. I 1958 var bare en håndfull tyske igjen i franske fengsler. Carl-Albrecht Oberg og Helmut Knochen ble i 1958 dømt til døden av en fransk domstol. Oberg var HSSPF for Frankrike og Knochen var sjef for Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst. De to var ansvarlige for deportasjon omkring 80 000 personer hovedsakelig jødiske. Straffen ble etter kort tid redusert, og de ble benådet av Charles de Gaulle i 1963.[21]

Pierre Laval ble først og fremst dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten, og i mindre grad for medvirkning til Holocaust. Laval hadde forsynt tysk krigsindustri med 640 000 arbeidere og deporterte ikke-franske jøder.[22]

Frankrike fikk Klaus Barbie utlevert fra Bolivia i 1983 og stilte ham for retten for deportasjon av over 800 jøder. Barbie ble dømt til livsvarig fengsel. Saken mot Barbie satte Frankrikes samarbeid med nazistene[21] på dagsorden. Barbie-saken ble i 1980- og 1990-årene fulgt av profilerte saker mot nazister og kollaboratører, blant annet Paul Touvier og Maurice Papon.[23] Papon ble i 1998 dømt til 10 år i fengsel for delaktighet i utryddelsen av franske jøder under andre verdenskrig i det som hadde vært den lengste rettsprosessen i Frankrike etter krigen. Tiltalen gjaldt forbrytelser mot menneskeheten ved at han medvirket til deportasjoner til utryddelsesleirene. Han begynte soning av straffen i oktober 1999 og ble løslatt før tiden på grunn av alder og sviktende helse. Etter krigen gjorde han karriere i statsapparatet under Charles de Gaulle og ble en mektig politimester og politiker. I 1961 var han ansvarlig leder for voldelig behandling av demonstranter i Paris, massakren i Paris i 1961.[24][25][26]

Vichy-regimets medvirkning til holocaust har vært et beklemmende tema i fransk offentlighet. Holocaust ble tematisert i forbindelse med anti-sionismen etter Israels invasjon av Libanon i 1982. Anti-sionismen har på den politiske venstresiden særlig vært tilskyndet av Israels krigføring fra 1956 til 1982. Arrestasjonen av Klaus Barbie i 1983 fornyet den franske interessen for holocaust i Frankrike. Saken mot Barbie avdekket fransk medvirkning til holocaust, men påtalemakten styrte unna en omfattende dokumentasjon fransk samarbeid med okkupanten. Barbie ble oppsporet av Beate Klarsfeld og hennes mann Serge. Serges far ble deportert fra Nice i 1943. Klarsfeld avslørte også Jean Leguay og hans sjef René Bousquet. Bousquet var politisjef og ansvarlig for internering av flere tusen jøder. Leguay og Bousquet hadde etter krigen unndratt seg alvorlig straffeforfølgelse og hadde gjort god karriere i næringslivet. Saken mot Leguay var mulig fordi foreldelsesfristen hadde blitt opphevet.[5]

I 2012 ble det anslått at Frankrike har over 500 000 jødiske innbyggere, noe som er det største antallet utenfor Israel og USA.[3] Etter andre verdenskrig begynte en viss utvandring av jøder fra fransk Nord-Afrika (blant annet Marokko) til selve Frankrike. I forbindelse med Algeries frigjøring flyttet over 100 000 algeriske jøder til Frankrike. De jødiske algerierne hadde fått fransk statsborgerskap ved Crémieux-dekretet i 1870.[27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «France». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. juni 2021. 
  2. ^ Griffioen, P.; Zeller, R. (1. januar 2006). «Anti-Jewish Policy and Organization of the Deportations in France and the Netherlands, 1940-1944: A Comparative Study». Holocaust and Genocide Studies. 3. 20: 437–473. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcl021. Besøkt 14. juni 2021. 
  3. ^ a b c Hand, S., & Katz, S. T. (Eds.). (2015). Post-Holocaust France and the Jews, 1945-1955. New York University Press.
  4. ^ Brunner, Bernhard (2007). «THE “COMPREHENSIVE INVESTIGATIVE PROCEEDINGS—FRANCE” West German Judicial Inquiries into Nazi Crimes». Coping With the Nazi Past: West German Debates on Nazism and Generational Conflict, 1955-1975 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-84545-505-7. 
  5. ^ a b c d e Wyman, D. S., Rosenzveig, C. H., & Rosenzveig, R. C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press.
  6. ^ a b c Marrus, Michael R. (1987). «Jewish Leaders and the Holocaust». French Historical Studies. 2. 15: 316–331. ISSN 0016-1071. doi:10.2307/286268. Besøkt 14. juni 2021. 
  7. ^ Rozett & Spector (2013) s. 47, 220
  8. ^ Bauman, Zygmunt (1997). Moderniteten og Holocaust. Oslo: Vidarforl. ISBN 8290016824. 
  9. ^ Bukey, Evan B. (1. desember 2016). «The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 30: 534–537. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw061. Besøkt 17. februar 2020. 
  10. ^ Rozett & Spector (2013) s. 220-221
  11. ^ Weisberg, R. H. (2013). Vichy law and the Holocaust in France (Vol. 3). Routledge.
  12. ^ a b c d Rozett & Spector (2013) s. 221
  13. ^ Blumenkranz, Bernhard (1972). Histoire des Juifs en France. Toulouse: Éditeur. OCLC 417454239
  14. ^ «The Dark Continent: Hitler's European Holocaust Helpers». Spiegel Online. 20. mai 2009. Besøkt 19. oktober 2018. 
  15. ^ Yahil, Leni (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Studies in Jewish History (Reprint (trans.) ed.). Oxford: Oxford University Press. s. 393. ISBN 0-19-504523-8.
  16. ^ Rozett & Spector (2013) s. 66-67
  17. ^ a b Zuccotti, S. (1999). The Holocaust, the French, and the Jews. University of Nebraska Press.
  18. ^ Silver, C. (2019). The Holocaust and North Africa. Arab Studies Journal, 27(2), 151-155.
  19. ^ Greve, Tim (10. desember 2018). «Pierre Laval». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 5. mars 2020. 
  20. ^ West German Court Sentences 3 Who Sent Jews to Death Camps. The Washington Post. 12. februar 1980. «In what is likely to be one of the last major war crimes hearings in West Germany, a Cologne court today sentenced three aging former Gestapo men to jail sentences ranging up to 12 years for complicity in the murder over 35 years ago of thousands of Jews and communists deported from wartime France. The longest jail term went to Herbert-Martin Hagen, 66, who had been personal assistant to the SS police chief in France and head of a department in the Paris Gestapo. »
  21. ^ a b Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
  22. ^ Meier, David A. (1. august 2016). «Forgotten Trials of the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 30: 368–371. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw038. Besøkt 3. august 2020. «France's prosecution of Pierre Laval also displayed certain show-trial features. Tuerkheimer characterizes the proceedings as “seriously flawed,” noting that Laval's presumed guilt resided more in his cooperation with the German authorities than in his decision to cooperate in the Nazis’ genocide. In fact, questions raised in Laval's trial cast shadows on the entire Third Republic, which he and others like him had served before the war (p. 59). Laval's delivery of 641,500 French workers for the German war effort constituted collaboration (p. 68), but his decision to deport non-French Jews implicated him in the Holocaust.» 
  23. ^ Pendas, Devin O. (1. juni 2009). «Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe». The Journal of Modern History. 2. 81: 347–368. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/598922. Besøkt 25. februar 2020. 
  24. ^ Reid, Donald (1998). Conan, Eric; Rousso, Henry; Bracher, Nathan; Jeanneney, Jean-Noël; Poirot-Delpech, Bertrand; Petit, Philippe; Schneidermann, Daniel, red. «The Trial of Maurice Papon: History on Trial?». French Politics and Society. 4. 16: 62–79. ISSN 0882-1267. Besøkt 21. august 2020. 
  25. ^ Johnson, Douglas (19. februar 2007). «Obituary: Maurice Papon». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 21. august 2020. «Nevertheless, on April 2 1998, after the longest postwar trial, Maurice Papon was found guilty of the arrest and deportation of French Jews during the years 1942-1944. The jury accepted his plea that, at the time, he knew nothing of the Nazi death camps, and although the prosecution had wanted a 20-year sentence, he was given only 10 years.» 
  26. ^ Whitney, Craig R. (18. februar 2007). «Maurice Papon, Convicted Vichy Official, 96, Dies». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. august 2020. «Maurice Papon, a prominent French functionary convicted in 1998 of complicity in Nazi crimes against humanity during the German occupation in World War II, died yesterday at a private clinic near Paris. He was 96.» 
  27. ^ Abitbol, Michel; Astro, Alan (1994). «The Integration of North African Jews in France». Yale French Studies. 85: 248–261. ISSN 0044-0078. doi:10.2307/2930080. Besøkt 15. juni 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]