Robert Levin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Robert Levin
RobertLevin-TM.T03058.jpg
Født6. juni 1912
Christiania
Død29. oktober 1996 (84 år)
Oslo
Barn Mona Levin, Sidsel Levin
Beskjeftigelse Komponist, professor, pianist
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje, Oslo bys kulturpris (1979), Juryens hederspris i Spellemannprisen (1976), St. Olavs Orden
Instrumentpiano
Aktive år19321994

Robert Jacob Levin (født 7. juni 1912 i Kristiania, død 29. oktober 1996 samme sted) var en norsk pianist, komponist og musikkprofessor.

Familie[rediger | rediger kilde]

Foreldrene og besteforeldrene var østeuropeiske jøder som innvandret fra Litauen (som da var en del av tsarens russiske imperium) og Russland til Grünerløkka i Kristiania.[1] Levins besteforeldre forlot tsarriket på grunn av de systematiske jødeforfølgelsene som tiltok der på slutten av 1800-tallet,[2] og kom til Norge omkring 1900. Levin var sønn av David Levin (handelsmann) og Marie Scheer.[3] Han ble gift 1938 med Solveig Bernstein (1914 – ) og fikk barna Mona (1939) og Sidsel Levin (1944). Under den andre verdenskrig flyktet familien til Sverige da jødeforfølgelsene tiltok høsten 1942.[4] Datteren Mona var tre år gammel og ble båret i ryggsekk over grensen. Maries og Roberts besteforeldre og flere andre slektninger ble sendt med Donau og endte livet i Auschwitz.[5][6] Levin flyktet til Sverige en uke før Solveig og Mona som kom over rett etter den store deportasjonen med Donau 26. november. Han hadde ligget i dekning etter at de jødiske mennene ble internert i slutten av oktober.[7] For ikke å bli gjenkjent hadde han farget sitt karakteristiske hør rødt og tatt av brillene.[8]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Han sluttet på folkeskolen før fullført 7. klasse.[1] Levin var elev av blant andre professor Arpad Lehner, Fartein Valen og klaverpedagogen Nils Larsen som førte ham fram til offentlig debut i Universitetets Aula i 1932. Da hadde Levin allerede vært musiker i kino- og restaurantorkestre i en årrekke. Levin begynte yrkeskarrièren som 13-åring på pianoet til restaurant Kjøttkaka i Markveien i Oslo. Han var pianist i orkestrene ved Frimurerlogen og Bristol hvor han spilte under blant andre kapellmestrene Julius Czismar og Willy Johansen. Derfra gikk veien til Rosekjelleren og Chat Noir.

Virke[rediger | rediger kilde]

«Styret i Ny musikk 1958» viser foruten Robert Levin blant annet Pauline Hall, Karl Andersen, Kåre Siem og Ernst Glaser.

Som flyktning i Sverige var han fullt beskjeftiget som musiker og pedagog. Ved frigjøringen i 1945 vendte de tilbake til Oslo hvor han gjenopptok sitt virke som kapellmester ved Chat Noir og innspillingssjef og orkesterleder hos Brødrene Johnsen A/S (His Master's Voice), hvor han blant annet akkompagnerte Aage Braarud og Magnus Samuelsen.

Med blant andre Yehudi Menuhin gjennomførte han flere turneer i Norge og på kontinentet. I 1973 ble han utnevnt til dosent i interpretasjon og valgt til den første rektor ved Norges musikkhøyskole, og i 1977 ble han utnevnt til professor samme sted.

Priser[rediger | rediger kilde]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

SitatDet var en temmelig diplomløs musiker som i 1973 ble utnevnt til Musikkhøyskolens første rektor. På en måte hadde Robert Levin vært pionér hele livet. Han var gutten som lærte pianoet å kjenne ved å akkompagnere sin søsters barnesang hjemme hos bestemor. Han var den ikke særlig velhavende innflytterfamiliens sønn som foreldrene skjenket all mulig tro og trening når det gjaldt å velge musikkens vei, en uvanlig prioritering i deres sosiale situasjon den gang. Han var den klassiske klaverdebutanten som livnærte seg av å spille til dans, i revyteatret, på bar og kafé. Han var en forkjemper for utøvende musikeres kår, for musikkens offentlige spillerom overhodet, og var selvsagt en av de fremste pådrivere for en akademisk musikkutdannelse.Sitat
– Jan E. Hansen (nekrolog, 1996)[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]