Adolf Eichmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Adolf Eichmann
Adolf Eichmann at Trial1961.jpg
Eichmann under rettssaken mot ham i Jerusalem i 1961.
FødtOtto Adolf Eichmann
19. mars 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Solingen[5]Rediger på Wikidata
Død1. juni 1962[6][7] (56 år)
Ayalon Prison[8]Rediger på Wikidata
Hengning
Gravlagt MiddelhavetRediger på Wikidata
Ektefelle Veronika LieblRediger på Wikidata
Far Adolf Karl EichmannRediger på Wikidata
Mor Maria EichmannRediger på Wikidata
Barn Ricardo EichmannRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, offiserRediger på Wikidata
Embede FunksjonærRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche ArbeiterparteiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Nazi-Tyskland, Weimarrepublikken, ØsterrikeRediger på Wikidata
Medlem av Waffen-SS, Allgemeine SSRediger på Wikidata
Utmerkelser AnschlussmedaljenRediger på Wikidata
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartSchutzstaffel
Militær gradObersturmbannführer
KommandoerSchutzstaffel
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten
Deltok iAndre verdenskrig
IMDbIMDb
Signatur
Adolf Eichmanns signatur

Otto Adolf Eichmann (født 19. mars 1906 i Solingen i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, henrettet 1. juni 1962 i Ramla nær Tel Aviv i Israel) var en Obersturmbannführer i SS i det nasjonalsosialistiske Tyskland og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust.[9] Han organiserte identifisering og transporten av dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene. Under Holocaust i Ungarn var han selv tilstede og hadde personlig tilsyn med deportering av 437 000 mennesker til Auschwitz. På denne måten medvirket han til mord på godt over 1 million mennesker. Eichmann skal selv ha sagt at han hadde seks millioner på samvittigheten.[10][11]

Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina og var der til han i 1960 ble funnet og bortført av israelske agenter. Etter rettssak i Jerusalem ble han henrettet som krigsforbryter i 1962. Dette er den eneste dødsstraffen fullbyrdet i Israel.[12] Han ble på tidspunktet for arrestasjonen regnet som en av de fremste nazilederne på frifot.[13] Han har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder» og vært eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmenmenneskelig psykologi.[14]

Midt i oktober 1944 ble Miklós Horthy avsatt som statsoverhode i Ungarn og Eichmann kom tilbake fra Berlin fast bestemt på å deportere resten av jødene fra Ungarn. Rudolf Kastner noterte i dagboken sin: «Han så i det øyeblikket ut til å være verdens lykkeligste mann.»[a] Eichmann var en trofast familiefar og ektemann, men i 1944 begynte han å forsømme familien blant annet ved sidesprang. Han ble kjederøyker og begynte å drikke mye. Eichmann begynte å oppføre seg paranoid: han var i konstant frykt for attentat, han sluttet å bruke fly, han hadde alltid to ladde maskinpistoler i bilen og hans innkvartering var konstant bevoktet. Han unngikk fotografering.[10]

I sitt virke som sjef for jødesaker i RSHA reiste Eichmann Europa rundt med SS-tjenestemenn som Dieter Wisliceny, Theodor Dannecker, brødrene Rolf og Hans Günther. Med unntak av disse var Alois Brunner og øvrige medarbeidere østerrikere som Eichmann selv - 80 % av Eichmanns stab var østerrikere. Eichmann insisterte på at de skulle forbli i teamet hans, de fikk ikke dra til fronten eller gå over til Waffen SS.[10][15] Dannecker kom fra Tübingen der det fra studentmiljøet ble rekruttert flere ledere til Einsatzgruppen, blant annet hans venn Martin Sandberger.[16][17] Under Nürnbergprosessen hevdet Wisliceny at Eichmann var en av hovedmennene bak gjennomføringen av Holocaust.[18]

Rettssaken mot Eichmann ble kjent blant annet på grunn av Hannah Arendts reportasje og uttrykket «ondskapens banalitet» i beskrivelsen av Eichmanns person og virke. Eichmann arbeidet hardt og var kreativ i gjennomføring av deportasjonen først til Palestina og deretter til utryddelsesleirene. Han fremstilte seg selv som en lydig tjener som bare ordnet transport og ikke hadde juridisk og knapt moralsk ansvar for massemordet.[19][20][21][22] Rettssaken foranlediget forskning om personlighet og situasjonsbetingelser (blant annet Milgram-eksperimentet) som forklaring på medvirkning til nazistenes forbrytelser og debatt om lydighet og ansvar generelt.[23][24][25] Til rettssaken er det knyttet flere prinsippielle problemstillinger blant annet om Israels jurisdiksjon og om loven ble brukt med tilbakevirkende kraft.[26]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Barndom og unge år[rediger | rediger kilde]

Adolf Eichmann i 1916

Adolf Eichmann ble født 19. mars 1906 i Solingen i Rhinland.[27] Foreldrene var Adolf Karl Eichmann og Maria født Schefferling. Faren var bokholder i et elektrisitets- og jernbaneselskapet i Solingen.[27] Farens navn er noen ganger gjengitt som Karl Adolf, et navn som også ble brukt av Adolf Eichmann selv[28] og av den israelske domstolen i 1961.[29][30]

Adolf Eichmann var en av seks sønner. Han beskrives som en melankolsk gutt som likte å lese og holde seg for seg selv. Faren hadde dårlig råd og hadde ikke skikkelige klær til barna. Knapphet på mat medvirket til at gutten var liten og spinkel.[31] På grunn av at han var relativt mørk av utseende ble han kalt «den lille jøden».[32] Han vokste opp som luthersk kristen (han meldte seg ut av den evangeliske kirken i 1937).[27]

Det kom et nytt søsken annethvert år: Emil, Helmuth, Irmgard og Otto. Moren døde i barselseng 32 år gammel i 1914, hvoretter familien flyttet til Linz i Østerrike der faren året før ble direktør i byens trikke- og elektrisitetsselskap.[27] Faren gjorde tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren under første verdenskrig. I 1920 flyttet familien tilbake til Linz, til Bischofstraße nummer 3, midt i byen. I Linz var det fleste katolikker og faren, som var ivrig protestant, måtte lete etter kirke som egnet seg for ham og barna. I Linz fortsatte faren som forretningsmann og inngikk nytt ekteskap, med en kvinne som også het Maria. Hun holdt streng kustus på barneflokken, som kom til å bestå av syv gutter og en pike. Maria var en from protestant som hver morgen ledet familiens andaktsstund med dagens bibelord. Hennes slektninger var inngiftet i jødiske familier. Gjennom henne kom Eichmann tidlig til å omgås jøder. På skolen hadde han også en jødisk kamerat, Mischa, som han fortsatte å omgås frem til 1931.[33] Adolf Eichmann var relativt mørk av utseende og ble på skolen ofte ertet av gutter som kalte ham «den lille jøden». Han var en motvillig elev på skolen. Tretten år gammel ble han omtalt i lokalavisen i Wermingrode etter at han var med i en guttegjeng banket opp den jødiske gutten Ulrich Cohn. Ulrich Cohn ble 20 år senere drept under Holocaust. På en videregående skole i Linz var han i spissen for en guttegjeng som, opphisset av lærerens antisemittisme, banket opp en jødisk gutt.[34]

Avbrutt skolegang og næringsdrivende[rediger | rediger kilde]

Eichmann ønsket å bli ingeniør.[10] I 1921 avsluttet Eichmann sin skolegang ved den videregående skolen (Realschule) uten fullført avgangseksamen og påbegynte et studium som mekanisk ingeniør ved Höheren Bundeslehranstalt für Elektrotechnik, Maschinenbau und Hochbau i Linz. Han avbrøt ingeniørstudiet etter 2 år og begynte å arbeide på bensinstasjonen som faren drev.[35] Det var faren som tok ham ut av ingeniørstudiet fordi han sluntret unna.[27]

I 1923 begynte han å arbeide i farens gruveselskap., Untersberger Bergbaugesellschat i Salzburg. Han arbeidet en periode som selger i en elektrisitetsbedrift.[27] I årene 1925–1927 var han en reisende selger for Oberösterreichische Elektrobau AG, og i årene 1927–1933 distriktsagent for Vacuum Oil Company AG (med ansvar for Oberösterreich, Salzburg og Nord-Tirol),[35][32] som var en underavdeling av Standard Oil.[trenger referanse] Innehaveren av selskapet var jødisk noe som skal ha vært uproblematisk for Eichmann.[36] I tiden som handelsreisende utviklet han seg og ble mer snakkesalig og utadvendt. Han begynte også å drikke alkohol regelmessig. I forbindelse med dette arbeidet reiste han stadig til Tyskland hvor han fikk se hakekors og brune skjorter i stadig større utstrekning. I 1931 ble han medlem av en ulovlig tysk-østerriksk soldatforening. I 1933 mistet han jobben som handelsagent, på grunn av engasjementet i nazistpartiet ifølge ham selv.[37]

Medlem av DNSAP[rediger | rediger kilde]

I jobbsammenheng kom han tilbake til Tyskland i 1930. Der ble han medlem av den antisemittiske Wandervogel-bevegelsen og fikk sin første kontakt med NSDAP. I 1932 reiste han tilbake til Østerrike og ble 1. april medlem av søsterpartiet DNSAP[32] hvor han ble kjent med Ernst Kaltenbrunner (også østerriker),[10] nyere kilder oppgir at de var barndomsvenner.[38] Eichmann så opp til Kaltenbrunner og ifølge David Cesarani var det Kaltenbrunner som inspirerte Eichmann til å gå inn i det østerrikske nazistpartiet.[36]

Da han mistet jobben som handelsagent i 1933 fikk han i stedet fulltidsjobb i partiet i Østerrike og sluttet seg til det uoffisielle østerrikske SS. Eichmann ble Kaltenbrunners protesje og Kaltenbrunner ga Eichmann stadig viktigere og mer krevende oppgaver. Det østerrikske politiet ble oppmerksom på ham og da politiet kom på døren snek han seg ut bakveien og tok seg over grensen til Tyskland. I Berlin gikk han inn i en østerriksk SS-avdeling.[39] I 1934 arbeidet han for østerriksk SS' arbeidshjelpkontor som blant annet bisto arbeidsledige SS-menn å finne seg arbeid.[27]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

I 1932 ble han kjent med den tre år yngre Veronika Liebl. Familien hadde sudettysk bakgrunn og hadde forlatt Tsjekkoslovakia mens hun var barn. Familien slo seg ned nær Altaussee litt øst for Salzburg. Da Eichmann ville gifte seg med Veronika måtte han be om tillatelse fra SS som var nøye med hvem SS-menn giftet seg med. I søknaden skrev Eichmann at frøken Liebls bakgrunn kunne undersøkes av institutt for opprettholdelse av raserenhet. Han la ved erklæring fra legen som hadde undersøkte henne og funnet at hennes helse var utmerket. Eichmanns overordnete var på dette tidspunktet Reinhard Heydrich. Ugifte SS-menn ble ofte forbigått ved forfremmelser og dette kan ha vært et motiv for å gifte seg. De giftet seg 21. mar 1935 og flyttet inn i et eget hus i utkanten av Berlin og fikk tre sønner sammen. Veronika passet inn i rollen som husmor i nazistenes verdensbilde: Hun interesserte seg bare for familien og gjorde alt for sønnene, hun brydde seg ikke særlig om mannens politiske og yrkesmessige virksomhet. Eichmann var pertentlig og snobbete med antrekket, og hans fremtoning virket tiltrekkende på en del kvinner. Han hadde flere utenomekteskapelige forhold og var nøye med tilbringe helgene sammen med familien.[40][27]

Han holdt fast ved småborgerlige idealer om familieliv og anstendighet, og benektet sidesprang og at han profitterte privat på massemordene.[41]

Personlighet[rediger | rediger kilde]

Dieter Wisliceny, som vitnet under Nürnbergprosessen tidlig i januar 1946, beskrev Eichmann som en sjenert og forsiktig mann som likte å holde seg i bakgrunnen. Wisliceny var rett etter krigen den viktigste kilden til opplysninger om Eichmanns liv.[10] SS' personalmapper inneholdt vurderinger av medlemmenes personlighet og særtrekk. Eichmann ble der beskrevet som nordisk av rase, konfesjonsløs av religion, selvsikker, saklig, omgjengelig og ærgjerrig av personlighet, og uklanderlig og korrekt opptreden utenfor tjeneste. Han ble beskrevet som førsteklasses spesialist på sitt området (jødisk avdeling i SS) og med utpreget organisasjonsevne på sitt område.[42] Eichmann ble undersøkt av en mange israelske psykiatere før rettssaken i Jerusalem uten at noen av dem var i stand til å påvise noe unormalt. En psykiater påpekte at Eichmann tvert imot var svært normal og at han hadde et sunt forhold til sin familie.[43] Inntrykket av Eichmann som en lydig byrårkrat uten egne motiv ble lansert av journalister og andre observatører før rettssaken åpnet blant annet Richard Crossman skrev i artikkelen «The Faceless Bureaucrat» at Eichmann var helt karakterløs og ikke hadde andre ambisjoner enn å stige i gradene.[44]

Saken mot Adolf Eichmann gjorde det tydelig at gjerningsmenn og bakmenn ikke nødvendigvis var sadistiske monstre eller psykologisk avvikende på andre måter. Hannah Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn under holocaust var påfallende eller urovekkende normale. I sin rapport fra rettssaken beskrev Arendt Eichmann språklig lite avansert, han snakket i klisjer og med lite variasjon.[45][46] Arendt skrev at Eichmann ikke bare var helt normal og alminnelig, men også hadde et forbilledlig forhold til venner og familie. Arendt og andre observatør antok at Eichmann var preget av personlighetstrekkene omgjengelig (engelsk: agreeable) og planmessig/samvittighetsfull (engelsk: conscientiousness).[23] Arendt støttet arrestasjonen og henrettelsen av Eichmann. Hun mente at han var fullt klar over massemordene, men at hans tjenestevillighet skyldes at han var del av en bevegelse som omfavnet og fulgte. I ettertid har Arendts vurdering og konklusjon blitt kritisert for å basere seg bare de lille hun så av Eichmann i glassburet i retten samt rettens dokumenter.[47] Eichmann kan også gitt denne fremstillingen av seg selv som en lydig byråkrat for å bagatellisere sitt ansvar for holocaust.[48]

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Adolf Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Hannah Arendts kjente bok). Lozowick påpekte at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick dokumenterte at Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.[46]

Ifølge David Cesarani er inntrykket som ble skapt i rettssaken og i ettertid vanskelig å forene med Eichmanns iver i tjenesten. Cesarani trodde ikke noe på Eichmanns egen påstand om at han ble sjokkert over å få vite at deportering innebar utryddelse. For eksempel omgikk han sommeren 1944 ungarske myndigheter forbud mot ytterligere deportasjoner. Høsten 1944 utfordret han også ordren fra Himmler om å stanse massedrapene.[49] Eichmanns tjenesteiver viste seg blant annet ved utålmodighet med Italias og Bulgarias motvilje mot å deportere sin jødiske borgere. Ifølge Dieter Wisliceny ble Eichmann rasende da Theodor Dannecker ikke klarte å skaffe mer enn 150 jøder til et deportasjonstog fra Bordeaux. Eichmanns frustrasjon skyldes særlig at han måtte avlyse et tog som han hadde lagt ned stor innsats i å få tak i og at han selv kunne få skylden for fiaskoen.[27] Ifølge Cesaranis biografi om Eichmann (2004) var han som person tørr og kjedelig, og offentlig fremsto han uten egne synspunkt og var tilsynelatende uten initiativ.[36]

Schutzstaffel[rediger | rediger kilde]

Medlem av Schutzstaffel (1932)[rediger | rediger kilde]

Fra konsentrasjonsleiren Dachau

Ernst Kaltenbrunner – som var blant de tiltalte under Nürnbergprosessen – var en nær venn av familien. Kaltenbrunner oppfordret Eichmann til å bli medlem av den østerrikske grenen av Schutzstaffel (SS). Eichmann ble medlem den 1. april 1932 som SS-Anwärter (rekrutt). I november samme år ble han fullt medlem som SS-Mann, med medlemsnummer 45326.[50] I 1933 var han deltidssoldat i Allgemeine-SS og tjenestegjorde i Salzburg.

Scharführer og medlem av staben i (1933)[rediger | rediger kilde]

Da NSDAP i 1933 kom til makten i Tyskland, vendte Eichmann tilbake og leverte inn en søknad om å tilsluttes de aktive SS-regimentene. Søknaden ble innvilget, og i november 1933 ble han forfremmet til SS-Scharführer.

I januar 1934 ble han plassert i den administrative staben i konsentrasjonsleiren Dachau. Fra Dachau ble han sendt på partiskolen i Øst-Preussen.[50]

Sicherheitspolizei og SS-Oberscharführer (1934)[rediger | rediger kilde]

Adolf Eichmann i SS-uniform 1942

Etter partiskolen i Øst-Preussen gikk han inn i sikkerhetstjenesten med tjenestested München. Den første tiden gjorde han vanlig kontorarbeid.[50] I 1934 ba Eichmann om å overføres til Sicherheitspolizei – en fryktet del av SS, som allerede hadde oppnådd betydelig makt. Eichmanns søknad ble innvilget i november 1934, og han ble overflyttet til hovedkvarteret til Sicherheitsdienst (SD) i Berlin, der han ble forfremmet til SS-Oberscharführer.

I SD arbeidet han blant annet med et kartotek over frimurere (som regimet ville holde under oppsikt) og viste seg i den jobben som dyktig kontorist og administrator. Det var på den tiden 9 personer sysselsatt ved kontoret for overvåkning av frimurere og 2 personer ved kontoret for jødesaker. Leopold von Mildenstein (født 1902 i Praha) ledet jødekontoret og Reinhard Heydrich overbeviste Mildenstein om å få sving på virksomheten der. Rundt 1935 var ikke hans arbeid for regimet særlig viktig. Han begynte på denne tiden å interesse seg for og studerte på egen hånd jødenes situasjon, og leste alt han kom over av bøker om jødisk kultur og historie herunder sionismen. Mildenstein hadde reist rundt i Palestina i 1933 og han skal i følge Cesarania ha oppfordret Eichmann til å sette seg inn i sionismen, jødisk historie og lære seg noe hebraisk. Han fikk på denne måte god kjennskap til de ulike variantene av sionisme. Han tok også timer i jiddisch og hebraisk, jiddisch lærte han seg etter hvert ganske godt mens i hebraisk kom han ikke over begynnernivået. Eichmann søkte i 1937 SS om å få studere hebraisk hos en rabbiner (fordi det ikke fantes «arisk» lærer), søknaden ble avslått. Hans omdømme som ekspert på jødesaker skal ha blitt styrket da han en gang bløffet om sitt fødested: Han fortalte i forbifarten at han var født i Sarona, en tysk koloni etablert i Palestina på slutten av 1800-tallet.[51][32][36] Ifølge Bernt Hagtvet behersket han verken jiddisch eller hebraisk muntlig. Eichmann var ikke særlig interessert i ideologi. Leste litt i Sions vises protokoller som han ble fortalt var bare tull. Han leste Theodor Herzls Der Judestaat, sionismens hovedverk.[27]

Poliakov skrev i 1949 at det var i SD han slo inn på den karrieren som ledet til organiseringen av holocaust. På denne tiden lærte han å lese hebraisk og jiddisch. Da det ble opprettet et eget kontor for jødesaker i SD ba Eichmann om å bli overført dit og han ble ansett som spesialist på sionisme.[10] Himmler hadde inntrykk av at Eichmann behersket hebraisk fullgodt og ga ham ansvar for museet for jødesaker.[32]

På grunn av hans aktive innsats i arbeidet innenfor Sicherheitsdienst, ble han i 1935 forfremmet til SS-Hauptscharführer.

SS-Untersturmführer (1937)[rediger | rediger kilde]

I 1937 ble Eichmann utnevnt til SS-Untersturmführer, den laveste offisersgraden. Samme år frasa han seg sitt medlemskap i den tyske evangeliske (protestantiske) kirke.

I april 1937 tok Dieter Wisliceny over ledelsen av SDs kontor for jødesaker, og sammen med kontorets selvbevisste aktivister Adolf Eichmann, Herbert Hagen og Theodor Dannecker ble kontorets virksomhet lagt om. De tok initiativ til utforming av en konsistent «jødepolitikk» og satte fjerning (tysk: Entfernung) av jødene fra Tyskland som prioritert mål.[52][53] Wisliceny var opprinnelig Eichmanns overordnete og venn, og Eichmann beundret Wisliceny på grunn av hans utdanning og intelligens. (Wisliceny var fadder for Eichmanns sønn som ble kalt Dieter etter Wisliceny. Wisliceny var ugift og avansementet i SS stanset opp slik at Eichmann etter hvert fikk høyere grad. Ifølge Eichmann var Wisliceny doven og overlot det kjedelige arbeidet til underordnete. Wisliceny søkte seg over til Utenriksdepartementet da han ble forbigått av Eichmann.[54][55][56]

Reisen til Palestina[rediger | rediger kilde]

Høsten 1937 ble Eichmann sendt til Palestinamandatet sammen med sin overordnede, Herbert Hagen, for å vurdere mulighetene for en massiv utvandring av jøder fra Tyskland til Palestina. Eichmann og Hagen var invitert til Palestina av Haganahs utsending som hadde vært på besøk i Berlin i mars 1937. Den tyske planen var blant annet å styre strømmen av jødiske utvandrere til Palestina slik at de kunne hjelpe Haganah å skape en jødisk majoritet der. Eichmann og Hagen fikk visum til Palestina basert på falske pressekort. De ankom Haifa og besøkt der en kibbutz sammen med Haganahs representant. Eichmann og Hagen ble hele tiden holdt under oppsikt av britiske agenter og utvist etter 48 timer av britiske myndigheter. Han reiste da videre til Kairo, men fikk heller ikke der fornyet innreise til Palestina. Eichmann bekreftet i avhør før rettssaken at formålet med reisen til Palestina var, i samarbeid med sionistorganisasjonene, å legge til rette for at jøder kunne utvandre til Palestina. Utvandring var på den tiden nazistenes hovedstrategi overfor jødene i Tyskland.[27][57] Et mål med reisen var likevel også å opprettet forbindelser med Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, men noe slikt møte fant ikke sted ifølge dommen mot Eichmann i 1961.[58] Ifølge Bettina Stangneth er det bare spekulasjoner at Eichmann planla å møte stormuftien i Palestina.[59] Eichmanns egentlig formål med reisen til Palestina ble tonet ned av påtalemakten i rettssaken i Jerusalem.[57]

På denne tiden (1936–1939) pågikk et arabisk-palestinsk opprør mot det britiske styret. Opprørerne krevde uavhengighet og stans i den jødiske innvandringen med sikte på å skape et land for jødene. Opprøret skapte usikkerhet om jødenes situasjon i Palestina.[60][61][62]

I Kairo, hvor de var i fire uker, møtte de Feival Polkes, en agent for Haganah, og diskuterte sionismens planer om en jødisk stat og mulig tysk hjelp til å gjennomføre en jødisk utvandring fra Europa. Det ble også opprettet forbindelser med en representant for Haj Amin al-Husseini. Eichmann hadde kontakt med al-Husseini til slutten av krigen, blant annet gjennom møter i Tyskland.[63][10][64]

Polkes hadde tidligere besøkt SD i Berlin og Polkes håpet gjennom samarbeidet med SD å få våpen som kunne brukes mot den britiske okkupasjonsmakten i Palestina. Polkes foreslo at Eichmann kunne besøke Palestina. Sionistene og Eichmann hadde felles interesse i å få til mest mulig utvandring til Palestina.[36]

Østerrike etter Anschluss (1938)[rediger | rediger kilde]

I 1938 ble han sendt til Østerrike for å hjelpe til med å organisere SS' sikkerhetsstyrker etter Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i det tyske riket. Han ble der forfremmet til SS-Obersturmführer. Mot slutten av året ble han valgt ut til å delta i ledelsen av Rasse- und Siedlungshauptamt (RuSHA, «Sentralkontoret for rase og omplassering» under Gestapo). Kontoret skal ha vært Eichmanns ide lansert for Heydrich. I denne jobben viste han også sine ferdigheter som administrator.[10] Wien hadde i mellomkrigstiden over 200 000 jødiske innbyggere, over 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademisk og kulturelle liv. Nesten alle jødiske østerrikere bodde i Wien som var et viktig senter for sionisme og for jødisk kultur og utdanning.[15][65][66]

I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert. Offisielt ble kontoret ledet av dr.juris. Walter Stahlecker (senere leder av Einsatzgruppe A), men reell leder var Eichmann. Våren 1938 hadde Eichmann forsøkte å stimulere jøder til å utvandre, fra august ville han få en raskere byråkratisk prosess og samtidig måtte jødene gi fra seg alle sine verdier for å et gyldig pass og utreiseløyve. Mange jøder ønsket på den tiden å utvandre, men papirarbeidet var omstendelig med mange ledd og Eichmann la opp et strømlinjeformet opplegg med alle funksjoner samlet på et sted. Til juni 1939 sørget sentralkontoret i Wien for at 110 000 jøder forlot landet. Heydrich foreslo å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter oppdrag gitt av Göring i november 1938.[67][68][32]

Kontoret holdt til Palais de Rotschild i Wien. Eichmann mente denne organiseringen ville få fart på utvandring av jøder fra Østerrike. Han opptrådte til å begynne forsiktig overfor lederne av jødiske organisasjoner og alle ansatte ved kontoret hadde instruks om å opptre høflig overfor jødene. Alle jøder som ønsket å utvandre måtte henvende seg til kontoret for å få utreisevisum og betale en spesielle skatt som i praksis var beslag personens eiendom og kontanter. Noen av jødene fikk avslag uten synlig grunn og i stedet stemplet passet med en stor D for Dachau. Både Eichmann og tjenestemenn ved kontoret tok mot bestikkelser.[69] Eichmann og Gestapo samarbeidet med jødiske ledere i Palestina om utvandring fra Østerrike og ulovlig innvandring til Palestina blant annet med båter fra Hellas. Eichmanns kontor sørget for utvandring av godt over 100 000 jødiske østerrikere. Theodor Herzls grav i Wien hadde flere ganger blitt utsatt for hærverk. Eichmann sørget for streng straff for vandalisering av graven som fikk være i fred til krigen var over.[70][65] I alt 126 483 jøder forlot Østerrike før holocaust etter at eiendelene deres var beslaglagt. Av de gjenværende overlevde om lag 9000 og 65 000 ble drept.[71][72][73]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

SS-offiseren Rolf Günther (selvmord 1945) organiserte sammen med Alois Brunner og Dieter Wisliceny på vegne av Eichmann deportasjon av jødene fra Hellas til Auschwitz. Broren Hans Günther (drept 1945) organiserte deportasjoner fra Bøhmen.

Da andre verdenskrig brøt ut var Eichmann SS-Hauptsturmführer og ledet« Kontoret for jødisk emigrasjon». RuSHA finansierte en reise til Palestina, hvor han studerte muligheten for et jødisk land. Han samarbeidet med zionistbevegelsen for å øke hastigheten på emigrasjon fra Tyskland. Mot slutten av 1939 ble kontoret utvidet til å dekke hele det tredje rike.

Riksprotekoratet[rediger | rediger kilde]

Etter okkupasjonen av Bøhmen og Mähren reiste han til Praha der han videreførte arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området. Eichmann åpnet 26. juli 1939 sentralkontoret for jødisk utvandring i Praha. Blant annet ble jødiske tsjekkoslovaker satt på båt til Palestina falske innreisetillatelser eller til Sør-Amerika med falske visa. Jøderådet ble presset til skaffe penger for å dekke «flyktningeskatten» som også ubemidlede utreisende jøder ble ilagt. Argentina og Chile tok mot flest flyktninger, mens USA og Canada tok mot et symbolsk antall. Mange land krevde at flyktningene la frem bevis for at de hadde penger nok til å klare seg selv og ikke belaste staten.[74] Eichmann organiserte fra oktober 1941 og ut 1942 deportasjon av de tsjekkiske jødene til Theresienstadt og Auschwitz. I alt ble 80 000-100 000 av landets jøder drept. Tsjekkiske myndigheter var ikke involvert i deportasjonene.[73]

Wannsee-konferansen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wannsee-konferansen

Til årsskiftet 1941-1942 hadde holocaust pågått siden sommeren hovedsakelige i form av masseskytinger bak østfronten. Hensikten med Wannsee-konferansen avholdt 20. januar 1942 var ikke å sette i gang massemordet men å koordinere og forsterke den pågående innsatsen.[27] Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt 537 000 jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: 360 000 fra selve Tyskland (Altreich), 147 000 fra Østerrike og 30 000 fra Bøhmen og Mähren. Utvandringen ble finansiert av velstående jøder som også dekket reisekostnader for ubemidlede. Himmler stanset utvandringen i oktober 1941 blant annet på bakgrunn av faren forbundet med tiltaket mens det var krig og på grunn av de nye mulighetene som åpnet seg i de erobrede områdene i øst.[10] Det amerikanske holocaustmuseet oppgir at 26 000 jøder emigrerte fra Bøhmen og Mähren før 1941.[75]

Eichmann hadde relativt lav grad sammenlignet med øvrige deltakere. Eichmanns rolle i Wannsee var å gjøre rede for transportopplegg for deportasjonene.[32] Eichmann skrev referat fra møtet. Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske (f.eks. transportordning) og formelle spørsmål (f.eks. om personer i blandingsekteskap skulle inkluderes). Det kom i følge referatet ingen innvendinger mot målene og innspillene handlet blant annet om effektivisering av transport. Eneste innvending var fra Martin Luther som trodde arbeidet ville støtte på utfordringer i enkelte land. I rettssaken i Jerusalem fortalte Eichmann at det under møtet ikke la ble lagt skjul på at det dreide seg om drap på jødene og at de tilstedeværende var glade eller begeistrede over å finne løsning på jødespørsmålet. Ifølge Eichmann selv måtte han sensurere referatet for de saftigste formuleringene.[27]

Okkupasjon av Polen[rediger | rediger kilde]

Europa under andre verdenskrig med de viktigste deportasjonsrutene til utryddelsesleirene i det okkuperte Polen. Rød stiplet linje er anerkjente grenser før krigen.

Tyske styrker invaderte og okkuperte Polen i september 1939 og med det kom nesten 3 millioner jøder under tysk styre. I Warzsawa alene var det flere jødiske innbyggere enn i hele Tyskland. Tyske planer for Polen innebar blant annet å tømme Danzig, Vest-Preussen, Poznan og Schlesien for jøder. Jødene skulle forflyttes til Lublin-området i Generalguvernementet der det skulle opprettes et «reservat». Himmler fikk ansvar og uinnskrenket myndighet for disse forflytningene. Eichmann fikk ansvar for transport og innen 4 måneder fikk han flyttet 87 883 jøder og 30 000 sigøynere til reservatet.[76] Den tyske ledelsen i Generalguvernementet ønsket ikke flere jøder og forflytningen ble sabotert av Hans Frank.[36]

Samtidig det satt i gang forflytning av etniske tyske innbyggere, Volksdeutsche, fra områder okkupert av Sovjetunionen (det østlige Polen og de baltiske landene) til vestlige (annekterte) deler av Polen, hovedsakelig det såkalte Reichsgau Wartheland. Fra det samme området ble 1-2 millioner etnisk polske drevet østover.[77] Sivil administrator Hans Frank var motstander av planen om reservat ved Lublin. Den store og raske tilstrømmingen til Lublin-området skapte store utfordringer med blant helse og sanitære forhold. Odilo Globocnik ble SS- og politisjef i Lubling i november 1939.[78]

Offiser i Gestapo (1940) og Madagaskarplanen[rediger | rediger kilde]

I 1940 ble Eichmann overført fra SD til Gestapo i Berlin. Samme år ble han forfremmet til SS-Sturmbannführer og mindre enn et år senere til SS-Obersturmbannführer. Han fikk ansvar for den jødiske seksjonen i Gestapos avdeling for religionsspørsmål, underlagt Reichssicherheitshauptamt (RSHA).[10] Han var fra 1941 leder for avdelingen (Referat) «IV-B4», en del av Gestapo (Amt IV). i RSHA.[32]

Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Eichmann sendte medarbeidere til Paris for å konferere med det franske kolonidepartementet og de kom tilbake med en rapport som skisserte at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar. Eichmann foreslo at ulike yrkesgrupper skulle sendes i prioritert rekkefølge, for eksempel skulle fire tusen metallarbeidere, murere og lignende sendes først for å sette opp den første innkvarteringen. Han foreslo også etablering av samleleirer i Europa hvor de deporterte skulle vente på transport til Madagaskar. Eichmann arbeidet med planen hele vinteren 1940–1941. Eichmanns kontor kontaktet blant annet shipping-spesialister for å konkretisere transportplanene. Han utarbeidet detaljerte transportplaner basert på en fast flåte av tyske skip og med utskipingshavner ved Middelhavet og ved Nordsjøen. Planen la til grunn at jødenes eiendom og formue skulle beslaglegges, og at de skulle få med seg 200 kg bagasje hver. Ifølge Wisliceny var Madagaskarplanen fortsatt aktuell sommeren 1941, men etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid. Philippe Pétains regjering i Vichy begynte også protestere mot planen. I tillegg ville ikke de internasjonale jødiske organisasjonene finansiere planen fordi betraktet det som ren utpressing.[10][79]

Høsten 1941 gjorde den tyske okkupasjonsmakten gettoen Theresienstadt om til en konsentrasjonsleir og mellomstasjon før deportering. Beslutningen ble tatt på et møte mellom Heydrich, Eichmann og Hans Günther. Eichmann ville gjøre leiren til en «mønstergetto».[80][81][82]

Hellas[rediger | rediger kilde]

Bulgaria var alliert av Hitlers Tyskland og landet innførte streng anti-jødisk lovgivning. Fra Makedonia og Trakia annektert i 1941 fikk ikke jødene beskyttelse av bulgarske myndigheter og fra disse områdene ble det deportert 11 000 jøder til utryddelsesleirene tidlig i 1943. Deportasjonene skjedde etter en avtale fremforhandlet av Adolf Eichmanns utsending i Bulgaria. Eichmann reserverte 26 tog til operasjonen. Transporten gikk til Treblinka der alle ble avlivet. Ofrenes eiendom ble avhendet og salgssummen (fratrukket kostnaden ved transporten til Treblinka) ble satt på konto.[83]

Dieter Wisliceny kom 6. februar 1943 til Salonika der han ledet Sonderkommando für Judenangelegenheiten (spesialkommando for jødesaker) sammen med den brutale antisemitten Alois Brunner. Ifølge Eichmann var Wisliceny sjef for Brunner i Salonika på grunn av sin høyere rang. Rolf Günther hadde vært på plass siden januar. I Salonika var omkring 40 % av innbyggerne jødiske og byen hadde tidligere hatt flertall jøder blant borgerne. Der innførte Wisliceny den gule stjernen, gettoisering og andre forberedelser til deportasjon av jødene. I slutten av mars var Wisliceny en tur til Athen for forklare statsminister Konstantinos Logothetopoulos om gjennomføring av de antijødiske tiltakene i landet. Britiske etterretning kjente til dette fordi telegramutveksling (blant annet med Eichmann) om saken ble fanget opp. Logothetopoulos klaget over behandlingen av jødene blant annet etter press fra erkebiskopen i Athen og fra greske organisasjoner.[84][52][41] «Spesialkommandoens» hovedkvarter ble fylt av gjenstander stjålet fra jødene i byen. Wisliceny hevdet at han bare var tilskuer til den omfattende plyndringen.[85] Deportasjonene fra Salonika pågikk fra 15. mars 1943 til 10. august. I slutten av september 1943 kom Wisliceny til Athen for å få fart på deportasjonene der.[86] Ved rettsoppgjøret etter krigen fortalte Wisliceny at det var omtrent 50 000 jøder av spansk herkomst i Salonika og hans team hadde deportert omtrent 54 000 jøder fra Salonika og Makedonia til Auschwitz. Han fortalte i retten at deportasjon til Auschwitz innebar den «endelige løsningen» det vil si biologisk tilintetgjørelse.[87]:20

Wannsee-konferansen og «den endelige løsningen» (1942)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wannsee-konferansen

Brev fra den tyske riksmarksalk Hermann Göring til rikssikkerhetssjef Reinhard Heydrich datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for Endlösung der Judenfrageden endelige løsningenjødespørsmålet») og lover full støtte til tiltakene.[88] Brevet var trolig utformet av Eichmanns avdeling og lagt frem for Göring til godkjenning.[46]

Allerede høsten 1941 fortalte Reinhard Heydrich til Eichmann at samtlige jøder i den tysk-kontrollerte delen av Europa skulle utryddes.[89] I 1942 inviterte deretter Heydrich ham til Wannsee-konferansen, hvor man kom frem til en definitiv politikk overfor jødene. Wannsee-konferansen skulle opprinnelig avholdes 9. desember 1941, men ble utsett «på grunn av omstendighetene» det vil si USAs inntreden i krigen etter angrepet på Pearl Harbor. Ved rettsoppgjøret i Nürnberg etter andre verdenskrig vitnet Dieter Wisliceny om at Himmler tre måneder etter Wannsee-konferansen ga en direkte, entydig og skriftlig ordre til Eichmann. Ordren som Eichmann viste til Wisliceny er siden ikke funnet. Eichmann skal i denne forbindelse ha fått alle fullmakter uavhengig av grenser og arbeidet besto i å organisere deportasjon til utryddelsesleirer i det okkuperte Polen. Innenfor Polen hadde ikke Eichmann noen myndighet.[10] Man bestemte da Endlösung, «den endelige løsningen», som var utryddelse. Eichmann fikk ansvaret for å administrere transport til tilintetgjørelsesleirene i det okkuperte Polen. I de neste to årene gikk han helt opp i denne oppgaven og skrøt ofte av at han personlig hadde sendt fem millioner jøder i døden via sine tog.[trenger referanse]

Et telegram til Eichmann fra visekommandør Reinhard oppgir følgende liste over antall personer som ankom fire av utryddelsesleirene i løpet av 1942:

Telegram fra visekommandør Reinhard
Leir De siste 14 dagene av 1942 1942 totalt
Lublin 12 761 24 733
Belzec 0 434 508
Sobibór 515 101 370
Treblinka 10 335 713 555
Totalt 23 611 1 274 166

Folkemord i Ungarn 1944–1945[rediger | rediger kilde]

General Heslényi i Ungarns hær sendte i juli 1942 en forespørsel til den tyske general Alfred Jodl om å deportere til Transnistria 100 000 påstått ulovlig innvandrede jøder. Saken ble lagt frem for Eichmann som avviste forslaget og i stedet ville vente til han kunne ta seg av alle jødene i Ungarn.[90]

Ungarn forble et fristed for jødene, de følte at de var relativt trygge under Horthys regime som i utgangspunktet nektet å etterkomme det tyske kravet om å deportere landets jøder. Mot slutten av 1943 regnet jødene i Ungarn med å komme seg gjennom krigen med store økonomiske tap, men fysisk relativt uskadd.[91][92] Tyskland okkuperte Ungarn 19. mars 1944. Okkupasjonen var i hovedsak militærstrategisk motivert, blant annet for å sikre tilgang til oljefeltene i Romania og for å hindre separatfred mellom Ungarn og de allierte. Edmund Veesenmayer, SS-offiser, ble innsatt som tysk fullmektig i landet.[93][94][95] Eichmann og hans stab i avdeling IV B 4 var 12. mars samlet i Mauthausen før avreise til Ungarn. Den 21. mars 1944 ankom Eichmann med en stab på 100-200 mann, Sondereinsatzkommando Eichmann, til Budapest og opprettet hovedkvarter i Hotel Majestic i bydelen Svábhegy.[96][97][98][99]

Ved rettsoppgjøret etter krigen hevdet Veesenmeyer at da han ankom Budapest var Eichmann og hans assistenter allerede i gang med å gjennomføre folkemordet på jødene og at han ikke kunne gjøre noe for å stanse dem. Det var Veesenmeyer som gjennom det føyelige Sztójay-regimet sikret samarbeidet med de sivile myndigheter, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz. Veesenmeyer var nøye med å informere utenriksminister Ribbentrop og få hans godkjenning for alle tiltak.[100]

Eichmanns spesialkommando var formelt underlagt Otto Winkelmann, Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) for Ungarn.[101] I jødesaker fikk Eichmann ikke instrukser fra Veesenmayer eller Winkelmann, men direkte fra Himmler og Kaltenbrunner eller fra Heinrich Müller i Gestapo. Eichmann orienterte ikke Veesenmayer eller Winkelmann om ordrene han fikk.[102] Veesenmayer var lojal mot den overordnede tyske jødepolitikken, men tok ikke instrukser fra Himmler og støttet seg ved tvil til instrukser fra utenriksdepartementet og ikke fra Schutzstaffel (SS).[103]

Deportasjoner til Auschwitz mai–juli 1944[rediger | rediger kilde]

Jøder på vei til gasskammeret, 27. mai 1944. Foto fra Auschwitzalbumet. Det var massedrapet på de ungarske jødene som gjorde Auschwitz til det største drapssenteret i det okkuperte Polen og symbolet på holocaust. Eichmann organiserte deportasjonene fra Ungarn og Karpato-Ruthenia samt okkuperte områder av Romania og Slovakia. Det var den raskeste og mest systematiske deportasjonen under holocaust.[92][104]

Kaltenbrunner forlot Budapest 26. mars etter at han hadde sørget for å utnevne de to radikale antisemittene László Baky (en tidligere general i gendarmeriet) og László Endre som statssekretærer med ansvar for jødesaker i innenriksdepartementet.[105] I samarbeid med Baky, Endre og oberstløytnant László Ferenczy, sjef for det ungarske gendarmeriet, delte Eichmann inn Ungarn i seks deportasjonssoner. Den avgjørende beslutningen ble tatt 23. april i et møte med Endre, Eichmann, Otto Hunsche (Eichmanns juridiske rådgiver), Winkelmann, innenriksminister Andor Jaross og Baky til stede. Tyske og ungarske representanter ble der enige om deportasjon av absolutt alle jøder i Ungarn offisielt som «arbeidere».[106]

I Auschwitz forberedte man seg på å motta jødiske ungarere blant annet ble jernbanesporet forlenget fra stasjonen utenfor til en særskilt anlagt rampe innenfor porten.[91] Tidlig i mai 1944 var Rudolf Höss i Budapest for å diskutere fremdriftsplanen for deportasjonene med Eichmann og de ungarske statsbanene (MÁV). Höss ønsket å holde et lavere tempo enn Eichmann og Endre fordi Auschwitz, særlig krematoriene, ikke hadde kapasitet til den planlagte deportasjonen. Eichmann brydde seg lite om Höss' innvendinger og henviste til ordre fra Himmler. Drapet på de jødiske ungarerne var det mest intensive i løpet av Auschwitz' eksistens og ble kalt «Operasjon Höss» etter lederen.[107] Krematoriene klarte ikke å ta unna alle likene og det ble derfor gravd store groper til å brenne lik i friluft.[108]

Deportasjonene ble påbegynt i det nordøstre hjørnet av Ungarn, som lå nærmest Østfronten. Det forberedende arbeidet og de første interneringene ble 24. april inspisert av Eichmann, Wisliceny og Endre. På denne reisen ble prosedyrene for gjennomføring av deportasjonene finpusset, blant annet opplegg for overføring av jødene til tysk varetekt i Košice (Kassa).[109]

Fra 15. mai til 8. juli ble 434 351 jødiske ungarere deportert til Auschwitz. Miklós Horthy, Ungarns riksforstander, besluttet 7. juli å stanse deportasjonene. Eichmann var frustrert over Horthys inngrep, og forsøkte i smug å deportere 1500 personer fra Budapest 12. juli. Horthy ble tipset om deportasjonen, og fikk kalt tilbake toget som var på vei nordover. Eichmann var rasende over den ungarske innblandingen og lyktes, blant annet med hjelp av Baky, en uke senere å få sendt en toglast til Auschwitz. Med hjelp fra ungarske kollaboratører utmanøvrerte SS ungarske tjenestemenn, og deporterte 1500 personer fra Sárvár interneringsleir 24. juli. Etter dette fortsatte tautrekkingen om deportasjonene skulle gjenopptas, og blant jødene i Budapest gikk ryktene.[110]

Omveltningene i Romania i august 1944 førte til at Horthy var mer bestemt på å verne om jødene i landet: Den ungarske regjeringen informerte 24. august Eichmann og Veesenmayer om at det ikke lenger var aktuelt med deportasjoner. Etter Tysklands store tilbakeslag på slagmarken ble det særlig viktig å opprettholde samarbeidet med det ungarske regimet. Himmler ga da straks ordre om stans i deportasjonene og kalte Eichmann hjem.[111][112]

I Budapest deltok Eichmann åpent i internering av landets jøder. Han kom der i direkte kontakt med den svenske diplomaten Raoul Wallenberg. I august 1944 meldte Eichmann til Himmler at omtrent 4 millioner var drept i konsentrasjonsleirer og 2 millioner drept av mobile drapskommandoer.[27]

Regimeskifte i Ungarn[rediger | rediger kilde]

En regjering med utspring i pilkorsbevegelsen, ledet av Ferenc Szálasi, grep makten 15. oktober 1944. László Ferenczy ble forfremmet til minister med ansvar for de gjenværende jødene i Budapest.[113] Etter dette kom Eichmann med sin SS-styrke tilbake, og terroren mot Budapests drøyt 200 000 gjenværende jøder ble intensivert. De ble forfulgt, myrdet ved Donau, deportert eller tvangsplassert i gettoen. Szálasi etterkom ikke Eichmanns krav om at Budapests jøder skulle deporteres til Tyskland, ettersom han ville utnytte dem som tvangsarbeidskraft i Ungarn. Omkring 35 000 jøder ble kommandert til å bygge befestninger rundt Budapest.[114]

Den 18. oktober 1944 fremmet han krav om at statsminister Ferenc Szálasi skulle sende 50 000 jøder til riket som arbeidskraft. Grunnet transportmangel skulle jødene gå til fots de 170 km til grensen. Szálasi hadde tidligere erklært at ingen jøder skulle fjernes fra Ungarn, og Eichmann strålte av glede over jødenes skuffelse da regjeringen måtte gå tilbake på dette.

På denne tid begynte Den røde armé å bombardere Budapest, mens ungarske Pilkors-folk angrep jødene: Hus ble plyndret og de innestengte kvinnene ble voldtatt. Seks jøder om gangen ble buntet sammen med tau eller piggtråd, én eller to av dem deretter skutt, og de sammensurrede menneskene skjøvet ut i Donau for å drukne. De som overlevde marsjen til Hegyeshalom på den østerrikske grensen, i regn og kulde uten mat, ble stuet sammen i låver og skur, der de også måtte gjøre sitt fornødne. Etter klarering med Himmler fikk de gå tilbake til Budapest, om de klarte det. Eichmann sendte likevel av gårde en ny gruppe til fots; denne gang sørget han for å sile ut kvinner, gamle og syke. Hans overordnede roste ham for dette initiativet, mens hjelpeapparat fra Sverige, Sveits, Vatikanet, Spania og Portugal fortvilt stablet på beina en «internasjonal ghetto» der 16 000 jøder levde rimelig sikkert med beskyttelsespass. Rasende forlangte Eichmann at SD og pilkors-folkene skulle foreta razziaer mot de beskyttede bygningene etter jøder med falske papirer.

Rudolf Kastner (også kjent som Rezső Kasztner) var en av de få jødene Eichmann møtte personlig og som overlevde. I 1944 drev Kastner forhandlinger med Eichmann der det var snakk om å bytte jødiske liv mot amerikanske varer og materiell.[10] Eichmann informerte 14. juni 1944 Kastner om at han var villig til å holde igjen 30 000 ungarske jøder i Østerrike som bevis for sin godvilje, i forbindelse med tilbudet om «jøder mot lastebiler». Som motytelse krevde Eichmann 5 millioner sveitsiske franc utbetalt straks. Omkring 20 000 jøder ble 25.–28. juni sendt til Strasshof an der Nordbahn rett utenfor Wien, de fikk der relativt god behandling og de fleste overlevde krigen.[115][116]

Kastner fikk fra april 1944 forhandlet evakuering av et tog med jøder fra Budapest til det nøytrale Sveits.[117] Toget forlot Budapest 30. juni og ble omdirigert til Bergen-Belsen der 1684 passasjerer ble internert og sendt videre til Sveits i august og desember. Omdirigeringen til Bergen-Belsen var trolig et ledd i Eichmanns plan om å bruke de 1684 som gisler.[118][119]

Den svenske diplomaten Raoul Wallenberg reiste av gårde for å hente folk tilbake fra dødsmarsjene og ble av Eichmann omtalt som «den jødiske bikkja». Svenske myndigheter leverte formelle klager på disse uttalelsene, som ble tilbakevist fordi «Wallenberg handlet på en helt uakseptabel måte på vegne av ungarske jøder som var mobilisert til arbeidstjeneste ved grensen».[trenger referanse]

Høsten 1944 beordret Heinrich Himmler en stans i jøde-utryddelsene og forsøkte å ødelegge bevisene for holocaust. Eichmann trosset Himmler og fortsatte arbeidet i Ungarn. Han ble da beskyttet av sin nærmeste overordnete Kaltenbrunner og gestapo-sjef Heinrich Müller.[27] Han fryktet også å bli kalt ut til tjeneste ved fronten ettersom han året før ble innrullert i Waffen-SS' reservestyrke.

Da sovjetiske styrker tok kontroll over Ungarn i januar 1945 reiste han tilbake til Berlin og Himmler plasserte ham der i det betydningsløse kontoret for «kamp mot kirkene».[54]

Eichmanns flukt fra Ungarn i 1945[rediger | rediger kilde]

Ernst Kaltenbrunner (den høye mannen foran) sammen med Heinrich Himmler ved besøk i Mauthausen april 1941 (mulig propagandafoto). Kaltenbrunner avviste Eichmann etter krigen. Himmler ble arrestert av britene i mai 1945 og tok sitt eget liv. Kaltenbrunner ble dømt i Nürnbergprosessen og hengt.

Da sovjetiske styrker gikk inn i Ungarn, flyktet Eichmann. Julaften 1944 kom ordren fra Ernst Kaltenbrunner om å forlate Budapest, og Eichmanns terrengbil klarte så vidt å ta seg frem gjennom restene av de tyske styrkene. Av de 46 000 tyskerne og ungarerne som forsvarte byen, kom bare noen få hundre fra det i live. SS-folk ble skutt på stedet. Tilbake i Østerrike traff han Kaltenbrunner, som nektet å ha noe med ham å gjøre fordi Eichmann var etterlyst av de allierte.

Kaltenbrunner hadde ved feriestedet Altaussee i Østerrike anlagt sitt siste hovedkvarter. Eichmann kom dit med mesteparten av sine nærmeste medarbeidere og regnet med at Kaltenbrunner ville fortsette kampen. Kaltenbrunner nektet å ta i mot ham og ba ham forlate Altaussee. Eichmann opplyste da at familien hadde fått falske dokumenter og han selv ville gå i dekning i fjellene sammen med sine menn. Dieter Wisliceny fortalte at Eichmann i september 1944 vurderte muligheten for tysk nederlag og så for seg at han og hans menn i såfall skulle skjule seg i fjellene i Niederösterreich. Der skulle de danne en partisangruppe og vente på den endelige krigen mellom øst og vest. Eichmann hadde tilbragt barndommen i dette området og i 1939 kjøpt en liten eiendom. Etter krigen ble det spekulert i om Eichmann, med sin kunnskap om hebraisk språk og jødisk liv, kunne ha gitt seg ut for å være en overlevende jøde fra konsentrasjonsleir og til og med ha emigrert til Palestina.[10]

Flukt og arrestasjon[rediger | rediger kilde]

SitatTo work out the practical details of Jewish extermination [Hitler] required a the services of a bureaucrat - a neat and competent administrator. Such a man was Adolf Eichmann, who is said to have told a subordinate: "I will jump into my grave laughing, for to know that I have six million people on my conscience will be a source of extraordinary satisfaction." Adolf Eichmann did not share in the fame of his superiors Himmler and Heydrich, yet he was more directly involved in the extermination of European Jews than any other single man.Sitat
– L.E. Poliakov, 1949[10]
Røde kors-passet som Eichmann benyttet i 1950 for å flykte til Argentina under falsk navn

Flukt i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av andre verdenskrig ble Eichmann tatt til fange av amerikanske styrker ved Bad Ischl i Oberösterreich. Han kalte seg først korporal Adolf Barth, senere endret han dette til «Untersturmfürher Otto Eckmann» i tilfelle han forsnakket seg var Eckmann og Eichmann nokså like. Amerikanerne oppdaget SS-nummeret tatovert i armhulen. Eichmann ble trodd da han hevdet å tilhøre Waffen-SS og ikke den politiske grenen av SS. Han ble overført til fangeleiren for SS i Weiden og deretter til en leir i Oberdachstetten (Bayern). De amerikanske forhørerne konkluderte med at han var harmløs.[27] Som fange presenterte han seg som «Otto Eckmann», og soldatene hadde ingen anelse om hans sentrale rolle i holocaust.

Tidlig i 1946 klarte Eichmann å flykte fra leiren i Bayern og gikk i dekning på ulike steder av Tyskland. I to år arbeidet han blant annet som skogsarbeider under navnet Otto Heninger i byen Altensalzkoth nær Celle nord i Tyskland.[120] Han forpaktet også en liten gård der han holdt høns og solgte egg og fjærfø til slakt. Han lykkes med å brenne vekk SS-tatoveringen under armen noe som etterlot et tydelig arr. I 1950 hadde han spart opp en del penger til videre flukt.[27]

Den første jakten[rediger | rediger kilde]

Amerikanske styrker arresterte SS-mannen Dieter Wisliceny som hadde vært en av Eichmanns nære medarbeidere. Wisliceny ga en utførlig beskrivelse av sitt 10 år lange samarbeid med Eichmann. Overfor amerikanske okkupasjonsmyndigheter argumenterte Wisliceny med at Eichmann var i live og at Eichmann var for feig til å ta sitt eget liv slik Eichmann skal ha snakket om mot slutten av krigen. Wisliceny skisserte selv en plan for å oppspore Eichmann blant annet ville han selv stå spissen for en gjennomsøking av all krigsfangeleirer for å finne Eichmanns medarbeidere. Dernest ville Wisliceny lete opp Veronika Eichmann som han var sikker på visste hvor ektemannen hadde gjemt seg. Ledende agenter i Haganah forhørte Wisliceny i Bratislava om Eichmann og Wisliceny sa blant annet: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.» Wisliceny forklarte at Alois Brunner, Rolf Günther og han selv var Eichmanns stedfortredere. Haganah-agenten fikk en liste på kvinner som Wisliceny mente var beredte til å skjule Eichmann. Hos en av Eichmanns tidligere elskerinner fant Haganah på denne måten et fotografi av Eichmann. Wisliceny ble hengt i Bratislava i 1946 og skrev i et brev før henrettelsen: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»[121]

Haganah-agenter opererte dels under dekke av være tyske eller nederlandske nazister som snakket godt tysk. En mannlig agent fikk på denne måten innpass hos Veronika Eichmann og pleide selskapelig omgang med henne mens hun bodde i Bad Aussee. Agenten skaffet Veronika en hushjelp med lyst hår og «arisk» utseende, hushjelpen var egentlig en jødisk jente som var agent for Haganah. Hun holdt stadig fast ved at mannen var død og avslørte ingenting mens hushjelpen hørte på.[122]

Agentene lokaliserte etter hvert Eichmanns far som drev en butikk i Linz og spurte hvor Adolf var. Faren holdt fast ved at sønnen var død. Simon Wiesenthal, en ung arkitekt, slo seg ned i Linz for å holde øye med Eichmanns far og skygget personer som besøkte ham. Wiesenthal tok seg inn i farens leilighet og fant der et dokument som sammenfattet Adolf Eichmanns liv med hans egen håndskrift.[123]

Haganahs agenter la en plan for å kidnappe Veronika Eichmann og sønnene i håp om at det ville «røyke ut» Eichmann. Planen ble forkastet av Haganahs hovedkvarter. Jakten på Eichmann ble deretter avbrutt da Palestinamandatet ble avsluttet og Israel ville bli opprettet i 1948. Haganahs agenter i Europa konsentrerte seg da om å skaffe våpen den planlagte staten Israel. Med Den arabisk-israelske krig i 1948 ble jakten på Eichmann nesten glemt. Tuvia Friedman, som hadde jaktet på Eichmann siden andre verdenskrig, begynte i Israel å organisere Institutt for dokumentasjon av krigsforbrytelser. I 1959 fikk Friedman tips fra det tyske justisdepartementet om Eichmann var i Kuwait. Den israelske regjeringen ville ikke bruke ressurser på jakt i Kuwait og Friedman fortalte da historien til en israelsk avis noe skapte stor sensasjon da det kom på trykk og ble gjengitt internasjonalt. Avisoppslaget førte til David Ben Gurion prioriterte saken. Avisoppslaget førte til at Friedman fikk mange tips blant annet fra en argentiner av tysk opphav som hevdet at Eichmann bodde i utkanten av Buenos Aires.[124]

Eichmann var under krigen nokså ukjent utenfor Tyskland. Haganah avhørte flyktninger som kom til Palestina fra Tyskland, Ungarn og Polen, og hadde i 1943 dannet seg et klart bilde av at Eichmann var en sentral person i gjennomføringen av Holocaust. Blant de omkring 500 nazistene Haganah førte på en liste over krigsforbrytere var Eichmann høyt oppe. Gideon Rafael i Haganah reiste etter krigen til London med detaljert informasjon basert på vitneerklæringer i Haifa. Informasjonen ble brukt blant annet i Nürnbergprosessen. Etter at Hitler, Himmler og Heydrich var døde, og Kaltenbrunner og Rudolf Höß ble stilt for retten, var Eichmann, Heinrich Müller (Gestapo-sjef) og Martin Bormann de fremste nazilederne på frifot.[125]

Haganah-agenter reiste i 1946 til Østerrike for å lete etter Eichmanns familie. De fant Veronika, Eichmanns kone, og Eichmanns bror i Bad Aussee og fulgte etter dem til et bortgjemt hus ved Chiem See og drepte der en mann de mente var Eichmann. Etter noen uker ble det avklart at mannen ikke var Eichmann, men en annen SS-offiser som hadde medvirket til holocaust.[126]

Yechiel Grienschpan som hadde vært partisanleder ved Lublin under krigen organiserte en gruppe på 10 krigskamerater som jaktet på Eichmann. Gruppen lette etter Eichmann i Europa, Midtøsten og Sør-Amerika. Etter at Grienschpan ble drept i Vest-Tyskland under uklare omstendigheter i 1948 ble gruppen oppløst.[127]

Flyktning i Argentina[rediger | rediger kilde]

I 1948 fikk han innreisetillatelse til Argentina under dekknavnet «Riccardo Klement», men valgte å ikke benytte den umiddelbart.

Ved å bruke sitt falske navn og utgi seg som en «demobilisert soldat fra Wehrmacht», flyktet han i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia. Ved å benytte denne løgnen overfor en fransiskanermunk med nazisympatier og nære forbindelser til titulærbiskop Alois Hudal, ble han tildelt et humanitært pass fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble utstedet til «Riccardo Klement, tekniker». Fransiskanermunken visste hvem Eichmann var, men det er lite trolig at personer i Vatikanet kjente til «Riccardo Klements» egentlige identitet. Tidlig i mai 2007 ble hans falske pass oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960.[27][128][129] Passet ble deretter overlevert Argentinas Holocaust-museum i Buenos Aires.[130]

Eichmann reiste med et skip til Argentina den 14. juli 1950. I Buenos Aires levde han under navnet «Riccardo Klement». Han arbeidet et par år hos en nazisympatisør i Tucumán og flytt så til Buenos Aires. Familen kom til Argentina i 1952. De neste årene tjente han penger i Buenos Aires-distriktet med titler som «fabrikkformann», «junior vannverksingeniør» og «profesjonell harefarmer». Dette var tilstrekkelig til å forsørge seg selv og familien, som også hadde rømt fra Tyskland. Han og familien levde i relativt beskjedne kår i Argentina og var ikke inkludert blant nazieliten i Buenos Aires. Tidlig i 1960 flyttet familien til forstaden San Fernando.[36][27]

Oppsporet av nazijegere[rediger | rediger kilde]

Nazi-jegeren Simon Wiesenthal (1908–2005)
Abba Kovner vitnet i saken. Han overlevde Holocaust i Litauen.

Eichmann unngikk fotografering og sørget for å ødelegge negativene av når Gestapo tok offisielle foto. I 1946 oppsporet etterretningsorganisasjonen Haganah et foto av Eichmann i Østerrike. Han giftet seg i 1935 med Veronika Liebl som var svært lojal mot ektemannen. Etter krigen bodde hun i Bad Aussee, Steiermark, sammen med sønnene. Ernst Kaltenbrunners kone bodde like ved. Veronika ble avhørt av amerikansk etterretning flere ganger og holdt hele tiden fast ved at mannen var død. I 1952 flyttet de til Buenos Aires der Eichmann var. I 1959 var Veronika tilbake i Østerrike for å fornye passet og Haganah kom da på sporet av Eichmann.[131]

Veronika Eichmann hadde forsvunnet på 1950-tallet, men israelske agenter visste at passet hennes var utløpt slik at hun måtte til Wien for å få det fornyet. Østerrikske myndigheter var samarbeidsvillige og tipset de israelske agentene da hun dukket opp på passkontoret i Wien. Deretter ble hun skygget kontinuerlig.[132] De israelske agentene var sikre på at hun fornyet passet kun for å reise til mannen. Hun var helt lojal mot ektemannen selv om hun visst om hans mange elskerinner. Da hun kjøpte billett til Buenos Aires styrket det antakelsen om at han befant seg der og tre israelske agenter reiste med samme fly som Veronika. I Buenos Aires reist hun rett til et hus i San Fernando der hun omfavnet «Ricardo Klement» som tok mot henne. Da var de israelske agentene som skygget henne helt sikre på at de hadde funnet Eichmann.[133]

I 1950-årene hadde flere overlevende fra holocaust viet sine liv til å lete etter de ansvarlige som unnslapp Nürnbergprosessen. I 1953 hadde nazijegeren Simon Wiesenthal fra sitt bosted i Wien oppsporet Eichmann i Argentina. I 1954 fikk han et postkort fra en samarbeidspartner i Buenos Aires, med følgende beskjed:

«Ich sah jenes schmutzige Schwein Eichmann … Er wohnt beinahe in Buenos Aires und arbeitet für ein Wassergeschäft (Jeg har sett det skitne svinet Eichmann … Han bor i nærheten av Buenos Aires og arbeider for et vannverk).»

Mannen var villig til å identifisere Eichmann, men kunne ikke reise til Buenos Aires fordi han manglet 500 dollar til flybilletten. Wiesenthal ba forgjeves om hjelp fra den daværende president for den jødiske verdenskongressen, Nahum Goldmann.

Samtidig hadde Mossad oppsporet Eichmann og Josef Mengele i Argentina. Mossads daværende leder Isser Harel hevdet i 1991 at Simon Wiesenthals arbeid ikke bidro til arrestasjonen av Eichmann, men snarere satte operasjonen i fare og forhindret en planlagt arrestasjon av Josef Mengele.[134]

En annen sentral person i oppsporingen av Eichmann var Lothar Hermann. Han var en overlevende jøde fra konsentrasjonsleiren Dachau (hvor Eichmann var administrerende leder) som i 1950-årene bosatte seg i Buenos Aires sammen med familien. Datteren Sylvia ble kjent med Eichmanns familie og fikk et romantisk forhold til Klaus, Eichmanns eldste sønn. Klaus skrøt av farens bakgrunn som nasjonalsosialist. Et år senere leste Lothar Hermann om Eichmann i en avisreportasje fra Einsatzkommando-rettssaken i Ulm og forsto forbindelsen.[36] Lothar Hermann visste at faren til Klaus hadde arbeidet med gull i 1957 og sendte datteren Sylvia til Eichmanns hjem for å finne ut mer.[trenger referanse] Etter at datteren hadde snakket med faren, innledet Hermann en korrespondanse med Fritz Bauer, påtalemyndighetens leder i Vest-Tysklands delstat Hessen, med detaljerte opplysninger om Eichmanns person og liv. Lothar Hermann kontaktet også israelske tjenestemenn (i håp om at de var interesserte enn vesttyske myndigheter), som samarbeidet nært med Hermann for å planlegge en arrestasjon.[36]

Arrestasjon[rediger | rediger kilde]

Eichman i fengslet i Ramla 1961

Etter at Eichmann var sikkert identifisert ble han skygget kontinuerlig av israelske agenter: Det var alltid en agent på samme buss, alltid en agent på samme kafe, og det var alltid en agent som holdt vakt fra en leilighet rett over gaten for Eichmanns hus. Eichmann ble jevnlig fotografert. Agentene ble stadig skiftet ut for at Eichmann ikke skulle fatte mistanke. Agentene antok det var lett å ta Eichmann til fange, hovedproblemet ville være å få ham ut av Argentina og til israelsk territorium.[135] Da han kvelden 11. mai 1960 gikk av bussen tok agentene ham med makt inn i en ventende bil. Under agentenes avhør erkjente han sin egentlige identitet.[136] Mens han ble holdt fanget i en dekkleilighet i Buenos Aires skrev han en erklæring om at han frivillig ble med til Israel. Han ble fløyet ut av Argentina via Vest-Afrika i hemmelighet ni dager etter agentene tok ham til fange.[27][137]

Den israelske statsminister David Ben-Gurion vite om at Eichmann var i Argentina. Han gav Mossad i oppdrag å lete etter ham. De fikk verifisert at «Ricardo Klement» var Eichmann. Med godkjenning fra Israels regjering ble han bortført den 11. mai 1960. Eichmann ble tatt til fange på åpen gate og kjørt bort av fire agenter. En av agentene var overlevende fra Auschwitz der foreldrene ble sendt i gasskammeret.[138] Overfor agentene innrømmet Eichmann straks sin identitet.[139] Han ble bragt til Jerusalem og stilt for retten. Eichmann ble fløyet fra Argentina med et El Al-fly den 21. mai.[trenger referanse]

Den israelske regjeringen benektet først at den var involvert i bortføringen, og hevdet at han var tatt av jødiske frivillige. Den 23. mai 1960 kunngjorde Ben Gurion i Knesset at Eichmann ble fanget med regjeringens velsignelse og beskrev Eichmann som tidenes største forbryter. Han lovet at massemorderen snart skulle stilles for retten. Ben Gurions kunngjøring ble fulgt av lang og intens applaus. Ben Gurion avviste å la saken gå for en internasjonal domstol slik Telford Taylor gikk inn for. Regjeringen sørget for at rettssaken fikk mest mulig oppmerksomhet i media.[140][139] Daværende leder av Mossad, Isser Harel, skrev senere om aksjonen i boken The House on Garibaldi Street. Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin, skrev boken Eichmann in my Hands.

Nyhetsklipp fra rettssaken.

Rettssaken startet i Jerusalem 11. februar 1961. Det var femten tiltalepunkter, inkludert forbrytelser mot menneskeheten, forbrytelser mot det jødiske folk og medlemskap i en forbudt organisasjon. I tråd med israelske prosedyrer ble retten ledet av tre dommere, uten jury. Sjefsanklageren var riksadvokat Gideon Hausner.

Etter arrestasjonen fordømte Eichmann utryddelsen av jødene som ondskap, men hevdet at hans egen rolle var begrenset til organisering av transport. Han mente at han kun utfordret ordrer fra overordnete og var bundet av lojalitetsed til Hitler. Eichmann mente derfor at han juridisk sett var uskyldig og at han for en stor del ikke hadde moralsk ansvar for forbrytelsene. I retten omtalte Eichmann utryddelsen av jødene som en av de største forbrytelsene i menneskehetens historie. Han hevdet å ha bidratt til transportarbeidet mot sin vilje og at han ikke kunne ha gjort noe for å forhindre forbrytelsen.[19]

Dieter Wisliceny tok i april 1937 over ledelsen av SDs kontor for jødesaker, og sammen med kontorets selvbevisste aktivister Adolf Eichmann, Herbert Hagen og Theodor Dannecker ble kontorets virksomhet lagt om. De tok initiativ til utforming av en konsistent «jødepolitikk» og satte fjerning (tysk: Entfernung) av jødene fra Tyskland som prioritert mål.[52][141] Wisliceny var opprinnelig Eichmanns overordnete og venn, og hann ble beundret av Eichmann. Wisliceny var ugift og avansementet i SS stanset opp slik at Eichmann etter hvert fikk høyere grad og ble hans overordnete.[54] Wisliceny var Eichmanns assistent i RSHAs avdeling for jødesaker. Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961.[142] I Nürnberg 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust, to dager senere flyktet Eichmann fra interneringsleiren i Oberdachstätten. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han (Eichmann) ville gå i graven med et smil fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende.[52] Etter krigen uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. I Nürnberg bekreftet Wisliceny at Eichmann var i live. Ifølge Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av sin gamle venn Eichmann.[54] Wisliceny ga etter krigen inntrykk av at de i løpet av krigen hadde blitt uvenner noe Eichmann avviste. Wisliceny var i Eichmanns tjeneste til april 1945 noe Wisliceny senere benektet. I fengselet i Bratislava utarbeidet Wisliceny over 20 tettskrevne sider med detaljer om Eichmann inkludert øyefarge, gulltenner og arr. I tillegg skrev Wisliceny over 100 sider om den endelige løsning, stormuftien av Jerusalem og andre tema der ytterligere detaljer om Eichmanns virke fremgikk. Wisliceny tilbød seg å oppspore Eichmann, men myndighetene ville ikke løslate ham av den grunn. Wisliceny laget en list over steder der han trodde Eichmann kunne ligge i dekning.[56]

Diplomatisk konflikt[rediger | rediger kilde]

Argentinas FN-ambassadør Mario Amadeo krevde oppreisning for Argentina etter kidnappingen av Eichmann.[143] På spørsmål fra den argentinske regjeringen sendte den israelske regjeringen en diplomatisk note (note verbale) der de beklaget eventuell overtrådelse av Argentinas suverenitet og argumenterte med at Eichmann ble med frivillig til Israel. Ben Gurion beklaget i et eget brev til president Frondizi. Argentina takket for beklagelse, men mente at Eichmann måtte returneres til Argentina og agentene måtte utleveres. Argentina meldte saken inn for FNs sikkerhetsråd som søkte etter kompromiss for å unngå opptrapping av striden. Amadeo argumenterte med at bortføringen ville sette en farlig presedens dersom det forble ustraffet og at det ikke kunne finnes unntak for sovereniteten. Utenriksminister Golda Meir argumenterte i sitt tilsvar med at bortføringen av Eichmann var en begrenset overtredelse av argentinsk lov og overtredelsen måtte sees i forhold til det unike ved Eichmanns forbrytelser og i forhold til motivene hos personene som gjennomførte bortføringen. Meir holdt fast ved at sikkerhetsrådet ikke hadde jurisdiksjon fordi bortførtingen ble gjennomført av privatpersoner og staten Israel hadde ikke ansvar for hva privatpersoner foretok seg. Meir påpekte at Eichmann faktisk oppholdt seg ulovlig i Argentina. Sovjetunionen og Polen argumenterte med at Argentina ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter Nürnberg og etter FNs resolusjoner om å straffeforfølge eller utlevere Eichmann. Sikkerhetsrådet vedtok 23. juni 1960 enstemmig en resolusjon som påla Israel å kompensere Argentina for overtredelsen. Sovjetunionen og Polen avsto fra å stemme av frykt for at Israel måtte returnere Eichmann til Argentina der han trolig ville unndra seg straffeforfølgelse. Israels ambassadør ble utvist, senere på sommmeren utvekslet landene nye ambassadører og ble enige om at saken var avsluttet.[144]

Rettsak i Jerusalem[rediger | rediger kilde]

SitatLa oss for resonnementets skyld anta at det ikke var noe annet enn uhell som gjorde Dem til et villig redskap for organiseringen av massemord. Det gjenstår fremdeles det faktum at De har gjennomført og derfor aktivt støttet en politikk for massemord. Politikk er jo ikke noen barnehave; i politikk er lydighet og støtte det samme. Og akkurat som De selv støttet og gjennomførte en politikk som ikke ønsket å dele jorden med det jødiske folk og en rekke andre nasjoners folk – som om De og Deres overordnede har noen rett til å avgjøre hvem som skulle leve i denne verden og hvem ikke – finner vi at ingen, det vil si ingen som tilhører menneskeheten, kan ventes å ville dele jorden med Dem. Dette er grunnen og den eneste grunnen til at De må bli hengt.Sitat
– Hannah Arendt (epilogen til Eichmann i Jerusalem)[145][146]

Rettssaken ble avholdt 2. april til 14. august 1961 i «Folkets hus» (et stort forsamlingslokale). Det var plass til 750 personer i rettslokalet hvorav 450 plasser ble brukt av journalister fra hele verden. Forhandlingene ble simultantolket til engelsk, fransk og tysk. Det var mange fjernsynskamera i rommet.[27] Fra 1950 hadde Israel gjennomført straffesaker mot antatte kollaboratører i konsentrasjonsleirene, i de såkalte kapo-rettssakene. I alt 40 saker ble gjennomført og med ett unntak var ingen tiltalte nazister, knapt halvparten endte med frifinnelse. Det juridiske grunnlaget for disse sakene var en egen straffelov («loven om nazister og nazikollaboratøre») vedtatt i 1950. Loven omhandlet blant annet forbrytelser mot det jødiske folk (denne bestemmelsen var nokså lik folkemordkonvensjonen), forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Denne loven ble anvendt i saken mot Eichmann.[147][148]

Prosessen var kontroversiell ettersom Eichmann ble bortført fra et land uten utleveringsavtale med Israel. Regjeringen imøtekom dette ved å overføre rettssaken direkte på TV til en rekke land.[trenger referanse] Forsvareren Robert Servatius krevde at saken straks måtte henlegges fordi Israel ikke hadde jurisdiksjon til å dømme i saken. Eichmann erklærte se straks «uskyldig, etter tiltalen» for hvert av de 15 konkrete punktene aktoratet la frem. Forsvareren begrunnet manglende jurisdiksjon på følgende punkter:[27]

  • Eichmann ble lovstridig bortført fra Argentina
  • Tiltalen gjaldt forhold utenfor Israels territorium og før Israle ble opprettet
  • Eichmann hadde ikke fulle retter som tiltalt (for eksempl ville nazister innkalt som vitner straks ha blitt arrestert)
  • Eichmann hadde ikke drept noen og heller ikke tatt initiativ til drap, han handlet bare etter høyere ordre. Ifølge forsvareren utførte Eichmann statshandlinger som unndro seg vanlig strafferettslig forfølgelse (tysk: justizlose Hoheitsakte) og sto i samme strafferettslige stilling som pilotene som slapp atombomben over Hiroshima.

Saken fikk bred pressedekning over store deler av verden. Axel Kielland skrev i Dagbladet at dette var historiens viktigste prosdyre. Kielland beskrev Eichmann som «et ulykksalig kryp» og «en personifisert alminnelighet».[139]

Advokat Johan B. Hjort og jussprofessor Edvard Hambro mente at pågripelsen i Argentina og rettssaken i Jerusalem var i strid med folkeretten blant annet fordi staten Israel ikke eksisterte da forbrytelsene ble begått. Ragnar Kvam var oppbragt over disse formelle innvendingene som Kvam karakteriserte som selvrettferdig «skolemesterreaksjon». I Norge var vurderingene stort sett at rettssaken var legitim. I Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) medvirket saken til kritisk refleksjon om landets nazistiske fortid.[139]

Eichmann hevdet han var uskyldig fordi han personlig ikke var grusom, hadde et vennlig forhold til jøder og fordi han selv ikke deltok i drap ved gassing. Arendt beskriver blant annet Eichmanns vennlige og høflige forhold til Berthold Storfer, leder for den jødiske komiteen for utvandring til Palestina. Storfer ble skutt og drept i Auschwitz seks uker etter at Eichmann hadde møtt ham der. Ifølge Arendt forsøkte Eichmann å rasjonalisere det han hadde vært med på og unndra seg ansvar ved å vise til at han var anstendig og opptrådte juridisk korrekt.[27]

Eichmann satt i en boks av skuddsikkert glass under saken. Over 100 vitner ble hørt, deriblant overlevende fra konsentrasjonsleire, og 1600 dokumenter med Eichmanns navn og signatur ble lagt frem som bevis. Aktor innkalte også flere sakkyndig blant annet historikere og andre forskere.[149] Eichmann selv forsvarte seg under hele saken med at han bare hadde fulgt ordre. Under Nürnbergprosessen ble det satt presedens for at dette ikke holdt som forsvar. London-charteret (også kalt Nürnberg-charteret) av 8. august 1945 etablerte the International Military Tribunal (IMT) og fastsatte hvordan rettsforfølgelsen av major war criminals i Nürnberg skulle foregå. Charteret omhandlet tiltale på grunnlag av forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.[150] London-charteret for IMT avviste «ordre ovenfra» (engelsk: superior order) som grunnlag for frikjennelse, bare som formildende omstendighet.[151] Eichmanns forsvarer Robert Servatius bygget i stor grad forsvaret på om retten hadde jurisdiksjon til å dømme Eichmann, gitt at han var kidnappet og bortført til et land han aldri hadde vært i før, og om retten kunne være upartisk.

Regjeringen var involert i aktoratets arbeid og Ben Gurion gikk selv gjennom Hausners åpningsinnlegg.[140] Domstolen i første instans hadde tre dommere og ingen jury slik at dommerne tok stilling både til fakta og til lovanvendelsen.[19] Dommerne var Moshe Landau (utdannet i Storbritannia), Yizhak Raveh og Benjamin Halevi (de to siste utdannet blant annet i Tyskland).[27] Aktoratet under ledelse av Hausner baserte seg til dels på nedskrevne vitneutsagn fra etterkrigstiden, særlig i forbindelse med Nürnbergprosessene. Hausner mente for eksempel av Dieter Wislicenys vitneutsagn var troverdige og pålitelige. Aktoratet baserte seg på over hundre vitner. Noen vitner som var i live ga tildels forklaring i sitt hjemland i stedet for å reise til Israel.[140]

Abba Kovner vitnet i saken.[152][153][154] Rudolf Vrba, en av de få som klarte å rømme fra Auschwitz, ble ikke innkalt som vitne, i stedet ble Vrba bedt om å levere en skriftlig redegjørelse ved Israels ambassade i London. Dommeren Benjamin Halevi ønsket at Vrba skulle komme personlig til Jerusalem og ble nedstemt av de to andre dommerne. Halevi hadde noen år tidligere dømt i Malchiel Gruenwalds favør etter at Rudolf Kastner saksøkte for ærekrenkelser.[155][156] Vrba var et av vitnene i rettssaken mot holocaustfornekteren Ernst Zündel i Canada i 1985.[157][158]

Forsvarer Robert Servatius i retten.

Michael Musmanno, som hadde vært dommer i Nürnbergprosessene, vitnet og uttalte da at Walter Schellenberg hadde fortalt at Eichmann kontrollerte Einsatzgruppene.[159][160] Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre slik Musmanno fremstilte det i boken The Eichmann Kommandos (1961). Musmanno hevdet feilaktig at Einsatzgruppene var Eichmanns påfunn og at lederne sto ansvarlige overfor Eichmann.[161] Musmanno tok i forbindelse med Eichmann-saken til orde for en internasjonal straffedomstol for internasjonale forbrytere ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.[160]

Eichmann var anklaget i 15 punkter på grunnlag av:[19]

  1. Forbrytelser mot det jødiske folket. Lov vedtatt av Knesset i 1950 med omtrent samme ordlyd som paragraf 2 i Folkemordskonvensjonen av 1948.
  2. Forbrytelser mot menneskeheten. I henhold til London-charteret av 1945 og som anvendt i Nürnbergprosessen.
  3. Krigsforbrytelser. Overgrep mot sivilbefolkningen på okkupert territorium.
  4. Medlemskap i tre nazistiske organisasjoner definert som kriminelle i Nürnbergprosessen.

De tre første ga grunnlag for dødsstraff i henhold til Israels strafferett. Han ble kjent skyldig på alle 15 punkter i første rettsinstans.[19]

Sakens sentrale fakta, at Eichmann organiserte transport og deportasjon av jøder, var ikke omstridt. Eichmann ble kjent strafferettslig tilregnelig. Aktor Gideon Hauser hevdet at Eichmann hadde et «hjerte av stein» og var likegyldig til lidelsen han skapte og at Eichmann hadde en farlig, pervertert personlighet.[21]

Anke til høyesterett[rediger | rediger kilde]

I anke til Israels høyesterett anførte Eichmann fem punkter:[19]

  • Loven av 1950 ble gitt tilbakevirkende kraft og loven ble vedtatt i en stat som ikke eksisterte før 1948.
  • Israel hadde ikke jurisdiksjon, ifølge Eichmann kunne bare Tyskland og Polen dømme ham.
  • Handlingene ble begått av staten Tyskland ved Tysklands utøvende makt.
  • Arrestasjonen i Argentina var ikke lovlig og ble gjort uten samtykke fra argentinske myndigheter.
  • Dommerne var som jøder følelsesmessig involvert og kunne derfor ikke gi en upartisk dom.

Israels høyesterett avviste de to første ankepunktene med at domstolen var bundet av Israels lovgivning. Høyesterett tilføyde at forbrytelsene dekket av loven av 1950 alltid hadde vært forbudt i henhold til folkerettslig sedvane og handlingene var universelt ansett som kriminelle med individuelt ansvar. Høyesterett la videre til grunn universell jurisdiksjon og Israels rett til å opptre som vokter av folkeretten, og mente derfor at det var uten betydning at Israel ikke eksisterte da handlingene ble begått.[19]

Angående Eichmanns tredje punkt sluttet høyesterett seg til førsteinstans som mente at å betrakte massemordet som en legitim statlig handling var en fornærmelse mot fornuften og rettsfølelsen. Høyesterett avviste Eichmanns fjerde ankepunkt med henvisning til britisk, amerikansk og europeisk presedens om at i fravær av utleveringsavtale tok ikke domstolen stilling hvordan den tiltalte ble bragt til Israel. Høyesterett tilføyde at Eichmann ble bortført av statlige tjenestemenn slik at det ble et mellomstatlig spørsmål og ikke et spørsmål om den tiltaltes rettigheter.[19]

Til Eichmanns femte ankepunkt (også brukt som argument i første instans) svarte dommerne i begge instanser at de er mennesker som blir følelsesmessig berørt av sakens fakta men at det er deres plikt å kontrollere disse følelsene når de skal dømme i saken. Eichmanns anke ble avvist.[19]

Psykologiske/psykiatriske undersøkelser[rediger | rediger kilde]

Eichmann gjennomgikk en såkalt Szondi-test anonymisert og med resultatene vurdert av Léopold Szondi selv og han konkluderte med at dette var en meget farlig person med maktbegjær og istand til å drepe på en nesten autistisk måte. Den amerikanske statsviteren Michael Selzer gjorde en lignende anonymisert undersøkelse (Bender-Gestalt-testen og Houste-Tree-Person-test) med hjelp av seks psykologer hvorav fem konkluderte med at det var en person med voldelig, tvangspreget og paranoide trekk. Den israelske psykiatere Shlomo Kulcsár (født og oppvokst i Ungarn, emigrert til Israel etter krigen) intervjuet Eichmann i 21 timer på oppdrag av domstolen for å fastslå om Eichmann var tilregnelig. Kulcsár fikk som ledd i dette Eichmann til å utføre Szondi-testen og til å lage flere tegninger som Selzer senere brukte. Selzer var kritisk til forestillingen om at nazilederne var utpreget normale. Den amerikanske psykologen Molly Harrower analyserte i 1976 resultater fra Eichmanns rorschach-test og konkluderte med en normal personlighet. Harrower ga sammen med Eric Zilmer med flere i 1995 ut en bok der konklusjonen fortsatt var ingen tegn til mental lidelse eller avvik hos Eichmann. Szondi offentliggjorde sin vurdering (at Eichmann var en pervert og sadistisk person) i 1962-1963 etter at han ble kjent med hvem han hadde analysert. Kulcsár offentliggjorde i 1967 sin undersøkelse som konkluderte med at Eichmann led av en sadomasochistisk perversjon. Til sammen gjennomgikk Eichmann syv ulike tester, inkludert Wechsler intelligenstest.[21][162][163][164] Ritzlers analyse i 1978 trakk i tvil både Selzers og Harrowers konklusjon.[165] McCully konkluderte i 1980 med at rorschach-testen viste at Eichmann ikke var en ordinær, banal mann, og antydet at det var stort avvik mellom Eichmanns tankeverden og den fasaden han hadde.[166] Selzer konkluderte med at årsak og ansvar for naziledernes handlinger ikke bare kan tilskrives omstendighetene.[167]

Dødsstraff for folkemord[rediger | rediger kilde]

Domsavsigelsen under Eichmannsaken

Eichmann ble funnet skyldig på alle tiltalepunkter og dømt til døden 15. desember 1961. Han skrev til Israels president og ba om benådning. I brevet holdt han fast ved at han bare utførte ordre og ikke selv var leder med ansvar.[168] Han ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962 i Ramla-fengselet. Dette er den eneste henrettelse under sivil lovgivning som er utført i Israel. Liket ble kremert og asken ble strødd i havet, offisielt fordi ingen nasjon måtte gi ham et siste hvilested. Eichmann ba selv om å bli kremert, men det fantes ikke noe krematorium i Israel, fordi jødisk lov påbyr begravelse. Ingeniører og politifolk konstruerte i hemmelighet en ovn i en appelsinlund ved kysten. Motorveien var avsperret og under tung militær bevoktning da Eichmanns lik ble fraktet til kremering. Asken ble fraktet i politibil til havnen i Jaffa. Ved daggry var Eichmanns aske spylt ut i Middelhavet av et marinefartøy.[169] Ifølge London Evening Standard 1. juni 1962 uttalte sønnen Klaus Eichmann til journalistene: «Judaismen har igjen bevist at penger er viktigere enn lov og rettferd. De trengte et offer, noe som kunne rettferdiggjøre at tyske penger ble betalt som kompensasjon.»

Memoarer i israelsk fengsel[rediger | rediger kilde]

Under oppholdet i israelsk fengsel skrev Eichmann sine memoarer fra årene i det tredje rikes tjeneste. Selv om meget i disse erindringene må taes med en klype salt, fordi forfatteren vil stille seg selv i et mer fordelaktig lys, er det et kildedokument om den tyske jødeutryddelsespolitikk. Memoarene ble frigitt av israelerne 37 år etter henrettelsen.

Ettertiden[rediger | rediger kilde]

SitatEn fullstendig beskrivelse av Adolf Eichmann

Øyne: Middels
Hår: Middels
Vekt: Middels
Særlige kjennetegn: Ingen
Antall fingre: Ti
Antall tær: Ti
Hva hadde du ventet?
Klør? Rovtenner? Grønt spytt? Galskap?

Sitat
Leonard Cohen[170]
Bussholdeplass på Kurfürstenstraße i Berlin, der Eichmanns avdeling for jødesaker i Gestapo (Referat IV B4) hadde sine lokaler.[171]

Debatten etter rettssaken særlig på grunn av Arends bok har blant annet dreid seg om det ondes natur og definisjon, om den enkeltes skyld og moralske ansvar innenfor et hierarki, om årsakene til Holocaust, og om Israels jurisdiksjon til å dømme.[27]

Israels regjering så rettssaken som en mulighet til å opplyse israelerne og verden ellers om faren ved totalitære regimer, jødenes lidelser under naziregimet og om Israels brettigelse som et hjemland for jødene. Det var særlig antatt stor pedagogisk verdi overfor unge israelere.[172] Den tyske historikeren Ruth Bettina Birn har konkludert med at Eichmanns rolle under holocaust ble overdrevet av aktoratet i Jerusalem dels av politiske grunner og dels av mangel på kunnskap.[140] I forbindelse med rettssaken var flere observatører, blant andre Elie Wiesel, skuffet eller forundret over at det ikke ble bevist at Eichmann personlig var jødehater.[36]

Rettssaken skapte oppmerksomhet om Vest-Tysklands tilsynelatende likegyldighet med hensyn til straffeforfølgelse av nazister. I månedene før Eichmann-saken i Jerusalem innledet vesttyske myndigheter staffesak mot flere antatt gjerningsmenn fra nazitiden.[172]

Den amerikanske rettsteoretikeren Lawrence Douglas mener at saken mot Eichmann kan kritiseres på flere punkter: han ble kidnappet, han ble prøvd i henhold til israelsk lov av 1950 som ble brukt tilbakevirkende, og aktor førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmanns forbrytelser å gjøre. Douglas mener samtidig at det ikke var en skueprosess fordi bevisene mot Eichmann var rikelige blant annet angående hans ansvar for holocaust i Ungarn.[173]

Hannah Arend er særlig kjent for å ha stilt spørsmål om Eichmann var ond. En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann ikke var personlig ond eller drevet av ondskap fordi han bare var et tannhjul i nazistenes maskineri - om ikke Eichmann hadde gjort jobben ville noen andre ha gjort det. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av jobben han gjorde.[174]

Eichmann var tilskuer til en gassing i Kulmhof noe han senere beskrev som en kvalmende og fryktelig opplevelse. Han fortsatt arbeidet med transport til utryddelsesleirene etter opplevelsen.[175]

Regjeringene i de sovjetkontrollerte landene i Øst-Europa, særlig DDR søkte å utnytte saken politisk. Hans Globke, Adenauers høyre hånd, ble konkret angrepet ved at han ble fremstilt som Eichmanns samarbeidspartner. Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) innledet en motkampanje. Den tyske påtalemakten sendte Dietrich Zeug, spesialist på straffeforfølgelse av nazister, til Jerusalem. Zeug var til stede under rettssaken og rapporterte til statsadvokat Fritz Bauer i Frankfurt og til Zentrale Stelle (sentralkontoret for etterforskning nazistenes forbrytelser). Zeug konkluderte med at aktoratet ikke hadde gransket tilgjengelige arkiver (blant annet fra Zentrale Stelle) og skaffet seg riktig bakgrunnsinformasjon, og at aktoratet overdrev da de hevdet at Eichmann var den sentrale personen i gjennomføringen av Holocaust. I nazi-hierarkiet var Eichmann fire nivåer under Himmler. Ifølge Zeug forsøkte aktoratet å gjøre to ting: Gi et fullstendig bilde av holocaust og holde Eichmann strafferettslig ansvarlig for hans bidrag til holocaust.[140]

Juridiske forhold[rediger | rediger kilde]

Ved saken mot Dusco Tadic i 1997 ved den internasjonale straffedomstolen for Jugoslavia henviste dommen til Eichmann-saken og la til grunn at nasjonsgrenser ikke kan være en beskyttelse for den som har overtrådt de mest elementære menneskeretter slik at statlig suverenitet må vike i saker hvor forbrytelsene sjokkerer selve menneskehetens samvittighet. Tyskland var et av de første landene som innførte universell jurisdiksjon (det vil si uavhengig av hvor forbrytelsen skjedde og uavhengig av personens statsborgerskap) for folkemord og krigsforbrytelser.[176] Flere land har innført universell jurisdiksjon for folkemord på samme måte som de to rettsinstansene i Israel gjorde i Eichmann-saken.[177] Israel kunne ikke uten (som alternativ til universiell jurisdiksjon) legge til grunn at forbrytelsene var begått i utlandet mot landets borgere (personalprinsippet) eller at det handlet om beskyttelse av landets vitale interesser (beskyttelsesprinsippet). Få bestred Israels rett til å straffeforfølge Eichmann og Tyskland ønsket ikke Eichmann utlevert. Israels bortføring av Eichmann fra Argentina ansees som klart brudd på Argentinas suverenitet i strid med folkeretten.[178]

Arendts reportasje[rediger | rediger kilde]

Forsiden av førsteutgaven av bokversjonen av Arendts rapport.

Hannah Arendt rapporterte fra rettssaken for The New Yorker og disse reportasjene ble senere utgitt i boken Eichmann i Jerusalem. Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: banality of evil). Eichmann hadde ikke selv drept noen eller beordret noen drept, han var ingen sadist og fremsto som grå og alminnelig. For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs. For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.[21]

Arendts analyse vakte oppsikt i samtiden.[179] Arendts observasjoner ble støttet av konklusjon fra Milgram-forsøkene.[166] Stanley Milgram bemerket at Arendts ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte.[180] Aktor Hausners assistent kritiserte feil og mangler i Arendts bok i 1965. Arendt hadde ikke tilgang til psykiatriske vurderingene gjort av Eichmann.[163]

Bernt Hagtvet skrev i innledningen til den norske 2000-utgaven at det er mulig at Eichmanns opptreden i retten var skuespill for å gi inntrykk at han var passiv og underdanig i et forsøk på å redde seg selv. Hagtvet stiller spørsmål om fremstillingen i retten ga et dekkende bilde av mannens virke og om han kan ha hatt mer personlige og ambisiøse mål enn bare å adlyde ordre. Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen stiller spørsmålet hvorfor Arendt tok Eichmann på ordet: Hvorfor antok hun at Eichmanns svikt lå i hans manglende tenkeevne og ikke i hans mulige mangler på det emosjonelle området.[27]

Milgram-forsøkene[rediger | rediger kilde]

Stanley Milgram innledet det kjente Milgram-eksperimentet et par måneder etter at rettssaken i Jerusalem åpnet. Milgrams eksperiment ble delvis omtalt som «Eichmann-eksperimentet» fordi det handlet om lydighet overfor autoriteter noe som kunne være en forklaring på at vanlige folk deltok i nazistenes ugjerninger. Rettssaken var bakgrunn for at Milgram utformet og gjennomførte eksperimentet.[23] Mens Milgram holdt på å ferdigstille avhandlingen sin sommeren 1960 leste han at Eichmann var tatt til fange i Argentina. Rettssaken ble vist på TV, noe som var uvanlig den gangen. Milgram avrundet eksperimentet fem dager før Eichmann ble hengt. Milgram konkluderte med at lydighet overfor autoriteter kan overstyre moralske vurderinger slik at folk blir i stand til å utføre ubehaglige eller frastøtende handlinger fordi de moralske ansvaret overføres til høyere autoritet.[24][162] Milgrams konklusjon innebar at situasjonen eller omgivelsen personen befinner seg var viktigere enn personlighetstrekk og individuelle forhold.[181] Oppfatning av at Eichmann bare var en tankeløs byråkrat som lojalt utførte ordrer skriver seg fra Milgram, men tilskrives ofte Arendt som understreket at Milgram misforsto hennes poeng. Mens Milgram mente at lydighet i et byråkrat medførte redusert ansvar, mente Arendt at lydighet og støtte er det samme: Arendt mente Eichmann støttet villig regimet og fortjente straff for regimets forbrytelser.[182]

Stanford Prison Experiment leder av Philip Zimbardo fulgte opp Milgrams forsøk og støttet i stor grad Arendts tese.[179][181] Revurderinger av Stanford Prison Experiment og detaljer fra Eichmanns liv har senere trukket i tvil om lydighet er en god forklaring. Det er mye som tyder på at de som meldte seg frivillig til fengselsforsøket ved Stanford av natur var mer fiendtlig og agreesive, mer lydige overfor autoriteter, og noe mer narsissistiske.[183][184]

Cesaranis biografi[rediger | rediger kilde]

David Cesarani skreve biografien Eichmann: His Life and Crimes (2005) og avviste der blant annet at Eichmann var en banal, ikke-ideologisk byråkrat, slik Hannah Arendts kjente bok Eichmann i Jerusalem har blitt tolket.[185] En anmelder skrev «there may never be need for another biography of the man».[186] Historieprofessor Thomas Laqueur skrev i sin anmeldelse at Cesaranis fremstilling av Eichmann ikke er så ulik Arendts. Laqueur fremholder at Arendt beskrev Eichmanns administrative ferdigheter og byråkratiske talent, og hun hevdet ikke at han bare var et tannhjul i maskineriet. Det var i følge Laqueur hans mangel på intellekt, kritisk tenkning og refleksjonsevne som forskrekket henne.[36] Ifølge biografien var ikke Eichmann spesielt antisemittisk da han gikk inn i nazipartiet. Radikalisering kan ha vært en konsekvens av arbeid for partiet og slik radikalisering blant personer som omgås likesinnede er forenlig med funn fra psykologisk forskning.[183] Biografiens grundige gjennomgang av Eichmanns karriere viser at han var mer enn en grå og nøktern byråkrat: Han var en stolt nazist og ivrig og innovativ i tjenesten der han stadig fant på nye måter gjennomføre deportasjonsprosjektene sine. Da Himmler sommeren 1944 ville stanse deportasjonene fra Ungarn og vurderte forhandling med de allierte ble Eichmann oppbragt og motsatte seg åpent Himmler. Ifølge Cesarani var det Eichmanns strategi under rettssaken å fremstå som en ydmyk og ubetydelig kontorist.[20]

Ifølge Cesarani ble Eichmann gradvis en pålitelig tjenestemann i gjennomføring av folkemordet. Eichmann var i likhet med det store antallet på ytre høyreside antisemitt, men han støttet eller medvirket ikke til pogromer som Krystallnatten (1938) fordi det forstyrret hans arbeid med ordnet utvandring av jøder. Han ble oppriktig forbauset da han fikk vite at «den endelige løsningen» innebar utryddelse og ikke utvandring (han arbeidet da med en stor plan om tvungen utvandring for 4 millioner jøder til Madagascar). Eichmann skal ha blitt sjokkert da han fikk demonstrert avliving med gass uten at dette hindret ham i å arbeide med ivrig med organisering av transport til utryddelsesleirene. Ifølge Cesarani var Eichmanns bidrag til massemordet preget av Eichmanns vanlige problemløsende og praktiske tilnærming. Under rettssaken hevdet Eichmann at han ikke hadde lest Hitlers Mein Kampf da han gikk inn i det østerrikse nazipartiet og hadde heller ingen spesiell interesse for jøder, Cesanrani antok at dette er riktig. Cesarani konkluderte med at Eichmann, slik han selv fremstilte det i retten, ikke var entusiastisk over utviklingen sommeren 1941 - vinteren 1942 da utvandring ble erstattet av utryddelse som nazistenes «løsning» for jødene. Detaljene om hvordan massakrer vokste til folkemord er usikre fordi historikerne ikke har klart å fastlegge en presis tidslinje. Eichmann besøkte Auschwitz tidlig i 1942, var tilstede under gassing i Kulmhof og var vitne til at Einsatzgrupper drepte tusenvis utenfor Minsk. Eichmann brydde seg ikke om hva som skjedde med jødene etter at han fått dem deportert fra områdene han hadde ansvaret for. Han visste ikke eksakt hvilke leirer det enkelte deportasjonstog ble sendt til, bortsett fra Theresienstadt som han bestyrte selv. Han la stor vekt på å fylle togene og utnytte kapasiteten. Selv om jødene ble fraktet som gods i kuvogner, tok den tyske jernbanen (Reichsbahn) betalt som om de reiste på tredjeklasse med enveisbillett (barn under fem år reiste gratis). For vaktene måtte Eichmann betale billett på andre klasse. Eichmann sørget for at reisekostnadene ble dekket av jødene selv ved de eiendelene de etterlot seg. Eichmann var oppbragt over at franske og italienske myndigheter ikke ville deportere sine jødiske innbyggere og han presset på for å få dem til å samarbeide.[36]

I Ungarn i 1944 ville Himmler bytte jøder mot lastebiler, noe Eichmann motsatte seg. Det er uklart hvorfor Eichmann var så besatt av å fullføre deportasjonen av jødene fra Ungarn mens den røde arme nærmet seg østfra. Cesarani antok at Eichmann på dette tidspunktet var «fordervet».[36]

Skyldspørsmålet[rediger | rediger kilde]

Historikere har spekulert omkring enkelte sider ved Eichmanns liv. Det mest sentrale er spørsmålet om hans rolle i holocaust og spesielt om han forsto hva han gjorde. Noen historikere, og Eichmanns sønn, har hevdet at dommen er urettferdig fordi Eichmann bare var en tysk soldat som fulgte ordre. På den annen side er det slått fast at det å følge ordre ikke fritar for skyld ved slike alvorlige forbrytelser. Man har også påpekt at Eichmann selv søkte seg over i avdelinger som arbeidet med det tredje rikes håndtering av jødene.

Ved rettsoppgjøret etter krigen var det et vanskelig spørsmål hvilket ansvar den underordnede hadde innenfor et hierarki. Både aktørene i rettssakene (dommere, aktor og forsvar) og forskere i ettertid har det vært et sentralt tema hvordan og i hvilken grad ordrer strømmet fra toppledelsen og ble iverksatt av tjenestemenn på lavere nivå. Under rettssaken brukte Eichmann selv et organisasjonskart for å bevise sin uskyld. Ved Nürnbergprosessene la dommerne en «kunnskapstest» til grunn og det innebar at det var skyldig dersom de visste hva de gjorde og godtok ikke at ordre ovenfra (superior order) fritok for ansvar. Eichmann var ikke bare en lydig iverksetter av ordrer ovenfra, han var ivrig, foretaksom og konkurransinnstilt i utførelse av sine oppdrag.[187]

Senere forskning tyder på at Eichmann og tjenestemenn som ham visste godt hva de gjorde. Eichmann la sin ære i å utføre arbeidet og la mye energi og kreativitet i å fullføre prosjektene han var tildelt. Typisk for nazistaten var at roller og til dels kommandolinjer var uklare og instruksene var ofte vage slik at den enkelte måte forestille seg hva som skulle til for å bidra til regimets mål. For eksempel ble ikke detaljene om den endelige løsningen formidlet fra toppen, men måtte utarbeides av Eichmann selv. Før rettssaken innrømmet Eichmann at han ikke angret og bare beklaget at han ikke fikk fullført oppdraget med deportasjon av jøder.[181]

Ved rettsoppgjøret i Ungarn etter krigen ble László Baky og László Endre hengt i 1946, etter å ha blitt dømt av en folkedomstol. Tibor Ferenc, rettens formann, uttalte at de utførte instruksene fra Adolf Eichmann entusiastisk. Tibor Ferenc vitnet senere under saken mot Eichmann i Jerusalem.[188]

Noen av forholdene lagt til grunn i tiltalepunktene var feil. For eksempel var ikke Eichmann involvert i Aksjon Reinhardt og hadde lite å gjøre med det som skjedde i Generalguvernementet. Han var ikke involvert i Sonderkommando 1005 og Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre (slik Michael Musmanno fremstilte det). Mange av aktoratets vitner var holocaustoverlevende som ga utfyllende beskrivelser av holocaust og lidelsene, men en del av vitnene hadde ikke førstehånds informasjon om Eichmanns virke.[140]

Forholdet til ODESSA[rediger | rediger kilde]

Det har vært uklarhet rundt hans forhold til ODESSA, nettverket av tidligere SS-medlemmer som hjalp til med å flykte til Sør-Amerika. Britannica oppgir at han fikk hjeplp av ODESSA ved flukten til Sør-Amerika.[189] Iføge Moshe Pearlman tok Eichmann kontakt med ODESSA tidlig i 1950 og fikk hjelp til å reise fra Tyskland til Italia.[190][191] Man vet at han var i kontakt med dem, men det ser ikke ut til at han benyttet seg av nettverket eller selv bidro.

Eichmann og Josef Mengele[rediger | rediger kilde]

Mossad mente at Eichmann kjente Josef Mengele, og hadde håpet at han skulle røpe Mengeles skjulested slik at de kunne bortføre ham også. I dag vet vi at de møttes via den nederlandske journalisten Willem Sassen, som hadde vært i Waffen-SS, blitt såret på Østfronten og senere arbeidet for nazipartiets propagandakontor, før han ble dømt til døden in absentia av en militærdomstol i Belgia og til 20 års straffarbeid i Nederland. Sassen kom seg også på falskt pass til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen Der Weg, utgitt av Dürer Verlag fra 1947 til 1958. Sassen presenterte Eichmann for Mengele; de to hadde brukt samme fluktrute til Argentina. De møttes flere ganger på kafeen ABC, men fant ikke tonen, og Eichmann takket nei til Mengeles tilbud om gratis legehjelp.

Eichmann og Wilhelm Sassen[rediger | rediger kilde]

Sassen og Eichmann møttes regelmessig i fem måneder og snakket inn 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Disse skulle utgjøre kjernen i et arbeid om den endelige løsning, som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld og jødenes krav om skadeserstatninger. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning (…) fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.»[192] En sterkt forkortet versjon av samtalene ble publisert i Life i 1960.[41]

Hvorfor ble ikke Eichmann forfremmet?[rediger | rediger kilde]

Det er også uklart hvorfor Eichmann ikke ble forfremmet til SS-Standartenführer, tilsvarende oberst. Alt tilsier at han skulle fått denne forfremmelsen, men han ble ikke engang anbefalt. En teori er at Kaltenbrunner anså ham som farlig for sin egen posisjon.[trenger referanse]

Frigitte hemmelige dokumenter (2006)[rediger | rediger kilde]

I 2006 ble 27 000 sider med hemmeligstemplet informasjon offentliggjort av CIA. Dokumentene viser at CIA i mars 1958 hadde detaljert kunnskap om hvor Eichmann befant seg. CIA valgte å ikke informere Israel om dette, for å beskytte høytstående politikere i det daværende Vest-Tyskland.[193] Dokumentene viser at CIA siden 1952 visste at Eichmann bodde i Argentina under dekknavnet «Clemens».

CIA ønsket heller ingen oppmerksomhet om nasjonalsosialister som de selv rekrutterte etter andre verdenskrig. Vest-Tysklands regjering, ledet av Konrad Adenauer, var bekymret over hva Eichmann kunne fortelle om sin tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Hans Globke som, sammen med Eichmann, utformet Nürnberglovene i 1935.[194][195][196] Etter forespørsel fra Bonn, overtalte CIA tidsskriftet Life til å slette omtalen av Globke fra Eichmanns memoarer, som det hadde kjøpt fra hans familie.[197] Samtidig hadde Mossad midlertidig oppgitt sin leting etter Eichmann i Argentina, fordi de ikke kjente hans dekknavn. Verken USA eller CIA hadde på denne tiden som politikk å forfølge krigsforbrytere. CIA beskyttet også Reinhard Gehlen, som rekrutterte hundrevis av tidligere nasjonalsosialister som CIA-agenter.[198]

Stangneths biografi[rediger | rediger kilde]

Den tyske filosofen Bettina Stangneth analyserer i sin bok Eichmann vor Jerusalem: Das unbehelligte Leben eines Massenmörders (2011; engelsk utgave Eichmann Before Jerusalem. The Unexamined Life of a Mass Murderer, 2014) arkvimateriale blant annet fra samtalene med Sassen. Stangneths bok omtales som den grundigst om Eichmanns liv.[199]

Ifølge Stangneths bok angret ikke Eichmann på utryddelsen av jødene, noe han anså som en historisk nødvendighet og som han var stolt av å ha utført for Tyskland. I årene i eksil forble Eichmann en lidenskapelig og overbevist nazist. Ti år etter krigen var Eichmann ikke realitetsorientert og trodde stadig at han kunne reise tilbake til Tyskland når nazismen var rehabilitert og gjenvunnet makten i landet. Han planla et offentlig forsvar for nazismens prestasjoner. Stangneth er uenig med Arendt som vurderte Eichmann som lite intelligent og fremholder at Eichmann fremstilte seg som en forsiktig byråkrat bare i rettssaken i Jerusalem. Stangneth konkluderte med at Eichmann under krigen var en ideologisk overbevist nazist og antisemitt som med iver, energi og kreativitet gjennomførte holocaust. I samtale med Sassen uttalte Eichmann blant annet at dersom vi hadde drept de 10,3 millioner sjefsstatistiker Richard Korherr oppga, da ville vi jeg vært fornøyd med at vi hadde knust en fiende. I denne forbindelse beklaget Eichmann at han ikke klarte å fullføre oppgaven med utrydde alle jødene. Eichmanns forsøk på å fremstille seg selv om en ren kontorist og tannhjul i maskineriet lurte ikke Arendt eller domstolen, ifølge Stangneth. I årene etter krigen fremstilte han ikke seg selv som en kjedelig funksjonær, i stedet skrøt han av sin kreativitet på jobb. Deportasjonen av jødene fra Ungarn beskrev han som sitt innovative mesterstykke: en prestasjon uten sidestykke. Eichmann kladdet i 1956 et brev til forbundskansler Konrad Adenauer med forslag om å komme tilbake for å bli stilt for retten: Eichmann var tilsynelatende overbevist om sin uskyld og regnet med at han bare ville få en mild dom slik at han deretter kunne gå tilbake til et vanlig liv som andre nazister.[200][41][182][199]

Roger Berkowitz skriver i en kommentar til Stangneths bok at den langt på vei støtter Arendts fremstilling av Eichmann: Begge fremhever Eichmanns stolthet, fantasi om egen storhet og betydning, og at han var en vaneløgner. Mye den informasjonen Stangneth bygger var kjent for Arendt blant annet gjennom en reportasje i Life i 1960.[199]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ «Dr. Käsztner made the following entry in his notebooks under October 17, 1944; it gives us a close-up of Eichmann in his “professional” attitude. Regent Horthy had just been deposed after the failure of his attempt at a separate peace, and the Arrow Cross had taken power; Eichmann had just returned from Berlin by plane. “So you see I’m back. You thought it was going to be like in Rumania or in Bulgaria, didn’t you? You’ve forgotten that Hungary is in the shadow of the Reich’s ruins. And our arm is still long enough to reach the Hungarian Jews. Now listen to what I say: this government is taking orders from us. The Budapest Jews are going to be deported and they’re going to be deported on foot. We need our transportation for other things. Or if you prefer, you can get us some trucks. . . . You’re scared, eh? I’ve had enough of your American fairytales. Now we’re going to get to work. And I expect to see things hum, get me?” … “At that moment he seemed to be the happiest man on earth,” Dr. Käsztner observed.»[10]:445

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 17238
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 19301
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0023599
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014
  6. ^ www.dhm.de
  7. ^ babel.hathitrust.org, side(r) 160/178
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014
  9. ^ Mixon 2019
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  11. ^ Lippman 1982, s. 4
  12. ^ «Eichmann Trial». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. august 2020. «On June 1, 1962, Eichmann was executed by hanging. His body was cremated and the ashes were spread at sea, beyond Israel's territorial waters. The execution of Adolf Eichmann remains the only time that Israel has enacted a death sentence.» 
  13. ^ Mixon 2019, s. 1
  14. ^ Hagtvet 2000
  15. ^ a b «Austria's Jewish Question». The New York Times (engelsk). 3. mai 1981. ISSN 0362-4331. Besøkt 11. februar 2020. 
  16. ^ Wiesing, Urban (2010). Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus. Franz Steiner Verlag.
  17. ^ Bartrop, Paul (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. Santa Barbara, California, ABC-CLIO. s. 72
  18. ^ Lippman 1982, s. 5
  19. ^ a b c d e f g h i Draper, G. I. A. D. (1. oktober 1962). «The Eichmann Trial: A Judicial Precedent». International Affairs. 4. 38: 485–493. ISSN 0020-5850. doi:10.2307/2609572. Besøkt 3. april 2021. 
  20. ^ a b Zavala, A. G., & Cichocka, A. (eds.). (2012). Social psychology of social problems: The intergroup context. Macmillan International Higher Education.
  21. ^ a b c d Whitfield, Stephen J. (1981). «Hannah Arendt and the Banality of Evil». The History Teacher. 4. 14: 469–477. ISSN 0018-2745. doi:10.2307/493684. Besøkt 3. april 2021. 
  22. ^ Sangolt, Linda (2007). «Hannah Arendt – en tenker for mørke tider». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (norsk). 24: 243–252. ISSN 1504-3053. Besøkt 4. april 2021. 
  23. ^ a b c Bègue, Laurent; Beauvois, Jean-Léon; Courbet, Didier; Oberlé, Dominique; Lepage, Johan; Duke, Aaron A. (2015). «Personality Predicts Obedience in a Milgram Paradigm». Journal of Personality. 3 (engelsk). 83: 299–306. ISSN 1467-6494. doi:10.1111/jopy.12104. Besøkt 1. april 2021. 
  24. ^ a b Benjamin, L. T., Jr., & Simpson, J. A. (2009). The power of the situation: The impact of Milgram's obedience studies on personality and social psychology. American Psychologist, 64(1), 12–19. https://doi.org/10.1037/a0014077
  25. ^ Lavik, Nils Johan (2007). «Folkemord, psykologi og ondskap». Kirke og Kultur. 05 (norsk). 112: 447–454. ISSN 1504-3002. Besøkt 4. april 2021. «Diskusjonen om hvorvidt overgriperne i et folkemord er psykisk avvikende personer, skjøt fart i forbindelse med prosessen mot Adolf Eichmann. Det skyldtes ikke minst filosofen Hannah Arendts utsagn om det ondes banalitet. Det var basert på den forskjell hun opplevde mellom de ugjerninger som Adolf Eichmann hadde utført i virkeligheten, og det inntrykk han ga i rettssalen i Jerusalem. Der så hun en blek, fantasiløs byråkrat som hevdet at han bare hadde utført sine plikter samvittighetsfullt. Hun mente ikke å bagatellisere ondskapens grusomhet, men å sette på spissen at de som utfører onde handlinger ikke nødvendigvis fremtrer som psykologiske monstre, men at de derimot så ut som helt alminnelige mennesker.» 
  26. ^ Lippman 1982, s. 1
  27. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.» 
  28. ^ [1]
  29. ^ [2]
  30. ^ «The first stage, the persecution of the Jews in Germany» (engelsk). Shofar FTP Archives. Arkivert fra originalen 14. februar 2012. Besøkt 19. mai 2008. 
  31. ^ Reynolds 1961, s. 62
  32. ^ a b c d e f g h Mixon,, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency (engelsk). Palgrave Macmillan. doi:10.1007/978-3-030-25767-5. Besøkt 3. januar 2021. 
  33. ^ David Cesarani: Eichmann – byråkrat og massemorder, forlaget Spartacus, Oslo 2007
  34. ^ Reynolds 1961, s. 63-64
  35. ^ a b Reynolds 1961, s. 64
  36. ^ a b c d e f g h i j k l m Laqueur, Thomas (4. november 2004). «Four pfennige per track km». London Review of Books. 21 (engelsk). 26. ISSN 0260-9592. Besøkt 2. april 2021. 
  37. ^ Reynolds 1961, s. 65
  38. ^ Black, P. R. (1983). Ernst Kaltenbrunner and the final solution. In Contemporary Views on the Holocaust (pp. 183–199). Springer, Dordrecht.
  39. ^ Reynolds 1961, s. 65-66
  40. ^ Reynolds 1961, s. 67-70
  41. ^ a b c d Aschheim, Steven (4. september 2014). «SS-Obersturmbannführer (Retired)». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 12. april 2020. «Throughout his post-1945 exile he remained a passionate, ideologically convinced National Socialist. He proudly signed photos with the title “Adolf Eichmann — SS-Obersturmbannführer (retired)” and, quite unlike a plodding functionary, boasted of his “creative” work. At one point he described the mass deportation of more than 400,000 Hungarian Jews as his innovative masterpiece: “It was actually an achievement that was never matched before or since.”» 
  42. ^ Reynolds 1961, s. 69
  43. ^ Goldberg, C. (2002). The mortal storm: righteousness and compassion in moral conflict. International Journal of Psychotherapy, 7(3), 265-278.
  44. ^ Shapira, Anita (1. januar 2004). «The Eichmann Trial: Changing Perspectives». Journal of Israeli History. 1. 23: 18–39. ISSN 1353-1042. doi:10.1080/1353104042000241893. Besøkt 1. april 2021. «The characteristic line that runs through Eichmann’s personality is his total lack of character. He belongs to that same faceless army of bureaucrats who continued to operate the wheels of the Third Reich after it was already crystal clear that defeat was inevitable. In contrast with Himmler, Eichmann, as far as is known, had no views or beliefs whatsoever, nor did he possess any special ambitions aside from the desire to rise in official rank. Nor can we discover in him any special signs of cruelty, heartlessness or perversity that would have “qualified” him to serve as a criminal of such a high ranking ... . Even in terms of Nazi criteria, there was something remarkable in the manner in which Eichmann was able to execute all the orders he received.»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 488 (hjelp)
  45. ^ Norberg, J. (2010). The political theory of the cliché: Hannah Arendt reading Adolf Eichmann. Cultural Critique, 76, 74-97. https://www.jstor.org/stable/40925346
  46. ^ a b c Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. Journal of Social Issues, 70(3), 515-530.
  47. ^ Roth, Bennett (1. april 2015). «Banal No More: An Essay on the Film Hannah Arendt, with Special Reference to Eichmann and the Nazi Killing Groups». The Psychoanalytic Review. 2. 102: 265–289. ISSN 0033-2836. doi:10.1521/prev.2015.102.2.265. Besøkt 1. april 2021. 
  48. ^ Gerlach, Christian (1. desember 2001). «The Eichmann Interrogations in Holocaust Historiography». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 428–452. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.428. Besøkt 1. april 2021. 
  49. ^ Cesarani, David (17. februar 2011). «BBC - History - World Wars: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 1. april 2021. 
  50. ^ a b c Reynolds 1961, s. 66
  51. ^ Reynolds 1961, s. 70-72
  52. ^ a b c d Wistrich, Robert S. Who's Who in Nazi German. Routledge. s. 279. 
  53. ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jew. Oxford: Oxford University Press. 
  54. ^ a b c d Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. . Tidligere norske utgaver 1963 og 1998 (ISBN 82-530-2013-9)
  55. ^ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene: nedtegnet etter autentiske lydbåndopptak. Oslo: Aschehoug. s. 28, 176. ISBN 8203111033. 
  56. ^ a b Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage/Random house, s. 283.
  57. ^ a b Achcar, Gilbert (2012). «EICHMANN IN CAIRO: THE EICHMANN AFFAIR IN NASSER'S EGYPT». The Arab Studies Journal. 1. 20: 74–103. ISSN 1083-4753. Besøkt 12. april 2020. «Fomenting anti-Jewish feelings among Arabs in Palestine would have been counter to SD policy, which was in 1937 to encourage the immigration of German Jews into Palestine and to work closely with Zionist organizations for that purpose. In other words, Eichmann's attempt at visiting Palestine was not aimed at supporting the Arab rebellion. On the contrary, his visit was undertaken at the invitation of a former Haganah agent whom he met in Berlin, and coordinated with him. During his interrogation by the Israeli police, Eichmann confirmed these facts.» 
  58. ^ «IN THE DISTRICT COURT OF JERUSALEM Criminal Case No. 40/61» (PDF). «Mention has previously been made that during this journey he was going to meet the Mufti, Hajj Amin al-Husseini, in Palestine, but at the time the meeting did not take place.» 
  59. ^ Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Random house, s. 42.
  60. ^ Norris, Jacob (1. mars 2008). «Repression and Rebellion: Britain's Response to the Arab Revolt in Palestine of 1936–39». The Journal of Imperial and Commonwealth History. 1. 36: 25–45. ISSN 0308-6534. doi:10.1080/03086530801889350. Besøkt 12. april 2020. «In April 1936 growing unrest among the Arab community of Palestine led to the outbreak of a sustained revolt that would pose the most serious threat to British rule thus far experienced by the mandate government. Initially manifesting itself as an urban-led campaign of civil disobedience directed against the Zionist presence in Palestine, the second phase of the rebellion developed into a far more violent and peasant-led resistance movement that increasingly targeted British forces.» 
  61. ^ Hughes, Matthew (1. april 2009). «The Banality of Brutality: British Armed Forces and the Repression of the Arab Revolt in Palestine, 1936–39». The English Historical Review. 507 (engelsk). CXXIV: 313–354. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/cep002. Besøkt 12. april 2020. «EMBODIED in the documentation by which Britain accepted the League of Nations mandate for Palestine in 1922 were clauses facilitating Jewish immigration to the country. The Palestinians were hostile to Jewish immigration and settlement, resulting in recurring bouts of violence in the 1920s and early 1930s as the Arabs attacked Jewish settlers and the British authorities. Jewish immigration peaked in 1936, the year in which the Palestinians began a full-scale, nation-wide revolt.» 
  62. ^ Bowden, Tom (1975). «The Politics of the Arab Rebellion in Palestine 1936-39». Middle Eastern Studies. 2. 11: 147–174. ISSN 0026-3206. Besøkt 12. april 2020. «Militarily the revolt could not hope to defeat the mandate Government. Lacking overall political direction; given the British commitment to the Balfour Declaration, and above all the most determined and thorough pioneering of the various Aliyahs, it had few chances of political success. What it did achieve was delay and a promise of curtailment of official Jewish immigration-largely as a result of Foreign Office fears that the Moslems of India and the whole of the Middle East would revolt on the eve of the European War of 1939.» 
  63. ^ Rubenstein, R. L. (2010). Jihad and genocide (Vol. 1). Rowman & Littlefield, s. 88.
  64. ^ Reynolds 1961, s. 72-78
  65. ^ a b «Austria». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. «In 1938, Austria had a Jewish population of about 192,000, representing almost 4 percent of the total population. The overwhelming majority of Austrian Jews lived in Vienna, the capital, an important center of Jewish culture, Zionism, and education. Jews comprised about 9 percent of the city's population. However, by December 1939 their number had been reduced to just 57,000, primarily due to emigration. … Between 1938 and 1940, 117,000 Jews left Austria.» 
  66. ^ Rozett & Spector (2013) s. 13
  67. ^ Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. Holocaust and Genocide Studies, 14(3), 390-414.
  68. ^ Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). The Columbia guide to the Holocaust. Columbia University Press.
  69. ^ Reynolds 1961, s. 79-81
  70. ^ Reynolds 1961, s. 82-86
  71. ^ Vogt (1966)
  72. ^ Rozett & Spector (2013) s. 13
  73. ^ a b Bukey, Evan B. (1. desember 2016). «The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 30: 534–537. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw061. Besøkt 17. februar 2020. 
  74. ^ Reynolds 1961, s. 87-88
  75. ^ «The Holocaust in Bohemia and Moravia». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 11. februar 2020. «The partition of Czechoslovakia in 1938–1939 determined the fate of its Jews during World War II. After the breakup of Czechoslovakia, approximately 118,310 persons defined as Jews lived in the Protectorate of Bohemia and Moravia. Before 1941, approximately 26,000 Jews were able to emigrate.» 
  76. ^ Reynolds 1961, s. 94-95
  77. ^ Wachenheim, H. (1942). Hitler's transfers of population in Eastern Europe. Foreign Affairs, 20(4), 705-718.
  78. ^ Reynolds 1961, s. 95
  79. ^ Reynolds 1961, s. 97-98
  80. ^ Reynolds 1961, s. 98-99
  81. ^ Kermode, Mark (11. januar 2015). «The Last of the Unjust review – Claude Lanzmann’s profound reflections on Theresienstadt and the Holocaust». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 12. februar 2020. «…. to interview Benjamin Murmelstein, the only surviving president of the Jewish Council in Theresienstadt – Adolf Eichmann’s so-called “model ghetto” in which thousands died in appalling squalor, while many more were transported on to death camps in “the East”.» 
  82. ^ Shostak, Arthur (17. februar 2019). «Theresienstadt 1941–1945: The Face of a Coerced Community». The European Legacy. 2. 24: 246–248. ISSN 1084-8770. doi:10.1080/10848770.2018.1558846. Besøkt 12. februar 2020. «Adolf Eichmann, an early supporter of Theresienstadt’s propagandistic potential as a “miniature Jewish State,” a “paradise ghetto,” assured Berlin power-holders it could help the Third Reich “save face towards the outside world”» 
  83. ^ Gilbert, M. (2015). Final Journey: The Fate of the Jews of Nazi Europe. Rosetta Books.
  84. ^ Apostolou, Andrew (1. oktober 2000). «“The Exception of Salonika”: Bystanders and collaborators in Northern Greece». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 14: 165–196. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/14.2.165. Besøkt 12. april 2020. 
  85. ^ Bowman, Steven B. The Agony of Greek Jews, 1940–1945. Stanford University Press. 
  86. ^ Kerem, Yitzchak (1. september 2012). «The Greek Government-in-exile and the Rescue of Jews from Greece». Holocaust Studies. 2-3. 18: 189–212. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2012.11087301. Besøkt 19. september 2019. 
  87. ^ Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal. 
  88. ^ https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007112
  89. ^ Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution (2004), side 362.
  90. ^ Braham, Randolph (1961):Eichmann And The Destruction Of Hungarian Jewry. Twayne Publishers, New York.
  91. ^ a b Braham 2002
  92. ^ a b Cole, Tim; Smith, Graham (1. juli 1995). «Ghettoization and the Holocaust: Budapest 1944». Journal of Historical Geography. 3. 21: 300–316. ISSN 0305-7488. doi:10.1006/jhge.1995.0021. Besøkt 4. september 2019. 
  93. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  94. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556. 
  95. ^ Braham 2002, s. 36
  96. ^ Cesarani 2005, s. 197
  97. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  98. ^ Braham 2004, s. 177
  99. ^ Bierman, John (1981). Raoul Wallenberg: mannen som reddet 100 000 jøder. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105653. 
  100. ^ Bloch 1992, s. 400
  101. ^ Goldsworthy, Terry (2007). Valhalla's Warriors: A History of the Waffen-SS on the Eastern Front 1941–1945. Dog Ear Publishing, Indianapolis.
  102. ^ Fleming 1984
  103. ^ Breitman 1992, s. 183
  104. ^ Kovács, H. og U.K. Mindler-Steiner (17. november 2016). «Hungary and the Distortion of Holocaust History: The Hungarian Holocaust Memorial Year 2014». Politics in Central Europe. 11 (2): 49–72. 
  105. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
  106. ^ Braham 2004, s. 178
  107. ^ Vagi 2013, s. X
  108. ^ Braham, R. L. (1999). An assault on historical memory: Hungarian nationalists and the Holocaust. East European Quarterly, 33(4), 411-426.
  109. ^ Braham 2000, s. 122
  110. ^ Braham 2000, s. 165-166
  111. ^ Braham 2004, s. 180
  112. ^ Breitman 1992, s. 197
  113. ^ «A Jewish Community in the Carpathian Mountains- The Story of Munkács». www.yadvashem.org. Besøkt 7. februar 2020. 
  114. ^ Carlberg 2012, s. 347
  115. ^ Braham 2004, s. 192–193
  116. ^ Braham 2000, s. 146
  117. ^ Breitman 1992, s. 193
  118. ^ Braham, R. L. (2004). Rescue operations in Hungary: Myths and realities. East European Quarterly, 38(2), 173.
  119. ^ Braham 2004, s. 190
  120. ^ Reynolds 1961, s. 18
  121. ^ Reynolds 1961, s. 40-41
  122. ^ Reynolds 1961, s. 47
  123. ^ Reynolds 1961, s. 48
  124. ^ Reynolds 1961, s. 51-54
  125. ^ Reynolds 1961, s. 30-35
  126. ^ Reynolds 1961, s. 30-34
  127. ^ Reynolds 1961, s. 34
  128. ^ (en) «Argentina uncovers Eichmann pass. A student has found the passport used by Nazi war criminal Adolf Eichmann to enter Argentina in 1950». BBC. 29. mai 2007. Besøkt 13. mai 2009. 
  129. ^ (no) «Fant passet til nazitopp». NRK Nyheter. NTB. 29. mai 2007. Besøkt 13. mai 2009. 
  130. ^ (po) «Nueva edición de la revista del Museo del Holocausto, Información de prensa — Buenos Aires, enero de 2008 (Se agradece su difusión)». Holocaust-museet i Buenos Aires (Museo del Holocausto). Arkivert fra originalen 20. september 2008. Besøkt 13. mai 2009. 
  131. ^ Reynolds 1961, s. 18, 39
  132. ^ Reynolds 1961, s. 55
  133. ^ Reynolds 1961, s. 58
  134. ^ The Jerusalem Post, Jonathan Schachter, 17. mai 1991: «Isser Harel Takes On Nazi-Hunter. Wiesenthal 'Had No Role' In Eichmann Kidnapping»
  135. ^ Reynolds 1961, s. 59
  136. ^ Mixon 2019, s. 2
  137. ^ Lippman 1982, s. 6
  138. ^ Reynolds 1961, s. 61
  139. ^ a b c d Johansen, Karl Egil (2006). ««Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde» – haldninga til jødane og staten Israel i norsk presse 1945–1967». Historisk tidsskrift. 01 (norsk). 85: 25–56. ISSN 1504-2944. Besøkt 4. april 2021. 
  140. ^ a b c d e f Birn, R. B. (2011). Fifty Years after: A Critical Look at the Eichmann Trial. Case Western Reserve Journal of International Law, 44(1), 443.
  141. ^ Longerich, Peter (2010). Holocaust: The Nazi Persecution and Murder of the Jew. Oxford: Oxford University Press. 
  142. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  143. ^ Lippman 1982, s. 7
  144. ^ Lippman 1982, s. 7-11
  145. ^ Arendt, Hannah (1965). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. s. 266. 
  146. ^ Fretheim, Kjetil (2007). «Hvorfor måtte Eichmann dø? – Dødsstraff og menneskesyn hos Hannah Arendt». Tidsskrift for Teologi og Kirke. 02 (norsk). 78: 98–115. ISSN 1504-2952. Besøkt 4. april 2021. 
  147. ^ «How Israel’s Justice System Dealt With Alleged Jewish Collaborators in Concentration Camps—And Why That Still Matters Today». Time. 25. oktober 2019. Besøkt 6. august 2020. «It was only after the establishment of the State of Israel and after a repeated demand from a high-ranking police officer that the Ministry of Justice drafted a bill setting up a system for trying functionaries in criminal court, where they would face their accusers. The Nazis and Nazi Collaborators Punishment Law, passed by the Knesset in 1950, inaugurated what became known as the kapo trials, which would go on for the next 22 years.» 
  148. ^ Ben-Naftali, Orna; Tuval, Yogev (1. mars 2006). «Punishing International Crimes Committed by the PersecutedThe Kapo Trials in Israel (1950s–1960s)». Journal of International Criminal Justice. 1 (engelsk). 4: 128–178. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqi022. Besøkt 6. august 2020. 
  149. ^ Mixon 2019, s. 3
  150. ^ Winicki, N. M. (1989). The Denaturalization and Deportation of Nazi Criminals: Is It Constitutional. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 11, 117.
  151. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science. 1 (engelsk). 450: 46–67. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000106. Besøkt 9. august 2020. «Nor could he claim "superior orders" because the IMT (London) Charter ruled out such a defense, except as miti gation. Ohlendorf and some of his fellow defendants in the same case contended that they were convinced at the time that Soviet Jewry was a mainstay of bolshevism and therefore constituted a direct threat to the security of the Third Reich.» 
  152. ^ https://collections.ushmm.org/search/catalog/irn1001558
  153. ^ «Abba Kovner in Letter After Adolf Eichmann Trial: A Dam Has Burst of Holocaust Survivors' Emotions». Haaretz (engelsk). 2. desember 2010. Besøkt 19. september 2019. 
  154. ^ Arbeiderbladet 5. mai 1961. Oslo. 1961-05-05. s. 13. 
  155. ^ Linn, R. (2004). Escaping Auschwitz: a culture of forgetting. Cornell University Press.
  156. ^ Lentin, R. (Ed.). (2004). Re-presenting the Shoah for the 21st Century. Berghahn Books.
  157. ^ «Special Interview a Man Named Vrba». Jewish Telegraphic Agency (engelsk). 20. august 1985. Besøkt 28. september 2020. 
  158. ^ Chan, Sewell (7. august 2017). «Ernst Zündel, Holocaust Denier Tried for Spreading His Message, Dies at 78». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2020. «Several Auschwitz survivors, among them Dennis Urstein and Rudolf Vrba, gave grueling testimonials about what they had endured.» 
  159. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 
  160. ^ a b «Nemesis of Nazis; Michael A. Musmanno». The New York Times (engelsk). 16. mai 1961. ISSN 0362-4331. Besøkt 12. september 2020. «FIFTEEN years ago, Justice Michael A. Musmanno of the Pennsylvania Supreme Court, who testified yesterday for the prosecution in the Adolf Eichmann trial, proposed that a world court be set up to try "international criminals" responsible for "crimes against humanity."» 
  161. ^ Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  162. ^ a b Michael Selzer (27. november 1977). «THE MURDEROUS MIND». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. april 2021. 
  163. ^ a b Peralta, Alberto A. (1. januar 1999). «The Adolf Eichmann Case: Contradictions, New Data, and Integration». Rorschachiana. 1. 23: 76–89. ISSN 1192-5604. doi:10.1027/1192-5604.23.1.76. Besøkt 3. april 2021. 
  164. ^ Zillmer, E. A., Harrower, M., Ritzler, B. A., & Archer, R. P. (2013). The quest for the Nazi personality: A psychological investigation of Nazi war criminals. Routledge, først utgitt 1995.
  165. ^ Ritzler, Barry A. (1. august 1978). «The Nuremberg Mind Revisited: A Quantitative Approach to Nazi Rorschachs». Journal of Personality Assessment. 4. 42: 344–353. ISSN 0022-3891. PMID 690800. doi:10.1207/s15327752jpa4204_2. Besøkt 3. april 2021. 
  166. ^ a b McCully, Robert S. (1. juni 1980). «A Commentary on Adolf Eichmann's Rorschach». Journal of Personality Assessment. 3. 44: 311–318. ISSN 0022-3891. PMID 16366942. doi:10.1207/s15327752jpa4403_16. Besøkt 3. april 2021. 
  167. ^ McCully, R. S. (1976). The Nuremberg Mind (Book). Journal of Personality Assessment, 40(3), 334-336.
  168. ^ «Why Adolf Eichmann’s final message remains so profoundly unsettling | Giles Fraser: Loose canon». the Guardian (engelsk). 28. januar 2016. Besøkt 1. april 2021. 
  169. ^ David Cesarani, 2007
  170. ^ Bemann barrikadene, fienden har sluppet løs sin pyjamas: en antologi over engelsk og amerikansk pop-poesi. Oslo: Den norske bokklubben. 1970. 
  171. ^ «In der Kurfürstenstraße weisen Plakate auf das Amt hin, in dem Adolf Eichmann den Massenmord organisierte: Eine Bushaltestelle erinnert an das berüchtigte "Judenreferat"». Berliner Zeitung (tysk). 12. desember 1998. Besøkt 13. april 2020. «Kurfürstenstraße 115/116: In einer Buswartehaltestelle vor dem Hotel "Sylter Hof" erinnern seit Freitag Tafeln daran, daß während des NS-Regimes das "Judenreferat" des Reichssicherheitshauptamtes auf diesem Grundstück seinen Sitz hatte.» 
  172. ^ a b Lippman 1982, s. 12
  173. ^ Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
  174. ^ Alford, C. Fred (1997). «The Political Psychology of Evil». Political Psychology. 1 (engelsk). 18: 1–17. ISSN 1467-9221. doi:10.1111/0162-895X.00042. Besøkt 8. april 2021. 
  175. ^ Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278880521 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  176. ^ Moss, Erling (1999). «Haagdomstolen og Tadic-dommen». Lov og Rett. 11 (norsk). 38: 660–667. ISSN 1504-3061. Besøkt 5. april 2021. 
  177. ^ Zimmermann, Andreas (2003). «Prosecuting the crime of genocide: The role of national courts, international criminal tribunals and the international court of justice». Nordic Journal of Human Rights. 02 (norsk). 21: 179–194. ISSN 1891-814X. Besøkt 5. april 2021. 
  178. ^ Stigen, Jo (2009). «Universaljurisdiksjon – en kritisk analyse». Tidsskrift for Rettsvitenskap. 01 (norsk). 122: 1–46. ISSN 1504-3096. Besøkt 5. april 2021. 
  179. ^ a b HASLAM, S. ALEXANDER; REICHER, STEPHEN D. (2005). «THE PSYCHOLOGY OF TYRANNY». Scientific American Mind. 3. 16: 44–51. ISSN 1555-2284. Besøkt 6. april 2021. 
  180. ^ Hollander, Paul (1. februar 2016). «Revisiting the Banality of Evil: Contemporary Political Violence and the Milgram Experiments». Society. 1 (engelsk). 53: 56–66. ISSN 1936-4725. doi:10.1007/s12115-015-9973-4. Besøkt 6. april 2021. «after witnessing hundreds of ordinary people submit to the authority in our experiments, I must conclude that Arendt’s conception of the banality of evil comes closer to the truth than one might dare imagine.» 
  181. ^ a b c Haslam, S. Alexander; Reicher, Stephen D. (20. november 2012). «Contesting the “Nature” Of Conformity: What Milgram and Zimbardo's Studies Really Show». PLOS Biology. 11 (engelsk). 10: e1001426. ISSN 1545-7885. PMC 3502509Åpent tilgjengelig. PMID 23185132. doi:10.1371/journal.pbio.1001426. Besøkt 6. april 2021. 
  182. ^ a b Eley, G. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Shofar: An Interdisciplinary Journal of Jewish Studies, 33(4), 197-199.
  183. ^ a b Brogaard, Berit (31. mars 2019). «Origin of Evil». Psychology Today (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  184. ^ Carnahan, Thomas; McFarland, Sam (1. mai 2007). «Revisiting the Stanford Prison Experiment: Could Participant Self-Selection Have Led to the Cruelty?». Personality and Social Psychology Bulletin. 5 (engelsk). 33: 603–614. ISSN 0146-1672. doi:10.1177/0146167206292689. Besøkt 2. april 2021. 
  185. ^ Kershaw, Ian (24. juli 2004). «Nothing banal about his evil». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 26. august 2018. 
  186. ^ Gewen, Barry. «'Becoming Eichmann' by David Cesarani - The New York Times Book Review» (engelsk). Besøkt 26. august 2018. 
  187. ^ Mixon 2019, s. 5
  188. ^ Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America, s. 54.
  189. ^ «Odessa | German organization». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  190. ^ Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal. s. 117. 
  191. ^ Mulisch, H. (2005). Criminal case 40/61, the trial of Adolf Eichmann: an eyewitness account. University of Pennsylvania Press.
  192. ^ David Cesarani, 2007.
  193. ^ (no) Nicolai Heyerdahl (7. juni 2006). «CIA beskyttet nazi-topp». Aftenposten. Besøkt 13. mai 2009. 
  194. ^ (da) «CIA beskyttede topnazist». Politiken. 7. juni 2006. Besøkt 13. mai 2008. 
  195. ^ (en) Scott Shane (7. juni 2006). «C.I.A. Knew Where Eichmann Was Hiding, Documents Show». The New York Times. Besøkt 13. mai 2009. 
  196. ^ (en) Shmuel Rosner (11. juni 2006). «Documents show post-war CIA covered up Nazi war crimes». Haaretz. Besøkt 13. mai 2009. 
  197. ^ (en) Christopher Lee (7. juni 2006). «CIA Ties With Ex-Nazis Shown». The Washington Post. Besøkt 16. september 2008. «The CIA organized Cold War spy networks that included former Nazis and failed to act on a 1958 report that fugitive Nazi war criminal Adolf Eichmann was living in Argentina» 
  198. ^ (en) Julian Borger (8. juni 2006). «Why Israel's capture of Eichmann caused panic at the CIA». The Guardian. Besøkt 16. september 2008. «The Americans and the German BND knew Eichmann was hiding in Argentina at least two years before Israeli agents snatched him from the streets of Buenos Aires on his way back from work» 
  199. ^ a b c Berkowitz, Roger (2014). Stangneth, Bettina, red. «Did Eichmann Think?». The Good Society. 2. 23: 193–205. ISSN 1089-0017. doi:10.5325/goodsociety.23.2.0193. Besøkt 8. april 2021. 
  200. ^ Evans, Richard J. (17. oktober 2014). «Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer – review». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 12. april 2020. «In the conversations he had with Sassen and others, Eichmann was completely unrepentant about the extermination of the Jews, which he saw as historically necessary, a policy he was proud to have carried out in the interests of Germany. The cynicism, inhumanity, lack of pity and moral self‑deception of the conversations are breathtaking. This is a very disturbing book, and every now and then, as you read it, you have to pause in disbelief. Ten years and more after the war's end, Eichmann's lack of realism, typical for a political exile, even persuaded him that he could make a comeback, or that nazism could be rehabilitated, and he planned to launch a public defence of what he saw as its achievements.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]