Jan Karski

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jan Karski
FødtJan Romuald Kozielewski
24. juni 1914[1][2]Rediger på Wikidata
Łódź[3]
Død13. juli 2000[4][5][6][7]Rediger på Wikidata (86 år)
Washington D.C.[8]
BeskjeftigelseJurist, skribent, lærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedGeorgetown University
Universitetet i Lviv
Universitetet i Warszawa
EktefellePola Nirenska (1965–1992)
Partner(e)Kaya Ploss Mirecka
SøskenMarian Kozielewski
NasjonalitetPolen
USA
GravlagtMount Olivet Cemetery
Medlem avPolskie Towarzystwo Naukowe na Obczyźnie
Armia Krajowa
Utmerkelser
13 oppføringer
Presidentens frihetsmedalje (2012)[9]
Rettskaffen blant nasjonene (1982)[6]
Den hvite ørns orden
Armia Krajowas kors
Jan Karski Courage to Care Award (1988)
Honorary citizen of the Israel (1994)
Sølvkors av Virtuti Militari
Honorary doctor of the Maria Curie-Skłodowska University
Honorary doctor of Georgetown University
Æresdoktor ved Universitetet i Warszawa
Æresdoktor ved Universitetet i Łódź
Kommandørkors av Ordenen Polonia Restituta
Honorowy Obywatel Miasta ŁodziIn
Jan Karski på Commons

Jan Karski (1914–2000) var en polsk motstandsmann under andre verdenskrig og senere amerikansk professor ved Georgetown University. Han var det første øyenvitnet som personlig orienterte de allierte lederne om det pågående holocaust.

Han var utdannet jurist og diplomat, og medvirket som offiser i Polens hær da landet ble invadert fra vest og øst i 1939. Karski gikk inn i undergrunnsbevegelsen, var kurer for eksilregjeringen og undersøkte jødenes situasjon under tysk okkupasjon. Han tok seg høsten 1942 gjennom hele Europa til London hvor han personlig rapporterte om den pågående utslettelsen av jødene i Polen.[10] Tidligere rapporter ble møtt med mer skepsis fordi informasjonen var overlevert gjennom flere ledd.[11]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jan Karski ble født Jan Romuald Kozielewski i Łódź, Polen. Karski kom fra en katolsk, aristokratisk familie og var yngst av åtte søsken. Han gikk på grunnskole drevet av jesuitter. Fødebyen hadde før krigen en stor jødisk befolkning. Han var født Jan Kozielewski og brukte dekknavnene «Witold» og «Jan Karski».[12][13][14][15] Karski var offiser i hæren da landet ble invadert.[16]

Han studerte jus og diplomati[17] ved Jan Kazimieriz-universitetet i Lviv til 1935, og arbeidet for utenrikstjenesten før krigen. Han var i 1936 ved den polske stasjonen i Genève (der han finpusset fransken sin) og i 1937 var han en periode ved ambassaden i London.[18][19] Noen kilder oppgir at han også tjenestegjorde som diplomat i Paris.[20] Han fullførte i januar 1939 aspirantkurset i Polens utenrikstjeneste med beste resultat.[21] Karski behersket engelsk, fransk og tysk før krigen.[22]

Han hadde en nærmest fotografisk hukommelse.[23]

Tysk og sovjetisk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Se også: Invasjonen av Polen

Ved den tyske invasjonen var han løytnant i det ridende artilleriet som trakk seg østover fra de tyske styrkene.[16] Karski ble tatt til fange da sovjetiske styrker okkuperte det østlige Polen høsten 1939. Han ga seg ut for å være menig soldat (alle offiserene ble fengslet) og rømte fra sovjetisk fangenskap (Walter Laqueur oppgir at han forkledde seg som sivilist og ble repatriert til tyskokkupert område[24], Guri Hjeltnes skriver at det var en fangeutveksling.[15]). Karski tok seg over demarkasjonslinjen og ble tatt til fange av tyske styrker. Han rømte fra tysk fangenskap ved å hoppe av et tog i fart (på vei til en arbeidsleir, ifølge Laqueur) og tok seg frem til Warszawa, der han sluttet seg til undergrunnsbevegelsen.[23] Polske offiserer som havnet i sovjetisk fangenskap ble henrettet ved Katyn og Karski kunne selv ha havnet der om han ikke ga seg ut for å være menig soldat.[13]

Undergrunnsarbeid[rediger | rediger kilde]

Se også: Holocaust og Polen under andre verdenskrig

Etter å ha sluttet seg til undergrunnsbevegelsen i Polen drev han kartlegging av hva som foregikk i landet. Han fungerte som kurer mellom Polen og den polske eksilregjeringen mens den befant seg i Angers, før Frankrikes kapitulasjon etter slaget om Frankrike. Han gikk på ski over Karpatene og tok seg via Ungarn og Italia til Frankrike. På en tur til Slovakia ble han tatt av politiet i Presov. Han ble torturert og forsøkte å ta sitt liv ved å skjære over pulsårene. En gruppe fra undergrunnsbevegelsen, ledet av Józef Cyrankiewicz (senere statsminister), lykkes med bortføre ham fra fengselssykehuset. Karski lå i 1941–1942 i dekning i Warszawa og drev der han blant annet undergravende propaganda mot tyske soldater, med trykking og distribuering av flygeblad på tysk.[25] Ifølge Der Spiegel flyktet han fra fengselssykehuset ved hjelp av polsk sykehuspersonale som sympatiserte med undergrunnsbevegelsen, før han fikk hjelp av hjemmestyrkene.[26]

Under krigen rapporterte Karski om antijødiske holdninger blant etnisk polske i områdene okkupert av Sovjetunionen. Sikorskis eksilregjering videreførte ideene fra mellomkrigstiden om at masseutvandring var den beste løsningen på Polens «jødeproblem».[27] Karski rapporterte i 1940 til eksilregjeringen at utbredt antisemittisme blant etnisk polske gjorde at mange polakker sympatiserte med den tyske okkupasjonsmaktens brutale håndtering av jødene, mens andre polakker reagerte med sjokk og avsky på tyskernes barbariske metoder – denne delen av rapporten ble fjernet fra eksilregjeringens rapport til de allierte.[28]

Warszawa-ghettoen og Belzec[rediger | rediger kilde]

Ødeleggelsen av hele den jødiske befolkning, som savner historisk sidestykke, er ikke betinget av Tysklands militære behov. Hitler og hans underordnede sikter mot den totale utslettelse av jødene før krigen slutter og uten hensyn til utfallet. De allierte regjeringene kan ikke se bort fra virkeligheten. Jødene i Polen er hjelpeløse. De har ikke noe eget land. De har ingen uavhengig stemme i de allierte rådsforhandlinger. De kan ikke stole på den polske motstandsbevegelsen eller befolkningen som sådan.

Jan Karski, budskap til de allierte i 1942.[29]

Sommeren 1942 ble han kontaktet av jødiske ledere fra Warszawa-ghettoen og de fortalte at nazistene hadde satt i gang massedrap på jødene. Karski var på vei til eksilregjeringen som da var i London, og de jødiske lederne bønnfalt ham om å melde fra til de allierte lederne om hva som foregikk. Karski, forkledd som jøde, ble blant annet smuglet inn i ghettoen i Warszawa for å se på forholdene. I ghettoen var over 400 000 mennesker stuet sammen og Warszawa var også før krigen den største jødiske byen i Europa.[23] Senere beskrev han forholdene i ghettoen som «fryktelige ting». Leon Feiner, som eskorterte Karski i ghettoen, mumlet hele tiden «husk dette, husk dette».[20]

Mens jødiske polakker var innestengt i ghettoene kunne etnisk polske til en viss grad bevege seg fritt i landet.[30] Karski møtte blant andre den jødisk lederen Leon Feiner. En av de jødiske lederne (en av lederne i Bund, det kan ha vært Adolf Berman eller Menahem Kirschenbaum[31]) sa til Karski: «Dere andre polakker er heldige, dere lider også, mange av dere vil dø, men i det minste vil nasjonen deres fortsette å leve. Etter krigen vil Polen gjenoppstå.» Han besøkte Warszawa-ghettoen to ganger.[32] Karskis informanter anslo at 1,8 millioner jøder allerede var drept og at 300 000 av Warszawa-ghettoens ½ million beboere var deportert til en dødsleir et sted lenger øst i landet.[20]

Eleanor Rathbone (foto fra 1922) var en av de få fremstående britiske politikere som straks tok Karskis rapport på alvor. Hun kom fra en velstående, liberal familie og arbeidet for likestilling, barnetrygd og jødiske flyktninger.[33]

Han ble smuglet inn i det han trodde var konsentrasjonsleiren Belzec, og tok seg ut av leiren igjen. Laqueur skriver at Karski besøkte et verksted i nærheten av Belzec og ble fortalt at Belzec var en transittleir (ikke utryddelsesleir). Ved hjelp av bestikkelser fikk han uniform som ukrainsk vakt og passerseddel, og gikk inn i leiren gjennom en sideinngang uten å vekke mistanke. I leiren så han «galehuset» med hauger av lik som ble kjørt ut av leiren for å bli brent. Selve gasskammeret var omgitt av en mur og ikke tilgjengelig for ham.[34] En tannlege i undergrunnsbevegelsen sprøytet saltvann inn i Karskis kjever slik at de hovnet opp som etter en operasjon, noe som ga ham påskudd for ikke å snakke.[35] Senere kilder oppgir at han hadde vært i Izbica, en transittleir mellom Lublin og Belzec. Fangene i Izbica-leiren ble sendt videre til Belzec og Sobibor for å bli drept.[36][18][26] Fanger i stort antall ble trolig avlivet også i Izbica.[37][38] Jødene Karski så i Izbica var trolig deportert fra Tsjekkoslovakia.[15] Det var trolig i Izbica han fikk kjennskap til at gasskammer ble brukt til avliving.[39]

Reisen i 1942[rediger | rediger kilde]

Se også: Kjennskap til Holocaust i samtiden

Det var mange franske arbeidere i det tyskokkuperte Polen på den tiden. Disse franske arbeiderne hadde rett til ferie, og den polske motstandsbevegelsen betalte da for å låne identiteten til arbeidere for å få kurerer over til Frankrike. Karski reiste på denne måten gjennom Tyskland til Paris i november 1942. Med nye falske papirer reiste han inn i Vichy-Frankrike til Perpignan og videre over Pyreneene med hjelp av spanske kommunister. I Barcelona ble han tatt i mot av OSS (CIAs forløper). Han reiste videre til Gibraltar hvor han tok fly til London i november 1942 (kartet viser at han i 1942 reiste gjennom Tyskland og okkupert Frankrike).[40] Ved siden av egen hukommelse hadde han flere hundre dokumenter på mikrofilm.[41]

Karski møtte Felix Frankfurter som utbrøt: «I am unable to believe you. I did not say this young man is lying. I said I am unable to believe him. There is a difference.» Frankfurter var amerikansk høyesterettsdommer og tidligere professor ved Harvard. Frankfurter var født i Wien av en jødisk familie.[23][42]

Edward Raczyński, Polens utenriksminister i eksil, skrev straks etter Karskis ankomst til London en note til de allierte regjeringen:

Most recent reports present a horrifying picture of the position to which the Jews in Poland have been reduced. The new methods of mass slaughter applied during the last few months confirm the fact that the German authorities aim with systematic deliberation the total extermination of Jewish population of Poland and of the many thousand Jews whom the German authorities have deported to Poland from Western and Central European countries and form the German Reich itself.

(De siste rapportene presenterer et skrekkelig bilde av den situasjonen som jødene i Polen har blitt plassert i. De nye massedrapsmetoder som har blitt brukt i de siste månedene, bekrefter det faktum at de tyske myndighetene med fullt overlegg tar sikte på systematisk og fullstendig utryddelse av den jødiske befolkningen i Polen og av de mange tusen jødene som de tyske myndighetene har deportert til Polen fra Vest- og Sentral-Europa inkludert det tyske riket.)

Edward Raczyński til de allierte, desember 1942[43]:71

I London avga han rapport om forholdene i Polen til den polske eksilregjeringen der han deltok i møter med eksilregjeringen og møtte senere general Władysław Sikorski.[44] Eksilregjeringen var mest opptatt av hvordan de kunne få tilbake landet, og mindre av jødenes skjebne.[15] Arthur Koestler satte Karski i forbindelse med parlamentsmedlem Eleanor Rathbone som var en av de første til å ta Karski på alvor.[45] Han møtte medlemmer av det britiske kabinettet, blant andre Anthony Eden og Hugh Dalton. Eden var mest bekymret for hvor jødene skulle dra om de bli sluppet fri, Storbritannia hadde ikke kapasitet til å flere flyktninger – «vi har allerede gjort nok ved å ta i mot 100 000» skal Eden ha sagt til Karski i et møte i februar 1943.[46][20]

Han reiste til USA der han 28. juli 1943 hadde et hemmelig møte med president Franklin D. Roosevelt personlig. Karski møtte også Herbert Hoover, Cordell Hull og Henry L. Stimson. Kureren Jan Nowak som kom senere bekreftet Karskis fremstilling.[47][48][20] Leon Feiner oppfordret de allierte lederne til å henrette tyskere i alliert fangenskap, drive gjengjeldelsesbombing og spredning av flygeblad. Karski forklarte Feiner at forslagene var urealistiske, Feiner svarte at vi vet ikke hva som er realistisk og ikke, «vi dør her. Si det!». De jødiske lederne i London svarte Karski at Feiners krav var helt umulig.[49]

Jan Karskis reiser under krigen. Den blå streken var siste turen og han fortsatte til USA i 1943. Karski vendte ikke tilbake til Polen før han var en gammel mann på 1990-tallet.

Til president Roosevelt sa Karski at uten alliert inngrep vil de polske jødene «opphøre å eksistere». Ifølge Karski lyttet Roosevelt nøye og stilte flere detaljerte spørsmål om forholdene i Polen med unntak av det som gjaldt jødene. Roosevelt avsluttet med: «si til Deres nasjon at vi skal vinne krigen». På dette tidspunktet regnet Karski med at nazistene kjente til ham og han ble derfor værende i USA og gikk offentlig ut med det han visste. Han møtte blant annet Felix Frankfurter, høyesterettsdommer og nær rådgiver til Roosevelt, sammen med den polske ambassdøren. Frankfurter lyttet lenge og utbrøt «Jeg er ikke i stand til å tro på dette. Jeg sa ikke at den unge mannen lyver. Jeg sa at jeg ikke er i stand til å tro på ham. Det er ikke det samme.»[23][50] Frankfurter hadde selv jødisk opphav i Wien[51] noe Karski var klar over.[52]

Karski følte at han hadde mislykkes i å bevege Roosevelt til handling. John Pehle, leder av War Refugee Board som ble etablert for å hjelpe overlevende jøder, uttalte senere at Roosevelt hadde besluttet å etablere War Refugee Board etter samtalen med Karski. Pehle uttalte at Karskis besøk «changed U.S. policy overnight from indifference to affirmative action.»[20] Karski beklaget at han hadde mislykkes med sitt oppdrag under krigen og ikke hadde klart å redde flere, og ba gud om tilgivelse.[19][53]

Karski sammen med general Colin Powell ved åpningen av United States Holocaust Memorial Museum, 22. april 1993.[54]
Foto: US Holocaust Memorial Museum

Frem til slutten av 1942 hadde svensker bosatt i Warszawa, «Warszawasvenskene», formidlet informasjon om forholdene via det nøytrale Sverige. De rapporterte også til den svenske utenriksministeren og til hærens stabssjef. Carl Wilhelm Herslow, Sven Norrman og Carl Gösta Gustafsson hadde mange jødiske bekjente som de holdt kontakt med og forsøkte å hjelpe. I et tilfelle i 1942 gikk Norrman inn i ghettoen og tok flere filmer som senere ble overlevert til polsk etterretning i Stockholm. Mange av svenskene ble arrestert av Gestapo fra juli 1942, mens Norrman lot være å reise tilbake til Polen. Den svenske ruten var stengt da Karski formidlet sin detaljerte rapport og likvideringen av Warszawa-ghettoen begynte.[55]

Det polske nasjonalråd i London vedtok 7. desember 1942 en resolusjon som påla regjeringen å handle uten forsinkelse i spørsmålet om utryddelsen av jødene. Den polske eksilregjeringen sendte 10. desember en appell til de allierte og 17. desember vedtok det allierte rådet (en forsamling av allierte land[56]) en enstemmig resolusjon som ble offentliggjort. Den polske presidenten bønnfalt 18. desember pave Pius XII om hans intervensjon. Disse diplomatiske initiativene skjedde på bakgrunn av beviser som blitt samlet opp over mange måneder, og Karskis rapport var særlig viktig.[57]

Tanken var opprinnelig at Karski skulle reise tilbake til Polen i 1942, men den tyske okkupasjonsmakten hadde fått kjennskap til hans identitet og han kunne da gå offentlig ut med det han visste.[58]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Karski sentralt i Park Ocalałych (de overlevendes park), i fødebyen Łódź, til minne om Ghetto Litzmannstadt på dette stedet.[59]

Karski ble værende i USA og boken Story of a Secret State (1944, på norsk som Den hemmelige stat, 1946) ble en bestselger.[18] Den beskriver hvor velorganisert den polske undergrunnsbevegelsen var.[15] Ifølge Johan Vogt er Karskis rolle omskrevet i boken, mens øyenvitneskildringene fra Warszawa og Lublin er autentiske.[43] Karski ble amerikansk statsborger i 1954.[20] Han var bitter over at de vestlige allierte sviktet Polen etter andre verdenskrig.[13]

Han studerte ved School of Foreign Service i Georgetown og avla en doktorgrad der. Han ble professor i internasjonal politikk ved Georgetown University og arbeidet der til han gikk av med pensjon. Med Fulbright-stipend gjorde han ferdig det store verket The Great Powers and Poland 1919–1945 i 1974.[60][20] Bill Clinton, senere president i USA, hadde Karski som lærer ved Georgetown-universitetet. Clinton uttalte at alle frihetssøkende mennesker i verden burde kjenne Karskis historie.[61]

I 1965 giftet Karski seg med danseren Pola Nirenska (født Nirensztajn) som hadde mistet sin familie og alle sine slektninger i Holocaust. Hun overlevde krigen i London.[20]

Han medvirket i Claude Lanzmanns film Shoah (1985). For Karski var det viktigste i intervjuet med Lanzmann at de allierte lederne sviktet jødene. Lanzmann utelot i filmen detaljer om Karskis møte med Roosevelt og med Felix Frankfurter.[62] I Polen ble Lanzmanns film kritisert for å fremstillingen av antisemittisme i landet. Karski støttet Lanzmanns fremstilling.[18] Han var skamfull over antisemittismen i Polen.[13] Under krigen rapporterte Karski om antijødiske holdninger i den polske befolkningen under tysk og sovjetisk okkupasjon.[27][28]

Karski besøkte Polen igjen for første gang etter kommunistregimets fall i 1989.[18] Førti år etter oppstanden i Warszawa-ghettoen i 1943 publiserte Simon Wiesenthal, Jan Karski, Jerzy Lerski og Jan Nowak (Jan Nowak-Jeziorański) et manifest om forholdet mellom jødene og Polen i jødiske og polske aviser.[63]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Through the honorary citizenship of the State of Israel, I have reached the spiritual source of my Christian faith. In a way, I also became a part of the Jewish community… And now I, Jan Karski, by birth Jan Kozielewski – a Pole, an American, a Catholic – have also become an Israeli.

(Ved dette æresborgerskapet i staten Israel har jeg nådd den åndelige kilden til min kristne tro. På en måte ble jeg også en del av det jødiske samfunnet ... Og nå er jeg, Jan Karski, født Jan Kozielewski – en polakk, en amerikaner, en katolikk – også blitt en israeler.)

Jan Karski ved tildeling av æresborgerskap i Israel, 1994[19]
Veggmaleri i Lubelska-gaten i Warszawa med polsk, hebraisk og tysk tekst: «Den som ikke tar til motmæle samtykker»

Polens parlament bestemte at 2014 skulle være Jan Karskis år, til minne om hans fødsel 100 år tidligere. Han ble tatt opp i Rettskafne blant nasjonene i 1982 og han ble æresborger av Israel i 1994.[64] Georgetown University markerte 100-årsdagen for Karskis fødsel. Ved universitetet og flere andre steder (Warszawa, New York, Tel Aviv, Łódź) er det satt opp minnesmerker over Karski i form av statue sittende på en benk.[53][65] Karski ble straks etter dødsfallet minnet med en tale i den amerikanske kongressen 27. juli 2000.[66]

Barack Obama tildelte i 2012 Karski presidentens frihetsmedalje, USAs høyeste sivile utmerkelse, posthumt.[35] Lech Walesa tildelte Karski Den hvite ørns orden og han ble nominert til Nobels fredspris i 1998.[13] I Tyskland var Karski lite kjent før han ble offisielt invitert i 1997 og var æresgjest i Forbundsdagen i forbindelse med holocaustdagen. Tyske historikere hadde viet Karskis virke lite oppmerksomhet. Lanzmanns film Shoah ble vist på tysk fjernsyn i 1986 og Der Spiegel skrev at Karski var filmens eneste helt (bortsett fra overlevende jøder).[62]

Under krigen møtte han Arthur Koestler, flyktning fra Ungarn, som delvis baserte romanen Ankomst og avreise (Arrival and Departure, 1943) på Karskis opplevelser.[18][67]

I 1996 ga E. Thomas Wood ut Karski: How One Man Tried to Stop the Holocaust (Texas Tech University Press). Slawomir Grunberg publiserte i 2012 dokumentaren Karski & the Lords of Humanity.[68]

I 2010 ga Claude Lanzmann ut dokumentarfilmen The Karski report (vist på den tysk-franske kanalen Arte), som fokuserte på Karski og Karskis møte med allierte ledere basert på intervjumateriale opprinnelig innhentet til Shoah. Denne filmen ble delvis laget på bakgrunn av en disputt med forfatteren Yannick Haenel som i 2009 publiserte romanen Jan Karski. Lanzmann kritiserte Haenel for å ha skrevet un faux roman (en falsk roman) og forvrengt historien.[69][70][71]

I 2014 kom Story of a Secret State ut i ny utgave med forord av Madeleine Albright, tidligere utenriksminister, biografi ved Timothy Snyder og etterord av Zbigniew Brzezinski.[17] I 2014 satte Georgetown University opp et teaterstykke som fremstilte Karskis erfaringer, med David Strathairn i hovedrollen.[72][73]

Karski gjorde et dypt inntrykk på alle han møtte, skrev Edward Raczyński i sin dagbok.[74] Det er uklart om rapportering om holocaust var hovedformålet med reisen til London i 1942.[75]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 16926404, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6sn10hm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Internetowy Polski Słownik Biograficzny, Internetowy Polski Słownik Biograficzny ID jan-karski-wlasciwie-kozielewski, oppført som Jan Karski (właściwie Kozielewski)[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.senate.gov, besøkt 12. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Jan Karski». The Economist. 27. juli 2000. ISSN 0013-0613. Besøkt 6. mars 2019. «Jan Kozielewski—he took the nom de guerre Karski when Poland was invaded jointly by the Wehrmacht and the Red Army in September 1939—was a Polish hero of the resistance to both Nazi and communist tyranny, but he will be remembered, above all, as a courageous witness to the Holocaust. He was the first person to inform Anthony Eden, Franklin Delano Roosevelt and other allied leaders, in 1942, of the Nazi extermination camps and to give them a detailed account of the genocide of the Jews.» 
  11. ^ Stola, Dariusz (1. mars 1997). «Early News of the Holocaust from Poland». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 11: 1–27. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/11.1.1. Besøkt 9. februar 2021. «Jan Karski played a crucial role in the history of news about the Holocaust. He not only brought written reports but gave extensive testimonies on the genocide. His mission included passing messages from the Jewish underground. As an eyewitness, he was a direct source of information which thus avoided the chain of distrust that affected reactions to earlier news.» 
  12. ^ SPIEGEL, DER. «Holocaust: Jan Karskis heimlicher Bericht aus dem Ghetto». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 9. februar 2021. 
  13. ^ a b c d e «Jan Karski». The Economist. 27. juli 2000. ISSN 0013-0613. Besøkt 3. april 2019. 
  14. ^ Laqueur (1991) s.137
  15. ^ a b c d e Hjeltnes, Guri (26. januar 2018). «Den lavmælte helten varslet verden om Holocaust. Ingen trodde ham.». Aftenposten. Besøkt 9. mars 2019. 
  16. ^ a b Laqueur (1991) s.250
  17. ^ a b «Story of a Secret State | Georgetown University Press». press.georgetown.edu. Besøkt 9. mars 2019. 
  18. ^ a b c d e f Pascal, Julia (14. juli 2000). «Jan Karski». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 4. mars 2019. «Disguised as a Jew, in 1942 he entered the Warsaw ghetto to witness the horrors he had heard rumoured. Then, disguised as a Latvian guard, he was smuggled into Izbica Lubelska, a concentration camp between Lublin and Belzec, where Jews were robbed before transportation to a death camp. He saw Jews being burned alive in quicklime.» 
  19. ^ a b c «Jan Karski». Yad Vashem (engelsk). Besøkt 9. mars 2019. 
  20. ^ a b c d e f g h i Kaufman, Michael T. (15. juli 2000). «Jan Karski Dies at 86; Warned West About Holocaust». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 6. mars 2019. 
  21. ^ Laqueur (1991) s.250
  22. ^ Janssen, Madeleine (16. mai 2018). «Holocaust: Jan Karskis Bericht aus dem Ghetto». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 9. februar 2021. 
  23. ^ a b c d e Gragg, Rod. My Brother's Keeper: Christians who Risked All to Protect Jewish Targets of the Nazi Holocaust. Hachette, 2016.
  24. ^ Laqueur (1991) s.250
  25. ^ Laqueur (1991) s. 251
  26. ^ a b Janssen, Madeleine (16. mai 2018). «Polnischer Geheimagent Karski: "Als würde ich mich durch eine Masse aus Tod und Verwesung kämpfen"». Spiegel Online. Besøkt 4. mars 2019. «Jan Karski erfüllte einen Auftrag, als er im Spätsommer 1942 durch das Tor des Durchgangsgettos Izbica schritt, von dem aus die Nazis Tausende Juden in die Vernichtungslager Sobibor und Belzec deportierten.» 
  27. ^ a b Engel, D. (2014). In the shadow of Auschwitz: the Polish government-in-exile and the Jews, 1939-1942. University of North Carolina Press.
  28. ^ a b Grabowski, J. (2009). German anti-jewish propaganda in the Generalgouvernement, 1939–1945: Inciting hate through posters, films, and exhibitions. Holocaust and genocide studies, 23(3), 381-412. «Jan Karski, a courier in the Polish resistance, reported in 1940 to the Polish government-in-exile that, among the broad masses of the Polish society, there was no sympathy for the Jews. “The solution of the Jewish question by the Germans,” he wrote, “is a serious and dangerous tool in German hands. It enables them to morally pacify broad segments of Polish society. The nation hates its mortal enemy, but this [Jewish] question forms a narrow bridge on which the Germans and a large part of Polish society can meet.”»
  29. ^ Laqueur (1991) s. 254. Teksten er fra 1979.
  30. ^ Laqueur (1991) s.123
  31. ^ Laqueur (1991) s. 252
  32. ^ Laqueur (1991) s.137-138
  33. ^ Cohen, Susan (2017). «In Memory of Eleanor Rathbone, so-called ‘MP for Refugees’». European Judaism: A Journal for the New Europe. 2. 50: 6–14. ISSN 0014-3006. doi:10.2307/48561427. Besøkt 9. februar 2021. 
  34. ^ Laqueur (1991) s. 252
  35. ^ a b Murdock, Deroy (28. mai 2012). «WWII Hero Wins Presidential Medal of Freedom». National Review (engelsk). Besøkt 9. mars 2019. «In a White House ceremony Tuesday, President Obama will bestow the Medal of Freedom posthumously on the late Jan Karski, Ph.D. America’s highest civilian honor will go to this Polish-born World War II hero, whose daring deserves universal acclaim.» 
  36. ^ «Jan Karski». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 4. mars 2019. 
  37. ^ Poprzeczny, J. (2004). Odilo Globocnik, Hitler's man in the East. McFarland, s. 131-135.
  38. ^ Webb, C. (2017). Sobibor Death Camp: History, Biographies, Remembrance. Columbia University Press.
  39. ^ Beyens, Nele (1. september 2012). «Incomprehension, Fear, Uncertainty and Impotence: The Dutch Government-in-exile Confronted with the Persecution of the Jews». Holocaust Studies. 2-3. 18: 261–282. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2012.11087313. Besøkt 9. februar 2021. 
  40. ^ Laqueur (1991) s. 251
  41. ^ Power, Samantha." A Problem from Hell": America and the Age of Genocide. Basic Books, 2013.
  42. ^ Laqueur (1991) s.17, 258
  43. ^ a b Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer. Oslo: Universitetsforl. 
  44. ^ Laqueur (1991) s. 253
  45. ^ Cesarani, David (1. januar 2000). «Mad Dogs and Englishmen: Towards a Taxonomy of Rescuers in a ‘Bystander’ Country - Britain 1933-45». The Journal of Holocaust Education. 2. 9: 28–56. ISSN 1359-1371. doi:10.1080/17504902.2000.11087114. Besøkt 9. februar 2021. 
  46. ^ Laqueur (1991) s. 138, 253, 259
  47. ^ Laqueur (1991) s. 138, 253, 259
  48. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
  49. ^ Power, Samantha." A Problem from Hell": America and the Age of Genocide. Basic Books, 2013.
  50. ^ Laqueur (1991) s.17, 258
  51. ^ «Felix Frankfurter | United States jurist». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 3. mars 2019. 
  52. ^ «The Unicorn and “The Karski Report”». New Yorker (engelsk). 16. desember 2010. ISSN 0028-792X. Besøkt 9. mars 2019. «The descriptions that, thirty-four years after the meetings, Karski summons are of a novelistic level of precision and insight that are, in themselves, literary acts of the first order. The decisive moment that he describes with an astonishment that still arouses his deepest and most troubled emotions concerns his narration, to Frankfurter (who, as Karski knew, was Jewish), about the Warsaw Ghetto and the extermination camp Belzec.» 
  53. ^ a b Ghert-Z, Renee. «Holocaust whistleblower Jan Karski honored by Georgetown». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 9. februar 2021. «“He thought he had not done enough to save as many Jews as he should have,” explains White, who knew Karski well. “I remember how he turned and looked at the crucifix on the wall when he spoke at one of our annual commemoration ceremonies for the Shoah and the Armenian Genocide,” recalls White. “He had tears in his eyes as he said, ‘I hope God will forgive me.’”» 
  54. ^ «Jan Karski». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 9. mars 2019. 
  55. ^ Laqueur (1991) s.121
  56. ^ (Abzug, R. H. (1987). The Liberation of the Nazi concentration camps 1945: eyewitness accounts of the liberators. United States Holocaust Memorial Council.
  57. ^ Laqueur (1991) s. 254
  58. ^ Rozett & Spector (2013) s. 84
  59. ^ Chu, Winson (26. august 2017). «From Łódź to Litzmannstadt: German Pasts and Holocaust Sites in Post-Communist Poland». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 31: 240–267. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcx036. Besøkt 9. februar 2021. «Fittingly, the name “Survivors’ Park” (Park Ocalałych), which is home to a Memorial Mound topped by a monument to Polish Resistance hero Jan Karski as well as an obelisk representing the Żegota organization dedicated to saving Jews in occupied Poland, could also be translated as “Park of the Rescued.”» 
  60. ^ «Jan Karski | Polish hero». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 17. mars 2019. «...and later lectured on government and international relations at Georgetown University, Washington....» 
  61. ^ Kozlowska, Hanna (24. april 2014). «How a Polish Courier Tried to Tell the World About the Holocaust». Foreign Policy (engelsk). Besøkt 17. mars 2019. «Bill Clinton, Karski’s student at Georgetown, later said that "all freedom-seeking people around the world should know Karski’s story."» 
  62. ^ a b Stoll, Katrin (1. juni 2014). «The Lack of Conscious Engagement with the Reality of the Holocaust or: On the non-reception of Jan Karski in the Federal Republic of Germany». Holocaust Studies. 1-2. 20: 57–82. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2014.11435384. Besøkt 9. februar 2021. 
  63. ^ Wiesenthal, Simon (1989). Rettferd, ikke hevn. Cappelen. s. 237. ISBN 8202119707. 
  64. ^ JTA (14. desember 2013). «Poland to honor partisan who warned about Holocaust». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 4. mars 2019. 
  65. ^ https://www.spiegel.de/fotostrecke/holocaust-jan-karskis-heimlicher-bericht-aus-dem-ghetto-fotostrecke-160735.html
  66. ^ Congressional Record, proceedings and debates of the 106th congress, Washington 27. juli 2000.
  67. ^ Koestler, Arthur (1946). Ankomst og avreise. Oslo: Gyldendal. 
  68. ^ Webster, Andy (26. november 2015). «Review: In ‘Karski & the Lords of Humanity,’ a Holocaust Spy». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 9. mars 2019. «Slawomir Grunberg’s stately documentary “Karski & the Lords of Humanity” focuses exclusively on Karski’s courageous adventures in intrigue and espionage.» 
  69. ^ Jeffries, Stuart (9. juni 2011). «Claude Lanzmann on why Holocaust documentary Shoah still matters». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. mars 2019. «But last year, Lanzmann changed his mind. He decided to release a film of the rest of the 33-year-old Karski interview, in which he told Lanzmann in detail of his mission to brief allied leaders.» 
  70. ^ «Pourquoi Lanzmann s'en est-il pris au "Karski" de Haenel?». LExpress.fr (fransk). 1. februar 2010. Besøkt 9. mars 2019. 
  71. ^ Duffy, H. (2018). The Ethics of Metawitnessing in Yannick Haenel’s Jan Karski. Dapim: Studies on the Holocaust, 32(1), 1-21. «The work of fiction in question is Yannick Haenel’s Jan Karski (2009), which, having first met with quasi-unanimous acclaim, some three months after its publication gave rise to a polemic whose ferocity could only be matched by that provoked by another French-language Holocaust novel, Jonathan Littell’s Les Bienveillantes (2006). Unlike Littell’s text, which violates many written and unwritten rules regarding the representation of the Shoah, including having a Nazi as its protagonist-narrator, Jan Karski stages an indisputably positive character and, additionally, displays a reverential attitude towards its righteous and courageous hero, while doing absolutely nothing to offend the memory of the Jews whose cause its protagonist tirelessly championed.»
  72. ^ «My Report to the World: The Story of Jan Karski · Laboratory For Global Performance & Politics». Laboratory For Global Performance & Politics (engelsk). Georgetown University. Besøkt 9. mars 2019. «Starring Oscar-nominated actor David Strathairn (Good Night and Good Luck; Lincoln), My Report to the World recounts the astonishing and largely unknown story of Polish World War II hero and Holocaust witness Jan Karski.» 
  73. ^ Marks, Peter (16. juli 2015). «An actor of note seeks to unlock the mysteries of a hero of the Holocaust». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 9. februar 2021. 
  74. ^ Laqueur (1991) s.138
  75. ^ Engel, D. (1990). ‘The Western Allies and the Holocaust’ JAN KARSKI'S MISSION TO THE WEST, 1942–1944. Holocaust and Genocide Studies, 5(4), 363-380.«His subsequent meetings with Jewish and non-Jewish leaders in Britain and the United States have been regarded as a turning point in the formation of the Western Allies' response to the Holocaust, and as an indication that Polish leaders regarded informing the West about the Holocaust as one of their essential tasks. In fact, however, Karski's own secret reports, composed during various stages of his mission, show that Jewish concerns were not central to his activities.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jan_Karski&oldid=23040226»