Leo Eitinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leo Eitinger
Født 12. desember 1912
Lomnice i Mähren
Død 15. oktober 1996 (83 år)
Norge Oslo
Ektefelle Lisl Eitinger, f. Kohn
Utdannet ved Masaryk-universitetet
Yrke psykiater
Nasjonalitet norsk
Utmerkelser Fritt Ords Pris, Torstein Dales minnepris, kommandør av St. Olavs Orden

Leo Joshua («Sjoa») Eitinger (født 12. desember 1912 i Lomnice, død 15. oktober 1996) var en norsk lege og professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo.

Eitinger vokste opp i Tsjekkoslovakia og flyktet til Norge i 1939. Han ble deportert og overlevde tilintetgjørelsesleirene Auschwitz og Buchenwald under 2. verdenskrig. Han ble senere kjent for sine vitenskapelige arbeider om psykiske senskader hos holocaust-ofre. Han regnes først og fremst var han en utrettelig forkjemper for menneskerettighetene. Særlig jødenes, krigsfangenes og krigsveteranenes sak lå ham på hjertet. Eitinger bidro også til oppbyggingen av moderne norsk psykiatri etter krigen, og ledet i mange år Universitetets psykiatriske klinikk (UPK) på Blindern i Oslo.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eitinger ble født av jødiske foreldre i landsbyen Lomnice (Lomnitz), ikke langt fra byen Brno (Brünn) i Mähren i det nåværende Tsjekkia innenfor det som den gang var Østerrike-Ungarn. Som ungdom ble han aktiv som sosialistisk sionist. Han studerte filosofi og medisin ved Masaryk-universitetet i Brno, og ble uteksaminert som lege i 1937. Etter eksamen ble han innkalt til tjeneste i det tsjekkoslovakiske luftvåpen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter at Hitler-Tyskland okkuperte Tsjekkoslovakia i mars 1939, flyktet han i november samme år, med hjelp fra Odd Nansen. Han hadde selv arbeidet for Nansenhjelpen.[1] Ved hjelp av Nansenpass havnet han i Norge og startet sin legekarriere i Norge og drev også privat praksis.

Falstad leir etter frigjøringen i 1945

Da de tyske okkupantene også kom til Norge mistet han i desember 1940 lisensen fordi han var jøde.[2] Eitinger involverte seg snart i motstandsarbeidet og gikk i dekning som sagbruksarbeider på Nesjestranda i Romsdal.[3] På Nesjestranda var det flere flyktninger fra Tsjekkoslovakia, blant annet Otto Eisler med familie og familien Lustig. Han ble i mars 1942 arrestert og satt blant annet i Vollan fengsel og på Falstad. I november 1942 kom toget fra Trondheim for sent til DS Donau og de satt på Bredtvet til de ble sendt til Tyskland med «Gotenland» i februar 1943.

Han kom til Auschwitz 4. mars 1943 og der arbeidet han blant annet på hovedleirens sykehus. Basert på tall fra fanger i nyankomne transporter anslo Eitinger at 85-90 % ble drept med en gang de kom til Auschwitz.[4] I Auschwitz ble han kjent med Elie Wiesel og fungerte til dels som Wiesels lege.[5] På sykestuen var han vitne til hvordan pasientene ble sortert. Noen pasienter ble lagt inn til behandling mens andre umiddelbart ble ført bort og drept med 10 cm3 karbolsyre sprøytet rett i hjertet. Under SS-lege Friedrich Entress var det spesielt mange som ble drept på denne måten. Eitinger ble blant annet satt til å fabrikkere dødsattester med dødsårsak som lungebetennelse for personer som ble drept, ofte ble papirene fylt ut mens pasienten ventet på å bli avlivet. Eitinger mente forholdene i leiren ble bedre da Rudolf Höß i 1943 ble erstattet av Arthur Liebehenschel som kommandant. Under Liebehenschel var det ingen vilkårlige henrettelser og vaktene fikk forbud mot å slå fangene, ifølge Eitinger, dette skapte stor misnøye i SS.[4]

Tidlig i 1945 ble gjenlevende fanger i Auschwitz drevet vestover mot blant annet Buchenwald. Blant disse var Eitinger, Samuel Steinmann, Julius Paltiel, Assor Hirsch, Pelle Hirsch og Nathan Fein fra Norge. De fikk mat sendt av Danske Røde Kors til de norske studentene der. Steinmann, Paltiel og brødrene Hirsch gjemte seg 6. april 1945 jødene i leiren ble plukket ut og henrettet i et steinbrudd. Da en tsjekker på Eitingers alder døde, ble deres kartotekkort byttet om slik at Eitinger unnslapp. Fein ble drept. Få dager senere ble leiren frigjort av amerikanske styrker. De hvite bussene hentet ut de norske studentene i Buchenwald, mens de fem jødene ikke fikk være med og de kom seg til Danmark på egen hånd.[6][7] Eitinger vitnet i straffesaken mot Vidkun Quisling.[8] Han avga også forklaring for Salten forhørsrett om opplevelsene i Auschwitz.[9]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Han returnerte til Norge i 1945 hvor han gjenopptok sin karriere. Eitinger spesialiserte seg i psykiatri og tok i 1958 den medisinske doktorgraden med en avhandling om psykiske lidelser blant flyktninger i Norge og bidro med å utvikle krisepsykiatri som et sterkt fag i Norge.[2] Hans forskning om overlevende fra konsentrasjonsleirene (KZ-syndromet, 1964) og sykelighet som følge av ekstrem stress har hatt internasjonal gjennomslagskraft.[3] Han ble professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og ledet i en mannsalder Universitetets psykiatriske klinikk, en forskningsbasert klinikk beliggende på jordene mellom Blindern og Vindern. Han var medlem av den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske avdeling.[10]

Universitetet i Oslo pris for menneskerettigheter er gitt han og hans kones navn, Lisl and Leo Eitinger Prize.

Men ingen skulle forveksle hans medmenneskelighet med bløtaktighet. Han hadde sin viljestyrke. Han deltok i forsvaret av sitt tsjekkoslovakiske fedreland da tyske styrker angrep. Han ble trukket inn i den hemmelige motstandsorganisasjon i leirene i krigens sluttfase - freden møtte han med våpen i hånd i leiren. Men først og fremst var han en kjempende jødisk humanist, med klare udogmatiske moralske og etiske imperativer og en dyp respekt for menneskets integritet. Og med rettferdighetens flammende protest i hjertet når dét var nødvendig. Han var én som kunne kjempe for sine forfulgte og diskriminerte medmennesker med tanke og ord. Og med sivilmot: Når de ultrakonservative i Israel sådde vold og høstet hat i sin behandling av palestinerne, kjente han det som skam og svik mot den jødiske oppfatningen av mennesket som skapelsens klenodium - og han sa det.

Magne Skjæraasen

(Aftenposten 17. oktober 1996)

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Eitinger var kommandør av St. Olavs orden. I 1973 ble han utnevnt til æresmedlem av Den tsjekkoslovakiske psykiatriske forening som takk for utviklingen av kollegiale og vitenskapelige forbindelser mellom forskere i Norge og Tsjekkoslovakia. I 1988 mottok han Fritt Ord-prisen.

Han var æresmedlem av Det tsjekkoslovakiske medisinske akademi og var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.[2]

Verk[rediger | rediger kilde]

Fagbøker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten (nekrolog) 17. oktober 1996, s. 16
  2. ^ a b c Bergens Tidende (nekrolog), 20. oktober 1996.
  3. ^ a b Heiberg, Astrid N., Nils Retterstøl, Lars Weisæth: Leo Eitinger (nekrolog). Aftenposten, 17. oktober 1996.
  4. ^ a b Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.90f.
  5. ^ Høst, Gerd (1987). Kampen mot glemselen: glimt fra et vennskap med Elie Wiesel. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203157149. 
  6. ^ Aftenposten 9.11.05
  7. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.
  8. ^ Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (bind 2). Unversitetsforlaget, 1987.
  9. ^ Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.87f.
  10. ^ "Og livet går videre ...": ekstreme påkjenninger, menneskets reaksjoner : festskrifttil Leo Eitinger på 70-årsdagen 12. desember 1982. [Oslo]: Universitetsforlaget. 1982. ISBN 8200062449. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]