Victor Goldschmidt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Victor Goldschmidt
Victorgoldschmidt0006MA8633570-0001.jpg
Født27. januar 1888[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Zürich[5]Rediger på Wikidata
Død20. mars 1947[3]Rediger på Wikidata (59 år)
OsloRediger på Wikidata
Far Heinrich Jacob GoldschmidtRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
W.C. BrøggerRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kjemiker, professor, geologRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av
Utmerkelser Ridder av St. Olavs Orden, Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1912), utenlandsk medlem av Royal Society, Wollastonmedaljen (1944)[6]Rediger på Wikidata

Victor Moritz Goldschmidt (født 27. januar 1888 i Zürich, død 20. mars 1947 i Oslo)[7][8][9] var en norsk geokjemiker, geolog og mineralog,[10][11] og regnes som en av grunnleggerne av fagfeltene geokjemi og mineralogi. Han utviklet også Goldschmidts klassifikasjon av grunnstoffer. Han utga 200 vitenskapelige publikasjoner.[12]

Han ble født i Zürich av Heinrich Jacob Goldschmidt og Amelie Koehne. Familien flyttet til Norge i 1901 da Heinrich Goldschmidt ble professor i kjemi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens Universitetet i Oslo).

Yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Victor Goldschmidts første større arbeider var doktorgradsavhandlingen Die Kontaktmetamorphose im Kristianiagebiet (1911) og Geologisch-petrographische Studien im Hochgebirge des südlichen Norwegens (5 bind, 1912-1921). Nibindsverket Geochemische Verteilungsgesetze der Elemente (1923–1938) regnes som hovedverk innen norsk vitenskapslitteratur, og som et grunnleggende verk i moderne geokjemi.[13]

Goldschmidt omkring 1935.

Han tok artium i 1905, studerte fra samme år under W.C. Brøgger, studerte 1908-09 i Wien og 1911-12 i München. Han ble universitetsstipendiat i 1909, mottok i 1912 Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning for doktoravhandlingen fra 1911, og fra 1912 ble han også ansatt som dosent ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens universitetet i Oslo) i Kristiania.

Da han i 1914 (26 år gammel) søkte et professorat i Stockholm ble han ansatt enstemmig, men Det Kongelige Frederiks Universitet rakk med oppsiktsvekkende hurtighet å tilby ham et tilsvarende læresete før den svenske ansettelsen ble approbert. Etter 15 år i Oslo ble han i 1929 kalt til et professorat i Göttingen. Han vendte tilbake til Oslo i 1935 sammen med faren som hadde pensjonert seg i 1929 og flyttet til sønnen. Han var opptatt av praktisk og industriell utnyttelse av råstoffer og var i flere år fra 1917 leder av Statens Råstoffkomité. Råstoffkomiteen skulle finne erstatninger for råstoff som det ikke var mulig å importere til Norge. Selv engasjerte han seg i utvinning og industriell utnyttelse av olivin. Goldschmidt hadde tidligere blitt kjent med Paul Rosbaud som i 1935 hjalp ham tilbake til Norge da situasjonen i Tyskland ble vanskelig for jøder. Rosbaud var britisk etterretningsagent før og under krigen.[14][15][16]

Råstoffkomiteen ble ikke nedlagt da første verdenskrig var over og den akutte forsyningskrisen slutt. Komiteen fortsatt sitt arbeid for å bidra til at Norge ble mer selvforsynt ved mer utnyttelse av landets naturressurser. Bakgrunnen for dette var blant annet frykt for tiltagende knapphet på og konkurranse om råstoffer på 1920-tallet. Råstoffkomiteen ble nedlagt da Goldschmidt flyttet til Göttingen i 1929. På 1920-tallet ble det investert i moderne forskningslaboratorium ved Geologisk museumTøyen. Laboratoriet var svært godt utstyrt for sin tid og på høyde det som fantes i USA og Tyskland. Laboratoriet ble blant annet finansiert gjennom råstoffkomiteen. Han begynte med røntgenspektrografiske undersøkelser ved Mineralogisk institutt like etter at metoden var lansert. I 1935 kom han tilbake til Norge og ble ansatt som bestyrer ved Geologisk museum. Laboratoriet ble gjenåpnet og forskningsarbeidet gjenopptatt. I 1935 tok Goldschmidt med seg en spektrograf til Norge og utstyret var i bruk ved Råstofflaboratoriet og NGU til 1977. Spektrografen gjorde det mulig å påvise 60-70 grunnstoffer eller forbindelser i et mineral eller en bergart. Han begynte med optisk spektrografi da han kom tilbake fra Göttingen.[12]

Et stort verk var ufullendt ved hans tidlige død, og ble senere redigert i England og utgitt i 1954: Geochemistry.

Albert Einstein besøkte Oslo i 1920 (etter initiativ fra Ole Colbjørnsen) og møtte da blant annet far og sønn Goldschmidt.[12]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under annen verdenskrig fikk Goldschmidt som jøde problemer med okkupasjonsmakten. Han ble arrestert 25. oktober 1942, og satt en stund i Bredtveit fengsel og senere i Berg. Den 26. november 1942 var han kommet ombord på DS «Donau» for å bli deportert sammen med andre jøder fra Norge. Plutselig ble han sendt på land igjen og satt fri. Han rømte sammen med Elene (Siss) Grüner-Hegge (født Feinsilber) som også ble satt fri fordi hun var gift med en arier. SS-sjef Wagner var selv på kaien og godkjente at hun ble satt fri. De to flyktet til Sverige og deretter til England. Overføringen til England ble ordnet av britisk etterretning som var interessert i Goldschmidts kunnskaper, særlig med tanke på utvinning av uran.[17] Ulstein oppgir at Goldschmidt flyktet 18. desember med et følge på 40 til Sverige med hjelp fra hjemmefronten.[18] Adolf Hoel skriver at han engasjerte seg for å få løslatt Goldschmidt da det ble kjent at han var arrestert i oktober. Professor Halvor Solberg (dekan) og direktør Axel Aubert var blant de som engasjerte seg, Solberg kontakt politisjef Karl Marthinsen og Goldschmidt ble løslatt 7. november etter ordre fra Quisling. Goldschmidt ble arrestert på nytt for å bli deportert med «Donau» og advokat Gunnar Mellbye og professor Solberg tok på nytt kontakt med Marthinsen som lovte å få Goldschmidt løslatt. Husholdersken fortalte at Goldschmidt hadde pakket kofferten og reist 18. desember. Etter at det var kjent at Goldschmidt flyktet ble Adolf Hoel avhørt av tysk SD.[19]

Han vendte hjem i 1946.

Han var lite engasjert i det jødiske miljøet i Oslo.[20]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1929 og mottok i 1944 Wollastonmedaljen fra det engelske geologiske selskap, selskapets høyeste utmerkelse.

Da han ble internert for å deporteres høsten 1942 tok politimennene verdisakene. Goldschmidt mente de ikke kunne ta fra ham St. Olavsordnene fordi den tilhørte kongen og han hadde den bare til låns på livstid.[21]

Goldschmidt er portrettert av Thorolf Holmboe (1917) og Asta Nørregaard (1903, begge i Geologisk museum), byste av Sigurd Nome (1957, på Universitetet) og avbildet på frimerke i 1974.

Han ble i 1932 æresdoktor ved Universitetet i Freiburg og i 1936 ved Universitetet i Utrecht.[21]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Victor Moritz Goldschmidt, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Victor-Moritz-Goldschmidt, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Victor Moritz Goldschmidt, Proleksis enciklopedija ID 23845
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014
  6. ^ www.geolsoc.org.uk, besøkt 21. desember 2020
  7. ^ Studentene fra 1905: biografiske opplysninger samlet til 50-års-jubileet 1955. Oslo: Det Mallingske boktrykkeri. 1955. 
  8. ^ Norske portretter. Oslo: Gyldendal. 1965. 
  9. ^ Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo: en presentasjon-. Oslo: Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo. 1981. 
  10. ^ Bryhni, Inge (25. februar 2020). «Victor Moritz Goldschmidt». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 10. desember 2020. 
  11. ^ «Victor Moritz Goldschmidt | Swiss mineralogist». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 10. desember 2020. 
  12. ^ a b c Børresen, Anne Kristine (2008). Kartleggerne: Norges geologiske undersøkelse 1858-2008. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. ISBN 9788251922623. 
  13. ^ Tau, Max (1967). En flyktning finner sitt land. Oslo: Den norske Bokklubben. 
  14. ^ Kramish, Arnold: Griffen - den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.
  15. ^ Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet. Olivin. ISBN 8299463009. 
  16. ^ Collett, John Peter (1999). Historien om Universitetet i Oslo. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129373. 
  17. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt. Aschehoug, 1994.
  18. ^ Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt. Samlaget, 1995.
  19. ^ Hoel, Adolf (1978). Universitetet under okkupasjonen. John Grieg. ISBN 8271290185. 
  20. ^ Mendelsohn, Oskar (1987). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Universitetsforl. ISBN 8200025233. 
  21. ^ a b Tau, Max (1967). En flyktning finner sitt land. Oslo: Den norske Bokklubben. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]