Max Tau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Max Tau
Max Tau Emil Stumpp.jpg
Max Tau, litografi av Emil Stumpp, 1929
Født 19. januar 1897
Bytom
Død 13. mars 1976 (79 år)
Oslo
Utdannet ved Christian-Albrechts-Universität zu Kiel
Yrke Forfatter, forlagssjef, forlagsredaktør, skribent
Nasjonalitet Tyskland, Norge
Medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung
Utmerkelser Großes Verdienstkreuz mit Stern des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Schlesierschild, De tyske bokhandlernes fredspris, St. Olavs Orden, Nelly Sachs Pris
Humanisten Max Tau (1897-1976, til venstre) ved overrekkelsen av «De tyske bokhandleres fredspris» til den sveitsiske økumenikeren broder Roger (Roger Schutz, i hvit kutte) i Pauluskirken i Frankfurt 1974. Ved siden av Max Tau sitter den vesttyske presidenten Walter Scheel.

Max Tau (født 19. januar 1897 i Beuthen, død 13. mars 1976 i Oslo) var en tysk-norsk forlagsredaktør, litteraturkritiker, humanist, filosof og dikter.

Etter avlagt doktorgrad i filosofi var han virksom som forlagsredaktør i Berlin, og hadde en sentral rolle i utgivelse av verk av norske forfattere på tysk. Tau, som var av jødisk bakgrunn, emigrerte i 1938 til Norge, og måtte i 1942 flykte til Sverige, der han fikk norsk statsborgerskap av den norske ambassaden. Han flyttet tilbake til Norge i 1945, og arbeidet frem til sin død som forlagsredaktør i Tanum og Aschehoug. Han gjorde et stort arbeid med å fremme forståelse mellom Vest-Tyskland og Norge, og grunnla Norsk-Tysk Selskap, og hadde en viktig rolle i å gjøre nyere tysk litteratur kjent i Skandinavia.

Taus egne bøker og andre verk var preget av hans humanistiske syn og vennskap med Albert Schweitzer, og tematiserte jødisk-kristen forsoning, fred mellom nasjoner og forståelsen mellom generasjoner. Tau var den første mottageren av De tyske bokhandleres fredspris i 1950 og har fått en rekke andre utmerkelser.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tau ble født i Beuthen i Schlesien i Tyskland, der faren Nathan Tau var forretningsmann. Han var av jødisk herkomst og vokste opp i et miljø sterkt preget av det han kalte den tysk-jødiske symbiose, som var påvirket av den jødiske opplysningsbevegelsen Haskalá.

Han tok doktorgraden i filosofi i 1927, og flyttet deretter til Berlin, der han var virksom som forlagsredaktør i Bruno Cassirer-forlaget. Han oppdaget og fremmet forfattere som Walter Bauer, Marie-Luise Kaschnitz, Wolfgang Koeppen, Horst Lange og August Scholtis. Han introduserte også Karel Čapek til et tysk publikum. Han hadde også en viktig rolle i utgivelsen av norsk litteratur på tysk, herunder verk av Olav Duun, Johan Falkberget, Sigrid Undset, Tarjei Vesaas og Herman Wildenvey.

Til Norge[rediger | rediger kilde]

Max Tau emigrerte med hjelp fra Tore Hamsun til Norge i 1938, og var her virksom som litteraturkritiker og forfatter. I 1942 flyktet han videre til Sverige. Tau lå først i dekning hos advokat Gjerdrum før han med Johan Grundt Tanums hjelp kom seg over grensen. Tanum eide et hus i Rømskog nær grensen og der hadde allerede mange flyktninger overnattet på veien over. På veien fra Oslo måtte de krysse Glomma ved Fetsund noe som var risikabelt fordi broen som regel var bevoktet av tyske styrker. Akkurat den dagen var broen ikke bevoktet.[1] I Sverige ble han i 1944 innvilget norsk statsborgerskap av den norske eksilregjeringen.

I 1945 flyttet han tilbake til Norge.

Mange av bøkene har et sterkt selvbiografisk tilsnitt, og gir levende bilder fra en bevegende livshistorie og talende uttrykk for Taus humanistiske livssyn.

I 1960 grunnla han Norsk-Tysk selskap (Deutsch-Norwegische Gesellschaft).

Tau gjorde en stor innsats for å gjøre nyere norsk litteratur kjent i Tyskland. Han var den første mottageren av de tyske bokhandleres fredspris i 1950.

Den Tyske Skole i Oslo, på tysk Deutsche Schule Oslo – Max Tau, er oppkalt etter ham.

Max Tau ble tildelt en rekke utmerkelser for sitt arbeide, deriblant Friedenspreis des Deutschen Buchhandels (1950), Nelly Sachs-prisen (1965), Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden med stjerne (1967), Sonningprisen (1970) og St. Olavs Orden (1972).

Han var medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tau, Max (1967). En flyktning finner sitt land. Oslo: Den norske bokklubben. 
  2. ^ Hjemmesiden til Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung Arkivert 14 februar 2013 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]