Egil Reichborn-Kjennerud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Egil Reichborn-Kjennerud
Født4. feb. 1903Rediger på Wikidata
KristiansandRediger på Wikidata
Død10. apr. 1974Rediger på Wikidata (71 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Advokat, sykkelrytterRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Parti Nasjonal Samling (–1945*)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Germanske-SS NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Jernkorset av 2. klasse, FrontkjempermerketRediger på Wikidata
Militær gradHauptsturmführer
EnhetDen norske legion, 5. SS-Panzer-Division «Wiking»
Deltok iAndre verdenskrig

Egil Reichborn-Kjennerud (født 4. februar 1903 i Kristiansand, død 10. april 1974 i Oslo[1]) var en norsk høyesterettsadvokat, frontkjemper og idrettsleder som hadde en sentral stilling i Nasjonal Samling under andre verdenskrig.

Han var en kjent idrettsmann i 1920-årene. Han ble Norgesmester i 30 km temposykling i 1925 (30 km) og hadde en rekke verv i Norges Cykleforbund og Norges Idrettsforbund.

Han var sønn av Hans Konrad Reichborn-Kjennerud (1873–1940) og Kathinka Natalie Sewell (f. 1875). Medisinhistorikeren Ingjald Reichborn-Kjennerud var hans farbror.

Han vokste delvis opp i Tyskland, men ble utdannet jurist ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Oslo og ble i 1936 høyesterettsadvokat.

Han var gift med Lilly Kristine Carlsen (1903–1988).

Okkupasjonstiden[rediger | rediger kilde]

I desember 1940 ble Reichborn-Kjennerud utnevnt til Norges Idrettsfører. I 19411942 var han frontkjemper med grad av SS-Hauptsturmführer i Den norske legion og 5. SS-Panzer-Division «Wiking». Han ble ved fronttjenesten tildelt Frontkjempermerket, Det tyske ryttermerket i sølv og Jernkorset av andre klasse. Da han kom tilbake ble han utnevnt til høyesterettsdommer.[2]

Idrettslederen Egil Reichborn-Kjennerud (lengst fram på første rad) med Vidkun Quisling, føreren i det fascistiske Nasjonal Samling (NS), og andre NS-topper under åpninga av Idrettstinget i Universitetets Aula i mars 1942.

I november 1942 ble Reichborn-Kjennerud av Quisling utnevnt som leder av Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer. Som leder av styret administrerte han de jødiske eiendeler som var inndratt av Quisling-regimet i henhold til Lov om inndraging av formue som tilhører jøder av 26. oktober 1942.

Han ble medlem i Germanske-SS Norge og under saken mot Gunnar Eilifsen var han hoveddommer i den nyopprettede Politiets særdomstol sammen med Karl Marthinsen og Egil Olbjørn,[2] men Reichborn-Kjennerud var den eneste som nektet å idømme dødsstraff.

Krigsslutt og rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

I maidagene 1945 søkte Reichborn-Kjennerud sammen med folk fra Politikompaniene og Jonas Lie og Sverre Riisnæs-fraksjonen på Skallum gård i Bærum, som han disponerte. De vurderte å sette seg til motverge, men han og de fleste politifolkene forlot Skallum mens Henrik Rogstad, Jonas Lie og Sverre Riisnæs ble igjen.

Han ble etter krigen dømt til 10 års tvangsarbeid ved dom i Eidsivating lagmannsrett i september 1949.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Oppland Arbeiderblad 1974.04.20». Norge;Innlandet;;Gjøvik;;;;. s. 6. 
  2. ^ a b Gunnar Eilifsen i Store norske leksikon

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]