Hopp til innhold

Dieter Wisliceny

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dieter Wisliceny
Født13. jan. 1911[1][2]Rediger på Wikidata
Możdżany
Død4. mai 1948[3][2]Rediger på Wikidata (37 år)
Bratislava[4]
BeskjeftigelseJournalist, politiker, funksjonær, soldat, militært personell Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1933–)[5]
NasjonalitetTyskland
Medlem av

Dieter Wisliceny (1911–1948) var en tysk SS-offiser (Hauptsturmführer, tilsvarende kaptein) som var en av lederne for gjennomføring av holocaust i Slovakia, i Ungarn og i Hellas. Han medvirket ved deportasjon av flere hundre tusen jøder til tilintetgjørelsesleirer. Wisliceny ble etter andre verdenskrig utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden for krigsforbrytelser og hengt i Bratislava 4. mai 1948.

Wisliceny var Adolf Eichmanns assistent i RSHAs avdeling for jødesaker. Wisliceny inngikk i Eichmanns gruppe av eksperter som reiste rundt i Europa for å gjennomføre deportasjon til tilintetgjørelsesleirene i det okkuperte Polen. I Slovakia og i Ungarn mottok han bestikkelser og var involvert i forsøk på å selge jødene til de allierte. Wisliceny medvirket som vitne i Nürnbergprosessen og var en av de første som ga avgjørende og detaljerte opplysninger om Eichmanns virke og sentrale rolle i holocaust. Dette ble senere brukt i rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961.

Wislicenys beretning fra 1946 gir viktig innsikt i hvordan forholdene internt i regimet ledet til holocaust. Wisliceny beskrev etter krigen tre faser i nazistenes «løsning» på jødespørsmålet: Frem til 1940 ble tvungen utvandring ansett som løsning, til tidlig i 1942 var planen å samle jødene i gettoer, og deretter var pågikk utryddelse til oktober 1944 da Reichsführer-SS Heinrich Himmler innstilte massedrapene.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Günther-Eberhardt Wisliceny, offiser i Waffen SS, var en yngre bror av Dieter Wisliceny.
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Zschaeckel-210-08 / Zschäckel, Friedrich

Dieter Wisliceny ble født 13. januar 1911 i Możdżany (tysk: Mosdzehnen) i Øst-Preussen (senere polsk Ermlandskmasuriske voivodskap) i Det tyske keiserrike som sønn av en godseier.[6][7] Wisliceny begynte på teologistudier i Breslau uten å lykkes og arbeidet en kort periode som kontorist i et byggefirma. Han var arbeidsledig da han meldte seg inn i NSDAP (nazipartiet), Sturmabteilung (SA) i 1931 og i 1934 ble han medlem av Schutzstaffel (SS).[7]

Hans yngre bror Günther-Eberhardt Wisliceny (1912–1985) var offiser i Waffen SS, og han tjenstegjorde på østfronten og Balkan.[8] Broren ble tiltalt etter krigen og sluppet fri i 1951.[9] Dieter Wisliceny ble beskrevet som en korpulent levemann.[10]

Tidlig virke i naziregimet

[rediger | rediger kilde]

I juni 1934 begynte han å arbeide i Sicherheitsdienst (SD). I april 1937 tok Wisliceny en periode over ledelsen av SDs kontor for jødesaker. Sammen med kontorets selvbevisste aktivister som Adolf Eichmann, Herbert Hagen og Theodor Dannecker ble virksomheten lagt om. SD ble ledet av Reinhard Heydrich. De tok initiativ til utforming av en konsistent og omfattende «jødepolitikk» og satte fjerning (tysk: Entfernung) av jødene fra Tyskland som prioritert mål. Wisliceny arbeidet en tid ved det sentrale kontoret for jødisk utvandring.[6][11][12] Wisliceny var deretter en periode ved SDs kontor i Danzig og Herbert Hagen, Franz Six' protesje, ble Eichmanns nye sjef.[10]

Wisliceny var opprinnelig Eichmanns overordnete og venn (Wisliceny var fadder for Eichmanns sønn), og han ble beundret av Eichmann. Wisliceny var ugift og avansementet i SS stanset opp slik at Eichmann etter hvert fikk høyere grad. Wisliceny ble regnet som en av de intellektuelle og finkulturelle innenfor SS med utpreget interesse for litteratur og musikk. Han ble også ansett å være blant de moderate innenfor SS. Ifølge Eichmann var Wisliceny doven og overlot det kjedelige arbeidet til underordnede.[13][14] Wisliceny ble Eichmanns assistent i RSHAs avdeling for jødesaker.[15][16][17]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]
Se også: Holocaust

Holocaust begynte etter at tyske styrker invaderte Sovjetunionen i 1941. I de erobrede områdene øst for delelinjen av 1939, etter Molotov–Ribbentrop-pakten, skjøt tyske enheter jøder i stort antall og senere ble jødene drept blant annet med gass i spesielt innrettede anlegg i det okkuperte Polen.[18][19] I 1942 ble holocaust utvidet til alle okkuperte land og land alliert med Tyskland. Republikken Slovakia var et av de første der jødene ble deportert til tilintetgjørelsesleirene (fra våren 1942), det okkuperte Hellas sommeren 1943 og Ungarn som den siste store deportasjonen forsommeren 1944. Holocaust ble i hovedsak styrt fra Reichssicherheitshauptamt (RSHA) underlagt Himmler og ledet av Reinhard Heydrich. RSHA ble etablert i 1939 da blant annet SD og Gestapo ble laget under samme ledelse.[20][21][22] Wisliceny og Adolf Eichmann arbeidet i avdeling for jødesaker.[15][16] Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Eichmann og Wisliceny gjennomførte innledende undersøkelser og planlegging i 1940.[23][24] Planen la til grunn at jødenes eiendom og formue skulle beslaglegges og flere millioner bosettes på Madagaskar. Etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.[23][24][25]

Deportasjon fra byen Ioannina, i Ioannina-prefekturet, Hellas, 25. mars 1944.
Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-179-1575-17 / Wetzel / CC-BY-SA 3.0

Republikken Slovakia

[rediger | rediger kilde]

I august 1940 kom Wisliceny til Bratislava som rådgiver i jødesaker for regjeringen i Republikken Slovakia. Formelt var han attaché ved den tyske legasjonen fordi Slovakia var formelt et uavhengig land. Wisliceny var utsending fra SS-lederen Adolf Eichmanns kontor og arbeidet sammen med de tyske diplomatene i Bratislava. Han arbeidet tett med den slovakiske regjeringen og hans assistenter ble utplassert i departementene. Wisliceny var mer opptatt av penger enn av karriere og i Slovakia fikk han rykte for at han lot seg bestikke.[6][26][27]:180-181

Ved rettsoppgjøret etter krigen uttalte Wisliceny at planen var å fjerne jødenes livsgrunnlag og slik skape et sosialt og økonomisk problem som kunne løses ved å deportere jødene. Wisliceny og statssekretær i utenriksdepartementet, Ernst von Weizsäcker, uttalte etter krigen at det slovakiske regimet var ivrig etter å få deportert jødene.[28] Wisliceny fortalte 1941 den slovakiske regjeringen at dersom jødene ikke ville dra i kuvogner ville de bli kjørt vekk i slaktevogner.[29]

Minnesmerke i Bratislava over «arbeidsgruppen» som forsøkte å redde jødene i Slovakia.

Fra «arbeidsgruppen» (ledet av Michael Dov Weissmandl og Gisi Fleischmann) skal Wisliceny ha mottatt 50 000 dollar i bestikkelser for å utsette deportasjonene fra Slovakia.[13] Det var opphold i deportasjonene i juli og august 1942, og nye toglaster gikk i september samtidig som siste del av bestikkelsen ble betalt til Wisliceny. Weissmandl og Fleischmann forsøkte også bestikke slovakiske tjenestemenn, men Wisliceny var den avgjørende personen.[17] Det er uklart om bestikkelsen hadde noen betydning for at deportasjonene hadde opphold sommeren 1942 og stanset senere på høsten 1942.[30] Weissmandl mente at bestikkelsen var avgjørende for at deportasjonene stanset. En hypotese er at nazistene ikke hadde kapasitet til å ta seg av små deportasjoner som de slovakiske samtidig som store deportasjoner fra Warszawagettoen til Treblinka pågikk for fullt fra juli 1942. Wisliceny overrasket 25. juni 1942 statsminister Tuka med å fortelle at deportasjonene skulle stanse inntil videre fordi de gjenværende jødene var økonomisk viktige for Slovakia. Ambassadør Hans Ludin rapporterte til utenriksdepartementet at deportasjonene måtte ta pause på grunn av korrupsjon i byråkratiet og motstand fra kirken. Yehuda Bauer konkluderte med bestikkelser sammen med andre faktorer som Vatikanets protester, deportasjoner internt i Polen, sommeroffensiv på Østfronten og frykt for konsekvenser etter krigen medvirket til at deportasjonene ble stanset.[31]

Sent på høsten 1942 tok Weissmandl på nytt kontakt med Wisliceny med spørsmål om hva det ville koste å stanse alle deportasjoner i Europa. Samtalene er dokumentert med arkivmateriale i Bratislava datert januar til juni 1943. Wisliceny skal ha tatt opp saken i Berlin og tyske myndigheter skal ha krevd 2 millioner dollar for å stanse deportasjoner i okkuperte områder (unntatt Polen). Det er ikke funnet spor av disse forhandlingene i tyske arkiver. Det er uklart om de tyske myndigheter mente alvor.[31]

Hellas

[rediger | rediger kilde]
Det jødiske museet i Thessaloniki med navn på de rundt 50 000 drepte.
Foto: Christian Michelides

Wisliceny kom 6. februar 1943 til Thessaloniki dit han ble sendt for å lede Sonderkommando für Judenangelegenheiten (spesialkommando for jødesaker) sammen med den brutale antisemitten Alois Brunner. Ifølge Eichmann var Wisliceny Brunners sjef i Salonika på grunn av sin høyere rang. SS-offiser Rolf Günther, Eichmanns og Wislicenys assistent, hadde vært på plass siden januar.[6][26][32]

I Thessaloniki var omkring 40 % av innbyggerne jødiske og byen hadde tidligere hatt et flertall av jøder blant borgerne. Der innførte Wisliceny den gule stjernen, gettoisering og andre forberedelser til deportasjon av jødene. I slutten av mars var Wisliceny en tur til Athen for forklare statsminister Konstantinos Logothetopoulos om gjennomføring av de antijødiske tiltakene i landet. Britisk etterretning kjente til dette fordi telegramutveksling om saken ble fanget opp. Logothetopoulos klaget over behandlingen av jødene blant annet etter press fra erkebiskopen i Athen og fra greske organisasjoner.[6][26][32]

I Thessaloniki var en sveitsisk representant for Røde Kors, Rene Burckhardt, tilstede og blandet seg inn i Wislicenys arbeid. Burckhardt foreslo i mars 1943 å sende jødene til Palestina i stedet, blant annet ved å bruke skip som kom til Hellas med nødhjelp i regi av Sverige og Sveits. Wisliceny forhindret Burckhardt i å sende telegram om saken til det internasjonale røde kors. Burckhardt var brysom for Wisliceny som sørget for å få Burckhardt sendt bort fra Thessaloniki.[6][26][32] «Spesialkommandoens» hovedkvarter ble fylt av gjenstander stjålet fra jødene i byen. Wisliceny hevdet at han bare var tilskuer til den omfattende plyndringen.[33] Deportasjonene fra Thessaloniki pågikk fra 15. mars 1943 til 10. august. I slutten av september 1943 kom Wisliceny til Athen for å få fart på deportasjonene der.[34]

I 1943 truet den italienske okkupasjonsmakten med å arrestere Wisliceny fordi han gikk inn i italiensk sone på jakt etter jøder som hadde unnsluppet. Størstedelen av Hellas var under italiensk okkupasjon til september 1943 da tyske styrker tok kontroll etter den italienske kapitulasjonen for de allierte.[35][36] Eichmann var misfornøyd med fremdriften i Hellas, og erstattet i februar 1944 Wisliceny med SS-Hauptsturmführer Anton Burger for å få deportert de gjenværende jødene så raskt som mulig. Jøder i Athen, Ioánnina og andre områder ble samlet sammen 24. mars og et tog med 5000 mennesker ble sendt til Auschwitz 2. april. Interneringen av 1850 jøder i byen Ioánnina ble fotografert av propagandakompaniet.[35]

Ved rettsoppgjøret etter krigen fortalte Wisliceny at det var omtrent 50 000 jøder av spansk herkomst i Thessaloniki, og hans team hadde deportert omtrent 54 000 jøder fra Thessaloniki og Makedonia til Auschwitz. Han fortalte i retten at deportasjon til Auschwitz innebar den «endelige løsningen» det vil si biologisk tilintetgjørelse.[37]:20

Ungarn

[rediger | rediger kilde]
Jøder fra Ungarn på vei mot gasskammeret Auschwitz straks etter seleksjon, 27. mai 1944, fra Auschwitzalbumet.

I november 1942 trodde Himmler at deportasjonene fra Ungarn snart kunne settes i gang. Himmler tilbød utenriksminister Ribbentrop en erfaren ekspert, Wisliceny, til å administrere jødesaker ved ambassaden i Budapest. I første fase så de for seg at 100 000 jøder fra områdene annektert fra Slovakia og Romania skulle deporteres. I desember 1942 innså Himmler at det ungarske regimet ikke var interessert i å deportere sine jødiske borgere.[30]

Tyske styrker okkuperte Ungarn i mars 1944 og forberedte deportasjon til Auschwitz. Wisliceny kom straks til Ungarn som del av Sondereinsatzkommando Eichmann. I siste del av april 1944 ble jødene i Karpato-Ruthenia, det nordøstlige Ungarn og det nordlige Transilvania tvunget inn i ghettoer og arbeidet ble 24. april inspisert av Wisliceny sammen med Eichmann og László Endre. På denne reisen ble prosedyrene for gjennomføring av deportasjonene finpusset, blant annet hvordan overlevering av jødene fra ungarsk til tysk kontroll i Košice (Kassa) skulle skje.[38] Også i Ungarn var han involvert i evakuering av jøder mot betaling.[6] Wisliceny hadde med seg et introduksjonsbrev fra Weissmandl til den ortodokse menigheten i Budapest.[31]

Wisliceny hadde 5. april 1944 et møte med Rudolf Kasztner og andre jødiske ledere, og Wisliceny krevde 2 millioner dollar i forskudd for å sikre at et antall jøder kunne forlate Ungarn trygt. Kasztner skaffet summen og så for seg en større redningsaksjon. Kasztner forhandlet deretter direkte med Eichmann og til slutt ble 15 000 jøder sendt på tvangsarbeid i Østerrike der de overlevde. En plan fra 25. april om å redde én million jøder i bytte mot 10.000 lastebiler fra vesten («jøder mot lastebiler», tysk: Blut gegen Waren, engelsk: blood for trucks) som forbruksvarer som te og kaffe ble ikke noe av.[7][39] En mer konkret, begrenset plan («SS-Kastner-avtalen») ble til slutt iverksatt og omfattet 1684 jøder som ble sendt med tog til sikkerhet Sveits i 1944, det såkalte Kastner-toget, mot betaling.[40][41] Wisliceny sørget også for få med flere personer på «Kastner-toget».[42]

I august 1944 hjalp han Pinchas Freudiger (også kjent som Fülöp Freudiger; 1900-1976) med familie og venner å flykte til Romania. Freudiger var en av de sentrale lederne for jødiske organisasjoner i Budapest.[43] Freudiger betalte Wisliceny med betydelige verdier i juveler og kontanter.[42] Freudiger slo seg ned i Israel og vitnet i rettssaken mot Eichman i 1961.[44][45]

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]

«[Ifølge nazistene] styres verden av gode og onde krefter. Ifølge dette synet er ondskapen iboende hos jødene. Denne forestillingsverdenen er helt uforståelig i et logisk eller rasjonelt perspektiv [fordi] det er en form for religiøsitet som fører til sekterisme. Millioner av mennesker trodde disse tingene noe som bare kan sammenlignes med lignende fenomener fra middelalderen som heksemanien (Hexenwahn).»

Dieter Wisliceny, i Bratislava, 1946[46]

Wisliceny ble arrestert av amerikanske styrker ved Altausseer See i Østerrike i mai 1945.[47][31] Wisliceny var rett etter krigen den viktigste kilden til opplysninger om Eichmanns liv. Wisliceny var en av de første som ga avgjørende og detaljerte opplysninger om Eichmanns virke og sentrale rolle i holocaust. Dette ble senere brukt i rettssaken mot Adolf Eichmann i 1961.[15][16][17][6]

Wisliceny unnlot ikke å ta ansvar for mye han hadde vært med på og brukte ikke taktikker som å si «husker ikke» eller ved tåkelegging av fakta. Vitnemålene han avgav på ulike tidspunkter er stort sett konsistente, med noen uklarheter om datoer og navn basert på hukommelse. Hans vitnemål om Eichmann var problematisk fordi Eichmann var på frifot og Wisliceny forsøkte å skyve ansvar for egne handlinger over på ham.[48]

Wisliceny var en viktig kilde til spørsmålet om hvilken rolle stormufti Haj Amin al-Husseini hadde hatt overfor nazistene og holocaust.[49] Wislicenys beretning fra 1946 gir viktig innsikt i hvordan forholdene internt i regimet ledet til holocaust.[50][51] Wisliceny beskrev etter krigen tre faser i nazistenes «løsning» på jødespørsmålet: Frem til 1940 ble tvungen utvandring ansett som løsning, til tidlig i 1942 var planen å samle jødene i gettoer i Polen og andre okkuperte områder, og deretter var pågikk utryddelse til krigens sluttfase. Heinrich Himmler innstilte massedrapene i utryddelsesleirene i oktober 1944.[52][37]

Informasjon om Eichmann

[rediger | rediger kilde]

Wisliceny ga i amerikansk varetekt en utførlig beskrivelse av sitt 10 år lange samarbeid med Eichmann. Wisliceny argumenterte med at Eichmann var i live, og for feig til å ta sitt eget liv slik han skal ha snakket om mot slutten av krigen. Wisliceny tilbød seg å hjelpe til å med å spore opp Eichmann, og skisserte en plan for det. Blant annet ville han selv stå spissen for en gjennomsøkning av alle krigsfangeleirer for å finne Eichmanns medarbeidere. Dernest ville Wisliceny lete opp Veronika Eichmann som han var sikker på visste hvor ektemannen hadde gjemt seg.[53][54] Ifølge Wisliceny så Eichmann jødisk ut som barn og ble utsatt for antisemittisme på skolen. Da Wisliceny i september 1938 anbefalte at Eichmann ble forfremmet hadde han beskrevet Eichman som «nordisk arier» av utseende.[55]

Etter Wislicenys vitnemål i januar 1946 fikk Eichmann rede på at amerikanerne var på jakt etter ham i krigsfangeleirer. Han fikk hjelp av andre SS-folk til å flykte. Eichmann skal ha fått kjennskap til Wislicenys vitnemål i Nürnberg gjennom et nettverk av krigsfanger.[56][57] Den 4. eller 5. februar 1946 flyktet Eichmann fra fangeleiren i Bayern med falske papirer og hverdagsklær. Flukten ble organisert av et nettverk av høytstående krigsfanger.[58][59]

I fengsel i Bratislava etter Nürnbergprosessen ga Wisliceny mer informasjon om Eichmann, som ledet agentene på sporet av Eichmann.[53][60]

Vitne i Nürnbergprosessen

[rediger | rediger kilde]
Wislicenys vitnemål i Nürnberg pekte ut Kaltenbrunner (til venstre) som den av de tiltalte med størst ansvar for holocaust. Himmler (med briller) hadde tatt sitt eget liv.

Under Nürnbergprosessen 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust. To dager senere flyktet Eichmann fra interneringsleiren i Oberdachstätten. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han ville gå i graven med et smil fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende.[6] Riksmarskalk Hermann Göring repliserte da: «Denne Wisliceny er en liten gris som ser stor ut bare fordi Eichmann ikke er her.»[61] Etter krigen uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. I Nürnberg bekreftet Wisliceny at Eichmann var i live. Ifølge Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av Eichmann.[13][37]

Ved rettsoppgjøret i Nürnberg etter andre verdenskrig vitnet Wisliceny om at Himmler tre måneder etter Wannsee-konferansen ga en direkte, entydig og skriftlig ordre til Eichmann. Denne ordren er siden ikke funnet.[62] Wisliceny fortalte at Eichmann hadde vist ham en skriftlig ordre om å utrydde jødene, ordren kom fra Hitler og hadde Himmlers signatur i april eller mai 1942. Wisliceny var den eneste som vitnet om en slik skriftlig ordre. Eichmann avviste i sine memorarer at det fantes en slik ordre fra Himmler. Ifølge Yehuda Bauer er ikke Wislicenys og Eichmanns fremstilling nødvendigvis i strid med hverandre: Wisliceny hevdet ikke at han så Himmlers ordre om å drepe alle jødene, men han så en ordre om å unnta enkelte kategorier jøder fra de generelle tiltakene - unntakene indikerte hva den generelle regelen var. På denne måten kan, ifølge Bauer, Wislicenys vitnemål være troverdig.[63]

Wisliceny bekreftet at Heydrich ledet RSHA fram til sin død, hvorpå Kaltenbrunner overtok ledelsen. Wisliceny pekte med dette ut Kaltenbrunner som den av de tiltalte med største ansvar for holocaust.[64]

Wisliceny var Adolf Eichmanns venn og de arbeidet nært sammen under naziregimet. Foto fra saken mot Eichmann i Jerusalem 1961 der Wislicenys vitnemål fra 1946 ble gjengitt.
Foto: Israel Government Press Office

Wislicenys utførlige beretning ved rettsoppgjøret kan ha vært et forsøk på å skyve ansvar over på systemet og på sine tidligere kamerater.[65] Han var svært hjelpsom overfor de som jaktet på Eichmann, kanskje for å skape formildende omstendigheter for seg selv.[66][67]

«Fra Wislicenys vitnemål i Nürnberg 3. januar 1946 (eksaminasjon ved av aktor oberstløytnant Brookhart):[37]:20[68][a]

Brookhart: Hva hendte med rundt regnet 35 000 medlemmene av familiene til de jødiske arbeidere som også ble sendt til Polen?
Wisliceny: De ble behandlet i samsvar med den ordre som Eichmann viste meg i august 1942. En del av dem fikk beholde livet hvis de var i stand til å arbeide. De andre ble drept.
Brookhart: Hvordan vet De dette?
Wisliceny: Eichmann fortalte det, og naturligvis også [Rudolf] Höss under samtaler i Ungarn.
Brookhart: Hvor stor del av denne gruppe beholdt livet?
Wisliceny: Höss oppgav den gang i en samtale med Eichmann, som jeg hørte, prosenttallet på overlevende jøder som var blitt satt i arbeid, til omtrent 25–30.
(…) Brookhart: Stilte du noen spørsmål om betydningen av ordene «endelig løsning» som brukt i ordren?
Wisliceny: Eichmann fortsatte med å forklare meg hva som var ment med dette. Han sa at den planlagte biologiske utslettelsen av den jødiske rasen i de østlige territoriene var forkledd av begrepet og betegnelsen «endelig løsning».
Brookhart: Spurte du Eichmann om hvilken myndighet han hadde?
Wisliceny: Ja. Det var helt klart for meg at denne ordren betydde død for millioner av mennesker. Jeg sa til Eichmann, «Gud forby at fiendene våre aldri har muligheten til å gjøre det samme med det tyske folket», som svar ba Eichmann meg om ikke å være sentimental; det var en ordre fra der Führer og måtte utføres.
Brookhart: Vet du om den ordren fortsatt gjaldt og iverksatt av Eichmanns avdeling?
Wisliceny: Ja.
Brookhart: Hvor lenge?
Wisliceny: Denne ordren var i kraft fram til oktober 1944. På den tiden ga Himmler en kontraordre som forbød utslettelse av jødene.
»

Jacob Robinson forsynte aktor Robert H. Jackson stab med dokumentasjon samt juridiske utredninger, statistiske analyser og bakgrunnsinformasjon som forberedelse til rettssaken. Robinson bisto i november 1945 aktoratet i forbindelse med forhøret av Dieter Wisliceny som var en av Adolf Eichmanns medarbeidere.[69][70][71][72] I Nürnberg fortalte Wisliceny retten at omkring 66 000 jøder var blitt deportert fra Slovakia, omkring 64 000 fra Hellas og en halv million fra Ungarn. Fra Zagreb kjente han til at 3000 var deportert og fra Bulgaria 8000. Han fortalte at Eichmann hadde anslått det totale antall drepte til 5 millioner, mens han selv anslo minst 4 millioner jøder.[37]:32

Rettssak i Bratislava og henrettelse

[rediger | rediger kilde]

Etter Nürnbergprosessen ble Wisliceny utlevert til Tsjekkoslovakia. I Bratislava avga Wisliceny i november 1946 en omfattende forklaring.[50] Ledende agenter i Haganah forhørte Wisliceny i Bratislava om Eichmann og Wisliceny sa blant annet: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.» Wisliceny skrev i et brev mens han ventet på henrettelsen: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»[53] Nazijegeren Tuviah Friedman forhørte Wisliceny mens han satt i varetekt i Bratislava i 1946. Opplysninger fra Wisliceny ledet Friedman til Eichmanns elskerinne Maria Mösenbacher. En agent i Haganah fant et viktig foto av Eichmann hjemme hos Mösenbacher i Linz.[60] Journalisten Moshe Pearlman, som skrev bok om Eichmann, møtte Wisliceny i fengsel i Bratislava i 1946 mens Wisliceny ventet på å bli henrettet. Til Pearlman holdt han fast ved sin forklaring i Nürnberg.[37]

Wisliceny ble dømt til døden for mord og krigsforbrytelser i Bratislava 27. februar 1948.[50][31][73] Wisliceny rømte 3. mars, men ble avslørt av en kafevert og fanget igjen. Han ble hengt 4. mai 1948.[7][43]:263

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Oversatt fra engelsk gjengivelse:[68]
    BROOKHART: Was any question asked by you as to the meaning of the words “final solution” as used in the order? WISLICENY: Eichmann went on to explain to me what was meant by this. He said that the planned biological annihilation of the Jewish race in the Eastern Territories was disguised by concept and wording “final solution.” BROOKHART: Did you make any comment to Eichmann about his authority? WISLICENY: Yes. It was perfectly clear to me that this order spelled death to millions of people. I said to Eichmann, “God grant that our enemies never have the opportunity of doing the same to the German people,” in reply to which Eichmann told me not to be sentimental; it was an order of the Führer’s and would have to be carried out. BROOKHART: Do you know whether that order continued in force and under the operation of Eichmann’s department? WISLICENY: Yes. BROOKHART: How long? WISLICENY: This order was in force until October 1944. At that time Himmler gave a counter order which forbade the annihilation of the Jews.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. 1 2 Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6ms4kkh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ bok, books.google.fr[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. 1 2 3 Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  6. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 Wistrich, Robert S. (2002). Who's Who in Nazi Germany. Routledge. s. 279. ISBN 9780415260381.
  7. 1 2 3 4 Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: leaders, enablers, and collaborators. Bloomsbury Publishing USA, s.309.
  8. ↑ Miller, D. A. (1997). Die Schwertertraeger Der Wehrmacht: Recipients of the Knight's Cross with Oakleaves and Swords. Merriam Press, s. 61.
  9. ↑ Williamson, G. (2012). Knight's Cross, Oak-Leaves and Swords Recipients 1941–45. Bloomsbury Publishing.
  10. 1 2 Cesarani, David (2008). Eichmann. Oslo: Spartacus. s. 70. ISBN 9788243004627.
  11. ↑ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jew. Oxford: Oxford University Press. s. 68.
  12. ↑ Gerwarth, Robert (15. november 2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich. Yale University Press. s. 99. ISBN 978-0-300-17746-6. doi:10.2307/j.ctt5vm09x.
  13. 1 2 3 Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367.
  14. ↑ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. s. 28, 176. ISBN 8203111033.
  15. 1 2 3 Hilberg, R., Browning, C., & Hayes, P. (2019). German Railroads, Jewish Souls: The Reichsbahn, Bureaucracy, and the Final Solution. Berghahn Books.
  16. 1 2 3 Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  17. 1 2 3 Bauer, Yehuda (1979). The Jewish Emergence from Powerlessness. University of Toronto Press. ISBN 978-0-8020-6354-0. doi:10.3138/j.ctt15jvw12.5.
  18. ↑ Snyder, T. (2011). Bloodlands: Europe between Hitler and Stalin. Random House.
  19. ↑ Arad, Y. (2009). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  20. ↑ «Czech pride in Jan Kubis, killer of Reinhard Heydrich». BBC News (på engelsk). 26. mai 2012. Besøkt 9. september 2021.
  21. ↑ «Reinhard Heydrich | Life & Assassination». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 9. september 2021.
  22. ↑ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant. Oslo: Document. ISBN 8275190010.
  23. 1 2 Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  24. 1 2 Reynolds 1961, s. 97-98.
  25. ↑ Mixon 2019, s. 53.
  26. 1 2 3 4 Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. s. 142-145. ISBN 8203111033.
  27. ↑ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
  28. ↑ Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. East European Quarterly', 4(4), 431.
  29. ↑ Laqueur (1979) s. 159.
  30. 1 2 Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
  31. 1 2 3 4 5 Bauer, Yehuda (1994). Jews for Sale?: Nazi-Jewish Negotiations, 1933-1945. Yale University Press. ISBN 978-0-300-05913-7.
  32. 1 2 3 Apostolou, Andrew (1. oktober 2000). «“The Exception of Salonika”: Bystanders and collaborators in Northern Greece». Holocaust and Genocide Studies. 2 (på engelsk). 14: 165–196. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/14.2.165. Besøkt 12. april 2020.
  33. ↑ Bowman, Steven B. The Agony of Greek Jews, 1940–1945. Stanford University Press.
  34. ↑ Kerem, Yitzchak (1. september 2012). «The Greek Government-in-exile and the Rescue of Jews from Greece». Holocaust Studies. 2-3. 18: 189–212. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2012.11087301. Besøkt 19. september 2019.
  35. 1 2 Chandrinos, Iason (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003. Besøkt 7. juni 2021.
  36. ↑ Moses, A. Dirk, red. (2018). «Perpetrators». The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 13–86. ISBN 978-1-108-47467-2. Besøkt 7. juni 2021.
  37. 1 2 3 4 5 6 Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal.
  38. ↑ Braham 2000, s. 122.
  39. ↑ Goda, N. (2016). The Holocaust: Europe, the world, and the Jews, 1918-1945. Routledge.
  40. ↑ Braham 2004, s. 189-190.
  41. ↑ «Rudolf (Rezső) Kasztner». Holocaust Encyclopedia (på engelsk). Besøkt 31. august 2025.
  42. 1 2 Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203.
  43. 1 2 Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  44. ↑ https://collections.ushmm.org/search/catalog/irn1001586
  45. ↑ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367.
  46. ↑ Michman, Dan (1. juni 2014). «‘The Holocaust’ – Do We Agree What We Are Talking About?». Holocaust Studies. 1-2. 20: 117–128. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2014.11439098. Besøkt 19. september 2019. «SS-man Dieter Wisliceny, one of Adolf Eichmann’s aides, explained in 1946 in a most revealing testimony that in Nazism’s view,...the world is directed by forces of good and evil. According to this view, the principle of evil was embodied in the Jews …This world of images is totally incomprehensible in logical or rational terms [because] it is a form of religiosity that leads to sectarianism. Millions of people believed these things …something that can be compared only to similar phenomena from the Middle Ages, such as the mania of witches (Hexenwahn)»
  47. ↑ Blümel, T. (2021). The Case of Alois Brunner and the Divided Consciousness in Processing the Holocaust in Greece. Südosteuropa Mitteilungen, 61(02-03), 93-106.
  48. ↑ Michman, Dan (1. mars 2018). «Perpetrator Testimony and Historiography: The Case of Dieter Wisliceny and the Decision-Making Process on the “Final Solution”». Journal of Contemporary Antisemitism. 2 (på engelsk). 1: 15–32. ISSN 2472-9906. doi:10.26613/jca/1.2.11. Besøkt 18. august 2025.
  49. ↑ Sells, Michael A. (2015). «Holocaust Abuse». Journal of Religious Ethics. 4 (på engelsk). 43: 723–759. ISSN 1467-9795. doi:10.1111/jore.12119. Besøkt 18. august 2025.
  50. 1 2 3 Michman, Dan (2. juli 2018). «Perpetrator Testimony and Historiography: The Case of Dieter Wisliceny and the Decision-Making Process on the “Final Solution”». Journal of Contemporary Antisemitism. 2 (på engelsk). 1. ISSN 2472-9906. doi:https://doi.org/10.26613/jca/1.2.%25x Sjekk |doi=-verdien (hjelp). Arkivert fra originalen 12. april 2020. Besøkt 12. april 2020. «This article examines Dieter Wisliceny’s written testimony from November 1946 and shows that, even though not asked to do so, he provided deep historical insights regarding the psychological atmosphere in which the Final Solution of the Jewish Question emerged, which was soaked with an apocalyptic antisemitic imagery, and regarding the timeline of the development of this program.»
  51. ↑ Holmila, A. (2005). Portraying Genocide: The Nuremberg Trial, the Press in Finland and Sweden and the Holocaust, 1945-46. Acta Societatis Martensis, 1, 206. «...Wisliceny’s extrodinary testimony, which Marrus has characterised as “perhaps the single most important testimony for understanding the European-wide evolution of the ‘Final Solution’”»
  52. ↑ Meir, Golda (1975). Mitt liv. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111939.
  53. 1 2 3 Reynolds 1961, s. 40-41.
  54. ↑ Stangneth, B. (2017). Otto Adolf Eichmann. In The Participants: The Men of the Wannsee Conference, eds Hans-Christian Jasch and Christoph Kreutzmuller. Berghahn Books, s. 40-56. https://doi.org/10.2307/j.ctvw0498r.8
  55. ↑ Cesarani, David (2008). Eichmann. Oslo: Spartacus. s. 9, 53. ISBN 9788243004627.
  56. ↑ Wiegrefe, Klaus (31. mars 2011). «A Triumph of Justice: On the Trail of Holocaust Organizer Adolf Eichmann». Der Spiegel (på engelsk). Besøkt 19. september 2021.
  57. ↑ Stover, E., Peskin, V., & Koenig, A. (2016). Hiding in plain sight: The pursuit of war criminals from Nuremberg to the war on terror. Univ of California Press.
  58. ↑ Reynolds 1961.
  59. ↑ Christian Cwik: The other immigration to Argentina: The case of Adolf Eichmann, Revista Clío América
  60. 1 2 Stover, Eric; Peskin, Victor; Koenig, Alexa (2016). Hiding in Plain Sight: The Pursuit of War Criminals from Nuremberg to the War on Terror (1 utg.). University of California Press. s. 73. ISBN 978-0-520-29604-6. doi:10.1525/j.ctv1xxv9j.6.
  61. ↑ Golsan, R. J., & Misemer, S. (Eds.). (2017). The Trial That Never Ends: Hannah Arendt's' Eichmann in Jerusalem'in Retrospect. University of Toronto Press.
  62. ↑ Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  63. ↑ Bauer, Yehuda (1994). Jews for Sale?: Nazi-Jewish Negotiations, 1933-1945. Yale University Press. ISBN 978-0-300-05913-7.
  64. ↑ Turley, M. (2008). From Nuremberg to Nineveh. Lulu. com.
  65. ↑ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. s. 229. ISBN 8203111033.
  66. ↑ Wiesenthal, Simon (1990). Morderne iblant oss. Oslo: Cappelen. ISBN 8202125340.
  67. ↑ Friedman, Towiah (1961). Men Eichmann var ikke død. Bergen: Grieg. s. 189.
  68. 1 2 Bazyler, M. (2016). The Holocaust at Nuremberg: what the record reveals. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 35.
  69. ↑ Kaplan-Feuereisen, Omry; Mann, Richard (2008). «At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law». Osteuropa. 8/10. 58: 157–170. ISSN 0030-6428. Besøkt 10. oktober 2021.
  70. ↑ Marrus, Michael R. (30. november 2011). A Jewish Lobby at Nuremberg: Jacob Robinson and the Institute of Jewish Affairs, 1945–46/Eine jüdische Interessenvertretung in Nürnberg: Jacob Robinson und das Institut für jüdische Angelegenheiten, 1945–46 (på fransk). De Gruyter Saur. ISBN 978-3-11-094484-6. doi:10.1515/9783110944846.63.
  71. ↑ Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
  72. ↑ Aronson, Shlomo (1. oktober 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (på engelsk). 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 17. august 2019.
  73. ↑ Braham 2000, s. 263.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dieter_Wisliceny&oldid=25360319»