Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?

Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?
Forfatter(e)		Bjarte Bruland, Mats Tangestuen, Elise Barring Berggren
Språk		Norsk
Utgitt		2020
Forlag		Dreyers Forlag

Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? er en sakprosabok av Bjarte Bruland, Elise B. Berggren og Mats Tangestuen utgitt på Dreyers Forlag i 2020.

Boken, ofte omtalt som en «motbok», er en akademisk gjennomgang av kildebruken i boken Hva visste hjemmefronten? av Marte Michelet. Forfatterne mener å påvise at Michelet ser bort fra kilder som peker i andre retninger enn hennes egne konklusjoner, tar sitater ut fra kontekst, og også endrer på sitater. «Dette dreier seg ikke om enkeltfeil, men systematiske feil som gjør at flere av premissene for Marte Michelets fortelling ikke holder vann. Sentrale konklusjoner støttes i liten grad av kildematerialet», Elise B. Berggren, en av forfatterne, uttalt til Morgenbladet. Ifølge forfatterne tar Michelet feil når hun for eksempel skriver at Alf T. Pettersen sluttet i jobben for å tjene penger på flyktningetransport, mens Pettersen ble oppsagt på grunn av antinazistiske uttalelser.

I 2023 redigerte Tangestuen boken Krigen, Holocaust og hjemmefronten der han i et brev opprinnelig skrevet til Gyldendal Norsk Forlag mener at mange feil i Michelets bok fortsatt ikke var rettet opp. Brevet til Gyldendal utgjør med 189 sider en stor del av boken. Historieprofessor John Peter Collett konkluderer med at Michelets påstander med dette i hovedsak er tilbakevist. Dagbladets anmelder mener at brevet er bedre skrevet og mer slagferdig enn Rapport fra 2020.

Fagkonsulentene

«Mine vurderinger av Marte Michelets manus ble gjort under forutsetning av at kildematerialet var anvendt og gjengitt på en akseptabel måte. Men det Berggren/Bruland/Tangestuen dokumenterer av klare sitat- og kildefeil i framstillingen av Alf Pettersen er alvorlig kritikk og undergraver Marte Michelets tolkning. Dette må hun imøtegå eller forklare. Jeg skjønner godt Pettersen-familiens fortvilelse her», har Anette Homlong Storeide, en av de to fagkonsulentene som gjennomgikk manuset til Marte Michelets bok, uttalt til Dagsavisen.

Svar fra Michelet

«Utgangspunktet for prosjektet deres opplever jeg som litt nærsynt: Det handler om å finne feil», skrev Michelet i en kronikk om «motboken», som ble trykket i flere aviser, deriblant Aftenposten. Hun avviste det meste av kritikken.

«For en måned siden ga vi ut boken Rapport frå ein gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten?’, der vi undersøkte kildebruken og en rekke av konklusjonene i Michelets bok. Vi har avdekket alvorlige og omfattende feil i boken og vist at sentrale konklusjoner har liten støtte i kildematerialet. I flere aviser fredag 27. november kommenterer Michelet to av disse feilene. Men her motbeviser hun ikke feilene vi har dokumentert. Og hennes fortolkning av en av de nye kildene vi har presentert, er preget av lignende feiltolkninger som de hun gjør i boken. I tillegg gir hun en uriktig fremstilling av hva vi har skrevet», skrev «motbokens» forfattere i Aftenposten.

Marte Michelet beklaget imidlertid deler av bokens innhold i et intervju med Bergens Tidende 12. februar 2021.

«Jeg vil beklage min fremstilling av ledelsen i Carl Fredriksens Transport. Der ser jeg at jeg har gått for langt i å antyde at to navngitte personer, Reidar Larsen og Alf T. Pettersen, kun var drevet av et profittmotiv når de hjalp jøder på flukt», sa hun.

Michelet beklaget også en feil hun gjorde i omtalen av Reidar Larsen, der hun har feiltolket to håndskrevne brev skrevet av en annen Reidar.

«Her har jeg gjort en fatal feiltolkning. Etterkommerne gjorde oppmerksom på hvordan dette egentlig hang sammen. Feilen er rettet opp i den siste utgaven som kom av boken, men jeg har også behov for å beklage dette offentlig. Begge disse beklagelsene burde ha kommet tidligere.»

«Jeg har gjort noen feil, som skal og må beklages, men jeg er ingen juksemaker», la hun til.

I 2021 utga Michelet boken «Tilsvar. Svar på motboken til Hva visste hjemmefronten?».

«I utgangspunktet har jeg en betydelig respekt for rapportforfatterne. Men fremgangsmåten de har valgt med Rapport har jeg mindre respekt for. De tre forfatterne, heretter kalt BBT, har saumfart min bok ut fra en «mistanke om at mange av konklusjonane hadde sviktande empirisk grunnlag.» Jeg forventet både uenighet og kritikk da Hva visste hjemmefronten? utkom, men ikke at min redelighet og troverdighet skulle bli et hovedtema. Etter min mening har vi havnet i en skadelig og unødvendig skyttergravskrig», skriver Michelet i forordet.

I boken utviser hun noe selvkritikk, spesielt om det påståtte profittmotivet hos navngitte medlemmer av Carl Fredriksens Transport, men de aller fleste innvendingene i motboken blir avvist.

«Michelet unnskyldning ville ha vært sterkere om hun ikke straks hadde gått i gang med å forsvare seg mot deler av Berggrens, Brulands og Tangestuens knusende kritikk av kapitlet «Fluktens skyggeside» i «Hva visste hjemmefronten?». Det er ikke det eneste eksemplet på at hun ikke helt greier å legge sine feil og tendensiøse tolkninger til side. Enkelte steder tar hun for eksempel kildenes taushet til inntekt for sine tolkninger. Det styrker ikke hennes forsvar, men svekker det», skriver Marius Wulfsberg i sin anmeldelse av boken i Dagbladet.

«I forsvarsskriftet gir hun [Marte Michelet] BBT rett i en del tilfeller, og skriver at feil selvsagt vil bli rettet opp i neste utgave av Hva visste hjemmefronten? Men etter innrømmelsen kommer bagatelliseringen av feilen, og uansett rokker den ikke ved hovedpoenget hennes, og så videre. Deretter går hun til angrep på BBT som selvmotsigende, altfor servile overfor hjemmefrontens narrativ og ute av stand til å kjenne igjen antijødiske holdninger», skrev Per E. Hem i sin anmeldelse i Morgenbladet..

Ingunn Økland skrev blant annet dette om boken i Aftenposten:

«Det hører med til sjeldenhetene at en norsk sakprosabok får like store endringer som Hva visste hjemmefronten? Desto viktigere er det for forfatter og forlag å verne om bokens kjerne, selve den kontroversielle hypotesen om at motstandsfolk unnlot å hjelpe jøder til flukt fordi de selv var preget av antijødiske holdninger.

Påfallende mange oppsummeringer får dermed to ledd. Det første demonstrerer ydmykhet, det andre standhaftighet – som her: «Noen passasjer der jeg har vært litt for bastant, bør justeres. BBT har påvist én feil som selvsagt skal korrigeres, men som ikke får noen konsekvenser for analysene eller konklusjonene i kapittelet eller boken som helhet.»

Et stykke på vei fungerer denne doble strategien. Men enkelte ganger svikter den, og da får jeg en følelse av å se rett inn i det som er Michelets sviktende dømmekraft. Hun skjønner ikke hvor stigmatiserende det er å bli anklaget for antisemittisme. «Boken som helhet» endrer ikke karakter i hennes øyne selv om hun på tvilsomt grunnlag tilskriver navngitte personer antijødiske holdninger. For om det ikke var disse konkrete personene som hadde slike holdninger, så var det mange andre som hadde det.»

Bokanmeldere om boken

«Overraskende nok drives vi fra side til side i jakten på hva forfatterne har funnet ut om Gunnar Sønsteby, Tore Gjelsvik og ikke minst Alf T. Pettersen i Carl Fredriksens Transport. Tilliten til Michelet brister, byggverket i boken hennes faller stein for stein sammen. Dette er utrolig nok blitt en spennende metodisk behandling av historisk materiale. Hvordan skal man helt konkret tolke en kilde – og ikke overtolke, forvrenge eller kutte i den på feil sted?» skrev Per Eivind Hem i sin anmeldelse av boken i Morgenbladet.

I Dagbladet ga anmelderen Marius Wulfsberg boken terningkast 5, og skrev blant annet: «Å gå i rette med «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» er en krevende øvelse. For først og sist er det et imponerende stykke kildekritikk. Jeg har allerede sett at den er blitt foreslått som lærebok for framtidige historiestudenter. Som anmelder kommer jeg til å ta den fram når jeg skal vurdere noteapparatet og litteraturlista i fremtidige sakprosabøker.»

Pontus Rudberg, forsker ved Hugo-Valentin-centrum, Uppsala Universitet, skriver blant annet dette om boken i Historisk tidsskrift 02/2021 [oversatt fra svensk via Google translate]:

«Gjennomgangen er i seg selv et nøye utført og solid historisk håndverk samtidig som presentasjonen er pedagogisk og sannsynligvis interessant selv for et bredere lesertall. Både de grunnleggende argumentene og forutsetningene og uttalelsene som de bygger på blir systematisk brutt ned i komponentene og undersøkt. Rapporten viser viktigheten av forskningsmetoden og nødvendigheten av å undersøke kildene med et åpent utgangspunkt og ikke bare for å finne uttalelser som bekrefter våre påstander.»

Støtte til Michelet

«Det er ikke vår oppgave å vurdere om Michelet kan dokumentere tilstrekkelig godt om hun peker på de rette. Jødiske nordmenns oppgave er å fortelle sine holocausthistorier på nytt og på nytt. Det er i tråd med den jødiske tradisjonen om «Å fortelle dine barn». Vi er opptatt av at det stilles flere kritiske spørsmål om holocaust i Norge, og at det forskes mer», skrev Rolf Golombek og Ervin Kohn i et leserinnlegg i Aftenposten.

«Det er ingen tvil om at dette er óg historikere som prøver å slå hverandre ihjel med fakta, som finner fakta som passer de», sa nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre om forfatterne av «motboken» i Fredagspanelet på NRK P2 20. november 2020. Han hadde imidlertid ikke lest boken da han uttalte seg.

Espen Søbye har vært en tydelig støttespiller for Marte Michelet. I 2021 utga han en «motbok» til «motboken» av Berggren, Bruland og Tangestuen: «Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonen av jødene». «Jeg gjentar at jeg ikke er upartisk i denne saken, at jeg har behov for å forsvare meg. Jeg har ikke bare bokbadet Marte Michelet og delt rosende omtale, jeg har også sittet i to juryer som ga henne priser», skriver Søbye som sin motivasjon for å skrive boken. Søbye har vært med på å gi Michelet én pris: Bokhandelens sakprosapris.

«Berggren, Bruland og Tangestuens kritikk av Hva visste hjemmefronten med den ensidige vektleggingen av feil og påstander om manipulering av kilder for å få dem til å stemme med standpunkter inntatt på forhånd var voldsom», mener han.

«Skal det bli forbudt å være engasjert, å skrive partisk, skal all prosa underlegges et saklighetstyranni som utvalgte grupper av fagfolk skal ha enerett til å definere?» spør Søbye. I boken skriver han at Berggren, Bruland og Tangestuen har rett på en rekke punkter.

Boken har fått gode anmeldelser hos Dagbladet og NRK.

Boken har fått gode anmeldelser hos Dagbladet som beskriver boken som viktig, veldokumentert og tankevekkende:

«Det som imidlertid er Søbyes største fortjeneste, er hans drøfting av et bredt tilfang av kjente kilder og enkelte nye og lite brukte kilder – som Rosa Londons dagbok. I større grad enn hva som er tilfellet med de tre historikernes bok, kaster Søbye også nytt lys over deportasjonen av norske jøder, varsler og hvilken rolle hjemmefronten spilte.»

NRKs anmelder gir boken god kritikk og konkluderer med at boken er «et viktig og engasjert arbeid, den bringer diskusjonen om den norske jødeforfølgelsen videre.»

Aftenpostens Ingunn Økland kaller boken et «feilslått forsvar for Marte Michelet», og skriver:

«Espen Søbye ønsker å nedtone betydningen av feil og mangler i Hva visste hjemmefronten? Han betrakter feil som en naturlig, om enn pinlig, del av forfatteres og forskeres virksomhet. En slik innstilling gjør det enklere å forsone seg med egne tabber, men det kan ikke være opp til den ansvarlige å definere alvorlighetsgraden for skadelidende. Det Michelet-debatten trenger, er ikke at medsammensvorne bagatelliserer hennes feilgrep, men finner kilder som understøtter påstanden om at sentrale motstandsmenn skal ha unnlatt å varsle eller hjelpe jødene på grunn av antijødiske holdninger de hadde selv.»

«Espen Søbye vil ta både Marte Michelet og seg sjølv i forsvar. Det lukkast ikkje særleg bra», mener anmelder Tom Hetland i Stavanger Aftenblad, og avslutter anmeldelsen slik:

«Espen Søbye stiller mange spørsmål, fleire og meir detaljerte enn Michelet. Men han har lite å by på av svar. Ja, det er faktisk ganske overraskande at ein mann av Søbyes kaliber ikkje har fått has på større vilt i jakta på BBT [Berggren, Bruland og Tangestuen] sine feil. Lange utlegningar om ganske perifere spørsmål kompenserer ikkje for mangelen på nye, substansielle argument i dei sentrale. Marte Michelet har fått lite hjelp av denne motboka.»

Paul Knutsen avslutter sin anmeldelse av Søbyes bok i Dag og Tid slik:

«Søbyes bok er en springende blanding av bekjennelse, kritikk og forsvar, ispedd noen metodebetraktninger, mange detaljer og litt «husker du?». Den er ufullendt både som selvforsvar og som forsvar av Michelet. Den stiller mange spørsmål, men har få svar. Men også her er Søbye befriende ærlig: «Det er kanskje retorikk også fra min side, og ikke av det beste slaget heller, å stille så mange spørsmål uten å svare på dem...» (s. 245).»