Ole Hallesby

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ole Hallesby
Ole Hallesby OB.Ø49 0661 cropped.jpg
Født5. aug. 1879[1][2]Rediger på Wikidata
AremarkRediger på Wikidata
Død22. nov. 1961[1][2]Rediger på Wikidata (82 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Teolog, universitetslærer, skribentRediger på Wikidata
Ektefelle Mia Hallesby (1911–)[3]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vestre Aker kirkegård[4]Rediger på Wikidata

Hallesbys grav på Vestre Aker gravlund i Oslo

Ole Kristian Hallesby (født 5. august 1879 i Aremark, død 22. november 1961) var en norsk teolog. Han var professor[5] i teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo fra 1909 til 1951.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hallesby vokste opp som den sjette av 8 søsken på gården Søndre Hallesby i Aremark. Gården hadde vært i farsslekten siden 1500-tallet. Hans far Christian Hallesby var en driftig bonde og medhjelper for presten. Da Hallesby etter artium i 1897 begynte ved teologisk fakultet i Kristiania, hadde han mistet sin gudstro, og interesserte seg bare for studiets vitenskapelige side. Men i 1902 opplevde han en radikal omvendelse, og ble en ortodoks pietist. I årene 1904–07 dro han rundt som ulønnet predikant. Han gjestet også læresteder i Tyskland; i 1909 blev han dr. philos. fra universitetet i Erlangen på en avhandling om Johannes Volkelt,[6] og begynte samme året som lærer ved Menighetsfakultetet i Oslo. Med årene ble han enda strengere. I 1928 delte han f.eks. Luthers aksept av gjengifte etter skilsmisse. Dette trakk Hallesby senere tilbake.[7]

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Som en av de mest energiske motstandere mot utbredelsen av liberal teologi i Norge, spilte Hallesby en ledende rolle på det såkalte Calmeyergatemøtet i Calmeyergatens misjonshus i 1920, der sentrale representanter for norsk kirke- og organisasjonsliv avviste samarbeid med liberale teologer. Hallesby var formann i Den norske Santalmisjon 1912–1916 og formann i Det norske lutherske Indremisjonsselskap fra 1923 til 1956. Han var også den sentrale person da Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag ble stiftet i 1924.

Ekteparet Hallesby bosatte seg i Håkon den godes vei 1 i Oslo.[8] Konen Mia skrev oppbyggelige fortellinger for barn og unge. Hennes ektefelle skrev i sin Sædelære, beregnet for voksne, at ektefolk skulle bestrebe seg på å gjøre samleiet minst mulig behagelig, for å unngå synd.[9]

I en tale til generalforsamlingen til Indremisjonen i 1932 var Hallesby kritisk til «de røde» og «arbeidernes forakt for kristendommen».[10] Hallesby anmeldte Arnulf Øverland for blasfemi for dennes foredrag «Kristendommen, den tiende landeplage» i 1933. Øverland er den siste som har stått tiltalt for blasfemi i Norge. Han forsvarte seg selv i retten og ble frikjent.[11] Bakgrunnen var Nationaltheatrets oppsetning av stykket Guds grønne enger av Marc Connelly.[12] Dette fikk sogneprest Peder Blessing Dahle (senere kjent for uttalelsen «Ufattelig at et Guds barn kan være noe annet enn nasjonalsosialist[13]) til å ta opp «den hjerteråhet å oppføre et negerskuespill, hvor Gud opptrer på scenen i bonjour og med sigar.» Hallesby ba teatersjef Halfdan Christensen droppe skuespillet og ta hensyn til «en stor del av det norske folk, som ved dette teaterstykket virkelig er kommet i samvittighetsnød». Dette ble for mye for Øverland, som holdt foredraget sitt som protest. Da det jo påstås at vi er skapt i Guds bilde, mente han at man fikk ta Bibelen på ordet og faktisk fremstille Gud som en av oss. Hallesby og en kollega ba Oslo kriminalpoliti om å sende en observatør til foredraget. Dermed ble Øverland satt under tiltale for blasfemi få uker senere. Faktisk manglet der bare én jurystemme på å få ham dømt, og derfor sørget Stortinget for å skjerpe den norske blasfemiparagrafen.[14] I kjølvannet av teatersaken så også KrF dagens lys.[15]

Geilo-møtet for norske kristenledere i 1934 omtalte han Mussolini som en «befrier» fra folkestyre og var positiv til «moralsk opprydning» fra Hitler. Vi skulle ydmyke oss for Gud og takke Gud for den lidelse som første verdenskrig hadde påført befolkningen og derved renset kristenlivet. Han så de «farvede folkeslag» som en trussel mot kristendommen og den hvite rases herredømme, og mente at redningen ville være en verdensvekkelse. Hallesby la stor vekt på lydighet mot øvrigheten og uttrykte sympati for Hitlers maktovertakelse og beundring for folkebevegelsen hans: «Og alt dette gjennomført uten blodsutgydelse.» I virkeligheten var Hitlers vei til makten tilsølt av blod. Hallesby avsluttet talen på Geilo-møtet med å uttrykke håp om at Hitler fikk «mot til å erkjenne sine feilgrep overfor kirken».[16] Ronald Fangen reiste i 1928 en rekke innvendinger mot Hallesbys bok Sædelæren, særlig kapittelet om krig. Han sammenlignet Hallesbys standpunkter med tankegangen i Det gamle testamente. Tanken om Gud som en hevner er uforenlig med det kristne budet om «at man ikke skal gjengjelde ondt med ondt». Fangen oppfattet boken som «bokstavtrelldom og en ganske enestående form for materialisme. Det er ikke luft under ordene, det er ikke ånd i utsagnene.» Også fra den senere biskop Kristian Schjelderup kom der tidlig på 1930-tallet reaksjoner på Hallesbys virksomhet, der Schjelderup kalte hans ånd «en kvelende maktfaktor» i norsk kulturliv, og hans virksomhet farligere for kulturlivet enn Øverlands trass og spott. På 1930-tallet stilte Hallesby seg kritisk til Oxfordbevegelsen, som flere kjente nordmenn tilsluttet seg, bl.a. teologiprofessor Sigmund Mowinckel og Ronald Fangen, mens Hallesby mente bevegelsen preket et «korsløst evangelium».[17]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under den tyske okkupasjonen stiftet han sammen med biskop Eivind Berggrav og lekpredikanten Ludvig Hope organisasjonen Kristent Samråd. Den midlertidige kirkeledelse ble opprettet sommeren 1942 med biskopen som formann og Hallesby som medlem. I Den kristelige sedelære hadde han skrevet:

Nå endret han holdning. Tidligere hadde ikke Hallesby villet vise seg offentlig sammen med liberale teologer, men nå samarbeidet han med dem. Fordi Berggrav satt internert, tok Hallesby over som formann.[19]

Loven om nasjonal arbeidsinnsats ble vedtatt 22. februar 1943 og vakte stor forbitrelse, ettersom det under henvisning til loven ble utskrevet arbeidskraft til den tyske okkupasjonsmakten. Hallesby og Ludvig Hope oversendte et brev på vegne av Den midlertidige kirkeledelse, der de viste til at Norge var i krig med Tyskland, og at utskrivning av nordmenn til krigsinnsats for Tyskland forårsaket samvittighetskvaler for mange. Hallesby og Hope avsluttet med at «Gud har kalt kirken til å være samvittighetens vokter overalt der det øves tvang mot sjelen.» Brevet var rettet til Quisling, men i realiteten en kritikk av okkupasjonsmakten. 13. mai 1943 ble Hallesby og Hope arrestert og sendt til Grini fangeleir, der Hallesby satt til krigen var over i mai 1945.[20]

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Ole Hallesby var en kjent og ettertraktet predikant, og hans kompromissløse forkynnelse utløste blant annet den såkalte helvetesdebatten, som ble utløst av en radiotale i januar 1953. Hallesby kom til debatt med biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, i spørsmålet om hvorvidt «helvetet hører hjemme i kjærlighetens religion» (sitat fra biskop Schjelderup). Hallesby etablerte seg gjennom denne striden som en av de kraftigste og mest etterspurte, men også omstridte, predikanter og kristne talere i Norge.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

For mange vil Ole Hallesby først og fremst bli husket som forfatter av oppbyggelses- og andaktsbøker som Fra bønnens verden og Daglig fornyelse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ole_Hallesby[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Ole Kristian Hallesby, Norsk biografisk leksikon ID Ole_Hallesby, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.begravdeioslo.no, besøkt 18. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ http://www.nrk.no/kultur/bok/predikanten-ole-hallesby-1.6669621
  6. ^ Hans Bringeland: «Erfaring og erkjennelse hos Ole Hallesby», Theofilos, nr 2 i 2018
  7. ^ Ole Hallesby: Biografi, Kristensiden
  8. ^ Hjemme hos Ole Hallesby
  9. ^ Aasmund Brynildsen: «Den kristne Eros», Den platonske kjærlighetstanke gjennom tidene (s. 93) Gyldendal norsk forlag, 1974, ISBN 82-05-06258-7
  10. ^ «Ole Hallesbys politiske tenkning og samfunnskritikk i møte med nazismen», Arvid Nærø, det teologiske tidsskriftet Idunn 01/2021
  11. ^ Audun Bråten: «Nødvendig blasfemi?» Klassekampen, 22. november 2007
  12. ^ Guds grønne enger, Nationaltheatrets arkiv
  13. ^ https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/197327
  14. ^ Jan H. Landro: «Klart for ny åndskamp?», Bergens Tidende 19. desember 2006
  15. ^ Guri Kulås: «Gud på scenen», Klassekampen
  16. ^ Geir Thorsdahl: Quislings biskoper (s. 22), forlaget Kagge, 2017, ISBN 978-82-489-1886-8
  17. ^ Moe, Steinar: «Ole Hallesby» i Norsk biografisk leksikonsnl.no. Hentet 1. desember 2021 fra [1]
  18. ^ Jan H. Landro: «Klart for ny åndskamp?», Bergens Tidende 19. desember 2006
  19. ^ Moe, Steinar: «Ole Hallesby» i Norsk biografisk leksikonsnl.no. Hentet 1. desember 2021 fra [2]
  20. ^ Geir Thorsdahl: Quislings biskoper (s. 169)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Ole Hallesby – sitater