Johan Nygaardsvolds regjering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Johan Nygaardsvolds regjering ble utnevnt 19. mars 1935 og satt til 25. juni 1945. Fra 1940 til 1945 var regjeringen i eksil i London. Dette var den andre regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Den avsluttet mellomkrigstidens mindretallsregjeringer og innledet en rekke Arbeiderparti-regjeringer som, avbrutt av Samlingsregjeringen i 1945, varte fram til John Lyngs regjering i 1963.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Siden Hornsrud-regjeringens intermesso vinteren 1928 hadde Arbeiderpartiet endret linje fra revolusjonær kommunisme til sosialdemokrati. Hovedgrunnen til linjeskriftet var erkjennelsen av at regjeringsmakt kunne brukes til reformer som kunne dempe virkningene av den økonomiske krisen, som startet med krakketNew York-børsen i oktober 1929. I valgkampen 1933 brukte partiet slagordene «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand». Sist gang partiet stod fram som et revolusjonært parti var ved valget i 1930, som de tapte.

Arbeiderpartiet gikk fram ved valget i 1933, men fikk ikke flertall i Stortinget. Regjeringsmakten hvilte på et kompromiss med Bondepartiet, Kriseforliket som ble inngått i 1935. Heller ikke ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet flertall i Stortinget, og måtte styre med skiftende støtte fra de borgerlige partiene.

Krigsutbruddet og «London-regjeringen»[rediger | rediger kilde]

Natt til 9. april 1940 ble regjeringen, som de fleste andre ansvarlige myndigheter i landet, tilsynelatende overrasket av det tyske angrepet. To dager før hadde imidlertid Utenriksdepartementet mottatt et telegram fra den norske sendemannen i Berlin om at tyske troppetransportskip hadde forlatt Stettin på vei vestover.[1] Først 9. april, ca. kl 03.00, ble det besluttet delvis mobilisering med innkalling per brev og oppmøte fra 11. april. Regjeringen hevdet i ettertid at den vedtok full mobilisering, men at Generalstaben misforsto den viktige beslutningen.[2]

22. april 1940 vedtok regjeringen på Stuguflåten i Romsdal å rekvirere hele den norske handelsflåten og danne Nortraship.[3] Gjennom dette vedtaket ble verdens største rederi skapt, med ca. ett tusen fartøy.

Regjeringen forlot Norge sammen med kong Haakon og kronprins Olav 7. juni 1940, kort før de norske styrkene kapitulerte 10. juni. Regjeringen tok sete i London, men frem til april 1942 satt to statsråder, Mowinckel og Frihagen, i Stockholm. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen.[4]

Nygaardsvold-regjeringen vendte tilbake til Norge 31. mai 1945. 12. juni leverte Nygaardsvold inn avskjedssøknaden til kong Haakon. Den 25. juni overlot Nygaardsvold-regjeringen makten til samlingsregjeringen, ledet av Einar Gerhardsen.

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

Johan Nygaardsvolds regjering presenteres utenfor slottet i 1935. Fra venstre: Finansminister Adolf Indrebø, Forsvarsminister Fredrik Monsen, Utenriksminister Halvdan Koht, Statsminister Johan Nygaardsvold, Landbruksminister Hans Ystgaard, Handelsminister Alfred Martin Madsen, Sosialminister Kornelius Bergsvik, Undervisningsminister Nils Hjelmtveit og Justisminister Trygve Lie.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Undersøkelseskommisjonen, side 89–90
  2. ^ Kjetil Kjetil Østli (25. mai 2010). En historie om helter. Aftenposten. Besøkt 19. september 2012.
  3. ^ Skodvin s. 68
  4. ^ Skodvin s. 85

Litteratur[rediger | rediger kilde]