Max Tau

Max Tau
Født	19. jan. 1897; Bytom
Død	13. mars 1976 (79 år); Oslo
Beskjeftigelse	Forlegger, forlagsredaktør, skribent, lyriker, filosof
Utdannet ved	Christian-Albrechts-Universität zu Kiel
Ektefelle	Tove Tau (1944–)
Søsken	Fritz Tau
Nasjonalitet	Tyskland; Norge
Språk	Tysk, norsk
Medlem av	Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung
Utmerkelser	7 oppføringer Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1967); Schlesierschild; De tyske bokhandlernes fredspris (1950) (taler: Adolf Grimme); St. Olavs Orden; Nelly Sachs Pris (1965); Kulturpreis der deutschen Freimaurer (1966); Lessing-ringen (1966)
Debuterte	1928
Aktive år	1928–
	Max Tau på Commons

Max Tau (født 19. januar 1897 i Beuthen, død 13. mars 1976 i Oslo) var en tyskfødt norsk forlagsredaktør, litteraturkritiker, humanist, filosof og dikter.^[11]

Etter avlagt doktorgrad i filosofi var han virksom som forlagsredaktør i Berlin, og hadde en sentral rolle i utgivelse av verk av norske forfattere på tysk. Tau, som var av jødisk bakgrunn, emigrerte i 1938 til Norge, og måtte i 1942 flykte videre til Sverige. I 1944 fikk han utstedt papirer på norsk statsborgerskap av den norske ambassaden, efter instruks fra regjeringen som da satt i London. Han flyttet tilbake til Norge i 1945, og arbeidet frem til sin død som forlagsredaktør i Tanum og Aschehoug. Han gjorde et stort arbeid med å fremme forståelse mellom Vest-Tyskland og Norge, og grunnla Norsk-Tysk Selskap, og hadde en viktig rolle i å gjøre nyere tysk litteratur kjent i Skandinavia.

Taus egne bøker og andre verk var preget av hans humanistiske syn og vennskap med Albert Schweitzer, og tematiserte jødisk-kristen forsoning, fred mellom nasjoner og forståelsen mellom generasjoner. Tau var den første mottageren av De tyske bokhandleres fredspris i 1950 og har fått en rekke andre utmerkelser.

Liv og virke

Bakgrunn

Tau ble født i Beuthen i Schlesien i Tyskland, der faren Nathan Tau var forretningsmann. Han var av jødisk herkomst og vokste opp i et miljø sterkt preget av det han kalte den tysk-jødiske symbiose, som var påvirket av den jødiske opplysningsbevegelsen Haskalá.

Han tok doktorgraden i filosofi i 1927, og flyttet deretter til Berlin, der han var virksom som forlagsredaktør i Bruno Cassirer-forlaget. Han oppdaget og fremmet forfattere som Walter Bauer, Marie-Luise Kaschnitz, Wolfgang Koeppen, Horst Lange og August Scholtis. Han introduserte også Karel Čapek til et tysk publikum. Han hadde også en viktig rolle i utgivelsen av norsk litteratur på tysk, herunder verk av Olav Duun, Johan Falkberget, Sigrid Undset, Tarjei Vesaas og Herman Wildenvey.

Til Norge

Max Tau emigrerte med hjelp fra Tore Hamsun til Norge i 1938, og var her virksom som litteraturkritiker og forfatter. I 1942 flyktet han videre til Sverige. Tau lå først i dekning hos advokat Gjerdrum, før han med Johan Grundt Tanums hjelp kom seg over grensen. Tanum eide et hus i Rømskog nær grensen, der mange flyktninger hadde overnattet underveis til Sverige. På veien fra Oslo måtte de krysse Glomma ved Fetsund, noe som var risikabelt fordi broen som regel ble bevoktet av tyske styrker. Akkurat den dagen var broen ikke bevoktet.^[12] I Sverige ble han i 1944 innvilget norsk statsborgerskap av den norske eksilregjeringen, på initiativ fra blant andre Sigrid Undset. Tau var en av de få som fikk innvilget statsborgerskap under krigen. I 1945 flyttet han tilbake til Norge.^[13]^[14]

Mange av bøkene har et sterkt selvbiografisk tilsnitt, og gir levende bilder fra en bevegende livshistorie og talende uttrykk for Taus humanistiske livssyn.

I 1960 grunnla han Norsk-Tysk Selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft).

Tau gjorde en stor innsats for å gjøre nyere norsk litteratur kjent i Tyskland. Han var den første mottageren av de tyske bokhandleres fredspris i 1950. To skoler ble oppkalt etter ham: Max-Tau-Schule Kiel (1967) og den Tyske Skole i Oslo, på tysk Deutsche Schule Oslo – Max Tau (1998).

Utmerkelser

Max Tau ble tildelt en rekke utmerkelser for sitt arbeide, deriblant Friedenspreis des Deutschen Buchhandels (1950), Nelly Sachs-prisen (1965), Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden med stjerne (1967), Sonningprisen (1970) og St. Olavs Orden (1972).^[15]

Han var medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.^[16]

Se også

Den Tyske Skole i Oslo (Deutsche Schule Oslo – Max Tau)

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003290, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, BNF-ID 122443848^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no^{[Hentet fra Wikidata]}
^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 152808547, Wikidata Q16744133
^ www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.dortmund.de, besøkt 24. oktober 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Lorenz, Einhart (25. februar 2020). «Max Tau». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 21. juni 2020. «Han ble forlagskonsulent i Johan Grundt Tanums forlag, men måtte flykte igjen da jødeforfølgelsene ble livstruende i Norge høsten 1942. Han unngikk deportasjon og kom seg over til Sverige. I Stockholm giftet han seg med Tove Filseth, som hadde spilt en ledende rolle i Nansenhjelpens humanitære arbeid. Tau ble norsk statsborger 1944. I sitt andre eksil fikk han ved det tyskspråklige Neuer Verlag i Stockholm mulighet til å realisere et litterært og humanistisk program, som også ble ført videre i Norge etter frigjøringen.»
^ Tau, Max (1967). En flyktning finner sitt land. Oslo: Den norske bokklubben.
^ Mot til fred: om europeisk samtid og framtid : festskrift til Max Tau på 60-årsdagen 19. januar 1957. Oslo: Aschehoug. 1957.
^ «Max Tau». www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de (på tysk). Besøkt 21. juni 2020. «Nach dem Krieg kehrt er in Besitz der norwegischen Staatsbürgerschaft, die er für seine besonderen Verdienste um die Verbreitung norwegischer Literatur erhalten hat, nach Oslo zurück. Taus spätere Lebensjahre sind geprägt von seinem Bemühen um Völkerverständigung, Versöhnung zwischen Juden und Christen sowie zwischen den Generationen. Durch seine Hartnäckigkeit erreicht er, dass Albert Schweitzer, den er 1951 für den Friedenspreis vorschlägt, ein Jahr später mit dem Friedensnobelpreis ausgezeichnet wird. 1956 gründet er die «Friedensbücherei», die in Zusammenarbeit mit internationalen Verlagen weltweit bedeutende Werke, die dem Frieden und der Versöhnung dienen, ediert.»
^ Mendelsohn, Oskar (1987). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025241.
^ Hjemmesiden til Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung Arkivert 14. februar 2013 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

[hash-e3f7e60fd57a19a620f403bcf0bc3c7519ed92fc-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-6459eb22ec384d29286bd45f4603f445f37e8fc7-2] Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e40dccf96014e2dd1535e329d13ee84eda2af7d4-3] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003290, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e6574b0089033e3412f3ac6aafb5ac74ba9f80b5-4] Autorités BnF, BNF-ID 122443848^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-332d162d365fc309135025684aa893bfe39caf21-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-82136f8a98a4982f31e232ee983777c369136231-6] Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-eacf03800540ab35d5e8deabc3eab6a295d9729e-7] Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no^{[Hentet fra Wikidata]}

[wikidata-e8ad595d803c0a0f72f4e1f1384522f95ab33c27-v2-8] CONOR.SI, CONOR.SI-ID 152808547, Wikidata Q16744133

[hash-e064a359d62f9417001fe7eca07a738da882b8cc-9] www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-dde3ce87a88d727a997779b7dfa7abcd4ac4e177-10] www.dortmund.de, besøkt 24. oktober 2020^{[Hentet fra Wikidata]}

[11] Lorenz, Einhart (25. februar 2020). «Max Tau». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 21. juni 2020. «Han ble forlagskonsulent i Johan Grundt Tanums forlag, men måtte flykte igjen da jødeforfølgelsene ble livstruende i Norge høsten 1942. Han unngikk deportasjon og kom seg over til Sverige. I Stockholm giftet han seg med Tove Filseth, som hadde spilt en ledende rolle i Nansenhjelpens humanitære arbeid. Tau ble norsk statsborger 1944. I sitt andre eksil fikk han ved det tyskspråklige Neuer Verlag i Stockholm mulighet til å realisere et litterært og humanistisk program, som også ble ført videre i Norge etter frigjøringen.»

[12] Tau, Max (1967). En flyktning finner sitt land. Oslo: Den norske bokklubben.

[13] Mot til fred: om europeisk samtid og framtid : festskrift til Max Tau på 60-årsdagen 19. januar 1957. Oslo: Aschehoug. 1957.

[14] «Max Tau». www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de (på tysk). Besøkt 21. juni 2020. «Nach dem Krieg kehrt er in Besitz der norwegischen Staatsbürgerschaft, die er für seine besonderen Verdienste um die Verbreitung norwegischer Literatur erhalten hat, nach Oslo zurück. Taus spätere Lebensjahre sind geprägt von seinem Bemühen um Völkerverständigung, Versöhnung zwischen Juden und Christen sowie zwischen den Generationen. Durch seine Hartnäckigkeit erreicht er, dass Albert Schweitzer, den er 1951 für den Friedenspreis vorschlägt, ein Jahr später mit dem Friedensnobelpreis ausgezeichnet wird. 1956 gründet er die «Friedensbücherei», die in Zusammenarbeit mit internationalen Verlagen weltweit bedeutende Werke, die dem Frieden und der Versöhnung dienen, ediert.»

[15] Mendelsohn, Oskar (1987). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200025241.

[16] Hjemmesiden til Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung Arkivert 14. februar 2013 hos Wayback Machine.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]