Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kirkenes i brann i oktober 1944. Da de tyske okkupasjonsstyrkene trakk seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms under andre verdenskrig gjennomførte de den brente jords taktikk.

Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms omfatter de tyske okkupasjonsstyrkenes evakuering og rasering av Finnmark og Nord-Troms under tilbaketoget fra Murmanskfronten mot slutten av andre verdenskrig. Evakuering og ødeleggelse skjedde på direkte ordre fra Adolf Hitler og ordren ble iverksatt av generaloberst Lothar Rendulic. Aksjonene pågikk fra oktober 1944 til mai 1945, og tyskerne tok i bruk den brente jords taktikk for å hindre den fiendtlige, sovjetiske Røde armé i å dra nytte av ressursene dit de kom. Dette innebar at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i de norske områdene øst for Lyngenlinjen ble brent og ødelagt. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble også forsøkt tvangsflyttet sørover, men omkring 25 000 mennesker gjemte seg bort til fjells og i utmark fra de tyske soldatene hadde evakuert til områdene ble frigjort av russiske styrker eller av norske politistyrker. Om lag 300 døde som følge av evakueringen og overvintring i de nedbrente områdene. Omkring 3000 mennesker gjemte seg i tunnelene ved Bjørnevatn gruver da kampene raste før den sovjetiske innmarsjen i Sør-Varanger.[1] Gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, de fleste av disse kom aldri tilbake til hjemstedet.[2]

Over 600 sovjetiske soldater falt på norsk side av grensen, andre kilder oppgir 2100 falne. En liten norsk styrke (280 mann i 2. Bergkompani) kom 10. november fra Skottland til Finnmark, denne styrken var under sovjetisk kommando til februar 1945 og var den eneste norske styrken som deltok i frigjøringen. Norsk deltakelse i frigjøringen av Finnmark var mest symbolsk og var dels politisk motivert.[3] Ved nyttår kom også en del av den norske politistyrken fra Sverige og det ble rekruttert vernepliktig i landsdelen, til sammen var den norske styrken i Finnmark på 3000 mann våren 1945. Det var ingen regulære kamper mellom norske og tyske styrker, bare mindre tilfeldige sammenstøt med tyske patruljer.[4] Den norske styrken i Finnmark sto under sovjetisk kommando.[5]

Okkupasjonsstyrkenes systematiske og omfattende ødeleggelse av landsdelen den siste krigsvinteren ble av kong Olav omtalt som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauen. Kort tid etter krigen satte Stortinget i gang et storstilt arbeid for å gjenreise bebyggelsen i Finnmark. Gjenreisingen var trolig den største og mest krevende for Norge etter 1945.[6]

I 1951 vedtok regjeringen Gerhardsen en plan for å kopiere tyskernes aksjon fra 1944-45 og brenne ned og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle krig med Sovjetunionen. Forsvarsminister Jens Christian Hauge ledet arbeidet med denne planen. Planen var en viktig del i den norske forsvarsstrategien under den kalde krigen, men ble først offentlig kjent i 2005.[7][8] Sjef for grensevakten, Edvard Os, foreslo i 1939 å brenne ned og evakuere Pasvik og Varanger for å gjøre en sovjetisk invasjon mindre fristende. Forslaget ble avvist av forsvarsledelsen.[9]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tysk infanterisoldat i Kirkenes 1941. Veiskiltet viser at det er 388 mil til Berlin, hovedstad i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Det tyske angrepet på Norge begynte 9. april 1940, og total norsk kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni samme år. Okkupasjonen av landet varte til 8. mai 1945.
Kartet viser den tyske hærens tilbaketrekning under Lapplandskrigen sommeren 1944 da tre tyske armékorps måtte gjøre retrett fra Finland til Norge. Tyskerne trakk seg i løpet av høsten tilbake til områdene sør og vest for Lyngen og ødela alt som lå øst for å hindre fienden å rykke fram.
Josef Terboven (1889–1945, «rikskommissær for de okkuperte norske områder») foreslo ødeleggelsene i Finnmark og Nord-Troms, Adolf Hitler (1889-1945, rikskansler i det nasjonalsosialistiske Tyskland) ga ordren, mens Lothar Rendulic (1887–1971, øverstkommanderende for de tyske styrkene) ledet gjennomføringen.

Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjet og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle en sovjetisk invasjon i Norge.[10] Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Da tyske styrker invaderte Norge i 1940, ble Finnmark lite berørt av kampene som pågikk lenger sør i landet. Etter at norske styrker kapitulerte ble også den nordligste delen av landet besatt. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av SS.[11]

Norges eksilregjering i London inngikk likelydende avtaler med Storbritannia, USA og Sovjetunionen om frigjøringen av Norge.[12]

Da de tyske styrkene invaderte Sovjetunionen fra Sør-Varanger sommeren 1941 kjørte de seg raskt fast ved elven Litsa, der frontlinjen ble liggende til høsten 1944.[13] Den tyske lapplandsarméen ble sommer og høst 1944 presset stadig lenger vestover under kampene mot den sovjetiske Røde armé på Murmanskfronten, blant annet under Lapplandskrigen i Finland, og tre tyske armékorps måtte gjøre retrett inn i Norge.

Totalt var det en styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøyer og 60 000 hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk i alle de områdene de trakk seg ut av under denne operasjonen, i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang til forsyninger.

For å unngå å føre styrker og forsyninger den utsatte sjøveien, la okkupasjonsmakten mye arbeid ned i å få farbare veier også om vinteren. På Kvænangsfjellet, Sennalandet og Hatter ble det oppført snøtunneler av tre. Disse veiene var viktige ved retretten fra Finnmark og Finland i 1944.[14] Snøtunnelen over Baddereidet i Kvænangen ble påbegynt sommeren 1942 og arbeidet ble utført av et hundretalls internerte lærere, noen jøder fra Troms og tyske desertører. På Kvænangsfjellet arbeidet det sommer og høst 1942 400 fanger fra Grini (blant andre Odd Nansen). Sammen med sovjetiske krigsfanger bygget de over 5 km snøtunnel på Kvænangsfjellet.[15]

Lapplandskrigen[rediger | rediger kilde]

Etter at Finland hadde undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944, var den finske fortsettelseskrigen avsluttet. Et av vilkårene i avtalen var Finland skulle sørge for at tyske styrker var ute av landet senest 15. september. Tyskerne igangsatte Operation Nordlicht («Operasjon Nordlys») og trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms.[13]

Fra høsten 1944 til april 1945 ble de tyske styrkene tvunget nordover i Finland og brukte den brente jords taktikk i deler av Uleåborgs län og i Lapplands län. Den tyske styrken i Finland var i september 1944 på 200 000 mann utrustet for seks måneders kamp. Lapplands befolkning ble evakuert til Uleåborg og Vasa fylker samt til Sverige. Finske styrker rykket frem bak de tyske styrker nordover i Lappland og nådde Rovaniemi 16. oktober og Muonio 30. oktober. Sent i november kom de finske styrkene til Inari og Utsjoki ved grensen til Norge. Først 27. april 1945 var de finske styrkene fremme ved Kilpisjärvi ved grensen til Norge og alle tyske styrker var presset ut av Finland. På finsk side ble 14 779 bygninger (en tredjedel bolighus) ødelagt ved den tyske retretten, 9 av 10 broer, alle ferger og alle telefonsentraler ble ødelagt. Flere hundre kilometer vei og jernbane ble også ødelagt av den tyske hæren. I Savukoski, Rovaniemi og Enontekiö var 90 % av bebyggelsen ødelagt.[16] De tyske styrkene trakk seg tilbake fra fronten på tre steder: gjennom Sør-Varanger, via Karasjok og over Kilpisjärvi/Skibotn.

Tysk militært nærvær og tilbaketrekning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Partisaner i Finnmark og Murmanskfronten

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Tyske styrker gikk til angrep Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker og det var lagret 9-12 måneders forsyninger for opp mot 100.000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger, samt noen arresterte norske lærere fra sommeren 1942. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.[13] Før framrykningen av de sovjetiske styrkene ble partisaner sluppet ut i fallskjerm for å rekognosere. Den 20. oktober ble partisanene Trygve Eriksen og Dagny Sibblund sluppet ut i fallskjerm fra et sovjetisk fly i nærheten av Vadsø for å forberede ankomsten til de sovjetiske troppene[17].

Etter Sovjetisk offensiv mot Øst-Finnmark i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Varangerhalvøya 26. oktober. Tyske styrker trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms fylke etter at tyske styrker ble fordrevet fra Finland. Fra Kirkenes, Karasjok og Skibotn var hovedveien mot Lyngen fullpakket dag og natt med marsjerende soldater og militære kjøretøy. De fleste tyske soldater forlot Finnmark til fots. Sovjetiske styrker fordrev nådde Tana 8. november og stanset fremrykkingen der. 18. desember ble den tyske styrken i Kautokeino trukket tilbake. Ved nyttår 1944-1945 hadde de fleste tyske soldater passert Lyngen.[18] I februar 1945 pågikk fortsatt utskiping av materiell og forsyninger fra Alta og Hammerfest. Etter evakuering og nedbrenning skulle Tromsø overta den rollen Kirkenes hadde hatt og bli base og administrasjon for 20. Gebirgsarme.[19] Etter tysk tilbaketrekning var området mellom Tana og Lyngen til dels ingenmannsland som ble sporadisk patruljert av tyske styrker.[20]

Bombing og andre krigshandlinger[rediger | rediger kilde]

Tysk artilleringstilling ved Berlevåg
Vadsø kirke gikk tapt 29. oktober 1944.

Under hele krigen ble byer i det nordlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske bombeangrep, og mot slutten av krigen i Norge ble landsdelen hardt rammet. Berlevåg med flyplass og tyske stillinger på fjellet ble bombet vinter og sommer 1944, private boliger ble også truffet. En del sivile forlot Berlevåg av frykt for nye angrep.[21] Flyangrepene pågikk i tre år og ødela mesteparten av bebyggelsen i Kirkenes. Fra 1941 til oktober 1944 gikk flyalarmen 1 012 ganger og byen ble utsatt for 328 bombeangrep. Sovjetunionen ønsket å ramme tyske lagre og skipstrafikk for å hindre forsyninger å nå frem til fronten. De ble til dels brukt brannbomber og fosforkuler i tillegg til sprengbomber. Noen av de hardeste angrepene skjedde 17. juni og 4. juli 1944. Den 4. juli 1944 ble vannledningen ødelagt og sterk vind spredte flammene, etter dette var vanskelig for sivilbefolkningen å bo i Kirkenes. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg, ble mesteparten av den gjenstående bebyggelse sprengt eller brent.[13]

Befolkningen i Øst-Finnmark bidro med etterretning til fordel for Sovjetunionen. Harry Jensen ble 30. desember 1941 dømt og henrettet for spionasje og frakt av nordmenn over grensen. Senere ble Arne Mathias Pedersen, Håkon Einar Berg og Frans Osvald Wærriø henrettet for spionasje. Sovjetiske bombeangrep mot tyske anlegg og konvoier var trolig basert på etterretning fra nordmenn. Osvald Harjo ble arrestert av tyskerne, men greide å rømme og tok seg over grensen sammen med politimannen Harald Rygh, der ble begge arrestert mistenkt for å være dobbeltagent. Harjo slapp ut i 1955 ved statsminister Einar Gerhardsens besøk i Moskva.[13]

I Alta ble det etablert en liten partisangruppe av ungkommunister, blant annet brødrene Hugo og Karl Knutsen. Gruppen hjalp blant annet rømte russiske krigsfanger, fangene ble gjemt blant annet i skiferhytter og høysjåer eller i gammer i Storelvdalen og Sautso før de ble loset over grensen til Sverige. Et titalls krigsfanger ble hjulpet på denne måten. Det var ikke forbindelse med partisanene i Øst-Finnmark og de unngikk derfor å bli avslørt da gruppen i Øst-Finnmark ble avslørt.[22]

Sommeren og høsten 1940 rømmer et titalls nordmenn fra Øst-Finnmark over grensen til Sovjetunionen, noen av dem verver seg som partisaner og agenter for Sovjetunionen. Fjørtoft oppgir at 43 nordmenn meldte seg til tjeneste for sovjetisk etterretning, 31 av disse kom fra Kiberg-området og 10 fra Sør-Varanger. Etterretningen fra norsk side gjør Sovjetunionens hær mer forberedt på det tyske angrepet i juni 1941. I februar 1942 ble to nordmenn i sovjetisk tjeneste landsatt på Arnøy i Nord-Troms.[23]

Hans M. Hansen betjente etterretningsstasjonen MU i NikkebyLaukøya. Stasjonen overvåket skipstrafikken («Tirpitz»' bevegelser var av særlig interesse) i Kågsundet og var den eneste SIS-stasjonen i Nord-Troms.[15]

«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten var hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. Allierte operasjoner forsøkte å uskadeliggjøre «Tirpitz». Agentene Knut Moe og Anton Arild i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Skipet ble bombet av britiske fly 15. september (de britiske flyene opererte fra sovjetiske flyplasser), og 16. oktober ble «Tirpitz» slept til Håkøya ved Tromsø.[22]

Evakuering[rediger | rediger kilde]

Evakuert same ved den svenske grensestasjonen Maunu

Tyske myndigheter iverksatte samtidig med sin tilbaketrekning fra Finland evakuering av alle nordmenn til sørligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Omkring en tredel av befolkningen klarte likevel å gjemme seg bort og unngikk å bli flyttet. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under forferdelige forhold i de raserte områdene (Arvid Petterson oppgir at 19 000 unngikk evakuering, de fleste i Øst-Finnmark[14]). Etter krigen ble det anslått at om lag 33 mennesker døde som følge av evakueringen, ifølge forfatteren Arvid Petterson er tallet over ti ganger så høyt, 339 personer.[24] Værforholdene var svært gunstige, årstiden tatt i betraktning. Det bidro trolig til at evakueringen foregikk uten større tap av menneskeliv under transporten. Okkupasjonsmakten regnet med 40 % tap mens NS-regimet regnet med et tap på 25 % av befolkningen i forbindelse med evakueringen.[14]

Lokalbåten «Hornøy» deltok i evakueringen fra Øst-Finnmark sist i oktober. Stuerten Ragnvald Wærnes foreslo for mannskapet at de skulle heise hvitt flagg og overgi seg dersom de kom ut for sovjetiske krigsskip. Samtalen ble overhørt av tyskere. Wærnes ble dømt til døden i en summarisk rettssak og henrettet ved skyting i Alta.[22]

Tvangsevakuering av Alta begynte med tvangsavlevering av husdyr 28-30. oktober. På veien i Alta var det også en strøm av krigsfanger, tyske styrker, kjøretøy, hester og forsyninger.[22]

Lenger sør i landet ble etablert fire hovedoppsamlingssteder for de evakuerte: Mosjøen, Trondheim, Oslo og Drammen. Mosjøen ble valgt fordi det var endestasjon for Nordlandsbanen, det var også to mindre oppsamlingssteder i Narvik og Harstad. Mellom Tromsø og Mosjøen ble det satt inn hurtigruter, fiskeskøyter og redningsskøyter for å påskynde transporten. I Mosjøen ble Dolstad kirke brukt som samleplass, kirken var tildels innredet med rekker av køyesenger og flere hundre kvinner fra stedet sørget for mat. De fleste ble i Mosjøen noen døger før de reiste videre sørover. De som ble fraktet med båt ble spredd langs hele kysten fra Troms til Møre, mens de mange som reiste med jernbane havnet i Trøndelag eller på Østlandet. For eksempel ble det i Verdal innkvartert over 200 fra Alta-distriktet.[22]

«Tirpitz» var flyttet fra Altafjorden til Håkøya ved Tromsø. Der ble «Tirpitz» senket 12. november 1944 samtidig med at evakuerte fra Finnmark strømmet inn i byen.[22]

Frem til 7. desember passerte 29.397 evakuerte gjennom Tromsø havn. 14. november befant det seg 7400 evakuerte i byen, i tillegg til en befolkning på 9000 og 6000 tyske soldater. Omkring 500 tromsøværinger deltok i evakueringsarbeidet.[22]

Frivillig evakuering[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling, «Fører» i Nasjonal Samling (NS) og ministerpresident 1942–1945, med noen av sine statsråder, deriblant sosialminister J. A. Lippestad og politiminister Jonas Lie (sammen på høyre side av bordet), som i oktober 1944 fikk ansvaret for evakueringen av Finnmark.

I september 1944 tok Quisling i et ministermøte opp emnet om en frivillig evakueringen av Finnmark. Den 8. oktober ble så politiminister Jonas Lie utnevnt til styrelsesmann for Finnmark og sosialminister Johan Andreas Lippestad til stedfortredende styrelsesmann. De to kom til Kirkenes 11. oktober. Samme dag hadde de et møte med sjefen for 19. armekorps Ferdinand Jodl (bror av Alfred Jodl) som gjorde det klart at beskjed om evakuering kun skulle gies som en hviskekampanje. Tyske militære tillot heller ikke at riksvei 50 ble brukt til evakuering, da denne skulle brukes til tilbaketrekningen av de militære styrkene. Den 16. oktober godtok øverstkommanderende for 20. Gebirgsarme Lothar Rendulic at det ble igangsatt tvangsevakuering. Den 17. oktober ga Lie sin «Forordning om evakuering av enkelte deler av Nord-Norge».[25] Etter å ha reist rundt i Øst-Finnmark kom Lie og hans tidligere adjutant, politipresident Gard Holtskog den 21. oktober til tunnelen i Bjørnevatn der omtrent 3000 mennesker hadde tatt tilflukt. Etter å ha oppfordret flyktningene til å dra vestover, dro Lie videre vestover til Indre Billefjord.[26] Fra Sør-Varanger ble det evakuert omkring 600–700 personer, av disse var mange nazister eller sympatisører som fryktet straff.[13] Bjørnevatn og Kirkenes ble frigjort av russiske styrker, den 25. oktober.

Fra Porsanger ble folk evakuert med skip. Evakueringen skjedde med lasteskipene «Karl Arp» og «Adolf Binder»[27].

Nedbrenning og andre ødeleggelser[rediger | rediger kilde]

Tyskerne trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms fylke, og bestemte seg for å gjøre de forlatte områdene så ubeboelige og uframkommelige som mulig for å forsinke framrykkingen østfra. Forslaget kom fra Josef Terboven, ordren direkte fra Adolf Hitler i Führerbefehl den 28. oktober 1944. Brenningen av Finnmark ble gjennomført til tross for protester fra blant andre Wehrmachts øverstkommanderende i Norge Nikolaus von Falkenhorst og andre, som fant den både unødvendig og utenrikspolitisk belastende. På grunn av den hurtige framrykningen fra de sovjetiske styrkene ble det først fra linjen Berlevåg-Tana at det ble satt i gang en systematisk nedbrenning. I perioden fra oktober 1944 til mai 1945 ble broer, veier, telefonlinjer, kraftverk, kaier og fiskebåter ødelagt i Finnmark og Nord-Troms. Den 1 kilometer lange snøtunnelen av tre som var bygd 1941 over Kvænangsfjellet ble også brent. Det sørligste stedet som ble nedbrent var Kåfjord i Nord-Troms den 16. november.[28] Fra Berlevåg-Tana-linjen var ødeleggelsene nær 100 %, mens det i Øst-Finnmark var omkring 70 % ødeleggelse. I indre strøk var det endel bebyggelse som unngikk totalødeleggelse og en del avsides bygder i Tana ble spart fordi tyske styrker ikke fikk tid.[14] I Kvænangen sto bare noen få hus igjen, blant annet kirken på Skorpa og noen skogstuer, omkring 2000 bygninger gikk tapt.[15]

Ødeleggelsen av Hammerfest begynte i november etter at evakueringen hadde pågått en uke fra 30. oktober. Ødeleggelsene pågikk til 6. februar da okkupasjonsmakten forlot byen.[29] Brenningen av småbygdene i Alta-området begynte i første del av november (Eiby, Russeluft, Rafsbotn, Kåfjord, Tverrelvdalen). Omkring 10. november ble Talvik brent, mens Korsnes ble brent 11. november. Årøya, Nyvoll og Kviby-Leirbotn brant 15. november. I Bossekop, på Amtmannsnes, i Bukta og på Elvebakken sto mye av bebyggelsen til midten av januar 1945. Prestegården i Talvik ble brent tidlig i april 1945. Fem kirker var det eneste som sto igjen i Alta. NS-lagføreren og NS-ordføreren i Talvik sendte 4. november en anmodning til Jonas Lie om å spare kirken, men det er uklart om dette hadde noen betydning.[22]

Hele Finnmark samt Kvænangen, Skjervøy, Nordreisa og Kåfjord i Nord-Troms ble berørt.

Omfang[rediger | rediger kilde]

Fiskebåt ødelagt av tyske styrker.

Dette ble brent ned eller jevnet med jorda:[30]

Type Antall bygg
Bolighus 11 000 til

12 000[14]

fjøs, uthus 4 700
industri, håndverk 230
butikklokaler 430
fiskebruk 306 (Petterson oppgir 200[14])
skoler 106 (Petterson oppgir 150[14])
offentlige administrasjon 60
sykehus, sykestuer 21
forsamlingshus 140
kirker 27
broer, kaier, fyrlykter ca. 350
telegrafstolper Over 22 000

I tillegg ble 350 motorfartøyer ødelagt.[14]

Større steder som ble brent[rediger | rediger kilde]

Berlevåg fotografert av tyske soldater i 1942
Kirkenes omkring 1930

Steder som ble bombet[rediger | rediger kilde]

Bevarte områder[rediger | rediger kilde]

Helt øst i Finnmark ble steder som fiskeværene Båtsfjord, Bugøynes og Hamningberg og de delene av Vardø og Vadsø som ikke ble bombet, bevart. Mens tyskerne sprengte og brente, ble bombingene foretatt av blant annet russiske styrker.

Bugøynes ble spart etter en avtale mellom kommandant Flach og lokalbefolkningen den 27. oktober 1944. Avtalen gikk ut på at lokalbefolkningen skaffet transport for Flachs mannskap på kystbatteriet inn Varangerfjorden mot at stedet ikke ble brent. Stedet hadde på denne tiden ikke veiforbindelse og tyske skip nådde ikke frem. Bugøynes ble dermed et av få steder som ble spart. Flach besøkte Bugøynes på 1960-tallet.[13][31]

I Alta ble fem kirkebygg spart (Bossekop, Kåfjord, Talvik, Leirbotn og Sopnes), kirkene i Honningsvåg, Karasjok og Kistrand overlevde også.[14][22]

Skjervøy i Skjervøy kommune ble i stor grad spart, på grunn av skipsverftet som lå i Skjervøy havn. Okkupasjonsmakten hadde bruk for verftet til skipsreparasjoner. Bebyggelsen i Kågen, Arnøya, Vorterøya, Uløybukta og Laukøya ble imidlertid helt ødelagt.[15]

Kirkene i Skorpa, Skjervøy, Lyngen, Skibotn, Hatteng og Nordreisa overlevde. Havnnes ble spart, trolig fordi bygningene var fredet[32], bygningen var imidlertid ramponert etter å ha vært brukt som fangeleir. En plakat med teksten «Künstnerlich wertvoll, daher nicht zerstören» var slått opp på døra i Havnnes.[15]

Frigjøring[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frigjøringen av Øst-Finnmark

Middag i Kirkenes i juli 1945. Sovjetiske tropper var gruppert i Øst-Finnmark fra oktober 1944 til 25. september 1945. Bak fra høyre oberst Arne Dagfin Dahl, kronprins Olav og øverstkommanderende for sovjetiske styrker i Øst-Finnmark generalløytnant Sherbakov (Владимир Иванович Щербаков, 1901–1981).
Sovjetiske soldater møter norske ungdommer 1944.
Straks etter frigjøringen av Kirkenes meldte over 1000 frivillige seg til de norske styrkene som drev vakthold i de frie områdende. Bildet viser skytetrening. NTBs krigsarkiv i Riksarkivet

Sovjet-russiske militærstyrker befridde Kirkenes 25. oktober 1944. Da de tyske okkupantene i Norge endelig kapitulerte i mai 1945, var det bare omkring 3 000 norske soldater i Finnmark som sørget for norsk suverenitet i områdene og hjalp den hardt rammede lokalbefolkningen. Etter ordre fra Sovjetunionens regjering forlot de siste sovjetiske tropper norsk territorium den 25. september 1945.[33][34] Det frie Norge ble styrt fra Rørbua i Bjørnevatn under ledelse av Fylkesmann Peder Holt frem til resten av Norge ble fritt 8. mai 1945.
Ved kampene om Øst-Finnmark falt 2122 sovjetisk soldater og omkring 15.000 ble skadet.[35]

I operasjon Crofter ble Force 138 som bestod av Den norske militærmisjonen til Sovjetunionen, representanter for Civil affairs, Avsnittskommando Finnmark, Marineavsnitt Finnmark og 2. Bergkompani, fraktet til Liinakhamari om bord på britiske krigsskip[36]. En liten militær norsk styrke (280 mann i 2. Bergkompani) kom 10. november fra Murmansk til Finnmark, denne styrken var under sovjetisk kommando til februar 1945 og var den eneste norske styrken som deltok i frigjøringen. Norsk deltakelse i frigjøringen av Finnmark var mest symbolsk og var dels politisk motivert.[3] Ved nyttår kom også en del av den norske politistyrken fra Sverige og det ble rekruttert vernepliktig i landsdelen, til sammen var den norske styrken i Finnmark på 3000 mann våren 1945. I den norske styrken inngikk også mannskaper som hadde deltatt ved Gratangsfronten i 1940.[14] Det var ingen regulære kamper mellom norske og tyske styrker, bare mindre tilfeldige sammenstøt med tyske patruljer.[37] De norske styrkene trakk i november og desember vestover, noen til Hopseidet og Sørøya, andre opp Tanadalen og til Kautokeino. I februar var det trefninger i Indre Billefjord og Sortvik, fem norske falt.[14] Den norske styrken i Finnmark sto først under sovjetisk kommando.[5] Bergkompaniet patruljerte vest for Tana i det nedbrente Finnmark. Den norske styrken ble overført til Distriktskommando Finnmark i februar 1945. Fire mann fra kompaniet falt og tolv ble tatt til fange av tyske styrker.[3] To dager før tysk kapitulasjon angrep en tysk styrke den norske observasjonsposten på Hopseidet der seks sivile ble drept.[38] Omkring 80 ungdommer utrustet med lette våpen dannet en liten geriljagruppe på Sørøya og skulle blant annet forberede Børfjord som base for båter og fly.[39]

Etter tysk tilbaketrekking forekom det skamklipping av norske jenter som hadde vært sammen med tyske soldater.[40] Det er uklart om det var soldater fra det norske kompaniet fra Skottland eller lokale frivillige soldater som sto for tvangsklippingen.[41]

Sovjetisk strategi[rediger | rediger kilde]

De sovjetiske styrkene krysset ikke Tana som de nådde helt i slutten av oktober 1944. I den sovjetiske generalstaben var det mange som mente at Sovjet av strategisk hensyn burde ta kontroll over deler av Nord-Norge, men det er lite som tyder på at synet ble støttet av Stalin og Molotov ifølge historikerne Stian Bones og Jens-Petter Nielsen. Stalin aksepterte at Norge tilhørte den britiske sfæren. I både generalstaben og utenriksdepartementet var det konkrete forslag om å skyve grensen til Tana samt å kreve sovjetisk militær tilstedeværelse i Tromsø, Hammerfest og Vadsø.[42] Et radikalt forslag i det sovjetiske utenriksdepartementet og generalstaben gikk ut på å flytte den sovjetiske grensen til Tana samtidig som Sovjet og Norge skulle ha et felles ansvar for forsvar av Nord-Norge ellers. Noe slikt forslag ble aldri fremmet overfor norske myndigheter (det ble imidlertid fremmet forslag om å endre Svalbards status). Finnmark var militærstrategisk lite viktig for Sovjet, det som betydde noe var å innta Tyskland og Berlin og dermed få slutt på krigen. Ifølge Holtsmark var nordområdene i periferien av Sovjetunionens strategiske interesser, sammenlignet med ordningen av Sentral-Europa etter krigen. De politiske omkostningene med sovjetisk tilstedeværelse i Nord-Norge ville trolig vært store. I 1946 godtok Sovjetunionens ledelse en felles grensekommisjon som skulle foreta en ny demarkering av den nye norsk-sovjetiske grensen basert på den finsk-norske grensen fra før krigen.[43]

Befolkningen lenger vest håpet at fremrykningen skulle fortsette vestover fra Tana så de også snart skulle bli befridd. Vinteren nærmet seg og ville gjort en fremrykning vanskelig. Avgjørende for sovjetisk tilbakeholdenhet var det nok også at en eventuell fremrykning kunne ført til at tyskerne hadde tvangsevakuert og svidd av landet helt ned til Trøndelag.[trenger referanse]

Jaktkommandoer[rediger | rediger kilde]

Etter at de tyske styrkene hadde trukket seg tilbake ble det sendt ut jaktkommandoer. Disse små tysk styrkene opererte i området mellom Lyngen og Tana. I et par tilfeller kom disse i kamp med de norske styrkene som patruljerte i området. I Kistrand lå det helt fram til april 1945 en styrke på 30 mann.[20]

Overvintring[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Huleboerne i Finnmark

Mor og barn i Finnmark 1944, trolig etter nedbrenningen. Folk som trosset tyskernes ordre om evakuering og gjemte seg bort i utmarka, har blitt kalt huleboerne i Finnmark.
Under tvangsevakueringa 1944 rømte også sivile over fjellviddene til Sverige. Svenske myndigheter hjalp flyktningene på de øde strekningene til nærmeste grensepostering gjennom flyslipp av klær, mat og ski. Bildet viser et svensk fly og proviantkasser til innesnødde, norske flyktninger.

Omkring 19.000 personer unngikk tvangsevakuering, de fleste i Øst-Finnmark. De fleste som overvintret sørget for matforsyning ved å slakte buskapen og det ble skaffet mel fra lokale handelsmenn. Ved kysten ble det fisket. De første forsyningene fra de allierte kom i mars 1945.[14]

Andre kilder oppgir at 36817 ble evakuert fra Finnmark, mens 22730 unndro seg evakuering og overvintret. I Øst-Finnmark var evakueringen minst konsekvent gjennomført. Fra Nord-Troms ble 12090 evakuert, mens 391 ble værende. Tallene er usikre fordi okkupasjonsmakten pågrep folk utover vinteren, noen flyktet til Sverige og noen flyktet til Øst-Finnmark der sovjetiske styrker hadde kontrollen.[22]

Mange ble igjen på oppfordring fra den norske regjeringen i London, og regnet med at det bare ville gå et par uker før tyskerne var helt borte og russerne nådde langt vest. Andre fryktet hva tyskerne kunne finne på å gjøre med dem, i Alta skal det for eksempel ha gått rykter om at tyskerne ville senke båtene i åpen sjø.[22]

Sørøya hadde om lag 1000 sivile unndratt seg tvangsevakueringen og befant seg vinteren 1944-45 i en utsatt stilling, der de blant annet ble jaget av tyske patruljer. De fleste ble evakuert av den britiske marinen i en risikabel og dristig operasjon 15. februar 1945.[44] I Kvænangen kommune overvintret omtrent 70 personer i huler og gammer. Så sent som 14. mai 1945 ble evakuerte personer i Burfjord som ikke var klar over at krigen var slutt, påtruffet av norske styrker[45] I Porsanger overvintret 870 av 3000 innbyggere. Flere hadde tilgang til radio og oppfordringen fra London om å boikotte evakueringen ble spredd. Befolkningen fikk god tid og utnyttet forvirringen til å gjemme seg bort. Tyske styrker patruljerte fjordene helt til april 1945 og «huleboere» som ble påtruffet ble arrestert, i noen tilfeller ble de sendt til Grini. De første forsyningene utenfra ble ført frem til Porsanger av norske soldater i mars 1945.[46] I Store Lerresfjord ble to sivile menn skutt og drept av en tysk patrulje. På Hopseidet 7. mai 1945 ble seks fiskere skutt og drept av tyske soldater fra en ubåt.[14] I Talvik ble Helge Helgesen drept i skuddveksling da fire ungdommer forsøkte å komme seg unna de tyske soldatene i november 1944.[22]

På Vidda, der bare gamle og syke evakuerte, bodde mange i telt til de fikk satt opp gammer. En del innbyggere fra Karasjok og Porsanger flyttet til Valjok der bebyggelsen sto igjen, på finsk side var det en del forlatte hus etter evakueringen der. Blant annet på Magerøya, i Lebesby, Måsøy og Kvalsund ble båter snudd, delvis dekket med torv og utnyttet til overvintring. I ytre Altafjord overvintret 300 personer i gammer, huler eller sjåer av sammenrasket treverk.[14] Andre kilder oppgir at 310 overvintret i Altafjord-distriktet.[22]

Personer som unndro seg evakuering[46]
Kommune Innbyggere Overvintrere  %
Porsanger 3000 870 29,0
Nordkapp 4160 60 1,4
Lebesby 2290 490 21,4
Tana 2100 1500 71,4
Karasjok 1373 1315 95,8
Måsøy 2650 100 3,8
Kvalsund 1930 80 4,1
Altaa 4510 130
Talvika 3580 180
aAntall innbyggere = antall evakuerte + antall overvintrede[22]

Hjemkomst og gjenreisning[rediger | rediger kilde]

Kirkenes, som ble bombet under tyskernes tilbaketog, tidlig på 1950-tallet.
Vardø kirke fra 1958 er et resultat av gjenreisingen.

I Øst-Finnmark begynte de som hadde unndratt seg evakuering å trekke ned mot branntomtene høsten 1944, mens i Vest-Finnmark var dett mulig først etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945.[14]

Nord-Troms og Finnmark sto for omkring en tredel av den samlede materielle krigsskaden i Norge. Det var midlertidig forbud mot å reise tilbake til de utbrente landsdelen, men forbudet ble ignorert i det som i praksis var en stor sivil ulydighetsaksjon.[47] I Nordlys ble det 15. mai 1945 kunngjort forbud mot å vende tilbake: «Enhver som blir påtruffet vil ubønnhørlig bli sendt tilbake og kan risikere å bli stilt til ansvar for sin handlemåte.»[15] Forbudet var fra myndighetenes side basert på faren ved minelagt områder samt ønsket om å få tid til å organisere gjenreisingen. 40 % av de evakuerte fra Finnmark reiste hjem allerede første sommeren etter krigen, og ved utgangen av 1946 hadde omkring 90 % av befolkningen returnert til hjemplassene. Den spontane tilbakeflyttingen var problematisk fordi alt manglet: materialer, transport, håndverkere og penger. De første som kom, måtte bo i telt eller bygge seg skjul av det de måtte finne i ruinene. Vinteren 1945–1946 var hard for de som vendte hjem til branntomter. Den varige gjenreisninga av hus og infrastruktur kom i gang for alvor våren 1947 og fortsatte med stor aktivitet til henimot 1960. Det tok omkring 10 år før tallet på boliger var kommet på førkrigsnivå.[14]

For eksempel vendte befolkningen fra Loppa tilbake forsommeren 1945 til et sted der alt var ødelagt etter at de var evakuert 10. november 1944.[48]

Pasientene fra tuberkulosesykehuset i Talvik ved Altafjorden reiste ikke tilbake, men ble værende på sykehus dels i Valdres, dels i Mo i Rana.[22]

Sivil administrasjon[rediger | rediger kilde]

Feltsykehus i Finnmark, våren 1945. fra sykepleier Marit Lysnes album

I medhold til kongelig resolusjon ble Peder Holt konstituert som fylkesmann i de befridde delene av Finnmark den 14. november 1944 av distriktskommandosjefen Arne Dahl.[49][50]

Boliger[rediger | rediger kilde]

Det var stor boligmangel i Finnmark og Nord-Troms etter krigen. Statsminister Einar Gerhardsen oppsummerte det slik: «I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker».[51] Gjenreisningsdirektoratet for Finnmark og Nord-Troms prøvde å utnytte den store brakkebyggingskapasiteten som allerede fantes. Det ble utlyst arkitektkonkurranser for å standardisere typene som skulle bygges og produseres. Husene ble laget i tre type i Sør-Norge og sendt nordover, men bare 1000 hus ble levert fram til fram til vinteren 1946–1947 vesentlig på grunn av dårlig planlagt transport og mangel på fagfolk til å få husene reist.[52]

Nedbrenninga av hus i Finnmark medførte at det praktisk talt ikke finnes eldre bebyggelse enn fra 1946 i regionen.[trenger referanse]

Tidslinje 1944–1945[rediger | rediger kilde]

Kjøllefjord gamle kirke ble brent sammen med øvrige bygninger i Kjøllefjord i Lebesby kommune 4. november 1944. Ny kirke ble innviet 1951.
  • sommeren 1944: A/S Sydvaranger innredet tilfluktsrom i en av tunnelene[13]
  • 4/5. september: Finland inngikk våpenhvile med Sovjetunionen
  • 15. september: Deadline for utdrivelse av tyske styrker fra Finland
  • 16. september: Evakuering av sivile fra finsk Lappland til Sverige begynte
  • 6. oktober: Tyske forsøk på frivillig evakuering ved «hviskekampanje»[14]
  • 7. oktober: Den sovjetiske hæren innledet offensiv mot tyske stillinger mellom Litza og Titowka, bryter gjennom en uke senere[3]
  • 8. oktober: Jonas Lie ble Styrelsesmann for Finnmark, til Kirkenes 11. oktober
  • 14-15. oktober: En stor tyske styrke trakk seg tilbake til Tårnet
  • 14-17. oktober: Flere tusen søkte tilflukt i tunneler ved Bjørnevatn, mat og utrustning ble medbragt
  • 16. oktober: Tysk ordre om å ødelegge bebyggelse langs veiene[14]
  • 18. oktober: Den sovjetiske hæren krysser grensen
  • 19. oktober: Delvis evakuering av Kirkenes med D/S «Alta»[13]
  • 22-23. oktober: Den sovjetiske hæren når frem til Tårnet og Jarfjorden
  • 23. oktober: Sovjetisk landgang i Kobbholmfjorden
  • 24. oktober: Norske båter skysser sovjetiske styrker over Jarfjorden
  • 25. oktober: Kirkenes og Bjørnevatn blir frigjort
  • 26. oktober: Det første kommunestyremøtet i avholdes i Rørbua
  • 26. oktober: Sovjetiske styrker angriper Neiden, tyske styrker rømmer Neiden dagen etter
  • 27. oktober: Tyske styrker rømmer Bugøynes
  • 28. oktober: Hitler gir ordre om nedbrenning og ødeleggelse av forlatte områder
  • 30. oktober: De tyske styrkene forlot Vardø.[21]
  • 28-30. oktober: Evakuering av Alta innledes med avlevering av husdyr[22]
  • 30. oktober: Evakuering av Hammerfest ble innledet, nedbrenning en uke senere[29]
Kaiene i Vadsø etter nedbrenningen foto NTBs krigsarkiv
  • 4. november: Kjøllefjord ble brent.[53]
  • 6. november: Tyske styrker sprengte Tana bru, siste trefninger mellom sovjetiske og tyske styrker
  • 4-7. november: Berlevåg ble brent[21]
  • 6. november: Skarsvåg, Sarnes, Kamøyvær, Tufjord og Gjesvær ble brent.[21]
  • 10. november: Loppa blir evakuert og brent.[48]
  • ca 10. november: Nedbrenningen rundt Altafjorden begynte.[22]
  • 11. november: Det norske Bergkompaniet krysset grensen til Norge og deltok under sovjetisk kommando i frigjøringen av Finnmark
  • 13. november: Frist for evakuering av Skjervøy lensmannsdistrikt.[15]
  • 13. november: Honningsvåg og Storbukt brant (nebrenningsaksjonene pågikk til lillejulaften).[21]
  • 16. november: Kåfjord i Nord-Troms blir nedbrent, som det sørligste stedet under nedbrenningen
  • 20. november: Finske styrker når grensen ved Utsjoki
  • 20. november: Nedbrenningen av Kautokeino begynte.[21]
Oberst Arne Dagfin Dahl i samtale med nyutnevnt fylkesmann Peder Holt i Vadsø november 1944.foto: Ole Friele Backer, NTBs krigsarkiv/Riksarkivet
  • 15. februar 1945: Den britiske marine evakuerer sivile fra Sørøya
  • 27. april 1945: De siste tyske styrker presses ut av Finland
  • 6. mai 1945: Tyske soldater drepte seks sivile på Hopseidet
  • juni 1945: Finnmarkskontoret med ansvar for gjennoppbyggingen av Finnmark opprettes
  • 25. september: De siste sovjetiske styrker forlater Finnmark

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]

Sosialminister Lippestad ble dømt til livsvarig tvangsarbeid blant annet for sin medvirkning til evakueringen av Finnmark. Av andre medvirkende til evakueringen og nedbrenningen ble også Gard Holtskog stilt for retten.[trenger referanse]

I Nürnbergprosessen var et av anklagepunktene mot generaloberst Jodl at han hadde sendt ordren om å iverksette nedbrenningen. Til sitt forsvar hevdet Jodl at dette var utført kun av militære hensyn og hevdet at steder som Kirkenes, Hammerfest og Alta ikke ble brent.[54] Nedbrenningen utgjorde en del av de krigsforbrytelsene Jodl ble dømt til døden for, ifølge historikeren Bente Persen.[55][56]

General Rendulic ble i den såkalte Gisselprosessen i Nürnberg anklaget for å ha utført den militære delen av evakueringen og nedbrenningen, men ble frifunnet på dette anklagepunktet.

Begrunnelsen for frifinnelsen var:

SitatDette tiltalepunktet mot Rendulic ble avvist av tribunalet, som uttalte: «Det er vår vurdering at omstendighetene, som de så ut til for tiltalte på det tidspunktet, var tilstrekkelige for at han kunne oppriktig konkludere med at akutt militær nødvendighet berettiget beslutningen» (det vil si «tiltaltes beslutning om å gjennomføre ‘brent jord’ i Finnmark som et forholdsregel mot et angrep fra overlegne styrker»).Sitat
Militærtribunal V[57]

Rendulic ble likevel dømt til 20 års fengsel for tiltalepunkter som omfattet krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.[58]

Under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

På et møte i 1951 i det norske forsvarets sentrale sjefsnemnd, ledet av forsvarsminister Jens Christian Hauge og hvor også fylkesmannen i Finnmark deltok, vedtok Forsvaret og Regjeringen å bruke «masseødeleggelse – bruk av den brente jords taktikk, slik tyskerne hadde gjort under sin tilbaketrekning i 1944» i tilfelle krig med Sovjetunionen. Det var klart at regjeringen ikke ønsket å forsvare Finnmark dersom Sovjetunionen angrep, men ville sikre at Sovjetunionen ikke fikk fotfeste på norsk jord. Forsvarsminister Hauge ga forsvarssjefen fullmakt til å gjennomføre planen dersom regjeringen ikke kunne konsulteres. Denne planen var strengt gradert og ble først offentlig kjent i 2005.[59][8]

Dokumentasjon og dramatisering[rediger | rediger kilde]

I 1998 ble Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms åpnet i Hammerfest. I bakgrunnen sees Hammerfest kirke fra 1961.

Det er skrevet flere romaner om evakueringen. Sigbjørn Hølmebakks Fimbulvinteren (1964) er en av de mest kjente. Andre er Hans Kristian Eriksens Barnet og krigen (1983), Magnar Mikkelsens Ved det siste fjell (1966), Aslaug Kjeldsbergs Flammer i polarnatten (1979), Aase Falchs Steinete stier (2016), Hils Haaheims Nordnorsk julesalme (2016), Solveig Halvorsen-Kåvens Flammande höst : en berättelse om ockupationen av Finnmark (2000, svensk) og Okuvlighetens barn (2001, svensk), Eva Strandbus Flyktninger fra nord (2005) og Harriet Juline Sørensens Askebyen (2015, dansk).

Barnebøker om krigen i Finnmark er Grete Haagenruds fem bøker om Sofie og Katrine, særlig det tredje bindet Med humørdrops i bagasjen (1993); Steffen Johanssens Magnus og krigen (1998) og Alf Kvasbøs Rått farvel (1995).

Biografier og selvbiografier om evakueringen omfatter blant annet Olaug Aalmo Bertelsens Kjære søster : to søstres opplevelser av krig og frigjøring i Finnmark (1994); Per Bjørgans I all hurlumheien : oppvekst og krig i Vadsø, tvangsevakuering og fred – slik jeg opplevde det (1994), Rolv Breiviks Finnmark krigsvinteren 1944-1945 : en «huleboer» forteller (1993), Karl Hansens Finnmark brenner : en sann skildring av en deportert (1945), Inger Liv Lande Vi evakuerer (1999), Reidun Mellem Norsk flyktningbarn i Sverige 1944-45 (2010), Alvhild Oterholm Attersyn : «på barneheim i Finnmark under krigen» (1985), Åse Ryan Det kommer en dag : et stykke finnmarkshistorie (2007), Johs. Røde Ikke en av mine tåra skal dem få (2009), Elvine Wiig På flukt : Finnmark 1944 (2015), Marion Palmer Bare kirka sto igjen (2010) og Johanne Løvoll Smette Slik husker vi det - : krigsminner fra Smalfjord i Tana (2001).

Brent jord er en norsk dramafilm fra 1969, basert på Hølmebakks roman Fimbulvinteren. Finnmark mellom øst og vest er en dokumentarserie på seks episoder fra 1985 produsert av NRK. Høsten de mistet alt er en norsk dokumentarfilm på over fire timer fra 2014, produsert av NRK og sendt på NRK2.

Hendelsene i Finnmark har blitt omtalt som «den glemte krigen».[60] I 1998 ble Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms åpnet i Hammerfest. Det formidler historien om tvangsevakuering og nedbrenning og om hjemkomsten og gjenresiningsarbeidet etterpå. Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark ble etablert i 2010 for å dokumentere Finnmarks krigshistorie.

Minnesmerke[rediger | rediger kilde]

Den 7. september 2017 ble minnesmerket «En stein for å minnes» avduket på Stavne gravlund i Trondheim.[61] Minnesmerket er over de 28 tvangsevakuerte som ligger begravet på denne kirkegården. Cirka 20 000 ble tvangsevakuert til Trondheim.[61]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 70 år siden russerne frigjorde Finnmark, Dagbladet, 19. oktober 2014, lest 19.10.14.
  2. ^ Skogheim, Dag i Dag og Tid, 17. oktober 2014.
  3. ^ a b c d Det glemte kompani. 2.Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983.
  4. ^ Bull (1995)
  5. ^ a b Klassekampen, 24. oktober 2014.
  6. ^ Kristiansen, Tom: Forskningen om frigjøringen av Finnmark, Ottar, nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.
  7. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2017-03-23. Besøkt 23. desember 2009. 
  8. ^ a b «VG+: Norske forsvaret: Planla masseødeleggelse av Finnmark». 4.11.2014. Besøkt 1. september 2017. 
  9. ^ «Norsk offiser ville brenne Finnmark». NRK (norsk). 23.11.2014. Besøkt 1. september 2017. 
  10. ^ Bull (1995)
  11. ^ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug.
  12. ^ Riste (1987)
  13. ^ a b c d e f g h i Lunde, Aage med bidrag av Povl Simonsen og Ørnulv Vorren: Sør-Varangers historie. Utgitt av Sør-Varanger kommune, 1979.
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945. Ottar, hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø.
  15. ^ a b c d e f g Hauge, Tore og Anders Ole Hauglid (1995): De brente våre hjem. krig - brenning - nytt håp. En bildefortelling. Nord-Troms museum
  16. ^ Alamäki, Yrjö: Finland ut av krigen - men med smertefulle virkninger. Ottar, nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.
  17. ^ Fjørtoft, Kjell (1930-2010) (1983). Lille-Moskva: den glemte krigen. Oslo: Gyldendal. s. 190. ISBN 8205147256. 
  18. ^ Gamst, Thorbein (1984). Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Arendal: Agdin. ISBN 8273600009. 
  19. ^ «Med tysk grundighet». nrk.no. 17.10.2004. Besøkt 1. september 2017. 
  20. ^ a b Krigsinvalideforbundet (1983). Det glemte kompani : 2.Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Oslo: forbundet. s. 51. 
  21. ^ a b c d e f g Da tyskerne svidde av Kamøyvær, Skarsvåg og Gjesvær Lofotposten, 31.10.2014.
  22. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Eikeset, Kjell Roger (1966-) (1998). Dramatiske tiår 1920-1964. [Alta]: Alta kommune. ISBN 8299214831. 
  23. ^ Fjørtoft, Kjell: Dramaet på Arnøy. Oslo: Gyldendal, 1991.
  24. ^ «Tidobler anslag over dødsofre i tvangsevakuering», artikkel i Aftenposten 3. november 2008
  25. ^ «Forordning om evakuering av enkelte deler av Nord-Norge» (PDF). 
  26. ^ Rødder, Sverre (1924-1992) (1990). Min ære er troskap: om politiminister Jonas Lie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203162827. 
  27. ^ Dancke, Trond (1986). Opp av ruinene: gjenreisningen av Finnmark 1945-1960. Oslo: Gyldendal. s. 18. ISBN 8205169861. 
  28. ^ Dancke, Trond (1986). Opp av ruinene: gjenreisningen av Finnmark 1945-1960. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205169861. 
  29. ^ a b Jacobsen, Alf R.: Fra brent jord til Klondyke. Historien om Findus i Hammerfest og norsk fiskeripolitikks elendighet. Oslo: Universitetsforlaget, 1996.
  30. ^ Liste over ødeleggelsene fra Gjenreisningsmuseet Arkivert 23. november 2005 hos Wayback Machine.
  31. ^ Tschudi-Madsen, Stephan (1923-2007) (1991). Vakrest i landet: tyve godt bevarte steder i Norge. [Oslo]: Cappelen. s. 40. ISBN 8202128471. 
  32. ^ Verzeichnis der unter Denkmalschutz stehenden Baulichkeiten Norwegens. Oslo: Wehrmacht-Propagandagruppe. 1944. s. 74. 
  33. ^ Sven G. Holtsmark, red. (1995). Norge og Sovjetunionen 1917-1955 (norsk). Otta: J. W. Cappelen. s. 367. ISBN 82-02-14130-3. 
  34. ^ Det eksisterte en: Overenskomst om siviladministrasjon og jurisdiksjon i norske områder befriet ved en sovjetrussisk styrke, undertegnet 16. mai 1945. (Sven G. Holtsmark, red. (1995). Norge og Sovjetunionen 1917-1955 (norsk). Otta: J. W. Cappelen. s. 325-327. ISBN 82-02-14130-3. ) Generalløytnant Sherbakov kjente ikke til denne avtale. Militærmisjonen ble derfor knyttet til 114. infanteridivisjon og ikke 14. arme. (Andersen, Trygve (1997). Varanger bataljons historie 1898-1995 (norsk). Alta: Finnmark regiment. s. 220. ISBN 82-994523-0-9. )
  35. ^ Kiselev, Alexei A: Russland og frigjøringen av Nord-Norge i 1944. Ottar, nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.
  36. ^ Riste, Olav (1933-) (1979). ndon-regjeringa": Norge i krigsalliansen 1940-1945. Oslo: Det Norske samlaget. ISBN 8252109543. 
  37. ^ Bull (1995)
  38. ^ NRK: – Tragedien ligger som ei klam hånd over fjorden, publisert 16. april 2015.
  39. ^ Norske tenåringssoldater kjempet mot tyskerne, NRK, publisert 5. april 2011. lest 2. november 2014.
  40. ^ Ble skamklipt av norske soldater, NRK, 13. september 2014.
  41. ^ – Ble skamklipt av lokale soldater NRK, 19. november 2014, lest 26.11.2014.
  42. ^ Aftenposten, 24. oktober 2014.
  43. ^ Holtsmark, Sven G.: Nord-Norge i sovjetisk planlegging 1944–1945. Ottar, nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.
  44. ^ Skancke, Kristian Husvik: Redningsoperasjonen på Sørøya. Bakgrunn og strategisk kontekst. Masteroppgave i historie, Universitetet i Tromsø, 2010.
  45. ^ Mellem, Reidun (1931-) (1998). Så jaga dem oss fra heiman våres. Stamsund: Orkana. s. 17. ISBN 8291233292. 
  46. ^ a b Petterson, Arvid: Huleboere i Ingenmannsland. Ottar, nr 188, utgitt 1991 i Tromsø.
  47. ^ Eriksen (1987)
  48. ^ a b Gamst, Leonhard og Harald Samuelsberg: Loppas historie. Bygdebok for Loppa kommune. Utgitt av Loppa kommune, 1983.
  49. ^ «Samling av provisoriske anordninger, Kgl. res. M.V.. 1940--1945». 
  50. ^ Gjenreisingen av Finnmark og Nord-Troms. Oslo: Cammermeyer. 1948. 
  51. ^ Norgeshistorie.no, Arvid Petterson, «Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms etter 1945». Hentet 11. sep. 2017.
  52. ^ Gjenreisingen av Finnmark og Nord-Troms. Oslo: Cammermeyer. 1948. s. 179. 
  53. ^ «Ho var ti år gammal då Finnmark brann». NRK (norsk). 26.10.2014. Besøkt 31. august 2017. 
  54. ^ «Nurnbergprosessen; Nazi Conspiracy and Aggression Supplement B» (PDF). s. 779. 
  55. ^ Bente Persen Krigsforbrytelser i nord, Dagsavisen, 18. oktober 2014.
  56. ^ Brenningen av Finnmark Arkivert 13. november 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 18. oktober 2014.
  57. ^ Oversatt 1. september 2017 fra Trials of War Criminals, Nuernberg Military Tribunals, 1946-1949, volume XI, s. 1297, US Government printing office, Washington 1950, kopi hos Library of Congress:«This charge of the indictment against the defendant Rendulic was dismissed by the Tribunal, which stated: "It is our considered opinion that the conditions, as they appeared to the defendant at the time were sufficient upon which he could honestly conclude that urgent military necessity warranted the decision made" (that is, "the defendant's decision to carry out the 'scorched earth' policy in Finmark as a precautionary measure against an attack by superior forces")..»
  58. ^ «Nurnbergprosessen; Military Tribunals VII. Destruction in and evacuation of Finmark, Norway» (PDF). s. 1113. 
  59. ^ Aftenposten om planene for masseødeleggelser i Finnmark 1951
  60. ^ «Den glemte krigen». NRK (norsk). 13.09.2013. Besøkt 1. september 2017. 
  61. ^ a b NRK. «"En stein for å minnes" ble avduket i Trondheim». NRK (norsk). Besøkt 8. september 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]