Treblinka

Treblinka-skilt, nå i samlingene til Yad Vashem-museet.

Treblinka var en tysk tilintetgjørelsesleir i Polen, ca. 97 km nordøst for Warszawa, som var operativ fra sommeren 1941 til høsten 1943. Leiren utgjorde en viktig del av det tilintetgjørelsesleirsystemet som iverksatte det nazistiske forsøket på å utrydde de europeiske jødene. Det er anslått at mellom 800 000 til 900 000 jøder ble myrdet i leiren. Dette gjør at leiren i drapstall kun overgås av tilintetgjørelsesleiren Auschwitz II-Birkenau.

Massedrap foregikk for fullt fra august 1942. Jøder fra Warszawa, Białystok og Radom ble transport til Treblinka for avliving. Bare et titalls personer overlevde deportasjon til leiren. Drapene ble utført av 30 SS-tjenestemenn assistert av 120 ukrainske soldater hentet fra krigsfangeleiren.

Treblinka holdt en arbeidsstyrke på omkring 1000 i live. I løpet av 1942 ble 750 000 jøder transport til Treblinka. Transportene inn i leiren avtok i juni-juli 1943 der de siste store transportene var 7000 fra Warszawa i april-mai 1943 og 7600 fra Białystok i august 1943. Det var et organisert opprør 2. august 1943 og opp til 400 rømte fra leiren av disse overlevde 100 krigen. En del av de som rømte ble drept eller angitt av lokalbefolkningen.

Transportene fra Warszawa-gettoen til Treblinka begynte 22. juli 1942 og etter syv uker var gettoen nesten tømt. De første togene besto for en stor del av barn, eldre og syke. Hvert tog besto av omtrent 50 vogner med over 100 personer i hver slik at hver toglast besto av 5000 til 6000 personer. Fra 28. august til 3. september var det en stans i transportene fordi mannskapet i Treblinka ikke klarte å ta unna alle likene. Innen 12. september var 254 000 fraktet fra Warszawa til Treblinka og nesten alle ble drept straks etter ankomst. Etter Warszawa-gettoen ble Warszawa-distriktet tømt, deretter Radom med omland, Lublin og Białystok.

Etableringen av Treblinka

Bygningsingeniør og SS-kaptein Richard Thomalla ledet oppbyggingen av Treblinka til den var klar til bruk. Han ble tatt til fange av sovjetiske styrker i 1944 og henrettet av NKVD i 12. mai 1945.

Treblinka var en av tre leire som ble bygget for den såkalte Aksjon Reinhardt. De to andre var Belzec og Sobibór. Disse tre leirene var bygget ut fra erfaringer gjort i leiren Chelmno (tysk navn: Kulmhof). Aksjon Reinhardt var styrt og kontrollert av Heinrich Himmler og ledet av Odilo Globocnik i Polen. I motsetning til andre leire, rapporterte Aksjon Reinhardt-leirene direkte til Hitlers Rikskanselli i Berlin. Aksjon Reinhardt brukte erfaringer fra det nazistiske T-4 eutanasiprogram for utvelgelse av sted, konstruksjon og trent personell. Leirens første kommandant, Irmfried Eberl, hadde opprinnelig vært knyttet til T-4. Da han ble avsatt på grunn av inkompetanse i september 1942 ble han etterfulgt av Franz Stangl, som styrte leiren frem til august 1943. Kurt Franz ble Treblinkas siste kommandant.

Bygningsingeniøren og SS-kaptein Richard Thomalla ledet arbeidet med oppbygging av Treblinka til det var klar til bruk. Tidligere hadde Thomalla arbeidet med bygging av Sobibór og Belzec. I mai-juni 1942 ble Erwin Lambert sendt til Lublin og Richard Thomalla ga ham oppdrag i Treblinka. På dette tidspunktet var et lite gasskammer allerede bygget i Treblinka og Lambert ledet ukrainske og jødiske fanger samt polske kontraktsarbeidere i oppsetting av brakker, gjerder og andre deler av leiren. I Treblinka observerte han gassingen av de første transportene til Treblinka, men deltok ikke selv i drapene. I august 1942 medvirket han i bygging av et nytt gasskammer i Treblinka. Han ble etter dette en omreisende gasskammertekniker. Lambert utformet drapsanlegget i Sobibór etter mønster av Treblinka. Våren 1943 var han på nytt i Treblinka for å reparere og utbedre bygningene der.

Før Aksjon Reinhardt hadde over en million jøder blitt drept av Einsatzgruppen, mobile SS-enheter hvis formål var å myrde jøder i territorier okkupert av den tyske hær. Det ble imidlertid snart klart at de ikke var i stand til å alene myrde de millioner jøder nazistene hadde anbrakt i polske ghettoer. Treblinka ble, sammen med de andre leirene knyttet til Aksjon Reinhardt, spesielt bygget for en rask eliminering av ghetto-jødene. Treblinka ble operativ 24. juli 1942 da transporten av jøder begynte. I henhold til SS-Brigadeführer Jürgen Stroops rapport, ble totalt 310 000 jøder sendt i godstog fra Warszawa-ghettoen i løpet av perioden 22. juli til 3. oktober 1942.

Minnesmerke i Treblinka, 2005, den største stenen representerer Warszawa, hvorfra det ble sendt over 310 000 jøder til Treblinka på bare 3 måneder.

Leiren Treblinka lå 100 km nordøst for Warszawa, 4,5 km fra Malkinia-Koskow-veien og 2,5 km fra Treblinka jernbanestasjon. Leiren var organisert i to underleire; Treblinka I og Treblinka II. Treblinka I var delt i to deler. Den første delen var den administrative delen, som inkluderte brakker for SS-troppene, de ukrainske vaktene, leirkommandantens brakke, et bakeri, et lager og brakker for de 1000 fangene som ble brukt til å drive leiren. Den andre delen av Treblinka I var mottaksområdet hvor jernbanen fra Treblinka stasjon gikk inn i leiren. To brakker nær skinnene ble brukt til å lagre eiendelene til fangene; en av dem var kamuflert til se ut som en jernbanestasjon. Det var to andre bygninger ca. 100 meter fra skinnene. Alle bygningene ble brukt til å oppbevare fangers eiendeler. En av dem ble også brukt som avkledningsrom for kvinner som på samme sted fikk barbert av seg håret. Det var et regnskapskontor som tok seg av penger og juveler beslaglagt fra fanger. Dessuten fantes det en sykeavdeling der hvor de gamle, syke og allerede døde ble bragt. Dette var en liten brakke malt hvit med et rødt kors på. Der ble fanger ført til kanten av en grøft hvor det kontinuerlig ble brent lik. De måtte der kle seg nakne før de ble skutt i hodet og så dyttet ned i grøften.

Treblinka II lå på en liten bakkekam. Fra leir én gikk det en vei opp dit. Denne veien (kalt Himmelstrasse – veien til himmelen – av SS) var inngjerdet med piggtråd. Den ledet direkte til bygningene med gasskammer. Bak bygningen var det et stort dike – 1 meter bredt og 20 meter langt – der det ble brent bål. Skinner ble plassert over diket og de gassede likene ble så plassert på skinnene for kremasjon. På området fantes det også en brakke for de 500 fangene som arbeidet i leir II.

I begynnelsen av leirens historie ble lik begravet i massegraver eller samlet i hauger i leir II fordi arbeiderne ikke hadde tid til å begrave dem. Stanken fra de råtnende kroppene kunne kjennes opp til 10 kilometer unna. Jødene som ankom i godstog hadde derfor en mulighet til å gjette hva som ventet dem, og tusenvis begikk selvmord i vognene. I september 1942 ble det bygget nye gasskamre med kapasitet til å tilintetgjøre 3000 mennesker på 2 timer.

Organiseringen av leiren

Symbolske betongblokker markerer hvor de tidligere jernbanelinjene lå i Treblinka

Cypora Jabłoń Zonszajn ble drept i eller på vei fra ghettoen i Siedlce til Treblinka omkring 28. november 1942. Den katolske venninnen Zofia Glazer tok vare på datteren Rachel som sin egen slik at hun overlevde krigen.

Arbeidet i leiren ble utført av såkalte Sonderkommandoer, spesialavdelinger satt sammen av jødiske fanger. «Sonderkommando blå» hadde ansvaret for å losse togene, bære vekk bagasjen og rengjøre vognene. «Sonderkommando rød» hadde arbeidet med å få passasjerene til å kle av seg og deretter bringe klærne til lagerområdet. Der var andre fanger – de såkalte «Geldjuden» (pengejødene) – satt til å ta seg av penger, gull, aksjer og juveler. Før de nyankommne ble gasset, ble de undersøkt av Sonderkommandoen for å se om de hadde ytterligere verdier på seg. Sonderkommandoen undersøkte også munnene til de døde for å lete etter gulltenner. Oppgaven med å bære de døde fra gasskammeret til likbålene ble utført av de såkalte «Totenjuden». De hadde også til oppgave å gå gjennom asken og tilintetgjøre gjenkjennelige kroppsdeler. Andre jødiske fanger hadde i oppgave å holde leiren kamuflert fra luften. Alle medlemmene av Sonderkommandoene ble hver dag mishandlet og slått av vaktene i leiren og ofte drept. Nye arbeidere ble valgt ut fra de daglig ankomne transportene og presset inn i Sonderkommandoene.

Det fantes en «blåmerkeregel» i leiren; hvis en fange hadde blitt slått synlig i ansiktet, ville han bli skutt dagen etterpå. Mange fanger, drevet til desperasjon av sin families fryktelige død og ute av stand til å leve videre, begikk selvmord i sovebrakkene. Normalt ble de 1500 mann sterke arbeidsenhetene fullstendig utskiftet hver tredje til femte dag.

Det var syv-åtte fanger for hver vakt mot 30 for hver vakt i Auschwitz. Vaktmannskapet besto i stor grad polakker og ukrainere ledet av SS-folk.

Drapsprosessen

Snublestein i Cottbus til minne om Georg Schlesinger som ble drept i Treblinka.

I Treblinka ble de ankomne togpassasjerene brutalt drevet ut av toget. De ble så delt i to grupper; en med menn og en med kvinner og barn, alle ble deretter beordret til å kle seg nakne. Deretter ble gruppene likvidert hver for seg. Teknikken gikk ut på å stresse fangene ved å slå dem så ingen ville ha sjanse til å protestere. Vaktene ville først slå mennene og tvinge dem til å løpe oppoverbakke hele veien til gasskammeret. Mennene ble så stengt inne og kvalt med eksos fra to sovjetiske stridsvognmotorer. Det tok 30 til 40 minutter å gasse gruppen. Deretter ble dørene åpnet og de såkalte Totenjuden tok jødene ut og rengjorde kammeret. Deretter ble gruppen med kvinner og barn jaget inn i gasskammeret.

Fra en lavende person steg av toget til liket var dumpet tok det 2 timer. Gulltenner ble fjernet fra likene. Gasskammeret var dekket av blod, avføring og urin og ble rengjort etter hver pulje slik at neste pulje ikke skulle forstå hvilken funksjon det hadde. Vinteren 1942-1943 ble jødene skilt i tre grupper: menn, eldre kvinner og yngre kvinner. De yngre kvinnene ble sendt i gasskammeret til slutt fordi mannskapet likte å se de nakne kroppene ute i kulden. På den tiden begynte man å brenne likene på store rister (rundt 30 meter i diameter) laget av jernbaneskinner på betongfundament. Kvinner har mer fettvev og brant bedre enn menn slik at kvinner ble lagt nederst i haugen. Lik gravd opp av massegraver og i begynnende oppløsning ble også lagt på bålet.

For å unngå den panikken og desperasjonen som SS opplevde blant fangene den første tiden, kamuflerte de etter hvert leirens funksjon så godt som mulig. Brakken ved jernbanestasjonen så ut som en ekte jernbanestasjon; med tabeller, en realistisk klokke og bilder av fremmede land. Alt dette gjorde det lettere for SS å utføre en rask og effektiv tilintetgjørelse av menneskeliv.

Motstand

Samuel Willenberg (1923-2016) var en av de få som overlevde opprøret i august 1943. Han gjemte seg i Warszawa og ble involvert i oppstanden. Her til høyre (med utmerkelser) sammen med Michael Schudrich, sjefsrabbiner i Polen, på 70-årsdagen for opprøret i Treblinka.

I mai 1943 ankom overlevende fra Warszawa-ghettoen, noe som inspirerte til opprør. I august kom 7.600 fanger da ghettoen i Bialystok ble likvidert. Fangene i Treblinka fikk også kjennskap til de alliertes landgang i Afrika og i Italia. Motstandsgruppene trodde ikke tyskerne ville la noen overleve.

Den 2. august 1943 gjorde fangene i Sonderkommandoene opprør. De hadde fått tak i håndvåpen og satte fyr på alle bygningene. Yitzhak Arad anslår at 350-400 fanger klarte å rømme under oppstanden. De fleste ble fanget eller drept blant annet av lokale bønder, og rundt 100 overlevde krigen. I forvirringen ble mange tyskere drept, men enda flere fanger. Av 1.500 fanger overlevde bare 12 opprøret. Leiren ble avviklet etter dette, noe som også skyldtes at de fleste jøder i Polen nå var drept. Bygningene ble revet, alle spor slettet og hele området beplantet. De siste jødene i leiren, som måtte arbeide for vaktmannskapene, ble skutt og brent i november 1943.

Et minnesmerke bygget over stedet Treblinka lå. Hver sten representerer en jødisk landsby eller by, hvis befolkning ble tilintetgjort i leiren.

Etter krigen

Michal Kalembasiak og Karol Ogrodowczyk besøkte Treblinka 12. september 1945 og tok trolig de første fotografiene av stedet etter krigen. Området var gravd opp og fullt av hull, noen flere meter dype, med knokler spredd rundt. Tusener måtte ha gravd for å skape et slikt månelandskap. Folk var opptatt med å sikte asken etter de døde, og brydde seg ikke med å svare når de ble spurt hva de drev med. Kalembasiak og Ogrodowczyk rapporterte til den jødiske historiekommisjonen i Warszawa at folk som om dagen beriket seg på gull gravd opp fra dødsmarkene, om natten plyndret naboer for det de måtte ha funnet. I en hytte få meter fra huset der de to overnattet i Treblinka, ble en kvinne torturert med åpen ild for å røpe hvor hun gjemte gull og andre verdier. Forfatterinnen Rachela Auerbach, som besøkte leiren i november 1945, kalte et kapittel i sin bok om Treblinka «Det polske Colorado»: «Ranere med spader er overalt. De graver, leter, drar frem knokler og kroppsdeler. Kanskje noe fremdeles kan finnes, kanskje en gulltann?» Det kunne være flere hundre fremmøtte med spader, selv om leiren ikke dekket et større område enn en vanlig idrettsbane. Sovjetsoldater gravde også i området, og detonerte sprengstoff der de regnet med å finne noe av verdi.