Dieter Wisliceny

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Dieter Wisliceny
Født13. januar 1911[1][2]Rediger på Wikidata
MożdżanyRediger på Wikidata
Død4. mai 1948[3][2]Rediger på Wikidata (37 år)
Bratislava[4]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Journalist, politikerRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1933–)[5]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Sturmabteilung, Schutzstaffel (1934–)Rediger på Wikidata

Dieter Wisliceny (født 13. januar 1911 Mosdzehnen, Østpreussen, Det tyske keiserrike, død 4. mai 1948 i Bratislava, Tsjekkoslovakia) var en tysk SS-offiser (Hauptsturmführer) som var en av lederne for gjennomføring av holocaust i Slovakia, i Ungarn og i Hellas. Wisliceny ble etter andre verdenskrig utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden og hengt i Bratislava 4. mai 1948.[6]:263

Han var Adolf Eichmanns assistent i RSHAs avdeling for jødesaker. Wisliceny inngikk i Eichmanns team av eksperter som reiste rundt i Europa for å gjennomføre deportasjon til drapsanleggene i de okkuperte Polen. Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og var en av de første som ga avgjørende og detaljerte opplysninger om Eichmanns virke og sentrale rolle i holocaust. Dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961.[7][8] Wislicenys beretning fra 1946 gir viktig innsikt i hvordan forholdene internt i regimet ledet til Holocaust.[9][10]

Mixon oppgir at Wisliceny avanserte til Sturmbannführer (major).[11]

Wisliceny ble etter krigen dømt til døden og henrettet for krigsforbrytelser.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Günther-Eberhardt Wisliceny, offiser i Waffen SS, var en yngre bror av Dieter Wisliceny.

Wisliceny begynte på teologistudier uten å lykkes og arbeidet en kort periode som kontorist i et byggefirma. Han var arbeidsledig da han meldte seg inn i NSDAP i 1931. I 1934 ble han medlem av SS og i juni samme år begynte han å arbeid i SD. Han arbeidet en tid ved det sentrale kontoret for jødisk utvandring. I april 1937 tok Wisliceny over ledelsen av SDs kontor for jødesaker, og sammen med kontorets selvbevisste aktivister Adolf Eichmann, Herbert Hagen og Theodor Dannecker ble kontorets virksomhet lagt om. De tok initiativ til utforming av en konsistent «jødepolitikk» og satte fjerning (tysk: Entfernung) av jødene fra Tyskland som prioritert mål.[12][13] Wisliceny var opprinnelig Eichmanns overordnete og venn (Wisliceny var fadder for Eichmanns sønn), og han ble beundret av Eichmann. Wisliceny var ugift og avansementet i SS stanset opp slik at Eichmann etter hvert fikk høyere grad. Wisliceny ble regnet som en av de intellektuelle og finkulturelle innenfor SS med sterk interesse for litteratur og musikk. Han ble regnet blant de moderate innenfor SS. Ifølge Eichmann var Wisliceny doven og overlot det kjedelige arbeidet til underordnete. Wisliceny søkte seg over til Utenriksdepartementet da han ble forbigått av Eichmann.[14][15]

Hans yngre bror Günther-Eberhardt Wisliceny var offiser i Waffen SS som virket på østfronten og Balkan.[16] Han ble tiltalt etter krigen og sluppet fri i 1951.[17]

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Wisliceny var Adolf Eichmanns venn og de arbeidet nært sammen under naziregimet. Wisliceny var Eichmanns forbilde og en kort periode Eichmanns sjef. Foto fra saken mot Eichmann i Jerusalem 1961 der Wislicenys vitnemål fra Nürnberg i 1946 ble gjengitt.

Republikken Slovakia[rediger | rediger kilde]

I august 1940 kom Wisliceny til Bratislava som rådgiver i jødesaker for regjeringen i Republikken Slovakia (formelt som attaché ved den tyske legasjonen fordi Slovakia var formelt et uavhengig land). Wisliceny var utsending fra SS-lederen Adolf Eichmanns kontor og arbeidet sammen med de tyske diplomatene i Bratislava. Han arbeidet særlig tett med den slovakiske regjeringen og hans assistenter ble utplassert i departementene. Wisliceny var mer opptatt av penger enn av karriere og i Slovakia fikk han rykte på seg om at han lot seg bestikke.[18][12][19]:180-181 Ved rettsoppgjøret etter krigen uttalte Wisliceny at planen var å fjerne jødenes livsgrunnlag og slik skape et sosialt og økonomisk problem som kunne løses ved å deportere jødene. Dieter Wisliceny og statssekretær Ernst von Weizsäcker uttalte etter krigen at det slovakiske regimet var ivrig etter å få deportert jødene.[20] Wisliceny fortalte 1941 den slovakiske regjeringen at dersom jødene ikke ville dra i kuvogner ville de bli kjørt vekk i slaktevogner.[21]

Fra «arbeidsgruppen» (ledet av Michael Dov Weissmandl og Gisi Fleischmann) skal Wisliceny ha mottatt 50 000 dollar i bestikkelser for å utsette deportasjonene fra Slovakia.[14] Det er uklart om bestikkelsen hadde noen betydning for at deportasjonene stanset høsten 1942.[22]

Hellas[rediger | rediger kilde]

Det jødiske museet i Thessaloniki med navn på de rundt 50.000 drepte.

Han kom 6. februar 1943 ble han sendt til det okkuperte Hellas der han ledet Sonderkommando für Judenangelegenheiten (spesialkommando for jødesaker) i Salonika sammen med den brutale antisemitten Alois Brunner. Ifølge Eichmann var Wisliceny Brunners sjef i Salonika på grunn av sin høyere rang. Rolf Günther hadde vært på plass siden januar. I Salonika var omkring 40 % av innbyggerne jødiske og byen hadde tidligere hatt flertall jøder blant borgerne. Der innførte Wisliceny den gule stjernen, gettoisering og andre forberedelser til deportasjon av jødene. I slutten av mars var Wisliceny en tur til Athen for forklare statsminister Konstantinos Logothetopoulos om gjennomføring av de antijødiske tiltakene i landet. Britiske etterretning kjente til dette fordi telegramutveksling om saken ble fanget opp. Logothetopoulos klaget over behandlingen av jødene blant annet etter press fra erkebiskopen i Athen og fra greske organisasjoner. I Salonika var en sveitsisk representant for Røde Kors, Rene Burckhardt, tilstede og blandet seg inn i Wislicenys arbeid. Burckhardt foreslo i mars 1943 å sende jødene til Palestina i stedet blant annet ved å bruke skip som kom til Salonika med nødhjelp i regi av Sverige og Sveits. Wisliceny forhindret Burckhardt i å sende telegram om saken til det internasjonale røde kors. Burckhardt var brysom for Wisliceny som sørget for å få ham bort fra Salonika.[23][12][18] «Spesialkommandoens» hovedkvarter ble fylt av gjenstander stjålet fra jødene i byen. Wisliceny hevdet at han bare var tilskuer til den omfattende plyndringen.[24] Deportasjonene fra Salonika pågikk fra 15. mars 1943 til 10. august. I slutten av september 1943 kom Wisliceny til Athen for å få fart på deportasjonene der.[25]

Ved rettsoppgjøret etter krigen fortalte Wisliceny at det var omtrent 50.000 jøder av spansk herkomst i Salonika og hans team hadde deportert omtrent 54.000 jøder fra Salonika og Makedonia til Auschwitz. Han fortalte i retten at deportasjon til Auschwitz innebar den «endelige løsningen» det vil si biologisk tilintetgjørelse.[26]:20

Ungarn[rediger | rediger kilde]

I november 1942 trodde Himmler at deportasjonene fra Ungarn snart kunne settes i gang. Himmler tilbød utenriksminister Ribbentrop en erfaren ekspert, Wisliceny, til å administrere jødesaker ved ambassaden i Budapest. I første fase så de for seg at 100 000 jøder fra områdene annektert fra Slovakia og Romania skulle deporteres. I desember 1942 innså Himmler at det ungarske regimet ikke var interessert i å deportere sine jødiske borgere.[22]

Tyske styrker okkuperte Ungarn i mars 1944 og forberedte deportasjon til Auschwitz. Wisliceny kom straks til Ungarn som del av Sondereinsatzkommando Eichmann. I siste del av april 1944 ble jødene i Karpato-Ruthenia, det nordøstlige Ungarn og det nordlige Transilvania tvunget inn i ghettoer og arbeidet ble 24. april inspisert av Wisliceny sammen med Eichmann og László Endre. På denne reisen ble prosedyrene for gjennomføring av deportasjonene finpusset, blant overlevering av jødene fra ungarsk til tysk kontroll i Košice (Kassa).[27] Også i Ungarn var han involvert i evakuering av jøder mot betaling.[12] I august 1944 hjalp han Pinchas Freudiger (også kjent som Fülöp Freudiger) med familie og venner å flykte til Romania. Freudiger var en av de sentrale lederne for jødiske organisasjoner i Budapest.[6] Freudiger betalte Wisliceny med betydelige verdier i juveler og kontanter. Wisliceny sørget også for få med flere personer på «Kastner-toget» til Sveits.[28]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Sitat[Ifølge nazistene] styres verden av gode og onde krefter. Ifølge dette synet er ondskapen iboende hos jødene. Denne forestillingsverdenen er helt uforståelig i et logisk eller rasjonelt perspektiv [fordi] det er en form for religiøsitet som fører til sekterisme. Millioner av mennesker trodde disse tingene noe som bare kan sammenlignes med lignende fenomener fra middelalderen som heksemanien (Hexenwahn).Sitat
– Dieter Wisliceny, i Bratislava, 1946[29]
Wislicenys vitnemål i Nürnberg pekte ut Kaltenbrunner (til venstre) som den av de tiltalte med størst ansvar for Holocaust. Himmler (med briller) hadde tatt sitt eget liv.

Wisliceny var rett etter krigen den viktigste kilden til opplysninger om Eichmanns liv. I Nürnberg 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust, to dager senere flyktet Eichmann fra interneringsleiren i Oberdachstätten. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han (Eichmann) ville gå i graven med et smil fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende.[12] Hermann Göring repliserte da: «Denne Wisliceny er en liten gris som ser stor ut bare fordi Eichmann ikke er her.»[30] Etter krigen uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. I Nürnberg bekreftet Wisliceny at Eichmann var i live. Ifølge Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av Eichmann.[14][26]

Ved rettsoppgjøret i Nürnberg etter andre verdenskrig vitnet Wisliceny om at Himmler tre måneder etter Wannsee-konferansen ga en direkte, entydig og skriftlig ordre til Eichmann. Ordren som Eichmann skal ha vist til Wisliceny er siden ikke funnet.[31] Wisliceny fortalte at Eichmann hadde vist ham en skriftlig ordre om å utrydde jødene, ordren kom fra Hitler og hadde Himmlers signatur. Wisliceny var den eneste som vitnet om at det fantes en skriftlig ordre. Wisliceny bekreftet at Heydrich ledet RSHA til sin død hvorpå Ernst Kaltenbrunner overtok ledelsen. Wisliceny pekte med dette ut Kaltenbrunner som av de tiltalte med største ansvar for Holocaust.[32]

Wisliceny ga i amerikansk varetekt en utførlig beskrivelse av sitt 10 år lange samarbeid med Eichmann. Wisliceny argumenterte med at Eichmann var i live og at Eichmann var for feig til å ta sitt eget liv slik Eichmann skal ha snakket om mot slutten av krigen. Wisliceny skisserte selv en plan for å oppspore Eichmann blant annet ville han selv stå spissen for en gjennomsøking av all krigsfangeleirer for å finne Eichmanns medarbeidere. Dernest ville Wisliceny lete opp Veronika Eichmann som han var sikker på visste hvor ektemannen hadde gjemt seg. Ledende agenter i Haganah forhørte Wisliceny i Bratislava om Eichmann og Wisliceny sa blant annet: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.» Wisliceny ble hengt i Bratislava i 1948 og skrev i et brev før henrettelsen: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»[33] Journalisten Moshe Pearlman møtte Wisliceny i fengsel i Bratislava i 1946.[34]

I Nürnberg fortalte han retten at omkring 66 000 var deportert fra Slovakia, omkring 64 000 fra Hellas og en halv million fra Ungarn. Fra Zagreb kjent han til at 3000 var deportert og fra Bulgaria 8000. Han fortalte at Eichmann anslo det totale antall drepte til 5 millioner, mens han selv anslo minst 4 millioner jøder.[26]:32

Wislicenys utførlige beretning ved rettsoppgjøret kan ha vært et forsøk på å skyve ansvar over på systemet og på sine tidligere kamerater.[35] Han var svært hjelpsom overfor de som jaktet på Eichmann, kanskje for skape formildende omstendigheter for seg selv.[36][37]

SitatFra Wislicenys vitnemål i Nürnberg 3. januar 1946 (eksaminasjon ved av aktor oberstløytnant Brookhart):[26]:20[38][a]

Brookhart: Hva hendte med rundt regnet 35.000 medlemmene av familiene til de jødiske arbeidere som også ble sendt til Polen?
Wisliceny: De ble behandlet i samsvar med den ordre som Eichmann viste meg i august 1942. Endel av dem fikk beholde livet hvis de var i stand til å arbeide. De andre ble drept.
Brookhart: Hvordan vet De dette?
Wisliceny: Eichmann fortalte det, og naturligvis også [Rudolf] Höss under samtaler i Ungarn.
Brookhart: Hvor stor del av denne gruppe beholdt livet?
Wisliceny: Höss oppgav den gang i en samtale med Eichmann, som jeg hørte, prosenttallet på overlevende jøder som var blitt satt i arbeid, til omtrent 25-30.
(…) Brookhart: Stilte du noen spørsmål om betydningen av ordene «endelig løsning» som brukt i ordren?
Wisliceny: Eichmann fortsatte med å forklare meg hva som var ment med dette. Han sa at den planlagte biologiske utslettelsen av den jødiske rasen i de østlige territoriene var forkledd av begrepet og betegnelsen «endelig løsning».
Brookhart: Spurte du Eichmann om hvilken myndighet han hadde?
Wisliceny: Ja. Det var helt klart for meg at denne ordren betydde død for millioner av mennesker. Jeg sa til Eichmann, «Gud forby at fiendene våre aldri har muligheten til å gjøre det samme med det tyske folket», som svar ba Eichmann meg om ikke å være sentimental; det var en ordre fra der Führer og måtte utføres.
Brookhart: Vet du om den ordren fortsatt gjaldt og iverksatt av Eichmanns avdeling?
Wisliceny: Ja.
Brookhart: Hvor lenge?
Wisliceny: Denne ordren var i kraft fram til oktober 1944. På den tiden ga Himmler en kontraordre som forbød utslettelse av jødene.

Sitat

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oversatt fra engelsk gjengivelse:[38]
    BROOKHART: Was any question asked by you as to the meaning of the words “final solution” as used in the order? WISLICENY: Eichmann went on to explain to me what was meant by this. He said that the planned biological annihilation of the Jewish race in the Eastern Territories was disguised by concept and wording “final solution.” BROOKHART: Did you make any comment to Eichmann about his authority? WISLICENY: Yes. It was perfectly clear to me that this order spelled death to millions of people. I said to Eichmann, “God grant that our enemies never have the opportunity of doing the same to the German people,” in reply to which Eichmann told me not to be sentimental; it was an order of the Führer’s and would have to be carried out. BROOKHART: Do you know whether that order continued in force and under the operation of Eichmann’s department? WISLICENY: Yes. BROOKHART: How long? WISLICENY: This order was in force until October 1944. At that time Himmler gave a counter order which forbade the annihilation of the Jews.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6ms4kkh, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ bok, books.google.fr
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014
  5. ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu
  6. ^ a b Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  7. ^ Hilberg, R., Browning, C., & Hayes, P. (2019). German Railroads, Jewish Souls: The Reichsbahn, Bureaucracy, and the Final Solution. Berghahn Books.
  8. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  9. ^ Michman, Dan (2. juli 2018). «Perpetrator Testimony and Historiography: The Case of Dieter Wisliceny and the Decision-Making Process on the “Final Solution”». Journal of Contemporary Antisemitism. 2 (engelsk). 1. ISSN 2472-9906. doi:https://doi.org/10.26613/jca/1.2.%25x Sjekk |doi=-verdien (hjelp). Besøkt 12. april 2020. «This article examines Dieter Wisliceny’s written testimony from November 1946 and shows that, even though not asked to do so, he provided deep historical insights regarding the psychological atmosphere in which the Final Solution of the Jewish Question emerged, which was soaked with an apocalyptic antisemitic imagery, and regarding the timeline of the development of this program.» 
  10. ^ Holmila, A. (2005). Portraying Genocide: The Nuremberg Trial, the Press in Finland and Sweden and the Holocaust, 1945-46. Acta Societatis Martensis, 1, 206. «...Wisliceny’s extrodinary testimony, which Marrus has characterised as “perhaps the single most important testimony for understanding the European-wide evolution of the ‘Final Solution’”»
  11. ^ Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8. 
  12. ^ a b c d e Wistrich, Robert S. Who's Who in Nazi German. Routledge. s. 279. 
  13. ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jew. Oxford: Oxford University Press. 
  14. ^ a b c Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. 
  15. ^ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. s. 28, 176. ISBN 8203111033. 
  16. ^ Miller, D. A. (1997). Die Schwertertraeger Der Wehrmacht: Recipients of the Knight's Cross with Oakleaves and Swords. Merriam Press, s. 61.
  17. ^ Williamson, G. (2012). Knight's Cross, Oak-Leaves and Swords Recipients 1941–45. Bloomsbury Publishing.
  18. ^ a b Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. s. 142-145. ISBN 8203111033. 
  19. ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
  20. ^ Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. East European Quarterly', 4(4), 431.
  21. ^ Laqueur (1979) s. 159.
  22. ^ a b Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
  23. ^ Apostolou, Andrew (1. oktober 2000). «“The Exception of Salonika”: Bystanders and collaborators in Northern Greece». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 14: 165–196. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/14.2.165. Besøkt 12. april 2020. 
  24. ^ Bowman, Steven B. The Agony of Greek Jews, 1940–1945. Stanford University Press. 
  25. ^ Kerem, Yitzchak (1. september 2012). «The Greek Government-in-exile and the Rescue of Jews from Greece». Holocaust Studies. 2-3. 18: 189–212. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2012.11087301. Besøkt 19. september 2019. 
  26. ^ a b c d Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal. 
  27. ^ Braham 2000, s. 122
  28. ^ Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. 
  29. ^ Michman, Dan (1. juni 2014). «‘The Holocaust’ – Do We Agree What We Are Talking About?». Holocaust Studies. 1-2. 20: 117–128. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2014.11439098. Besøkt 19. september 2019. «SS-man Dieter Wisliceny, one of Adolf Eichmann’s aides, explained in 1946 in a most revealing testimony that in Nazism’s view,...the world is directed by forces of good and evil. According to this view, the principle of evil was embodied in the Jews …This world of images is totally incomprehensible in logical or rational terms [because] it is a form of religiosity that leads to sectarianism. Millions of people believed these things …something that can be compared only to similar phenomena from the Middle Ages, such as the mania of witches (Hexenwahn)» 
  30. ^ Golsan, R. J., & Misemer, S. (Eds.). (2017). The Trial That Never Ends: Hannah Arendt's' Eichmann in Jerusalem'in Retrospect. University of Toronto Press.
  31. ^ Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  32. ^ Turley, M. (2008). From Nuremberg to Nineveh. Lulu. com.
  33. ^ Reynolds 1961, s. 40-41
  34. ^ Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal. 
  35. ^ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. s. 229. ISBN 8203111033. 
  36. ^ Wiesenthal, Simon (1990). Morderne iblant oss. Oslo: Cappelen. ISBN 8202125340. 
  37. ^ Friedman, Towiah (1961). Men Eichmann var ikke død. Bergen: Grieg. s. 189. 
  38. ^ a b Bazyler, M. (2016). The Holocaust at Nuremberg: what the record reveals. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 35.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]