Madagaskarplanen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Orientalisten Paul de Lagarde foreslo i 1885 å forflytte Europas jøder til Madagaskar, en fransk koloni øst for Afrika. Siden støttet flere ideen. Kartet viser et polsk forslag fra 1937 om å bosette jøder i høylandet på øya. Prosjektet ble stanset fordi naturforholdene ble ansett som for krevende. De tyske nazistene gjenopptok «madagaskarplanen» for 200–300 000 jøder som var igjen etter at over halvparten utvandret på 1930-tallet. I 1941 strandet også den tyske planen, og jødene ble isteden myrdet i holocaust.

Madagaskarplanen (tysk: der Madagaskarplan) var en plan blant tyske nazister for å tvangsforflytte jøder fra «Det tredje riket» til den franske kolonien Madagaskar. Planen ble ført i pennen av Franz Rademacher som i 1940 avanserte til leder for jødeavdelingen ved Auswärtiges Amt, det tyske utenriksdepartementet. Blant dem som støttet ideen om deportasjon sist på 1930-tallet, var Julius Streicher, Hermann Göring, Alfred Rosenberg, Hans Frank, Joachim von Ribbentrop og Hjalmar Schacht. Det ser ut som planen ble oppgitt, eller utsatt,[1] omkring 1941, da invasjonen av Sovjetunionen krevde naziregimets oppmerksomhet. Isteden ble «den endelige løsningen» iverksatt, nazistenes systematiske utslettelse av Europas jøder i holocaust.

Adolf Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Eichmann sendte medarbeidere til Paris for å konferere med det franske kolonidepartementet og de kom tilbake med en rapport som skisserte at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar.[2][3]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1885 foreslo den tyske orientalisten og antisemitten Paul de Lagarde å tvangsforflytte europeiske jøder til Madagaskar.[4] Andre gjentok ideen seinere. For eksempel reiste en delegasjon fra Polen til Madagaskar i 1937 for å vurdere om høylandet på øya egnet seg til å ta imot 40-60 000 av landets jøder. Imidlertid ble de vanskelige naturforholdene ansett å bare kunne brødfø rundt 500 familier, og den polske «madagaskarplanen» ble stanset.

Den mest iherdige realitetsplanlegning i Hitler-Tyskland skjedde i 1940. Ved den fransk-tyske våpenhvilen av 25. juni 1940 foreslo Franz Rademacher i et memorandum av 3. juli 1940 som en av betingelsene for en fredsavtale med Frankrike at landet stilte sin koloni Madagaskar til rådighet for tilflytning av jøder fra Europa.[5]

Rademacher, som kort tid før dette var blitt utpekt til leder av Judenreferat III der Abteilung Deutschland (Jødeavdeling III i Utenriksministeriet), medtok i sitt memorandum til sin overordnede Martin Luther en betraktning om at «den ønskelige løsning er at alle jøder sendes ut av Europa». Meningen var at jødene etter avreisen til Madagaskar skulle fratas sine statsborgerskap. Når de var ankommet, skulle de brukes som gisler for å holde de tilbakeværende jøder i Europa i age.[6]

Etter å ha mottatt memorandumet la Luther saken frem for utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Den 18. juni talte både Adolf Hitler og von Ribbentrop med Benito Mussolini om planen i forbindelse med drøftelser om Frankrikes skjebne etter landets nederlag.

Den 20. juni talte Hitler med storadmiral Erich Raeder om Madagaskarplanens gjennomføring.[7] Dernest fikk Reinhard Heydrich, som i 1939 var blitt utnevnt av Hermann Göring til å organisere en evakuering av jøder fra tyskbesatte områder, utvirket at Adolf Eichmann, som hadde det direkte ansvar for jødetransporter, ble tatt med på planleggingen. Den 15. august leverte Eichmann et utkast kalt «Reichssicherheitshauptamt: Madagaskar Projekt», der han foreslo å flytte en million jøder i året i de kommende fire år med RSHA (Reich Sicherheits Amt) som styrende for programmets gjennomføring.

Flere ledende nazister som Hans Frank og ledelsen av Generalguvernementet i det besatte Polen, anså forflytningen av 4 millioner jøder til Madagaskar som ønskelig, og planer om opprettelse av Warszawaghettoen ble for en tid satt i bero som overflødig.[7]

Eichmann foreslo at ulike yrkesgrupper skulle sendes i prioritert rekkefølge, for eksempel skulle fire tusen metallarbeidere, murere og lignende sendes først for å sette opp den første innkvarteringen. Han foreslo også etablering av samleleirer i Europa hvor de deporterte skulle vente på transport til Madagaskar. Eichmann arbeidet med planen hele vinteren 1940–1941. Eichmanns kontor kontaktet blant annet shipping-spesialister for å konkretisere transportplanene. Han utarbeidet detaljerte transportplaner basert på en fast flåte av tyske skip og med utskipingshavner ved Middelhavet og ved Nordsjøen. Planen la til grunn at jødenes eiendom og formue skulle beslaglegges, og at de skulle få med seg 200 kg bagasje hver. Etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid.[2][3]

Planens gradvise oppgivelse[rediger | rediger kilde]

Planen ble imidlertid oppgitt i begynnelsen av 1940-årene. Det var dels fordi nazisterne allerede i 1933 hadde inngått en avtale med tyske sionister (World Zionist Organisation) om å i stedet la tyske jøder reise til Palestina mod en klekkelig betaling (Ha'avara-planen)[8], dels fordi krigen til sjøs snart umuliggjorde alle transporter til sjøs. I stedet ble jødene flyttet til konsentrasjonsleirer i Østpolen hvor de i stor utstrekning ble utnyttet som erstatningsarbeidere i industrien for tyskere som ble innkalt til krigstjeneste.[9]

Ifølge Dieter Wisliceny var Madagaskarplanen fortsatt aktuell sommeren 1941, men etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid. Med Philippe Pétains Vichy-regime i Frankrike begynte også protester mot planen fra denne kanten. I tillegg ville ikke de internasjonale jødiske organisasjonene finansiere planen fordi den ble betraktet som ren utpressing.[2][3]

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen, eller kanskje særlig etter at tyskerne ikke klarte å erobre Moskva i desember 1941, ble de mer oppsatt på å «løse jødeproblemet» raskt, og ikke arbeide med mellomløsninger i påvente av seieren. Krigen kom til å vare lengre enn Hitler hadde forutsatt, og det ble da viktigere for ham å få utryddet jødene i tyskkontrollerte områder så fort det lot seg gjøre. I januar 1942 ble det på Wannsee-konferansen ved Berlin lagt føringer om det industrielle massemord i tilintetgjørelsesleirer som nå ble den aktuelle politikken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. s. 98. 
  2. ^ a b c Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  3. ^ a b c Reynolds 1961, s. 97-98
  4. ^ Jansen, Hans (1993). Antisemittismen: en historisk skildring i tekst og bilder. [Oslo]: I samarbeid med Den norske Israelsmisjon. s. 67. ISBN 8290777892. 
  5. ^ Rademacher, "The Jewish Question in the Peace Treaty," memo of 3 July 1940. Arkivert 4. mars 2009 hos Wayback Machine.
  6. ^ Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution; 2004. s. 81
  7. ^ a b Ian Kershaw: Hitler: 1936-1945: Nemesis.; New York, Norton 2000. s. 320-322
  8. ^ Jewish Virtual Library: HAAVARA
  9. ^ Forced Labor: An Overview (United States Holocaust Memorial Museum, engelsk)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Avraham Barkai: «German Interests in the Haavara-Transfer Agreement 1933-1939», i Yearbook of the Leo Baeck Institute 35, 1990; s. 245-266 (engelsk)
  • Werner Feilchenfeld, Dolf Michaelis, Ludwig Pinner: Haavara-Transfer nach Palästina und Einwanderung deutscher Juden 1933-1939; Tübingen 1972 (tysk)
  • Francis R. Nicosia: The third Reich & the Palestine question, Transaction Publishers 2000 (engelsk)
  • David Yisraeli: «The Third Reich and the Transfer Agreement», i Journal of Contemporary History 6 (1972), s. 129-148 (engelsk)
  • Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]