Paal Berg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paal Berg
Paal Berg OB.Z07063.jpg
Født18. januar 1873
Hammerfest
Død24. mai 1968 (95 år)
Bærum
Gravlagt Vestre gravlund
Barn Sigrun Berg
Beskjeftigelse Politiker, dommer
Parti Venstre
Nasjonalitet Norge
Medlem av American Academy of Arts and Sciences, Johan Ludwig Mowinckels første regjering, Gunnar Knudsens andre regjering

Paal Olav Berg (født 18. januar 1873 i Hammerfest, død 24. mai 1968 i Bærum) var en norsk jurist, hjemmefrontleder og politiker som representerte Venstre. Han var sosialminister (1919–1920) og justisminister (1924–26) i to Venstre-regjeringer, og var høyesterettsjustitiarius fra 1929 til 1946. Under andre verdenskrig var han sentral i motstandsarbeidet mot den tyske okkupasjonen igjennom rollene i «Kretsen» og Hjemmefrontens Ledelse.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paal Berg var sønn av tollkasserer Marius Ørbek Berg (1829–1904) og hans hustru Annette Karoline Rotnes (1838–91). Paal Bergs far var født på gården Berg i Nes på Romerike. Paal Berg likte å betrakte seg som romeriking, selv om han var født i Finnmark.

Faren ble 1887 utnevnt til tollkasserer i Fredrikstad, og her tok Paal examen artium 1890. Han tok juridisk embetseksamen i Kristiania i 1895. Paal Berg var far til tekstilkunstneren Sigrun Berg.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble byrettsdommer i 1900 og høyesterettsdommer i 1913. Han var Arbeidsrettens første formann, fra 1. januar 1916 til 31. august 1948.

Etter hvert ble han også mer aktiv innen politikk. Etter at han i praksis forfattet utkastet til arbeidstvistloven som ble vedtatt i 1915, ble han i 1919 utnevnt som sosialminister i Gunnar Knudsens andre regjering mellom 1919 og 1920.

I 1924 ble han justisminister i Johan Ludwig Mowinckels første regjering. Han ble høyesterettsjustitiarius i 1929.

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Som høyesterettsjustitiarius fikk han i første omgang en sentral rolle i norsk krigshistorie. Under Bergs ledelse opprettet Høyesterett Administrasjonsrådet i 1940 som et styringsorgan etter Tysklands okkupasjon av deler av Norge. Rådets hensikt førte blant annet til at Vidkun Quisling delvis ble spilt utover sidelinjen som ministerpresident. Berg deltok også i Riksrådsforhandlingene med tyskerne sommeren 1940.

Til tross for å inneha sen slik dormell rolle i det okkuperte Norge var han langt fra en kollaboratør. Historikerren William L. Shirer gåt til og med så langt som å anse ham som motstandsbevelsensens hemmelige leder.[1]

Berg ble senere en sentral mann i «Kretsen», en gruppering som ledet endel av den sivile motstanden, og var derfor med på de såkalte «Grimelundsmøtene» på Grimelund gård. Dette førte til at han i juni 1943 motvillig tok imot anmodningen fra regjeringen i London om å bli leder for Hjemmefronten, til tross for at en slik organisering ennå ikke fantes. Først i 1944 ble det som formelt ble kalt «Hjemmefrontens Ledelse» (HL) dannet, med Berg som formann.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig falt det i Paal Bergs hender å forsøke å danne en samlingsregjering som skulle virke frem til stortingsvalget høsten 1945, men motstand – ikke minst fra stortingspresident C.J. Hambro og fra sitt eget parti Venstre – samt hans alder (han var 72 i 1945) førte til at Berg ga opp. Istedenfor ble Einar Gerhardsens første regjering dannet.

Han var riksmeklingsmann i tre år fra 1946 til 1948. Berg ble også rådsformann i VG, som ble dannet av sentrale hjemmefrontmenn i 1945.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Berg ble 29. juni 1946 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «embetsfortjeneste».[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Shirer 1990: s. 935
  2. ^ Norges Statskalender 1948 s. 1092.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Herman Scheel 
Høyesterettsjustitiarius
(1929–1946)
Etterfølger:
 Emil Stang