Plan R 4

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Plan R 4 var en planlagt britisk invasjon av Norge i april 1940, med det mål å hindre eksport av jern fra Sverige til tysk krigsindustri.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Brorparten av jerntransporten ut av Luleå gikk med tog til Narvik, for så videre med båt langs norskekysten til Europa.

Tyskland hadde i de første årene av andre verdenskrig behov for tilgang på mer jern for bruk i stålproduksjon. Før krigen hadde Tyskland hovedsakelig importert råjern fra Lorraine-regionen i Frankrike, men på grunn av krigens utbrudd ble fransk eksport til Tyskland stoppet. Svensk jerneksport ble dermed essensiell for Tysklands krigsindustri. En stor del av den denne eksporten gikk fra Luleå gjennom Bottenvika, men store deler av vinteren var havområdet frossent. Derfor gikk omtrent 80 % av jerneksporten gjennom året først med tog fra Luleå til Norge, for så videre ut fra Narvik havn som forble isfri gjennom vinteren.

Ettersom båtfrakten fra Narvik for det meste gikk innenfor norsk territorium ble den immun for britiske avskjæringsforsøk. De allierte ønsket å stoppe det selverklært nøytrale Sveriges jerneksport til Tyskland for å kvele den tyske industrien, som i stor grad baserte seg på stål. Norge hadde også erklært seg nøytral under andre verdenskrig, og for at de allierte skulle kunne avskjære frakten i norsk farvann la de en plan som gikk ut på å bruke Sovjetunionens angrep på Finland i 1939 som påskudd for å okkupere både de viktige jernfeltene i Nord-Sverige og norske frakthavner brukt til jerneksport.

Planen gikk konkret ut på å få norsk og svensk tillatelse til å sende en britisk ekspedisjonstropp til Finland gjennom Nord-Norge og Sverige, tilsynelatende for å hjelpe finnene. Ved ankomst i Norge og Sverige skulle troppen, ifølge planen, ta kontroll over havner og gruver, i tillegg til byer som Gävle og Luleå. Dette skulle stoppe tysk tilgang til svensk eksport. Både Norge og Sverige var imidlertid engstelige i forhold til faren for en alliert eller tysk okkupasjon av deres landområder, noe som gjorde at begge landene avviste de alliertes anmodning.

Tyskerne var også klare over trusselen en eventuell alliert okkupasjon av disse områdene brakte med seg. Altmark-saken den 16. februar 1940 overbeviste tyskerne om at de allierte ikke ville respektere den norske immuniteten, og Adolf Hitler gav derfor ordre om å framskynde planene om en tysk invasjon av Norge.

Den norske og svenske avvisningen av den britiske ekspedisjonstroppen satte en stopper for den opprinnelige okkupasjonsplanen til britene. Den 12. mars 1940 bestemte imidlertid de allierte seg for en revidert utgave av planen, som innebar en «semi-fredelig» invasjon. Tropper skulle sendes til Norge, og ta over de svenske gruvene, men dersom betydelig militær motstand ble møtt ville man avlyse invasjonen. Freden i Moskva i 1940 avsluttet imidlertid vinterkrigen i Finland, så de allierte så seg nødt til å gå bort fra den reviderte planen også.

De britiske invasjonsplanene[rediger | rediger kilde]

De alliertes invasjonsplan bestod av to deler: Operasjon Wilfred og Plan R 4.

Operasjon Wilfred[rediger | rediger kilde]

Operasjonen gikk ut på at norsk farvann skulle minelegges for å forhindre frakt av svensk jern til Tyskland. Planen skulle i utgangspunktet settes i verk den 5. april 1940, men ble utsatt til den 8. april. Mineleggingen skulle tvinge tyske lasteskip ut i internasjonalt farvann der de kunne bringes opp av den britiske marine. Wilfred skulle settes i verk samtidig med Operasjon Royal Marine som omfattet minelegging av Rhinen og tyske kanaler. Sammen skulle de to operasjonene hemme deler av den tyske rustningsindustrien og forsyningslinjer. Det skulle gis inntrykk av dette var en enkelt operasjon rettet mot fienden Tyskland, og skulle ikke oppfattes som et angrep et lite nøytralt land. Royal Marine skulle iverksettes 4. april, men ble stanset av den franske regjeringen. Mineleggingen ble delvis gjennomført, men ble avblåst på grunn av Tysklands invasjon av Norge dagen etter.[1]

Plan R 4[rediger | rediger kilde]

Britene forventet en eller annen form for tysk reaksjon på Operasjon Wilfred. Dersom operasjonen ville fremprovosere en militær sådan skulle, etter planen, en britisk-fransk styrke sendes til Norge. 18 000 allierte tropper skulle sendes til Narvik for å stenge av jernbanen til Sverige, og flere andre viktige havnebyer som Trondheim og Bergen skulle også underlegges de alliertes kontroll. I forbindelse med R4 ville de allierte også «beskytte» de svenske malmfeltene. Iverksettingen av av R4 ville avhenge av den tyske reaksjonen, de første styrkene skulle legge ut fra Skottland mot Narvik 8. april 1940.[1]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.