Germanske-SS Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fane for Germanske-SS, ikke-tyske SS-grupper i det tyskokkuperte Europa 1939–1945, dekorert med de karakteristiske seiersrunene til Schutzstaffel (SS)

Germanske SS Norge var en norsk avdeling innen Germanske-SS, ikke-tyske SS-grupper i det tyskokkuperte Europa 1939–1945. Avdelingen var formelt en underavdeling av det norske nazistpartiet Nasjonal samling (NS), men i realiteten var den en del av det nasjonalsosialistiske Tysklands militær- og ordensvesen Schutzstaffel (SS). Germanske SS Norge ble opprettet 21. juli 1942. Som sentrale nordmenn bak denne etableringen regnes Jonas Lie og Sverre Riisnæs, selv om den må sees som et rent tysk foretak.

Formål[rediger | rediger kilde]

Vidkun Quisling, Føreren i Nasjonal Samling (NS), ved Germanske SS Norges leirportal under «Borrestevnet» i Borre nasjonalpark i Vestfold 1943 eller 1944, som del av NS' landsomfattende årlige pinsefeiring. Partiets anknytning til heroisk førkristen norgeshistorie skal ha støtt flere kristne og dempet utbredelsen på Vestlandet.[1]
Quisling med ledere fra NS og den tyske okkupasjonsmakten under krigen hilser «Germanske SS Norge» som paraderer på Karl Johans gate. Fra hirdoppmarsjen under «8. riksmøte», partilandsmøtet i Oslo 25.-27. september 1942.[2]
Germanske-SS Norge overtok det tyske Allgemeine-SS' sorte uniformer, men med norske merker.

Germanske SS Norge skulle være en ideologisk og kulturell organisasjon, som ifølge vedtektene skulle fungere som et «bindeledd mellom de germanske folk og lede oppbyggingen av det Storgermanske sambandet». Særlig Lie og Riisnæs håpet at Germanske SS Norge skulle overta nøkkelstillinger i samfunnet ved tysk seier i verdenskrigen og en overføring av makten til Vidkun Quisling og NS.

Germanske SS Norge var ingen hemmelig organisasjon, men hadde kontakt med Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst og utførte oppgaver for disse enhetene for okkupasjonsmaktens undertrykkelsesapparat.

Internt på den norske nasjonalsosialistiske siden opplevet mange at Germanske SS Norge var for tyskvennlig på bekostning av Nasjonal Samling, noe som nok bygger på den pangermanske tenkningen Germanske SS Norge var basert på. Sentralt stod de rasemessige forstillingene om å kjempe for de pangermanske idéene i den nasjonalsosialistiske ideologien. Slik fremstod organisasjonen som et alternativt miljø til Nasjonal Samling, noe som passet de NS-kritiske nasjonalsosialistiske miljøene godt, hvor en fant blant andre både justisminister Sverre Riisnæs og Hans S. Jacobsen, som en tid var redaktør for Germanske SS Norges tidsskrift Germaneren. Etter saken mot Gunnar Eilifsen ble imidlertid organisasjonen knyttet nærmere det offisielle maktapparatet.

Den pangermanske tanken hadde en viss medvind i de nasjonalsosialistiske miljøene i Norge, men etter det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad og de senere tyske tilbakeslagene, svekket pangermanismen innen Nasjonal Samling. De pangermanske miljøene, blant annet i kretsene rundt GSSN og tidsskriftet Ragnarok ble i stedet en tydeligere nasjonalsosialistisk opposisjon til Quisling og Nasjonal Samling.[3]

GSSN ble delvis kompromittert i 1944, da det kom fram at det var planer om å fjerne NS fra ledelsen og lage en «ny» ledelse med medlemmer fra GSSN og Norsk-Tysk Selskap. Etter dette ble store deler av ledelsen skiftet ut med mer Quislinglojale medlemmer. [4]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Alle fra det tidligere ganske mislykkede Norges SS ble automatisk overført til den nye enheten. I opptakskriteriene til Germanske SS Norge ble det blant annet stillet rasemessige krav, og krav om enten medlemskap i Nasjonal Samling eller tidligere ett års tjenestegjøring i Waffen-SS. Etter innmelding ble medlemmene sendt til Kongsvinger festning for et fire ukers kurs med blant annet indoktrinering i politikk og ideologi. Høsten 1942 marsjerte de første avdelingene fra Germanske SS Norge i bygatene, med en rekke tidligere frontkjempere i rekkene.

26. november 1942 avga GSSN 30 mann til arrestasjonen av jøder i Oslo. Jødene ble under aksjonen brakt direkte til utstikker I i Oslo havn, der skipet DS Donau lå klart. Til sammen 532 jøder ble deportert med skipet Donau til Tyskland og Auschwitz. Bare 8 av de deporterte overlevde.[5]

I kurset inngikk elleve obligatoriske foredrag, som «Jødedommen», «Frimureriet som jødedommens redskap» og «De naturvitenskapelige forutsetninger for den nasjonalsosialistiske verdensanskuelse». Fra førstnevnte siteres: «Da slo Führeren seieren ut av hånden på dem og skjøv til side folkets forfører. Tallrike av de verste jødene ble sperret inne og tvunget til å arbeide i konsentrasjonsleire[6]

Våren 1943 var det registrert ca 700 aktive medlemmer, men da de ble oppfordret til å melde seg til fronttjeneste senere samme år, var det svært få av disse som meldte seg. I 1944 var medlemstallet ca 1 200. Men selv om GSSN ikke lyktes å oppnå medlemstall tilsvarende særlig de i Danmark og Belgia, betraktet de nok seg selv som en elite innen det nasjonalsosialistiske Norge[7]

Ledelse[rediger | rediger kilde]

Den øverste ledelsen av alle germanske SS-avdelingene rundt i de okkuperte landene ble utført fra SS' hovedkontor i Tyskland. Lokalt ble Germanske SS Norge først ledet av SS-Obersturmführer Beyermann og som stabsleder var SS-Hauptsturmführer Olaf T. Lindvig fra august 1942 til april 1943. Fra 1943 til februar 1945 fungerte Leif Myklebust Schjøren (1901–1968) som stabsleder. Jonas Lie var mot slutten av krigen leder for avdelingen, i tillegg til hans oppgaver i regjeringen som politiminister.

SS støttet og kontrollerte organisasjonen gjennom Germanische Leitstelle i Oslo, som hadde ansvar for det «germanske arbeidet» i Norge.

Redaktør for organisasjonens avis Germaneren var først Egil Holst Torkildsen[4], de siste krigsmånedene hadde Per Pedersen Tjøstland[8][9] dette vervet. Hans S. Jacobsen fungerte en tid som redaktør i forbindelse med oppstarten.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ side 141
  2. ^ a b Jamfør søkbare digitalkopier av Program for Nasjonal samlings 8. riksmøte i Oslo i Oslo 25-27 september 1942 og NS 8. riksmøte (1943) side 61
  3. ^ Terje Emberland og Jorunn Sem Fure (red): Jakten på Germania, s. 77-78, Humanist forlag 2009 ISBN 978-82-92-62254-4
  4. ^ a b NorgesLexi
  5. ^ Politiets rolle i det norske Shoah
  6. ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8
  7. ^ Terje Emberland og Jorunn Sem Fure (red): Jakten på Germania, s. 72, Humanist forlag 2009 ISBN 978-82-92-62254-4
  8. ^ Tom B. Jensen: Nasjonal samlings periodiske skrifter 1933-1945, s.35
  9. ^ Sølvi og Per Kaastrup: Universitetsbiblioteket i Oslo: Norske aviser 1763 – 1969, s. 195

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]