Robert Levin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Robert Levin
RobertLevin-TM.T03058.jpg
Født6. juni 1912
Christiania
Død29. oktober 1996 (84 år)
Oslo
Barn Mona Levin, Sidsel Levin
Beskjeftigelse Komponist, professor, pianist
NasjonalitetNorge
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje, Oslo bys kulturpris, Juryens hederspris i Spellemannprisen, St. Olavs Orden
Instrumentpiano
Aktive år19321994

Robert Jacob Levin (født 7. juni 1912 i Kristiania, død 29. oktober 1996 samme sted) var en norsk pianist, komponist og musikkprofessor.

Familie[rediger | rediger kilde]

Foreldrene og besteforeldrene var østeuropeiske jøder som innvandret fra Litauen (som da var en del av tsarens russiske imperium) og Russland til Grünerløkka i Kristiania.[1] Levins besteforeldre forlot tsarriket på grunn av de systematiske jødeforfølgelsene som tiltok der på slutten av 1800-tallet,[2] og kom til Norge omkring 1900. Levin var sønn av David Levin (handelsmann) og Marie Scheer.[3] Han ble gift 1938 med Solveig Bernstein (1914 – ) og fikk barna Mona (1939) og Sidsel Levin (1944). Under den andre verdenskrig flyktet familien til Sverige da jødeforfølgelsene tiltok høsten 1942.[4] Datteren Mona var tre år gammel og ble båret i ryggsekk over grensen. Maries og Roberts besteforeldre og flere andre slektninger ble sendt med Donau og endte livet i Auschwitz.[5][6] Levin flyktet til Sverige en uke før Solveig og Mona som kom over rett etter den store deportasjonen med Donau 26. november. Han hadde ligget i dekning etter at de jødiske mennene ble internert i slutten av oktober.[7] For ikke å bli gjenkjent hadde han farget sitt karakteristiske hør rødt og tatt av brillene.[8]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Han sluttet på folkeskolen før fullført 7. klasse.[1] Levin var elev av blant andre professor Arpad Lehner, Fartein Valen og klaverpedagogen Nils Larsen som førte ham fram til offentlig debut i Universitetets Aula i 1932. Da hadde Levin allerede vært musiker i kino- og restaurantorkestre i en årrekke. Levin begynte yrkeskarrièren som 13-åring på pianoet til restaurant Kjøttkaka i Markveien i Oslo. Han var pianist i orkestrene ved Frimurerlogen og Bristol hvor han spilte under blant andre kapellmestrene Julius Czismar og Willy Johansen. Derfra gikk veien til Rosekjelleren og Chat Noir.

Virke[rediger | rediger kilde]

«Styret i Ny musikk 1958» viser foruten Robert Levin blant annet Pauline Hall, Karl Andersen, Kåre Siem og Ernst Glaser.

Som flyktning i Sverige var han fullt beskjeftiget som musiker og pedagog. Ved frigjøringen i 1945 vendte de tilbake til Oslo hvor han gjenopptok sitt virke som kapellmester ved Chat Noir og innspillingssjef og orkesterleder hos Brødrene Johnsen A/S (His Master's Voice), hvor han blant annet akkompagnerte Aage Braarud og Magnus Samuelsen.

Med blant andre Yehudi Menuhin gjennomførte han flere turneer i Norge og på kontinentet. I 1973 ble han utnevnt til dosent i interpretasjon og valgt til den første rektor ved Norges musikkhøyskole, og i 1977 ble han utnevnt til professor samme sted.

Priser[rediger | rediger kilde]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

SitatDet var en temmelig diplomløs musiker som i 1973 ble utnevnt til Musikkhøyskolens første rektor. På en måte hadde Robert Levin vært pionér hele livet. Han var gutten som lærte pianoet å kjenne ved å akkompagnere sin søsters barnesang hjemme hos bestemor. Han var den ikke særlig velhavende innflytterfamiliens sønn som foreldrene skjenket all mulig tro og trening når det gjaldt å velge musikkens vei, en uvanlig prioritering i deres sosiale situasjon den gang. Han var den klassiske klaverdebutanten som livnærte seg av å spille til dans, i revyteatret, på bar og kafé. Han var en forkjemper for utøvende musikeres kår, for musikkens offentlige spillerom overhodet, og var selvsagt en av de fremste pådrivere for en akademisk musikkutdannelse.Sitat
– Jan E. Hansen (nekrolog, 1996)[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]