Holocaust i Hellas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Adolf Eichmanns anslag over jøder i Europa lagt frem på Wannsee-konferansen i 1942. Hellas (Griechenland) er oppgitt med nær 70 000 jødiske innbyggere.
Holocaust-minnesmerke i Thessaloniki med navnene på de drepte inngravert.

Holocaust i Hellas var utryddelsen av jødene i Hellas under andre verdenskrig. De fleste ble drept etter deportasjon til Auschwitz under den tyske og bulgarske okkupasjonen av landet. Mellom 80 og 90 % av landets rundt 75 000 jødiske innbyggere, hvorav to tredjedeler bodde i Thessaloniki, ble drept på etter deportasjon til utryddelsesleirene Auschwitz og Treblinka. I Thessaloniki overlevde 5 % og det gamle jødiske samfunnet der ble utslettet.[1][2] Dette var den laveste andelen overlevende på Balkan og blant de laveste i Europa.[3]

De fleste jødene i Hellas ble deportert til dødsleirene i perioden mars-august 1943, noen også sommeren 1944.[4] Transporten gikk med kuvogner på jernbanen via Serbia, Kroatia og Wien.[5] Deportasjonene ble organisert av Adolf Eichmann og hans medarbeidere i Gestapo. Den italienske okkupasjonsmakten tillot ikke deportasjoner fra sin sone. Deportasjoner i den tidligere italienske sonen fortsatte sommeren 1944 etter at de allierte hadde inntatt Roma.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Familien Kovo i Thessaloniki, 1908.

Etter Italias invasjon av Albania i oktober 1940 angrep Italia også Hellas som slo tilbake og tok en del av Albania. I april 1941 fikk den italienske hæren bistand av tyske styrker og tross britisk støtte ga greske styrker opp.[6] Thessaloniki ble okkupert av Wehrmacht 9. april 1941 som den første greske byen. Hitler sørget for at Hellas ble delt i tre soner der Italia etter avtale tok kontroll over den største delen inkludert de fleste øyer og Bulgaria tok Trakia og det østlige Makedonia. Tyske styrker beholdt Pireus, det sentrale Makedonia og noen strategiske øyer inkludert mesteparten av Kreta. Før krigen bodde det mellom 72 000 og 77 000 i Hellas, av disse omlag 50 000 i Thessaloniki.[3][7]

Jødene i Hellas[rediger | rediger kilde]

Den jødiske gravplassen i Thessaloniki (fotografert rundt 1900) var med omkring en halv million graver på 350 dekar den største jødiske gravlunden i Europa.[8] Gravene ble slettet av kommunale myndigheter under tysk okkupasjon og tomten overlatt til Aristotelesuniversitetet i Thessaloniki.

De fleste jødiske grekere var av sefardisk opphav og snakket ladino (også kjent som judezmo), Thessaloniki ble sentrum for sefardiske jøder som ble fordrevet fra spansk territorium i 1492 etter Alhambradekretet utstedt av Ferdinand Isabella, og tatt i mot av den osmanske sultanen. Byen hadde før den sefardiske innvandringen et jødisk samfunn med over 2000 års historie. Thessalonikis befolkning vokste betydelig fra rundt år 1500 og innbyggerne var for en stor del jødiske. De sefardisk jødene satte sterkt preg på byen og dominerte etterhvert byens økonomiske, kulturelle og politiske liv.[3][7][8]

Fra middelalderen av innvandret enkelte askenaser til Thessaloniki. Det var senere en viss innvandring av jøder fra andre deler av Balkan til Thessaloniki særlig etter at sultanen på 1800-tallet mistet herredømmet over Bulgaria, Serbia og Hellas mens Thessaloniki forble osmansk. Jødene søkte tilflukt i områder under osmansk kontroll. Etter pogromene i Russland i 1881 og 1903 søkte en del jøder fra Russland tilflukt. Thessaloniki kom under gresk herredømme i 1913 etter Balkankrigene. Etter første verdenskrig gjorde tilstrømming av etniske grekere fra det østlige Trakia og fra Anatolia til at jødene ble i mindretall i Thessaloniki. Blant grekerne vokste det i mellomkrigstiden frem nasjonalistiske og tildels antisemittiske bevegelser som angrep jødiske innbyggere.[3][7][8][9]

Fra rundt 1500 innvandret anslagsvis 125.000 sefardiske jøder til Hellas. Den eksisterende jødiske befolkningen i blant annet Thessaloniki ble for en stor del assimilert i tilflytternes språk og religiøse tradisjon. I blant annet Epirus besto romaniotes som en adskilt folkegruppe. På Dodekanesene og De joniske øyer ble italienske tradisjoner populære blant jødene der på 1800-tallet, mens fransk ble det intellektuelle språket blant overklassen i Thessaloniki.[10]

Øvrige jødiske grekere (omtrent 10 %) tilhørte hovedsakelig romaniote (det romaniotiske jødiske samfunn) - en gresktalende (innslag av hebraiske, arameiske og tyrkiske ord) folkegruppe med over 2000 års historie i Hellas. Det var et titalls små samfunn av romaniote spredt rundt i Hellas.[3][7][11] Benevnelsen romaniote skriver seg fra romersk tid eller det etterfølgende bysantiske keiserriket. Romaniote skilte seg fra majoritetsbefolkningen primært ved sin religion og ikke ved sitt språk. Innvandringen fra Spania skapte et spenningsforhold og konflikt med romaniote. Byen Ioannina (også kalt Janina eller Yannena) i Ioannina-distriktet var en av de viktigste bosetningen av romaniote.[12]

Det osmanske riket (som inkluderte store deler av Hellas) var multietnisk og de etniske gruppene var ofte offisielt anerkjent med en viss grad av selvstyre. Under den greske staten fra 1821 ble jødisk identitet og minoritet mer utsatt. Salonika (gresk: Thessaloniki) ble annektert av Hellas i 1912 etter Balkankrigene og på det tidspunktet utgjorde de sefardiske jødene knapt halvparten av byens innbyggere. Jødene i Thessaloniki merket den greske statens tiltak for «hellenisering» av byen. Et stort antall greske ortodokse flyktninger ankom fra Anatolia etter uroligheten 1919-1922 noe som gjorde Thessaloniki til en overveiende gresk by.[12] I 1927 stiftet etnisk greske kjøpmenn som flyttet inn fra Anatolia det nasjonalistiske partiet Εθνική Ένωσις Ελλάδος (Ethniki Enosis Ellados, EEE, den nasjonale union for Hellas). Partiet var antisemittisk og motstandere av byens store jødiske befolkning.[10]

Rhodos var jøder bosatt særlig i La Juderia etter at de ble fordrevet fra Spania i 1492[13][14][15]

Forfølgelse og deportasjon[rediger | rediger kilde]

Snublesteiner i Thessaloniki med navn på de drepte.

Eichmann sendte i slutten av 1942 assistentene Dieter Wisliceny og Alois Brunner til Athen der de informerte den tyske militære ledelsen i Hellas om at jødene var en femtekolonne som måtte evakueres i tilfelle allierte landgang. Wisliceny, leder for Sonderkommando der Sicherheitspolizei für Judenangelegenheiten in Saloniki- Ägais Kommando, fortalte at jødene skulle flyttes til et «kompakt bosettingsområde» der de skulle arbeide for den tyske krigsindustrien. De militære hadde allerede vist liten vilje til å gjennomføre en fullstendig «jødeaksjon» i Hellas. Günther Altenburg, den sivile tyske administratoren i Hellas, forsøkte å begrense aksjonene ved å bruke samme uthalingstaktikk som sin italienske motpart i den italienske sonen.[1][7]

Trakia og Makedonia[rediger | rediger kilde]

Bulgaria var alliert med Hitlers Tyskland og det bulgarske regimet satte seg mot utlevering av sine egne jødiske borgere. I den østlige delen av gresk Makedonia og i gresk Trakia, som Bulgaria annekterte i 1941, fikk ikke jødene beskyttelse av bulgarske myndigheter. Myndighetene i Sofia trakk et skarp skille mellom jødene i de annekterte områdene og jødene i «det gamle kongedømmet Bulgaria». Fra disse områdene ble det deportert 11 000 jøder til utryddelsesleirene i mars 1943. Deportasjonene skjedde etter en avtale fremforhandlet av Theodor Dannecker, Adolf Eichmanns utsending i Bulgaria. Eichmann reserverte 26 tog til operasjonen. Transporten gikk til Treblinka der alle ble avlivet. Ofrenes eiendom ble avhendet og salgssummen (fratrukket kostnaden ved transporten til Treblinka) ble satt på en bankkonto.[16] Deportasjoene skjedde etter tysk press samt politiske planer om å skaffe nye områder for bulgarske bosettere. Den bulgarske okkupasjonsmakten deporterte alle jødiske innbyggere fra det østlige Makedonia og fra Trakia i en stor synkronisert operasjon. Klokken 4 om morgenen 3. mars stormet bulgarske soldater og politi alle jødiske boliger i byene Kavala, Sérres, Drama, Xanthi og Komotini. I løpet av formiddagen var alle jødiske innbyggere i bulgarskkontrollert Makedonia inkludert Skopje og Bitola internert. De internerte ble fratatt penger og andre verdisaker. Dannecker noterte at aksjonen ble gjennomført uten særlig reaksjon fra den øvrige befolkningen noe som ifølge Dannecker skyldtes at jødene ikke var særlig assimilert. Ingen deporterte overlevde og detaljene omkring denne massakren er derfor lite kjent. De sefardiske samfunnene i området ble med dette utslettet.[7]

Thessaloniki[rediger | rediger kilde]

Jødisk menn på vei til tvangsarbeid oppstilt på Eleftherías-plassen i Thessaloniki lørdag 11. juli 1942 hvor de ble ydmyket og trakassert. Dette var på sabbaten og mennene ble tvunget til å bryte hviledagen (propagandafoto laget av Wehrmacht).

Thessaloniki ble okkupert av Wehrmacht 9. april 1941. De første året av okkupasjonen ble byens jødiske innbyggere utsatt for sporadiske trakassering og undertrykking. Den relativt milde forfølgelsen av jødene der skapte en viss trygghetsfølelse.[7] Forfølgelsen av jødene i Thessaloniki begynte i juli 1942 da menn mellom 18 og 45 ble satt i tvangsarbeid. Mennene måtte stille opp på en plass i sentrum hvor de ble ydmyket offentlig noe som landets naziaviser lovpriste. I løpet av 3-4 måneder døde 12 % av mennene sendt på tvangsarbeid. Høsten 1942 eksproprierte de kommunale myndighetene den jødiske gravplassen med en halv million graver på 350 dekar. Myndighetene satte inn 500 greske arbeidere som fjernet 100.000 gravsteiner og slettet graver i strid med jødisk tro og skikk som sier at graver aldri skal slettes eller flyttes.[7][8][17]

Dieter Wisliceny, Eichmanns assistent, kom 6. februar 1943 til Thessaloniki (omtalt som Salonika eller Saloniki) der han ledet Sonderkommando für Judenangelegenheiten (spesialkommando for jødesaker) sammen med den brutale antisemitten Alois Brunner. Rolf Günther hadde vært på plass siden januar. I Thessaloniki var omkring 40 % av innbyggerne jødiske og byen hadde tidligere hatt et flertall jøder blant borgerne. Thessaloniki var kjent som «Jerusalem på Balkan» og «Madre de Israel» på grunn de mange jødiske innbyggerne der. Jødene der var for en stor del av sefardisk herkomst og snakket ladino som var lett å skjelne fra gresk. I Thessaloniki innførte Dieter Wisliceny den gule stjernen, gettoisering og andre forberedelser til deportasjon av jødene. Gettoene var inngjerdet og hadde vakter. Jødene fikk ikke lov til å være medlem av foreninger, de fikk ikke bruk telefon og trikk. For å håndheve ordrene ble det satt opp en egen politistyrke rekruttert blant annet fra den antisemittiske organisasjonen EEE. Alle jødiske familier måtte 1. mars 1943 på detaljerte skjema gjøre rede for sine eiendeler, inkludert møbler og kjæledyr.[7][18][19][20][13]

Deportasjonene fra Thessaloniki pågikk fra 15. mars til 10. august 1943.[21] Fra mars til mai gikk det dver tredje dag gikk et tog med omkring 2.000 personer til Auschwitz og 46.091 ble deportert i perioden.[17] Av disse var omkring 45.200 fra selve Thessaloniki og noen hundre fra andre byer i området. Det første toget gikk 15. mars med 2400 innbyggere fra Baron Hirsch-gettoen, en slum ved jernbanestasjonen. De ble stuet inn i 40 godsvogner som ble forseglet. Fem dager senere ankom toget Auschwitz hvor de arbeidsdyktige ble skilt fra og de øvrige 1791 (inkludert barna) straks ble avlivet i gasskammeret. I midten av mai ble det en pause i deportasjonene da de militære trengte arbeidskraften. Italienske representanter i Thessaloniki motarbeidet tysk arbeid med deportasjoner blant annet ved å protestere mot deportasjon av italienske borgere og hjalp personer å unnslippe deportasjon ved blant annet å gi dem falske dokumenter.[7]

«Spesialkommandoens» hovedkvarter i Thessaloniki ble fylt av gjenstander stjålet fra jødene i byen. Wisliceny hevdet at han bare var tilskuer til den omfattende plyndringen.[22] Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig fortalte Wisliceny at det var omtrent 50 000 jøder av spansk herkomst i Salonika og hans team hadde deportert omtrent 54 000 jøder fra Thessaloniki og Makedonia til Auschwitz. Han fortalte i retten at deportasjon til Auschwitz innebar den «endelige løsningen» det vil si drap og tilintetgjørelse av jødene.[23]:20

Resten av Hellas[rediger | rediger kilde]

Jødiske grekere samlet for deportasjon fra Ioánnina i Epirus til Auschwitz, 24. mars 1944. Interneringen ble fotografert av propagandakompaniet.[1]

I slutten av mars 1943 var Wisliceny en tur til Athen for forklare statsminister Konstantinos Logothetopoulos (1878–1961) om gjennomføring av de antijødiske tiltakene i landet. Britisk etterretning kjente til dette fordi telegramutveksling (blant annet med Eichmann) om saken ble fanget opp. Logothetopoulos klaget over behandlingen av jødene, blant annet etter press fra erkebiskopen i Athen, og fra greske organisasjoner.[19][20][13]

Etter alliert landgang i Italia i 1943 og våpenhvile i september 1943, tok Werhmacht kontroll over den italienske okkupasjonssonen. Det var jødiske bosettninger på omtrent 15 steder hvorav de fleste med få innbyggere (ingen over 2000). Jürgen Stroop var HSSPF i Athen.[7] I slutten av september 1943 sendte Eichmann Wisliceny til Athen for å få fart på deportasjonene der.[21] Stroop forlangte at rabbineren av Athen, Eliaou Barzilai, laget liste over alle jøder i byen. Barzilai stakk i stedet til fjells og sluttet seg til motstandsbevegelsen. Stroop ble rasende og innførte portforbud for jøder kveld og natt. Bare et par hundre jøder registrerte seg frivillig. Statsminister Ioannis Rallis motsatte seg flere antijødiske tiltak og det ble ikke gjennomført flere i 1943.[7]

Minnesmerke over Rhodos' drepte jøder.

Flere jøder gikk i dekning eller sluttet seg til den kommunistiske motstandsbevegelsen og den nasjonale frigjøringshær (ELAS, Ελληνικός Λαϊκός Απελευθερωτικός Στρατός). Et par tusen jøder klarte å flykte til Palestina med hjelp fra kommunistene, mens et par tusen skjulte seg i avisidesliggende landsbyer kontrollert av ELAS. Jødene fikk hjelp fra diplomater stasjonert i Athen, særlig diplomater fra de nøytrale landene Spania, Tyrkia og Argentina samt Tysklands allierte Ungarn. Ungarns ambassadør László Velics var en tydelig antinazist. Den gresk-ortodokse erkebiskop Damaskinos protesterte høylytt mot okkupasjon og mot kollaboratør-regjeringen; han reddet mange jøder ved å lage falske dåpsattester. Politimesteren i Athen, Angelos Evert, drev personlig et hemmelig nettverk som produserte falske identitetskort noe som trolig reddet flere hundre.[7]

Eichmann var misfornøyd med fremdriften i Hellas og erstattet i februar 1944 Wisliceny med SS-Hauptsturmführer Anton «Toni» Burger for å få deportert de gjenværende jødene så raskt som mulig. Flere tusen jøder i Athen, Ioánnina og andre steder på det greske fastlandet ble samlet sammen 24. mars. Et godstog med forlot Athen stasjon 2. april med jøder fra byen og toget stanset på flere stasjoner underveis for å hekte på flere vogner med deporterte. Ni dager senere kom toget til Auschwitz med 5000 mennesker ombord. I Ioánnina (også kalt Janina) ble 1850 jøder internert i en operasjon utført av Geheime Feldpolizei med støtte av gresk gendarmeri, og Wehrmacht stilte 80 lastebiler for å frakte jødene til interneringsleiren i Larisa. Interneringen i Ioánnina ble fotografert av hærens propagandakompani. I Athen brukte SS synagogen som distribusjonspunkt for massá under pesach 23. mars og noen hundre jøder som møtte opp ble internert i synagogen. I løpet av dagen og kvelden ble flere hundre oppsporet eller lokket frem. Jødene fra Athen ble så ført til interneringsleiren Chaidari (eller Haidari) utenfor byen.[1][7][24] Burger var lojal mot Eichmann og overkjørte de som forsøkte å hindre ham i oppdraget. Burger gikk utenom kommandolinjen og konfererte direkte med Eichmann istedet for den lokale SS-lederen.[25]

I mai 1944 fikk Burger i oppdrag av Eichmann å fullføre deportasjonene fra den tidligere italienske okkupasjonssonen. Jødiske innbyggere på øyene ble deportert til slutt. På dette tidspunktet hadde de allierte tatt kontroll over Roma. På de joniske øyene protesterte noen tyske militære kommandantene av strategisk grunner og dels av moralske grunner. De 1795 jødene på Korfu ble 8. juni 1944 satt på den tyske marinens lektere og ført mot Athen der de ankom 21. juni og straks deportert til Auschwitz. De lokale greske myndighetene på Korfu annonserte frydefullt at de endelig var kvitt jødene. De 275 jødene på Zakynthos overlevde etter at den tyske kommandanten Paul Berenz unnlot å gjennomføre deportasjonen. Press fra borgermesteren og fra biskop var trolig medvirkende til Berenz' beslutning. De 340 jødene på Kreta ble satt på en tysk båt mot Pireus 7. juni; båten ble senket av britisk marine og alle omkom. Dodekanesene ble gjennomført til slutt. De rundt 1650 jødene på Rhodos sammen med noen få jødisk innbyggere på Kos ble fraktet med båt 24. juli til Athen og ankom Auschwitz med tog 16. august. Hellas ble frigjort i oktober 1944, to måneder etter den siste deportasjonen.[2][7]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Det er stadig usikkert eksakt hvor mange som ble drept alt i alt. Raul Hilberg anslo dødstallet til 60 000 og 12 000 overlevende (dødsrate på 80 % samlet). Mark Mazower anslår at det var 70 000 drepte og 10 000 overlevende (85 % døde), hvor Thessaloniki hadde høyeste dødsrate med over 95 %. På grunn av jødisk utvandring på 1920-1930-tallet er eldre folketellinger lite treffsikre. Folketellingen i 1940 oppga 67 590 jøder, et tall som ikke inkludert et par tusen under italiensk styre på Dodekanesene og flyktninger som ikke registrerte seg.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Chandrinos, Iason (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003. Besøkt 7. juni 2021. 
  2. ^ a b Bowman, S. B. (2009). The Agony of Greek Jews, 1940–1945. Stanford University Press.
  3. ^ a b c d e Antoniou, Giorgos; Moses, A. Dirk, red. (2018). The Holocaust in Greece. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776. 
  4. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  5. ^ Rozett & Spector (2013) s. 64
  6. ^ Rozett & Spector (2013) s. 15
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Chandrinos, Iason; Droumpouki, Anna Maria (2018). «The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 15–35. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.003. Besøkt 11. juni 2021. 
  8. ^ a b c d Saltiel, Leon (2018). «A City against Its Citizens? Thessaloniki and the Jews». I Moses, A. Dirk. The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 113–134. ISBN 978-1-108-47467-2. doi:10.1017/9781108565776.007. Besøkt 13. juni 2021. 
  9. ^ Naar, Devin E. (2016). «The “Mother of Israel” or the “Sephardi Metropolis”? Sephardim, Ashkenazim, and Romaniotes in Salonica». Jewish Social Studies. 1. 22: 81–129. ISSN 0021-6704. doi:10.2979/jewisocistud.22.1.03. Besøkt 10. juni 2021. 
  10. ^ a b Bowman, Steven (1986). «Jews in Wartime Greece». Jewish Social Studies. 1. 48: 45–62. ISSN 0021-6704. Besøkt 21. juni 2021. 
  11. ^ Ikonomopoulos, M. H. (2007). The Romaniote Jewish Community in New York. The Journal of Modern Hellenism, 23, 141-168.
  12. ^ a b Fleming, K.E. (2008): Greece. A Jewish History. Princeton University Press.
  13. ^ a b c «La Juderia». Jewish Community of Rhodes (engelsk). Besøkt 10. desember 2021.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «:0» er definert flere steder med ulikt innhold
  14. ^ Davidsbeenhere (6. juli 2014). Rhodes, Greece Island Travel Guide 2014 (engelsk). Davidsbeenhere.com, LLC. 
  15. ^ Israel, Juliane (14. mai 2018). Reise Know-How InselTrip Rhodos (tysk). Reise Know-How Verlag Peter Rump. ISBN 978-3-8317-4946-1. 
  16. ^ Gilbert, M. (2015). Final Journey: The Fate of the Jews of Nazi Europe. Rosetta Books.
  17. ^ a b «Thessaloniki — United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org. Besøkt 10. juni 2021. 
  18. ^ Bowman, S. (2009). Preface. In The Agony of Greek Jews, 1940–1945 (pp. Vii-Viii). Stanford University Press. doi:10.2307/j.ctvqsdp04.3
  19. ^ a b Apostolou, Andrew (1. oktober 2000). «“The Exception of Salonika”: Bystanders and collaborators in Northern Greece». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 14: 165–196. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/14.2.165. Besøkt 12. april 2020. 
  20. ^ a b Wistrich, Robert S. (2013). Who's Who in Nazi German. Routledge. s. 279. 
  21. ^ a b Kerem, Yitzchak (1. september 2012). «The Greek Government-in-exile and the Rescue of Jews from Greece». Holocaust Studies. 2-3. 18: 189–212. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2012.11087301. Besøkt 19. september 2019. 
  22. ^ Bowman, Steven B. The Agony of Greek Jews, 1940–1945. Stanford University Press. 
  23. ^ Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal. 
  24. ^ Dalven, R. (1984). The holocaust in Janina. Journal of Modern Greek Studies, 2(1), 87-103.
  25. ^ Moses, A. Dirk, red. (2018). «Perpetrators». The Holocaust in Greece. Cambridge University Press. s. 13–86. ISBN 978-1-108-47467-2. Besøkt 7. juni 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]