Erich von dem Bach-Zelewski

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erich von dem Bach-Zelewski
Bundesarchiv Bild 183-S73507, Erich von dem Bach-Zelewski.jpg
Erich von dem Bach-Zelewski i 1944
Født1. mars 1899[1][2]Rediger på Wikidata
LęborkRediger på Wikidata
Død8. mars 1972[2]Rediger på Wikidata (73 år)
München[3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, militærRediger på Wikidata
Embete Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken, delegat til Det tyske rikes riksdagRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[4]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Deutschvölkischer Schutz- und Trutzbund, SchutzstaffelRediger på Wikidata
Utmerkelser Jernkorsets ridderkors, Det tyske kors i gull, NSDAPs partimerke i gullRediger på Wikidata
TroskapKeiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tyskland Weimarrepublikken til 1933
Tyskland Tyskland til 1945
VåpenartWaffen-SS
Tjenestetid19141945
Militær gradObergruppenführer
Dømt forDrap
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig

Erich von dem Bach-Zelewski (1899–1972) var en tysk SS-offiser, SS-Obergruppenführer (1941) og general i Waffen-SS. Han var blant annet SS- og politisjef i erobrede områder av Sovjetunionen og medvirket til holocaust og andre massakrer. Han var fra 1943 ansvarlig for anti-partisan-krigføringen på hele østfronten.[5] Etter andre verdenskrig forsøkte Bach-Zelewski å flykte. Han ble oppsporet og arrestert av amerikansk militærpoliti. Mot å vitne for anklagersiden i Nürnbergprosessen, unnslapp han tiltale for krigsforbrytelser og unngikk også utlevering til Polen eller Sovjetunionen der han hadde virket under krigen. Han ble derimot dømt for flere drap han hadde begått tidligere i 1930-årene.

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Erich von dem Bach-Zelewski ble født som Erich Julius Eberhard von Zelewski 1. mars 1899 i Lauenburg, Pommern, området ble etter andre verdenskrig overtatt av Polen og inngår i Pommerske voivodskap.[5]

Han vokste han opp i fattigdom[6] fordi faren Otto Jan Józefat von Zelewski ikke var i stand til å holde på et arbeide. Da faren døde 17. april 1911, arbeidet han som forsikringsfunksjonær i Dortmund, og sønnen Erich ble sterkere knyttet til onkelen Oskar von Zelewski som var offiser.

Han deltok i første verdenskrig som en svært ung (15 år gammel) rekrutt i den prøyssiske hæren og ble såret (dessuten ble han utsatt for stridsgass) to ganger og tildelt Jernkorset av første og andre klasse, samt Sachsen-Meiningische Ehrenmedaille. Krigsskadene var moderate. Han fikk livsvarig pensjon som følge av krigsskadene. Ved slutten av krigen var Bach-Zelewski løytnant[7] og kompanisjef.

Til den amerikanske psykologen Leon Goldensohn fortalte han at han sluttet i hæren på grunn av antisemittismen han ble utsatt for etter at to av hans søstre giftet seg med jødiske menn. Ifølge egen beretning støttet han søstrenes giftemål.[7] Fordi to av hans svogere var jøder ble han ikke invitert til sosiale sammenkomster blant de militære.[8]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter krigen var Bach-Zelewski medlem av Frikorps og han gikk inn i Reichswehr,[5] hvor han blant annet deltok i å slå ned oppstanden i Øvre Schlesien 1919–1921, hvor han fikk et godt omdømme og ble dekorert flere ganger. I 1924 ble han overført til grensestyrken Grenzschutz.

23. oktober 1925 fikk han tillatelse til å endre etternavnet til von dem Bach-Zelewski.

Han hadde lenge vært en tilhenger av Adolf Hitler.[8] I 1930 meldte Bach-Zelewski seg inn i NSDAP[5] med medlemsnummer 489 101 og 15. februar 1931 gikk han inn i SS med medlemsnummer 9 831. Ved valget i juli 1932 ble han valgt inn i Riksdagen og fra 1934 var han SS-leder i Øst-Preussen (Oberabschnitt Nordost).[9] Han ble ved valget i 1933 valgt inn i den nasjonalsosialistiske riksdagen og satt formelt i denne fram til krigens slutt.

Han sted raskt i gradene innen SS, og var ved utgangen av 1933 Brigadeführer (generalmajor).[5] I 1934 ble han tildelt det nye Æreskorset.

Bach-Zelewski deltok samme år i de lange knivers natt, hvor blant annet hans rival og stabsoffiser Anton von Hohberg und Buchwald ble myrdet. Han tjenestegjorde i de kommende årene i en rekke høyere SS-funksjoner, blant annet fra 1936 som SS-leder i Schlesien (Oberabschnitt Südost med kontor i Breslau)[9] fra 1937 som Höherer SS- und Polizeiführer og som sjef for SS-Oberabschnitt Südost.[trenger referanse] I 1939 hadde nådd generals nivå i SS.[8]

I 1934 hjalp han (ifølge egen beretning) sine to søstre som begge var gift jødisk til å emigrere til Rio de Janeiro. I 1934 innledet han sak mot Erich Koch for påstått korrupsjon, til Herman Görings sterke misnøye.[7]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Bach-Zelewski inspisererOrdnungspolizei oppstilt i Minsk, 1943.
Bach-Zelewski hilser på Tadeusz Bór-Komorowski (i sivile klær) etter oppstanden i Warszawa, 4. oktober 1944.

Etter at krigen var brutt ut, deltok enheter under hans kommando i gjengjeldelsesaksjoner under invasjonen av Polen, uten at Bach-Zelewski selv var til stede. Den 7. november 1939 ble han av Heinrich Himmler tilbudt stillingen som leder av germaniseringen av Schlesien. Blant hans oppgaver var storstilt omplasseringer av mennesker og konfiskering av privat eiendom. Innen august 1940 hadde hans enheter sørget for tvangsmessig forflytning av mer enn 20 000 familier fra Żywiec.

Under planleggingen av angrepet på Sovjetunionen våren 1941 ba han om å få delta ved fronten. Himmler gjorde ham i stedet til Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) for det midtre erobrede området.[6] Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 organiserte og ledet Bach-Zelewski massakrer i Russland og Baltikum med utgangspunkt i sin nye stilling som HSSPF for Russland-mitte med sete i Mahiljoŭ. Ifølge McKale medvirket enheter under Bach-Zelewskis kommando sammen med Einsatzgruppene i massedrap i de erobrede områdene av Hviterussland fra juli og august 1941. Bach-Zelewskis mannskap jaktet også på partisaner/gerilja og «bolsjeviker». Likene ble dumpet i massegraver. Himmler og Kurt Daluege besøkte Hviterussland 1. juli 1941 og ba da Bach-Zelewski om å henrette 2000 jøder som straff for påstått plyndring. Himmler og Daluege møtte 8. juli 1941 Bach-Zelewksi og andre politiledere i Białystok og oppfordret der politiet til hardere tiltak mot jødene; samme kveld ble rundt 1000 jøder skutt og drept. Himmler møtte 31. juli 1941 på nytt Bach-Zelewski og oppfordret der SS og politiet om automatiske knytte jøder til «bolsjeviker» og «partisaner» som kunne henrettes på stedet.[8]:24-25

De to første ukene i august 1941 ledet Bach-Zelewski «opprenskingsaksjonen» i Pripjat-sumpene og omegn. Aksjonen ble gjennomført at SS-kavaleriet og Himmler ga ordre om å skyte mennene og drive kvinnene ut i sumpen for å la dem dø der. Bach-Zelewski rapporterte 7. august at antallet henrettede jøder i hans område var passert 30.000. Dagene etter ble flere tusen jøder i byen Pinsk henrettet. Himmler og SS-general Karl Wolff møtte Bach-Zelewski og Arthur Nebe (sjef for Einsatzgreppe B) i Minsk senere i august 1941. På dette tidspunktet hadde den tyske okkupanten i begrenset omfang begynt å henrette jøder fra ghettoen i Minsk (det var ventet transporter av tyske jøder til ghettoen). Jøder fra omliggende mindre byer hadde i juli-august 1941 blitt samlet i Minsk-ghettoen som var kommet opp i 80.000 mennesker. I Minsk var Bach-Zelewski sammen med Himmler og Wolff tilstede da flere hundre internerte (mange jøder og kvinner) ble henrettet ved skyting anklaget for partisanvirksomhet. Synet av massakren skal ha gjort Himmler ubekvem og han holdt etterpå en tale til mannskapene der han understreket at jøder og slavere måtte behandles nådeløst og i samsvar med ordre. Ifølge Himmler kom ordren direkte fra Hitler og at Føreren alene hadde ansvaret (noen vitner fortalte at Himmler alene tok på seg ansvaret). Bach-Zelewski forsøkte å bruke Himmlers øyeblikk av svakhet til å skåne politimennene (ikke ofrene).[10][8]:25

Trolig med Himmlers godkjenning satte Bach-Zelewski i gang undersøkelser av muligheten for å bruk gassvogner til avliving i Minsk. Til dette arbeidet inviterte han Herbert Lange som hadde god kunnskap om avliving av tilbakestående med karbonmonoksid i gassvogner. Lange kom ikke til Minsk, men senere kom Albert Widmann som var sjefskjemiker ved kriminalpolitiets kriminaltekniske institutt i Berlin. Widmann hadde tidligere gitt råd til gjennomføring eutanasiprogrammet Aktion T4.[8]:25-26

Oppgaven var særlig å organisere bekjempelsen av partisanene i Russland i ansvarsområdet til armégruppe sentrum, som omfattet Hviterussland, Øst-Polen, og deler av det nordlige Ukraina. Fra 11. juni 1943 fikk han støtte fra SS-Brigadeführer Curt von Gottberg med de beryktede avdelingene Kampfgruppe von Gottberg og Sonderkommando Dirlewanger, samt støtte fra blant annet Einsatzgruppen-enheter.

Fra 9. november 1941 ble Bach-Zelewski utnevnt til SS-Obergruppenführer und General der Polizei, og stasjonert i Riga. Der sørget han i desember 1941 for at 27 800 ble myrdet. I februar 1942 ble Bach-Zelewski innlagt på sykehus med alvorlige mage- og tarmproblemer. Reichsarzt-SS, og leder av Tysk Røde Kors Ernst-Robert Grawitz beskrev ham for å lide av «hallusinasjoner knyttet til skyting av jøder».[11] Han var innlagt på sykehus i fire måneder.[7] Han vendte tilbake til tjeneste i juli samme år, uten at hans hensynsløshet hadde blitt noe mindre.[trenger referanse]

Etter drapet på Reinhard Heydrich i Praha 4. juni 1942, ønsket Adolf Hitler at Bach-Zelewski skulle overta stillingen som riksprotektor for Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, men da Himmler argumenterte for at Bach-Zelewski var uunnværlig i den foreliggende militære situasjon, ga Hitler etter og utnevnte Kurt Daluege i stedet.

I juli 1943 ble han utnevnt til leder for partisanbekjempelsenBalkan. 5. august 1944 utnevnte Hitler ham som øverstkommanderende for å slå ned Warszawaoppstanden,[12] og i løpet av 64 dager ble over 170 000 polske sivilister drept.

For sin innsats under Warszawaoppstanden ble Bach-Zelewski i september 1944 tildelt Jernkorsets ridderkors. 1. oktober 1944 ble han nevnt i Wehrmachtbericht og ble samme måned sendt av Hitler til Budapest. Etter at Miklós Horthy var tvunget til å trekke seg som riksforstander, sørget Bach-Zelewski for at lederen for Pilkors-partiet, Ferenc Szálasi ble innsatt som ny leder av landet 15. oktober. I tillegg sørget Bach-Zelewski for forfølgelse og drap på de gjenværende jødene i landet.

Hitler satte stor pris på Bach-Zelewskis brutalitet og ferdigheter i å improvisere.[5]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Bach-Zelewski som vitne i saken i Kiel (1964) mot SS-Obersturmführer Hans Graalfs for medvirkning til massemord på jøder i Hviterussland.

Da krigen sluttet gikk Bach-Zelewski i dekning og prøvde også å flykte fra landet. Han ble imidlertid oppsporet og arrestert av amerikansk militærpoliti 1. august 1945. Mot å vitne for anklagersiden i Nürnbergprosessen, unnslapp han tiltale for krigsforbrytelser og unngikk også utlevering til Polen eller Sovjetunionen. Han satt i husarrest til 1949 etter å ha blitt dømt av en denazifiseringsdomstol i München. Han donerte krigsdagboken sin til Bundesarchiv i Koblenz. Senere avdekket Richard Breitman at dagboken i Koblenz ikke var original, men en versjon som var pyntet på eller skrevet helt om i ettertid for å beskytte forfatteren.[8][7] Etter krigen hevdet han at han som sjef for anti-partisan-tiltakene på østfronten fra 1943 beskyttet jøder mot Einsatzgruppene.[5]

Domfelt[rediger | rediger kilde]

Han vitnet mot de tiltalte i Nürnbergprosessen.[13] Bach-Zelewski ble i 1951 tiltalt og dømt til ti års fengsel for mord på politiske motstandere tidlig i 1930-årene.[trenger referanse] Han ble også tiltalt for drapet på SS-offiseren Anton von Hohberg und Buchwald under de lange knivers natt. Han fikk for dette drapet fire og et halvt års fengsel.[14] I 1952 snakket han åpent om forbrytelsene han hadde beordret eller medvirket til, uten at det utløste tiltale.[8] Han begynte ikke soningen før 1958. I 1961 (eller 1962[15]) ble han dømt til ytterligere ti års fengsel for drap på ti kommunister tidlig i 1930-årene. Ingen av dommene hadde tilknytning til hans aktiviteter i Polen under andre verdenskrig eller til hans rolle under holocaust, selv om han åpent omtalte seg selv som en massemorder.[16] I 1961 ble han dømt til fire år i fengsel for medvirkning til drapene på Ernst Röhm og andre ledere i SA.[5] Fra fengselet vitnet han mot Adolf Eichmann i Jerusalem og uttalte ved den anledningen at Hitler i oktober 1944 hadde sendt ham til Budapest. Bach-Zelewski nevnte ikke at han og Eichmann hadde medvirket til å innsette en fanatisk antisemittisk regjering i Ungarn.[8]

Bach-Zelewski døde 8. mars 1972 under soning i fengselssykehuset i München-Harlaching.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Erich von dem Bach-Zelewsky, Munzinger IBA 00000004034, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge, utgitt første gang i 1982.
  6. ^ a b Breitman, R. (1991). Himmler and the'Terrible Secret'among the Executioners. Journal of Contemporary History, 26(3), 431–451.
  7. ^ a b c d e Goldensohn, L. (2007): The Nuremberg Interviews: Conversations with the Defendants and Witnesses. Random House/Knopf/Pimlico, New York.
  8. ^ a b c d e f g h i McKale, D. M. (2011). Nazis after Hitler: how perpetrators of the Holocaust cheated justice and truth. Rowman & Littlefield Publishers.
  9. ^ a b Birn, Ruth Bettina (1. mai 2011). «Criminals as Manipulative WitnessesA Case Study of SS General von dem Bach-Zelewski». Journal of International Criminal Justice. 2 (engelsk). 9: 441–474. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqq055. Besøkt 10. mars 2021. 
  10. ^ Breitman, Richard (1991). «Himmler and the 'Terrible Secret' among the Executioners». Journal of Contemporary History. 3/4. 26: 431–451. ISSN 0022-0094. Besøkt 11. mars 2021. 
  11. ^ Lifton, Robert Jay: The Nazi Doctors (New York: Basic Books 1986), s. 159. ISBN 0465049052
  12. ^ Maguire, P. (2010). Law and War: International Law & American History. Columbia University Press.
  13. ^ «BBC - History - World Wars: Making Justice at Nuremberg, 1945 - 1946» (engelsk). Besøkt 17. november 2018. 
  14. ^ Hamburger Abendblatt 4. august 1962
  15. ^ Arendt, Hannah (16. februar 1963). «Eichmann in Jerusalem». The New Yorker (engelsk). Besøkt 17. november 2018. 
  16. ^ Arendt, Hannah: Eichmann in Jerusalem: the banality of evil, side 7, New York: Viking Press 1963.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]