Sonderkommando 1005

Sonderkommando 1005 («Spesialkommando 1005») var en hemmelig enhet i de tyske nazistenes ordensorganisasjon SS under andre verdenskrig. På ordre fra Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete («Riksministeriet for de okkuperte østområdene») ble disse fra 1942 satt inn for å ekshumere (åpne) massegraver, hovedsakelig i Ukraina og Polen, der den jødiske lokalbefolkningen og krigsfanger var henrettet og begravd. Likene ble brent, og de gjenværende knoklene ble knust av veivalser og deretter spredt. En egen teknisk nyvinning, en såkalt knokkelmølle. Virksomheten er også omtalt som Aktion 1005 og Sonderaktion 1005 («spesialaksjon 1005»).

Kommandoen skulle for det første skjule de tyske krigsforbrytelsene, for det andre hente verdisaker fra likene. Arbeidskraften var for det meste jøder fra konsentrasjonsleiren Auschwitz, som senere ble henrettet. Tvangsarbeiderne ble delt i tre grupper: Den første gruppa gravde opp gravene, den andre samlet likene i hauger og den tredje ransaket likene for gjemte gullgjenstander (for eksempel i tenner og ringer). Leder for disse gruppene var SS-Standartenführer Paul Blobel. Han ledet også massakren i Babij Jar i september 1941 da over 33 000 ukrainske jøder ble drept på to dager. Bobel ble dømt til døden i Einsatzgruppenprosessen etter krigen og henrettet.

Kommandoens virksomhet ble ytterligere kjent gjennom vitneutsagn i rettssaken mot Adolf Eichmann. Han var blant de hovedansvarlige for logistikken under holocaust og ble dømt i Israel i 1961 og henrettet året etter.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Ernst Klee, Willi Dreßen, Volker Rieß (Hrsg.): 'Schöne Zeiten'. Judenmord aus der Sicht der Täter und Gaffer, Fischer, Frankfurt/Main 1988
Harald Welzer: Täter. Wie aus ganz normalen Menschen Massenmörder werden, Fischer, Frankfurt/Main 2005

Se også[rediger | rediger kilde]