Falstad fangeleir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Falstad fangeleir utenfor Levanger i Nord-Trøndelag fotografert fra Middagsåsen rett etter frigjøringen i mai 1945

Koordinater: 63°41′31″N 11°02′29″ØFalstad fangeleir, av tyske okkupasjonsmyndigheter kalt SS-Strafgefangenenlager Falstad, var en fangeleir i Ekne i tidligere Skogn kommune utenfor Levanger i Nord-Trøndelag under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Bygningene fra 1921 var opprinnelig beregnet for Falstad skolehjem, en statlig internatskole, men i august 1941 tok Schutzstaffel (SS) over hoveddelen av området. Om lag 4500 mennesker fra 13 nasjoner satt her i perioden 1941–45. Flertallet var norske politiske fanger. Fangene i leiren ble satt fri i mai 1945. Etter krigen ble Falstad i noen år brukt som arbeidsleir for landssvikere, og senere som spesialskole. I dag er leiren et museum, Falstadsenteret.

Skolehjem før andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Falstad skolehjem

Fangeleir under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Modell av Falstad fangeleir. Hovedbygningen ble reist i mur etter en brann på Falstad skolehjem i 1921. Den var formet som et tradisjonelt fengsel med et firkantet bygg omkring en sentral gårdsplass. Vakttårn og piggtrådgjerder ble bygd av danske fanger høsten 1941.

Leiren ble drevet av Gestapo og ble mest brukt for politiske fanger fra de forskjellige okkuperte områdene, i alt var 13 forskjellige nasjonaliteter innesperret på Falstad. De største fangegruppene var fra Norge, Sovjetunionen, Jugoslavia, Danmark og Polen. Selv om noen av fangene ble i leiren over en lengre periode, ble de fleste sendt videre til leire i Tyskland, Polen eller til Grini fangeleir som var den største fangeleiren i det okkuperte Norge.

Leiren ble i 1942 også brukt som transittleir for norske jøder som ble sendt til Polen og myrdet der. Minst åtte jøder ble myrdet på Falstad. Leiren var preget av hardt og meningsløst tvangsarbeid. Ydmykelser og overgrep var vanlig, spesielt under SS-Hauptscharführer Gogol og Hans Lambrecht, en tysk vakt kjent under tilnavnet «Gråbein».

Falstad var underlagt de sivile okkupasjonsmyndighetene under Reichskommissar Josef Terboven via Wilhelm Rediess, som var leder for alle tyske politistyrker i Norge, både SS og Gestapo, og Heinrich Fehlis, som var Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des Sicherheitsdienst (forkortet BdS). Falstad var del av det tyske kriminalpolitiet ReichsKriminalpolizei (avdeling V i Reichssicherheitshauptamt). I praksis ble Falstad drevet av Gerhard Flesch, som var leder for den regionale Einsatzkommando V med tittelen KdS Drontheim. Mens Rediess og Fehlis begikk selvmord etter frigjøringa, ble Flesch dømt til døden og henrettet 1948.

Falstadskogen[rediger | rediger kilde]

Den serbiske fangen Ljuban Vukovic grov de fleste gravene i Falstadskogen og ble forsøkt drept av tyskerne før kapitulasjonen.[1] Her bistår han i mai 1945 med påvisning av graver.

Leirledelsen brukte Falstadskogen, som ligger en kilometer sør for Falstadbygningen, til utenomrettslige henrettelser av krigsfanger og skueprosesser mot politiske og jødiske fanger. De første drapene skjedde 7. mars 1942. 6. oktober samme år innførte okkupasjonsmakten unntakstilstand i deler av Midt-Norge og minst 170 utenlandske fanger og 34 norske fanger ble myrdet på retterstedet. Det nøyaktige antallet ofre totalt sett er ukjent, men over 200 fanger ble henrettet og lagt i massegraver i Falstadskogen i perioden 1942–1943.[2]

Henrettet i 7. mars 1942 for illegalt arbeid og spredning av nyheter fra London (de fire første var norske jøder).[3][4]:

Henrettet 13. november 1942[3][5]:

Under rettssaken hevdet Gerhard Flesch at de tre siste ble sendt til Tyskland.[6] De tre ble funnet i samme grav i juni 1947. Schidorsky og Glick hadde revolverskudd gjennom hodet, mens Abrahamsen var uten skuddmerker og det er uklart hvordan han døde. Abrahamsen var skrøpelig og nesten blind. Det er ukjent hvor David Isaksen, Wulf Isaksen, David Wofsohn og Abel Bernstein ble begravet - likene av de fire kan ha blitt senket i Trondheimsfjorden.[4]:

Gjenforening[rediger | rediger kilde]

Bildene i galleriet viser fanger som gjenforenes med familiene ved Trondheim sentralstasjon dagen etter frigjøringsdagen 8. mai 1945.

Tvangsarbeidsleir, spesialskole og museum etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fra avdukinga av krigsminnemerket i Falstadskogen 12. oktober 1947. Relieffet «Arkebusering» er utført av Odd Hilt (1916–1986) og viser en tysk eksekusjonspelotong som henretter tre norske patrioter.
Falstadsenteret 2008

Etter frigjøringen ble Falstadbygningen brukt som tvangsarbeidsleir og fengsel under landssvikoppgjøret under navnet Innherad tvangsarbeidsleir, før anlegget ble brukt som spesialskole fra 1951 til 1992.

Falstadsenteret er i dag et nasjonalt senter for krigens fangehistorie, og for menneskerettigheter. Forskning, dokumentasjon, undervisning og formidling er senterets kjerneoppgaver. Falstadsenteret huser i dag museum med permanente og temporære utstillinger, arkiv, bibliotek og kurs og konferansesenter.

Falstadskogen er i dag nasjonalt minnested og krigsgravplass.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jovanovic, Cveja: Flukt til friheten - fra nazi-dødsleire i Norge. Oslo: Gyldendal, 1985.
  2. ^ Falstadsenteret om Falstadskogen
  3. ^ a b Savosnick, Robert og Hans Melien: Jeg ville ikke dø. Cappelen, 1986.
  4. ^ a b Mendelsohn, Oscar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind 2. Universitetsforlaget, 1987, s.272.
  5. ^ Våre falne 1939-1945. Bind 4. s. 92. Oslo, Grøndahl, 1951.
  6. ^ Ulateig, Egil (1984). Falstad - en konsentrasjonsleir i Norge. Et glimt av helvete. Oslo: Mortensen. s. 47. ISBN 8252707661.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]