Robert Levin
| Robert Levin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. juni 1912 Christiania | ||
| Død | 29. oktober 1996 (84 år) Oslo | ||
| Barn | Mona Levin, Sidsel Levin | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, professor, pianist | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Kongens fortjenstmedalje, Oslo bys kulturpris (1979), Juryens hederspris i Spellemannprisen (1976), St. Olavs Orden | ||
| Instrument | piano | ||
| Aktive år | 1932–1994 | ||
Robert Jacob Levin (født 7. juni 1912 i Kristiania, død 29. oktober 1996 samme sted) var en norsk pianist, komponist og musikkprofessor.
Familie[rediger | rediger kilde]
Foreldrene og besteforeldrene var østeuropeiske jøder som innvandret fra Litauen (som da var en del av tsarens russiske imperium) og Russland til Grünerløkka i Kristiania.[1] Levins besteforeldre forlot tsarriket på grunn av de systematiske jødeforfølgelsene som tiltok der på slutten av 1800-tallet,[2] og kom til Norge omkring 1900. Levin var sønn av David Levin (handelsmann) og Marie Scheer.[3] Han ble gift 1938 med Solveig Bernstein (1914 – ) og fikk barna Mona (1939) og Sidsel Levin (1944). Under den andre verdenskrig flyktet familien til Sverige da jødeforfølgelsene tiltok høsten 1942.[4] Datteren Mona var tre år gammel og ble båret i ryggsekk over grensen. Maries og Roberts besteforeldre og flere andre slektninger ble sendt med Donau og endte livet i Auschwitz.[5][6] Levin flyktet til Sverige en uke før Solveig og Mona som kom over rett etter den store deportasjonen med Donau 26. november. Han hadde ligget i dekning etter at de jødiske mennene ble internert i slutten av oktober.[7] For ikke å bli gjenkjent hadde han farget sitt karakteristiske hør rødt og tatt av brillene.[8]
Utdanning[rediger | rediger kilde]
Han sluttet på folkeskolen før fullført 7. klasse.[1] Levin var elev av blant andre professor Arpad Lehner, Fartein Valen og klaverpedagogen Nils Larsen som førte ham fram til offentlig debut i Universitetets Aula i 1932. Da hadde Levin allerede vært musiker i kino- og restaurantorkestre i en årrekke. Levin begynte yrkeskarrièren som 13-åring på pianoet til restaurant Kjøttkaka i Markveien i Oslo. Han var pianist i orkestrene ved Frimurerlogen og Bristol hvor han spilte under blant andre kapellmestrene Julius Czismar og Willy Johansen. Derfra gikk veien til Rosekjelleren og Chat Noir.
Virke[rediger | rediger kilde]
Som flyktning i Sverige var han fullt beskjeftiget som musiker og pedagog. Ved frigjøringen i 1945 vendte de tilbake til Oslo hvor han gjenopptok sitt virke som kapellmester ved Chat Noir og innspillingssjef og orkesterleder hos Brødrene Johnsen A/S (His Master's Voice), hvor han blant annet akkompagnerte Aage Braarud og Magnus Samuelsen.
Med blant andre Yehudi Menuhin gjennomførte han flere turneer i Norge og på kontinentet. I 1973 ble han utnevnt til dosent i interpretasjon og valgt til den første rektor ved Norges musikkhøyskole, og i 1977 ble han utnevnt til professor samme sted.
Priser[rediger | rediger kilde]
- Juryens hederspris under Spellemannprisen 1976
- Oslo bys kulturpris (for fremragende innsats i kulturlivet) i 1979[9]
- Gammleng-prisen i klassen klassisk i 1985
- Kommandør av St. Olavs Orden
- Kongens fortjenstmedalje i gull
- Anders Jahres kulturpris 1993
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
 | Det var en temmelig diplomløs musiker som i 1973 ble utnevnt til Musikkhøyskolens første rektor. På en måte hadde Robert Levin vært pionér hele livet. Han var gutten som lærte pianoet å kjenne ved å akkompagnere sin søsters barnesang hjemme hos bestemor. Han var den ikke særlig velhavende innflytterfamiliens sønn som foreldrene skjenket all mulig tro og trening når det gjaldt å velge musikkens vei, en uvanlig prioritering i deres sosiale situasjon den gang. Han var den klassiske klaverdebutanten som livnærte seg av å spille til dans, i revyteatret, på bar og kafé. Han var en forkjemper for utøvende musikeres kår, for musikkens offentlige spillerom overhodet, og var selvsagt en av de fremste pådrivere for en akademisk musikkutdannelse. |  |
| – Jan E. Hansen (nekrolog, 1996)[10] | ||
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b https://nbl.snl.no/Robert_Levin
- ^ Klassekampen, 17.10.2015, s. 35.
- ^ Adresseavisen 2.9.2013 s. 4.
- ^ https://nbl.snl.no/Robert_Levin
- ^ https://www.aftenposten.no/kultur/i/vwPm/--Mona-Levins-Mors-historie-er-en-sterk-bok
- ^ https://www.dagsavisen.no/helg-nye-inntrykk/portrett/trassig-og-truet-1.471540
- ^ http://www.dagen.no/Innenriks/De_overlevde_Holocaust_på_mirakuløst_vis-4831
- ^ https://www.dagsavisen.no/helg-nye-inntrykk/portrett/trassig-og-truet-1.471540
- ^ Norgesrevyen, Oslo: Faktum forlag, 1980.
- ^ Jan E. Hansen: Den ydmyke læremester. Aftenposten 31.10.1996, s.40.
| |||||
|
