Victor Goldschmidt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Victor Goldschmidt
Victorgoldschmidt0006MA8633570-0001.jpg
Født27. januar 1888
Zürich
Død20. mars 1947 (59 år)
Oslo
Far Heinrich Jacob Goldschmidt
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Doktorgradsveileder W.C. Brøgger
Beskjeftigelse Kjemiker, professor, geolog
Nasjonalitet Norge
Medlem av
Utmerkelse
6 oppføringer
Ridder av St. Olavs Orden, Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1912), Elliott Cresson-medaljen, Wollastonmedaljen (1944), St. Olavs Orden, Foreign Member of the Royal Society

Victor Moritz Goldschmidt (født 27. januar 1888 i Zürich, død 20. mars 1947 i Oslo) var en norsk kjemiker, og regnes som en av grunnleggerne av fagfeltene geokjemi og mineralogi. Han utviklet også Goldschmidts klassifikasjon av grunnstoffer.

Han ble født i Zürich av Heinrich Jacob Goldschmidt og Amelie Koehne. Familien flyttet til Norge i 1901 da Heinrich Goldschmidt ble professor i kjemi ved Universitetet i Oslo.

Yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Victor Goldschmidts første større arbeider var doktorgradsavhandlingen Die Kontaktmetamorphose im Kristianiagebiet (1911) og Geologisch-petrographische Studien im Hochgebirge des südlichen Norwegens (5 bind, 1912-1921). Nibindsverket Geochemische Verteilungsgesetze der Elemente (1923–1938) regnes som hovedverk innen norsk vitenskapslitteratur, og som et i bokstavelig forstand grunnleggende verk i moderne geokjemi.

Goldschmidt omkring 1935.

Han tok artium i 1905, studerte fra samme år under W.C. Brøgger, studerte 1908-09 i Wien og 1911-12 i München. Han ble universitetsstipendiat i 1909, mottok i 1912 Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning for doktoravhandlingen fra 1911, og fra 1912 ble han også ansatt som dosent ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens universitetet i Oslo) i Kristiania.

Da han i 1914 søkte et professorat i Stockholm ble han ansatt enstemmig, men Det Kongelige Frederiks Universitet rakk med oppsiktsvekkende hurtighet å tilby ham et tilsvarende læresete før den svenske ansettelsen ble approbert. Etter 15 år i Oslo ble han i 1929 kalt til et professorat i Göttingen. Han vendte tilbake til Oslo i 1935 sammen med faren som hadde pensjonert seg i 1929 og flyttet til sønnen. Han var opptatt av praktisk og industriell utnyttelse av råstoffer og var i flere år fra 1917 leder av Statens Råstoffkomité. Selv engasjerte han seg i utvinning og industriell utnyttelse av olivin. Goldschmidt hadde tidligere blitt kjent med Paul Rosbaud som i 1935 hjalp ham tilbake til Norge da situasjonen i Tyskland ble vanskelig for jøder. Rosbaud var britisk etterretningsagent før og under krigen.[1][2]

Et stort verk var ufullendt ved hans tidlige død, og ble senere redigert i England og utgitt i 1954: Geochemistry.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under annen verdenskrig fikk Goldschmidt som jøde problemer med okkupasjonsmakten. Han ble arrestert 25. oktober 1942, og satt en stund i Bredtveit fengsel og senere i Berg. Den 26. november 1942 var han kommet ombord på DS «Donau» for å bli deportert sammen med andre jøder fra Norge. Plutselig ble han sendt på land igjen og satt fri. Han rømte sammen med Elene (Siss) Grüner-Hegge (født Feinsilber) som også ble satt fri fordi hun var gift med en arier. SS-sjef Wagner var selv på kaien og godkjente at hun ble satt fri. De to flyktet til Sverige og deretter til England. Overføringen til England ble ordnet av britisk etterretning som var interessert i Goldschmidts kunnskaper, særlig med tanke på utvinning av uran.[3] Ulstein oppgir at Goldschmidt flyktet 18. desember med et følge på 40 til Sverige med hjelp fra hjemmefronten.[4] Adolf Hoel skriver at han engasjerte seg for å få løslatt Goldschmidt da det ble kjent at han var arrestert i oktober. Professor Halvor Solberg (dekan) og direktør Axel Aubert var blant de som engasjerte seg, Solberg kontakt politisjef Karl Marthinsen og Goldschmidt ble løslatt 7. november etter ordre fra Quisling. Goldschmidt ble arrestert på nytt for å bli deportert med «Donau» og advokat Gunnar Mellbye og professor Solberg tok på nytt kontakt med Marthinsen som lovte å få Goldschmidt løslatt. Husholdersken fortalte at Goldschmidt hadde pakket kofferten og reist 18. desember. Etter at det var kjent at Goldschmidt flyktet ble Adolf Hoel avhørt av tysk SD.[5]

Han vendte hjem i 1946.

Han var lite engasjert i det jødiske miljøet i Oslo.[6]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1929 og mottok i 1944 Wollastonmedaljen fra det engelske geologiske selskap, selskapets høyeste utmerkelse.

Goldschmidt er portrettert av Thorolf Holmboe (1917) og Asta Nørregaard (1903, begge i Geologisk museum), byste av Sigurd Nome (1957, på Universitetet) og avbildet på frimerke i 1974.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kramish, Arnold: Griffen - den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.
  2. ^ Aarøen, Magne (1998). Det grøne gullet. Olivin. ISBN 8299463009. 
  3. ^ Ottosen, Kristian: I slik en natt. Aschehoug, 1994.
  4. ^ Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt. Samlaget, 1995.
  5. ^ Hoel, Adolf (1978). Universitetet under okkupasjonen. John Grieg. ISBN 8271290185. 
  6. ^ Mendelsohn, Oskar (1987). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Universitetsforl. ISBN 8200025233. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]