Holocaust i Latvia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eichmanns liste over gjenværende jøder i Europa, lagt frem på Wannseekonferansen i februar 1942. Ifølge Eichmann var det da 3500 jøder i «Lettland».
Fra Franz Walter Stahleckers rapport til Heydrich om Einsatzgruppe As gjennomførte jødehenrettelser («durchgeführte Judenexekutionen») fra 16. oktober 1941 til 31. januar 1942. For Latvia er 35 238 drepte jøder angitt, mens Estland er angitt som Judenfrei.

Holocaust i Latvia var utryddelsen av jøder i Latvia under andre verdenskrig. Nær 100 % av 70 000 jødiske innbyggere ble massakrert under den tyske okkupasjonen fra sommeren 1941. Ved siden av Litauen var Latvia det europeiske landet der jødene ble nesten totalt utslettet. Drapene ble delvis utført av lokal latvisk milits

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1920 hadde Latvia omkring 80 000 jødiske borgere og halvparten bodde i Riga, i Daugavpils var opp til 25 % av innbyggerne jødiske. Omkring 5000 jøder utvandret til Palestina i mellomkrigstiden. Etniske russere utgjorde over 10 % av befolkningen. I 1934 tok Kārlis Ulmanis makten i landet ved et statskupp. Ulmanis opphevet kulturell frihet, nedla alle politiske partier og nasjonaliserte banker og fabrikker. Etter at Sovjetunionen annekterte landet i 1939 ble 5000 (1800 i følge andre kilder[1]) jøder deporterte til Sibir sammen med over 10000 andre latviere og det var 70 000 jøder igjen da Tyskland invaderte i juni 1941. 90 % av Latvias jødiske innbyggere var drept seks måneder etter den tyske invasjonen.[2][3] Omkring 12 000 jøder flyktet til Russland.[1] Etter den sovjetisk maktovertakelsen ble mange ledende politikere, militære og intellektuelle deportert til Sibir.[4] Situasjonen for jødene i områdene kontrollert av Sovjetunionen var langt bedre enn tyskkontrollert Polen frem til den tysk invasjonen i 1941.[5]

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Massakre på 2749 jøder på stranden ved Liepāja, Latvia, 15. desember 1941. Mennene ble drept tidligere på høsten, mens kvinner og barn ble drept 14-17. desember.[1] Latviske «sikkerhetsstyrker» under ledelse av SS drepte kvinnene. SS fotograferte det hele for å vise at latviere utførte «aksjonen».[6] I januar 1942 var nesten 90 % av Liepājas jøder drept, og overlevende eldre, kvinner og barn ble i 1943 drept på stedet eller sendt til Auschwitz. Da den røde hær nærmet seg Riga i 1944 ble de siste fra Liepāja sendt til Stutthof. Omkring 200 kom tilbake til Riga fra Stutthof og fikk da en kjølig mottakelse av de sovjetiske makthaverne som beskyldte dem for å ha arbeidet for fienden - flere ble deportert til Gulag.[1]

Stahlecker rapporterte at det i Latvia var vanskelig å få lokale til å utføre «spontane» pogromer. Da Einsatzkommando 1a og 2 ankom Riga organiserte de en et latvisk reservepoliti med 400 mann under ledelse av den latviske løytnant Weiss. Denne politistyrken plyndret 3. juli jødiske boliger og andre latviske grupperinger drepte omkring 400 jøder og satte på fyr på alle synagogene i byen. Tyskerne tok foto for å vise at drapene var spontant utført av lokale.[7]

Tyske styrker hadde 10. juli 1941 kontroll over Latvia som ble administrert av Otto-Heinrich Drechsler som del av Reichskommissariat Ostland.[8] Mange latviere så den tyske invasjonen som en mulighet til å gjenvinne friheten, ble lettet da sovjetiske myndigheter trakk seg ut og tok i mot tyskerne som frigjørere - frykten for tyskerne var mindre enn hatet mot russerne. Tyskland utnyttet latviernes ønske om frigjøring fra Sovjet i sin propaganda. Tyske styrker rekrutterte latviere til «forsvarsenheter» (det vil si dødsskvadroner) blant annet ved å kjøre rundt med biler påmontert høgtalere.[6]

Den store «korale» synagogen i Riga, brent 4. juli 1941. Innen 17. juli var alle synagoger i Riga ødelagt.[6]

I midten av juli massakrerte reservepolitiet under ledelse av Viktors Arājs mange hundre jøder, kommunister og andre «uønskede» personer.[8] Den første massakren på jøder skjedde 23. juni 1941, trolig utført av tyske styrker. Omfanget av spontane massakre (uten tysk ledelse eller oppfordring) utført av lokale latviere er uklart.[4] 4. juli 1941 satte tyske styrker med støtte av lokalt politi fyr på Rigas stor synagoge med et stort antall jøder innelåst i synagogen.[6] Jødene i provinsbyene ble drept i løpet av få uker etter invasjonen, unntaket var jødene i Daugavpils, Riga og Liepaja. I september 1941 presset tyske styrker 23 000 jøder inn i en bydel der det allerede bodde 6000 jøder. Jødenes eiendeler ble plyndret av tyskere og latviere. Deportering av tyske jøder til Riga gjorde ghettoen overfylt. I oktober ble ghettoen lukket.[6]

Sent i november og tidlig i desember 1941 drepte Einsatzgruppe A sammen med Viktors Arājs milits 27 000 av Rigas jøder i Rumbula-skogen utenfor byen.[9] Syke og eldre ble drept i ghettoen før de fleste andre ble sendt til Rumbula.[6] Tolv tyske politifolk (SD) drepte de 27 000 i Rumbula med maskingeværsalver, mens 1500 lokalt politi og Arajs-milits holdt vakt.[2] I Riga var det også jøder deportert fra Tyskland. Bakgrunnen for Rumbula-massakren var en direkte ordre fra Himmler via Friedrich Jeckeln om å eliminere ghettoen i Riga.[10] 9. desember 1941 var ghettoen i Riga utslettet med unntak av 5000 menn som ble beholdt som nyttig arbeidskraft, 300 kvinner var i live mens alle barna var drept.[11] I tillegg til latviske borgere ble omkring 25 000 jøder fra andre tyskkontrollerte områder deportert til Latvia og drept der.[6][2] I Lativa overlevde bare 1,6 % av jødene som var i landet da Tyskland invaderte[1] (1000 av 85 000[6]), andre kilder oppgir 25 %. Under det sovjetiske styret etter krigen ble informasjon om holocaust i Latvia undertrykt. Latvisk politi medvirket også til holocaust.[4] Halvparten av landets sigøynere ble drept.[2]

Arājskommando, en lokal milits, tok livet av minst 26 000 sivile i Latvia, i hovedsak jøder, på oppdrag fra Einsatsgruppe A. Kommandoen deltok også i massakre i erobrede områder av Sovjetunionen.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Anders, E., & Dubrovskis, J. (2003). Who died in the Holocaust? Recovering names from official records. Holocaust and Genocide Studies, 17(1), 114-138.
  2. ^ a b c d Rislakki, J. (2014). The Case for Latvia. Disinformation Campaigns Against a Small Nation: Fourteen Hard Questions and Straight Answers about a Baltic Country (Vol. 15). Rodopi.
  3. ^ Rozett & Spector (2013) s. 13
  4. ^ a b c Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows. Educational Studies, 42(2), 155-173.
  5. ^ Rozett & Spector (2013) s. 61
  6. ^ a b c d e f g h Misco, T. (2009). Teaching the Holocaust through case study. The Social Studies, 100(1), 14-22.
  7. ^ Breitman, R. (1991). Himmler and the'Terrible Secret'among the Executioners. Journal of Contemporary History, 26(3), 431-451.
  8. ^ a b Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  9. ^ Rozett & Spector (2013) s. 50
  10. ^ Bennett, G. H. (2011). Exploring the World of the Second and Third Tier Men in the Holocaust: The Interrogation of Friedrich Jeckeln: Engineer and Executioner. Liverpool Law Review, 32(1), 1.
  11. ^ Schneider, G. (1979). Journey into terror: story of the Riga Ghetto. Ardent Media.
  12. ^ Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49(2): 271-273.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]